Lengre enn langt - Pippi og Proffen på nye eventyr

De aller fleste løpeturer starter og stopper samme sted. Klassisk A-til-A. Selv om løpeturen gjerne kan ta løperen et godt stykke fra startpunktet, så kommer man jo egentlig ingen vei. Da kan det virke mer hensiktsmessig med løping som transport mellom hjem og jobb: A-til-B og/eller B-til-A. Men hvorfor ikke ta i bruk mer av alfabetet? For eksempel A-til-B-til-C-til-D?

I flere år har jeg fabulert om å løpe en tur over en større distanse. Ikke bare de kjente veiene hjemme. Ei heller reise et sted for å løpe der og så reise hjem igjen. Men starte hjemme og komme i mål et helt annet sted, én, to eller tre dager senere.  

Jeg hadde faktisk ikke vært helt fremmed for å gjøre løpsutflukten alene, men det er klart at et flerdagers løpseventyr blir morsommere om man er flere. Utfordringen er bare å finne noen som både har løpegleden, eventyrlysten og den riktige dosen galskap til å bli med (og som man i tillegg tror man holder ut å være ekstremt tett på så lenge eventyret varer). 

Det måtte bli Mette, alias Pippi. Da hun hadde bursdag i januar så jeg mitt snitt til å sette drømmen ut i live. For oss begge.

Bursdagspresangen.

Basert på hvor tomme og uforstående folks ansiktsuttrykk blir når jeg ivrig forteller om årets Pippi og Proffen-eventyr har jeg innsett at dette sannsynligvis er løpenerding på høyt nivå. Jeg er også veldig klar over at det ikke er en selvfølge å ha venner som sier ja til innfall som dette. Mette og jeg - alias Pippi og Proffen (ettersom hun bare hopper i det, mens jeg forsøker å være litt mer strukturert) har allerede vært ute på to ultraeventyr.

Pippi & Proffen på eventyr 1: Rallarvegsløpet 2013. 

Det aller første ultraeventyret var Rallarvegsløpet i 2013. Og for en eventyrlig opplevelse det ble. Drøyt femti kilometer (og et raust antall høydemeter) fra Flåm til Finse den første dagen, og deretter 27 kilometer fra Finse til Haugastøl dag to. (Blogginnlegg: Rallarvegsløpet 2013 - tenk at vi kunne!) 

Pippi & Proffen på eventyr 2: UltraVasan 2014. 

Allerede etter det første året følte vi at en tradisjon var etablert, og i 2014 skulle vi bryte nye barrierer i det nyetablerte Ultravasan. Planen var egentlig den fulle distansen på nitti kilometer, men grunnet skade og sykdom nøyde vi oss med den halve varianten, og angret i grunn aldri på det. (Blogginnlegg: De senkede skuldres makt - Ultravasan 45)

Kalenderen skiftet fra 2014 til 2015 og vi hadde fremdeles ikke funnet et passende eventyr for det nye året. Så dukket Mettes bursdag opp i kalenderen den 4. januar, og jeg så mitt snitt til å endelig å sette drømmen om den lange langturen ut i live. Enkelte ville kanskje grått av skrekk over en slik gave, men jeg vet at Pippi-Mettes tårer skyldtes oppriktig takknemlighet og glede over et nytt eventyr.

Et halvt år har gått, og nå bærer det endelig av sted. Torsdag ettermiddag legger vi ut på første etappe, ca 42 km, fra Ski til Moss, hvor vi overnatter på Moss Hotell. I løpet av dag to skal vi komme oss fra Moss til Nordby i Sverige. Etter ca 65 km denne dagen blir det nok godt å legge bena høyt på Rasta Hotell. Mette har vært på begge hoteller og lagt igjen "depot-poser" med rent løpetøy til påfølgende dag. På lørdagen tar vi den siste etappen, rundt 42 kilometer fra Nordby til Resö hvor vi blir plukket opp av Mettes ektefelle som frakter oss i båt til deres landsted for restitusjon og bobler.

Noe sånt...

Dette blir et eventyr med ukjent forløp og en mengde mulige avslutninger. Vi har ikke noe mål om å løpe fort. Det blir både gåing og forskjellige pauser. Det er heftig nok å forflytte seg 140 - 160 kilometer (vi har bare målt løypa etter beste evne på google maps) på to og en halv dag. Utfordringer kan dukke opp og vi må nok improvisere underveis. Faren for straffekilometer er også overhengende når to personer med dårlig retningssans legger ut på umerket løype. Gudene vet; kanskje ender vi opp med å måtte bryte. Det skal mye til, men alvorlige skader skal unngås for enhver pris. Vi får krysse de broene som kommer når de kommer. Uansett hvordan dette ender så blir det et eventyr.

