torsdag 26. januar 2012

Ode til landets løpegrupper

I mars er det to år siden løpegruppa SkiLøperne ble startet og dermed en ypperlig anledning for champis og generell feiring. Løperne ofrer overraskende lett SkiLøperøkta neste lørdag morgen for en behørig feiring kvelden før. Det er i grunn ikke så rart; kilometer etter kilometer, i all slags vær, rolig og raskt tempo, i dagslys og mørke, har nye bekjentskap - og vennskap - vokst frem. Selv de ferskeste medlemmene er klare for en annen form for samvær. Uten trikot.

Å være med i en løpegruppe er virkelig gull verdt! Hvor mange tirsdager har jeg ikke kommet meg ut og gjennomført både kvalitet og distanse når jeg egentlig hadde mest lyst til å chille'n foran peisen. Ukentlig kommer tilbakemeldinger fra gruppas medlemmer om hvor glade de er for det organiserte, men fullstendig uforpliktende, fellesskapet. Man er med, men ingen blir sure om man ikke møter. Allikevel forteller mange at tirsdagskvelden anses som hellig; da er det SkiLøperne, og det skal være uhorvelig viktig om noe skal prioriteres høyere.
 Løpegruppe på tur - SkiLøperne på Lørdagslangtur.

At løpegruppa skulle bli så stor og så bra at det ville bli nødvendig å etablere en undergruppe, SkiJoggerne, hadde jeg knapt turt å drømme om. Men så har løpegruppenes treningsfellesskap mange positive sider:

1. Motivasjon - Dørstokkmila høvles betydelig ned når man vet det står en gjeng reflekskledde og venter ute i vintermørket. Mange liker også at man slipper å planlegge type økt og trasé - det er bare å henge med på dagens program. "Dont't think, run" i praksis.

2. Trygghet - Å løpe utendørs på kveldstid kan - spesielt for jenter - oppleves skummelt. Sammen med andre løpere blir veier og områder man ellers ville holdt seg unna, ufarlige. Mulighetene for variasjon, og ikke å bli låst til en og samme runde av hensyn til sikkerhet - opplevd eller reell - er nesten et punkt for seg. Noen av de flotteste turene vi har tatt har vært i kveldssvart skog med hodelykter. Jeg har gjort løpt alene i mørk skog også, men da litt mer anspent.

3. Treningsutbytte - Forskning viser at man yter bedre når man er flere. Spesielt bruker man et ekstra gir på intervalløkter når man har noen å strekke seg etter, en rygg å henge på. Mange har en tendens til å alltid løpe turene sine i samme tempo. I løpegruppa må man justere i forhold til andre, og man biter tennene litt hardere sammen for å holde ut lenger.

4. Nye veier - Selv om jeg har vokst opp i Ski og omegn og trodde jeg hadde god oversikt, har jeg lært et antall nye løperunder av gruppens medlemmer

5. Sosialt - Blant likesinnede er det alltid noe å snakke om; sko, løp, tider, GPS-klokker, puls, mat, skader mm. Løpegruppa er et ypperlig forum for å diskutere det meste, og få råd om man har behov for det. Og du og du så fort tiden går når man kombinerer løping og skravling. Det er ikke uten grunn SkiLøperne også går under navnet SkiSkravlerne...

SkiLøperne og SkiJoggerne er åpne for alle, men det er litt tungvint om man ikke bor i nærheten av Ski. Det finnes imidlertid andre kostnadsfrie løpefellesskap der ute også:
Og finnes det ikke en løpegruppe i ditt område er det ingen sak å starte en. Facebook er et ypperlig sted å begynne medlemsvervingen!
Både sko og løper var litt spente før dagens bakkeløp.Digger lillafargen, de gule detaljene og kritthvite lissene.

I dag ble det kvalitetsøkt på egenhånd. Med et nytt testpar, Asics Gel Nimbus 13, tok jeg fatt på en lang bakke og løp den opp og ned i atten minutter. Holdning og fraspark er heldigvis viktigere enn fart i de lange motbakkene, men det hadde nok blitt en enda bedre økt om noen av SkiLøperne var med og løp akkurat litt raskere enn meg...

