søndag 28. april 2013

Sentrumsløpet 2013 - mål innen rekkevidde

Sentrumsløpet er virkelig det store vårsleppet i Norge. I år var det nær 8.000 som fullførte de ti kilometerne gjennom Oslos gater i godværet som vi har blitt vant til denne festdagen. SkiLøperne stilte løpssterke med 18 deltakere.
Inspirert: Rådslagning foran Stortinget. 

Som alltid før viktige løp var stemnningen i gjengen en kombinasjon av glad og spent: Var dette dagen for å banke inn ny pers?
Oppstilling - Et knippe blide og nervøse SkiLøpere.

PB på mila (under 41:33) stod ikke på planen min. Det vil si, det gjorde det da jeg meldte meg på, men etterhvert som Sentrumsløpet kom nærmere føltes det lite sannsynlig. Teflonbelegget mitt må dessuten ha fått seg en ripe; Jeg husket så altfor godt hvordan jeg slet i Follotrimmen tre dager tidligere, og var ikke klar for et tilsvarende slit igjen. 

Ny plan var å starte rolig. Ikke dra på meg sure lår opp bakken til slottet, deretter ligge på en fart jeg var komfortabel med. Ved fem kilometer skulle jeg vurdere tempoet og justere opp dersom det var rom for det. Målet var å komme så langt under 45 minutter som mulig og negativ splitt. Det føltes som en snill plan.

Forholdsvis avslappet stilte jeg opp et stykke bak i pulje to. Skravlet og hilste på kjente og ukjente frem til speakeren annonserte 30 sekunders stillhet for Boston. Markeringen ble ekstra flott med klokkeklang fra Rådhuset som bakteppe. Gåsehud på ben og armer.

Startskuddet avsluttet stillheten, og massene begynte å bevege seg. Snart fikk pulje to ta fatt på slottsbakken. Det er egentlig ikke så mye å si om løpet mitt. Jeg holdt meg til planen og løp kontrollert men uinspirert. Inspirasjonsmangelen var absolutt ikke arrangøren eller noen annens skyld. Puljeoppstillingen var bedre organisert enn tidligere, forholdene var perfekte og langs løypa var det mer publikum enn jeg har sett i Oslo tidligere. Likevel var musikk på øret helt nødvendig denne gang. Sånn er det bare av og til.

Ved halvløpt løp lå snittfarten nær farten fra 10K-persen, og en ørliten gnist ble tent. Fremdeles var det greit å løpe, bare litt kjedelig. Jeg hilste på enkelte kjente underveis, men løp helt og holdent mitt eget løp. Fra 8K var jeg klar for å komme i mål. Perse-muligheten hadde krøpet nærmere, men det trigget ikke til å legge inn noe støt. Bedre å spare alle ekstrakrefter til oppløpet fra Egertorget og inn. Gudbedre så langt det oppløpet er. Jeg kavet meg frem. Det er i grunn ganske skummelt å løpe fort på ujevn brostein når man er sliten. 

I mål er alt kjedelig og tungt umiddelbart glemt. Garmin viste 41:52 som er en soleklar ny Sentrumsløpspers. Det gir i tillegg økt tro på at jeg - en dag jeg ER inspirert - kan karre meg ned under 40 minutter. 
Medaljer og måloppnåelse er moro!

Negativ splitt ble det også. Glad! Og stadig gladere etterhvert som SkiLøper etter SkiLøper dukket opp og lykkelig fortalte at de hadde nådd målene sine. Enkelte med svært god margin. 

Mange PB'er er et veldig godt utgangspunkt for bankett. Det ble ganske mange bobler og veldig gøy. Så får det bare være at det var i tyngste laget å løpe i dag.
Sliiiiteeeeen!

Tar en løpspause nå. I alle fall til i morgen. 

Run happy!

Janicke

fredag 26. april 2013

Nullstilling før Sentrumsløpet

Løpssesongen går i gang for alvor denne uka. Først ut var Follotrimmen på onsdag, og i morgen er det selveste Sentrumsløpet med nær 10.000 deltakere. Tradisjonen tro er spenningen like stor enten det skal  løpes i sentrum eller trimmes i Follo.

Etter en overskyet dag i Ski tok jeg det som et vennlig tegn at solen kjempet seg igjennom skylaget knappe timen før årets første Follotrim-løp. Løp nummer én av disse åtte løpene rundt om i Follo har start og mål bare noen få hundre meter fra min egen dør. Dermed slapp jeg å ta med annet enn løpetøyet jeg hadde på.

