torsdag 23. mars 2017

Ellipse for dummies

Erfaring: Sure epler blir lettere å spise om man krydrer dem med litt nysgjerrighet, en dose ydmykhet og en klype selvironi.

Treningsopsjonene manuellterapeuten ga meg var sykkel og ellipse. "Romaskin?" spurte jeg halvt bedende. Egentlig mer for å ha flere godkjente alternativer for kondisjonstrening, enn at jeg hadde noe stort ønske om å ro på bar bakke for kondisjonens skyld. Dessuten tenkte jeg at en romaskin kunne være bra supplement til løpingen også når jeg ikke er skadet, og et apparat jeg kan ha i kjelleren, der takhøyden - til min store sorg - er for lav for tredemølle.




Styrketrening og tøying får jeg fint til hjemme, men hvordan skal kondisjonen vedlikeholdes?

Å ikke trene kondisjon inntil skinka er frisk er ikke et alternativ. Når jeg har sloss mot vinter, og egen intense motvilje mot vinter, i flere måneder (vinter vs Lettbent 0-1), lar jeg ikke resultatet av den innbitte innsatsen gå opp i røyk nå som våren og løpssesongen er rett rundt hjørnet. Ergo måtte aktivitet for opprettholdelse av både løpsstyrke og kondisjon velges blant de tre "ondene" jeg hadde fått tildelt.




Sykkelen min. Sjarmerende og praktisk, men ikke egnet for trening.

Sykling. Ellipsetrening. Roing. Definitivt ikke gullrekka for den glade løper. Et kjapt blikk på sykkelen min, kombinert med tanken på hva en ny, god sykkel (som jeg sannsynligvis ikke kommer til å bruke stort) koster, og ikke minst vissheten om hvor kaldt det kan være å sykle når det er kjølig, eliminerte kjapt den opsjonen. Vinter vs Lettbent 1-1.

Ettersom jeg hardnakket har motsatt meg å melde meg inn på noen form for treningssenter de siste 20 årene, seilte roing opp som, vel, minste motstands vei. Men det var inntil jeg googlet disse apparatene. De romaskinene jeg anså som skikkelige nok, var både større og dyrere enn jeg hadde sett for meg.

Et drøyt døgn etter besøket hos manuellterapeuten bestemte jeg meg endelig. Det var bare å forberede seg på å sette tennene i et syrlig eple: Medlemsskap på treningssenter. Lørdag kveld meldte jeg meg inn og 07:00 søndag morgen troppet jeg opp ved inngangen til Fresh Fitness på Ski, bevæpnet med en QR-kode på iPhonen. Den skulle åpne dører for meg. Men hvor var egentlig inngangen? Jeg fant ingen form for lesere ved hovedinngangen som også er inngangen til en matbutikk. Ingenting rundt hjørnet heller. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle godkjenne det som et greit forsøk og komme meg hjem igjen, men da jeg gikk helt inntil de store glassdørene som utgjør hovedinngangen, for å se om det var noe skilt med informasjon innenfor, gled jammen dørene opp helt uten scanning av QR-kode. Heldigvis er det ikke mange andre folk ute kl 07 på søndager...

Neste utfordring var å komme gjennom slusen inn til selve senteret. Det var her QR-koden skulle benyttes. Helt smertefritt gikk det ikke, og igjen begynte tankene å gå mot at det fikk være med forsøket, men etter et par minutter ble koden godkjent og jeg var inne.

Inne på senteret var jeg mutters alene. Musikken lød fra høyttalere, og stumme tv-programmer blinket på tv-skjermer  rundt om, men det var ikke en sjel ved ett eneste apparat. Det føltes smått spooky. Nølende, og lett paranoid skuende etter overvåkingskameraer, lette jeg meg gjennom rom og maskiner og fant til sist "min" avdeling. Sykler, tredemøller og ellipsemaskiner linet opp foran tause tv'er.





"Don't think. Do elliptical Training." Ikke helt samme schwungen gitt. Like lite i slogan som i utførelse.

Ok, this is it, tenkte jeg og klatret opp på den nærmeste maskinen. Jeg forsøkte å trykke på Quick start knappen, men ingen lys ble tent på displayet og ingenting skjedde. Jeg irriterte meg over at senteret hadde ikke-fungerende maskiner stående slik, og var i ferd med å bytte til neste maskin da displayet - trigget av bevegelsen i pedalene - lyste opp. Aaaah.

Etter å ha tastet inn 60 minutter som mål var tråkkingen i gang, og jeg følte meg endelig ganske så dyktig. Jeg hadde både kommet meg inn i lokalene, opp på ellipsemaskinen, fått den i gang og nå var prosjekt kondisjonsbevaring i gang. Stoltheten varte imidlertid ikke lenge. Etter noen få minutter med bein og armer opp og ned og frem og tilbake, slo det meg at posituren føltes unaturlig. Det føltes så merkelig fremoverlent. Ut med rumpa og svai i ryggen og beina så langt frem. Når farten skulle økes ble armene mer begrensende enn frekvensen på bena. Kan man da bruke det statiske håndtaket under displayet eller tar det bort mye av effekten? Hvor mye motstand bør man stille maskinen inn på? Og hvordan vet man egentlig om man trener bra på ellipse? Stegfrekvensen? Watt? Hvor mange kilometer kan - eller bør - man ellipse (kan det brukes som verb?) på en time? Jeg innså at forarbeidet kunne ha vært langt bedre.

