mandag 25. august 2014

De senkede skuldres makt - UltraVasan45

De fleste løpere har nok opplevd å drømme at ting skjærer seg i forbindelse med løp de skal delta i; At man står på startstreken og skrekkslagent oppdager at man har glemt løpeskoene (gjelder naturligvis ikke barfotløpere). At man ikke finner starten, eller blir utsatt for allskens merkelige hindringer på veien dit. At beina ikke lystrer når man skal i gang, og det virker som om man løper i sirup mens alle andre flyr lett forbi. Eller - skrekk og gru - at klokken er tom for batteri eller ikke får kontakt med satelittene...

Takket være disse førløpsmarerittene legges det gjerne en god innsats i planleggingen av større løpsdeltakelser. Allerede uker før løpsdagen settes de første tankeprossessene om løpsantrekk og sko i gang. Løpsstrategier vurderes og diskuteres. Treningen reduseres for å bygge overskudd. Den siste uken sjekkes Yr jevnlig. Det blir gjort en vurdering av næringsinntak før, under og eventuelt også etter løpet (bankett). Klokken lades etter hver treningstur selv om det er greit med batteri igjen. Løype og løypeprofil studeres, og kvelden før løpet gjennomgås alt en siste gang. Det endelige antrekket legges klart - og obligatorisk løpsantrekk-foto legges på fb og insta. Det har i alle fall vært det vanlige for min del. Frem til UltraVasan45.
Antrekk for treningsturen fra Oxberg til Mora. Matching, naturligvis.

Med unntak av det siste punktet - å legge frem løpsantrekk kvelden før løpet (og publisere på fb og insta) - gjorde jeg ingen av disse tingene før UltraVasan. Inntil få dager før løpet hadde jeg ikke engang tenkt på et sted å sove fra fredagen til lørdagen. Takk og lov for gode medløpere som tar grep (takk Mette, som også sikret oss et gjensyn med svunne tider i Oxberg).
Gjennomført 60- og 70-tallsinteriør i huset hvor vi fikk leid oss et rom.
Legg merke til den søte lille figuren som holdt oss med selskap.

Jeg tror at årsaken til den manglende planleggingen av UltraVasan var at så lenge 90 kilometers-løpet stod på plakaten virket det bare for surrealistisk. Jeg trodde aldri helt på det. Når det så, halvannen uke før løpet, ble klart at det bare skulle løpes halve distansen ble det plutselig "lett som en plätt", "been there, done that" og "no problem". Spesielt ettersom jeg bestemte meg for å ta det som en treningstur (Løperdilemmaer og Ultravasan). Stakkarslige 45 kilometer (alt er relativt) i rolig tempo liksom... Pytt sann. Det eneste uromomentet var den tiltagende forkjølelsen, men igjen var tanken "jeg skal jo bare løpe 45".
Vi rakk startnummerhentingen i Mora med knapp margin. Våre reisekamerater og snille
sjåfører, Knut Olav og Aleks, sørget for at vi kom oss tilbake til vårt rom i Oxberg selv om de selv
hadde svært få timer til bussavgangen som skulle ta dem til deres start på UltraVasan 90.

Selv når startnummerene ble hentet forholdt nervene seg fullstendig i ro. Det var nesten bekymringsfullt. Jeg var i grunn bare bekymret for de to gutta i reisefølget vårt, SkiLøper Knut Olav og hans kompis Aleks. Begge hadde underskudd på søvn allerede ved ankomst til Mora, og hadde planlagt å sove i bilen frem til starten på UltraVasan 90. Heldigvis fikk de seg et hotellrom i Mora og fikk sove i ordentlige senger ca tre timer før de måtte ta bussen til Sälen for å nå starten klokken 05:00. Snakk om opplading! De ofret til og med en tiltrengt søvntime for å kjøre oss til vårt rom i Oxberg hvor vår start skulle gå. Jeg var ikke helt overbevist om at det ville gå bra med dem da vi ønsket dem lykke til og vekslet overmodige ord om morgendagens feiring før vi så bilen forsvinne tilbake mot Mora. Atter en gang konstaterte vi at vi var veldig, veldig glade for å være UltraVasan45-deltakere, med start først klokken 08.

Løpsstart. Perfekt temperatur, men en unødvendig skur rett før start. Det betydde imidlertid ingenting på den gode stemning blant de rundt 500 startende. I front stod blant annet norskboende Gloria Vinstedt og norske Kjersti Lerkerød.

