torsdag 22. desember 2011

Å hugge i stein

Veldig snart har samtlige av inneværende års 365 dager passert. Neste etappe - totusenogtolv - er rett rundt hjørnet. På beste "same procedure"-vis skal gamle mål oppsummeres og vurderes, og nye mål for alvor hugges i stein - eller i alle fall beskrives på tilsvarende bindende vis her på bloggen.

Oppsummering og vurdering av 2011
For ett år siden satte jeg opp mål for 2011:
  1. Fortsette med treningsprogram.
  2. Løpe mindre på asfalt og "leke" mer.
  3. Delta i flere løp (Sentrumsløpet raskere enn 44:57, Göteborgsvarvet på ca 1:40, delta i SRM, Nordmarkstraveren, Oslos bratteste, Fredrikstadmarka rundt og Follotrimmen, gjennomføre Hytteplanmila på 42 minutter, og sist og desidert størst: Berlin maraton under 3:30).
Punkt én og to er greie: Treningsprogram er fulgt og det har også blitt mer variasjon i treningen, både når det gjelder underlag og løpsøkter. Så lenge jeg synes at det er gøy å løpe må man vel også kunne si at det er "lek".

Punkt tre er definitivt godkjent; Mens det ble fire gjennomførte løp og en knusende DNS i 2010, har det i 2011 blitt elleve løp pluss et skirenn. De konkrete deltakelses- og tidsmålene har i stor grad også blitt oppnådd, selv om det ikke ble noen SRM, Nordmarkstraver, Oslos Bratteste eller Follotrimmen. Det, og at målet om sub 3:30 i Berlin ikke helt ble nådd, er i grunn flisespikkeri.

Endelig vurdering av måloppnåelse 2011 er dermed: Godkjent!

Steinhugging - målene for 2012
2011 ble et fantastisk løpsår. Opplevelsene har vært så mange og overveldende at jeg ved flere anledninger har måttet klype meg i armen. Vil 2012 kunne måle seg med det? Tiden vil vise, men det er så mange ting som allerede er planlagt at det nye året har alle muligheter til ikke bare å måle seg - men til og med toppe -  2011. Årets motto: Alt er mulig!

De tre hovedmålene for 2012 er:
  1. Nummer én er åpenbart å nå fem maraton før jeg ubønnhørlig vipper over i førtiårene. London og Stockholm er booket. Den siste av de gjenstående tre maratonløpene ser foreløpig ut til å bli Palma de Mallorca. Ulempen med Palma er at den krasjer med Hytteplanmila, som er sannsynlig åsted for oppnåelse av hovedmål nummer tre. Jeg vurderer derfor Frankfurt Marathon som går en uke senere.
  2. Hovedmålet er tøft nok, men mål nummer to er det virkelig hårete målet: maraton på rundt 3:20 og med det kanskje en plass på listen over de 300 beste norske kvinnelige maratontidene gjennom tidene. Det vil kreve mye og riktig trening!
  3. Det tredje målet er antakelig like hårete som det andre: mila på under førti minutter. Her står det om en champagneflaske, og mer skal ikke til for å trigge konkurranseinstinktet for fullt. Jeg nå sub førti før SkiLøper-kollega Knut Olav gjør det. The race is on!
Dette er de tre store målene for 2012, men det eksistere naturligvis tilleggsmål:
  • Helårs-distansemål 1: 3.000 kilometer.
  • Helårs-distansemål 2: 3.650 kilometer, altså i snitt en mil om dagen.
  • Delta på Follotrimmen 2012.
  • Være med på flere løp enn i 2011.
  • Teste et motbakkeløp.
  • Opprettholde løpelykken!
Dette skulle være nok å bryne seg på. På med løpeskoene!

Janicke

onsdag 21. desember 2011

Nisser over skog og hei

Lørdag er SkiLøperdag, og julaften er intet unntak; Elleve løpere startet dagen med hyggelig julejogg.
 
Kanskje klarte vi å spre litt julestemning også...
 
Ha en riktig god julefeiring!

Janicke

Helg midt i uka

Takket være et møte ble det en snarvisitt til Stockholm på tampen av året. Ettersom møtet skulle være onsdag morgen ble avreisen satt til tirsdag ettermiddag og *vips* hadde man en ypperlig mulighet til å kombinere business og pleasure; både middag på stan og morgenløpetur i Lill-Janskogen med pappa, i tillegg til møtet som var reisens hovedmål.
 Fine og rolige løpsomgivelser et steinkast fra storbyen.

Tirsdagsmiddagen ble inntatt på restauranten hvor tre, forhåpentligvis veldig lykkelige, SkiLøpere skal feire vel gjennomført Stockholm marathon i juni. Deilig, italiensk mat er en sikker vinner når alle kroppens matlagre er tømt så ettertrykkelig som etter 42,2 kilometer. Maten fungerte også - muligens med unntak av amaronen som ble drukket til maten - alldeles ypperlig som brennstoff til onsdagsmorgenturen. Vi kom oss ut i en nyvåken og vinterkald Stockholm by klokken halv åtte, og nøt den morgenfriske luften mens vi pratet om alt mulig og nesten umerkelig tilbakela en mil.

Atter ti kilometre til årets løperegnskap. Inspirert av Birger sjekket jeg hvor langt jeg har løpt hittil i år, og om det er en naturlig mengde jeg bør forsøke å nå før året er omme. Fasiten (Garmin Connect) sier 2.840 kilometer. Det fine, runde tallet jeg gjerne skulle nådd er dermed 3.000. I så fall gjenstår 16 mil fordelt på de siste elleve dager, noe som innebærer rett under halvannen mil hver dag. Absolutt ikke umulig, og det kribler litt både i ben og hode, men nei, jeg skal nøye meg med 2.900 i år. Med jobbing i julen og sosiale aktiviteter nesten daglig skal jeg holde meg til planen om rolig opptrapping ut året, og i steden ha 300 mil som minimum distansemål for 2012.
Motiverende post fra Berlin.

Motivasjonen for neste år fikk en liten ekstraboost da diplom og resultater fra Berlin Marathon dukket opp i postkassa. Da gjorde det ikke så mye at jeg ikke fikk navnet mitt blant de norske Berlin-løperne i Kondis' resultatliste - selv om jeg nok, litt beskjemmet, må innrømme at jeg har en barnslig glede i å finne navnet mitt på disse resultatsidene. Vel, ikke annet å gjøre enn å løpe fortere og kjempe om høyere plasseringer neste år. (c;

Janicke

lørdag 17. desember 2011

Disiplinærsak

Hvorvidt selvdisiplin faktisk er viktigere enn IQ for å lykkes i livet, slik aftenposten skrev denne uken, skal jeg ikke kommentere. Men at det å være disiplinert er en avgjørende byggesten for å oppnå målene sine, enten det er innen sport, musikk, jobb eller annet, er udiskutabelt. Å kontrollere seg selv, og ikke tillate daglig vurdering av enkeltpunktene i langtidsplanen, gir den beste utviklingen.

Det er akkurat dét mine favorittslagord fra Adidas og Nike dreier seg om: Don't think, run og Just do it. Det finnes enorme mengder med gode slagord der ute, men akkurat disse to fungerer så bra fordi de både passer for å krysse dørstokkmila, og for å fortsette når det røyner på.

Etter to år med selvinstruksjon om ikke å tenke, men i stedet bare komme meg ut på løpetur, har det på umerkelig vis blitt en vane. Står det på planen at jeg skal løpe en mil klokken 06:00 så er det bare å stå opp slik at det kan gjennomføres. Selv for et a-menneske som meg er ikke løpetur det første kroppen fantaserer om når jeg våkner, men nå kjenner jeg (stort sett) ikke etter hvorvidt jeg har lyst. Om velfungerende maskin er bildet jeg bruker når jeg løper, så er "forhåndsprogrammert robot" bildet for å følge treningsopplegget som skal ta meg til små og store mål.

Et visst slingrinsmonn tillates naturligvis; Det hender at andre ting prioriteres foran den planlagte økten, og av og til går bare ikke familiekabalen opp. For oss mosjonister må treningen kombineres med et vanlig, og til tider uforutsigbart, liv. Men alle de elendige unnskyldningene jeg lurte meg selv med før i tiden er definitivt lagt døde.
  • Dårlig vær: Ta på flere klær.
  • For sulten: Ta et par skjeer youghurt og kom deg ut.
  • Trente i går: Og så da?
  • For trøtt: Du våkner når du kommer i gang.
  • Det er så godt å sitte i sofaen: Det blir enda bedre etter en løpetur.
  • For mett: Drøy en time (og spis mindre neste gang).
  • Helligdag: Stille og stemningsfullt å løpe.
Og så videre.

Det neste nå blir å trene opp selvdisiplinen på andre områder også...
Snart snur solen, men foreløpig er det best å forsøke å lyse opp selv.

Men først; ut i mørket med SkiLøperne. Frokosten smaker aldri bedre enn etter en morgenøkt!