Janicke

torsdag 19. januar 2012

Januarangst og skyløping

Det arrangeres ett og annet løp også i den kalde årstid, men vinteren er avgjort "off seson" for løpere. I denne delen av verden hvor vi har en lang årstid som stort sett byr på minusgrader, glaserte veier og latterlig korte dager, skal det en raus dose viljestyrke til for å holde det gående (løpende).

Mens det jobbes iherdig med å vedlikeholde løpsmuskulaturen er det noe annet som, helt uten innsats, vokser raskere enn kiloene raser på den siste uka i desember: tvilen.

Det som ble sagt og skrevet mens fjorårets bestenoteringer var lune og ferske kan man nå angre bittert på. Den glisende fornøyde selvsikkerheten har falmet i takt med den stadig økende avstanden fra forrige opptur.
Falmet selvsikkerhet. Nesten helt borte.

Veldig snart er det ny sesong med milløp, halv- og helmaraton og nye mål som det skal kjempes innbitt for å nå. Ikke en eneste pers har kommet gratis så langt; En mengde mil ble løpt i forkant, og perioder med hat og mørke tanker har krevd sitt hver eneste gang treningen har kuliminert i avgjørende kamp om minutter og sekunder. I 2012 blir det en ny runde nerver og selvpåført press. Er målene for hårete? Kan de nås? Det er under 100 dager til London Marathon og tvilen er i ferd med å ta overhånd.

Da veiene ennå var løpevennlig is- og snøfrie i høst var det fortryllende lett å tenke at formen tidlig på våren 2012 skulle være på topp. Ja, kanskje til og med litt bedre enn før. Nå? Tja... Dørstokkmila er så godt som eliminert, men er denne treningen utendørs, med skøyting, balansering, snøkaving og spinning, god nok som grunnlag for oppnåelse av hårete mål. Joda, kvalitetsøkter kan med fordel tas på mølle, men det blir for kjedelig å kjøre distanseøktene der også. Gir kavingen utendørs ekstra trening, eller sliter man mer enn det er verdt?

Svaret kommer nok for en dag om noen få uker, når fjorårets premie fra iForm-løpet - en snøfri uke på Playitas, Fuerteventura - endelig tas ut.
Luksus: å løpe i solskinn i januar.

Dagens økt ble en lett (men tung) distanse i vintersolen. Egentlig stod det 14 km med tempo-perioder på programmet, men enhver tanke om fart forsvant med snøen som kom i går. Med plan om en kortere tur i komfortsonen tok jeg sjansen på å teste On Cloudrunner-skoene for første gang.
Slik har de stått og fristet meg siden jeg fikk dem...

 ...men på grunn av disse har de allikevel ikke blitt tatt med på tur. Før nå. 

Om man legger godviljen til kan man kanskje si at det på sett og vis er skybasert det hvite som falt ned fra himmelen i går, men det er nok ikke slike skyer On hadde i tankene for sine Cloudrunners. 
On Clodrunners running on/in clouds?

Dagens luftetur på snøføre var antakelig ikke en særlig god test, men "skyløperne" overrasket meg - positivt. Nå ser jeg frem til flere testturer, men helst uten skyhvitt underlag.

Janicke

lørdag 14. januar 2012

Joggelogging og valgets kval

Lister. Oversikt. Orden. Kontroll. Ordene klinger som musikk i mine ører, og det er antakelig grunnen til at jeg er en loggfrik. Lenge før det fantes gode loggemuligheter på nett, da man måtte sette opp egne Excel-ark med hjemmesnekrede oppsett og komplekse formler, har det å registere tid, distanse og beregne fart vært en motiverende faktor.

Stor var derfor gleden da den manuell føring ble erstattet av Garmins magiske programvare, ved anskaffelsen av Forerunner 305. Gleden vokste seg enda større da jeg ble kjent med den enda mye bedre web-løsningen Garmin Connect.
Ingen manuell føring. Alle data superenkelt overført direkte fra klokken. Skikkelige kart. Alle detaljer. Sorteringsmuligheter. Summeringer. Rapporter. Himmelen! Min egen lille himmel.