Før løpet ble det som alltid mye skravling. Follotrimmen er en sosial happening, og det gjør løpskarusellen ekstra artig. Det var også mange SkiLøpere og SkiJoggere med blant de 440 deltakerne denne onsdagen. Som vanlig diskuterte vi mål og taktikk. Selv var jeg veldig usikker på om beina var modne for tempo så snart etter Boston. Jeg skulle snart finne det ut.
Nytt av året: Fellesstart!
(Foto lånt av Østlandets Blad - Henrik Aasbø)

I fjor startet vi i puljer. Det gir godt med rom i løypa, men liten følelse med hvordan man ligger an i forhold til de andre løperne - som en jaktstart i langrenn, men uten noen som sørger for sekundering underveis. Dermed må man bare gampe på uten å vite om man har soleklar ledelse, eller ligger håpløst bak allerede etter den første kilometeren. I år blir det fellesstart i alle løp, og da starten gikk på onsdag var det en stor flokk våryre løpere som kastet seg frem på tartandekket på Ski stadion.

Man må være litt frempå om man ønsker å nå høyt opp på resultatlistene. Jeg stod tett innpå startstreken og ble nærmest dratt med horden. De første 300 meterne lå farten på rundt 3:25. Jeg visste det ikke hva farten var da, men jeg kjente at tempoet umulig kunne holde i 5,5 kilometer, så da feltet spredte seg og det ble mulig å justere farten gjorde jeg det. I ettertid har jeg sett at farten ble holdt under 4:00 begge de to første kilometerne. Ved passering av huset mitt, før den første kilometeren var tilbakelagt, var det ikke uten en viss dragning. Men det går jo ikke. Det kunne tross alt hende at datteren min fulgte med fra vinduet.

Det var ingen kvinner å se foran meg i løypa, men jeg så mennene sige lenger unna og var overbevist om at en eller annen dame snart ville passere. En kvinnestemme var å høre et stykke bak meg, og jeg tenkte at hun måtte være sterk som orket å snakke. Neste uunngåelige tanke var: "Like greit å gi opp nå, for dette tempoet klarer du ikke å holde inn uansett."
Høyre, venstre, høyre, venstre... Just do it! Bruk armene. 
Pain is a weakness leaving the body. Lett og fint. Don't think...RUN!
(Foto lånt av Kondis - Trond T. Hansen)

Heldigvis har den tafatte djevelen på den ene skulderen min litt motstand i den mer fremoverlente figuren som sitter på den andre skulderen. Løpingen var komplett uten flyt og rytme, og det sakket av litt etter litt, men fremover bar det.

Med halvannen kilometer igjen til mål uten kvinnelig passering begynte jeg å øyne håp. Kort tid senere fyrte jeg opp de aller siste kreftene for å unngå at førsteplassen skulle bli snappet fra meg i siste sekund, men bare ti meter før mål hørte jeg tung pesing og tilhørende tramping nærme seg bakfra. Raskt! Jeg forsøkte å grave enda dypere men klarte ikke å hindre at den hardt arbeidende løperen kom opp ved siden av meg akkurat ved målstreken. Smådesperat kastet jeg hodet rundt for å sjekke. Jaaaa, en mann!

Follotrimmens første løp var vondt stort sett hele veien. I ettertid har jeg tenkt at det er veldig bra at jeg lot være å se på klokka underveis. Hadde jeg sett hvor fort det gikk de første kilometerne hadde antakelig den tafatte djevelen vunnet glatt. Heldigvis glemmes slitet ganske umiddelbart når målstreken er passert. Spesielt når kampen belønnes med seier.
Teflonhjerne?

I morgen er det Sentrumsløpet. Mål? Taktikk? Jeg vet i alle fall at det er helt uaktuelt å løpe tilsvarende fort nesten dobbelt så lenge. Jeg velger i steden å være litt snill mot meg selv: Negativ splitt og så god sentrumsløp-pers som mulig. Gammel PB er 45 minutter, så dét burde egentlig være grei skuring.

Lykke til alle sammen! Run happy!