Janicke

lørdag 10. desember 2011

Et tastetrykk unna. Nesten

Med snøens ankomst har det blitt lysere og hakket lettere å hente frem julestemningen. Derfor vil jeg ikke klage over at løpeføret ble flere hakk skumlere med den siste ukens snø- og sluddbyger. Man får bare være forsiktig, eller løpe innendørs.
De siste års turer - og bomturer - til Berlin har satt sine spor,
også i pepperkakeproduksjonen.

Lørdagsmorgener har blitt ukesøkt nummer to for SkiLøperne denne høsten, og vær og føreforhold avskrekker ikke disse løperne. Det er nesten sånn at grisevær gjør turene enda bedre. Sist lørdag regnet det sidelengs. Allikevel var vi åtte SkiLøpere som møtte opp klokken halv ni på morgenen. Vi hørte knapt hva løperen en halvmeter unna sa der vi med luene langt nedtrukket la oss opp mot stormen og travet av gårde. Skravle gjorde vi uansett. Jeg elsker slike turer, og jeg elsker å komme hjem etter å ha løpt slike turer. Å sette seg, nydusjet og akkurat passe mør, foran en varm og knitrende peis med en tykk avisbunke klokka halv elleve på lørdagsformiddagen mens regnet pisker mot rutene...vel, det er løpelykke!

Variasjonen i vær og omgivelser er noe av det som gjør løpingen spennende. I dag fikk vi en glødende soloppgang mens vi løp gjennom vinterlig hvitt landskap. Et av samtaletemaene i dag var triathlon. En av SkiLøperne skal delta på sin første triathlon, Hove Tri, i 2012. Vi hadde snakket om svømmeteknikk, sykkeltyper og hvor lange de forskjellige distansene i triathlon egentlig er da forslaget kom: "Kan du ikke melde deg på Oslo Triathlon da, så blir jeg med der jeg også?".

Med ujevne mellomrom, og sterkt påvirket av de som faktisk har gjennomført triathlon, dukker lysten opp. Problemet er bare at jeg ikke er spesielt glad i å sykle (har syklet birken to ganger, så jeg vet hva jeg snakker om) og crawling står ikke på listen over ting jeg kan. Derfor har ikke triathlon gått fra tankestadiet til praktisk handling; det vil si påmelding. Oppfordringen på løpeturen i dag var nok til at nettsiden til Oslo Tri ble hentet frem ved hjemkomst. Med 99,9 % sikkerhet ville mitt navn vært å finne på listen over deltakere nå, hadde det bare ikke vært for at det allerede er fulltegnet. Dessverre. Og heldigvis? Jeg har tross alt litt annet å holde på med neste år. Triathlon, og alt som skal ordnes, skaffes, lånes, læres og trenes i den sammenheng, er kanskje noe å spare til 2013?

Ukens desidert hyggeligste opplevelse er også SkiLøperne-relatert. Det ble mølleløping i stedet for SkiLøperne-økt på tirsdag. Snøen lavet ned og jeg var litt misunnelig på dem som løp der ute i eventyret. Etter mølleøkten, da jeg hadde satt meg til foran ukens episode av "Biggest Looser" (kan ikke noe for det, digger den serien) ringte det på døren. Så sent? Hvem kunne det være?

Det var ikke julenissen, men kunne like gjerne ha vært det. Tre trikotkledde og delvis nedsnødde SkiLøpere stod på trappa, og de hadde kommet for å overrekke et julekort.
Målløs...

Som sagt; det kunne like godt ha vært julenissen; Inne i konvolutten som var preget av både løpesvette og snøvær stod en koselig hilsen (og en fantastisk flott tegning, Knut Olav) som varmet meg til stumhet. Som om ikke det var nok i seg selv fulgte det med et XXL-gavekort. Helt overveldende, fullstendig unødvendig og fantastisk hyggelig.

Julestemningen er definitivt på plass!

Janicke

fredag 2. desember 2011

Komprimert førjul

Den 2. desember. Barnas kalender henger potent og fristende på kjøkkenveggen og vekker klåfingre og spente blikk hver gang den er innen synsfeltet til husets pygméer. Ååå så godt jeg husker hvordan det var - og ooo så gammel jeg hørtes ut nå - men på tampen av tretti-noe blomstrer fremdeles den barnlige julegleden opp i fullt monn ved inngangen til desember; Julepynt, julemusikk, juleforberedelser - bring it on!
Velfylt kalender til jentene.

Dette er måneden jeg blir sentimental og småbløt. ABBAs Happy New Year tar nesten knekken på meg. Blanke øyne og klump i halsen. Svunne tider, tilbakelagt barndom, ny generasjon som drar innpå. Hjelpes! Godt det bare er i desember.

På denne tiden i livet har julegavependelen for lengst svingt nådeløst og endelig. I den stadig like enorme haugen med gaver under treet finnes det bare noen veldig få merkelapper med mitt navn på. Heldigvis! For hva skulle det egentlig vært inne i de gavene? Med mindre man kunne pakket inn noen håndverkere og lagt dem under treet er det ikke stort som trengs eller ønskes. Og det man faktisk ønsker seg vil man helst velge ut selv, enten det er klær, kjøkkenutstyr (klassiker for voksne) eller pyntegjenstander. Jo, gavekort er supert å få og blir ofte gaveløsningen fra meg, men særlig personlig og spennende julegave er det ikke. Hva er poenget om vi bare utveksler gavekort? Dessuten er ingenting så julegave-kostnadsdrivende som "lettvinte" gavekort, og det er fort gjort at julestemningen i stua blir anspent - både for giver og mottaker - når den ene er "gjerrigere" enn den andre.

Så har man altså blitt netto julegavegiver og innkjøpslisten er både lang og tidkrevende. Er det ikke da bare rett og riktig at nissemor på handletur unner seg noe? Jeg hadde stålsatt meg før dagens besøk på XXL; det skulle bare handles julegaver til andre. Men med ett hang den rett foran meg og flagret flørtende med en prislapp som viste 400 kroner mindre enn det lappen for samme produkt viste på G-sport i går: 2XU kompresjonstights.

Jeg vurderte i cirka to sekunder før den raskt og smidig - nesten av seg selv - havnet under en av de andre, større, gavene som allerede hang over armen. Der holdt den seg ute av syne, inntil den som troll av eske dukket opp igjen ved kassa og medførte en ikke ubetydelig økning i totalsummen.
Førjulsgave til mor. Hvem trenger vel gaver under treet når
man er så flink til å skaffe gaver selv?

Til mitt forsvar skal det sies at dagens omfattende julehandel føltes mye hyggeligere med denne førjuls-gaven i posen.

Vel hjemme ble jeg imidlertid litt bekymret; Hadde jeg fått feil størrelse? Det stod da vitterlig M på esken, men tightsen ser mer ut til å passe til 10-åringen. Det blir antakelig en treningsøkt i seg selv å ta den på.

Første test blir med SkiLøperne i morgen tidlig. Er den virkelig så behagelig og god som alle skal ha det til?

Janicke

lørdag 26. november 2011

Sultoppbygging

Mens Berit brøler i nord fikk vi en nydelig, vindstille morgen her i Ski. Litt vinteraktig kald i fargende, men forholdene er fremdeles ypperlig for oss løpere. Seks SkiLøpere stilte opp på lørdagsmorgentur, og det er virkelig en imponerende morgenfrisk gjeng! Jeg takket av ganske tidlig; har bestemt meg for å investere i to, tre rolige uker nå, så kropp og sjel er superladet for hard innsats det neste halvåret. Det blir mye løping i forbindelse med Löplabbet-testing, og i tillegg har jeg bestemt meg for å satse på 3:20 i London marathon. Det kommer til å koste!

Etter å ha fulgt marathon.se sitt treningsprogram for maraton på 3:30 har jeg nå kjøpt fulle rettigheter til det programmet som sikter på tre blank. Den tiden har jeg ingen ambisjon om å nå, men om jeg finner en slags middelvei mellom de to programmene så burde 3:20 være mulig... Tøft, men mulig. Det hadde vært så ufattelig kult å komme med på listen over de trehundre beste norske maraton-tidene gjennom tidene. Den listen som toppes av Ingrid Kristiansen og Grethe Waitz! Riktignok i motsatt ende av listen, men dog, det hadde virkelig vært stort. Lurer litt på om jeg må melde meg inn i et offisielt idrettslag for å få tiden - om den blir god nok - godkjent... Det må jeg finne ut av.

For å inkassere 3:20 må det investeres i noen virkelig tøffe måneder fremover. Derfor tror jeg det er lurt med en sultoppbyggende, rolig periode nå som sesongen uansett er over. Det er dessuten perfekt timing i og med at det blir litt mer tid til juleavslutninger og juleforberedelser. Litt mindre julestress. Bare litt mer løpeabstinenser. En liten stund.

I dag går Bislet 24-timers. Det er et fascinerende løp som både frister og vekker motvilje hos meg. Jeg blir jo rastløs etter tre timer i maraton, hvordan skulle jeg kunne holde ut 24? Likevel... Vel, inntil videre - i alle fall ut 2012 - får maraton være maksdistanse.

Jeg håper mange opplever å bryte nye barrierer, og oppnå imponerende mål på Bislett i dag!