Men så viser det seg at det finnes flere himler. Felleshimler hvor man utveksler løpedata med andre i inn- og utland, man kan delta i utfordringer, diskutere treningsøktene og mye mer. Løpervarianter av facebook kan man kanskje si.

Etter invitasjoner og anbefalinger begynte jeg å bruke to av disse løpeloggløsningene, jogg.se og Endomondo, ved inngangen av året:. Tanken var å bruke dem en liten periode for å bli kjent med dem og avgjøre om de var bedre enn Garmins egen løsning. Svaret er et rungende "TJA", for Garmin Connect, jogg.se og Endomondo har hver sine attraktive attributter...
Det som gjør Endomondo verdt å fortsette med er at det er et veldig internasjonalt samfunn og mange artige utfordringer med premier. Premiene er ikke så viktige, men konkurranser om å løpe flest kilometer har unektelig en viss effekt må jeg innrømme. I tillegg synes jeg det er litt...vel...artig å være løpebuddy med Kent og Nina fra Danmark, Josemi fra Spania og Nasos fra Hellas. I motsetning til facebook, hvor jeg bare aksepterer vennskapsforespørsler dersom det har vært en - analog eller digital - kontakt, har jeg (etter noen dagers vurdering) valgt å si ja til alle forespørsler på Endomondo. Det er tross alt bare treningen jeg legger ut... Så langt har det bare vært positivt.

Akkurat som Endomonod har jogg.se en tilsvarende loggføring (også direkte overført fra Garmin-klokken), fine kart og detaljer.
Også her finnes distanse-ranking og meldingsmuligheter. Jogg.se er svensk, så det er mest svensker der, men det er ganske mange norske brukere. Det jeg imidlertid liker aller best med jogg.se er den geniale skopark-oversikten.

Tidligere har løpeskoene fått slite asfalten inntil til sålen har vært helt mønsterløs, eller skoene har falt fra hverandre. På jogg.se kan man ha full oversikt over hvor mange kilometer som er løpt med hvert par. Dermed vet man nøyaktig på kilometeren når favorittskoene - og de andre løpeskoene - ubønnhørlig har nådd kasseringstidspunktet.

Det er jo vel og bra at mulighetene er så mange, men utfordringen nå er at det tar en halvtime å registerere hver enkelt løpetur på alle tre løsninger. Det blir for mye! Men hva skal kuttes? Hvem skal ut? Det er egentlig den største "challengen" nå.

Skotestingen for Löplabbet er en annen utfordring - en morsom sådan. Denne ukens mest spesielle opplevelse var Hoka Bondi B.

Disse skoene er antakelig så langt fra barfot-sko som man kan komme; Såla er et par centimeter tykk på det tynneste! Foreløpig har jeg løpt én tur med dem, og det var på mykt snødekke. Selv på dét underlaget hadde de voldsomme, myke gummisålene en uvant trampolineeffekt; Foten nærmest spratt opp fra bakken for hvert skritt. Det skal bli særdeles interessant å teste disse på bar asfalt!

Til dagens langtur velger jeg imidlertid noe "tryggere".

Janicke

søndag 8. januar 2012

RoadKill

Det er mulig at det er litt overivrig å kjenne lysten på løpetur ved passering av tredemølla i boden bare fem timer etter forrige løpetur; attpåtil en tur på 15,5 kilometer, krydret med et klassisk vinterføre-fall.

Det hadde lagt seg et par centimeter snø oppå glatta da tolv av oss SkiLøpere la ut på tur halv ni i går tidlig. Det ble testtur nummer to, og godtehaug-valget hadde falt på Saucony's Progrid Hurricane 14 som har mindre "hæl til tå fall" enn jeg er vant med.
Liker godt utseendet på disse Sauconyene.

