Neeeeida, ikke dårlig vær. Ei heller dårlige klær. Vinn, vinn?
Ut over de tre lagene på overkroppen, bar jeg caps hvis brem beskyttet øynene mot regnet, samt lue utenpå capsen for å unngå at det samme regnet skulle føles kaldt mot hodet. Nedre halvdel av kroppen var beskyttet av lang tights over uvant vinter-løpeboxer. Hendene var altså bløte men holdt i alle fall ok temperatur i hanskene med overtrekk. Det omfattende antrekket ga absolutt ingen assosiasjoner til fart, men jeg var godt fornøyd. At en såpass stor andel hadde kledd seg som for "normale" forhold – korte shortser og t-skjorte eller singlet – var, vel... sjokkerende!
Boston-oppløpet, med den ikoniske målstreken langt der fremme. Mine to mål for dagen var 1) å komme helt hit, og følge den blå markeringen helt til mål, og 2) for én gangs skyld ikke være komplett utslitt på denne sjarmøretappen, men kunne nyte opplevelsen.
Været er ALLTID et yndet samtaletema før løp. Det er tross alt en svært viktig faktor som i aller høyeste grad kan påvirke prestasjonen, og også få alvorlige følger, enten det går den ene eller andre veien. I Boston havnet nok 'vær', og det naturlige oppfølgingstemaet 'klær', enda høyere opp på listen over "trending topics" enn før noe annet maraton jeg har løpt. Slik sett er det overraskende at så mange som 2.785 løpere (!) måtte få medisinsk behandling, hovedsakelig for nedkjøling. Løperne i Boston er jo ikke debutanter heller, ettersom så godt som alle må kvalifisere seg på tid for å komme med. På den annen side er det – heldigvis – ikke så mange som har løpt maraton i nærheten av så ruskete forhold.
Stockholm Marathon i 2012 var frem til Boston min tøffeste maraton-krigshistorie værmessig. Den opplevelsen ga meg to nyttige erfaringer:
- Når det er under fem plussgrader, blåser og regner så blir det kaldt selv om du løper! I Boston var jeg tillegg usikker på om jeg kom til å klare å løpe hele veien på grunn av plantar fascitt. Beslutningen var enkel: Kle deg godt!
- Dårlig vær behøver ikke å bety dårlig opplevelse! Stockholm 2012 var min fjerde maraton, men det ble – mot alle odds – min første gode maratonopplevelse. New York, Berlin og London hadde alle budt på finfine forhold, men da lå også forventningene til egen prestasjon høyt. For høyt! Det ble et slit og i alle de tre første løpene endte jeg med å gå mye i andre halvdel. I Stockholm føltes det som en prestasjon å stille til start på det som visstnok var den kaldeste junidagen siden 1928. Tid var uvesentlig, her skulle det bare fullføres. Ikke bare fullførte jeg min første maraton helt uten å gå, det ble min aller første negative splitt! (Eufori i Stockholm)
Å holde seg varm underveis i løpet er én ting. Å holde seg varm under ventetiden frem til start er vel så viktig. Intet mindre enn syv lag dro jeg på meg denne morgenen (ulltrøye, løpejakker, vest, ny ulltrøye, ny løpejakke, fleeceponcho fra New York og regnponcho) og jeg var takknemlig for hvert eneste ett!
Været i Boston var meldt enda et hakk bløtere enn i Stockholm, men hvor mye regn er egentlig 25-30 mm i forhold til 7-8 mm? Det var uansett ikke noe å gjøre med, og å ikke starte ble aldri vurdert. Boston var tross alt bare den første brikken i Boston 2 Big Sur Challenge, og dét puslespillet skulle ikke saboteres før det var påbegynt!
Egentlig har man bare lov til å ha med en liten, gjennomsiktig spesialpose med plass til litt mat og annet småtteri til startområdet. Den store spesialposen ment for skiftetøy må leveres inn ved målområdet før man reiser til starten. Dagen før løpet kom det e-post fra arrangøren med informasjon om at det på grunn av værforholdene ville være lov å ha med en ekstra (gjennomsiktig) pose for ekstra sko. Jeg pakket med både sko og sokker. Atter et gyldent valg! Selv om føttene ble pakket i plast i skoene var både sko og sokker gjørmete og gjennombløte da jeg byttet om rett før start. Skoene jeg ofret var utslitte, men de av skoene som var i god stand samlet funksjonærer inn for veldedighetsformål i startlandsbyen. Smart!
Buss til starten - En studie i avlagte klær, varmefolie og regnponchoer...
