...ned som en fell

Sub 40! sa jeg. Supermotivert og rede til å lide for målet ble alle signaler om at noe ikke føltes helt som vanlig glatt ignorert. Tempoøkt på mølla var godt for selvtilliten, men i ettertid hersker det liten tvil om at akkurat den økta var en gave til influensaen som lå på lur.

Denne uken har turene mellom husets etasjer vært mer enn nok trim.

Utrolig kjipt, men heller nå enn om to, tre uker! Gitt at dette snart er overstått får det ingen betydning for Boston. Eller sub 40 til sommeren for den del. 

Te med honning, appelsiner, Ricola (funker ikke, men smaker godt).

Og VM på TV.

Nå pleies helsen, og motivasjon bygges gjennom prestasjonene til Petter Northug, Heidi Weng og alle de andre utøverne. Plukker opp ett og annet om å tørre å gå i "kjelleren"...

Snart tilbake på sub-jakt!

Janicke

Sub 40 på mila

I går var det som om noen - antakelig jeg selv - slo på et lys i en mørk avkrok av hjernen. Det vil si, det var ikke helt mørkt der. Mer som opplyst av et lysstoffrør som synger på det aller siste verset. Iskaldt flakkende og fryktelig irriterende.

Lyset ble tent under en distanseøkt på 16 kilometer som også skulle omfatte seks drag på 60 sekunder med 30 sekunders rolig jogg mellom. Det var kjølig, men solen skinte og tidvis kjente jeg lykkelig at det var litt varme i den.

Tankene fløy fritt og penset etterhvert inn på årets løpssesong og målene som er satt. Det absolutt mest hårete målet er å skulle løpe mila på under førti minutter. Under fire minutter på kilometeren i ti kilometer er heftig. Det kommer til å bli fryktelig vondt. Minnene fra Hytteplan 2011 kom tilbake. Det er...umulig? Mens jeg beveget meg fremover i behagelig komfortsone-tempo innså jeg at troen på måloppnåelse lå på nano-nivå.

Hvorfor tror jeg ikke på det? Er jeg for gammel? Tøys, det er da mange i min aldersklasse som klarer det. Er jeg for tung? Tja, antakelig litt å hente der, men jeg vet egentlig veldig godt hva som er den viktigste forklaringen.

I forbindelse med gårsdagens Ukas forsprang snakket vi i redaksjonen om at milløp muligens er tøffere enn lengre løp. En mil er fort unnagjort om man sammenligner med maraton, men det er ekstremt når det står på. Redaksjonskollega Frode (Klevstul) fortalte at han hadde trent mye i overfart det året han fikset sub 40. Han hadde løpt så mye i høyt tempo at sub 40-tempoet ikke føltes så fort lenger.

Overfart. Trene i høyere tempo enn det som må holdes for å nå målet. Vel, det er jo ikke noe nytt. Jeg har skrevet det her på bloggen og kommentert det i mang en treningsdiskusjon: Kvalitetstrening, tøffe intervaller, tempo, fartslek og bakker, må få større plass i treningsprogrammet. Den må i tillegg utføres med større dedikasjon. Mer guts!

Tredemøllejukselapp.

På dette punktet i tankerekka hadde jeg kommet til "griserumpa", en lang svingete motbakke som jeg hadde bestemt meg for å kjøre dragene i. Ved å ta dem i bakken hadde jeg tenkt at jeg ikke behøvde å kjøre så hardt... Himmel og hav! Hvordan skal jeg nå målene om jeg lurer meg selv på den måten? Sub 40 kommer ikke gjennom komforttrening og flaks!

- Grrrreitttt, tenkte jeg (!). Let's do this!
(man får alltid større effekt når man snakker hardt til seg selv på engelsk)

Seks intervaller á 60 sekunder i motbakke. På nummer fem og seks forsøkte beina å nekte og måtte tvinges i gang. De siste meterne av det aller siste draget var jeg nesten kvalm. Nesten kvalm og veldig, veldig glad; Jeg har ALDRI klart å presse meg kvalmende hardt på trening før! Yiiihaaa!

De slitne lysstoffrøret er byttet ut; I år skal det løpes fort. Sub-40-fort.

Janicke

Bislett 50K Indoor Challenge - lengre enn langt

En god natts søvn! Over syv timer hører til sjeldenhetene, men med bare tre stusselige timer natten før var de helt nødvendige. Grunnen til at jeg våknet 03:00 fredag morgenen skyldtes ikke nerver knyttet til Bislett 50K; løpsnervene var robuste og avslappede helt frem til to timer før start.

På toget inn til byen følte jeg meg uthvilt og tenkte egentlig mest på å holde nervene i sjakk, puste dypt og rolig og å slappe av i skuldre og nakke. Snart en ultraløper! (Jada, jada, men senk skuldrene!)

Jeg hadde fått pakket alt, toget var i rute og jeg rakk den første trikken jeg håpet på å nå videre fra Oslo S. Alt virket i grunn veldig lovende. Nøyaktig en time før start kunne jeg - ikke uten ærefrykt - beskue Bislett stadion fra utsiden.

