fredag 15. mai 2009

Førtitotusenetthundredeognittifem meter

42.195 kilometre (26 miles 385 yards) - det er langt det! Etter forrige søndags langtur har jeg reflektert forholdsvis mye over dette. Den langturen tilsvarte omlag to tredjedeler av en full maraton. Da hadde jeg ikke stort mer å gi. Riktignok løp jeg forholdsvis (alt er relativt) raskt, men jeg har jo egentlig en ambisjon om å holde den farten alle de førtitotusen-etthundrede-og-nittifem meterne i Berlin også. Å komme så langt ned mot 3.30 som kroppen min kan presses til. Det blir ufattelig tøfft, og jeg må bare fortsette å trene mye - mer faktisk - og bedre.

Før maraton-debuten i New York var jeg uvitende og optimistisk. Med unntak av i forbindelse med fødsel har jeg aldri hatt det så vondt, over så lang tid, hverken før eller siden. På tross av alt motiverende som var rundt. For amerikanerne kan virkelig lage fantastiske arrangementer. På startstreken kunne jeg se fem helikoptere henge i luften over oss løpere. Under broen som utgjør starten av løpet - Verrazano - lå båter som spylte ut vann i fargene til arrangøren.

Tusener på tusener av nutters på vei over Verrazano Bridge.

Før startskuddet gikk var det en vanvittig fortettet og nervøs stemning blant løperne, som forøvrig er i et imponerende vell av fasonger og størrelser. Så, når startskuddet gikk og eliteløperne fikk starte runget velkjente toner - høyt - utover området. Dah, dah, dahdahdah, dah, dah, dahdahdah. Og så Sinatras stemme: "Start spreading the news...". Snakk om gåsehud! New York, here I f**king come! Alt for mange tar ut altfor mye energi her - så også jeg. Tyve kilometere senere var det nesten tomt, og jeg hadde halve løpet igjen. Det ble veldig, veldig vondt!

Et klart mål er at det skal føles bedre i Berlin til høsten. Men å kombinere det med et sterkt høynet fartsmål er muligens en melkesyresprengende selvmotsigelse. Begynner jeg å få kalde føtter? Muligens. Kommer jeg likevel til å løpe Berlin Marathon til høsten? Definitivt! Akkurat som at jeg valgte å bli gravid med barn nummer to (riktignok nesten fire år etter barn nummer en) og først virkelig husket hvor vondt det var å ha veer når de dukket opp for andre gang ("Herregud - hvordan kunne jeg glemme dette??"), er jeg like naiv før mitt andre marathon som før det første. Barn nummer tre blir det ikke. Blir det tilsvarende med maraton? At jeg er dum nok til å gjøre det to ganger, men ikke tre?

Blek men glad - etter målgang i NY 2007

Belønningen - både for å slite seg gjennom en fødsel og et maratonløp - er fantastisk. Min opplevelse er at fødsler er hakket verre. Man har tross alt ikke noe valg når man er i gang. Å fullføre et maraton er en høyst frivillig sak, og kanskje nettopp derfor er følelsen etterpå så fantastisk.

Jeg skal være forsiktig nok til å kalle prosjekt "5 før 40" en ambisjon i stedet for målsetning, men fremover blir det full fokus (igjen - alt er relativt) på å forberede slik at maraton nummer to blir en mye bedre opplevelse enn nummer én.

Ja9que

tirsdag 12. mai 2009

Dissende klamping

I dag er jeg glad jeg slapp å se meg selv løpe. Det kan ikke ha vært et vakkert syn!! Helt fra start kjentes hvert skritt som en bråstopp. KLAMP KLAMP KLAMP. Tungt, tungt forflyttet jeg meg avgårde og jeg kjente hver av de 26 kilometrene som jeg løp i forrigårs. Slik klamping er ikke elegant i seg selv, og når det får alt man eier og har av fett til å disse - voldsomt - kan det bli rent skremmende. Jeg burde definitivt ha holdt meg i skogen, men innså for sent at den brutalt dårlige dagsformen ikke kom til å gå over underveis. Jeg er i grunn glad jeg ikke hørte tankene til de som kjørte forbi.

Jeg kom meg nå rundt på et vis, antakelig 12 - 13 km men jeg vet ikke nøyaktig ettersom min Garmin sviktet meg grunnet dårlige batterier. Jeg får måle den en annen dag, om jeg gidder. Etter dagens opplevelse er jeg ikke sikker på at jeg legger ut på den turen med det første. Har i grunn aldri vært glad i denne runden før, og når jeg nå fikk en dårlig opplevelse når jeg løp den for første gang på minst ett år, så har den ikke akkurat avansert på popularitetsskalaen.

Nå føles det omsider som om jeg er tilbake i god driv igjen. Søndagens langtur klarte jeg på 5.04 minutter per kilometer. Om jeg kan klare den farten i Berlin til høsten er jeg meeeeeget fornøyd. Det er bare å trene.

J

torsdag 7. mai 2009

Running with sacrifice

Iskaldt regn, vind og 5 grader den 7. mai - er det rart man får lyst til å holde seg innendørs med en stor "bøtte" engelsk te (Earl Grey med sukker og melk - *nam*)? Men noen ganger tar et indre kontrolltårn over og plutselig står du der i treningstøyet likevel. Slik var det i dag heldigvis. For nå føles det - som alltid - fantastisk godt å ha trent. Det ble til og med ny personlig rekord. Runden er, fra postkassa hjemme, til postkassa hjemme (det virker strengt tatt ganske idiotisk), 10,41 km lang i følge min fantastiske GPS. Det gikk i dag på 50 minutter og 21 sekunder. Tok meg helt ut og lurte et par ganger litt på om jeg måtte spy, men det gikk heldigvis uten den slags ulekkerheter. Som en joggeskoreklame sier:

If you ran

without sacrifice,
congratulations.
You just jogged.

Nei gitt, ingen jogging på meg i dag; Det var rikelig med sacrifice. Forøvrig en ganske morsom reklamekampanje for Pearl Izumi: www.runlikeananimal.com. Barnslig, men morsom. Det er godt for en rimelig gjennomsnittlig tobarnsmamma i forstaden å føle seg litt gal og tøff av og til - sånn mellom matpakkesmøring, klesvask og godnattasanger.


Dette blir en god treningsuke. Tre økter så langt og så blir det bakketrening på lørdag og langkjøring på søndag tenker jeg. Bare fire måneder og 13 dager til Berlin Marathon...

Ja9que