Akkurat nå er jeg mest bekymret for ikke å være startklar torsdag ettermiddag. For en sjelden gangs skyld er jeg skikkelig forkjølet. Etter tre forkjølelsesdager satser jeg dog på at halvannet døgn er nok til å komme i full vigør igjen.

Rundt 15 mil på tre dager er muligens ikke genialt med hensyn til høstens hårete maratonmål, men man kan ikke trekke seg fra en bursdagspresang. Dessuten skal vi ta det lungt, og treningsprogrammet for Berlin starter ikke før den 7. juli. Yes, yes, I know. Men "Proffen" er tross alt ikke så proff...

Eventyret blir dokumentert fortløpende på på instagram (@lettbent), og senere på bloggen naturligvis.

Janicke / Proffen

Marathon Makeover - Part two

Hundre dager! Hvor mye kan man egentlig utrette på hundre dager? Vel, med rett innstilling og pågangsmot: Mengder! Selvfølgelig skal man ikke forvente mirakler, og ingenting kommer av seg selv. For å kutte syv skarve minutter må det legges ned et betydelig antall timer i løpet av de hundre dagene.

I blogginnlegget Marathon Makeover - Part one tok jeg opp de første to av totalt fem makeover-områder - Trening og Mentaltrening. Her følger de siste tre områdene det skal jobbes med frem til starten for Berlin Marathon går den 27. september.

3 - VEKT OG KOSTHOLD
Naturligvis er det lettere å løpe fort om man skal forflytte mindre masse. Prisen for å løfte fem kilo ekstra hvert eneste steg i tre-fire timer betales i minutter og sekunder. Visstnok hele 10 minutter og 19 sekunder.

Hmm, ti kilo lettere så fikser jeg 3:08?

(Tror denne er fra et Aktiv Trening-magasin, for noen år siden)

Det er definitivt forlokkende å hente de ti minuttene på denne måten. Hvorvidt det blir akkurat fem kilo får vi se på, men målet er at det ikke skal være grunnlag for å skremme meg selv med at jeg er for tung for 3:15 når jeg står på startstreken i Berlin. Den tanken kommer garantert om det er det minste grunnlag for det.

Jeg skal ikke bli altfor personlig her, men det har vært et krevende år. Når det røyner på har jeg beklageligvis lett for å ty til trøstespising. Ikke nødvendigvis usunn mat, selv om jeg er veldig glad i søtt også, men mat. Litt mer mat enn det som forbrennes. Ganske tåpelig å kalle det trøstespising, for det har i grunn helt motsatt effekt. Heldigvis er drømmen om 3:15 i Berlin sterk nok nå, så det går den rette veien. Det innebærer ingen større endringer i innholdet i kostholdet. Jeg har troen på variert og naturlig mat: Til frokost og lunsj går det primært i havregryn, eller knekkebrød med skinke, laks, avocado, tomat, cottage cheese eller makrell i tomat. Til middag blir det for det meste de varierte rettene, med mye grønnsaker, som Godt Levert og Adams Matkasse leverer. Fremover blir det tilnærmet komplett avhold fra godis, kaker, is og snacks. Så lenge jeg holder meg unna er det ikke noe problem. Jeg vet nøyaktig hva som skal til. Bare å gjennomføre.

Til sist: Alkohol. Jeg tviler på at mitt vanligvis beskjedne alkoholinntak - sett bort fra at man av og til ryker på en fest - påvirker treningen nevneverdig. Ettersom det nå skal satses litt skikkelig skal det allikevel gjennomføres avholdenhet fra 15. august til målgang i Berlin. Dersom det kan ha en positiv effekt er jeg villig til å hente den ut. Om ikke annet så betyr det i alle fall færre kalorier.

Så får jeg heller ta det igjen på banketten.  (Sikkert kjempelurt.)

4 - STYRKE
De fleste løperes store dårlige samvittighet! Hvor mange ganger går vi ikke på armhevinger, planker, situps, dips, utfallssteg og andre øvelser med friskt mot, for så å falle av etter kort tid. Muskler er ferskvare, og det merkes så altfor godt når man så forsøker seg på ny noen uker eller måneder senere.