Janicke

mandag 22. april 2013

Håp - og nye mål

Det har gått en uke siden Boston Marathon møtte en brå og voldsom slutt. Dessverre er det bilder av et blodig og kaotisk målområde vi kommer til å forbinde med den 117. utgaven av det legendariske løpet. Totalt har fire unge mennesker mistet sine liv. Deres pårørende har mistet sine umistelige. I tillegg har altfor mange fått sine liv endret for all fremtid.

Boston ble rammet av en type ondskap som for de fleste av oss er komplett umulig å forstå. Hva i all verden kan få to unge menn til å ønske å skade flest mulig uskyldige på en stor festdag. Hva slags iskaldt blod er det som renner i deres årer? Jeg håper den gjenlevende terroristen etterhvert kan gi oss noen forklaringer - skrudde og ufattelige som de enn kommer til å være.

Mange av løpsdeltakerne forlot byen allerede dagen etter bombingen. En kort stund hadde jeg en flyktig tanke om å rømme den rammede byen så snart som mulig. Komme oss vekk. Hjem. Heldigvis ble det aldri vurdert seriøst. De påfølgende dagene i Boston var akkurat det som trengtes for å bearbeide sjokket, og for å bli overbevist om at godhet igjen skal trumfe ondskapen.
 Sterkere sammen. Herlig skulptur ved lekeplass langs Charles River.
Som her hjemme etter den 22. juli, lå det en dempet, omsorgsfull stemning over byen. Menneskene så hverandre på en annen måte. Tause, inneforståtte blikk. På samme lag i krigen mot ondskapen. Jeg så et sykkelbud tilby en gruppe politimenn kaffe. Noen delte ut hvite roser til folk som hadde Boston Maraton-jakken på. Enkelte - vilt fremmede - kom bort og spurte hvordan vi hadde det.

I ettertid får vi høre rørende historier om heroisk innsats og vennlige handlinger. Vanlige folk som uten å nøle håndterte grufulle skader. Maratonløpere som etter fire mil på føttene fortsatte mot sykehuset for å gi blod. Løpere som ga bort medaljen sin til tilfeldige deltakere som ikke fikk fullføre sine løp. Slik bekjempes ondskap.
 Plutselig vår i Boston!

Og så kom våren. Som for å bidra til helingsprosessen begynte solen å varme, og Bostons trær og blomster kledde seg i sine vakreste klær. Da det var tid for hjemreise var jeg beroliget. Trygg på at de skyldige ville bli tatt, og trygg på at byen ville komme seg på bena igjen.

Jeg var også trygg på at det blir tur til Boston igjen. Spørsmålet er bare om jeg får plass; Interessen for det 118. Boston Marathon er skyhøy, og selv om tiden min endte innenfor kvalifiseringskravet (se tabell nedenfor) er den antakelig ikke god nok.
Kvalifiseringstider for Boston 2014.
Reglene er slik at man må ha løpt en godkjent kvalifiseringsmaraton i løpet av de tolv månedene som Boston Athletic Association (BAA) har satt som kvalifiseringsvindu. For løpet i 2014 er vinduet åpent fra 22. september 2012 til sent i september 2013. Dersom det er som tidligere år stenger vinduet rett før Berlin Marathon.

Men en tid under kvalifiseringskravet er altså ingen garanti for plass. Boston Marathon fylles opp i "bølger". De som har løpt 20 minutter raskere enn kvalifiseringstiden får mulighet i første bølge. Deretter kan de som har løpt ti minutter raskere en kravet melde seg på, og til sist - dersom det er plasser igjen - får de som har løpt inntil fem minutter raskere melde seg på. Med 3:42:45 er det svært sannsynlig at løpet blir fullt før min "registreringsbølge" får muligheten. Slik er det i Boston: Man har ikke rett på en plass, man må gjøre seg fortjent til den.

Blir det ikke 2014, så forsøker jeg igjen i 2015. I Berlin løper jeg uansett for Boston.

Janicke

tirsdag 16. april 2013

Boston: Terroristene skal ikke få vinne!

Dagen derpå i Boston. Det ble ikke den planlagte banketten med andre norske. Ingen champagne. I stedet gikk tiden etter løpet med til å svare på bekymringsmeldinger hjemmefra, følge med på nyhetene og telefoner fra media. Det som skulle være glede over et fullført løp, ble i stedet sorg over de drepte og hardt skadde.

Sikkerheten er på topp, og jeg har ikke vært bekymret for egen sikkerhet. Representanter fra hotellet kontaktet oss på rommet for å sjekke at vi var der, og i hotellets inngangsparti var det bombehunder på plass da vi senere gikk ned for å få oss mat.