En stund holdt jeg meg til planen om å løpe sammen med Mette. I alle fall delvis. Jeg ség fra henne, men sørget for at jeg ikke dro for langt unna, og sakket med ujevne mellomrom ned slik at vi løp sammen igjen. I henhold til opprinnelig plan gikk hun i bakkene, men beina mine var ikke interessert i det. De kriblet av løpelyst, og da jeg ved ca åtte kilometer hadde glidd nokså langt fra henne innså jeg at dette ikke var noen god måte å løpe UltraVasan på. Jeg ønsket fremdeles å ta det som en treningstur, men i egen flyt.

Lykkelig over beslutningen og ivrig etter å sette igang var jeg nær ved å snu og løpe Mette i møte for å gi beskjed. Heldigvis innså jeg at det ville se veldig merkelig ut. Jeg fikk heller stille meg i kanten og vente. Fikk i grunn nok undrende blikk av løperne som passerte da også. Ett minutt senere var alt avklart. Mette synes heldigvis - og som forventet - at det var helt greit.

Løpet videre... Fantastisk! Jeg forsøkte å holde litt igjen, men løp alle oppoverbakkene. Uten tidsmål kunne jeg jo bare gå senere dersom det førte til tunge ben. Den tid, den sorg, liksom.

Også i nedoverbakkene slapp jeg helt opp og lot beina fly enten det var grusvei, sti eller gress. Både publikummere og flere av de jeg passerte i deilig høy fart kommenterte nedforløpingen, noe som igjen bare forsterket lykken over å gi F i hvordan galoppen eventuelt ville straffe seg siden.

I de mest tekniske partiene, på de smaleste og kuperte stiene, storkoste jeg meg. Følte at jeg bare spratt avgårde. All løpingen i terreng i våres, i forbindelse med Löplabbets terrengskotest, hadde tydeligvis gitt avkastning. Og hele veien, på all slags underlag, passerte jeg løper etter løper - menn som kvinner - uten at noen passerte meg. For en rus!

Kilometerskiltene kom uforskammet ofte. Er vi allerede her? Bare 17 kilometer igjen nå? Bortsett fra en ørliten dipp mellom skiltene som viste 15 og 14 kilometer igjen til Mora var optimismen på topp. Det eneste som undret meg litt var at nedtellingen helt fra start lå en kilometer for langt frem. Om skiltingen stemte ville UltraVasan45 være 44 kilometer lang. Jeg spurte en av løperne jeg passerte om dette. Han mente det nok bare ville bli 44 kilometer og la humoristisk til at han var villig til å tilgi arrangøren. Selv om jeg koste meg var jeg tilbøyelig til å være enig, men forberedte meg mentalt på at det kunne komme en ekstra kilometer på slutten.

Spredningen på løperne var stor den siste delen av løpet, men hver gang det dukket opp en rygg foran i løypa tok jeg opp jakten. Spesielt ivrig ble jeg når det var damer. For hvor mange damer var det egentlig med, og hvor mange var det nå igjen foran meg? Gloria Vinstedt og Kjersti Lerkerød var antakelig i mål for lengst, men hvor mange flere av deres kaliber?

Da det gjensto rundt fire kilometer oppdaget jeg ryggen på en dame jeg hadde lagt merke til ved starten. Hun hadde løpeskjørt og Boston-trøye og så sterk og seriøs ut. Kunne jeg løpe forbi henne også? Jeg tenkte at jeg heller bare skulle holde ryggen hennes, men avstanden mellom oss krympet nærmest av seg selv. En kilometer senere vekslet vi noen oppmuntrende ord da jeg passerte.

Tre kilometer igjen. Det kjentes i kroppen nå, men tre kilometer... Det er jo ingenting. Jo, noe - men egentlig ikke når man har løpt 41. Den aller siste ryggen tok jeg ca en kilometer før mål og snart løp jeg helt alene inn i Mora sentrum.

Oppløpet... Wow! Godt med jublende folk på begge sider og målseilet langt der fremme. Endelig var jeg sikker på at det ikke kom noen ekstrarunde for den manglende kilometeren, og de sparte kreftene kunne tas ut til en ufattelig deilig spurt og i mål på tiden 3:57:12. Under fire timer på det som skulle vært en 44 kilometer lang lett treningsøkt. HELT sjukt!
Ingen medalje, men trøya var fin nok den - hadde det bare vært damemodell å få.

