onsdag 28. juni 2017

Djevelens detaljer og problematisk planlegging

The devil's in the detail, heter det, og de fleste løpere vet at desto tøffere mål man setter seg - uansett distanse - desto viktigere er det å gjøre det riktige små og store tingene i forkant. Selv om uforutsette ting kan skje på selve dagen, er det stort sett arbeidet som er lagt ned månedene i forkant som utgjør den enorme forskjellen mellom strålende suksess og total skuffelse - alt fra ett skarve sekund til mangfoldige minutter - eller til og med timer...

Høsten er høysesong for løp. Det er i august, september, oktober og november de fleste av oss ser for oss å ta ned nye, spenstige prestasjoner. Forhåpentligvis tar det lang tid før høsten er her, men selv om vi ønsker at sommeren skal være lang er startstreken nær. Det er nå de djevelske detaljene må klekkes ut. Det er nå grunnlaget for en vellykket høstjakt må legges.





Med ønske om å være djevelsk godt bevæpnet for høstjakten på sagaøya om 52 dager. 

Mine jakt-drømmer handler om Reykjavik Marathon den 19. august. Målet er som det har vært de siste par årene: 3:15. Troen på at det skal være mulig er på plass, og viljen til å trene og generelt gjøre det som trengs for å få det til er det ikke noe å si på. Utfordringen er å få til kvalitetstrening når mitt overaktive påmeldings-syndrom har sørget for i overkant raus kvantitet. Igjen.

Treningsprogrammer gir super hjelp for å trene mot konkrete mål. Utfordringen er at de sjelden har maratonløp som del av treningen mot maratonløp. Ei heller koseløpeturer på 70 kilometer, som den som på mystisk vis har havnet i kalenderen min førstkommende lørdag. Det har gjort det bittelitt mer problematisk å finne ut hvordan muligheten for suksess på sagaøya i august kan makses.

Nå tror jeg faktisk at formen er på god vei og at dette kan gå, men jeg har omsider lært at det kan få kjipe konsekvenser å legge inn mye ekstra mengde uten å fire på kvalitet i treningen. Kroppen tåler stort sett mengden, men å kombinere høye kilometertall med høyt tempo har straffet seg såpass mange ganger nå at det ikke kan ignoreres. Alternativ trening har alltid vært ansett som et "surt eple", men "i nøden lærer enspora løper å fire på prinsippene"; Årets skattepenger gikk til anskaffelse av ordentlig treningssykkel.






Å bite i sure epler behøver ikke å være så ille. Å sykle som alternativ trening (i.e. det sure eplet), når bena har godt av litt løpshvile, kan være riktig så artig. 

Med "skatten min" (som en Strava-kamerat foreslo som navn på sykkelen) kan treningen vedlikeholdes selv når bena helt opplagt trenger noen dager løpefri. Dette, i kombinasjon med fortsatt styrketrening og maratonfokusert kosthold, vil også bidra til å bygge mental styrke slik at det er en ny og djevelsk godt bevæpnet utgave av Lettbent som tar fatt på høstjakta i Lækjargata om 52 dager!

Janicke

søndag 25. juni 2017

Midnight Sun Marathon 2017 - Tidsforvirret triumfferd i Tromsø

Det finnes maratonløp i utlandet, og det finnes maratonløp her hjemme i Norge. I tillegg finnes det et maratonløp i Tromsø. Joda, Midnight Sun Marathon arrangeres riktignok innenfor våre hjemlige landegrenser, men når det tar nær to timer å fly til vertsbyen, og de fleste av deltakerne har annet morsmål enn norsk, vel, da oppleves det et par hakk mer eksotisk enn det gjengse hjemme-maratonet. Det virkelig eksotiske med Midnight Sun Marathon (MSM) avsløres dog av navnet: Her løpes det 42,2 kilometer midt på natten - i fullt dagslys! Enkelte år får man til og med selskap av midnattssolen.

Mang en gang har jeg blitt oppfordret til å løpe Midnight Sun Marathon (MSM). Nysgjerrigheten for løpet har i da også blitt pirret fordi MSM er det eneste norske løpet jeg har sett representert på mange av messene tilknyttet de største maratonløpene rundt om i verden. At MSM også i ulike sammenhenger er med i internasjonale "topp ti"-lister av typen "maraton man bør løpe før man dør" har bidratt ytterligere.