Janicke

torsdag 24. november 2011

Testing, testing, one, two

Det er bare å innse at kvinnelig intuisjon bare er vås. Alternativt at den ikke deles ut i likt monn til alle kvinner. Men hva gjør vel det når utfallet blir positivt? Jeg hadde slått meg helt til ro med at plassen på Löplabbets skotestteam hadde gått til noen andre, da det i går ramlet inn en mail med motsatt budskap. YES! Dette er jeg så klar for! Skostørrelse er oversendt, første møte med teamet er i begynnelsen av desember og skotestingen starter på tampen av året. Og for et år dette har vært!

Det kribler i både ben og mage ved tanke på at 2012 har alle forutsetninger for å bli tilsvarende spennende. Nå er vi fire SkiLøpere som skal erobre Stockholm i juni. De andre er tre supermotiverte og veldig, veldig spente maratondebutanter. Og den opplevelsesreisen kommer først etter Playitas-opphold, London marathon, Sentrumsløpet og Göteborgsvarvet - og testing av veldig mange par løpesko. 
Jepp, denne form for markedsføring funker.

Da passer det bra at jeg mottok abonnement-tegningsgaven fra iForm nå. Det blir et anselig antall kilometer i månedene fremover, og rikelig med svette. Praktisk å ha litt løpetøy å variere med. Fin er den også. 

Janicke

søndag 20. november 2011

364 dager, og testing av løpesko

Så er det 40. leveåret påbegynt. Bursdagen bød på champagne, sjokoladekake (riktignok selvbakt) og behørig informasjon om at man fra neste år er nærmere femti enn tretti. Og nærmere seksti enn tjue. Jeg tok det hele med knusende ro og nøt dagen - som naturligvis ble innledet med løpetur - til fulle.

SkiLøperne har utvidet tilbudet; Nå løper vi både tirsdag kveld og lørdag morgen. Ettersom løpegruppa har en del effektivitetshungrende medlemmer (typisk småbarnsforeldre) starter vi allerede 08:30. Å komme hjem før halv elleve lørdag morgen og ha løpt 15 - 20 sosiale kilometer er en fantastisk god start på dagen! Ekstra pluss for at vi kollektivt klarte å løpe feil i forhold til planlagt rute, og endte opp med å finne en runde ingen av oss kjente til.

På torsdag besøkte jeg Löplabbet i Oslo. De søker en kvinnelig løper til sitt team for testing av løpesko. Da jeg ble tipset om dét sendte jeg umiddelbart avgårde en mail-søknad. Noen dager senere kom svar i form av en hyggelig invitasjon til en prat.

Krav til løperne i test-teamet er at de løper minst seksti kilometer i uka. I første omgang skal 2012-modellene av mengdetreningsskoene testes. Det gjøres over en to-måneders-periode, fra slutten av desember til slutten av februar. Hvert par, oppunder 15 av dem, skal man løpe minst fem mil med. Utendørs. Deretter skal det avgis skriftlig rapport. I tillegg skal testteamet møtes et par, tre ganger i testperioden.

Det er sikkert litt utfordrende å måtte løpe fem mil med en sko man ikke liker, og en viss skaderisiko finnes det i å skulle løpe såpass langt med en sko som eventuelt ikke passer foten. På den annen side får man virkelig lært mye om løpesko, og muligheten til å på grundigste vis finne ut hvilke sko man liker. Jeg synes det høres utrolig spennende ut!

Og tenk så mange løpesko jeg kunne sniffet.

Aaaaaaah.... 
Mon tro om sko-rapportene skal inneholde lukt-vurdering.

Löplabbet hadde hatt noen andre inne til mini-intervjuer også, så hvem de velger er (så langt jeg vet) foreløpig uavklart. Jeg mistenker imidlertid - kall det velutviklet kvinnelig intuisjon - at det blir en av de andre som får tilbud om plassen på løpesko-testteamet. Vi får se. Én ting er sikkert; jeg ville i alle fall ikke fått oppdraget dersom jeg ikke hadde forsøkt.

Janicke

søndag 13. november 2011

Spenningen stiger

Jetlagen slipper taket. Vintertiden får ta skylden for at jeg stadig føler for å stå opp i tidligste laget. Fem dager etter at jeg lett måpende vandret rundt i Den forbudte by føles Kina igjen uendelig langt vekk. Litt etter litt skifter tankevirksomheten fokus over på andre, og mer geografisk nære, temaer; familie, jobb, jul, venner, hus og (neglisjert) hage. Og naturligvis løping.
Ok, helt ute av hodet er det ikke. 

Da det ble klart at løpet i Xi'an ikke kunne føres på listen over de Fem før førti måtte en erstatning identifiseres. Om en knapp uke går jeg inn i det siste året med et tre-tall først, og det betyr: veldig lite rom for å feile. Nå må det bli tre maraton på ett år.

Av flere grunner tenkte jeg umiddelbart på Stockholm:

  • Lest og hørt mye positivt om løpet. Ikke så flat og "lettløpt" som Berlin, men fin trasé i vakre Stockholm.
  • Geografisk nært og med flere transportmuligheter: fly, tog, bil.
  • Over en måned etter London, men såpass tidlig at jeg forhåpentligvis har fire maratonmedaljer på veggen før sommerferien.
At jeg i tillegg kan tilbringe maraton-helgen sammen med pappa, som bor i byen, er en fin bonus.

Det var i grunn bare å melde seg på. Fem før Førti er langt i fra tapt ennå, det har bare blitt enda litt mer spennende.

Janicke

onsdag 9. november 2011

Dit og tilbake igjen - maratonreise til Kina

Jeg forventet intet mindre enn et eventyr, og eventyr fikk jeg. At enkelte ting ikke ble helt som planlagt ble oppveid av at andre opplevelser ble mer overveldende enn jeg engang hadde fantasert om.

Egentlig hadde jeg kunnet skrive et lengre blogginnlegg for hver dag i Kina, men til tross for at det bor over 1,3 milliarder mennesker i dette enorme landet ble jeg en smule isolert. Uten tilgang på blogg og facebook fikk oppdateringer bero inntil hjemkomst. Dermed blir det ett oppsummerernde innlegg - og det er kanskje like greit.

På forhånd hadde jeg gruet meg til den lange reisen fra København til Beijing. Ni timer i et flysete; det finnes veldig mange bedre måter å tilbringe tiden på. Heldigvis går flyturen nattestid og til min store overraskelse slumret jeg bort nesten fem timer. Forholdsvis uthvilt, lettet over at reisen hadde gått så greit og overveldet over å være i Kina, følte jeg meg nesten litt euforisk på Beijing International Airport.

På Gardermoen hadde jeg møtt de tre representantene fra Sabra Tours, reisebyrået som inviterte meg. To av dem, et ektepar som er ansvarlige for Sabras Kinareiser, snakker kinesisk og kjenner landet godt. Den tredje, Sabras leder, var førstegangsbesøkende som meg. I Beijing vokste gruppen ytterligere: Thomas fra Running Sweden og hans familie, samt Eric som jobber med Sabra Tours i Kina. Etter dette gikk samtalene i norsk, svorsk, svensk, engelsk i tillegg til kinesisk for de tre i gruppen som har det som morsmål. Vi andre bare lyttet fascinert.

Fra Beijing gikk turen videre med innenriksfly til Xi'an (uttales som Ski-ann). En knapt to timer lang flytur i et fly som var like stort - og like fullt - som flyet fra København til Beijing. Da fikk jeg den første følelsen av hvor mange mennesker som bor i dette landet.
Best å oppføre seg skikkelig...

Det er så mye jeg gjerne skulle ha skrevet om, men for at dette innlegget ikke skal bli altfor langt får jeg kutte rett til løpet et par dager etter ankomst. Eller, dagen før, da det - i forbindelse med eksklusiv omvisning på Xi'an City-wall - ble klart at lengste distanse i Xi'an City-wall International Marathon Race ikke er hel men halv maraton.
Portåpningsseremoni for vår lille gruppe.

Vi hadde fått en ekstremt varm velkomst, og det ble snart tydelig at gruppen fra Sabra Tours ble ansett som Very Very Important People. Det var alltid biler som ventet på oss, paraplyer over hodene våre og alt var bare fikset hvor enn vi var. Ganske fint å få smake litt på en slik tilværelse.

Men altså - halv maraton, ikke hel. Rett og slett sviktende kommunikasjon på akkurat dette punktet - og det er klart, når løpet heter noe med "marathon" og ikke "half marathon" så er det fort gjort. For min del druknet den eventuelle skuffelsen over dette umiddelbart og fullstendig i de voldsomme intrykkene av å være i Kina og oppleve så fantastiske folk og omgivelser.
Gjengen fra Norge/Sverige med Keiseren og hans følge. 
Thomas, løperen fra Sverige står rett bak meg.