Enda råere ble følelsen da det rett etter målgang tikket inn sms med gratulasjon for tiende plassen i dameklassen. TIENDE PLASS?? Endorfinrus av en annen verden!

Lykken var ikke mindre hos Mette da hun kom i mål. Etter å ha slitt med skader og manglende trening i nesten et år ble gjennomføringen av UltraVasan45 en vanvittig opptur også for henne. Som hun selv i ettertid har uttalt det: "Pippi's back!"
Lykkelig Pippi på vei mot oppløpet.

Bobledags! Store seire må naturligvis feires.

Etter behørig feiring og flere timers deilig avslapping på hotellsengen, kaklende skravling, tur på butikken, godterispising og enda mer skravling bega vi oss tilbake ut til oppløpet for å se våre 90-kilometersløpende reisekamereater komme i mål. Aleks hadde gjort lignende ting før og hadde virket så avslappet på forhånd at jeg var trygg på at det skulle gå bra med ham. Ultradebutanten Knut Olav hadde jeg imidlertid vært bekymret for på grunn av den dårlige oppladingen. Det var en lettelse å få rapport om at de hadde passert siste kontrollpunkt. Knut er seig og sta, så da ville han klare det!

Mens vi ventet snakket vi med bekjente og heiet på de andre løperne som kom inn, mer og mindre løpende eller stavrende. Kondis-president Tim Bennett hadde det opplagt ikke godt da han passerte, men er det en mann med vilje av stål så er det han. Imponert!
Yes! Gutta kommer!

Opptur nummer tre: Imponerende å se så tøffe og sterke ut etter 90 kilometer!

Litt over klokka seks, etter 13 timer og seks minutter, løp Aleks og Knut Olav endelig i mål. Utmattede - men også de fullstendig euforiske. Det var bare å slå fast at hele gjengen hadde levert!

Det var ikke stort til feiring de orket, men en liten debrief med bobler attåt fikk vi til før de krøp til sengs.
Vannvittig stort å komme med på topplisten!

Førsteplassen i Follotrimmen tidligere i uken, denne nydelige løpsopplevelsen i UltraVasan45 - og å få se eget navn på topp ti-listen. Stort, stort, stort! Så skal jeg la være å tenke på alle de som ikke var med som glatt kunne ha skjøvet meg langt nedover på listen, og bare nyte den deilige endorfinboosten  så lenge det går.

Dette tar jeg definitivt med meg videre som inspirasjon i jakten på Chewbacca-målene.


Janicke

fredag 22. august 2014

Løperdilemmaer - og UltraVasan

Løpere må forholde seg til mange svært kompliserte valg knyttet til hverdagstrening så vel som til små og store løp. For ikke-løpende kan enkelte løperdilemmaer virke absurde, mens det for løperen fortoner seg som blodig alvor. Og joda, i noen tilfeller kan det faktisk være såpass alvorlig at det involverer blod.

Noen dilemma-eksempler:
  • Lang eller kort trøye?
  • Gå for negativ splitt eller bare gutse fra start - eller begge deler?
  • Bruke de splitter nye løpeskoene til maratonløpet?
  • Er dette muligens å starte i overkant hardt?
  • Trene nå eller etterpå?
  • (Kun menn) Trenger jeg plastre brystvortene om jeg bruker denne myke løpetrøya?
  • Full fest i kveld, eller langtur i morgen tidlig?
  • Er det helt bra å bruke gode penger for å få slite seg gjennom drøyt fire mil med startnummer på brystet?
  • Hmm, trenger man egentlig sokker i løpeskoene?

Noen ganger velger vi rett, andre ganger velger vi miserabelt feil. Bare se på hvor mange maratonløpende menn som kommer i mål med to symmetriske blodflekker foran på skjorta...

Et av de grunnleggende dilemmaene vi løpere må hanskes med er hva vi egentlig vil med løpingen. For enkelte er det ikke noe spørsmål; de løper bare for å få litt trim og er happy med det. Andre er mer ambisiøse og vil oppnå noe mer. Vil bli bedre. Raskere! Mer utholdende!

Og her ligger mitt store dilemma for tiden. Jeg vil alt! Ole Brum-style. Raskere på fem og ti kilometer. Raskere på halvmaraton og maraton. Og så utholdende at jeg orker å løpe 60 - 100 kilometer i ultraløp. Men å trene for å bli raskere og å trene for å bli mer utholdende er to ganske forskjellige ting. En viss sammenheng er det jo, men det tar ikke så lang tid før dilemmaene tårner seg opp.