Men så er det en kabal som skal gå opp også; det har bare ikke passet med Tromsø-tur i juni før i år. Ekstra stas var det da et samlet SkiLøperne-styre valgte MSM som åsted for feiring av innsatsen for å ha arrangert vårt eget lille løp, SkiLøpet, i fem år.






Nesten hele styret: Espen, Stig, Knut Olav, Mette, Mona, meg og Elisabeth som fylte førti denne dagen. Eline ankom byen et par timer senere, og Jo hadde dessverre ikke mulighet til å være med. Skuldrene satt forholdsvis lavt på oss alle - vi er en nokså erfaren gjeng med rundt hundre maraton/ultra samlet - men litt spenning kjenner man jo på når man har fått startnummer til nært forestående løp mellom fingrene.

Helt jobbfrie dager, maratonreise krydret med bursdagsfeiring av styrekollega, lave skuldre, eksotisk løp og gode venner; forventningene til helgen var skyhøye!

Vi ankom Tromsø ved 12-tiden på lørdag. Deretter gikk det slag i slag. Å hente startnummer på rådhuset var en kjapp og grei affære. Å pastalade til lunsj, bare syv timer før start, føltes litt merkelig. Å sove etterpå var umulig, men vi fikk da hvilt litt.



Romkamerat Pippi (Mette) forsøker å sove. Det hadde antakelig vært klokt å trekke for gardinene, men det føltes for ille å stenge Tromsø-solen ute. Vi ville jo så gjerne ha selskap av den utover kvelden.

Antrekk er alltid et populært løpsdagstema. Den noe utilfredsstillende konklusjonen var at temperaturen var - og skulle forbli - akkurat i skjæringspunktet mellom kort og langt løpsantrekk. Min noe optimistisk pakkede koffert inneholdt imidlertid kun korte løpsplagg, så utfordringen lå i prinsippet i hvorvidt jeg skulle velge singlet eller t-skjorte. Det irriterte meg litt at jeg ikke hadde pakket løse ermer, men med en ørliten dose kreativitet fikset "Pippi & Proffen" den biffen: Strømpebukser (på tilbud) fra H&M fikk et møte med saksen, et voilá: Ben-delene ble brettet dobbelt og trukket på armene. Det så ikke så galt ut heller.

Bare tjue minutter før løpsstart forlot vi hotellet i samlet flokk. Den enkle logistikken, og generelt herlig avslappede stemningen, bidro godt til at skuldrene aldri krøp oppover mot ørene. I det ene øyeblikket tøyset og lo vi ved startportalen, i det neste øyeblikket var vi i gang. Snart bar det opp, opp, opp mot toppen av Tromsøbrua.




Fokusert på utsikten - Fra Tromsøbrua fikk vi den første smakebiten av hva MSM skulle by på av flotte omgivelser.

MSM-løypa består av to ulike sløyfer. Etter noen gater hit og dit inne i sentrum krysses Tromsøbrua for første gang, over til fastlandssiden og Tromsøs ikoniske landemerke Ishavskatedralen. Der følger løypa Europavei 8 sydover langs vannet før den tar en 180-graders vending og stort sett følger samme vei tilbake til Tromsøbrua og sentrum. Fra sentrum, som da også er starten for halvmaratondistansen, går det først sydover, mot sydspissen, før man følger Kvaløyvegen nordover til flyplassen. Etter en runde på flyplassområdet bærer det tilbake til sentrum - og målgang.

Å løpe frem og tilbake samme vei kan kanskje virke litt kjedelig, men det har sine fordeler. Etterhvert som de raskeste har nådd vendingspunktet, og man senere vender selv, får man fin oversikt over de andre løperne både foran og lenger bak i løypa. Det er fin adspredelse å skue etter kjentfolk, og i Tromsø var det en god del. Den aller første "kjente" jeg så var sidemannen fra flyet. Frew Zenebe Brkineh, som representerte Sandnes IL, gjorde som han fortalte at han skulle og vant hele løpet. Litt senere kom blant annet superraske Øyvind Wang fra hjemlige trakter, Terje Lyngstad som løper maraton og ultra i strie strømmer for tiden, samt styrekollegaer i flere omganger. Det ble hoiet, vinket, high fivet og heiet.



Mette og Mona i sprudlende maratonhumør på vei tilbake mot Tromsøbrua. Foto: Nikolai Hamre

Hoing, vinking, high fives og heiing fikk vi forresten overraskende mye av. Det var ikke voldsomt tett befolkede områder vi løp gjennom, men Tromsø-væringene, store som små, hadde rigget seg til for å støtte, underholde og heie. Virkelig heie! Her har Oslo Maraton-publikummet mye å lære...