I dag våkner vi til et forandret Boston. Uansett hvem som står bak var bombene et angrep på en noe av det som utgjør Bostons hjerte. Boston Marathon er verdens eldste årlige marathon og arrangeres på Patriots day. Løpet står høyt opp på de fleste maratonløperes ønskeliste, og mange trener i flere år for å klare kvalifiseringskravet.

Jeg tror ikke gårsdagens hendelse endrer dette.

Allerede nå varsler løperne at de vil tilbake neste år. De vil tilbake enda mer enn før. Neste helg arrangeres London Maraton. Jeg håper alle de påmeldte stiller til start. Selv har jeg ingen planer om å trekke meg fra verken Göteborgsvaret i mai eller Berlin Marathon i september - begge løp med rundt 40.000 løpere. Terroristene skal ikke få vinne!

I dag bærer løpere i Boston sine løpsjakker og -skjorter for å vise respekt for de døde, de skadde og pårørende. Vi bærer dem også for å vise at slike angrep ikke fungerer.

"Wearing a race t-shirt will not change what happened today, but it will help us find a way to heal and remind us all that we will rise again to run another day - NO ONE and no amount of hate will keep us from our goals and dreams." Distance Runners
Min jakke er på.

Janicke

mandag 15. april 2013

Boston Marathon - ikke helt som tenkt

Hva skal jeg si? Dette er ikke rapporten jeg hadde planlagt å skrive. 

Jeg hadde ikke en veldig god maratondag i dag, men var lykkelig over å komme i mål. Den siste biten filmet jeg oppløpet for å få spart den fantastiske stemningen der.


Det er forferdelig trist at dette kort tid senere var åsted for to bomber, og at to har mistet livet.

Jeg og min mann var på vei tilbake til hotellet, og var ca en kilometer unna målområdet, da det smalt. Vi følte umiddelbart at det var noe galt, men håpet det var noe annet. Sykebiler, politibiler og brannbiler styrket den ubehagelige mistanken.

De norske jeg kjenner har jeg hatt kontakt med, så jeg vet de er i orden.

Mine tanker går til de som er direkte berørt av dette.

Janicke

onsdag 10. april 2013

Boston Marathon - last preparations

Akkurat én uke før løpet sank de skikkelig inn: Boston Marathon! Veldig snart! Kort tid før jeg inntar Boston, har Boston inntatt meg i form av lett yrhet i hodet, vekslende kiling i magen og jevn kribling i bena. Det siste har antakelig mest med nedtrappingen å gjøre, men summen blir uansett den samme: I'm sooo ready for Boston!
Ikke ett, men TO viktige pass!

Boston Marathon er verdens eldste årlige maratonløp, og et maratonløp som mange sikler litt ekstra på fordi den krever kvalifisering. Finisher-trøya fra Boston er liksom enda litt gjevere.

I fjor ble Boston Marathon preget av intens varme. Arrangøren måtte advare deltakerne om farene og gikk nærmest så langt at de oppfordret løperne til å ikke starte. Været kan visstnok endre seg raskt i Boston, men varme blir neppe et problem i år. Akkurat nå (varselet på yr.no veksler ganske mye fra dag til dag) ser det ut til å bli optimale forhold med strålende sol og inntil tretten plussgrader.

Nedtrappingsperioden overholdes fremdeles. I alle fall nesten. Jeg lot meg rive med på en løpetur søndag morgen. Fra første steg var det så mye spring i bena at den rolige distansen ble til en fantastisk deilig tempoøkt. Regner med at det ikke gjorde noen skade, men underbevisstheten var tydeligvis litt bekymret, for her om dagen tok jeg den på fersken i å google og lese diverse sider om hvordan man trener de siste ukene før maraton...

En ting jeg (alias min underbevissthet) bet meg merke i var at man ikke behøver å kutte ned på antall økter, ei heller på intensitet i nedtrappingsperioden. Det som er viktig er at man kutter ned på mengden. Kortere turer. Færre intervallrepetisjoner. I den tre uker lange nedtrappingsperioden som er vanlig før maraton, anbefales det å trene 80-90 % av ordinær mengde den første uken, 60-70 % den andre uken og 50 % den siste uken. Det faktum at jeg fremdeles kan løpe fem, seks ganger i uken slik jeg pleier - bare kortere - gjør hvileperioden lettere å overholde og holder nervene i sjakk. Oppdatert treningsprogram for uken blir dermed:

Mandag: Lett distanse på mølla (8 km)
Tirsdag: Lett distanse med SkiJoggerne (10 km)
Onsdag: Hviledag
Torsdag: Intervaller på mølla (8 km)Fredag: Hviledag (reisedag)
Lørdag: Lett distanse (8 km)
Søndag: Lett distanse (5 km)

Det blir knappe 40 kilometer totalt - sånn omtrent halvparten av mengden i en gjennomsnittsuke.