Frem til veldig nylig var jeg påmeldt UltraVasan 90. Ni mil gjennom skog og mark, på skogsveier og stier. En real utfordring for både kropp og hode. Påmeldingen var svært impulsiv.
Store beslutninger tas på lettbent vis. Mine meldinger i grått. 

Etter påmeldingen lot jeg være å tenke på hva vi hadde begitt oss ut på, utover at det fikk bli noen ekstra lange langturer til sommeren. Sommeren startet imidlertid med skadeopphold, og de lange langturene ble aldri noe av. Innerst inne surret spørsmålet: Har jeg egentlig lyst til å løpe ni mil?

Og så skjer det noe uventet. I skadeperioden herjet frykten for at all hardt opparbeidede kondisjon og styrke skulle gå tapt. I ettertid kan det imidlertid virke som om de tre ukene uten løping, men med alternativ trening, har hatt motsatt effekt (jada, jada - hører et kor av "Hva var det jeg sa?" der ute). Det virker som om det har kommet til et gir ekstra.

Marius Bakkens treningsprogram er lagt opp slik at man skal bygge seg opp fra bunnen. Først skal man løpe fort på 5 og 10 kilometer. Deretter halvmaraton og til sist - målet - maraton. Sist uke løp jeg test på 10K slik det var spesifisert i programmet. Alene, rundt og rundt på banen så fort jeg klarte. Det skal mye til at man løper like fort alene på trening - selv en 10K-test - som man gjør i løp. Men på banen, på tross av at jeg allerede fra ca 4 km måtte jobbe med motivasjonen, tangerte jeg persen min fra Hytteplanmila 2013.
Nær pers med 41:37 på 10 kilometer alene på banen. Mistet litt motet da jeg
ved 5 km-passering skjønte at Garmin ikke målte  korrekt distanse - og at det  
dermed ikke ble 5K pers som det hadde sett ut til - men tok meg sammen og 
telte runder. Har sett at GPS ikke fungerer så bra ved baneløping før også.

At formen er god, og at jeg er litt raskere enn før, fikk jeg også bekreftet i Follotrimmen denne onsdagen (her omtalt på Sportsmanden.no). I høljende regnvær, kupert løype og tidvis svært krevende terreng gikk det skikkelig bra unna. Så bra at jeg løp i mål som første kvinne selv om damene som stort sett alltid kaprer de første plassene på pallen var med.
Et lite knippe av SkiLøper-kameratene som deltok på Follotrimmen. God 
stemning til tross for at himmelen åpnet seg og det ble styrtregn, lyn og torden
gjennom det meste av løpet. 

Slike opplevelser gir blod på tann, og jakten på Chewbacca-målene skal intesiveres ytterligere:

Jeg skal nå målene på 5K, 10K, halvmaraton og maraton
før jeg begir meg ut på ekstreme ultraeventyr!

(Å skrive med bold/kursiv tekst hjelper meg sikkert å huske det når nye ultraløp og andre ville forslag dukker opp.)

Jeg skal løpe UltraVasan i morgen, men det blir den halve versjonen og helt uten mål om tid. UV45 skal være en lang treningstur sammen med den gode venninnen som opprinnelig utfordret meg på UV90, men som selv måtte endre påmeldingen til 45 for noen uker siden.

Det er ikke noe gøy å trekke seg, men etter hvert som jeg har diskutert argumentene for og imot har jeg blitt komfortabel med det (har virkelig jobbet med meg selv her):
  • Det eneste virkelige løpsmålet i år er sub 3:20 i Berlin. Å starte høstsesongen med 90 km er ikke i tråd med målet, spesielt når det også skal løpes maraton om tre uker.
  • Jeg har ikke fått trent til å løpe så langt som 90 km.
  • Min kjære UV90-utfordrende venninne skal løpe 45 km - vi gjør dette sammen.
  • Jeg synes i grunn det er ganske kjedelig å løpe mer enn 35 km. Man kan undre seg hvor denne syke dragningen mot ultra kommer fra? Definitivt noen feilkoblinger.
  • Det er for travelt på alle kanter. Jeg har absolutt ikke tid til å være mer sliten enn man er etter 45 km.
På tross av at jeg mener å ha funnet frem til veldig mange gode argumenter er det nesten en lettelse at halsen har blitt sår, at røsten er dyp og skurrende og det hostes og harkes. Å starte på et ni mil langt løp ville antakelig vært nokså dumt. Å starte på 45 derimot... pytt sann. 
(Mulig jeg tar i overkant lett på dette.)

