søndag 25. november 2018

Athen Marathon 2018 - Endelig en maratonløper

Egentlig burde man gjort som den unge, nederlandske historielæreren som satt i setet ved siden av meg på bussen ut til starten. Han skulle løpe sitt aller første maratonløp, og hadde valgt å starte med det autentiske. Det originale maratonløpet som går fra byen Marathon til Athen, og har gitt navn til denne besnærende distansen! Et modig valg vil jeg si, ettersom Athen Marathon regnes som det tøffeste av de større maratonløpene, men udiskutabelt også egentlig det opplagte valg for den genuint historieinteresserte løper.

Athen Marathon har stått på ønskelisten i flere år. Enkelte mener at man ikke kan kalle seg en virkelig maratonløper uten å ha løpt nettopp denne. Dessuten har jeg lest og hørt mye positivt om løpet, og virkelig hatt lyst å følge i legenden Pheidippides fotspor. Athen Marathon går imidlertid tidlig i november, og så lenge jeg jobbet i Springtime måtte dette ikoniske løpet vike for et annet ikonisk løp:  New York City Marathon. Å ikke løpe selveste NYCM når jeg var så ufattelig heldig å ha muligheten var uaktuelt. Men som man sier: når en dør lukkes, åpnes en annen: Da jeg måtte takke nei til å være reiseleder i New York i år fordi det klaffet så dårlig med min nye jobb, øynet jeg muligheten for å sette enda et nytt kryss i listen over løpsdrømmer.


Først et minutts stillhet for de 99 ofrene etter den ekstreme skogbrannen i det lille stedet Mati som vi snart skulle løpe gjennom, deretter atletenes ed. 

Knappe 20 timer etter ankomsten til Athen stod jeg med høyre hånd i luften og lyttet til atletenes ed foran startportalen i Marathonas. Eden ble først lest opp på gresk - litt ukomfortabelt å stå med hånden i luften for å bekrefte ord som rett og slett var som gresk for oss tilreisende - deretter på engelsk:

In the name of all the competitors I promise that we shall take part in these games, respecting and abiding all the rules which govern the sport, in the pure sport of sportmanship, for the glory of sport and the honor of our teams and our countries.

Kort tid etter gikk startskuddet, og til de noe urovekkende tonene av "Mission Impossible" bar det avgårde. Nervene var på historisk lavt nivå. En positiv følge av stormløpet i Berlin, er at skuldrene endelig har sunket. Om jeg aldri løper fortere enn i Berlin i år, så er det helt greit. 3:11:07 er "way beyond" hva jeg trodde var mulig for meg noensinne. Her i Athen skulle jeg bare nyte opplevelsen og fullføre, for så omsider å bli en vaskekte maratonløper. Timer og minutter var uten betydning, men jeg anslo et komfortabelt løp ville ende på en tid rundt 3:30.


Race outfit. Deilig å kunne trekke i kort og de raske skoene igjen, men jeg var ikke forberedt på hvor varmt det faktisk skulle bli. Ikke minst skulle jeg komme til å savne solbrillene som ble liggende igjen på rommet ettersom det var meldt overskyet. 

Så var det denne triggende kombinasjonen av startnummer og startskudd da. Ikke hjelper det at føttene er godt oppsnørt i et par Nike Vapor Fly heller... I mitt 44. "maraton eller lenger" gjentok jeg atter en gang den klassiske fadesen, og la av gårde i høyere tempo enn planlagt. Langt høyere tempo! I stedet for å følge planen, ca fem minutter pr kilometer, bar det i vei i 4:30-fart.

Det var ganske trangt ut fra start, men på tross av slalomløping, oppbremsing når luker jeg siktet mot lukket seg, og gassing for å komme rundt, gikk den første kilometeren på 4:42. Derfra åpnet feltet seg, og det var bare å gli frem med gruppen de påfølgende, farlig lettløpte kilometerne: 4:28 - 4:31 - 4:29 - 4:28 - 4:31 (her måtte jeg faktisk hoppe til side på grunn av en møtende, stor, rund og skrekkslagent brekende sau. Eksotisk!) - 4:29 - 4:30.