Starten for Boston Marathon er i den lille byen Hopkinton, ganske nøyaktig en maraton fra målstreken i Boylston Street inne i Boston, og løperne transporteres dit i de klassiske, gule og kasseaktige skolebussene. Her råder lav komfort, høy luftfuktighet, komplett tilduggede vinduer, ingen sikkerhetsseler - og en herlig internasjonal og spent stemning. Reiser man alene skal det mye til å ikke komme i prat med noen.
Nope. Ikke dårlig vær...
Halvannen time før start for wave 2 – min startgruppe – var jeg på plass i den gjørmete og ufyselige start-landsbyen. I et av de enorme teltene, som var fylt til randen med sittende og stående, hutrende mennesker kledd i fleece, plast og folie, stilte jeg meg ved ytterveggen, trakk meg inn i fleece- og regnponchoen som en skilpadde i skallet – og ventet.
Det regnet, sluddet og blåste jevnt, og av og til kom vindkast, som var nær ved å få teltduk-veggen til å dytte meg over ende, og de andre i teltet til å hvine av kulde og fascinasjon mens de klamret seg fast i piskende og blafrende plastponchoer. Jeg er egentlig ingen katastrofe-tenker, men var glad for å stå nær teltåpningen fremfor midt inne i folkemassen...
Privilegert folk i snø, gjørme, heftige vindkast og regn.
Det er rart hvordan tankene surrer når man står slik alene i sin egen lille og selvvalgt isolerte verden blant mange andre; absurd nok ga oppholdet i teltet assosiasjoner til helt andre steder og situasjoner enn en startlandsby for maratonløp. Samtidig var kontrasten til oss ressurssterke mennesker, som var her fullstendig frivillig for en stakket stund, så enorm at jeg midt i alt bare følte meg ufattelig privilegert. Tenk at jeg skulle løpe Boston Marathon igjen!
I tiden frem til speakeren annonserte at gruppe to skulle trekke mot starten tygde jeg i meg min medbrakte niste, en dobbeltdekker-skive med peanøttsmør og syltetøy, og grunnet over dagens slagplan. Plantar fascitt-skaden var allerede mer irritert enn den hadde vært de foregående par ukene. Det hadde blitt mye gåing i forbindelse med rollen som reiseleder, og jeg hadde også ledet et par morgenjoggeturer - men det behøvde ikke å bety noe. Målet var uansett bare å fullføre, og under dagens forhold var det enda lettere å ofre alle tanker om tid. Samtidig hadde jeg tro på at det, med et fornuftig opplegg og om skaden ikke ble for plagsom, ville være mulig å komme i mål på under 3:45.
Veldig godt med skoskift før start!
Optimistisk bestemte jeg meg for å løpe utelukkende på puls og følelse. Om jeg holdt pulsen nede på maks 140 slag i minuttet, som for meg er akkurat overgangen mellom sone to og tre, ble det jo faktisk som en litt lang langtur. I bakkene skulle jeg tillate meg å gå opp ytterligere ti slag, men ikke mer. Dersom det var krefter igjen, og foten ikke hadde...vel... satt ned foten (hehe), før den tid, så kunne jeg dra på etter Newton Hills, de fire fryktede bakkene mellom 26 og 34 kilometer. Hvilken ironi det ville være om jeg på denne rufsete dagen, mitt fjerde Boston-forsøk, mot alle odds kunne triumfere ved å forsere alle bakkene uten å ende opp utslitt og slukøret kanossagang-tuslende på den andre siden av Heartbreak Hill. Kanskje kunne til og med den svake Boston-persen på 3:38:14 (over 20 minutter etter gjeldende maraton-pers) stå for fall...
Når man først har begynt å glede seg over å endre på ting, er det lett å dra på med flere justeringer. Ved passering ti kilometer var jeg fremdeles mett etter dobbeltdekkeren før start, og bestemte meg for å vente litt med iverksetting av energiinntaks-planen jeg vanligvis følger:
- Inntak første gang ved 10 kilometer
- Deretter hver 5. kilometer
- Et par slurker vann ved første drikkestasjon etter energiinntak
Opplegget har blitt en autopilot-greie, men hvorfor ikke prøve noe annet denne annerledesdagen? Om jeg holdt pulsen bare rett over sone to ville dette maratonløpet i praksis bli som en lang langtur. Langturer løper jeg ofte før frokost og uten vann og drikke underveis. Nå hadde jeg spist både grytidlig frokost pluss lunsj; trengte jeg egentlig påfyll av noe som helst? Lommene bugnet av Bounty-lignende mini-sjokolader og energi-chews, så om jeg skulle begynne å føle meg tom var det bare å revurdere. Og vann... Å bli dehydrert på en dag som denne måtte nesten anses som en prestasjon!