Var kjempeflink i fjor sommer. Bare å komme inn i rutinen igjen.

Styrketrening er utrolig kjedelig og etter min mening så godt som umulig å motivere seg til. Men, blir jeg utfordret til å gjennomføre noe er saken plutselig en helt annen. Kjenner man sine "svakheter" er det bare å utnytte dem. Nå er det tegnet en gjensidig styrketreningsutfordring med en løpebuddy. Det skal ikke mer til; det blir garantert styrketrening (minimum 20 minutter) minst to ganger i uken frem til Berlin Marathon. Tape en utfordring? Aldri!

5 - SKADEFOREBYGGENDE TØYING
I tillegg til styrke, og kanskje i kombinasjon med styrketreningen, blir det litt skadeforebyggende tøying. Jeg merker at senene som strekker seg fra setet og ned på baksiden og siden av lårene har en tendens til å bli i strammeste laget. Jeg har også hatt en erfaring med langdistansekne som jeg i stor grad - med råd fra ekspert - tøyde meg bort fra. Skader skal for enhver pris unngås. Det er ikke stort som skal til, men det må gjøres.


Et liv utenom
Det konkluderer grepene i denne Marathon Makeover. Det kan virke voldsomt, men alt er innen rimelighetens grenser. Man er tross alt bare en skarve hobbymosjonist, og 3:15 er en hel time unna verdensrekord. Jobb, familie, venner og livet utenfor løpingen generelt, krever - og skal få - sitt i denne perioden også.

Heldigvis deles også hobbyen med enkelte familiemedlemmer. Sist lørdag løp minstemor Mia (11) og jeg Oakley Mini 10K i New York sammen.

Lettbent_jr og Lettbent tøffer seg foran hotellrom-speilet før start.

Både små og store løp har sin sjarm, men det er klart det gir litt ekstra med all festivitas som herjer rundt de store evenementene. Spennende omgivelser, rikelig med energisk publikum, mengden av løpere, samt alle greier man får når man har krysset målstreken (vann, sportsdrikk, bagel, eple, snacks, nellik - og medalje).  Jeg pusher virkelig ikke Mia til å løpe, men det er klart at om jeg kan bidra til at interessen vedlikeholdes - eller økes ytterligere - så gjør jeg veldig gjerne det. (c:

VARMT! Det var uvant med over 25 grader, og mange strevde med varmen. Etter at 

Mia storøyd hadde forsikret seg om at hun faktisk fikk lov til å ta en egen kopp til å helle

over hodet ble det fast prosedyre på alle drikkestasjonene. 

Det er noe eget ved å løpe i Central Park, enten det er i løp eller på treningstur.

Veldig sterkt tetfelt: De stod bare noen skarve meter foran oss ved starten, 

men da starthornet tutet var de plutselig borte i horisonten gitt. Mary 

Keitani ledet med 15 sekunder allerede etter 5K og kom inn på 31:15, 

hele 1:15 før nummer to, Betsy Saina. Edna Kiplagat tok tredjeplassen 

på tiden 32:39. 

Litt mer motiverende prat fra meg ble det nok underveis i Oakley Mini 10K enn i Skjørteløpet sist helg på Sognsvann, men vi tok drikkepause på alle drikkestasjonene og Mia fikk bestemme farten. Det var aldri snakk om å gå. På mine kommentarer om tilbakelagt distanse svarte hun hele tiden optimistisk hvor få kilometer det var igjen. Målstreken krysset vi, hånd i hånd, på 1:07:11. Jeg kan ikke annet enn å være imponert over viljestyrken til den selvutnevnte @lettbent_jr

Foreløpig i uåpnet forpakning, men liggende fremme

til påminnelse og inspirasjon.

Utover Follotrimmen, den lokale løpskarusellen, er det nå ingen løp i kalenderen før den store dagen for måloppnåelse i Berlin i september. Et og annet løpseventyr skal det riktignok bli, og det første blir allerede neste uke da Pippi og Proffen skal på en real tur... Det blir det mer om i neste innlegg.

Janicke

Dameløping - Fra Sognsvann til New York

Mens "manneløp" er et ord jeg aldri har hørt brukt, er det kvinnelige motstykket nokså vanlig. Det finnes dameløp i form av jentemil, jentebølger og løp i regi av damemagasiner. Jeg kan ikke komme på et eneste eksempel på motsatsen. Så mistenker jeg vel også at det fort kunne blitt ramaskrik om det dukket opp et løp som ekskluderte kvinner slik dameløpene vanligvis ekskluderer menn...