Så er det bare å ønske lykke til til alle gale mennesker som skal løpe den virkelige UltraVasan. Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke er en av dere, men når dere kommer i mål en gang i morgen ettermiddag/kveld, lykkelige over å ha fullført den aller første UltraVasan 90, ser jeg ikke bort fra at jeg kjenner et ørlite stikk av misunnelse. 

Men, nå må jeg bare bestemme meg; Hoka Rapa Nui Trail eller Altra Lone Peak? Hmmm...

Janicke

fredag 8. august 2014

Om å beseire dumhet med stahet

Å være en løper er slettes ingen lek. Jo, det byr på mange gleder, men det er ikke til å unngå at det fører til noen kjipe opplevelser også. Og for å være helt ærlig blir man ganske skrudd av å være hektet på løping. Jeg ser ikke bort fra at all ristingen hjernen blir utsatt for gjennom stadig løpende forflytning uten noe praktisk mål utover å kunne løpende forflytte seg enda litt raskere, fortsatt uten noe praktisk mål, kan ha en viss destruktiv effekt.

Dagens økt er et glitrende eksempel på sann dårskap. Det vil si; ikke selve økten - den var egentlig bra - men forberedelsen til den... Hjelpe meg! Forhåpentligvis er ikke andre løpere like dumme (jeg vet "for a fact" at svært mange løpere er det, på forskjellige måter), men kanskje kan én eller to løpere ta lærdom av min dumhet.
Dørstokkmila. Møter den heldigvis ikke så ofte lenger, 
men det er definitivt en av de tøffeste distansene.

Først en tilståelse; Selv nå, når jeg i bunn og grunn må karakteriseres som en løpenerd, hender det at motivasjonen svikter. Av og til oppleves den hersens dørstokkmila usannsynlig tøff. Halvveis ut i arbeidsdagen i dag kjente jeg det; Lysten til å løpe svant hen. Fristelsen til å ta en hviledag vokste. Men to hviledager på rad? Ikke aktuelt! Bare én ting å gjøre: Koble ut hjernen fullstendig og bare "do it". Spesielt siden det var en nøkkeløkt i Marius Bakken-programmet. En økt jeg attpåtil skulle ha tatt i går.

Stahetens første seier. Men i det samme begikk jeg også en idiotisk dumhet. Solen skinte, det var varmt og Nike Racerne var så luftige og fine. Å kutte ut sokker for frihetsfølelse og fart virket som en strålende idé.

Jepp. Strålende idé...

Det var første gang jeg skulle gjøre denne økten. Jeg mistenker at den er ny i Marius Bakken-programmet. Opplegget var å løpe tjue minutter i intensitetssone tre, det vil si ca halvmaratonfart. Deretter ti ettminuttere i intensitetssone tre til fire, med tretti sekunders hvile mellom intervallene. Til sist tjue nye minutter i sone tre. Økten er ment å skulle forbedre maraton-utholdenheten. Ser den.

Oppvarmingen gikk fint. Det gjorde også de første 15 minuttene av første del. Da begynte skoene å gnage i fotbuen på begge føtter. Pokker! Jeg skulle ha tatt på sokker!

Både den første tjueminutteren og de ti ettminutterne ble fullført. Kortintervallene var alt annet enn grei skuring. Tretti sekunder til hvile mellom intervallene føltes som en lite morsom spøk. Det var knapt så jeg fikk igjen pusten før det skulle tas fatt på neste, og i lårene truet syren. Samtidig går slike intervaller egentlig kjapt unna. De fem første går fort. Snart var syv tilbakelagt og vi hadde bare tre... to... én igjen.
Heftig økt på tartanen i dag.

Over på siste del. Nye tjue minutter i intensitetssone tre. Løpekompisen og jeg innvilget oss noen minutters pause, og jeg kjente bekymret på hvor vondt gnagsårene egentlig gjorde. Det ante meg at de var i ferd med å gå fra vannblemmer til åpne sår, men det var ikke stort å gjøre. Løp!

