Til skogs

Det jaktes fremdeles på treningsprogram. Studier av (tilgjengelige deler) av forskjellige treningsprogarm er i prosess, men grunnfølelsen er stadig "njaei". For få økter og lite distanse fra start, eller for stor andel intervaller, er hovedårsaker. Kan et egenprodusert program være løsningen?

Arbeidet med å identifisere treningsprogram har ført til en oppvåkning. Tanken var å finne et program som kunne ta meg fra en 3:3X maratonløper til 3:2X maratonløper. Det burde ikke være en uoverkommelig oppgave. Underveis i treningsprogram-vurderingene har jeg imidlertid kjent på at målet om fem eller ti minutter raskere på maraton overskinnes av noe mye viktigere:

Løpegleden.

Målet om å løpe maraton sub 3:30 består, men jeg vil ikke være slave av et program for å komme dit dersom det fjerner den viktigste grunnen til at jeg snører på meg løpeskoene. Joda, treningen skal varieres; Det blir kvalitet i form av Yasso 800, korte og lange bakker, tempoøkter, distanse i forskjellige pulssoner og gode langturer, av og til med fartsøkninger. Men dersom jeg har lyst til å løpe sju økter en uke, eller flere kilometer enn et program legger opp til (selv om det går på bekostning av kvaliteten på kvalitetsøktene), ja, så vil jeg gjøre det. Om jeg løper mye fordi jeg liker det må da det kunne gjøre meg til en litt raskere løper. Eller?

Denne ukens høydepunkt er lett å identifisere...

Lukter godt av fem-finger sko (nye) også jo...

Ny skotest er i gang! I går fikk jeg med meg to bæreposer fulle av terrengsko fra Löplabbet. Seks par, og deriblant de fem-fingrede som har fristet - og skremt - meg i lang tid.

Terrengsko-parade på stuegulvet.

I tillegg til Vibram'ene var posene fylt av Adidas Adizero XT, Asics Gel-Fuji Racer, Hoka Stinson Evo, Inov-8 X-Talon 212 og Mizuno Wave Ascend. En herlig fargerik bukett som skal testes og vurderes. Og sniffes. Følte meg forøvrig ikke som en veldig erfaren løper da jeg presterte å uttale Inov-8 som Inov-åtte... *kremt*

Mon tro om løpeskosniffeavhengighet er arvelig betinget...

Så nå bærer det til skogs. Hvert par skal få minst fem mil med sti, grus, skogsvei og kupert terreng.  Barfotskoene fra Vibram krever tilvenning, så de får seg nok to kilometer her og tre kilometer der fra start, så får vi se om jeg blir en "troende".

Matching!

Man kan ikke ha hviledag med så mange nye skopar i hus. Første terrengsko ut (bokstavelig talt) ble Asics Gel-Fuji Racer. Begrunnelse? Fordi lissene og såla matchet den gule finisher-trøya fra Stockholm. (c;

Janicke

Kilometer til frokost

Det er i grunn nokså tullete. Trening skal ikke styres på den måten. Allikevel motiverer det, og får føttene til å hoppe i skoene. Uten å nøle. Kilometer! Så mange som mulig.

Denne uken ble det endelig et antall kilometer som gjør løperhjertet tilfreds igjen. Aller viktigst: det ble en ordentlig langtur igjen. Ikke spennende. Ikke flagrende lett. Bare en lang, ensom - og helt riktig - langtur. Og over tre mil ført i regnskapet.

Stille og rolig på Kråkstad  klokken 07 en lørdags morgen i juni.

Jeg hadde bare såvidt tenkt tanken før jeg la meg. Den ble tydeligvis bearbeidet mens jeg sov, for da jeg våknet visste jeg at det bar ut på tur. Lørdag morgen. Klokken viste 06:35 da jeg låste meg ut av det intetandende og fredfullt sovende huset.

Du vet du er på landet når...

Med to spiseskjeer vaniljeyoghurt og en kvart banan i magen som start-drivstoff, og mandler, rosiner, solbærsaft og vann for påfyll, var jeg klar for det meste. Målet var å runde 25 kilometer, men innerst inne fantes en intensjon om mer. Jeg sørget for å holde tempoet nede. Lav fart, lav puls.

Helt alene.

