Viva España

Blå himmel. Blått glitrende hav. Hus og eksotiske blomster i alle strålende farger. Det var nesten sommer i Norge da pappa og jeg reiste sydover, men selv om gradestokken viser omtrent samme nivå er det noe helt annet å være i Marbella. Her har man kommet et stykke lenger. Det er ikke støvete og bart med antydning til grønt i busker og trær. Det er frodig og fargerikt, og det er helt ok å tilbringe noen dager her selv om det er arbeidsdager.

Pappa er klar for første løpetur i Marbella/Puerto Banus.

I tillegg til å jobbe sørger vi naturligvis for å få trent. Jeg har begynt å ane hvor jeg har fått min "utfordrede" stedsans fra, for vi har vært to om å velge "feil" vei hjem mer enn én gang.

 Kjekt å ha penger til litt drikke når sannsynligheten
for å løpe feil er overhengende. Denne smakte veldig godt!

Vi klager ikke. Har tross alt testet ut løpsmuligheter i et større område, og dermed sett mer enn vi ellers ville ha sett.

 

Litt stolt over at jeg vet at denne planten kalles "Engletrompet".

Så er det oppklart; Oppvaskbørster vokser på busker. Ikke trær.

Bakkene er flere og brattere her enn i Ski. Jeg er derfor ikke helt sikker på om det er kroppen som fremdeles befinner seg i en tyngende dal, eller om det bare er det økte antallet høydemetere. Det får bare være, jeg fortsetter å trene som før. Daler varer ikke evig. Håper jeg.

Janicke

Ready for take-off

Tyngdekraften er sterk denne uken. Noe er det i alle fall som gjør kroppen blytung. Turen på mandag. Intervallene med SkiLøperne på tirsdag. Etter to så seige økter var det eneste som fristet å ta hviledag. To faktisk.

Den tredje morgenen våknet jeg og bare måtte ut. Jeg hadde en løpeavtale med en venninne senere på dagen, men så fikk det vel bli to økter denne dagen da. Slik ble det. Rolig syv-kilometer sammen med pappa, som også var klar for morgentur, før frokost. Drøyt elleve skravlende kilometer med Ina på Fagerstrand før deilig grillmiddag ute i herlig sommer-temperert natur. Ingen av turene var lette, men veldig hyggelige.

Ina nyter deilig, kaldt vann etter varm økt.

I dag var jeg klar for en lettere opplevelse. Pappa skulle følge meg på sykkel. Målet var 15 kilometer. Solen skinte og forholdene var perfekte. Shorts og t-shirt var eneste aktuelle klesvalg.

Det ble raskt klart at også dagens tur ville kreve litt ekstra viljestyrke. Føttene traff bakken med øredøvende *klamp*, *klamp* - det hørtes i alle fall slik ut i mine ører. Akkompagnert av dyp prusting var det lite som kunne bygge opp noen som helst tro på å gjøre gode løp fremover. Men bevares, det er fortsatt to uker til Sentrumsløpet. Heldigvis.

Oppover og nedover i duvende åkerlandskap. Skulle naturligvis ha tatt med vann, men allerede før turen var tanken på å bære noe som helst mer enn egen kroppsvekt lite fristende. Angret naturligvis på dette senere. Pappa kunne jo tatt en flaske i en liten sekk eller noe. Jaja, too late. Kilometertiden lå til å begynne med på rundt 5:30, men på et eller annet vis knep jeg sekunder her og der inntil det stagnerte på 5:10.

17,7 kilometer var litt lenger enn jeg hadde tenkt, men man må nesten komme seg helt hjem. Etterpå klager man da heller ikke over et par tunge kilometere ekstra.

For første gang fylte jeg opp med proteindrikk etterpå. I følge Tech Nutrition skal det gi inntil 25 % bedre utnyttelse av økten. Det er lov å håpe. Håper den mirakuløst fikser kroppen slik at neste økt blir en nydelig sveve-løpetur. Alt annet ligger til rette for opptur ettersom neste økt skal løpes i Marbella, Spania. Avreisen går i morgen tidlig. (c:
Janicke

En trist dag

Grete Waitz

01.10.1953 - 19.04.2011

Så trist å lese at Grete Waitz døde i dag.

To maraton-seire i London.