At denne økten skal forberede en til maraton ble veldig tydelig. Jeg fikk i grunn litt følelse av de siste ti maratonkilometerne. Ingen flyt. Utålmodig. Bare lyst til å bli ferdig. Gnagsårene forsterket opplevelsen. Skulle jeg forsøke å ignorere smerten og bare kjøre på, eller skulle jeg frykte skade ettersom løpestilen ble endret for å unngå å plage de gnagsårherjede fotbuene?

Etter fem minutter ga jeg opp. Skuffet over meg selv stoppet jeg og snørte av meg skoene. Så ufattelig teit. Så svakt! Ultraløpere må takle smerte mye verre enn dette. Jeg rakk å gå noen skritt barbeint før det slo meg: Barfotløping! Jeg kunne fullføre økten barbeint. Før tanken var ferdig tenkt lå skoene i gresset og nakne føtter klasket mot tartanen. Staheten hadde seiret for andre gang denne ettermiddagen!

Det føltes herlig befriende å ikke ha på sko og nå gikk det lett å løpe. Men som førstegangsbarfotløper er ikke føttene herdet, og etter ti minutter kjente jeg vannblemmer poppe ut på begge stortær.
Fra løpeøkten bar det rett på apoteket. Fremdeles i løpetøyet.

Det fikk bare stå til, og fem minutter senere kunne jeg slenge meg i gresset på fotballbanen. Tungt pustende, med sviende og verkende fotbuer, ømme stortær og veldig varme fotsåler. Jeg kunne ikke annet enn å være glad. Idiotien ved å løpe uten sokker ble til syvende og sist oppveid av å ha vært sta nok til å fullføre.

Klar ny PRPSS-pers (Post Race Pain in Shower Score) ble det også. Aaaahrggh!

Staheten lenge leve, men det er lov "å bruke hue"! Moralen i dette blogginnlegget er: Bruk av sokker i sandaler er en ting, men bruk for all del sokker i løpeskoene!

Eller egentlig: Ikke prøv nye ting på viktige økter eller løp!

God løpehelg!

Janicke

tirsdag 5. august 2014

All in for Berlin - Chewbacca's back

Høstsesongen. Høytid for sub'ing og pers'ing er rett rundt hjørnet. Nå, rett etter sommerferien, er tiden moden for å ta en ny kikk på den opprinnelige drømmen. Er den fremdeles innen rekkevidde? Har man fulgt planen som ble lagt ved påmelding? Burde man eventuelt sikte enda litt høyere? Eller har ferielivets gleder fullstendig sabotert hele sesongen før den engang har begynt? Igjen?

Etter halvannen måned med usikkerhet angående løping generelt denne sommeren, har de hårete måls beskytter, Chewbacca, våknet til liv igjen de siste ukene.
Valg av bekledning kan også motivere; Kort farts-tights fra
Boston og finisher-trøye fra Stockholm.

Kilometerantallet pr uke er tilbake på nivået jeg trives best med, og de to foregående ukene har intervalløkter bidratt til ytterligere optimisme.

Det er lenge siden jeg sist kjørte "Yasso 800", og plutselig fikk jeg lyst til å teste igjen. For de som ikke kjenner Yasso 800 er det en intervalløkt bestående av 800-metere "funnet opp" av amerikaneren Bart Yasso. Teorien er at den skal gi en pekepinn på hvilken maratontid man har inne. Det virker nesten litt tøysete, men man konverterer helt enkelt det antall minutter og sekunder man bruker på hvert 800-metersintervall til timer og minutter. Voila; maratontiden din!

Eksempel: 
Klarer du å løpe 800-meterne på fire minutter, så har du formen inne til å løpe maraton på fire timer. 

Det holder naturligvis ikke bare med én 800-meter på fire minutter. Man starter opp i god tid før maratonløpet, for eksempel et par måneder før, og begynner med fire, fem repetisjoner. Mellom 800-meterne jogger man rolig like lenge som man har brukt på 800-meteren. Går intervallene på fire minutter, jogger man altså fire minutter. For hver uke kan man legger på én 800-meter, inntil man er oppe i ti repetisjoner. Klarer du å løpe hver av alle ti 800-metere på fire minutter så skal du i teorien også klare å løpe maraton på fire timer.

Min erfaring er at det stemmer ganske så bra, og de siste to ukene har mine Yassoer, henholdsvis syv og åtte repetisjoner, gått på ca 3:10 - 3:15.

Chewbaccas behåring har ikke vært noe å drømme om denne hete sommeren, men godfølelsen på banen blåste i alle fall liv i dyret i meg igjen. I høst går jeg for sub 3:20 i Berlin!

