søndag 19. april 2015

Paris Marathon – Motvilje, motivasjon og medalje

”Kom igjen, dette greier du!” Pekefingeren og tommelen som akkurat hadde tatt grep om den første av de fire sikkerhetsnålene som festet startnummeret til trøya slapp brått taket. Med en flau følelse av å ha blitt tatt på fersken midt i en tåpelig ugjerning kikket jeg i retningen det lette dunket på skulderen og den vest-norske stemmen hadde kommet fra. Tross total overbevisning om at påstanden ikke medførte riktighet, lot jeg startnummeret sitte og gjenopptok joggingen på veien mot målgang og medalje i Paris.

De siste ukene før løpet hadde som vanlig slitt hardt på motivasjonen. Dagen før avreise til Paris hadde jeg mest lyst til å gjemme meg i en mørk krok, og ikke komme frem før helgen var over. Mangel på selvtillit er jeg vant til før løp, men nå var den sterkere enn vanlig. De siste par løpeturene, med blytunge ben, hadde alt annet enn beroligende effekt.
Klarte ikke helt å følge oppfordringen til Tag Heuer...

Så står man der. Under en klar blå Paris-himmel og en lett varmende morgensol, med triumfbuen bak, og startportalen foruroligende nære foran, på majestetiske Champs Élyseés. Det kjentes ekstra nervepirrende at det kun var eliten og én startgruppe oppstilt foran oss, men ganske kult også. Selv om troen på suksess var tynnslitt forble strategien å forsøke på Chewbacca-målet 3:15. Det var bare å satse. Løpe som en mann.
Tommy, Espen og jeg, klare (eller ikke klare) til dyst på Champs Élysseés.

Den første delen av Paris Marathon går slakt nedover. Å komme opp i rett tempo, 4:40 min pr km, var grei skuring. Det var god nok plass og god driv i feltet. Jeg forsøkte å argumentere bort det faktum at pulsen var for høy og at det kjentes tungt allerede de første par kilometerne.
 - Skjerpings! Det er bare frykten som herjer. Det tar tid å finne rytmen, og pulsen går nok ned etter hvert. Garmin er dessuten av og til litt unøyaktig i starten. Kutt ut å tenke sånn så tidlig. Vent i alle fall fem-seks kilometer, så skal du se. Da flyter det kanskje bedre.

Seks kilometer. Tyngdekraften virket skrekkelig sterk. Beina ble sugd ned i asfalten, pulsen holdt seg på samme, høye nivå, og nå kunne jeg ikke lenger late som om jeg trodde det var feilmåling. Selv pusten var tyngre enn vanlig. Seks kilometer! Hele 36 kilometer til mål. Det måtte tas grep.
- Jeg må sakke farten litt. Det er for tungt og pulsen er for høy, informerte jeg betuttet medløperen min.

Tommy og jeg hadde planlagt å hjelpe hverandre inn til ny pers, og helst 3:15. Det føltes ille å sabotere opplegget allerede her. Med litt roligere løping konstaterte jeg at pulsen roet seg, men bare med noen få slag. Tommy sakket også av og forsøkte å muntre meg opp med at det sikkert løsnet snart, men jeg skjønte at dette ikke bare var oppstartstreghet. Paris Marathon kom til å bli grusomt tøft. Om jeg i det hele tatt skulle ta meg til mål. Å bryte dukket opp som en besnærende tanke.

Over de neste kilometerne ble farten redusert ytterligere. Tommy lå rett foran og forsøkte å dra meg med, men etter hvert innså han at det ikke kom til å bli noen pers på meg, og tok oppfordringen om å gå for pers selv mens det ennå fantes mulighet. Jeg fulgte hans Norgesflagg-kledde rygg med blikket til han - misunnelsesverdig lettbent og ubesværet - ble borte blant løperne foran.

Femten kilometer. Ikke bare var hovedmålet på 3:15 long gone. Det kom ikke til å bli pers, og neppe sub 3:30 heller. Alt var tapt. Halvhjertet satt jeg to nye mål:
1. Å ikke gå
2. Å fullføre

15 kilometer ble til 16, som igjen ble til 17, men ikke en eneste av dem gled unna. Det var en kamp hele veien uten at jeg helt klarte å sette fingeren på hva som egentlig var problemet. Jeg hadde ingen konkrete vondter, det var bare så umåtelig tungt.

Ved tjue kilometer begynte jeg for alvor å leke med tanken om å bryte. Selv når jeg forsøkte å friste meg selv med medaljen ble ikke lysten til å avslutte elendigheten nevneverdig svekket. At det skulle bli DNF (did not finish) for første gang i dette 20. maratonløpet virket nå nesten naturlig. Løpet var uansett over.