Etter å ha kjørt rundt hele bymuren, totalt 13,7 kilometer, var jeg faktisk veldig lettet over at det ikke ble full distanse. Å løpe tre runder på dette underlaget ville antakelig medføre høy skaderisiko, både i form av fall og slitasje. Det var som store brosteiner; noen litt høyere enn andre og hull her og der. Jeg har anbefalt at dersom det skal arrangeres full marathon neste år, så bør mesteparten gå i parken rundt bymuren, så kan start og mål være slik som nå. Det ville være like flott, og veldig mye bedre for bena.
Xi'an Citywall - flatt men hardt og ujevnt underlag.

Å skulle løpe en halvmaraton når du egentlig trodde du skulle løpe en hel føles veldig beroligende. Plutselig kan alt annet nytes litt mer også i forkant av løpet; Man blir rett og slett ikke like opptatt av mat og drikke, hvile, leggetid og nerver.

Så, løpsdagen: Thomas og jeg hadde fått tildelt løpets t-skjorter som skulle brukes i løpet. Senere skjønte jeg at t-skjortens farge viste hvilken distanse du løp. Kineserne ser på oss skandinaver som kjemper, så både Thomas og jeg hadde fått størrelse 4XL (herre). Det hjelper ikke så mye at t-skjorta er teknisk når den i praksis fungerer som en kombinasjon av seil og telt. Jeg brukte en hårstrikk til å feste opp skjorta på den ene siden slik at løpeskjørtet ble synlig – og slik at det ikke så ut som om jeg ikke hadde klær under. (c;

Igjen var det full VIP-oppvartning, med opptil flere personer som sørget for at både Thomas og jeg hadde det vi trengte og gikk de rette stedene. Uten guide hadde det vært vanskelig. VIP-oppvartningen gikk nesten over i stjerne-oppvartning oppå muren. Vi var ikke de eneste med vestlig utseende, men det var ikke noen andre som hadde folk til å passe på seg hele veien. Folk smilte til oss, glodde, tok bilder og filmet. Enkelte kom bort og ville bli fotografert sammen med oss. Superstar for a day - det var bare å smile av det hele og nyte opplevelsen.
Skal liksom skille seg ut...

Thomas og jeg hadde avtalt å løpe sammen. Jeg foreslo 4:45-fart, men Thomas mente vi skulle prøve 4:30. Tja, hvorfor ikke? Dagen var grå og fuktig, temperaturen perfekt og løypa flat; Det burde være mulig å ta pers. En stund virket det som om herrer og damer skulle starte separat, men etterhvert ble jeg og de andre dameløperne flettet inn i herregruppen. Jeg var den eneste ikke-asiatiske i kvinnegruppen på totalt 140 (i følge programmet), og de kinesiske damene jeg hadde stått sammen med dyttet meg smilende og bestemt helt frem i første rekke hvor jeg møtte Thomas igjen.

Noen minutter før start kom representanter fra reisefølget vårt og plukket oss ut av startgruppen. Vi måtte løpe til startstreken sammen med dem, mens resten av løperne sto igjen. Under startseilet ventet de andre i vårt reisefølge og representanter for løpet og turisme i Xi'an på oss, og med ett var vi med i hva som bare kan kalles en real fotoseanse. Det var mengder av foto- og filmkameraer som blinket og snurret. Thomas og jeg smilte våre bredeste - men rimelig nervøse - smil og håpet at ikke alle menneskene rundt oss forventet seier.

Snart start. Resten av bølingen med løpere hadde ankommet startseilet og stilt seg opp bak oss. Thomas og jeg stod trippende og småpratende og lurte på hva den kinesiske kommentatoren snakket om inntil vi plutselig, og helt uforbredte, hørte det skarpe smellet som markerte starten. Bølingen satte seg i bevegelse og farten var høy! Thomas og jeg startet klokkene og hang oss med. Hei hvor det gikk. Vi var enige om at 3:50-fart var i overkant og forsøkte å roe ned litt. Thomas jobber som coach i Running Sweden, så da han sa at hans mål var å få meg under 1:30 tenkte jeg ”Yes! Løpe et løp med coach, enda en ny opplevelse!” og svarte at sub 1:35 også ville gjøre susen.

På forhånd kjentes beina lette og fine. Under tvil hadde jeg valgt Asics Gel Tarther-skoene til å bære meg raskest mulig til mål. De har begrenset demping, men er superlette og formet for fart. Skjorten i 4XL oppveide antakelig skoenes lave vekt, spesielt etterhvert som den ble fuktig, men det er noe psykisk der. Beina kjentes ikke så lette ut underveis, men det koster da også noe å skulle ta pers.

Det var eksotisk og stort å løpe oppå den 600-år gamle steinmuren. Karateristisk kinesisk musikk lød fra skjulte høytalere nesten hele veien, akkompagnert av løpernes stadig mer anstrengte pust og lyden av skosåler klaskende mot stein. Løypa gikk drøyt ti kilometer motsols før vi skulle snu og løpe tilbake samme vei. Antallet løpere totalt på alle distansene (5 km, 13,7 km (en hel runde) og halvmaraton) var rundt 2.500, og halvmaratonløperne var de siste til å starte. Feltet ble fort spredt så det var god plass på den 12-meter brede muren. Publikumet var begrenset, men utrolig støttende. Som ikke-kinesere fikk vi ekstra ivrige heiarop og glade smil – og det kunne vært interessant å vite hvor mange som tok bilder og filmet oss blekansikter underveis.

Mange hadde startet veldig hardt, så Thomas og jeg plukket løpere hele veien. Den første mila gikk på 43-et-eller-annet, og jeg kunne ikke annet enn å tenke at det bare var et drøyt minutt saktere enn persen fra Hytteplanmila. Skulle jeg nå holde denne farten mer enn dobbelt så langt? Det skremte meg litt, men Thomas sørget for at jeg holdt fokus.

Vendingspunktet var ikke så godt markert. I praksis var det en rød trebukk, et skilt med noen kinesiske tegn, og to menn som delte ut tynne blå bånd som vi skulle ta på oss for å vise at vi hadde vært der. Thomas og jeg holdt på å løpe rett forbi, men ble raskt ropt tilbake og fikk kommet oss i riktig retning igjen. Det kostet oss heldigivis ikke mange sekundene.

En stund hang en godt voksen og veldig blid kineser seg sammen med oss. Med jevne mellomrom sa vi oppmuntrende ord på henholdsvis kinesisk og engelsk, viste tomler opp og gestikulerte til hverandre at den andre parten var sterk. Fra kilometer tretten begynte det å bli tungt og etterhvert gled Thomas noen meter foran meg. Han ba meg henge på og jeg forsøkte å bite meg fast. Fra kilometer 17 undret jeg på hvor langt vi egentlig hadde løpt før vi snudde. Vi måtte da snart nærme oss mål.

Å løpe på Xi'ans bymur er fantastisk og flott, men når den mentale slitasjen vokser seg stor blir traséens monotoni en liten ekstra utfordring. Snittfarten hadde falt til 4:27 og jeg innså at sub 1:30 ikke var innen rekkevidde. Ny pers burde imidlertid være i boks, så lenge jeg klarte å fortsette å løpe hele veien inn. Med pers skulle det også være mulig å få en noenlunde god plassering, og det hadde vært en god følelse i forhold til Sabra som hadde tatt meg med på denne turen, og det kinesiske vertskapet. Det var bare å bite tennene sammen, bruke armene og løfte beina.

At det alltid skal bli et sånt himla slit på slutten! Beina føltes like tunge som steinene de skulle forflyttes over, og ryggen til Thomas hadde glidd ytterligere noen meter fra meg. Da det gjensto en knapp kilometer var det en ung kineser som begynte å løpe ved siden av meg og filme mens han heiet meg fremover, delvis på engelsk og delvis på kinesisk. Det fikk meg til å trekke frem et siste restlager av krefter. Man vil da se noenlunde frisk ut på film, selv på tampen av et tøft løp.

Så stod familien til Thomas der og heiet, og etter dem noen av våre nye venner fra reisefølget. Bare litt lenger fremme lyste det røde målseilet forlokkende. Jeg kom ganske alene; et godt stykke bak løperen foran meg, og et godt stykke foran neste løper. Litt forfjamset så jeg at et bånd ble holdt opp under målseilet, slik som man gjør for vinnere. Jeg visste at det var flere kvinner foran meg, så hvorfor? Det var nesten så jeg forventet at de skulle ta det bort før jeg passerte, men nei - atter en førstegangsopplevelse - jeg fikk løpe gjennom og dra med meg båndet. Det tok et par sekunder før jeg husket å slå av Garmin, men da viste den 1:33:51. Et godt stykke unna 1:30, men klar ny pers. Lykke!

Et lite grønt skilt med røde kinesiske tegn ble plassert i hendene mine og flere tok tak i armene mine og pratet hektisk i vei. Jeg skjønte naturligvis ingenting av hva som foregikk, men en av guidene våre kom til og hjalp meg. Hun kunne fortelle at jeg hadde tatt åttendeplass og at det betød premie og premieutdeling. Himmel og hav, er det mulig? Jeg ble stilt opp sammen med de syv som hadde løpt raskere - alle kinesiske - og vi fikk utdelt identiske overtrekksdresser som skulle tas på. Som gigantisk skandinav fikk jeg dress i størrelse XL. Veldig kledelig, spesielt sammen med skikkelig regnværsbustete løpehår...