Stort sett holder jeg meg unna såkalte "dameløp". Hvorfor løpe distanser med bare deltakere av samme kjønn når man synes det har en tendens til å bli litt tøysete greier med mer fokus på kos og opplegg rundt, enn å gjennomføre et teknisk godt løpsarrangement. Min erfaring er dessuten at det gir bedre stemning, og ikke minst en positiv push til å prestere, å løpe sammen med representanter av begge kjønn.

Skepsis til tross; i løpet av åtte dager i juni ligger to dameløp i løpskalenderen. To dameløp på ti kilometer, men ut over det kunne de knapt vært mer forskjellige.

Skjørteløpet på Sognsvann 6. juni var det første av dem. Jeg elsker engasjement og at folk drar igang nye og morsomme arrangementer. Da Tone fra løpeskjørt.no annonserte Skjørteløpet tok det litt tid før jeg helt fattet hva det var. Ikke så rart når det er første gang det arrangeres en slik løps-løsning i Norge. Opplegget var at man kunne delta hvor enn i vårt langstrakte land - og forsåvidt verden - man befinner seg. Virtuelt. Man kan til og med løpe Skjørteløpet og et annet løp samtidig, og sikre seg to medaljer på én distanse. Alt man behøvde å gjøre var å melde seg på for å få tilsendt startnummeret, løpe ti kilometer i løpet av Skjørteløpshelgen og logge distansen. Om man var med på Skjørteløps-challengen på Endomondo ble tiden automatisk med i resultatene, ellers kunne man sende inn bilde eller link til aktiviteten fra annen logging. Enkelte steder rundt om ble det dratt igang Skjørteløpet-grupper som løp sammen, men det var opp til lokale ildsjeler. Ved fullført virtuelt skjørteløp fikk man tilsendt medalje.

Selv fant jeg Skjørteløpets arrangement på Sognsvann som en artig greie å ta med tiåringen på. Hun har bedt pent om å få være med på Hytteplanmila til høsten, og Skjørteløpet ville være en god første test av distansen. På trening - hun løper i snitt to-tre turer i måneden - har maks distanse vært 8,3 km. Jeg var trygg på at hun ville klare mila så lenge vi løp veldig rolig.

På Sognsvann var vi kanskje ikke så enormt mange løpere, men det var i alle fall flere løpere i løpeskjørt enn jeg har sett samlet noen gang. Og her må det understrekes at Skjørteløpet ikke er et "dameløp" i den forstand at menn er ekskludert. Det var heller ikke er krav å løpe i skjørt, men det var artig at de fleste gjorde det. Også de fleste av mennene faktisk.

Mr Løpeskjørt himself, Stian, var naturligvis på plass og bidro til hyggelig arrangement.

Det var mange kjentfolk blant løperne, og behagelig fravær av løpsnerver. Ut over de jeg så i Mia. Hun var naturligvis spent på 10 km-debuten, men vi hadde avtalt at målet bare var å fullføre, og at vi kunne gå om det ble tungt. Da hun spurte meg hvor lang tid det ville ta, anslo jeg 1:15-1:30. Vi pleier å holde ca 6:30-tempo på trening. At hennes oppfølgende spørsmål var hva jeg ville si om vi løp på under en time avslører vel at hun har arvet litt av min prestasjonsivrige løpermentalitet. Jeg forklarte at det skulle mye til å klare det, og at om det både ble distansepers og 10K-debut, så holdt det godt som mål denne gang.

Så var vi igang!

(Foto: Knut Buer, lånt av Skjørteløpet / Jeanette Buer

Starten gikk, og vi la ut på den første av de tre rundene (pluss litt til) rundt Sognsvann. Som vanlig startet vi litt kjapt. 5:45 ble roet til 6:00-6:10 og etter det cruiset vi greit avgårde. Det var veldig lenge siden jeg pratet med selveste Sognsvann Rundt-sjefen sist, så at den kjolekledte Heming tok følge mye av første runde var veldig koselig.

Bra driv fra start. 

Foto lånt av Miriam Sundby Aakre.