Hele tiden formante jeg meg selv om å slakke av. Det funket dårlig, og jeg visste hvorfor. Selv om jeg påstår, og egentlig tror jeg mener oppriktig, at tid er uten betydning, så bor det en sterkt kontrollerende – og ofte saboterende – drømmer dypt inne i hodet mitt: Tenk for en personlig triumf det ville være å subbe 3:15 en gang til? Å fikse det her, i den krevende Athen-løypa, ville vært en nydelig bekreftelse!


I Pheidippides fotspor - Løypa følger ruten som det Athenske sendebudet Pheidippides i følge myten fulgte da han løp fra Marathon til Athen med budskap om seier over Perserne for 2.500 år siden. Målgang for løpet er dessuten på fødestedet for de moderne olympiske leker, Athen Olympiske Stadion. Jeg håper den ekstra løkken som dagens maratonløpere følger fra fem til syv kilometer, ikke skyldes at Pheidippides rotet med retningen, men er lagt til senere, for å få korrekt maratondistanse. 

Etter den berusende lette starten, var jeg litt spent men grunnleggende optimistisk for fortsettelse. Beina er sterke, og selv om jeg ikke er noen motbakkeløper tåler jeg da noen høydemeter.

Trodde jeg.

Tidlig, altfor tidlig og i altfor slakk motbakke, begynte å lårene å kjennes stinne. Solen hadde klatret et godt stykke opp på himmelen og kastet varme stråler mot oss. Hva skjedde med det varslede skylaget? Pulsen steg, og svette rant ned ryggen. Urovekkende, ettersom jeg generelt svetter lite. Jeg savnet solbrillene som ble lagt igjen på hotellrommet, og den grønne buffen som alle løpere ble oppfordret av arrangøren til å bære på hodet eller rundt halsen for å skape en "runners' forrest" var plagsomt varm. Jeg rev den av meg og tvinnet den rundt håndleddet i stedet.


Jeg måtte flire litt da denne værmeldingen dukket opp på klokken, der jeg satt i den tidlige Maraton-solen og ventet på start. Fliret forsvant ettertrykkelig, sammen med svetten som rant ned ryggen, et par timer senere.

Ikke lenge etter måtte den imidlertid på igjen. Løypa passerte gjennom det lille stedet Mati, der så mange som 99 mennesker omkom i forbindelse med den ekstreme skogbrannen i sommer. Rett før vi ankom området løp vi gjennom en grønn portal, der vi av en innlest, elektronisk stemme ble oppfordret til å ta på oss våre grønne buffer. Slik skulle vi danne en "Runner's Forrest" til støtte for ofrene og de etterlatte.

Ikke lenge etterpå var vi omgitt av svarte rester av trær og hus. Å løpe gjennom det svartbrente, avsvidde området ga et avbrekk fra tåpelige, selvopptatte tanker. Heiagjenger holdt bannere med "I will not forget" og "99 victims" på gresk og engelsk. Sorte ballonger fløy i luften, og enkelte sortkledde publikummere holdt bilder av kjære de hadde mistet. Tross sorgen heiet og motiverte de løperne. Sterke inntrykk!

Det var godt å ha lagt Mati bak seg. Det er ubehagelig å komme så tett på andres lidelse, det setter ens egen idiotiske sutring over å være sliten i et maraton i  brutalt perspektiv. Allikevel tok det ikke lang tid før tankene motvillig forsvant innover igjen når bakkene tiltok. Det høres antakelig ikke så voldsomt ut, men de tretti meterne opp den 16. kilometeren slet hardt på moralen. Én ting var den kilometerlange, seige bakken isolert sett; jeg visste så altfor, altfor godt at den bare var småtteri i forhold til resten av løypa. Det skulle jo gå oppover i praksis hele veien frem til 31-kilometersmerket. Hva i all verden hadde jeg begitt meg ut på denne gang?


Løypeprofil for Athen (øverst) vs Berlin - Spørs om ikke også Pheidippides hadde foretrukket Berlin.

Heldigvis gikk det godt nedover igjen rett etter bakken ved 16, og til min glede responderte bena godt. Men så begynte den virkelige stigningen. Ikke så bratt egentlig, men derfra gikk liksom løypa bare kontinuerlig oppover. Og pulsen steg med den. Jeg har alltid slitt med bakkene i Boston, men i forhold til dette... Newton Hills; eat your heart out! 

