Oslo Maraton, nummer fem av fem. På forhånd var drømmetittelen på dette blogginnlegget "Fem - og der satt den!". At drømmemålet ikke ble innkassert denne gangen heller har ikke plaget meg et sekund.
Én dårlig maratonopplevelse var erfaringsgrunnlaget da jeg i 2009 bestemte meg for å løpe fire til. Prematur førtiårskrise? Antakelig, men det var absolutt ikke et overdrevent hårete mål å skulle løpe en maraton i året. Jeg skulle bare visst at det ville ende opp med fire maraton i løpet av tolv måneder...
Mandag kom jeg på at min kjære gamle Garmin Forerunner 305, godt brukt i godt over fem år, etterhvert har fått batterikapasitet som kun tillater raske maratonløp og en rem som er i ferd med å falle av. Jeg kunne ikke ta sjansen, bestilte ny puls- og GPS-klokke fra komplett.no og krysset fingrene for at den ville komme i tide.
Fredag kunne jeg lettet pakke ut min nye følgesvenn. Det måtte bli en ny Garmin. Jeg elsker det store displayet med konfigurerbare datafelt, så det ble Forerunner 310XT. Knappe to tusenlapper, inklusiv frakt, er jammen ikke galt for en slik fantastisk liten datamaskin og løpekamerat.
Etter en altfor kort natt fra torsdag til fredag, var jeg skikkelig løpenerd fredag kveld og slukket lyset allerede kl 22:00. Lørdag morgen våknet jeg uthvilt og avslappet. Nesten skremmende avslappet. Skulle tro noen hadde glemt å informere nervene om at dette var dagen for nummer fem av fem, og sub 3:30...
SkiLøperne-kollega Knut Olav plukket meg opp i sin lille el-bil og vi var på plass i sentrum i akkurat passe god tid. Knut hadde samme tidsmål som meg, så jeg hadde planen klar for oss. Vi skulle følge
Marco Marathon Calculator, en kalkulator som jeg har blitt tipset om her på bloggen, for negativ splitt. Egentlig i stor grad en kopi av disposisjonen i Stockholm, men litt raskere. Cluet er å holde igjen i starten.
10 for Grete løpere på vei ut. Det var flott med start og mål
og god stemning på rådhusplassen. Synd det var så folketomt ellers.
Jeg hadde en avtale med en journalist fra Bergens Tidende klokken ti, så tyve minutter før løpsstart var det intervju og fotografering. Nervene rakk egentlig aldri å melde seg. Ganske deilig, og litt urovekkende.
Knut Olav flasher startnummeret. Kult at navnet er såpass synlig, det
er alltid gøy å bli heiet på ved navn.
Veldig blid og avslappet før start.
Det ble aldri tettpakket i maratonstartområdet. Det var tydelig at Oslo er et vesentlig mindre maraton enn Stockholm - for ikke å snakke om New York, Berlin og London. Da starten gikk luntet vi bare avgårde til vi trykket start-knappen ved kryssing av start-mattene. Vi var igang.
Vi vet begge at de første 30 kilometerne er ren transport. Vi holder oss - så godt vi klarer - til planen og lar løpere passere oss. Det er ikke lett å godta det, vi kjenner begge at beina funker denne lørdagen. Vi ble imidlertid overbevist av Marco-kalkulatoren: Vi skal holde pulsen lav, brenne fett og spare karboene til senere.
Side ved side løper vi gjennom Oslos gater mot Skøyen. Vi snakker ikke stort, hovedsakelig er det kilometertidene vi informerer hverandre om. Av en eller annen grunn varsler min nye Garmin den første kilometeren 150 meter før kilometermerket, og jeg skjønner at jeg ikke kan stole på snittiden den gir meg. Knuts klokke er nærmere, men ikke 100 % den heller, men vi bruker dem som rettesnor. Og kilometerne flyr uanstrengt på.
Langs Frognerkilen tilbake mot byen, over rådhusplassen ut langs kaia for så å vende snuten 180 grader tilbake mot sentrum igjen. I utgangspunktet var jeg negativ til disse 180-graderssvingene, men det er litt artig å treffe de som ligger foran på vei ut, og de som ligger etter på vei tilbake. Forskjellige menn og kvinner, alle med sine beveggruner til å begi seg ut på denne 42, 2 kilometer lange løpeturen. Innimellom ser jeg noen kjente ansikter, og vi hoier til hverandre og viser tomler opp.
Det blåser fra nord-øst, så vi forsøker å avveie mellom å bruke for mye krefter og tape tid på vei innover igjen. Etter dette går løypa over den gamle trafikkmaskinen og tar et antall turer hit og dit på Grønland. Ikke så ille kjedelig som forventet. Kilometerne glir fortsatt umerkelig på.
På vei ned fra trafikkmaskinen igjen kommenterer Knut at vi både har nedoverbakke og medvind: "Det er slikt man bare hører om." Som ekte løpenerder humrer vi godt.
Med unntak av vinden er været ganske optimalt for løping (noe alle facebook-rapporterte PB'er vitner om), men gråvær, lav temperatur og regn er ikke særlig publikumsvennlig. Det er begredelig lite liv langs løypa og en stor andel av de som virkelig heier er turister. Dansker, tyskere, spanjoler. Selv gjennom Karl Johan er det få som står oppstilt og ser på det som vel er Norges største løpsarrangement. Folk er ute og gjør ærend og kaster bare undrende blikk på disse tights-kledde folka som halser forbi. Jaja, det er bare slik det er her til lands. Skal publikum bli riktig entusiastiske må det spennes ski på beina.