Hele ni seire i New York!

Og mye mer...

Snakk om forbilde. Som løper. Som menneske.

Grete Waitz står for ett av mine løpsrelaterte favorittsitater:

"I'm never going to run this again."

Grete Waitz etter sin første av ni NYC Marathons

Hvil i fred.

....

Løpetur med følgesykkel

Med vår og sommer kommer muligheter for å arrangere løpingen på nye måter. I går syklet Mia (6 år) med da jeg bega meg ut på tur.

Både mennesker og kuer koser seg i solen.

Mia lærte å sykle i fjor høst, og for noen få dager siden turte hun ennå ikke å sykle nedoverbakker. Likevel var hun ikke vond å be da jeg spurte om hun ville sykle en litt lenger tur.

Nedoverbakkene gikk som en drøm, og oppoverbakkene likeså - med litt dytt av mamma i de tyngste partiene. 

Tørst blir man når man sykler langt.

Elleve kilometer med bare to korte pauser og snittfart (in motion) på 5:45 er kjempebra! Umiddelbart etterpå var ikke Mia spesielt positiv til å bli med igjen, men en time senere var hun absolutt ikke avvisende. Vi får se. Det var i alle fall veldig hyggelig å ha selskap av en glad, liten syklist.

I kveld er det intervaller med SkiLøperne - om ikke alle har tatt påskeferie. Det blir nok en litt mer krevende økt.

Janicke

Ballspill og avsløringer

Den ene løpe/trene-bloggeren etter den andre har blitt utfordret til å fortelle åtte ting om seg selv og deretter sende ballen videre. Det virker som om det er ganske mange baller i spill for jeg sitter med tre av dem. Here goes:

1. I mine yngre dager søkte jeg på Westerdals reklameskole. Drømte om å bli art director eller grafisk designer. Fikk avslag og ga fullstendig opp selv om jeg hadde hørt at det ikke var mange som kom inn på første forsøk. Feiget altså ut og studerte IT på Den Polytekniske Høyskole (nå NITH) i stedet.

2. På "jeg møtte Sissel"-temaet (må jo ha et punkt her ettersom Silja ble sydd i panna av broren til Morten Harket, og Astrid ikke kastet kjærlighet på pinne i øyet til David Bowie) har jeg snakket med Mike Patton, sangeren i Faith No More. Det vil si; etter å ha ventet en laaang stund ved artistutgangen etter konsert på Rockefeller (Sentrum scene?) kom bandet og vokalisten ut. Med skjelvende røst fikk jeg sagt: "Please come back to Norway soon." MP så meg i øynene (i et kvart sekund) og svarte: "We will." Har også danset med Ottar "Big Hand" Johansen (jeg var 7 år gammel). (c;

3. Har et anstrengt forhold til vekta. Foretrekker å leve i uvitenhet fremfor å la meg trekkes ned av tallenes deprimerende tale. Man kjenner tross alt på klærne - og kroppen - at/om man ikke er der man ideelt sett burde være. Spesielt når man skal løpe raske løp.

4. Har i perioder de siste tre årene vært plaget av tung førtiårskrise, og ennå er det halvannet år igjen til jeg runder the great fourO. Hvem sa man ikke skulle ta sorgene på forskudd, "don't bleed until you're shot" og alt det der? Tror faktisk jeg snart er igjennom.

5. Pikerommet mitt var tapetsert (!) med George Michael og Wham! - og jeg var veldig stolt av det (ref bildet fra fotoalbum ovenfor). Blånektet for at GM var homofil litt lenger enn jeg burde. Er fortsatt fan, men har ikke en eneste plakat på veggen, og synes det er helt greit at han "spiller på det andre laget".

6. Var keeper på Fredensborg Skis andrelag i håndball til piker 14. Var aldri særlig god og sluttet da det begynte å gjøre for vondt å få ballen i trynet. Ouch!

7. Er kontrollfreak. Hater rot og går sjelden fra A til B i huset uten å rydde noe på veien. Ektefellen mener det skal se ut som det bor folk her, men jeg parerer med at det ikke behøver se ut som om vi bor i en krigssone. Storebror har sammenlignet meg med Monica i Friends og har nok mye rett i det.