Vel, som tenkt, så gjort; 10, 15, 20, 25. Kilometerne tikket unna, og det bar fra by til by - Ashland, Framingham, Natick, Wellesley - i silregnet. Tidvis løp jeg langs kanten for å gi noen high fives og la meg motivere av tilskuerne, men ved hver drikkestasjon trakk jeg vekk fra bordene og cruiset rett forbi både dem og mine tørstere medløpere.
Cruise forbi andre løpere var ellers noe jeg gjorde lite av. Med start i wave to basert på 3:17-PB'en fra Berlin i høst, og mål om fullføring i Boston på 3:45, må man tåle å se en jevn strøm av løpere flyte forbi. Trøsten var at dersom opplegget mitt fungerte, så ville det jevne seg ut fra 25-30 kilometer, når de aller fleste begynner å "få det". I min optimistiske tilstand så jeg ikke bort fra at strømmen til og med kunne "snu".
Terapihunden Spencer var på plass og heiet. Bilde hentet fra en liten filmsnutt på @thehentrystudio - Instagram.
Å løpe i kaldt regn og vind er én ting. Å heie på folk som løper i slikt vær er vel så tøft. Jeg så det som naturlig at det normalt så omfattende og ivrige Boston-publikummet denne gangen hadde meldt pass. Det hadde mange av dem også gjort, men lydmessig fylte de som var på plass opp for langt flere enn den imponerende værharde kjerne faktisk utgjorde. Selv scream tunnel'en ved jente-colleget Wellesley var intakt. Imponerende! For meg som har løpt Boston tre ganger før, alle ganger under publikumsvennlige forhold, var kontrasten allikevel enorm, men i etterkant av løpet var nettopp tilskuerne noe som førtstegangs-Bostonløperne trakk frem som heftig og imponerende. Ja, vi har virkelig MYE å lære her hjemme.
Frem mot Newton og byens – og Boston Marathons – sagnomsuste bakker observerte jeg klissbløte kvinner og menn i alt fra vinteraktig bekledning med luer og regnponchoer til minimalistiske race outfits. Det hendte jeg lurte på om jeg hadde valgt feil alternativ, men synet av gåsehuddekkede bare skuldre og armer på lettkledte løpere fikk meg til å senke mine egne, langt varmere skuldre – også på det området. Og med mine varme, supersenkede skuldre tok jeg, med hyppige kontroller av pulsangivelsen på klokken, trippende og selvsikkert fatt på den første bakken.
Det ble som håpet: strømmen snudde! Når jeg nå passerte den ene etter den andre løperen som fikk sine tøffe møter med the Newton Hills klarte jeg ikke å unngå å leke med kalkuleringen av mulighet for Boston-pers. Jeg var absolutt ikke sliten, usikkerhetsmomentet bestod i skaden. Den hadde ikke vært plagsom i seg selv, men etter to mil hadde det begynt å verke i både skinke, hamstring, ytterside av leggen, og aller mest ankel. Antakelig følgefeil som skyldtes omlegging av løpesteget på grunn av plantar fascitten. Det tiltok etter hvert som kilometerne tikket unna, men med bare en mil igjen regnet jeg med å få med beinet hele veien til mål, og med en ørliten tempoøkning etter bakkene kunne dette bli et resultat over all forventning!
På toppen av den tredje bakkene, ved ca 33 kilometer og med bare Heartbreak Hill igjen, la jeg merke til en løper som virket ustø. Bevegelsene minnet mer om å trå vann. For så vidt passende på en dag som denne, men ganske så foruroligende. Etter å ha fulgt med på ham under passeringen løp jeg opp på siden av ham:
– Are you okay?
Han så på meg med et forvirret blikk, men bekreftet relativt kjapt og klart, samtidig som det så ut til at han løp normalt igjen. Jeg kikket meg litt rundt, vurderte om jeg skulle løpe videre, men holdt meg ved hans side litt til. Snart var løpsbevegelsene hans like merkelig overdrevet og nærmest uten fremdrift igjen. Da han så ut til å skulle miste balansen og få overvekt bakover tok jeg tak i armen hans og konstaterte, like mye for meg selv som for ham:
– You are not okay!