Den forræderiske snøen var til å begynne med bare vakker og la et magisk anstrøk over turen. Fargerike treningsjakker i snødekkede omgivelser, blant stille dalende snøfnugg. Skikkelig løpenerd-porno. Inntil kilometer tretten. Med ett fløy begge beina sidelengs i samme retning. I en ørliten evighethet hang hele kroppen i luften - det opplevdes i alle fall slik - før den tungt og uunngåelig smalt i isen med hofte og underarm først. Jeg fryktet skade, men neida: Det var "opp igjen" og videre i løpet av få sekunder. Bare lette hevelser og knapt synlige fargesjatteringer vitner om episoden. Snakk om flaks (i uflaksen)!

Nå som det igjen blir mange og lange løpeturer fremover (på all slags føre) kan det være greit å tenke litt på at det faktisk kan skje ordentlig kjipe ting på tur. Før jul gjorde jeg omsider noe jeg har tenkt på lenge: bestilte RoadID. Til meg selv, til faren min og til mannen min som også løper henholdsvis mye og en del. I går dukket de opp på døra.
Ekstra remmer i forskjellige farger kostet $1 per stykk.
Kul innpakning også.

I tillegg til å være et veldig nyttig produkt er RoadID både enkelt og kult; Det er armbånd med navn og kontaktinformasjon til pårørende, og eventuelt helseinformasjon. Ja, og så kan man legge på et mantra eller slagord om man vil. De har forskjellige varianter men jeg kjøpte gummivarianten. En bred type til gutta ($29.99), en litt nettere variant til meg selv ($15.99) og med noen ekstra remmer. Noen dollar i frakt ble det også, men helt overkommelig.
Synes i grunn armbåndet er ganske kult...

Litt artig at de dukket opp akkurat i går. Med litt mer uflaks, og alene, kunne et slikt fall ha fått helt andre følger. Så får vi håpe det ikke blir RoadKillID, som ektefellen kaller det.

De andre skoene som så langt er prøvd er Mizuno Wave Rider 15. Valgte dem fordi jeg løp med Wave Riders i flere år. Mener å huske at det var nettopp denne skoen (noen år eldre) som førte meg rundt New York Marathon i 2007.
Mintgrønn (tannlegegrønn?) er ikke min favoritt, men sammen med
de orange og gråsorte detaljene er de skikkelig kule. Tøft med sorte lisser!

På dagens tur, i strålende vintersol, falt valget på Saucony Triumph 9.
Samme reduserte "heel to toe offset" (8 mm) som den andre
Saucony varianten. Har i grunn litt sansen for det.

Det var ikke noe problem å kjenne forskjellen på Saucony-parene i forhold Mizunoene, men for å identifisere forskjellen mellom de to Saucony-parene må det nok en del flere kilometer til. Da passer det helt ypperlig at dørstokkmila er usedvanlig lett å forsere for tiden.

Janicke

torsdag 5. januar 2012

Mitt skip er lastet med...løpesko!

Julaften, nyttårsaften og bursdag på en og samme dag. Slik beskrives nok best gleden av å hente mer enn ett par løpesko på Löplabbet. Det er egentlig ganske snodig; jeg er ikke videre interessert i sko generelt og anskaffer sjelden nye før de gamle knapt henger sammen. Med løpesko er historien en ganske annen; Jeg elsker å se på dem, jeg elsker å klå på dem, jeg elsker å prøve dem på foten, jeg elsker å teste dem på løpetur. Og jeg elsker å sniffe dem.
Tre poser - seks par! Så sikkert kjempesmart ut å fotografere
bæreposer på perrongen. Lot som jeg skrev tekstmelding da...

Tenk hvilken gledesrus SEKS par løpesko på en og samme dag kan føre til - og da ikke primært på grunn av eventuelle kjemiske prosesser sniffingen eventuelt kan medføre. Hmm, jeg får nesten sjekke om det står noen advarsler om overdreven løpeskosniffing noe sted.