Tre ellipseøkter senere, utstyrt med tips fra andre med ellipseerfaring samt youtube-videoer begynner jeg så smått å finne min ellipseform. Nå veksles det på motstand, med hendene pendlende med og uten grep om hendlene, eller med fast grep om det statiske håndtaket. Jeg kan gå forover og bakover og variere mellom "distanseøkter" og intervaller. Jo, monotont og kjedelig, definitivt, men treningseffekten virker i alle fall å være god. Og aller viktigst: treningsformen er virkelig veldig skånsom for både skinke og bein. Jeg har nok fortsatt mye å lære på ellipsingen, men forhåpentligvis er det kunnskap jeg ikke får nytte av særlig lenge.

Janicke

lørdag 18. mars 2017

Think. Don't run.

Jeg hadde lært! Jeg mente jeg var smartere. Ok, vi snakker ikke om et sprang på IQ-skalaen akkurat, men i mitt hode tok jeg mer hensyn til kroppens signaler enn før. Vondter som gjentok seg på flere påfølgende løpeturer, eller satt i etter økter, ble analysert og tiltak vurdert. Men det er bare å innse realitetene nå som de står der, flombelagt i etterpåklokskapens blendende klare lys: Da det gjaldt som mest ble jeg for opphengt i plan og "plikt" og må nå ta straffen for litt uflaks, men mest ren og skjær dumskap. Igjen. 
  1. Generelt stor mengde trening, med sanking av PB under Bislett 50 på toppen. 
  2. Litt for sparsomt med hvile etter Bislett. 
  3. Ingen justering for krevende forhold. Det kan være at 100+ km på glatt føre koster litt mer enn 100+ km på bart føre... 
  4. "Skal bare"-mentalitet når jeg egentlig ante uråd. 
Fast søndagsgesjeft har vært å finne ut hvordan programmet kunne revideres for å gå opp med ukens øvrige planer. Uke ti fikk jeg aldri fulgt...

Flink og målrettet var jeg. Utfordringer med å få treningsprogrammet til å gå opp med livet ellers ble løst med kreativ og rimelig fleksibel innstilling. Var det vanskelig å få skvist inn 24 km en hverdag, så var det bare å komme seg ut tidlig så man rakk hjem til å vekke barna kl 07. Hadde man fått invitasjon til bursdag med formiddagsløpetur på 17 km innlagt i feiringen (forøvrig utrolig fin måte å feire på) når det stod 29 km i treningsprogrammet, så var det bare å ta de øvrige 12 km hjemme først. 

Å komme seg ut har tidvis vært milelangt unna lystbetont, spesielt ettersom føre og temperatur har variert så mye, men jeg har kommet meg ut og gjort det. Don't think. Run. Og har jeg tenkt så har jeg tenkt på Boston og hva som måtte til for å komme i mål til ny bestetid der. 

Genialt å feire bursdagen til SkiLøperne styrekollega Eline med løpetur i sørmarka før real bursdagslunsj. Terrengløping kan imidlertid være risikabelt... 

Muligens - antakeligvis - var jeg for "flink". Jeg mener selv jeg hadde kontroll på murringen i skinka - høyre side denne gang, for variasjonens skyld. Relativt god kontroll i alle fall, inntil jeg tråkket feil i terrenget og røsket opp beinet. Antakelig røsket jeg da opp skaden også. Tempoøkten som stod på programmet neste dag burde blitt utsatt, og de 19 kilometerne, delvis med SkiLøperne, to dager etter det igjen, var opplagt idioti.

Selv etter uhorvelig mange dagers hvile (fire) ble det en ubehagelig start og smått haltende slutt på den lette løpeturen sist søndag, og på tross av godt med tøye-, styrke- og balanseøvelser har de få og forsiktige øktene etterpå vært vonde. 

Ble plutselig veldig flink til å trene styrke og balanse samt å rulle den vonde skinka. Kom omsider i gang med å se på Game of Thrones også. Sent men godt (begge deler). 

Å be om hjelp sitter veldig langt inne. Også når det handler om å oppsøke spesialister som får betalt. Når det vonde sitter i skinka gjør det terskelen enda litt høyere... Til sist ble desperasjonen såpass sterk, og de vennligsinnede men strenge formaningene såpass mange, at det ble en ny tur til Hjelp24 på Ullevål.

Fredagens besøk kommer jeg ikke til å glemme med det første. Å ligge på benken i trusa er i seg selv milelangt unna komfortsonen. Når man i tillegg blir "torturert" med både trykking, klemming og knaing, samt nåler med pulserende strøm... På tross av at jeg under manuellterapeutens hardhendte behandling stønnet og vred meg i smerte, kunne jeg ikke annet enn å le da han flirende sa: "Pust med magen og nyt".

Snapchat-filter måtte til for å virkelig få frem hvordan det opplevdes å ikke få løpe. Sorgen føles litt lettere å bære etter besøket hos manuellterapeuten. 

Røff behandling, løpe-, og til og med gåforbud, samt instruks om diverse øvelser, burde kanskje gjort alt verre, men det var en mer optimistisk utgave av Lettbent som takket for seg etter spesialistbesøket. Der forrige helg var mørk og i total "denial" er situasjonen nå akseptert og satt i perspektiv; det bare er å gjøre det som må gjøres! Boston er kjørt. Forhåpentligvis kan jeg fullføre og hente medaljen. Det er naturligvis kjipt når jeg har fått trent så fokusert og innbitt som jeg har gjort, men innsatsen er ikke tapt og det kommer flere løp. Maratonløpene kommer som perler på en snor fremover faktisk.  Det SKAL bli maratonpers i år.

Det får bare bli litt senere.

Janicke