Etter at premier var utdelt for de andre løpenes herre- og kvinneklasser lød innmarsjmusikken for oss på full styrke fra store høyttalere. Sammen med 16 flotte damer i lekre kinesiske kjoler (bare bittelitt stiligere enn det jeg følte meg) stilte vi oss opp foran tilskuerne. Annenhver av de kinesiske damene holdt et brett med medalje og sertifikat, annenhver holdt en stor papp-sjekk. Med åttendeplassen hadde jeg ikke bare kvalifisert meg til medaljeseremoni, men også en pengepremie. Ikke stor (600 yuan, tilsvarer drøyt 500 kroner) men dog. Det ble nesten for mye for meg, jeg skulle jo bare løpe dette løpet.

Én etter én hilste vi på en mann jeg fortsatt ikke aner hvem er, fikk medaljen rundt halsen og sjekken og sertifikatet i hendene. Jeg håper virkelig jeg får tak i noen av bildene som ble tatt av dette. Det er nesten så jeg må få det dokumentert for å tro det selv.
Medalje og premiesertifikat - som bare de åtte første fikk.


Thomas kom i mål omtrent et minutt før meg. Han slet voldsomt med magekramper på slutten, så jeg skjønner nesten ikke at han klarte å fullføre i det hele tatt. Imponerende! Jeg er jo også utrolig takknemmelig for at han dro meg inn til en slik god sluttid. Hadde jeg løpt alene ville jeg nok vært snillere mot meg selv. Dessverre skulle Thomas og familien tilbake til Beijing rett etter løpet, så vi fikk ikke utvekslet våre krigshistorier til fulle, men jeg regner med at vi får flere anledninger til det senere.

Jeg fikk noen timer hvile på rommet før det bar ut på middag hvor det vanket champagne, gratulasjoner og utallige skåler ("bånnski" er tydeligvis et veldig populært ord i Kina). Det ble enda flere retter og mer drikke, enda større og flottere enn noen gang. Da en (visstnok veldig kjent) kinesisk sanger kom innom rommet for å hilse på vårt vertskap fikk de ham til og med til å synge et par sanger for meg. Ja, så fornøyde var de med åttendeplassen min at de uttrykte ønske om at jeg skulle involveres i arrangementet neste år, som en slags ambassadør. 

Tilbake hjemme virker alt dette - og turen forøvrig - veldig rart og uvirkelig, og det er helt greit. Jeg kommer til å leve lenge på opplevelsene i Kina, og tror det er gode muligheter for at jeg på et eller annet vis tar turen tilbake neste år, og da med hele familien.

詹 妮 丝

mandag 31. oktober 2011

Ukjent grunn

Så har løpegleden brakt meg ut på fullstendig ukjent grunn igjen. Denne gangen var det ikke et resultat av manglende retningssans, men heller som følge av pratevillighet og iver over løpingens gleder. I dag førte det meg til Marienlyst og NRK Radio som gjest i et innslag til programmet "Ekko".

Tema for programmet var Norges Idrettsforbund og deres satsning (eventuelt manglende satsning) på breddeidrett for befolkningen etter 15-årsalderen. Vi var fire gjester i studio: en fra Norges Idrettshøyskole, en fra Norges Idrettsforbund, en 15-år gammel gutt som hadde spilt fotball inntil nylig men gått over til helsestudio fordi han ikke ville ofre så mye som krevdes for å fortsette med fotballen, i tillegg meg. Jeg representerte folk som har tatt trenings-skjeen i egen hånd. 

Har man bestemt seg for å kaste seg over muligheter og utfordringer som dukker opp skal man ikke kjenne så mye på nervøsitet og usikkerhet, men å skulle være på radio for første gang var litt nervepirrende. Heldigvis viste det seg å være hyggelig og avslappet, og en interessant opplevelse. Innslaget sendes i morgen formiddag, så neste utfordring blir å takle å høre sin egen stemme på radio. Huff.

Nå merkes det at et nytt løp er rett rundt hjørnet; Løpsselvtilliten halveres dag for dag, samtidig som abstinenser grunnet minimal treningsmengde fordobles i tilsvarende tempo. Kort oppsummert: På tide å dra!

Janicke


fredag 28. oktober 2011

Oppbygging og nedtelling

Om få dager bærer det østover. Langt østover! Armene mine er i ferd med å bli blå av all klypingen - skjer dette virkelig? - og det er nesten så jeg har begynt å glede meg til flyturen også. Jeg gleder meg i alle fall til å oppleve Xi'an og Beijing, og føler bare positiv forventning i forhold til å løpe en ny maraton. Tre av fem i boks? Det blir nok først etter løpet jeg klarer å være helt tilstede og virkelig oppleve Kina.

De siste forberedelsene går sin gang. Hytteplanmila har dog hengt igjen i beina hele uka, og ideelt sett burde de nok fått mer og bedre hvile. Fra nå av skal restitusjon prioriteres høyere, både i form av løpefrie dager og utstrakt bruk av nye, tettsittende sorte strømper. Det er naturligvis ikke snakk om lekre nettingstrømper, men nyanskaffede cep kompresjonsstrømper.
 
Premie light.

Ettersom jeg vil ha strømpene rene og freshe til flyturen har de bare blitt testet etter løping. Jeg har ikke brukt dem nok til å oppleve noen merkbar restituerende effekt, men overraskende nok føltes det ordentlig befriende å ha disse stramme strømpene på.

Bakketrening sto på programmet i går. På forhånd lurte jeg om beina ville bli særlig glade for det, men etter de første dragene opp bakken kjentes det ut som om det løste opp noe av ubehaget. Jeg forsøkte å kjøre maks opp bakkene, men er usikker på om jeg virkelig gjør det...
 
Høst i Follo-trakten. Fikk plutselig lyst på marshmallows.

Bakken var ikke voldsomt bratt, så jeg fikk også fokusert på å holde kroppen høyt, et bra steg og intensiv frekvens. Hadde trodd at pulsen skulle få svingt seg, men det var først i den tiende bakken at den nådde 170. Det kunne jo vært at det var høyt nok, men når Garmin har notert 174 som snittpuls på Hytteplanmila får jeg det ikke til å stemme. Jeg kjører riktignok ikke bakker og intervaller til jeg spyr. Har oppfattet at en del mener det skal til for at det skal kunne regnes som en skikkelig økt, men står heller over den ekstra utviklingen det eventuelt skulle gi. Målsetningen for kvalitetsøktene fremover blir å forsøke å kjøre enda litt hardere og presse pulsen til nye høyder - uten å spy. Og så er det vel bare å innse at jeg må sette meg bedre inn i puls og pulstrening.

I dag blir det full hviledag, før en siste (bonus)tur med SkiLøperne i morgen tidlig. Jentene har bedt om en skogsløpetur på søndag, men det går i så rolig tempo at det knapt regnes som trening. Siste intervalltrening blir på tirsdag, og etter det vet jeg ikke om det blir mulighet for løping før den store dagen. Utenom øktene skal det hviles og soves så mye som mulig.

Og pakkes...

Janicke

søndag 23. oktober 2011

Perselørdag på Hønefoss

Tredje løpshelg på rad, og det tiende løpet i år totalt; Hytteplanmila!

Det var en glad, liten SkiLøpergjeng som tok veien fra bondelandet på Ski til det til forveksling like bondelandet på Hønefoss. Stemningen i bilen var fnisete spent, og taktikk for løpet var naturlig hovedtema. Alle var ute etter personlig rekord, og alle var innstilte på å gi jernet.

Optimismen som hadde boblet i meg etter KK mila fikk seg en knekk da det som skulle være en lett liten dagen-før-dagen løpetur i stedet ble en seig affære med høy puls og lav fart. Kanskje var det i overkant ambisiøst å gå for ny pers bare en uke etter den forrige? Brygget jeg på en forkjølelse? Skulle det omsider straffe seg at det ikke ble investert i så mye restitusjon etter Berlin? Vel, bloggen fanger. Har jeg skrevet at jeg går for pers og sub 42 der så er det bare en ting å gjøre: gå for pers og sub 42. Go hard eller go home, som Anna sier.

Etter en liten omvei - det var så hyggelig skravling i bilen at vi kjørte rett forbi Hytteplanseilene og funksjonærene som var i full gang med rigging - ankom vi Holehallen/Holeværingens klubbhus. Løpet var rekordstort i år, men arrangørene var vel forberedt så både parkering og nummerlapphenting gikk svært så smidig.
Spente, perseklare SkiLøper-kolleger Camilla og Knut-Olav
har fått startnummerene på plass.

Temperaturen var perfekt for løp, men i tiden frem til løpet var det veldig godt å kunne være innendørs i Holehallen. Det var tydelig at Hytteplanmila er et løp som brukes av seriøse løpere. En eim av tigerbalsam lå tung over hele området, og folk så rett og slett fordømt raske ut. Camilla, Knut Olav og jeg kjente litt på prestasjonsangsten, men det hjalp på selvtilliten da ei jente kom bort og spurte hvor mye klær vi anbefalte å ha på under løpet. Så så vi vel ikke så håpløst uerfarne ut likevel.