Akkurat som Marco-kalkulatoren lovet får vi betalt for å ha holdt igjen fra start; Allerede før tjue kilometer begynner vi å passere mange løpere. Vi blir knipset av fotografen fra Bergens Tidende i dét vi krysser rådhusplassen. Halvvegs og klokken viser 1:45:35. perfekt timet i forhold til Marco-kalkulatoren. Ut på andre runde.
Halvvegs helt i tråd med Marco-skjemaet og godt fornøyde.
Vi løper fremdeles ubesværet da vi får oppmuntrende heiing av løpekollega Mette og ektefelle ved den 27. kilometeren. Om vi bare cruiser videre i dette tempoet resten av løpet er vi veldig nær målet. Positive tanker dominerer fremdeles.
Det er først da ved180 gradersvendingen i sydenden av løypa at vi får den første ordentlige motstanden; Kraftig motvind! Vi må virkelig kjempe oss tilbake mot Oslo, og akkurat da slipper et par negative tanker om alle rundturene på Grønland inn. Men jeg klarer å skjerpe meg. Vi har tilbakelagt over 30 kilometer og jeg er tross alt fremdeles rimelig frisk i beina. Noen fartsøkning føler jeg imidlertid ikke for, og jeg sier til Knut Olav at dersom han har lyst til å kjøre så må han bare gjøre det. Det kommer et snøft fra ham: "Jeg skulle akkurat til å si at jeg begynner å kjenne det!".
Det er første gang jeg løper et løp sammen med en annen, og selv om vi ikke prater er det fantastisk fint å ha selskap. At vi er så jevne gjør det perferkt. På Grønland blir det mer mentalt arbeid. Næringsmessig har det blitt tilsammen en kvart energibar, men jeg kjente fra første dose at magen ikke var interessert i større mengder av denslags. Banan vet jeg at magen ikke vil ha, så jeg har holdt meg til vann. På Grønland tar jeg imot den blå Gatoraden og får meg et par slurker. Tar også noen knøttebiter av en Squeezy-bar med colasmak som Knut har. Vil ikke ødelegge noe med magetrøbbel nå, så fra 35 regner jeg med at det holder å bare drikke vann. En kompis av Knut, med kunstforretning i Kirkegata, står klar med to kopper Cola til oss når vi passerer ham denne andre gangen. DEN smaker fantastisk!
Det er tungt nå, og vi har begge innsett at det ikke blir sub 3:30. Allikevel jobber vi oss videre og er ved taust, godt mot. Igjen slår det meg at kilometerne bare flyter på. Selv nå, få kilometer fra mål. Beina er slitne, og jeg merker at Knut ikke ligger like tett ved siden, men han henger på. Det er først da vi begynner på den siste nedoverbakken mot mål han slipper. Jeg har overraskende nok litt krutt igjen og dette er definitivt tiden for å svi av siste rest.
Å krysse streken eller matta, eventuelt å løpe under målseilet eller i beste fall bryte mål-båndet; Målgang er i seg selv en grunn til å løpe! Det gjelder alle distanser, men forsterkes med antall overvunne kilometer. Målgang i maraton byr på berusende lykkefølelse og følelsesspinnende lettelse. Å sprinte (det føltes i alle fall slik) i mål i Oslo - nummer fem av fem før førti - var helt nydelig!
For tredje gang opplever jeg at synet er helt på bærtur etter et maraton. I omlag ti minutter virker det som om pupillene ikke klarer å justere seg og alt blir grøtete. Flakkende skygger og omriss, som et bilde med elendig oppløsning. Det er imidlertid første gang jeg opplever at stemmebåndet svikter. Men så har jeg heller aldri blitt intervjuet umiddelbart etter målgang før. Det er ingen tvil om at jeg har tatt meg ut, og at Lettbent-målet glapp, men løpsmessig ble det en virkelig god maratonopplevelse, og når klokkene ble stoppet på noen sekunder over 3:32 innkasserte vi begge ny PB.
Ikke et snev av skuffelse over de to minuttene på overtid.
Bare veldig, veldig glad - og litt sliten.
Det er ikke mye fem-minutterstempo over oss der vi, lett nedkjølte, subber gjennom kvadraturen mot parkeringshuset i det Knut Olav påpeker at er maksfart. Vi hamstrer Yt restitusjonsdrikk og brus før vi setter oss i bilen med varmeanlegget på full styrke og - slitne men å så glade - diskuterer våre krigshistorier fra dagens maratoneventyr.
Ferdig...
...og champagnedags!
Praten gjennopptas noen timer senere over champagne (OG prosecco, for å være ærlig), halvt liggende, halvt sittende i sofaen. Det er lite som slår slik post-maraton-feiring. Tilfredsheten. Mørheten. Eventyret. Og boblene. Aaaahhhh...
Pensjonister? Tre maraton og mange korte og lange turer er
kanskje nok for ett par sko. Mulig jeg må ha et nytt par Mizuno Wave Elixir.
Så ligger de der samlet. Fem maratonmedaljer. First I took Manhattan, then I took Berlin. Tett fulgt (!) av London, Stockholm og nå Oslo.
Med medaljen fra Oslo introdusert for de øvrige maratonmedaljene er
Fem før Førti fullendt med nesten to måneders margin. Og innerst inne er jeg egentlig litt glad for at 3:30 fremdeles står ubeseiret, for da blir det ikke så endelig; En del av prosjektet lever videre!
Berlin 2013?
Janicke