Det var ingen sak å begi seg ut på neste runde, og tiden gikk blant annet med til å prate løpsteknikk og hvor viktig det er å styre sine egne tanker (jobber jo fremdeles med å lære meg det selv). Eksempelet jeg brukte var hvordan vi kunne velge å tenke ved starten på siste runde. Hvor stor forskjell det gjør om man klarer å tenke "wow, siste runde allerede" i steden for "urk, enda en runde". Ikke at hun trengte stort til motivasjon. Mia skravlet og smilte hele veien. Distansepers ble feiret med high five på 8,5 km. På siste runde spurte hun riktignok om hun var rød i ansiktet, for hun begynte å bli sliten. Men det var ikke verre enn at hun dro opp farten de siste to km, og la inn en liten spurt på slutten. Distansepers og 10K-debut! I tillegg ble tiden bare såvidt over timen: 1:02:01. Stort!

MEDALJER!

(Foto: Knut Buer, lånt av Skjørteløpet / Jeanette Buer

Medaljen så ut til å glede Mia i samme grad som de gjør det for meg, og det gledet denne medaljeelskeren å se at hun tok den imot slik jeg hadde sagt man burde: ikke med hendene, men ved å lene seg lett frem med bøyd hode, slik at man får den lagt rundt halsen. At hun i tillegg vant et løpeskjørt toppet det hele. Det ble nesten for fantastisk for løpenerdmammaen da hun en iskrem senere, i bilen på vei hjem, med medalje rundt halsen, nyvunnet skjørt i fanget og egen musikk over anlegget, utbryter: "Dette er livet!" Ikke bare opplever hun gleden i selve løpingen, men også alt rundt.

Enkelte har bedt om tips til å få ungene interessert i løping. Vel, jeg har knapt gjort noen ting utover å løpe og finne stor glede i løping selv. Jeg har aldri mast eller pushet, det har vært Mia som har spurt. Og når vi så har løpt sammen har hun fått styre tempo og distanse, og vi har skravlet og kost oss. Et glass sjokolademelk etter fullført økt har nok ikke skadet heller. Men er ikke den unge interessert skal det mye til å få dem til å finne den virkelig store gleden i løping såpass tidlig. Min eldste datter har aldri villet være med. Selv forsøk på å friste henne med sjokolademelk - og etter hvert penger (!) - har ikke ført frem. Mia på sin side viser tegn til løpenerding på høyt nivå allerede. Noe sier meg at vi kommer til å få mange flotte løpsopplevelser sammen fremover.

Det neste løpseventyret er allerede i gang. Takket være en flott mulighet gjennom Springtime er vi i New York for å løpe det andre dameløpet, Oakley New York Mini 10K, på lørdag. Fra Sognsvann til Central Park. Fra tidtaking på egen klokke til chip i startnummeret, fra ca 50 skjørteløpere til ca 5.000 deltakere. Ulikhetene er mange, men det er jo noe av det som gjør at den tilsynelatende ensformige løpingen blir til små og store eventyr. Vi gleder oss stort begge to!

Og dameløp. Hvorfor ikke? Om de bidrar til at flere jenter (i alle aldre) tar sjansen på å sette et startnummer på brystet, fordi det kjennes tryggere, hyggeligere og mindre konkurranseorientert, så er det supert. Skjørteløpet-arrangørenes mål var å "ufarliggjøre løpsdeltakelse og spre løpeglede", og det lykkes de svært godt med. Foretrekker man løp med både menn og kvinner, og den økte konkurransemotivasjonen det eventuelt kan gi, så er vi så heldige at vi har muligheten til å velge. Enten eller, eller både og.

When in New York - Morgenløpetur i Central Park hører med. 

New York Jentemil er garantert et løpsteknisk godt arrangement og konkurranseelementet er i aller høyeste grad tilstede, spesielt i teten. Både Ingrid Kristiansen og Grete Waitz er blant tidligere vinnere. For Mia og meg skal det blie en spennende og hyggelig løpsopplevelse. Det er meldt mange varmegrader (25 kl 08:00) og er dermed perfekt for løpeskjørt, men sub 60 minutter sparer vi nok til en annen gang.

Janicke

Marathon Makeover - Part one

Cup er cup, stafett er stafett og maraton er maraton. Det er så himla mange faktorer som spiller inn at man aldri på forhånd kan vite hvordan resultatet blir. Eller? Kan det være at all usikkerheten rundt diverse faktorer bare et bilde man har skapt for å beskytte seg selv? Kan det være at man ved å overproblematisere utfordringen, samtidig bygger et rede av gode unnskyldninger? At man i bunn og grunn forbereder seg på å mislykkes?