Ved startstreken var det delt inn i grupper; sub 40, 40 - 45, 45 - 50, og så videre. Etter et lite besøk i sub-40 gruppen - måtte bare kjenne på det - stilte vi oss ganske langt fremme i 40 - 45 gruppen, rett ved den gule ballongen med tallet "40" tydelig skrevet i tykk, sort sprittusj.
- Den ballongen, tenkte jeg, skal ikke få forsvinne mer enn to minutter foran meg.

Så gikk startskuddet og det var bare å "pøka på". For å klare sub 42 måtte snittempoet ikke være lavere enn fire minutter og elleve sekunder på kilometeren. Det var litt tett med folk i starten, men farten var god så det var mest å bevege seg med som en del av en større masse. Jeg lot 40-ballongen gli litt unna, det skulle gå fort men ikke så fort. Foran meg strakte strakte feltet seg snart ut og slynget seg som en lang, fargerik slange gjennom åkerlandskapet. Løpere løp forbi meg, og jeg løp forbi andre, men det var helt uvesentlig. Det var bare meg selv jeg konkurrerte mot. Ingen ambisjoner om plasseringer her, bare sub 42.

Uten musikk på øret kverner tankene enda mer enn ellers, og selv om jeg forsøkte pense dem over på andre spennende ting, så var det knapt en tanke som ikke dreide seg om farten, bein, armer, minutter, sekunder og pers. Kroppen fungerte, men det virket allikevel langt mellom hver kilometermarkering i starten. Da firermerket dukket opp håpet jeg at det var femmermerket selv om jeg visste bedre. Og da femmermerket ble passert og jeg selvmotiverende tenkte "halvveis!", sa den lille djevelen på skulderen:
- Like langt og fort enda en gang!

Kilometerne gled allikevel på på et vis og plutselig var syv-kilometersmerket der. Bare tre igjen. Tre kilometer, DET er pice of cake. Nuvel, det er det virkelig ikke på slutten av et løp, men jeg vil lures. Jeg overdrev også for meg selv gleden av å oppdage at Hytteplanmila, spesielt andre halvdel, virkelig var så flat som lovet.

På Garmin sto snittfarten på 4:09 da ni-kilometersmerket dukket opp. Jeg vurderte å være forsiktig og spare litt til de siste 200 meterne som går bratt opp til mål, men det var egentlig ikke noe alternativ. Istedet forsøkte jeg å øke. Det var kult med hundremetersmarkører den siste kilometer, men at hundre meter kan virke så langt...

Men så var svingen der. Jeg kikket opp og håpet å se målseilet på toppen av bakken, men hadde glemt at bakken svingte. Det var bare å bite tennene sammen og ta ut det siste. Midt i bakken satt Silja og fotograferte. Hun ropte noe oppmuntrende (jeg hørte ikke hva) og da gikk det opp for meg at:
1. Jeg er nesten i mål
2. Det blir sub 42
3. Endelig skal jeg få smake på bollene

Fotograf-Silja fanget opp denne opplevelsen på ypperligvis vis.
Mål! Pers! Boller!
Foto: Silja Svanstrøm Amundsen

Målgang! Et euforisk øyeblikk. Garmin viste 41:36. Førtién-tallet! Jeg? Det er jo helt rått! Målet var nådd, med nesten et halvt minutts margin. Og så; Skal jeg gå for sub 40 neste år da?

Ok, den tanken vitner om to ting; jeg har hukommelse som en mygg og jeg må virkelig jobbe litt mer med å leve i nuet.

Så var det å heie inn de andre. Knut Olav kom ikke langt bak. Ettersom han ikke hadde løpt milløp før var han garantert pers, men 42:34 er da også en strålende sådan. Camilla hadde slitt fra tidlig i løpet, men etter å ha hentet seg inn etter målgang ble det klart at det ble pers på henne også. For en herlig dag!

Under utveksling av løpshistorier både oss i mellom og med andre bloggere og bekjente fikk vi endelig smake på bollene. De var kanskje ikke sååå fantastiske som forventet - forventningene var tross alt skyhøye - men jeg nøt helhjertet to av dem og gleder meg allerede til flere neste år.

Hytteplanmila 2011 ble akkurat slik jeg hadde drømt om, og SkiLøpergjengen var like lykkelige da de dro som da de kom; lattermildt skravlende hele veien hjem til Ski.

Janicke

fredag 21. oktober 2011

Hårete plan for Hytteplan

I morgen er det Hytteplanmila. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett folk med Hytteplan-pregede t-skjorter i norske løp og lurt på hva det er. Nå vet jeg at det er en bedrift, og at det er hovedsponsoren til et populært mil-løp.

Selv om en usedvanlig spennende maraton gjenstår også etter denne helgen ser jeg Hytteplanmila som min egentlige sesongavslutning for organiserte løp i 2011. Man skal aldri si aldri og alt det der, men jeg tror at det neste løpet jeg deltar i (etter Xian naturligvis) blir London Marathon i april, tett fulgt av både Sentrumsløpet og Göteborgsvarvet. Litt pause før dét hardkjøret bør man vel ha.

Vi blir tre SkiLøpere som begir oss til Hønefoss i morgen formiddag. I tillegg skal veldig mange løpeblogg-kollegaer løpe. Det ser ut til å bli et særdeles sosialt løps-event! Det er spådd delvis skyet og elleve grader. Hvorvidt jeg går for løpeskjørt og gåsehud (ref KK Mila - godt mulig at "fryst kvinne skyr kulden"), eller lang tights er fremdeles et uavklart punkt, men det blir i alle fall Asics Gel Tarther - de raskeste skoene. Jeg håper det går fort i morgen!

Depresjon, gråt og tenners gnissel er ikke reaksjonen selv om det ikke skulle bli ny pers på mila i morgen. Jeg legger min lit til at de berømte bollene utraderer alle former for skuffelse knyttet til mislykkede målsetninger. Ny pers er uansett målet. Det er noen måneder siden jeg letthendt tastet sub 42 minutter under Hytteplanmila. Den siste tiden, inntil forrige helg, anså jeg det som en umulighet. Etter KK Mila begynte imidlertid optimismen å spire igjen. I praksis betyr sub 42 minutter en snittfart på 4:11. På KK Mila var snittfarten 4:20. Skarve ni sekunder per kilometer. Det kan gå. Om alt klaffer.

Det kommer i alle fall ikke til å gå om jeg ikke prøver.

En eventuell notering av ny pers skal belønnes med et par nye løpesko i nær fremtid. Men i så fall hvilke? De nye superlette Adidas Adizero Feather? Eller skal jeg hive meg på barfotløping med et par Vibram FiveFingers? Mistenker forresten at Adidas om kort tid lanserer barfotsko også. Dette bildet ble onsdag lagt ut på Facebook av AdidasRunning med teksten "Three days...":
Barfotsko fra Adidas?

Må innrømme at denslags hemmelighetskremmerier fungerer på meg; Nysgjerrig!

Egentlig litt morsomt dette med barfotsko. Skoprodusentene var skyteskiver for de som begynte med barfotløping. De ble anklaget for å lure oss til å tro at vi trenger avanserte og dyre sko for å unngå skader, mens barfotløpebølgens initiativtakere mente de kostbare skoene var årsaken til alle skadene. Nei, gjør heller som i steinalderen; løp barbent. De viser til forskning og grafer, og mye av det høres overbevisende ut. Men hva er resultatet? Løperne etterspør sko som simulerer å løpe barbeint, og de "fæle" skoprodusentene har fått et helt nytt produkt å selge - i tillegg til de tradisjonelle, avanserte løpeskoene. For det er jo ikke aktuelt å bytte ut de gamle skoene mot barfotskoene. Dersom (når?) jeg kjøper barfotsko så blir det naturligvis bare som utvidelse av skoparken.

Men - ingen pers, ingen sko. Nå må det lades.

Lykke til til alle som løper Hytteplan i morgen!

Ses der (c:
Janicke

torsdag 20. oktober 2011

Nummer tre i prosess

Reise til Kina. Det skjer faktisk! Flydetaljer og program fra Sabra Tours ramlet inn i e-postkassen i går. Hjertet slo to ekstra slag og falt deretter ned i magen. Litt skrekk, mye glede. Dette blir SÅ spennende! Programmet er innholdsrikt, med både terrakottahær, Tang Dynasty Show, Tian-An Men plassen, Den forbudte by og shopping på Silkemarkedet.

Xi'an Citywall Marathon, som er hovedmål for reisen, blir nesten bare en parentes oppi det hele. Regner dog med at det ikke føles helt slik selve maratondagen.
Ganske omfattende søknad for å slippe inn

Lange flyreiser står ikke på listen over favorittbeskjeftigelser, men jeg er innstilt på å forsøke å slappe av (helst sove), lese, se film og skrive. Egentlig burde man bare nyte å ha så mye tid (ni timer fra Köben til Beijing - ti timer hjem igjen) hvor man bare kan tenke, lese og slappe av, men rastløsheten rammer altfor raskt. Tips til hvordan man får lange flyreiser til å gå fort?
Noe å lese på flyet...

