Til Paris med Schneider Electric – Man skulle tro det var slutt på jobb-maratonreiser når man forlater løpsreiseaktør Springtime til fordel for elektrogrossist Berggård Amundsen, men med navnesponsoren for Paris Marathon som viktigste leverandør dukket det opp en gylden mulighet. Knall, innholdsrik tur med kunder, et par kollegaer, samt representanter fra Schneider og konkurrent Elektroskandia - finfine folk og herlig miks av debutanter og mer erfarne maratonløpere. God stemning!
KLOK?
For noen uker siden var det kringkastede målet for Paris Marathon å løpe sub 3:10 (Peppet for pers i Paris). Om jeg skal være helt ærlig fantes også et ikke fullt så kringkastet mål på 3:07:30. Hva kan jeg si; optimismen blomstret etter hyggelig suksess i forrige maraton (Two Rivers Marathon - Race mode: ON!). Så skjedde det som så ofte skjer når man blir ivrig: skade! En jevnlig tilbakevendende plage i høyre skinke meldte seg allerede under den første intervalløkta i treningsprogrammet som skulle ta meg til nye høyder. Det gikk å løpe, bare ikke fort, så programmet ble forkastet. Skinka og eget forgodtbefinnende fikk styre treningen.
Klok av skade (pun intended) ble også målet justert, så det var en tretrinns-målrakett av det mer defensive slaget jeg hadde med til starten på Champs-Élysées den kalde men strålende vakre maratonsøndagen i Paris:
- En god opplevelse! Rette opp den forferdelig tunge turen i 2015, da jeg siktet mot 3:15 og endte på 4:01 (Paris Marathon - Motvilje, motivasjon og medalje)
- Sub 3:20
- Sub 3:15
Vær og antrekk: Gradestokken viste bare to grader, men med klar blå himmel og uten nevneverdig vind var forholdene optimale. Med vanter, løse ermer og buff som kunne hives underveis var jeg trygg på at t-skjorte og skjørt var perfekt løpsantrekk.
I følge Garmins kondisjonsberegning er formen bedre enn noen gang – til og med bedre enn ved persen i Berlin. Tilliten til Garmins beregninger er riktignok laber; på løpsberegning påstår den at jeg skal kunne løpe maraton på sub 2:40, men for kondisjon vises utvikling over tid. Det kan kanskje bety noe.
Utgangspunkt: Tidlig start, oppstilt et godt stykke frem i 3:15-gruppen og trygg på at det ikke ville være trangt i løypa lenge. Det er et viktig poeng som jeg har dummet meg ut på tidligere, ettersom jeg har en tendens til å tenke at alle andre i startbåsen er raskere enn meg. Det koster ekstra når man må løpe slalåm for å holde rett tempo. Paris er et av verdens aller største maratonløp med nær 50.000 deltakere, og selv om avenyene stort sett er brede er det noe man bør ta med i betraktningen.
Dagsform: Alle pre-maratonrutiner hadde gått som vanlig/ønsket. Bortsett fra at jeg ikke fikk tak i rødbetejuice, hadde mat- og væskeinntak både dagen før og på morgenen vært i henhold til plan (helt vanlig mat og drikke fordelt ut over døgnet på normalt vis), og jeg hadde en rimelig nøytral følelse i bein, mage og ikke minst hode. Erfaringsvis er det det beste. Bare dumt å kaste bort energi på unødvendig triggede nerver eller overdreven iver.
Betterave Rouge er det franske navnet på rødbete fant jeg ut. Jus de Betterave fant jeg imidlertid ikke, til tross for iherdig leting. Ettersom jeg har drukket rødbetejuice før alle mine siste vellykkede maraton, skulle jeg gjerne fått på plass den brikken også – rødbetens naturlige nitrat som visstnok forbedrer oksygenopptak i blodet – men å spise en pakke rødbeter var ikke aktuelt.
Sko: Gullsko! Nike Vapor Fly bar meg til 3:11:07 i Berlin. Jeg er overbevist om at de har en god del av æren for min første sub 3:15, spørsmålet er bare hvor mye. I Two Rivers Marathon løp jeg bra med New Balance Zante, så noe av jobben gjør jeg jo selv også, men når Vapor Fly'ene sitter på føttene velger jeg uansett å utnytte overbevisningen om skoenes fortreffelighet til fulle. Placebo-effekt er også effekt!
Motivasjon: Det er liksom ikke noe å lure på; blikket er festet på å runde femti maraton i løpet av året, og da må hver maraton på veien fullføres. Dessuten begynte det å føles lenge siden forrige løp og medalje. Bare å kaste seg i det!
Medalje i monter på messen – Aldri feil med en påminnelse om hva som venter i andre enden!
Så er det alltid nok av ting som kan trekke selvtilliten ned, men ikke noe som ikke jeg balet med før Berlin også. Ergo: ikke noe å henge seg opp i.
Nok trening eller ei, mentalt var jeg i alle fall godt rustet da startskuddet gikk!