I tillegg fikk vi servert eventyrlig utsikt, med solskinn over spektakulære, snøkledde fjell på den andre siden av vannet. MSMs første halvdel leverte langt over forventning.

Ved andre kryssing av Tromsøbrua, på vei tilbake mot sentrum, er rundt 17 kilometer tilbakelagt. Her må jeg forresten trekke frem en genial vri. I MSM angir ikke kilometer-markeringene passert distanse, det står hvor mange kilometer som gjenstår. Til å begynne med var jeg usikker på hva jeg egentlig synes om denne baklengs-modellen, men konklusjonen ble en (midnatts)soleklar tommel opp!


Opp, opp, opp på broen på ny, tilbake mot sentrum, med Northern Runners' grunnlegger Thomas K. Føre (i blå trøye) hakk i hæl. 

Tilbake i sentrum følger løypa først vannet og kaia. Her er det naturlig nok mer publikum igjen, og det ble heiet på mange språk. Plutselig overdøver en brølende mannsstemme alt annet:
- Dette ser jævlig bra ut, Janicke! Du er dame nummer elleve cirka! Det er tre omlag et halvt minutt foran deg! Kjør på!
Styrekollega Stig har ennå ikke startet sin halvmaraton og heier på oss som er halvveis på maratondistansen.

Det var først nå, etter å ha fått denne oppløftende informasjonen, at dagsformen ble vurdert mer inngående. Konklusjonen var at alt egentlig føltes ganske bra. Før start var planen å løpe på følelse og sikte mot fem blank-tempo. Vel i gang lot jeg følelse være styrende faktor, og observerte bare at kilometerne stort sett tikket inn mellom 4:45 og 4:50. Med mulighet for topp ti-plassering innen rekkevidde hadde jeg plutselig noe å fokusere på. Et soleklart mål! Troen på suksess var dessuten sterk, for jeg visste umiddelbart hvilke damer Stig siktet til. De hadde alle passert meg på ulike tidspunkt mellom fem og ti kilometer, og det var ting ved dem - løpestil, fartsvariasjon eller pust - som hadde fått meg til å tenke at de bare kunne passere, for jeg kom til å krysse målstreken før dem uansett.

I så fall...

- Åttende plass. Shit ass! Åttende plass!!
Jeg instruerte meg selv om å ikke bli for ivrig.
- Hold deg til planen! Løp på følelse. Har du krefter igjen ved 30 kan du øke.

Etter en kort tur gjennom sentrumsgatene, der folk "på byen" sørget for både høylytt og lett-inspirert backing, var vi igjen i roligere områder med lite bebyggelse. Klynger av ivrig heiende folk var det uansett her også, og ettersom det på dette tidspunktet har blitt større spredning på løperne ble heiingen i enda større grad rettet mot den enkelte løper. Herlig motiverende, så det var bare å smile og takke og gi en og annen high five.

Ved 24 kilometer oppdaget jeg den første av de tre dameryggene jeg jaget. Jeg kjempet imot impulsen til å øke tempoet. Det skulle ikke være nødvendig når jeg tross alt hadde tatt innpå henne i min jevne fart. Med litt tålmodighet ville hun antakelig være passert i løpet av en kilometer. Som tenkt, så gjort, og for å ikke gi henne noen idéer sørget jeg for å rette meg opp, legge litt ekstra kraft i steget og puste veldig avslappet under passeringen.
- Yess! Tiendeplass, og 17 kilometer til å klatre to plasser til.

De neste to dameryggene kom til syne ikke lenge etter. Riktignok langt frem, men jeg hadde det ikke travelt. Kreftene fantes og det var nok kilometer å gjøre det på.



Ca en time til midnatt, men jeg synes godt vi kan godkjenne det som midnattssol! Foto: Øyvind Sørensen

Da klokken nærmet seg 23 holdt den lave solen fremdeles stand for skyene.  Solbrillene gikk på og av ettersom solen kom fra siden eller rett imot. På veien nordover hadde vi imidlertid litt motvind, og jeg sendte en lengselsfull tanke til løpevantene som lå i skapet hjemme. Ikke stort å gjøre med det nå. Bedre da å være glad for strømpebuksebena som varmet armene...

Ute på flyplassen var jeg endelig oppe ved ryggen på den første av de to damene. Igjen rettet jeg meg opp og sørget for å fremstå sterk og selvsikker ved passering. Den tredje og siste passerte jeg rett før vending, og kunne lettet se at hun ikke forsøkte å henge seg på. Om jeg bare klarte å holde dette tempoet tilbake til mål - åtte kilometer - så var topp-ti-plasseringen min.