Sub 3:20 er riktignok fem minutter saktere enn Chewbaccamålet, men den er satt for 2015. Man må ta det trinnvis. Mål om åtte minutter og førti sekunder raskere enn resultatet i Berlin 2013 er absolutt hårete nok. Også det blir tøft, men jeg er villig til å gå "all in" - og har troen.

Hvorfor? Hva er det som får meg til å innbille meg at det er mulig å forbedre persen med nesten ni minutter i år? Følgende tre komponenter:

Litt sterkere

Styrketrening, styrketrening, styrketrening! Hvor ofte har jeg ikke sagt - og skrevet - at "nu jävlar!" skal det tas grep. Da den skadde foten effektivt hindret all løping ble jeg utfordret til å omsider sette i gang. Jeg er svak for utfordringer, så i mangelen på mulighet til å sanke kilometer og jobbe mot hårete løpsmål - og ikke minst en lovnad om premie - grep jeg den.
Etter litt googling satte jeg sammen et styrkeprogram på  20 - 30 minutter
med øvelser som skal være bra for løpere  - og som jeg synes er overkommelige
å gjøre. Gode, gamle situps hører med for å styrke mageregionen. 

Halvannnen måned senere både ser og kjenner jeg effekten av å trene litt styrke to-tre ganger i uken. Hvor stor effekten kan være i et maraton aner jeg ikke, men når jeg tidligere har blitt sliten i mage og hofter, samt til dels armer, så skulle man tro at trening av nettopp disse områdene kan bidra til holde distansen bedre.

Litt klokere

Å være skadet tok meg dypt ned i kjelleren, men jeg har kommet opp igjen også. Det var ikke annet å gjøre enn å tilpasse seg og (dog sterkt tvilende til at det var mulig) forsøke å finne noe positivt i tristessen.

Jeg har oppfattet - og til sist akseptert - at også skadeperioder er en del av et løperliv, og at det ikke er verdens undergang. Ved å være klok, ikke tøye strikken for langt og generelt lytte til signalene kroppen gir kan skadeperiodene begrenses.
Fire kjappe mil før frokost. I løpeskjørt. Au! Sykkelskjørt ble anskaffet.

Det er heller ikke helt krise å måtte trene alternativt, som for eksempel å sykle noen uker. Det er tross alt ikke avgjørende for meg å lykkes med å nå løpsmålene mine. Løpingen er en hobby. Jeg løper fordi jeg elsker å løpe. Jeg simpelthen elsker å være en løper.

Mitt håp er at denne nyvunne kunnskapen skal bidra til at nervene blir lettere å holde i sjakk før løp. Fokus skal være på gleden over å kunne stå på startstreken til alle små og store løpsopplevelser og tenke som Churchill uttrykte det så bra:

"Success is stumbling
from failure to failure
with no loss of enthusiasm."

Én dag klarer jeg kanskje å løpe maraton på 3:14:59. Skulle det aldri skje, så er det helt greit også. Det viktigste er å ha det gøy med forsøkene.

Litt lettere

Det er ikke voldsomme vektnedgangen. I forhold til da jeg løp Berlin i fjor, er det kanskje snakk om fire kilo. Men fire kilo kan være av stor betydning når man skal bære sin egen vekt over fire mil. I følge beregningskalkulatorer på nett kan vektforskjellen utgjøre så mye som ti minutter på maraton!

Så gjelder det bare å holde vekten også fremover da...


Selvtilliten baserer seg altså på disse tre komponentene: Sterkere, klokere og lettere. I tillegg får jeg støtte fra teknologien. Basert på treningen logget med klokken, beregner min kjære Garmin 620 antatt mulige bestetider i løp på de forskjellige distansene.
Chewbaccas drømmeresultater.

Det er oppløftende å se at Garmin mener jeg skal være i stand til å nå samtlige Chewbacca-tidsmål. Maratonestimatet virker i overkant optmistisk, men det betyr vel at 3:20 i Berlin blir veldig grei skuring. Nuvel...

Ingenting kommer gratis. Fra og med denne uken følges maratonspesifikt treningsprogram igjen. Øktene fra de siste åtte ukene av Marius Bakkens 100 Day Marathon Plan (3:15-varianten) er lagt inn i kalenderen og Prosjekt Chewbacca har fått ny, frisk vind i... pelsen...?

Janicke