8. Drømmeprestasjon, vedsiden av å løpe maraton på 3:30, er å skrive og få publisert en roman. Ble derfor veldig imponert av å lese at Lille søster har gitt ut tre diktsamlinger!! Mitt bokprosjekt er et langtidsprosjekt som vel er på tredje året nå, men jeg jobber med saken i alle fall. I rykk og napp.

Det var mine åtte mer eller mindre grensesprengende avsløringer. Et vell av pingpongaktige baller sendes i alle retninger til alle blogger jeg følger, eller burde følge, med oppfordring om å opprettholde bloggingen, inspirasjonen og treningsgleden. 

Janicke

Det årna sæ i Fredriksta'

Litt motstand på hjemmefronten til tross; endelig avgjørelsen i Fredrikstad-dilemmaet (stå over eller løpe etter to uker tung og seiglivet forkjølelse og ingen trening) ble tatt i går. Å ikke starte føltes som et totalt nederlag. Bedre da å bryte underveis om det ikke føltes ok. Å gå for pers var uaktuelt, men 1:45 burde være mulig så sant det var noe futt i kroppen i det hele tatt.

Før start fikk jeg hilse på Anna for første gang. Hun skulle også løpe halvmaraton og siktet mot 1:47. Ut i fra det jeg har lest på bloggen hennes var jeg ganske sikker på at det ikke ville bli noe problem. Møtte også Astrid som skulle løpe fem-kilometeren. Jeg håper det gikk bra og helt uten smerter. Gleder meg til å lese "historien om..." på disse bloggene.

Maiken og Mia, spente løpere før start.

Etter løpet spurte jeg Mia (6 år): Var det gøy?

Mia: Ja. Jeg: Vil du gjøre det igjen? Mia: Nei!

Etter at småjentene hadde deltatt i barneløpet (500 meter) - og mottatt medaljen som var hovedmotivasjonen for å delta - var det klart for løpene på tre, fem og 21 kilometer. Jeg plasserte meg midt i startfeltet blant de noen-hundre deltakerne (i fjor var det visst 500). Det må sies at det har sin sjarm med disse små løpene. Forrige halvmaraton jeg deltok på var Göteborgsvarvet med nesten 40.000.

Det siste Anna og jeg snakket om før startskuddet satte flokken i bevegelse var at det var viktig å ikke la seg rive med i starten, men å finne en passe fart selv. Intensjonen var for min del å ligge på ca fem minutter per kilometer den første av de fire fem-kilometersrundene for å kjenne etter. Fasiten ble en del raskere. Jeg lot meg rive med. Selvfølgelig.

Det fløt så bra. Pusten gikk fint. Det var så gøy. Kikket på snittiden som viste 4:36. Vurderte om jeg burde roe ned litt, men bestemte meg for å forsøke å holde farten. Om jeg klarte å ha den brorparten av løpet kunne jeg tape ganske mye på den resterende delen og allikevel komme inn på mer enn godkjent tid. Det store spørsmålet ble: hvor lenge vil beina godta dette, og hva med pusten?

Svaret: Ganske nøyaktig 15 kilometer. Forvarselet kom etter de to første rundene. Snittiden lå på 4:39 frem til dette, men ved ti kilometer var det slutt på den lette gode følelsen. Nå begynner jobben! Jeg klemte i meg energi-gelen jeg hadde i lomma. Bortsett fra at det tøt ut i begge ender av tuben var det problemfritt å få det i meg. Med skikkelig klissete, og derfor sprikende, fingre, og mens jeg forventingsfullt ventet på energi-gelens effekt løp jeg videre. Effekten kom og gikk i løpet av de neste fem kilometerne, og nå lurte jeg på hvor lenge jeg ville klare å holde snittfarten på 4:40. Ikke lenge. Det kjentes tungt, men jeg plukket en og annen løper fremdeles, og ble passert av færre. God følelse tross alt.

Ved 15 kilometer var det tomt. Beina ville ikke mer. "Det er nå løpet egentlig begynner" tenkte jeg, og forsøkte å skifte takt, fokusere på å løfte bena annenhver gang og psyke meg opp med "ikke langt igjen nå, bare litt over tjue minutters løping til nå". Akkurat det hjalp egentlig ikke så mye, for i denne tilstanden føltes tjue minutter sykt lenge. Snittiden sakket av. 4:41. 4:42. 4:43. Ved et punkt var jeg veldig nær ved å gå. Hjernen tok plutselig avgjørelsen helt uten min godkjennelse. Heldigvis fikk jeg avverget katastrofen. Hadde jeg stoppet der er jeg ikke sikker på at jeg hadde kommet i gang igjen.

