For deltakelsen i Berlin krevdes attpåtil en real innsats. Pekefingeren fikk virkelig kjørt seg på "Refresh"-knappen, og svetten truet med å bryte ut etterhvert som sifrene som anga resterende antall billetter talte ned like taktfast som en tidsinnstilt bombe.
Jeg klarte å sikre meg en startplass i siste liten, betalte villig vekk det antall Euro det kostet og har gledet meg stort over det siden. På trygg avstand. Men nå skal startplassen betales på ordentlig, og med en helt annen valuta.
Tradisjonen tro har jeg utbasunert mine hårete mål på bloggen: Det er i Berlin Lettbent-bloggeren omsider skal oppnå bloggens lettbente mål: maraton på under 3:30. Marius Bakkens treningsprogram ble - tross sterk intervallfrykt - valgt for å sikre suksessen. Viljen var sterk. Selvtilliten likeså.
Så skjer livet. Marius Bakkens program blir fulgt, men ikke godt nok. Den råsterke og selvsikre løven er redusert til en tafatt, slapp fell.
Det er helt normalt! Rett før løp begynner de fleste å tvile på sin egen form. Har jeg trent godt nok? En klassisk feil er å forsøke å gjøre opp for tapte økter i løpet av de siste par ukene. Glem det! Det som ikke er gjort før den tid, får man ikke gjort noe med. De siste to ukene, og spesielt den aller siste uken, er det stort sett hvile som gjelder.
I tillegg til andre ikke-treningsrelaterte forberedelser. For eksempel:
Sjekk værvarselet for maratondestinasjonen og finn ut hva du skal løpe i. Det er fremdeles tid til klesvask dersom favorittrøya viser seg å ligge på bunnen av skittentøyskurven. Ta gjerne med et alternativt antrekk og litt ekstratøy. På mange av de største maratonløpene kan det være nokså kjølig før start, og en del venting blir det alltid. Nok tid til å bli gjennomkald.
Et par uker før løpet er det også tid til å kjøpe inn småting man eventuelt mangler. Det er sjelden en god idé å legge opp til at man finner dette på sportsmessen som gjerne arrangeres i tilknytning til nummerlappsutdelingen. Unngå å skape situasjoner som kan trigge stress og husk at maraton ikke er tiden for å teste nye plagg - og aldri, aldri, aldri nye sko.
Velg velprøvede sko.
Klipp tåneglene korte. Her snakker vi ikke om vakker pedikyr, dette er en ren nødvendighet for å unngå negler (og manglende negler) som all verdens kunstferfig pedikyr ikke kan gjøre vakre. Det er overraskende mye potensiell smerte - både under og etter maraton - i en litt for lang negl.. Jeg lar være å legge inn illustrasjonsbilde av dette.
Lad batteriene. Både egne, og batteriene på enheter du eventuelt er avhengig av. Selv løper jeg alltid med Garmin-klokke og iPhone, og hadde en av dem tatt kvelden underveis er jeg ikke sikker på hvordan jeg hadde reagert.
Og når det nå er snakk om Garmin og GPS-klokker: Husk å slå den på i god tid før starten går. Ofte bruker de lenger tid på å finne satellitter når man har forflyttet seg mange mil siden forrige gang.
Matinntak er ofte et usikkerhetsmoment for ferske maratonløpere. Her er det én regel som gjelder: Spis vanlig! Det vil si; Med mindre du har testet noe annet - som for eksempel karbolading - tidligere. Karbolading er forøvrig en del mer enn å spise pasta kvelden før løpet. Keep it simple: spis normal mengde sunn kost, og spis nok. Dette er ikke ukene for å ta av de siste sekund-reduserende kiloene. Faren er da stor for at du ender opp sliten og slapp på startstreken.
De siste ukene før løpet er det også tid for endelig å avklare hva du ønsker å få i deg underveis i løpet. La ikke nervene overtale deg til plutselig å satse på nye energiprodukter nå. Svært mange mager har en tendens til å protestere på den slags produkter etter 20, 30 kilometer, så har du ikke testet det på trening så gjør du det heller ikke i løpet.
Jeg har en sterk mage, men tar sjelden sjansen på energidrikken som tilbys på drikkestasjonene i forskjellige løp (med mindre jeg har testet den tidligere). Jeg drikker vann, og så tar jeg med meg næringen jeg vil få i meg underveis. For tiden går det i GU Chomps, gode godteriaktige geletopper som jeg fikk kjøpt i Boston, og små Nugatti-tuber (!) etter idé fra SykkelErik. Begge deler har jeg testet ut på flere lange treningsturer, så jeg vet jeg klarer å få det i meg og at de ikke lager bråk i magen.
Utskrifter av informasjon for nøye gjennomlesing på reisen nedover (eller før) og bevis for startnummerhenting. Etter Boston har sikkerhetsrutinene blitt strammet inn, så i større grad enn før kreves det at man har ID med seg ved henting av startnummer. Ved henting av startnummeret for Berlin Marathon i år får vi visstnok armbånd som skal sitte på helt frem til målgang. Greit nok.
Maraton er en spesiell distanse. Det er skremmende lett å gå ut for hardt, og det straffes man gjerne tilsvarende hardt for senere i løpet. Derfor lønner det seg å legge en plan for løpet. Planen bør baseres på en kombinasjon av målet man har satt seg og en tid man føler er realistisk. I utgangspunktet er jeg en tilhenger av negativ splitt. Det vil si at man løper andre halvdel av løpet raskere enn den første. Ingenting er bedre enn om man har krefter til å øke farten etter halve distansen, og holde hele veien inn. Det er bare veldig vanskelig å få til når man er ute etter pers, og ikke tør å ofre tid i starten. Som regel finnes det ikke krefter og/eller vilje til å øke tempoet når man har løpt 20-30 km.
Min plan er derfor å holde 5:00 fart gjennom hele løypa. Det får bære meg helt frem, gjennom staselige Brandenburger Tor, til målgangen i Tiergarten og total lykke, eller briste et sted mellom 30 og 42 og koste meg kjipe ekstraminutter og noen timers irritasjon. Bobler og maratonfeiring sammen med resten av gjengen senere på kvelden skal nok få humøret opp igjen. Det blir flere muligheter!
Og med det er jeg så godt som klar for Berlin Marathon 2013. Frem til starten skal jeg ikke la meg friste til å tusle for mye rundt i Berlin. Det er fort gjort å gå og tråkke hele dagen før maraton når løpet går i en stor, spennende by. Den bommerten har jeg gjort nok ganger nå. De siste dagene skal beina hviles. Og så skal det skal soves så mye som mulig.
Til sist skal jeg ikke tenke så mye på at det i kveld kom mail fra Boston Athletic Association med ordene "has been accepted" uthevet.
Tilbake til Boston! Satser på at det ikke blir grunn til intervju etter intervju,
som det ble i år. Her med med-intervjuobjekt Christopher Aalholm.
Det føles rart, men riktig, å skulle tilbake. Resten får jeg tenke på siden.
Med alle disse forberedelsene på plass er jeg trygg på at jeg kommer til å være klar når den høyreiste og gullforgylte Siegesseule igjen troner foran meg på søndag.
Åh, det hadde smakt godt med sub 3:30 nå!
Janicke