Turen gikk til Kråkstad og over snirklende veier gjennom frodig åkerlandskap og duggfrisk skog mot den lille bygda Kroer. To katter og Helene Harepus var de eneste jeg møtte de første to milene. Fuglesang og naturens andre lyder stod alene for underholdningen.

Fremme i Kroer og tilbake i bebygde områder igjen. Kroer er virkelig ei lita bygd, men etter den lange ødemark-etappen føltes det fint å returnere til sivilisasjonen.

Bak kjøkkenvinduer kunne jeg ane stille frokostforberedelser.

Videre, videre.

 

 The long but not winding road.

 
Fra Kroer til Ås, deretter grusvei langs toglinja i retning Ski. Fra Holstad kunne jeg velge trasé videre hjemover. Rett frem eller rundt. Så fort tanken var tenkt visste jeg at det kom til å bli rundt. Sultne løpesko spiser kilometer til frokost. Glem 25. Nå ville de ha 30.

Norsk sommer...

Himmelen var tidvis veldig mørk, og tidvis på nippet til å slippe solen igjennom. Det ble knapt regn og ikke sol. Norsk sommer. Hverken fugl eller fisk. Akkurat som turen. Det var ingen fantastisk, oppløftende opplevelse underveis. Beina fløy ikke av seg selv. Ingenting kom gratis. Det var bare greit. Fint. På sett og vis helt riktig denne tidlige morgenen. Jeg var sterk nok. Nok til å øke farten de siste kilometerne.

Med 32 kilometer høstet på Garmin ble den lørdagstykke avisbunken plukket med fra postkassen  (løpelykke #28). Innenfor døren var frokostforberedelsene såvidt påbegynt. Kjøkkenklokken viste 09:30.

Starten på helgen blir ikke stort bedre enn det (#løpenerd).

Janicke

I kjelleren på iForm

Det var dags for iForm-løpet 2012. Jeg tok på forhånd nokså lett på det, men etter en kjapp titt på løypekartet kunne jeg konstatere tre ting:

1. At det egentlig ikke sa meg stort (bønder i byen og alt det der) 
2. At løypa var endret i forhold til i fjor da vi løp to runder á fem kilometer 
3. At mulighetene for å løpe feil var overveldende (hjelp) 

 Que?

Den aller første gangen jeg testet feilløping var i fjorårets utgave av i iForm-løpet. Heldigvis oppdaget jeg det raskt, fikk snudd og korrigert uten å tape stort. Jeg hadde nok ikke bekymret meg nevneverdig i år hadde det bare ikke vært for årets feilløpinger (flertallsform!) på Follotrimmen. Det hjelper ikke å skylde på dårlig merking av løypene og at jeg ikke har andre løpere rundt å dele trasévalgene med; min navigatoriske troverdiget er betydelig svekket. Det er klart at det tilfører et ekstra stressmoment for ethvert løp fremover.

Jeg valgte mine raskeste sko - Asics Gel Tarther - og håpet at kroppen var klar for å holde følge. I fjor startet jeg helt bakerst, galopperte forbi de aller fleste og endte på fjerdeplass. I år stilte jeg meg nesten fremst og håpet på topp tre. Vanligvis kan klærne avsløre en del om de andre løpernes nivå, men det er vanskelig når alle er ikledd den samme rosa t-skjorta. Jeg regnet i alle fall med at rekka som stod foran meg ville dra på fra start, men da nedtellingen fra ti kulminerte i "GÅ!" havnet jeg umiddelbart i tet. Overrasket tenkte jeg at det ikke gikk særlig raskt engang, men om jeg er utfordret navigasjonsmessig så er ikke min indre fartsmåler stort bedre kalibrert. Garmin kunne fortelle om snittfart på 3:55.

For fort, og først i løypa. Tenk om jeg valgte feil retning og dro med meg hele bølingen fullstendig ut av kurs. Skrekk! Presset var stort, inntil jeg skjønte at den sortkledde syklisten foran meg ikke var en tilfeldig byboer som tilsynelatende skulle samme vei som iForm-løypa.Han var der for å lede vei. Reddet! I alle fall inntil videre.