På den positive siden er den lange flyturen en ypperlig unnskyldning for innkjøp av sportstøy; omsider skal det anskaffes kompresjonsstrømper, og det blir naturligvis ikke fra apotekets utvalg. Er det CEP som gjelder? Må gjøre litt research.

Før Berlin Marathon bar jeg på en ørliten bekymring for at jeg kanskje ikke ville være klar for en ny maraton så raskt etter den forrige. To maratonløp på førti dager? Jeg visste ikke engang om jeg ville være restituert nok - mentalt og/eller fysisk - til det. Men når det dukker opp en mulighet som dette er det bare å gripe den med begge hender. Antatt realistisk målsetningen ble satt til "å fullføre". Den er jeg klar for å revidere nå. 

Restitusjonen gikk mirakuløst raskt etter Berlin, og treningen har gått strålende. Den ene virkelig lange langturen - 36 kilometer - mellom de to maratonløpene ble tatt på søndag. Sliten? Ja, naturligvis. Men det skremmer meg ikke å skulle begi meg ut på nye 42 kilometer. 

Derfor er det ingen grunn til ikke å sette modigere mål for Xi'an. Eller, det er det jo;
  • Løypa - Den går tre runder på bymuren, men er bymuren helt flat, eller bakkete som Den kinesiske mur? Ingen anelse.
  • Tidssoneforskjellen - Det er mulig jeg ikke har sovet på et par døgn, og sannynligvis er jeg totalt døgnvill.
  • Mat. Heldigvis sliter jeg sjelden med magen, men når man skal løpe maraton er det best å kunne holde seg til kjent kosthold. Mulig dette ikke blir noen utfordring, men det er et usikkerhetsmoment. 
Dersom ingen av disse tingene byr på betydelige ekstra påkjennelser eller utfordringer, er jeg fristet til å forsøke meg på sub 3:30 igjen. Eller er det for ambisiøst?

Heldigvis har jeg fortsatt noen dager, og en lang flytur, til å bestemme meg.

Janicke

lørdag 15. oktober 2011

Solid treningsøkt i Oslo

Ny løpshelg! KK Mila i Oslo denne gang. Det begynte å krible allerede da jeg fant frem dagens antrekk. Og mens vi er inne på antrekksfronten: overtrekksbukse har i dag havnet høyt opp på listen over nødvendig treningstøy. Det var meldt om ti plussgrader og strålende høstsol og løpeskjørt var derfor et naturlig valg. KK Mila er tross alt et dameløp. Min instilling er at så lenge man holder seg varm på overkroppen er det ikke så farlig med bare bein. Ting kan imidlertid tyde på at det synet ikke deles av så mange andre. Det ble en del rare blikk....og det var litt kaldt.
Kronisk gåsehud - og mine kule Asics Gel Tarther.

Basen for KK Løpet var Aker Brygge. Det gikk kjapt å få hentet startnummeret (ti minutter senere var køen ti-doblet), og så ble det rikelig med tid til å surre rundt. Det strømmet på med folk, og blant dem en SkiLøper, SRM-folk, Treningscamp-løpere, Mossjonister og løpebloggere som det var veldig hyggelig å hilse på.

Etterhvert var hele plassen tettpakket med glade kvinner i løpeklær, og det var et fantastisk skue da oppvarmingsaerobic'en vugget massene hit og dit, opp og ned.
 Folksomt på Aker Brygge!

Aldri har jeg sett så mange henge med på oppvarmingen så synkront og med slik iver! Kvinnene som var med på KK Mila var med for "hele pakka". Gøy!

Så var det alvor. Den siste tanken angående mål for løpet suste gjennom hodet omtrent samtidig som speakeren ropte "GÅÅÅÅ": - Jeg vil være blant de ti beste, ideelt sett blant topp fem!

Det store antallet løpere som presset seg helt frem ved startstreken gjorde meg litt bekymret; det var antakelig veldig mange gode løpere. Men feltet strakte seg raskt ut. Etter de første femhundre meterne, på stripa mot Frognerkilen, hadde jeg sju-åtte løpere foran meg (så langt jeg klarte å telle), men passerte to før det første kilometermerket dukket opp. Det så lyst ut i forhold til topp ti-målet, men de som lå foran så sterke ut og enhver tanke om topp fem forduftet like brått som den dukket opp ved start.

Farten lå på litt over fire min/km. Det er greit nok den første kilometeren, men det blir for tøft å holde de øvrige ni. Jeg sakket halvhjertet av bittelitt og ble snart passert av to, frem til første drikkestasjon ved 2,5 kilometer innerst i Frognerkilen. Deretter gikk traseen inn på Bygdøy og i vakker høstnatur. Det gikk opp og ned på myke, høstblad-kledte stier og blant forfjamsede turgåere, før vi igjen beveget oss mot den lange flate strekningen fra Bygdøy tilbake mot Aker Brygge.

Jeg fokuserte på den nærmeste løperen foran og var lysten på å passere, men klarte ikke kutte avstanden mellom oss nevneverdig. Det fikk meg imidlertid til å jobbe hardere, og ingen passerte meg heller.

Etter å ha løpt med god klaring hele veien ble det plutselig veldig folksomt. De siste 2,5 kilomterne ble slalomløping mellom de aller mest avslappede mosjonistene som gikk og/eller jogget 5-kilometersdistansen. Det var greit nok, men man kan kanskje se på en litt annen løsning neste år.

Vel i mål ble det igjen tid til litt sosialisering, og Treningscampen, med Siri som dronning, viste seg å ha tatt storeslem på fem-kilometeren. Gratulerer!
 Endelig - champisdags!

En bra goodiebag og champis ble topp avslutning på dagens løp - selv om det nå hadde vært greit å få vite om jeg faktisk kom blant topp ti.

Jeg har sans for KK Mila, og mye var veldig bra, men det er nok å forbedre til neste år:
  • Den evige utfordring er doer. Det må informeres om hvor, og det må være mange nok av dem. 
  • Jeg synes også det bør være litt vinnerfølelse for den som kommer først i mål på ti-kilometeren. I dag må hun ha blitt én blant massen av femkilometers-joggerne. 
  • Resultater! Ingen SMS er mottatt, og det gjelder visst mange. Resultatlisten som ble lagt ut (i form av et excel-ark) sent lørdag kveld inneholdt alle løpere, uten info om hvilken distanse de faktisk hadde løpt, i en liste sortert på startnummer. Sluttiden fikk man jo, men plassering er også artig - selv om det viktigste selvfølgelig er å delta.
Men altså; mye var veldig bra! 

Nå håper jeg verken anstrengelsen eller champisen sitter igjen i beina når det bærer ut på langtur i morgen kl 09:00.

Janicke

fredag 14. oktober 2011

Dilemma - KK-mila og Hytteplanmila

To helger, to løp. Begge løpene er på ti kilometer, men det er to ganske forskjellige løp:

KK Mila - et nytt dameløp, midt i Oslo. Jeg har store forventninger til Goodiebags og må innrømme en barnslig (men over 18 år) glede over at vi visstnok skal få champis etter målgang. Det blir kjendiser og det kommer til å være damer i alle former og fasonger. Deltakerenes målsetninger kommer til å sprike enormt, men jeg mistenker at de aller beste løperne holder seg unna dette arrangementet. Spesielt siden det krasjer med Furumomila som vel anses som mer... tja... seriøst? KK Mila blir sikkert kjempeartig, vel så mye for det som skjer rundt som for selve løpingen.

Neste lørdag er det Hytteplanmila, et løp det går gjetord om i mosjonistmiljøet på grunn av at:
  1. det visstnok serveres fantastiske boller der, og
  2. løypa er rask og gir god mulighet for nye perser på tampen av sesongen

I tillegg husker jeg å ha lest på andre løpeblogger at selv om løypa er flat og fin, så avslutter den med oppoverbakke mot mål. Det er alltid hardt, og det vil ikke forundre meg om et og annet tidsmål har røket med sekunder akkurat her.

Så; dilemmaet. Hva skal målene være? Å kjøre hardt to lørdager på rad blir muligens i overkant, og mest fordi det er langtursøndag denne helgen. Det er den eneste skikkelige (les: sykt lange) langturen det er tid til mellom Berlin og Xi'an, og hvordan det føles å løpe 35 kilometer dagen etter et milløp hvor jeg har kjørt på for fullt har jeg bange anelser om. Hva om jeg bare (ah, jeg kjenner at det ikke kommer til å bli slik allerede nå mens jeg skriver det...) tar det forholdsvis rolig? Derved legges det mest mulig til rette for en bra langtur, og så satser jeg på pers på Hytteplanmila? Får grunne litt mer over dette frem til startsskuddet går.
Fersk asfalt slynger seg gjennom velkjent løpelandskap.
På dagens treningstur oppdaget jeg at så godt som hele Eikjolrunden min har blitt asfaltert. Litt vemodig; det har hatt ekstra sjarm å løpe på denne veien uten asfalt. Men, for å se det på den positive siden har det nå blitt en strålende runde for rulleskiløpere.