Den bekymringstriggede googlingen stilnet også min uro over at diverse gryende vondter har meldt seg i det siste. Den høyre hofta er litt øm, den venstre skinka likeså. Løperkneet, som har vært helt fint i godt over et år, murrer litt, og kjenner jeg ikke noe i leggene også. Leggene? De har jeg da aldri slitt med... Nei. Ingen grunn til bekymring. Det er visstnok helt normalt at det verker litt her og der i denne perioden.
I skyene over Boston, og med "skyløpere" på føttene 
- On Cloudrunners er en litt annerledes sko.
(Men jeg tar fly over dammen)

Fredag morgen bærer det endelig avsted. Kofferten er lagt frem, og tanker om hva jeg skal løpe i har begynt å svirre. Kort eller langt, jakke eller trøye, tights eller løpeskjørt? Skal jeg ta med noen form for næring til løpet, eller satse på at jeg klarer meg med det som serveres der?

I tillegg legges det planer for en "post race pint" i form av en helt enkel bankett med noen andre norske. Sted er ikke låst ennå, men dersom du løper/er i Boston den 15. april og har lyst til å utveksle løpserfaringer og "krigshistorier" er det bare å ta kontakt.

Five days to go!

Janicke

fredag 5. april 2013

Påskeløping med labbet og første SRM

Tid for restitusjon! Å trappe ned føles ekstra skremmende denne gangen fordi en følelse av at noe kan være på gang har sneket seg frem de siste par ukene. Et lysegrønt håp om (eller tro på?) positiv utvikling. Derfor passet det særdeles godt at følgende Ryan Hall-sitat dukket opp i innboksen denne uken:
"I constantly remind myself that resting takes confidence. Anyone can train like a mad man but to embrace rest and to allow all the hard training to come out takes mental strength." 

De siste ukene har jeg fulgt treningsprogrammet godt, og i større grad enn tidligere føles det som om jeg kan løpe hakket fortere og/eller lengre til hakket lavere kostnad. Blant annet gikk påskelangturen med Löplabbet som en lek, og årets første SRM-deltakelse ble absolutt godkjent den også.

To ganger har jeg hatt planer om å bli med på Löplabbets ribbemaraton 3. juledag uten å få det til. Derfor ble dagen raskt satt av da det ble satt opp langtur i påskeuken. Den skulle jeg bare ha med meg. Fin timing som siste langtur før Boston også.
Snart klare for start fra Ski. Tom og Leila fra Romerike Ultraløperklubb
til venstre, initiativtaker Geir Frykholm fotograferer fotografen, ultra-
løper Jard Bringedal i blå jakke ved siden av Kondis-president Tim Bennett
som fikk tatt unna kosmetikkhandelen før løpet, og fire SkiLøpere i flokk
lengst til høyre. (Foto: Heming Leira, Kondis)

I tillegg til Heming Leira fra Kondis som var på plass for å dekke arrangementet (Langtirsdag for løperne), møtte løpere fra Ski, Oslo, Romerike og Sandvika opp på Löplabbet for å bli med på tur denne påskemorgenen. Målet var Löplabbet på Strømmen Storsenter, og litt over ti toget vi i vei nordover i strålende solskinn. Stemningen var på topp. Vi nøt de lange, bare asfaltpartiene, og balanserte, trippet og skled der is, snø og klissbløt påskeslush fremdeles klamret seg fast. Mens vi travet avgårde pratet vi om løp og erfaringer, planer og hårete mål, ting vi så - og alt annet som falt oss inn.
Passering Langhus med Tim, Jard, Henrik og Frants. (Foto: Heming Leira, Kondis)

Fra start kjentes formen grei. Verken mer eller mindre. Stigningene mellom Hauketo og Furuset fikk meg til å lure litt på hvor tøft det egentlig kom til å bli å løpe helt frem til Strømmen, men beina funket og etterhvert følte jeg meg sterkere. Da det flatet ut etter 35 kilometer tok autopiloten over. Runners high eller hva det nå enn var; løpsmaskineriet gikk plutselig av seg selv, og farten økte som den naturligste ting i verden. En himmelsk følelse!