Skuldrene ble senket et par hakk, men farten begynte å kjennes. Ei jente lå rett bak meg, men om hun var alene eller om hele flokken av iForm-løpere lå der sammen med henne ante jeg ikke. Vi tok 90 graders svinger hit og dit, og det gikk opp og ned. Etter 1,5 kilometer mistet jeg ledelsen og snart lå det to løpere foran meg. Stadig nye sugende bakker. En tredje løper - en SkiLøper - passerte meg, men også hun fikk kjenne den tøffe starten. Snart var jeg tilbake som nummer tre. Bare å holde denne plassen, tenkte jeg.

Få minutter senere vurderte jeg seriøst å bryte. Alle motbakkene tok knekken på kamplysten. Egentlig er jeg litt glad i bakker - variasjonen de gir - men fordi jeg forventet en nokså flat løype, og startet hardt, blinket motivasjonsbarometeret på siste, røde rest. Solen tittet frem og jeg angret i tillegg intenst på at jeg hadde lang trøye under t-skjorta. Rev i ermene i desperate forsøk for å i det minste få brettet dem opp. Forgjeves.

Det var to ting som fikk meg til å fortsette etter fem kilometer:

1. Så mye oppover måtte bety at det også skulle bli mye nedover - veldig snart. Start og mål var jo samme sted.  
2. Dersom jeg valgte å bryte måtte jeg uansett komme meg tilbake til start-/målområdet, fullstendig knekt over å ha tatt et slikt idiotisk valg. 

De to jentene i front, ledet av den sortkledte syklisten, dro litt lenger fra og i den svingete løypa søkte blikket hele tiden desperat etter markerings-plastbånd, funksjonærer og løperne foran. Det gikk omsider nedover, men enkelte steder var nedoverbakkene i overkant bratte for slitne ben. Spesielt på gressunderlag var det litt nervøst.

På noen åpne strekninger fikk jeg glimt av løperne bak. De så ut til å holde seg på trygg avstand, og muligheten for å kapre tredjeplassen trigget akkurat nok motivasjon til å fortsette kampen videre. Rundt omkring, gatehjørne her, fortauskant der og en halvsirkel på gressplenen i parken og endelig - ENDELIG - over målstreken som nummer tre.

Klar for tredjeplass!
På vei mot mål i løpeskjørt med det passende navnet "Skirt on the run".
Bildet er lånt fra iForm.

Men nummer tre over målstreken er ikke nødvendigvis nummer tre i resultatlisten. To av løperne bak hadde tydeligvis startet såpass langt bak at de tålte å krysse målstreken femten, tyve sekunder etter meg og allikevel kapre plasser foran meg med heholdsvis 13 og 25 sekunder.

Femte plass og 44:16. Langt unna PB. En viss skuffelse må innrømmmes, men kreftene strakk ikke til. Det er ganske sprøtt at den samme kroppen som koste seg gjennom 42,2 kilometer i Stockholm for to uker siden kan hate så intenst på en fjerdedel av distansen denne helgen. Det er ikke uten grunn jeg nesten frykter milløp mer enn maraton. Fem-kilometersløp tør jeg knapt vurdere! På den positive siden ble det klasseseier og i følge Endomondo ny PB på Coopers test med rett under tre kilometer i løpet av en tolv-minutters-periode.

Med iForm-løpet ferdigløpt blir det en velkommen pause fra organiserte løp. Samtidig strammes treningsregimet til. Må bare finne ut hvilket regime...

Janicke

I form i Oslo?

To uker med litt ymse trening kulminerer denne helgen i iform-løpet. Etter denne 10-kilometeren blir det ganske mange uker til neste organiserte løp og det er i grunn helt greit med en pause nå. På mandag initieres prosjekt "Oslo sub 3:30".

Iform-løpet ble arrangert i Oslo for første gang i fjor, etter å ha blitt organisert i Sverige og Danmark tidligere (om jeg husker rett). Dameløp er annerledes enn blandingsløp, men de har sin sjarm. Da jeg skulle delta i fjorårets løp var jeg skeptisk, men det ble en merkelig dag i positiv forstand. Å vinne reisegavekort på 15.000 kroner FØR startskuddet kan anbefales.

Følte i grunn at annonsen for iForm-løpet 2012 snakket
direkte til meg. Kunne ikke annet enn å melde meg på.