Enden på visa? I did it! Som forventet - og etter planen - ingen pers, men med 1.41:05 friskmelder jeg meg selv på flekken, og kjører på for fullt med trening igjen. Herlig!

Anna kom inn rett etter meg, 15 minutter raskere enn sin forrige halvmaraton. WOW - gratulerer til henne! Underveis i løpet så jeg et av Komfortsonen ILs medlemmer noen ganger, så etter løpet hilste jeg på ham. Også han hadde tatt ny pers på distansen. Gratulerer til dere begge, og ikke minst til det andre Komfortsona IL medlemmet, Mosjonistens, prestasjon i Rotterdam. Maraton på under tre timer!! Jeg bøyer meg i støvet.

 

Medalje. (c:

Fredrikstad-løpet var et vedig hyggelig løp. Fin størrelse, fin trasé og hyggelige funksjonærer. Alle muligheter til å ta pers - som jeg nok skal gjøre neste år. Anbefales!

Hvilken herlig dag!

Janicke
- ikke alltid lettbent, men lykkelig

Å løpe eller å ikke løpe - i Fredrikstad

Frigjøringsdag!
Nesten to uker i de dype, mørke daler med snørring, harking, null energi og ikke en eneste løpetur. Hvilken dag passer vel bedre enn nettopp denne til å riste av seg de siste forkjølelsesbakteriene og komme seg opp på hesten igjen? Vel, løpeskoene da, for min del.

Ingen grunn til å kjenne etter. Ingen grunn til å tenke en tanke før tights (som føltes merkelig trangere enn før), trøya og jakke var på, skoene var snørt og jeg ved postkassa måtte velge mellom høyre og venstre.

Det var tungt, tungt, tungt - men hvilken fantastisk lykke! Våren er her. Solen skinner. Veiene er bare. Musikk på øret. Lørdag morgen. Frigjøringsdag. Og jeg løper igjen. Måtte faktisk tørke en tåre i øyekroken - av pur løpelykke.

Og som om ikke dette var nok har jeg fått mail om at min iPad2 er shippet og skal leveres før påske. Yiiiha!

Helgens dilemma
Fredrikstad-løpet i morgen. Løpe eller ikke løpe?

Jeg tar for gitt at forkjølelsen omsider er tilbakelagt, men det er ikke til å stikke under en stol (artig utrykk) at disse to ukene har satt meg tilbake. Det er ikke aktuelt å gå for personlig rekord i morgen. Som mosjonist er det vel ikke slik at man bare deltar når man tror man kan perse? Men - er det dumt å løpe i det hele tatt? Risikerer jeg tilbakefall? Hva om jeg tar det helt rolig? En annerledes treningstur? Ok, vet at konkurranseinstinktet vil slite med det - nummerlapp på brystet og greier - men det skader vel ikke å prøve? Det er meldt perfekte løpeforhold, løypa skal være lett...og jeg har bare så utrolig lyst!

Hva skal jeg gjøre? Tar veldig gjerne imot synspunkter og råd.

Janicke

Bråstopp

Det må kunne kalles bråstopp når det er snakk om totalavhold for åttende dag på rad. Den siste turen var en slitsom 15-kilometers-affære på mølla forrige søndag. Mølleturen var en erstatning for langtur utendørs som det ikke var mulig å bygge opp motivasjon for. De påfølgende åtte dagene har hodet vært fylt av bomull og slimete substanser, ørene har virket dekket av innbilt hørselvern, stemmen har minnet mest om en orrhane i brunst, og kroppen har hatt behov for hvile selv etter korte turer inne i huset.

Inspirert av min førpubertale, tweenie-aspirerende nybakte seksåring: jeg HATER det!

Tror jeg skal la være å grave meg videre ned i min stadig voksende aggresjon og frustrasjon og avslutte dette innlegget med en gang. Det gavner ingen. Må dessuten gå og snyte nesa...