Svetten rant, og jeg fylte på med vann langt oftere enn normalt. Jeg både drakk og helte de avkjølende dråpene ned under trøya. Svamper, mettet med herlig kjølig vann, ble delt ut ved mange av drikkestasjonene, og jeg tok grådig imot. Det ble en fast rutine å klemme ut så mye som mulig under trøya både foran og bak, før jeg la svampen mot ansiktet for å utnytte siste rest av kjøling.

Lysten til å gå vokste seg stadig sterkere, men å begynne å gå før man er halvveis... Tanken på hvor lang tid det ville ta, motiverte meg til å fortsette løpingen. En stund. Det hodt til kilometer 24. Stigningen som da åpenbarte seg så ikke ut til å ha noen ende og med det ble den siste stusselige kvisten av pågangsmot felt med motorsag. Kilometertid: Åtte og et halvt minutt!

Hver gang jeg sliter i maratonløp tenker jeg på den engelske komikeren Eddie Izzards ord om løping, uttalt etter å ha løpt 27 maraton på 27 dager: Løping er 90 % mentalt, resten sitter i hodet. Teknisk sett stemmer det naturligvis ikke, men det beskriver på herlig vis hvor ufattelig viktig det er å ha rett tankesett. På tross av den skyfrie himmelen, hang en plagsom (men ikke skyggegivende) gråværssky over hodet mitt der jeg tuslet opp bakken, mens den ene etter den andre løperen passert meg.

Jeg skulle til Athen for å bli en ekte maratonløper. I hvilken grad kan man anse seg selv som en maratonløper om man har gått flere kilometer av løpet? Når jeg tenkte på det innså jeg at jeg i grunn har gått deler av veldig mange av maratonløpene jeg har deltatt i. Ikke helt i Haruki Murakami-ånd. Jeg husker det stakk litt å lese i "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping" at han på sin gravstein ville ha "At least he never walked." Det kan jeg definitivt ikke skrive på min gravstein.


Bakker ser ikke så "bakkete" ut på bilder, men det tok jo aldri slutt! 

Av en eller annen grunn dukket stemmen til parterapi-Maiken opp i hodet mitt, og for én gangs skyld var de lavmælte utbruddene hennes fullt berettiget:
- Oh my gooooood! Du behøver jo ikke lage noen stor greie av dette da. Det er bare noen bakker. Litt oppover liksom. Get over it!

Å ikke fullføre var aldri aktuelt, så det var bare å gjøre det beste ut av det. Jeg besluttet å gå i de tydeligste stigningene, og løpe på flatene. Det finnes tross alt langt verre ting enn å gå i lette klær under Athen-solen i november – attpåtil med heiende publikum – når regnet høljer ned hjemme.

Det 31. kilometermerket er ikke et punkt jeg tenker spesielt mye over i maratonløp, men her i Athen hadde det en helt spesiell betydning. Løypas toppunkt. Ferdig med bakkene! Herfra skulle det bare gå nedover! Det var en lettelse å se kilometerskiltet, men jeg tøylet entusiasmen. Helt siden jeg syklet Birken på nittitallet (joda, jeg har syklet ritt også) har jeg tatt den slags "løfter" med en raus klype salt. "Seks mil opp og tre mil ned", sa de om Birken, og jeg gledet meg til å bare rulle ned og la den utrente kroppen min få etterlengtet hvile. Skuffelsen da jeg oppdaget at det faktisk var en og annen motbakke også de tre siste milene tok nesten knekken på meg. Tårene rant! Etter det har jeg funnet det best å ta forbehold  om at denslags løfter ikke nødvendigvis er helt korrekte.

Helt unødvendig, skulle det vise seg. Det var nesten komisk hvordan løypa endret profil. På toppunktet vekslet jeg igjen fra gange til løping, og til min store lettelse responderte bena like positivt som før. Det var bare å rulle på. Nedover, nedover og atter nedover! Litt prøvende først, men etterhvert som beina virkelig viste seg å være så velvillige som det kjentes, økte farten mer og mer. Det var slutt på at andre løpere passerte meg. Nå var det jeg som passerte dem. I hopetall!

Farten var tilbake på persenivå, og selv om det var i nedoverbakke og persemuligheten for lengst var tapt, tikket kilometerne lett unna og det føltes som Berlin 2019 all over again!


Panathinaiko Stadion - den eneste i verden bygget primært i marmor, fødestedet for moderne tiders olympiske leker og ikke minst: åsted for målgang i Athen Marathon. 