Ustøtt gående, med armen hans over skuldrene mine, mens han utførte sine luft-løpesteg og stønnet både "thank you" og "I'm fine" og lidende "oooh" om hverandre, var det nå veldig tydelig at han var alt annet enn "fine", og flere kom til. Snart var vi to til å hjelpe den utmattede og sannsynligvis nedkjølte mannen i sin lette "racing outfit", flere publikummere pekte fremover og ropte til oss at det var et "medics tent" litt lenger frem, en annen løper tok ansvar for å løpe dit og gi beskjed, og andre publikummere tilbød vannflasker. Da jeg, lett hektisk over hele situasjonen, forsøkte å berolige den stakkars, sjanglende og stønnene løperen med at han snart ville få hjelp og påfyll av energi slik at han kunne fullføre løpet, kom jeg på at mine egne energi-lagre var intakte. Jeg gravde ut en Bounty-aktig minisjokolade fra lommen, rev av papiret med tennene og stappet den inn i munnen hans. I det samme jeg så sjokoladen forsvinne, kom jeg på at det var en mandel i denne varianten. Den andre hjelperen kunne ikke annet enn å flire av det skrekkslagne utbruddet mitt:
– Oh, there's a nut in there. You don't have nut allergy, do you?
Jeg fikk ikke svar, men det var lite annet å gjøre enn å fortsette ferden mot medics-teltet. Det kunne da ikke være langt igjen nå!?
Endelig kom en medics-representant syklende mot oss, tok min plass under løperens venstre arm mens han informerte om løperens startnummer i walkie talkie. Jeg tilbød meg løpe tilbake for å plukke opp sykkelen hans og ta med den, men skjønte på det snodige blikket at det ikke var forventet av en løpsdeltaker. Det var ikke mer for meg å gjøre, så etter å ha sett den utslitte løperen i øynene og, om enn tvilende, forsøkt å trøste ham med at han bare måtte hvile litt, så kunne han fortsette mot mål, gjenopptok jeg løpingen - og beseiret Heartbreak Hill!
For mens Raphael fra California dessverre ikke fikk sin Boston-målgang (jeg måtte jo sjekke) kunne jeg for første gang nyte den siste etappen av Boston Marathon.
Det store Citgo-skiltet varsler Bostons løpere om at målgang nærmer seg. Årets utgave er det første løp av noe slag jeg har opplevd at folk – og ganske mange av dem – har beholdt regnponcho og lignende på helt frem til mål.
Selv om det nå skulle mye til å nå Boston-pers ble tempoet forsøkt økt. Forsiktig, ettersom det kjentes ut som om noe kunne komme til å smelle til skikkelig i enten ankel eller hamstring. Krefter hadde jeg nok av, men jeg tok ikke sjansen på å pushe skaden(e) mer enn nødvendig.
– Drit i tiden, bare NYT dette nå, instruerte jeg meg selv, og gjorde nettopp det!
Endelig et strøkent løpsopplegg i Boston! Jevn fart, jevn puls (bortsett fra det klassiske feil-hoppet i starten) og jevn kadens, kun brutt noen få minutter ved 33 km på grunn av en med-løper i nød.
Det ble ingen Boston-pers, men 3:41:56 var absolutt godkjent. Usigelig lettet, med den første av de tre Boston 2 Big Sur-medaljene rundt halsen, haltet jeg tilbake til hotellet og mottok gledesstrålende de hyppige gratulasjonene som vanker på alle poncho-innpakkede og medalje-bærende i denne herlige maratonbyen. Akkurat da valgte jeg å ikke bekymre meg om hvorvidt skaden vil forhindre høstingen av de to andre.
Ærlig talt er jeg ikke blant de som mener at det "bare finnes dårlige klær", men vær er muligens et mindre problem enn innstillingen man inntar som følge av det. Det ble i alle fall mange overraskelser på topplistene i Boston:
- Des Linden ble den første amerikanske vinner på kvinnesiden på over tretti år.
- På herresiden var det den heltidsarbeidene japaneren Yuki Kawauchi - som løper uvanlig mange maraton hvert år, og forøvrig også vant Oslo maraton i fjor - som med en knallavslutning parkerte Kenyas Geoffrey Kirui og krysset målstreken først.
- Kvinne nummer to ble en heltidsarbeidende sykepleier som løp sin første maraton i september i fjor.
Full pott! Både målgang OG godt med overskudd til å nyte den.
Jeg haltet et par dager etter Boston. Plantar fascitt-vondten druknet i vondtene fra en helt klart feilbelastet ankel som var nokså hoven flere dager etter løpet. Med et par behandlinger, teiping og ingen løping siden triumfferden i Boston håper jeg at det skal være mulig å fullføre Big Sur International Marathon disse korte 13 dagene senere. I morgen får jeg fasiten, men to ting kan slås fast allerede nå:
- Boston 2 Big Sur Challenge har blitt en helt annen "challenge" enn forventet.
- Blir det målgang i morgen, så kommer euforien til å bli enda mer intens - og sitte i mye lenger - enn den ellers hadde gjort!!
Jeg VIL ha den euforien (og de medaljene) så: Here goes! 😃
Janicke