På vei tilbake til sentrum og målgang. Kreftene var i ferd med å ebbe ut, men det var tydeligvis nok av dem til å smile skikkelig bredt til fotografen. Foto: Trond Arne Liavik 

Selv om kroppen føltes langt bedre enn forventet, kostet det stadig mer å holde tempoet oppe. Lange, slakke motbakker sugde krefter, men jeg sa til meg selv at bakkene antakelig kostet like mye - eller mer - for damene bak. Hvor langt bak var de nå? Å snu seg var ikke aktuelt, og følelsen av å være et jaget bytte sørget for at jeg kjempet hele veien. De eneste som passerte var de raskeste halvmaratonløperne. Av og til passerte jeg maratonløpere. Selv om de var menn, og dermed ikke betød videre klatring på dameresultatlisten, ga det en boost. Dette går veien!

Da kilometerskiltet med ett-tall på - en kilometer til mål - dukket opp, sjekket jeg for første gang hva tiden min lå an til å bli. Garmin viste 3:21. Wow! Kunne jeg klare å komme inn på under 3:26?

Som vanlig så oppløpet veldig langt ut da målområdet endelig kom til syne, men all heiingen fra publikummet gjorde det lettere. Selv om jeg innså at det neppe ville gå bet jeg tennene sammen (trodde jeg i alle fall), tvang bena til å kjempe, og ga det som fantes igjen av krefter.


Ikke helt det oppløps-"war face" jeg innbilte meg. Mistenker enda sterkere enn før at jeg ikke er så himla flink til å "grave dypt", "gå skikkelig i kjelleren" eller "ta ut det absolutt siste". Spørs om ikke det egentlig hadde vært fullt mulig å skrelle av de 11 sekundene...

Målgang! En funksjonær begynte umiddelbart å pakke meg inn i en varmefolie. Jeg innså at den ville komme godt med, men synes han brukte i overkant lang tid. Sikkert tre-fire sekunder. Jeg hadde lokalisert et gjerde litt lenger frem, og var fast bestemt på å la min utmattede kropp få henge over det og hvile. Det var nesten så jeg ble litt overrasket over at ingen funksjonær tok grep og ba meg bevege meg videre slik det er vanlig i de store løpene. Jeg fikk henge der på gjerdet, uforstyrret og komme til hektene igjen. Det tok sånn cirka femten sekunder.

Ingen tid å miste, nå skulle førtiårsfeiringen til Elisabeth ordnes! På vei tilbake til hotellet for å ta en kjapp dusj og hente ballonger, bobler og partyhatter kikket jeg kjapt på klokken på telefonen. Fire nuller - 00:00 - lyste mot meg. What? Min indre endorfin-påvirkede klokke spant et par runder før jeg innså at klokkeslettet faktisk stemte, selv om jeg nettopp hadde kommet i mål i et maraton. Trøtt? Definitivt ikke. Det var både førtiåringer og flere gode prestasjoner å feire!




Bursdagssang for jubilanten føltes på sin plass selv om selve dagen teknisk sett var over.

Resultater, mellomtider og plasseringer ble et naturlig samtaletema under feiringen som fortsatte gjennom den dagslyse sommernatten. Åttendeplassen jeg hadde gledet meg sånn over viste seg å være en syvendeplass. Andreplass i klassen, og nummer 88 av alle 937 løpere var definitivt også godkjent.

Med 2. plass i klassen ble det jaggu pall-klatring og premieseremoni på søndagen. Stor stas!



Lekker medalje!

Arrangører av internasjonale maratonløp vet at medalje er viktig for mange løpere, og i år delte MSM ut et smykke av en medalje. Den italienske skulptøren og Tromsø-vennen Leonardo Lustig står bak den originale utformingen. Medaljen har fin størrelse og god tyngde og - etter denne medaljeglade løperens mening - alle de rette kvalitetene. Den gjør seg svært så godt i selskap med medaljer fra løp med flere titals ganger flere maratondeltakere.

Forventningene til helgen var skyhøye. Fasiten ble enda bedre. Herlige medreisende, intensiv trimming av lattermuskulaturen, gode prestasjoner, et supert løp og supre forhold, nesten midnattssol, mange timer med feiring, god mat og god drikke. Tromsø leverte til fulle! Det blir neppe siste gang jeg løper Midnight Sun Marathon.


Janicke