Stockholm Marathon - Snart i mål med herlig visshet om et resultat langt over
forventning! Hvorfor gjøre det vanskelig når det kan gjøres så lett?

I Boston ble jeg utfordret på denne tankegangen, og det har røsket skikkelig opp i tankesettet mot Berlin Marathon. For nå, med maraton nummer 21 lagret i erfaringsdatabasen under stor 'O' for Opptur, er maratonfokuset utelukkende på Berlin Marathon og det svært konkrete tidsmålet på tre timer og femten minutter. Merk at det ikke står sub 3:15. Gleden kommer til å være like stor for 3:15:49 som for 3:14:16. Målet anses uansett som nådd. Hvorfor ta bort topp-gleden på grunn av noen skarve sekunder liksom?

Tiden 3:15 har vært et mål siden Berlin Marathon i 2013. I lykkerusen over endelig ha klart sub 3:30 måtte et nytt hårete mål på plass og prosjekt Chewbacca ble etablert. Nesten 15 minutter raskere er ganske mye, så tiden for måloppnåelse ble satt til "i løpet av 2015". Utviklingen har siden gått rett vei, men etter et mislykket forsøk på 3:15 i Tokyo, og en total kollaps i Paris, var det ikke til å unngå at selvtilliten fikk seg en knekk. Men selv om troen på, og motivasjonen for å jobbe for, 3:15 tidvis har vaklet, har den aldri sluppet taket. Etter Stockholm sist helg er den igjen på absolutt maks!

Fra boken "Å løpe med Kenyanere" av Adharanand Finn, tidligere omtalt i 

innlegget "Å løpe med kenyanere, nordmenn og svensker".

Tre timer og femten minutter! Jeg tror - overraskende oppriktig om jeg får si det selv - at det er mulig. Men da må det tas grep. Som Haile Gebrselassie så klokt har sagt: "Ingen løp begynner å startstreken." Med 114 dager igjen til Chewbacca-oppnåelse i Berlin er det tid for en Marathon Makeover!

Følgende områder skal få en overhaling:

1. Målrettet trening
2. Mentaltrening
3. Vekt og kosthold
4. Styrke 
5. Skadeforebyggende tøying

1 - MÅLRETTET TRENING
De siste årene - mot et antall maraton - har Marius Bakkens hundredagersprogram blitt lagt til grunn for treningen. Planen var egentlig å fortsette med det. Men så ble jeg kjent med et par karer som var med på reisen til Boston Marathon.

Jon og Johannes hadde en befriende enkel maratontankegang: De trente slik de skulle, og så løp de slik de skulle. På mine ymt om at "det er så mye som spiller inn, alt som skal klaffe, ting som kan gå galt, at det er vanskelig og bla bla bla..." , svarte Johannes kontant, og nesten litt overrasket:
- Det er jo egentlig ikke det.

De ser muligens ikke ut som folk man ville stolt 100 % på her, men 

gjennom ord OG handling sådde Johannes og Jon frøene som over de

påfølgende ukene vokste til å bli grunnstammen i Lettbents Marathon Makeover.

De to kompisene fulgte treningsprogram fra jogg.se. Det hadde de lykkes med før, og de så ingen grunn til at de ikke skulle lykkes med det denne gangen også. Så lenge de hadde fulgt treningsprogrammet, og gjennomført treningsøktene slik de var beskrevet, var det i grunn bare å gå ut og gjennomføre finalen - altså løpet de hadde trent mot. I regnet og vinden i Boston tenkte jeg (i min klassiske problematiserende stil) at det ville bli tøft for dem, men på tross av de fæle forholdene - og vær og vind er ting man faktisk umulig kan påvirke - nådde de målene sine.

Hmm. Kanskje er det virkelig så enkelt som disse gutta skal ha det til; Har du fulgt treningsprogrammet mot tidsmålet ditt, så skal du klare å nå det. De klarte i alle fall å overbevise meg, og mot Berlin skal også jeg følge treningsprogram fra jogg.se. Ettersom det ikke er et eget program for 3:15, så tar jeg utgangspunkt i 3:00-programmet og justerer tempotidene for de 15 ekstra minuttene.

Kult at det er så lett å tilpasse programmet til det løpet man skal delta i, det 

var bare å velge BMW Berlin Marathon fra en dropdown-liste så ble datoene

for programmet satt.