Vel fremme på Stømmen, etter 41 kilometer, ble vi servert tilsvarende himmelske, hjemmebakte hveteboller og brownies samt drikke. Bagasjen vi la igjen i Ski hadde blitt fraktet til Strømmen. Vi ble værende en stund for å vente inn de siste, sikle på løpsutstyr (til rabattert pris) og oppsummere dagens opplevelser, før vi returnerte hvert til vårt. Påskeløpet ble en eneste stor opptur, og jeg er definitivt med neste gang også!
Jeg fikk til og med medalje (fra Nille)
- og for én gangs skyld kunne den virkelig spises.

Onsdag denne uken var det tid for sesongpremiere på Sognsvann Rundt Medsols (SRM) - en herlig avslappet og hyggelig løpskarusell. Her er løpere i alle kategorier, fra avslappede mosjonister, ivrige barn og tilsvarende ivrige voksne. Et genialt grep på SRM er at man kan bestemme seg for distanse etterhvert som man løper. Er du helt tom når du kommer til målområdet etter to runder er det bare å avslutte, selv om planen kanskje var å løpe tre. Man kan til og med begynne på den neste runden og så snu om man kjenner at det allikevel blir for tøft.

Helt fra jeg bestemte meg for å delta på SRM var planen å løpe tre runder, men fordi det totalt ble halvmaratondistanse med SkiJoggere og SkiLøpere kvelden før, og beina generelt er litt stinne etter mye løping i det siste, bestemte jeg meg for å se det an.

Det er snart tre år siden jeg sist løp på Sognsvann, den gang i The Nike Race (Sognsvann rundt og rundt og rundt - medsols), men det virket ikke så lenge siden likevel. Det hjelper da også godt når det er så mange kjente og hyggelige folk på plass. Før løpet ble det tid til skravling og tøys. Det er alltid bra for å unngå at nervene tar overhånd. Jeg må stadig minne meg på at jeg løper løp fordi det er gøy.

Da Marit før start spurte meg hvilken kilometertid jeg tenkte å legge meg på svarte jeg nølende at planen var cirka 4:45, og når startskuddet - eller i dette tilfellet startropet - lød gampet jeg avgårde og håpet at farten lå omkring der. Kroppen føltes ikke løpevillig og jeg fant verken rytme eller flyt. Derfor ble jeg overrasket over å oppdage at tempoet lå på 4:20. Positivt overrasket, men samtidig med en gryende tanke om å begrense meg til én eller to runder. "Ta i alle fall to, så vurderer du etter det," mumlet jeg til meg selv. Det lå en del is, snø, slaps og vann i enkelte partier av løypa. Underveis ga planlegging av hvor og hvordan det var best å krysse disse partiene, og fokuset under selve forseringene, jevnlig fri fra distansegrublingen. Det var i grunn bare å ta fatt på runde tre også.
SRM-skovalget ble foreviget av Frode Klevstul, som mente skoene ville se
helt annerledes ut etter løpet. Nike Flyknit Lunar 1+ klarte seg imidlertid
(og heldigvis) bra. Absolutt ikke dumme sko dette!

På årets første SRM satset de fleste deltakerne på én runde, så mens det var godt med løpere og dermed en del slalomløping mellom dem og diverse turgåere på runde én, ble det godt om plassen på runde to. På runde tre ble det nesten ensomt. Underveis vurderte jeg å roe litt ned den siste runden, men en rygg her og en rygg der sørget for at tempoet ble holdt rimelig jevnt også den siste runden. Jeg følte at jeg løp kontrollert, og tunge besøk i kjelleren ble unngått.

Joda, beina var rimelig sure da jeg kom i mål, men SRM ga uansett en ny boost til selvtilliten. Å klare de tre rundene, nesten en mil,  på 43:26 når kroppen og beina var såpass tunge og slitne - og på nokså sugende føre - er tross alt ikke galt.

Tør jeg håpe at 3:30 står for fall allerede i Boston? En ting er sikkert; jeg skal ikke sabotere muligheten for suksess ved å ikke ta hvileperioden på alvor!

Janicke