Som løpeskotester for Löplabbet ligger det nå et godt antall kilometer, og en del arbeid, foran meg. Denne haugen med sko representerer 300 kilometer. Neste uke kommer rundt fem nye par - og dermed 250 kilometer til. Alle skoene skal være behørig testet, og løpsopplevelsene beskrevet, til begynnelsen av mars. Januar og februar blir definitivt ikke hvilemåneder.

Ting har alltid (minst) to sider, og det er naturligvis en "bakside" her også: om et par ikke skulle føles bra å løpe med, så må de testes skikkelig allikvel. Om de ikke passer meg, så får jeg forsøke å identifisere nøyaktig hvorfor, og ut i fra dét finne ut hvem de kanskje kan passe for.
 Det er definitivt flere sko her enn det var gaver til meg under treet...

En annen ulempe er at det antakelig må settes av en halvtime ekstra til å velge sko når jeg skal ut på tur. Jeg mener; å velge ett par fra denne godtehaugen:
- Mizuno Wave rider 15
- Mizuno Wave Ultima 3
- On Cloudrunner
- Hoka Bondi B
- Saucony Hurricane 14
- Saucony Triumph 9

Det er vel i grunn ingenting å vente med. Kanskje det enkleste er å lukke øynene og bare trekke en sko...

Janicke

mandag 2. januar 2012

Back on track

10,6 kilometer - 33,4 kilometer - 22,5 kilometer - 39,3 kilometer - 40,9 kilometer

For få år siden ville disse ukesdistansene gjort meg glad. Å få til tre milturer i løpet av en uke...noe mer var nærmest å overdrive. På tampen av 2011 betød de samme, til dels selvpålagte, ukesdistansene en psykisk påkjenning. Å begrense løpingen, både i distanse, form, hyppighet og intensitet har ført til bittert savn og - et par ganger - nesten fortvilelse.

Jeg skulle ta det rolig i desember, lade batteriene og få bedre tid til alt som skulle gjøres i årets travleste måned. At det i tillegg klaffet med et småirritert kne gjorde at gjennomføringen av desember-løpepausen ble enda viktigere - og savnet og angsten et par hakk verre.

Pausen er fullført! Det føles som om det har gått år siden jeg løp ordentlig langt. Det vred seg i meg da jeg hørte om Löplabbets ribbemaraton som var så fristende, men som jeg ikke kunne være med på. Både fordi jeg jobbet den dagen, men også fordi jeg ikke ville risikere skade med en så lang distanse etter flere ukers pause. Men ved inngangen til 2012 er himmelen igjen i ferd med å bli lyseblå og klar (i alle fall inne i mitt hode), for sist uke kom opptrappingen av distanse opp i et nivå som både innebar flere turer og et godt antall kilometer. Etter i ukesvis å ha

  • sendt lengselsfulle blikk etter enhver jogger eller løper gatelangs, 
  • fryktet at London-målet allerede er utenfor rekkevidde,
  • drømmende betraktet all slags vær og føre utenfor og tenkt hvor fantastisk deilig det ville vært å løpe i, og
  • sluppet å vaske mengder av treningstøy,
ble forrige uke en eneste stor opptur. Kroppen kjennes sterk og ivrig og motivasjonen er på topp. På den tredje SkiLøperøkten den uken, på nyttårsaften, ble jeg plutselig så overveldet over å være "tilbake" at øynene en stakket stund begynte å "dugge". Det blir lenge til jeg tar en pause igjen! 

Og nå som alt igjen har blitt lyst og fint, er også årets første løpshappening rett rundt hjørnet. I morgen utvider SkiLøperne med søstergruppen SkiJoggerne. Saken er at det ikke er "bare, bare" å henge seg på SkiLøperne lenger; Gruppa har blitt for god! SkiJoggerne etableres derfor for dem som vil komme igang med jogging eller løping, men ikke har grunnformen som kreves for å henge med på SkiLøpernes økter.


Det blir veldig spennende å se hvem som kommer, og hvordan gruppa utvikler seg. Jeg håper den kan hjelpe flere til å finne løpegleden - eller joggegleden da.

Janicke