Tid for restitusjon! Å trappe ned føles ekstra skremmende denne gangen fordi en følelse av at
noe
kan være på gang har sneket seg frem de siste par ukene. Et lysegrønt håp om
(eller tro på?) positiv utvikling. Derfor passet det særdeles godt at følgende
Ryan Hall-sitat dukket opp i innboksen denne uken:
"I constantly remind myself that resting takes confidence. Anyone can train like a mad man but to embrace rest and to allow all the hard training to come out takes mental strength."
De siste ukene har jeg fulgt treningsprogrammet godt, og i større grad enn tidligere føles det som om jeg kan løpe hakket fortere og/eller lengre til hakket lavere kostnad. Blant annet gikk påskelangturen med Löplabbet som en lek, og årets første SRM-deltakelse ble absolutt godkjent den også.
To ganger har jeg hatt planer om å bli med på Löplabbets ribbemaraton 3. juledag uten å få det til. Derfor ble dagen raskt satt av da det ble satt opp langtur i påskeuken. Den skulle jeg bare ha med meg. Fin timing som siste langtur før Boston også.
Snart klare for start fra Ski. Tom og Leila fra Romerike Ultraløperklubb
til venstre, initiativtaker Geir Frykholm fotograferer fotografen, ultra-
løper Jard Bringedal i blå jakke ved siden av Kondis-president Tim Bennett
som fikk tatt unna kosmetikkhandelen før løpet, og fire SkiLøpere i flokk
lengst til høyre. (Foto: Heming Leira, Kondis)
I tillegg til Heming Leira fra Kondis som var på plass for å dekke arrangementet (
Langtirsdag for løperne), møtte løpere fra Ski, Oslo, Romerike og Sandvika opp på Löplabbet for å bli med på tur denne påskemorgenen. Målet var Löplabbet på Strømmen Storsenter, og litt over ti toget vi i vei nordover i strålende solskinn. Stemningen var på topp. Vi nøt de lange, bare asfaltpartiene, og balanserte, trippet og skled der is, snø og klissbløt påskeslush fremdeles klamret seg fast. Mens vi travet avgårde pratet vi om løp og erfaringer, planer og hårete mål, ting vi så - og alt annet som falt oss inn.
Passering Langhus med Tim, Jard, Henrik og Frants. (Foto: Heming Leira, Kondis)
Fra start kjentes formen grei. Verken mer eller mindre. Stigningene mellom Hauketo og Furuset fikk meg til å lure litt på hvor tøft det egentlig kom til å bli å løpe helt frem til Strømmen, men beina funket og etterhvert følte jeg meg sterkere. Da det flatet ut etter 35 kilometer tok autopiloten over. Runners high eller hva det nå enn var; løpsmaskineriet gikk plutselig av seg selv, og farten økte som den naturligste ting i verden. En himmelsk følelse!
Vel fremme på Stømmen, etter 41 kilometer, ble vi servert tilsvarende himmelske, hjemmebakte hveteboller og brownies samt drikke. Bagasjen vi la igjen i Ski hadde blitt fraktet til Strømmen. Vi ble værende en stund for å vente inn de siste, sikle på løpsutstyr (til rabattert pris) og oppsummere dagens opplevelser, før vi returnerte hvert til vårt. Påskeløpet ble en eneste stor opptur, og jeg er definitivt med neste gang også!
Jeg fikk til og med medalje (fra Nille)
- og for én gangs skyld kunne den virkelig spises.
Onsdag denne uken var det tid for sesongpremiere på
Sognsvann Rundt Medsols (SRM) - en herlig avslappet og hyggelig løpskarusell. Her er løpere i alle kategorier, fra avslappede mosjonister, ivrige barn og tilsvarende ivrige voksne. Et genialt grep på SRM er at man kan bestemme seg for distanse etterhvert som man løper. Er du helt tom når du kommer til målområdet etter to runder er det bare å avslutte, selv om planen kanskje var å løpe tre. Man kan til og med begynne på den neste runden og så snu om man kjenner at det allikevel blir for tøft.
Helt fra jeg bestemte meg for å delta på SRM var planen å løpe tre runder, men fordi det totalt ble halvmaratondistanse med SkiJoggere og SkiLøpere kvelden før, og beina generelt er litt stinne etter mye løping i det siste, bestemte jeg meg for å se det an.
Det er snart tre år siden jeg sist løp på Sognsvann, den gang i The Nike Race (
Sognsvann rundt og rundt og rundt - medsols), men det virket ikke så lenge siden likevel. Det hjelper da også godt når det er så mange kjente og hyggelige folk på plass. Før løpet ble det tid til skravling og tøys. Det er alltid bra for å unngå at nervene tar overhånd. Jeg må stadig minne meg på at jeg løper løp fordi det er gøy.
Da
Marit før start spurte meg hvilken kilometertid jeg tenkte å legge meg på svarte jeg nølende at planen var cirka 4:45, og når startskuddet - eller i dette tilfellet startropet - lød gampet jeg avgårde og håpet at farten lå omkring der. Kroppen føltes ikke løpevillig og jeg fant verken rytme eller flyt. Derfor ble jeg overrasket over å oppdage at tempoet lå på 4:20. Positivt overrasket, men samtidig med en gryende tanke om å begrense meg til én eller to runder. "Ta i alle fall to, så vurderer du etter det," mumlet jeg til meg selv.
Det lå en del is, snø, slaps og vann i enkelte partier av løypa. Underveis ga planlegging av hvor og hvordan det var best å krysse disse partiene, og fokuset under selve forseringene, jevnlig fri fra distansegrublingen. Det var i grunn bare å ta fatt på runde tre også.
SRM-skovalget ble foreviget av Frode Klevstul, som mente skoene ville se
helt annerledes ut etter løpet. Nike Flyknit Lunar 1+ klarte seg imidlertid
(og heldigvis) bra. Absolutt ikke dumme sko dette!
På årets første SRM satset de fleste deltakerne på én runde, så mens det var godt med løpere og dermed en del slalomløping mellom dem og diverse turgåere på runde én, ble det godt om plassen på runde to. På runde tre ble det nesten ensomt. Underveis vurderte jeg å roe litt ned den siste runden, men en rygg her og en rygg der sørget for at tempoet ble holdt rimelig jevnt også den siste runden. Jeg følte at jeg løp kontrollert, og tunge besøk i kjelleren ble unngått.
Joda, beina var rimelig sure da jeg kom i mål, men SRM ga uansett en ny boost til selvtilliten. Å klare de tre rundene, nesten en mil, på 43:26 når kroppen og beina var såpass tunge og slitne - og på nokså sugende føre - er tross alt ikke galt.
Tør jeg håpe at 3:30 står for fall allerede i Boston? En ting er sikkert; jeg skal ikke sabotere muligheten for suksess ved å ikke ta hvileperioden på alvor!
Janicke