KK Mila neste, men først: FREDAGSKVELD!

Lykke til til alle andre som skal løpe i morgen, enten det er KK Mila eller Furumomila eller et annet løp.

Go for it!

Janicke

søndag 9. oktober 2011

Høstlig galopp i Fredrikstadmarka

En tent peis og en stor kopp te er den beste forebygging av høstdepresjon når de hustrige høstkveldene, med regn piskende mot vindusrutene, setter inn. Enda bedre blir peiskosen når kroppen kjennes passe mør og sliten etter et gjennomført løp (*løpenerd*).

Mann og døtre hadde blitt med til Fredrikstad dersom været var godt, men ni grader, bra med vind og forholdsvis mye regn ble ikke ansett som hyggelig grunnlag for familieutflukt. Derfor ankom jeg Stjernehallen og FIF-huset, startområdet for Fredrikstadmarka Rundt, alene. Jeg visste at både Astrid og Toneklone skulle løpe, så jeg regnet med å få slått av en prat med noen før løpet, men det var også andre løpere som synes det var hyggelig å prate litt, og slik fikk jeg også lært mer om løypa og utvekslet tanker om bekledning.
Lange tights og Adidas Adizero XT - kledd for høstlig terreng.


For hvor mye burde man ha på i et 20-kilometers terrengløp denne plutselige høstdagen? Fredrikstadmarka Rundt ble det første løpet i år hvor lange tights var et naturlig valg. Oventil hadde jeg tatt på langermet superundertøy med t-shirt utenpå. Jeg hadde også på en tynn vindjakke som jeg tenkte kunne være kjekk dersom himmelen virkelig åpnet seg. På den annen side kan det fort bli litt tett og klamt.

"Tett og klamt" er noe herk, det fikk bli langermet pluss t-shirt. Jeg skalv av kulde da vi stilte oss opp ved det kombinerte start og målseilet. Nå var det bare å komme igang og få opp kroppstemperaturen.

Jeg stilte meg langt fremme i feltet og kastet meg med den ivrige bølingen da startskuddet gikk. Målet for løpet var egentlig ikke-eksisterende. "Ha det gøy" og "ta det som trening" hadde vært mantraet, og egentlig stod det ved lag også da løpet begynte. Hvor hardt kunne jeg kjøre uten å gjøre det til en altfor slitsom, og absolutt ikke gøyal, treningstur? Ville maratonen for to uker siden plutselig melde seg i beina?

Farten lå lenge på 4:35 - 4:40 og jeg var litt usikker på om det var et holdbart tempo. I følge løypekartet var det en del stigning mellom ti og tolv kilometer, og jeg hadde fått høre at det tøffeste partiet var fra ti til 14 kilometer med bakker, røtter, svaberg og svinger, men at det deretter skulle være greit inn til mål.

Jeg forsøkte å slippe opp litt, men da en dame passerte var det bare å gire om å få opp farten igjen. Som vanlig hadde jeg ingen aning om hvor mange damer som var foran meg (regnet med at det var minst tre - som det pleier), og hadde derfor en sterk motvilje mot å slippe forbi flere. Ok, så konkurrer jeg ikke bare med/mot meg selv... Etter at jeg igjen passerte damen bestemte jeg meg for at det fikk være målet for løpet; å komme inn blant topp tre. Jeg ante ikke om det var mulig, men antok at det i det minste ville kreve at jeg ikke slapp forbi noen.

Det har skjedd en god utvikling siden Halvtravern i fjor. Mer løping i terreng har gjort meg bedre på - vel... løping i terreng... Det går fortere nedover, og jeg er litt tøffere over "stokk og stein" generelt. Det, kombinert med at beina takler motbakkene ganske bra, fikk meg gjennom den tøffeste biten, og jeg passerte til og med noen menn. Ja, jeg vet det er barnslig, men det gir en god boost og nye krefter.

Så dukket hun opp. En lyshåret dame langt der fremme. En stund var jeg usikker på om hun var med i løpet, eller om hun bare var ute på løpetur i samme trasé; Det så ikke ut som hun løp så fort. Allikevel tok det tid å knipe inn på avstanden mellom oss. Kan jeg ta henne? Skal jeg i det hele tatt forsøke å ta henne? For alt jeg visste kunne det være tøffe partier igjen. Ville det være for risikabelt å bruke så mye krefter på den forbipasseringen?

Ved 18 kilometer trodde jeg det kunne være mulig. Det gikk raskt og greit unna på grusstier, og det var få av de virkelig bratte småbakkene. Passerte enda et par menn og avstanden var etterhvert bare tretti-førti meter frem til den blonde hestehalen Det begynte imidlertid å røyne på og jeg klarte ikke å ta innpå mer.

Disse løps-duellene mine stikker heldigvis ikke så dypt. Jeg var overhodet ikke skuffet da jeg innså "nederlaget". Det var - som det alltid er - helt nydelig å komme i mål og få lest av strekkoden på nummerlappen (ingen chip, tiden gikk fra startskuddet til strekkodeavlesing i mål).

Tiden endte på 1:35:55, og i kveld har jeg funnet ut at det holdt til en 6. plass blant kvinnene totalt og en tredjeplass i min aldersklasse (30 - 39). For å komme blant topp tre totalt måtte jeg løpt fem minutter raskere, og det vet jeg med sikkerhet at jeg ikke hadde klart. Ergo: veldig fornøyd med både tid og plassering.
 
Ingen medalje, men en ganske fin knapp.

Et klaps på skulderen fra en mann som fortalte at han lenge hadde holdt ryggen min og forgjeves forsøkt å passere meg jekket humøret opp enda et par hakk. Skal ikke så mye til i grunn.

Det hadde vært gøy å bli igjen og heie på andre løpere og prate litt med Astrid og Tone, men det ble for kaldt og vått i svett løpetøy. Det var bare å komme seg til bilen, kjøre varmen på fullt og vende snuten hjemover.

Fredrikstadmarka Rundt kunne knapt vært mer forskjellig fra Berlin marathon for to uker siden. At det er under halve distansen er én ting, i tillegg:
- antall deltakere
- publikumsmengde
- underlag
- temperatur/værforhold.

Hva er best? Min konklusjonen er: ja takk, begge deler! Antakelig står jeg på startstreken i Fredrikstad neste år også. Kanskje kan jeg ta tredjeplassen da... (c;

Janicke

torsdag 6. oktober 2011

Plan for løping og løping for Plan

I den relativt planløse løpingen etter Berlin har konkurranseinstinktet fått nye utfordringer å leke med. Den viktigste er å løpe for Plans jentekampanje The Long Run.


Det ramlet inn en mail om denne kampanjen for noen uker siden, og ettersom det dreide seg om både løping, en app for iPhone - i tillegg til oppmerksomhet om en veldig viktig sak - var det bare å hive seg på.

The Long Run er en virtuell løpetur som går gjennom 49 land hvor Plan jobber for å endre situasjonen for jenter. Plans mål for kampanjen er å skape oppmerksomhet og engasjement for jenter i fattige land. 
Det er veldig enkelt, i alle fall om man allerede pleier å ha med seg iPhone/smartphone på løpetur. I så fall er det bare å starte The Long Run app'en og trykke på den godt synlige "Start et nytt løp"-knappen. Etter det kan man i grunn bare glemme hele greia til man er hjemme igjen. I begynnelsen raser det gjerne inn noen medaljer (virtuelle sådane naturligvis) for hver løpetur man tar, dermed er det ekstra stas for oss medaljegale.

App'en drar noe batteri. Kan tenke meg det er tilsvarende som RunKeeper og andre app'er som bruker telefonens "GPS". Dét var en av grunnene til at jeg ikke løp for "The Long Run" i Berlin. Kjekt å ha nok batteri til å kunne kontakte ektefellen etter målgang... I tillegg hadde det antakelig kostet en del for dataroaming - tror jeg.

Derfor var det først etter maraton det store konkurranseinstinktet satt inn. Jeg kikket litt rundt i app'en en kveld og oppdaget en toppliste. Med bare noen få plasseringer mellom meg og topp ti forduftet alle tanker om å ta et par rolige restitusjonsuker. Jeg har vel løpt stort sett hver dag siden, og etter morgenløpeturen i dag hadde jeg klatret til åttendeplass. Og hva betyr egentlig dette i praksis? Ingen verdens ting! Men det er for en god sak da. 

Kort oppsummert: Last ned og løp!

Høsten har for alvor kommet. Selv om vår og sommer er mine favoritter må jeg innrømme at høsten har noen flotte sider. Det er fantastisk vakkert i skog og mark, og temperaturen er stort sett perfekt for løping.
Søndagslangtur - pappa og SkiLøper Knut Olav i høstskogen.

I Xi'an er det foreløpig rundt 10 grader varmere, men det ser ut til å bli kjøligere der også. Begynner å bli veldig spent på høstens andre store løpshappening nå. Under en måned igjen til avreise...

Janicke