Forundret over denne nye, snodige maratonopplevelsen begynte jeg å regne på hva slags tid det ville bli snakk om. Etter en kilometer med "avansert hoderegning" kom jeg frem til ca 3:30, men at sub 3:30 ville kreve noe nær 4-blank-fart de siste kilometerne. Ikke aktuelt, spesielt ettersom det å komme inn på rundt 3:30 etter å ha fryktet å måtte gå halve løpet føltes fantastisk!

Én skarve kilometer før mål takket bena for seg, men den siste kilometeren klarer man alltid! Snart hadde jeg det lekre, svarte tartarndekket på Panathinaiko-stadion under skoene. Gresk Zorba-aktig musikk og jubel fra publikummet på marmortribunen drev meg frem, og så: Målgang!


Nikomen! Endelig en ekte maratonløper, og i motsetning til stakkars Pheidippides overlevde jeg. Men så skal det sies at Pheidippides i forkant av turen fra Marathon til Athen også hadde løpt tur/retur Sparta, ca 240 km på to dager. 

Forundret tuslet jeg tilbake til hotellet. mange tilbakelagte maraton, og så er det fremdeles mulig å få en fullstendig annerledes opplevelse. Selvplagingen rundt hvorvidt jeg kunne kalle meg en maratonløper eller ei var som blåst bort. Jeg hadde tross alt levert bra de ti første og de ti siste kilometerne, og endorfinene var på plass. Nå gjaldt det å utnytte og nyte timene jeg hadde igjen i Athen til fulle: Akropolis og et ørlite festmåltid stod på planen.



Imponerende utsikt over Athen fra Akropolis. Og NÅ kom skyene...

Selv om jeg av og til lurer på om det er fordi jeg ikke tar meg godt nok ut i disse lange løpene, er jeg veldig glad for å ha bein som raskt glemmer hva de har vært utsatt for. Det var null problem å ta turen opp til fascinerende Akropolis selv om jeg hadde skiftet til "høydroppskoene", og det ble en særegen opplevelse å vandre rundt blant ruinene fra tiden for opprinnelsen for løpsopplevelsene som i praksis har endret livet mitt.


Feiring hører med! Ny, stilig og tung medalje, et nydelig måltid, ditto nydelig sprudlende drikke og strøken utsikt til selveste Akropolis. Helt innafor!

Det er vel bare andre gang jeg har vært på en slik type tur helt alene, men jeg må si det ga mersmak. Å kunne fokusere på sitt eget pre-løpsopplegg, og ikke behøve ta seg av - eller ta hensyn til - andre, var gull! Og så er det den avgjørende forskjellene på "alene" og "ensom". Det er noe med løpere og maraton; er man åpen for det er det latterlig lett å komme i kontakt med andre. Det ble rikelig med skravling underveis: et par svensker på flyet, en greker i forbindelse med messen, nederlenderen på bussen til starten, et par nordmenn rett før og rett etter løpet (i tillegg til en av mine svenske flybekjentskaper igjen) og ikke minst en tysker og en Sør-Afrikaner som satt seg ved sidebordet da jeg nøt mitt lille festmåltid. Hele ni ganger hadde Sør-Afrikaneren løpt det ni mil lange Comrades, det eneste ultraløpet jeg har plan om å gjøre, og nå har jeg stående invitasjon til å ta kontakt når jeg skal nedover i 2020 for å krysse også det punktet av "listen".


På tross av at den kom laaaangt ut i maratonrekken ble "den originale" en svært så original maratonerfaring!

For meg er det ganske utrolig at jeg nå kan krysse av et fjerde punkt på listen dette året som begynte så traurig. Athen blir årets finalekryss etter:
Det skal innrømmes at forholdet mellom antall reisetimer og antall timer på reisemålet gjør at svippturen til Athen nok kan anses som litt på den løpsnerdete siden. Når det er sagt finnes det alltid andre som er "verre"; de to svenskene på flyet nedover skulle reise hjem rett etter løpet! Andel reisetid til tross, jeg hadde en knalltur: Nesten 48 timer i Athen, flere nye bekjentskaper, spennende historiske severdigheter og en helt spesiell maratonopplevelse! Dessuten er det ikke lenger noen susikkerhet for min del: Jeg er en maratonløper!

Janicke