Å få oppleve sånn vinnerlykke to år på rad kan man naturligvis ikke forvente, men den Garmin 610'ern som noen skal vinne i morgen hadde passet meg ypperlig. Min kjære Forerunner 305 har fulgt meg trofast i over fem år, men ting tyder på at den nærmer seg pensjonsalder. I Stockholm, om lag fire kilometer før mål, skrek den til om dårlig batteri. Ettersom den var fulladet da jeg slo den på et kvarter før start betyr det at batteriene holder i under fire timer. Det holdt denne gangen, men holder det til høstens maraton? En mulighet er å la Garmin presse meg til å løpe stadig fortere; Kampen mot batteriet liksom. Men nei, det blir nok en Garmin-anskaffelse i løpet av sommeren.

I fjor var iForm-løpet ikke en full mil. I år er traséen lagt om, så da regner jeg med at den er bedre målt. Kartet over løypa gjør meg imidlertid litt nervøs. Det ser ut til å være et hav av muligheter for å løpe feil. Mitt hovedmål er derfor å løpe rett vei (og treffe rett mål). Tidsmessig har jeg tidligere satt sub 40 minutter som mål, men det sparer jeg til Hytteplanmila. I morgen tar jeg løpet som det kommer.

Det går en del andre løp denne helgen også. Det blir forhåpentligvis en flott dag både for debutanter og mer erfarne løpere i Nordmarka Skogsmaraton, i Drøbak arrangeres Blomstermila og det er garantert mange andre løp rundt om også. Så til alle - kjente og ukjente - som skal til pers denne helgen:

LYKKE TIL

- og husk å ha det gøy!

Janicke

En plan for Oslo, og den vanskelige hvilen

Det fylles opp med glisende, medaljesmykkede selvportretter på bloggens toppbanner. Bare en ledig plass igjen. Fra å virke i overkant ambisiøst for halvannet år siden ser det nå ut til at prosjektet skal lykkes.

Med Stockholms 42,2 kilometer tilbakelagt sist helg fikk jeg ikke bare den fjerde medaljen - deilig tung, fin sak - til samlingen, jeg bygde også opp en selvsikkerhet som jeg inderlig håper å bevare hele veien frem til målsteken i Oslo den 22. september. Der tror jeg endelig - forutsatt skadefrihet - at det ultimate målet om lettbenthet skal nås! For i tillegg til at det var en stor glede å fullføre en maraton uten å gå, gjøre negativ splitt og generelt føle meg så sterk og kunne dra på når det vanligvis er tomt for krefter, så gikk det et par tindrende lys opp for denne løperen.

I Berlin og London var strategien å holde tempoet jevnt hele veien. Så raskt som mulig la jeg meg på cirka 4:55 per kilometer, og så var det om å gjøre å holde inn. Men pulsen steg raskt, og i god tid før ti-kilometersmerket var den over 160 slag. Jeg har aldri testet makspuls, men gjetter at 160 tilsvarer drøyt 80 % av makspuls. Altfor høyt om man helst vil slippe å møte den berømte veggen.

 Det føles omtrent sånn...

I Stockholm hadde jeg ingen ambisjoner utover å fullføre, og la ut i et mye tregere tempo. Med rett under 5:17 i snittfart fra start holdt pulsen seg under 160 slag per minutt helt til etter tretti kilometer, da jeg økte farten.

Muligens - antakeligvis - har de senkede skuldrene og manglende målsetninger en del  av æren, men jeg er overbevist om at løpsdisponering er et nøkkelord. Jeg må holde pulsen lav så lenge som mulig. Derfor har jeg lagt følgende plan for Oslo: Den første mila skal gå på 52 minutter. Deretter skal jeg legge meg i flyttempo på 5:00 frem til trettikilometersmerket og så øke til 4:45. Om jeg klarer 4:30-fart på de siste to kilometerne så gir det en finfin sluttid på 3:29:30.

Ny negativ splitt er løsningen for Oslo Marathon. Frem til det skal det trenes og trenes - og hviles. Igjen er det siste vel så vanskelig som det første. Allerede mandag ble det tolv-kilometerstur for å skravle ut om maratondebut og andre Stockholms-erfaringer med SkiLøper-kollega Mette. Tirsdag var det økter med SkiJoggerne og SkiLøperne og torsdag gikk det femte Follotrimløpet av stabelen. Joda, jeg skulle ta det som en trimtur, men klasseseier og annenplass totalt av damene forteller vel en annen histore. Og neste lørdag er det iForm-løpet...