Åstedet.

Inne på Bislett var det mange kjente, og praten var umiddelbart i gang både med dem og med nye bekjentskaper. Ultraløpere er fantastisk sosiale og inkluderende mennesker; timen jeg hadde til rådighet frem til start var over på et blunk.

Et kvarter før løpet startet jeg opp Garmin for å logge puls og totaltid. Inne på Bislett, under tykke lag betong, er det ingen GPS-signaler å oppdrive. Dermed er tempo og distanse på Garmin bare å glemme. Dette bekymret meg litt; hvordan skulle jeg klare å holde rett fart fra start? Hadde jeg vært litt bedre forberedt ville jeg visst hva rundetidene på den 546 meter lange runden skulle ligge på.  

Løpeskjørt-Tone sørget for "avslappet" oppstillingsbilde før start:

Andreas Gossner, Tim Bennett samt Mossjonistene Christian Hellerud

og Stian Løkken. Få  minutter etterpå var vi igang.

Den første runden i Bislett 50K Challenge ble min aller første runde inne på Bislett noensinne. Alt var nytt og ukjent og veldig spennende. Stian (Løkken) og jeg løp skravlende av gårde og diskuterte hvilken rundetid vi skulle satse på for å komme i mål på under fire og en halv time. Matematikk kan være gøy, men evnen til hoderegning med ujevne tall er et sørgelig kapittel. Spesielt når jeg løper og prater samtidig. Jeg mente at 2:45 på runden var i overkant raskt, men det var først ved den 17. runden -  etter om lag en mil - at jeg konkluderte med at 2:55 - 3:00 ville være et riktigere tempo for å unngå alle vegger, og sakket litt av.

Det spørs om ikke skaden allerede var skjedd.

Ingen kan påstå at det ikke er ensformig å løpe rundt og rundt på en innendørs bane, men det var ikke kjedelig. Man passerer og blir passert stort sett hele tiden. Speaker Heming Leira holdt oss oppdatert på løpsutviklingen, leste opp SMS-hilsner til løperne og spilte musikk. Jeg hadde med iPhone med Spotify-spilleliste, men hørte bare fire, fem låter derfra. Motivasjonen fikk seg en boost da det ved 25 kilometer kom en herlig hilsen og musikkønske til meg fra SkiLøperne-kollegaer. Händerna mot himlen!

Rundt og rundt. Rød bane og hvite vegger. På hver runde brytes monotonien ved målområdet hvor Heming, Løpeskjørt-Tone og flere smiler og heier (mer og mer etterhvert som rundeantallet øker) og ved "sprintsonen" hvor noen løpere har støtteapparat på plass, og den viktige drikke- og matstasjonen med et rikelig og stadig økende utvalg er plassert. Matlysten er dessverre på bånn. Det blir bare et par små biter brownies som jeg bruker et par runder på å få i meg. Ellers holder jeg meg til vann og litt cola.

Også på matstasjonen er motivatorer på plass: "Heia Janicke, kom igjen". Snille, snille mennesker, det hjelper så godt.

Etter 30 kilometer løpes det virkelig på autopilot. Hele veien fokuserer jeg på å nå bestemte antall runder. Halvveis, 46 runder. Deretter 60 runder. Så det store delmålet 78 runder - maraton. Jeg ligger tett inne ved lista så lenge det er mulig, og løper bare ut når andre løpere skal passeres.

De aller beste herrene, Risa, Strupstad og Sørstad, har passert meg i et forrykende tempo gang på gang på gang, og når jeg forserer min 62. runde sprinter de i mål og setter ny norgesrekord på distansen. Selv håper jeg bare å fullføre.

Rett før maratonpassering får jeg en real opptur ved målsonen: Et par SkiLøpervenner med familie har dukket opp og jubler og heier! De har til og med laget et skilt med "Heia Janicke". For en lykke! Jeg gleder meg til hver passering og endelig passeres maraton. På den ene siden hadde det vært greit å avslutte nå, men på den andre siden er jeg liksom ikke sliten nok til å gå i mål. Det er mer å hente, og med maraton unnagjort er det bare åtte kilometer igjen. 

Optimismen avtar imidlertid raskt. Mens heiingen tiltar både i målsonen og sprintsonen er jeg veldig klar over at kreftene er i ferd med å ebbe ut. Bare tolv runder igjen! Jeg har klart åtti, jeg må da klare tolv til.

Jeg nekter å gå ved målsonen, men ved matstasjonen tillater jeg meg selv å gå mens jeg drikker. På én runde forsyner jeg meg med en bit melkesjokolade. Biter av en mikrobit men orker ikke. Hiver den.

Dorte Foss, en av damene jeg snakket med i garderoben før løpet og også ultradebutant, tar en soleklar seier i dameklassen. Hun har sett lett og fin ut hele veien. Så imponert! Jeg har fremdeles et godt stykke igjen.

Runde 86 er grusom. Jeg har fått hold i både høyre skulder og side og klarer ikke å la være å gå. Må bare hvile litt. Det er ikke så himla vondt, men for en sliten kropp er det mer enn nok. Jeg bruker 4:29 på runden.