Paris Marathon altså! En skikkelig "Tour de Paris", med løype som viser frem veldig mange av byens fantastiske bygninger og områder: Start på selveste Champs-Élysées med Triumfbuen ruvende bak, rundt Place de la Concorde, forbi Louvre og rundt Place de la Bastille, gjennom skogen Bois de Vincennes før man kommer tilbake til hjertet av Paris og følger Seinen, under Pont Neuf, forbi Trocadéro ved Eiffeltårnet og så inn i Boulogne-skogen før målgang på Avenue Foch (nær Triumfbuen).
Jeg elsker når start og mål er omtrent samme sted, logistikken blir så mye enklere!
Paris om våren – Strålende forhold for maratonløping.
Søndag 14. april var virkelig en god dag for løping i Paris! Som forventet var den lave temperaturen fin å løpe i, og det gikk greit å finne omtrent rett fart. Etter å ha kontrollert de første kilometerne mot klokken bestemte jeg meg for i større grad å løpe på følelse. Det gamle 3:15-pace-armbåndet satt på armen, og etter de første ti kilometerne så jeg kun på klokken ved passering av hvert femte kilometerskilt, og sjekket tiden mot båndet.
Pace band - Strålende verktøy for maratonløping om man som meg sliter med å huske tall/regne underveis i maraton. Ettersom GPSen ofte ender på bærtur, er det dessuten den sikreste angivelsen på hvordan man ligger an i forhold til målet. Bare å sjekke passert tid på klokken mot båndet ved passering av kilometermarkeringer i løpet.
Det ante meg allerede etter den første mila, men ved passering halv fikk jeg mistanken bekreftet. Garmin viste 1:37:23, syv sekunder raskere enn 1:37:30 som fartsbåndet angir. Med andre ord i god rute for 3:15. Det var liten tvil om at både bein og hode spilte på lag.
Så hva nå?
Øke tempoet og gå for solid negativ splitt og pers? Dytte visiret ned, knytte nevene, bite tennene sammen og gi gass for det som potensielt kunne bli en durabelig negativ splitt og vanvittig oppnåelse av målet som ble satt opprinnelig? Satse alt, og risikere å løpe knallhardt og kjepprett inn i veggen, få en ny fæl Paris-opplevelse og muligens også en tid laaaaangt over 3:15?
Eller velge den feigere men langt koseligere opsjonen, og fortsette å løpe på følelse og høyst sannsynlig komfortabelt plukke min andre 3:15-maraton?
Synkronløping? Franskmannen skrev i ettertid på Strava at han hadde fulgt meg et stykke. Jeg merket ikke noe til det underveis i løpet, men byr naturligvis på en jevnløpt rygg om noen har glede av det. (c:
For å gjøre en lengre, indre debatt kort, så valgte jeg den "feige" løsningen. Det har vært mye stress og jag de siste månedene, og jeg hadde ikke lyst til å trekke det inn i maratonløpingen også. Å kunne løpe "fort nok" på godfølelse ble for forlokkende. Så fikk det stå til at valget eventuelt innebar å skusle bort det som senere kan komme til å vise seg å ha vært min eneste sjanse til å løpe sub 3:10.
Det kjentes som om det gikk i samme driv som før, men jeg opplevde å flyte forbi løpere hele veien, og kontrollene mot fartsbåndet hver femte kilometer viste at klaringen til 3:15 stadig økte. Feigt valg til tross, farten var definitivt skrudd opp – og det kjentes helt nydelig!
GLAD!
Ingen vegg! Ingen kjellergraving! Den indre dialogen ble riktignok noe mer hektisk den siste delen av Boulogne-skogen, de siste tre kilometerne mot mål, men det skulle da bare mangle!
Glad! Veldig, veldig glad!
I mål og konstaterer smått vantro en ny sub 3:15-maraton.
Å stoppe klokken på 3:12:06 etter en komfortabel maraton er ellevilt! Spesielt når man ikke evner å finne noen god forklaring på hvorfor sub 3:15 føles så lett nå, når rekken av seriøse forsøk gjennom flere år ikke kom i nærheten. Er skoene virkelig "magiske"? Sitter effekten av turen Tvers over Norge i fjor sommer fremdeles i? Er det greit å ikke løpe intervaller?
Så er det naturligvis lett å tenke at knappe halvannet sekund raskere pr kilometer ville gitt pers, og at tre sekunder raskere pr kilometer ville betydd sub 3:10. Kanskje hadde det gått. Kanskje ikke. Jeg angrer uansett ikke på beslutningene underveis. Jeg trengte en god opplevelse i Paris, og det fikk jeg til gangs!
Selv etter den kjipe opplevelsen sist skrøt jeg av Paris Marathon. Ikke overraskende står jeg for anbefalingen også etter dette: Flott runde, godt arrangement, herlig by på den beste tiden av året, greit å få tak i startplass, kort reise, samme tidssone - rett og slett et ypperlig valg for en innholdsrik storbymaratonhelg!
Med to sub 3:15-maraton i beltet, og visshet om at Berlin ikke bare var en freak-/engangshendelse – at formen faktisk er ganske god – er det uunngåelig å ikke tenke et hakk videre. Edinburgh Marathon om fem uker skulle egentlig være en "kosemaraton". Å ta det rolig er jo det eneste fornuftige ettersom det skal løpes 200 km tvers over Skotland den påfølgende uken.
Hmmm...
Janicke