Programmet mot Berlin Marathon starter først tirsdag den 7. juli (hviledag mandag den 6. juni - myk start), men jeg rakk å teste programmet noen uker før det var dags for nedtrapping mot Göteborgsvarvet. Den største forskjellen fra tidligere er at det er mer trening i maratontempo. Mer trening på å løpe slik det skal løpes i Berlin den 27. september. Det virker unektelig særs klokt, så denne gangen skal farten få styre mer enn pulsen.

I tillegg skal jeg skal holde hviledager hellige. Kilometerjunkien har fått på tvangstrøye. Når treningsprogrammet drar igang blir det ingen idiotiske (men morsomme) ekstraturer eller "gratisrunder" for å runde X antall kilometer den dagen, den uken eller den måneden. Kun de kilometerne som programmet angir.

Jeg sender foreløpig en stor takk til Jon og Johannes for å ha røsket opp i min fastlåste og begrensende maratontankegang. Dersom... NÅR det blir oppnåelse av Chewbacca-målet i Berlin kan det godt hende at det vanker en flaske sprudlende.


2 - MENTALTRENING
Jeg er skremmende flink til å knekke meg selv. Fra å være selvsikker og målbevisst så lenge løpet ligger langt frem i tid (som for eksempel nå), krymper tryggheten seg stadig mindre og mer skrøpelig desto nærmere datoen for løpet kommer. Det er ingen grenser for hva som kan benyttes for selvskremming, og det er umåtelig effektivt.

Målet med mentaltrenings-makeoveren er at jeg ikke skal kjenne på lammende frykt og motvilje når jeg står på startstreken i Berlin. Følelsen der skal være positiv spenning, og utålmodig lyst til å ta fatt på oppgaven ("Just i dag är jag stark!"). Så lenge jeg har forberedt meg i henhold til planen - gjort jobben - skal jeg ikke begynne å fantasere om alt som kan gå galt. Det viktigste for å få til dette er naturligvis å gjøre det som må gjøres i forkant, og så være bevisst på innsatsen man har gjort og det som har gått bra gjennom treningsperioden.

I tillegg tror jeg virkelig på at det er effektivt å se for seg at en lykkes. Å visualisere suksess. Med tre Berlin Marathon i erfaringsdatabasen, og hovedsakelig gode opplevelser, er det lett å konstruere suksessbildene og suksessfølelsene for 2015. Jeg vet hvordan det er å "fly" med sterk og god følelse gjennom Berlin-løypa (i alle fall deler av den), og jeg vet hvor usannsynlig heftig det er å komme opp på publikumstette Unter den Linden, se Brandenburger Tor tårne seg opp der fremme, og vite - virkelig 100 % sikkert - at måloppnåelse med alt det innebærer av endorfinrush, smilestølhet og den råeste form for glede, er rett rundt hjørnet.

Tidlige morgenturer - Familien merker lite til mors maratongalskap når de lette

hverdagsløpeturene tas mellom 05 og 06 eller i lunsjpausen. Det krever en viss

dedikasjon, men den har jeg i greit monn. 

Jeg er muligens svak på løpsselvsikkerhet når det virkelig gjelder, men det finnes heldigvis sterke mentale sider også. For eksempel er jeg rimelig disiplinert når det kommer til å gjennomføre treningen som er så avgjørende for å senere kunne stå på startstreken og være trygg på at jobben er gjort. Det er veldig sjelden tungt å komme seg ut døra (eller på mølla), og jeg planlegger treningen uke for uke, slik at øktene blir gjennomført også på travle dager. Det går veldig fint å løpe før frokost, hverdag som helgedag, om det trengs.

En annen styrke er at "pannbenet" er mye sterkere nå enn før også når det kommer til intervaller og tøffere økter. Det kan jeg takke Marius Bakken-æraen for. Jeg er muligens ikke fryktløs, men det skal mye til at de tøffe øktene blir stående ugjort. Jeg gyver på og vet at gleden over gjennomført hardøkt er en deilig forsmak på den virkelige store lykken i Berlin.

Målrettet trening og Mental trening ser jeg som de aller viktigste makeover-områdene, men sannsynlighet for suksess skal økes og risiko for skade skal reduseres gjennom de siste tre: Vekt og kosthold, Styrke og Skadeforebyggende tøying. Mer om det i neste blogginnlegg.

To be continued...   (c;