Etter dét er det imidlertid halvannen måned til neste løp. Sommerukene skal nok by på rikelig - alt er relativt - hvile. Også.

Janicke

Eufori i Stockholm

Uthvilte ben og en god natts søvn! I New York, Berlin og London ble det - nærmest uunngåelig når man er turist - mye gåing dagen før det store løpet. Ved leggetid har nervene tatt grep om både kropp og hode og ført til at dykkene ned i dyp hvile har vært korte. Dagen før dagen her i Stockholm ble den eneste utflukten nummerlappshentingen. Med fast dobbeltgrep om paraplyen, hender røde av våt kulde, samt hyppige gåsehud-anfall over det hele, ble den turen gjort så kort som mulig.

Stockholm Marathon - nummer fire av fem.

Samtidig som det sto klart for meg at det kom til å bli en kjølig fornøyelse, fjernet nettopp griseværet enda litt mer av tidspresset som alltid finnes i en eller annen form, sånn helt innerst inne. Stockholm i seks grader, 5,4 - 7,9 millimeter regn og liten kuling ga rom for å ta det "lungt". Jeg bekymret meg i grunn mer for mine to SkiLøper-kollegaer som skulle løpe sin aller første maraton i så triste forhold. 

Med stockholm Marathon capser.

De to lot seg imidlertid ikke skremme nevneverdig og var bare smil og latter på nummerlappshentingen fredag. Humøret var tilsvarende godt da vi møttes ved start maratondagen. Muligens preget av antrekkene.

Med masse klær - og søppelsekker.

Det var meldt kaldt, regntungt og vindfullt og denne gangen hadde meterologene helt rett. I ettertid har vi kunnet lese på Stockholm Marathons sider at det var det dårligste været gjennom tidene:

"Det hade inte gått att hitta en vidrigare dag att genomföre ett maratonlopp än denna lördag. Kvicksilvret var nere på tre grader strax efter start och kröp sen upp till fyra. Vinden låg på runt tio meter/sekund med kastbyar upp till 18 m/s. Lägg på ihällande regn på det och vi får 16 000 genomfrusna löpare."

Det var kaldt! Aldri før har jeg tatt på lang tights, lang supertrøye, vindjakke, hansker og caps for å løpe maraton. Men det snødde ikke, og det tordnet ikke. SkiLøperne har vært ute i dårligere forhold. Å stå over var aldri et alternativ.

Det er lett å tøyse og tulle når man er flere. Galgenhumor er god hjelp, men vi var i forskjellige startgrupper og etter oppstilling alene sank alvoret inn. Jeg var jo egentlig ikke klar for dette løpet. Tenk om jeg ikke klarte å fullføre engang. Jeg er ganske god på å psyke meg ned.

Hele den første mila ble preget av dystre tanker: maraton er så langt, jeg er for utålmodig for å løpe så lenge, det er kjipt å løpe løp uten å gå for pers, hva driver jeg egentlig med? Kroppen var imidlertid helt fin. Jeg holdt igjen farten akkurat som planlagt. Massene løp forbi og videre fra meg, jeg følte meg som verdens tregeste løper. Det var ikke lett å akseptere, det måtte jobbes for å holde tempoet nede, men jeg fortalte meg selv igjen og igjen at dersom jeg var i stand til å holde tempoet jevnt så ville jeg passere de fleste av dem mot slutten.

Det hjalp heller ikke at Garmin viste 300 meter feil allerede ved 3-kilometersmerket. Ved åtte kilometer var avviket på en halv kilometer. Det var bare å glemme klokken for å justere farten. God gammeldags hoderegning - som for min del fungerer utrolig dårlig etterhvert som jeg har løpt en stund - opptok derfor en del av tiden.

Den beryktede Västerbroen forseres for første gang rett før 10-kilometersmerket. Vinden og regnet pisket imot, men det var bare deilig. En overraskende herlig kamp mot elementene. Vinden må dessuten ha tatt tak i min labre og dystre innstilling og snurret den rundt, for da Västerbroen var ferdig forsert lå alt klart for meg. Det var opplagt at hovedmålet måtte være å fullføre en hel maraton uten å gå. Jeg skulle ikke passere fartsholderne på 3:45 før ved 30K. Etter det kunne jeg gi på - om jeg hadde noe å gi på med. Og merkelig nok var jeg overbevist om at det kom til å være nok krefter til det. Med litt flaks ville det bli min første maraton med negativ splitt.

