Jeg var forberedt på at det kunne komme til å bli tøft å løpe de drøyt 42 kilometerne fra Löplabbet-butikken på Sandvika til boller og brus på Löplabbet-butikken på Ski. Kvelden 1. juledag slo magen seg vrang - muligens i sjokk over all uvant julemat, gudene vet - og 2. juledag ble tilbrakt mest mulig stillesittende og godt innpakket, lett hutrende og halvsovende. Totalt inntak ble tre klementinbåter og en liten neve salt popcorn. Ikke den beste oppladning til en maraton, men da formen føltes ok morgenen etter tok jeg sjansen uansett. Jeg ville absolutt ikke gå glipp av Ribbemaraton i år også. Våget meg på en liten skål havre, og en halv kopp te, så fikk det bære eller briste.
Vi var en seks SkiLøpere med enveisbillett på toget fra Ski mot Sandvika som kunne konstatere at det tar en god stund å tilbakelegge distansen på denne måten også. Togreisen var dog uendelig mer komfortabel enn returen.
Stian, Helga, Mette, Mona og Marit klar for ny maraton.
Klar og klar, men jeg var i alle fall på plass.
(Foto: Marit)
Vi var forholdsvis tidlig ute på Sandvika, men butikken fylte seg raskt opp og det ble veldig mange hyggelige gjensyn og god tid til den klassiske, smånervøse førløpspratingen. Både den hyggelige togturen og skravle-timen vi hadde frem til start på Sandvika fikk meg til å tenke at uansett hvordan det ble å løpe, så var jeg glad for at jeg i alle fall hadde stilt til start.
Godt synlig gjeng, straks på vei til Ski.
Klokken var litt over ti da butikksjef Geir (Ultra)Frykholm sendte den trippende, reflekskledde gjengen avgårde. Nå var det bare å løpe hjem. Ønsket var nok at vi skulle løpe noenlunde samlet, men i en gruppe på over hundre er det store variasjoner i både grunnleggende form og dagsform. Fra Sandvika til Oslo spredte feltet seg ut, og selv om en stor gjeng stoppet ved operaen og ventet noen minutter fikk vi ikke samlet alle.
Helt fra start gikk pulsen min altfor høyt og stabiliserte seg ca 20 slag høyere enn den burde. Jeg følte meg generelt total tom for futt og energi. Hyggelige samtaler med forskjellige løpere bar meg frem til Oslo, men allerede her vurderte jeg om et tog hjem ville være det klokeste valget. Uten egentlig å ta noen avgjørelse ble jeg med gjengen videre.
På forhånd hadde jeg bestemt meg for å gå opp bakken til Nordstrand. To kilometer motbakkeløping når pulsen allerede er for høy og det er 25 kilometer hjem virket ikke som noen god idé. Heldigvis fikk jeg selskap av Mona og Helga, for her ble Ribbemaratonløperne for alvor spredt utover.
Da vi en evighet senere ankom Shellstasjonen et stykke inn på Nordstrand var det helt nødvendig med påfyll. Matlysten var laber, men jeg innså at om jeg skulle ha noe som helst håp om å komme til Ski måtte det tilføres energi. Det ble tre biter av en ost- og skinke-brødskive, og en kvartliter godt ristet cola. Stoppen gjorde godt, men nå hadde jeg mer eller mindre bestemt meg for å ta toget fra Hauketo eller Kolbotn. Jeg hatet tanken på DNF, og å ikke få løpe inn på den røde løperen til butikken i Ski, men dette var bare for tungt.
Det var imidlertid flere av oss som slet denne dagen, og på merkelig vis kan minus og minus bli pluss også innen langløping. Etter Shell-stasjonen var vi fire SkiLøpere, Mona, Helga, Stig og meg, som backet hverandre videre. Vi snudde de fæle bakkene til noe positivt ved at vi bestemte oss for å gå dem, i perioder løp vi tause og andre perioder skravlet vi. Det ble en god del galgenhumor. På merkelig vis tikket kilometerne avgårde.
Etterhvert plukket vi ryggene på Mette og Marit også, og dermed var vi seks SkiLøpere som hjalp hverandre fremover. Et stykke fikk vi også hyggelig følge av Olav Engen.
Ved Langhus var det noen som kommenterte at det var siste sjanse til å ta toget, og det var usigelig godt å kjenne at det ikke var noe alternativ. Det skulle ikke bli DNF på meg denne dagen heller og herfra fikk jeg for alvor los på mål. Før den siste bakken opp til Ski tenkte jeg at dersom Stig foreslo å løpe opp, i steden for å gå opp, så skulle jeg bli med på det. Tanken var knapt tenkt før forslaget kom og merkelig nok føltes beina freshere her enn på noe tidspunkt tidligere denne dagen. Etter bakken var det bare nedover hele veien til Storsenteret og en stor seier.
Det ble solid maraton-pers med negativt fortegn, men at tiden ble over fire og en halv time betydde absolutt ingenting. Vi taklet distansen på en dag kroppen absolutt ikke var klar for det, og vi fikk gleden av å løpe på rød løper inn i butikken på Ski. Og vi sikret oss t-skjorta.
Did it!
Butikksjef Hanne registrerte tiden, og Kondis-redaktør Marianne sjenket cola. Jeg tror ikke jeg har drukket så mye cola noen gang før....
Også i Ski ble det naturligvis mye skravling med kjente og nye bekjente - og fotografering.
Herved sertifiserte DNF-avoiders; Et knippe fantastiske hjelpere i "nøden"!
Lykkelig, men utmattet! Å løpe maraton når man ikke er i form er opplagt ikke noen god idé. Magen tok hevn senere og saboterte fullstendig kveldens planer. På tross av det klarer jeg ikke å angre på at jeg løp. Dette var en prøvelse av de større, og dermed en nyttig erfaring å ta med seg videre til neste års enda større prøvelser...
Tusen takk til Geir og Hanne og alle medhjelpere for et supert arrangement. Jeg stiller neste år også - men forhåpentligvis med en mer løpevillig kropp.
Janicke