Tavlen som viser rundeantall rekker sjelden å oppdatere seg til passering, så jeg vet ikke nøyaktig hvor mange runder jeg har igjen. Helt tom. Forsøker meg på et par små flak potetgull. Innbiller meg at salt er bra, men de bare vokser i munnen og jeg har mest lyst til å spytte det ut igjen. Så ufattelig sliten! Forsøker å overbevise meg selv om at det er mentalt. Møt smerten, kjemp deg gjennom. Men hvordan kan man komme igjennom når det er helt tomt?

Så snur det. Ved målområdet informerer Andreas (Gossner) om at jeg har 89 runder da jeg selv tror jeg har 86 eller 87. Hæ? Bare tre runder igjen? DETTE fikser jeg. Nå løpes det hele veien. Rundetidene kryper nærmere tre blank igjen. Smiler litt bredere ved hver passering av jubelen i målområdet.

Og så er det over.

For sikkerhets skyld spør jeg heiagjengen om jeg er ferdig. Er jeg i mål? Tør ikke å stoppe før jeg er sikker. Samtidig er jeg ikke overbevist om at jeg orker en runde til. Men jeg trenger ikke å vurdere det. Jeg er i mål.

Did it!

Totalt gjennomsliten og totalt gjennomlykkelig. Gratulasjoner og klemmer. Tiden endte på et par minutter over målet, men det ofrer jeg ikke en tanke. Jeg kan knapt tro at jeg har gjort det. Femti kilometer, rundt og rundt på Bislett. 

Helt rått ass! Jeg har svevd i en deilig rus av endorfiner siden. Kroppen kjennes mør men overraskende bra, og 5,5 kilometer restitusjonsjogg i dag - utendørs - var forfriskende og deilig.

Men slik overdreven løping tærer nok hardt på hukommelsen; Mener bestemt at jeg tenkte "aldri mer ultra" i går...

Janicke 
(ultraløper)

Ned.t..r...a....p.....p.......i........n.........g

Kommer nedtrappingsperioder noen gang til å kunne nytes som "ferier" fra løping, med forenklet logistikk, redusert klesvasksmengde og frigjort tid? Denne gangen er det ingen hårete mål som skal nås, allikevel føles den siste perioden før Bislett 50K mer stressende enn avslappende. Med opptil flere hviledager og fravær av langturer håper jeg å samle nok krefter til å ha det relativt gøy alle femti kilometer neste lørdag.

Snart ultraløper! Ja, om om man egentlig er det etter kun ett løp da. Nervøs? Nei. I alle fall ikke ennå. Spent. Gleder meg! Det blir interessant å kjenne på hvordan man påvirkes av monotonien ved å løpe rundt og rundt på en innendørs bane. Hvordan er det egentlig å løpe så langt på baneunderlag? Og hvordan vil de kontrollerte forholdene - temperatur og vind - og den paddeflate banen påvirke fart og krefter? Mange uavklarte spørsmål som besvares klart og tydelig førstkommende lørdag.

I nedtrappingsgenererte løpsvakuum opplever jeg ofte et behov for å kompensere med noe annet løpsrelatert. For eksempel er det mye god løpsspenning i det å melde seg på løp. Denne spenningen har en lei tendens til å være sterkere desto lenger - eller lenger unna - løpsutfordringen er. Når det gjaldt Rallarvegsløpet 2013 var jeg egentlig nokså usikker. 81 kilometer er skrekkelig langt selv om det fordeles over to dager, og 1300 høydemeter på de 54 første virker direkte brutalt.

Usikkerheten fikk regjere inntil det kom en SMS fra medSkiLøper M: "Er du med, så er jeg. Ballen er hos deg." Jeg er SÅ svak for utfordringer; Kunne ikke annet enn å melde meg på umiddelbart og - med fornyet adrenalinsug - returnere den virtuelle ballen. Etter dette har Rallarvegsløpet som går i slutten av juli faktisk opptatt tankene mer enn Bislett 50K som går av stabelen førstkommende lørdag.

Både fremtidige løp og tilbakelagte løp har vært temaer denne uken. Nye bilder fra Xi'an Citywall Marathon 2012 kom på mail, og jeg fikk gjenoppleve den svært spesielle novemberdagen i Kina i fjor.

Veldig lettet over å ha blitt nummer åtte også i 2012, og nesten like

fornøyd med å få ny lekker treningsdress til premieseremonien... 

(2011-varianten kan ses her: Motvilje og gamle meritter)

De tilmålte 15 minuttene med berømmelse ble for min del

tatt unna i Xi'an i November 2012. 

Dette er forøvrig et enormt pluss ved å blogge; Å lese de gamle løpsbeskrivelsene, skrevet mens opplevelsene var ferske, setter meg fullstendig tilbake. Gleden. Slitet. Stemningen. Smått og stort. Gull verdt!

Nå gleder jeg meg til å beskrive mitt aller første ultraløp! Seks dager igjen...

Janicke