Plutselig så jeg lyst på alt! Det motiverte meg veldig at pappa og minstemor Mia skulle heie ved 15 og 40 kilometer, jeg gledet meg til å gi gass etter 30 og jeg så skikkelig frem til å løpe Västerbroen igjen. Etter dette var det mer "oj, er vi her alt", "Halvmaraton passert, bare en halvmaraton igjen.", "jøss, jeg har visst begynt å passere løpere allerede". Selv ute på det store åpne området "Gärdet", hvor vi virkelig måtte kjempe oss gjennom vinden, var tankene lyse og motivasjonen på topp. Jeg tenkte mer på de stakkars funksjonærene som måtte stå ute i slikt vær i timesvis. Det var tross alt mye bedre å holde seg i bevegelse!

Hanskene tok jeg av etter ca ti kilometer, fullstendig gjennombløte. De ga ingen varme uansett. På vei ut mot Gamla Stan for andre gang oppdaget jeg at nummerlappen hadde gått i oppløsningen ved de to øverste festene og hang slik at nummeret ikke var synlig. Å feste en sikkerhetsnål med iskalde, fullstendig numne fingre er ikke lett! Flere ganger stakk jeg nålen godt inn i fingeren uten å kjenne det. Det tok en hel kilometer før nummeret var på plass, sånn nogenlunde.

Jeg holdt meg til planen; Fartholderne for 3:45 ble ikke passert før tretti kilometer. I motsetning til de tre tidligere maratonløpene tenkte jeg nå: Er det virkelig bare tolv kilometer igjen? Dette går jo som en drøm! Giret ble skiftet og endelig - ENDELIG - suste jeg forbi alle.

Ved 33 kilometer bar det opp Västerbroen igjen. Jeg gliste bredt til en funksjonær på toppen. Følte meg pigg som en kalv på vårslepp. Kan dette vare helt inn? Jeg bestemte meg for at det ville det, og banet meg gjennom strømmen av løpere som nå var på felgen - akkurat som jeg selv pleier å være på dette tidspunktet.

Nå begynte hoderegningen å bli lett. Med fire kilometer igjen til mål, og omlag fem minutter på kilometeren ville jeg komme inn under 3:40. Jeg ville antakelig slå tiden fra London! Er det mulig? Tempoet ble skrudd opp enda et hakk. Ved førti kilometer fikk jeg pepping fra pappa, som var like overrasket som meg: "Du kommer under 3:40!". Jeg visste det jo selv, men det var så rått å få høre det fra ham også. To kilometer igjen - nå måtte det en ulykke til for å rote det til.

Jeg rotet det ikke til; de siste tre kilometerne hadde jeg snittfart på 4:30 og for første gang ropte jeg høyt "JAAAA" da jeg passerte maraton-målstreken. Klokken viste 3:38:26. Jeg startet med snittfart nesten et halvt minutt roligere per kilometer enn i London, allikevel endte jeg på en bedre tid og var i mye bedre form også etter målgang.

Det viktigste er dog at løpet var en fantastisk opplevelse som jeg, med unntak av de ti første kilometerne, nøt til fulle!

 Etter målgang møtte jeg Märtha Louise som hadde klart målet sitt om å løpe på 3:35. Det ble også debut-tiden til SkiLøper-kollega Knut Olav. Fantastisk!!

Vi ble sluset videre og måtte ned en trapp for å komme til chip-avklipping. Ganske ondskapsfullt egentlig, for der var det mange som slet, klamret seg til rekkverket, gikk baklengs og stavret nedover. Etter å ha kjent etter de første par trinnene klarte jeg ikke å dy meg, og la om til lett, lykkelig og hoppende jogg forbi dem alle. Jaja, jeg skylder på euforien.

Den euforiske og den ene halvdelen av min lille, men enormt
motiverende, heiagjeng. Ser ut til at vi er omtrent like  stolte.

Euforien har i grunn sittet i siden. Å bli nummer 267 av 3343 kvinner når man ikke har noen forventninger overhodet... For en opptur!

Etter dette vet jeg hvordan sub 3:30 skal nås i Oslo til høsten. Eufooooriiiiiaaaa!

Janicke