Hadde det ikke vært for danske Jacob, hadde jeg nok hoppet av allerede her. Det er fascinerende hvor lett det er å bli motivert, og forsåvidt også demotivert, underveis i mararonløp. En hyggelig dansk-norsk prat gjorde det en stund litt lettere å løpe. Da han slapp forsøkte jeg å nyte omgivelsene - Seinen, Eiffeltårnet, våren i Paris – men det varte ikke lenge før DNF-tankene surret med fornyet kraft.

At jeg ga etter for lysten til å gå, og dermed brøt det første av de to nye målene, hadde ingen god effekt på moralen. Støtten fra publikum føltes ufortjent. Jeg smilte unnskyldende og gjenopptok flere ganger joggingen til deres ære - og til stor jubel - men det føltes ikke bra. Tanken på å skulle holde på slik enda 17 kilometer til… Det var her beslutningen ble tatt. I et område med lite publikum begynte jeg å ta av startnummeret.

Den vest-norske stemmen som så saboterte DNF-forsøket var en norsk-meksikaner som tross skade var bestemt på å komme seg i mål. Å bryte var uaktuelt for ham. Vi holdt følge halvannen kilometer før jeg igjen ville gå litt. Alejandro fortsatte ufortrødent mot sin blanke medalje. Løpere strømmet forbi meg der jeg gående vurderte for og imot å fortsette. For er det egentlig noe poeng å fullføre, og å bruke så mye krefter som 42 kilometer krever, når tidsmålet er langt utenfor rekkevidde? Er det verdt det? Samtidig tenkte jeg på alle historier jeg har hørt og lest om løpere som har karret seg i mål tross motgang langt tøffere enn den jeg opplevde nå. Egentlig synes jeg jo at DNF er en uting om man ikke er skadet eller syk, men det fristet så veldig å hoppe av dette forferdelige slitet. Ute av stand til å ta en avgjørelse ønsket jeg andres synspunkter på saken. Venner og bekjente skulle få avgjøre min Paris-skjebne. Hvordan? Facebook naturligvis.
When in doubt, ask Facebook... 

Jeg fortsatte fremferden et par kilometer før jeg sjekket om noen hadde meninger om situasjonen. Engasjementet var stort, og konklusjonen var klar: Fullfør!

De siste kilometerne er det i grunnen ikke stort å si om. Jeg gikk, jeg jogget, jeg gikk. På forhånd hadde jeg sagt at dersom det gikk skikkelig dårlig så skulle jeg stoppe ved Médoc Marathons stand et sted mellom 35 og 40 kilometer og smake på vinen de tilbød der. Det ble en kort men kjærkommen pause da en klovn (seriøst) serverte meg det ørlille glasset med rødvin.

Pers var målet i Paris Marathon, og pers ble det. Med negativt fortegn. Jeg gadd ikke engang gi det lille ekstra som hadde tatt meg under fire timer. Offisielt resultat ble 4:00:58. Ett minutt senere enn min første maraton i New York i 2007, og tre kvarter mer enn det jeg hadde satt som mål denne dagen.
Jeg følte meg ikke helt som en finisher, men både finisher-trøya og 
medaljen var flott. Spesielt medaljen. (c:

Som flere av de som involverte seg i facebook-debatten hadde påpekt, er jeg i ettertid usigelig glad for at det ikke ble DNF. Ikke for medaljens skyld, selv om den er veldig blank og flott, men fordi jeg ikke vil være en som gir opp.
Den lille champagneflasken kjøpt inn i tilfelle pers fikk bli med 
hjem uåpnet. Den skal pakkes med til Berlin i høst.

Skuffelsen, og den umiddelbare beslutningen om at Paris skulle bli mitt siste maraton, ristet jeg nokså raskt av meg, men hva som kan ha vært årsaken til at det ble så fælt å løpe maraton denne dagen har jeg grunnet mye på. Manglende dagsform har nok en viktig rolle, og kanskje kostet 200 kilometers-uka for mye. Det er ikke godt å si, men uansett anses Paris som et avsluttet kapittel. Nå er det bare å se fremover. En plan for hvordan 3:15-målet skal nås i Berlin i september er under utvikling.
De fleste i gruppen hadde heldigvis hatt gode opplevelser og var veldig fornøyde.
Stemningen var riktig så god både på banketten og turen ut i Paris etterpå.

Dedikert maratonløper! I løpet av kvelden lovte jeg å skaffe tattis 
dersom...eh..NÅR Chewbacca-målet nås.

Etter tre kjappe dager hjemme befinner jeg meg nå i Boston. Selv om det er merkelig å ikke skulle løpe selv, er det en lettelse at det kun er stemmebåndet som skal få kjørt seg på mandag - som ivrig tilskuer.

Joda, det blir naturligvis flere maratonløp. Bare ikke helt ennå.

Janicke