De siste dagene har ikke vekten helt vært med meg. Den har ikke vært grei i det hele tatt, og det på tross av at jeg har vært knallflink. Hvordan kan vekten gå oppover når jeg bare spiser sunt og riktig og løper over 50 km i uka? Jeg fatter det ikke, og i stedet for å gi meg blod på tann tar det piffen fra meg. Jeg må virkelig jobbe med meg selv for å ikke bli skikkelig nedfor, og jeg vet jo egentlig at det er bare naturlig variasjon. Mengde vann i kroppen kan utgjøre ganske mye. Jeg vil imidlertid ikke høre på min egen fornuft og får lyst til å trøstespise. Snakk om idioti!
Heldigvis skal jeg løpe på tredemølla i kveld. Utrolig nok hjelper det meg til å motstå trangen til å stappe i meg mat og søtt. På lørdag skal jeg løpe over to mil. Ta det helt rolig, bare for å se hvordan det går. Har vært oppe i atten, så det burde ikke by på så voldsomme problemer, og nå begynner også veiene å bli bare, slik at det ikke blir så mye ekstrajobbing for hver meter.
Noe av det som motiverer meg veldig er en duppeditt jeg kjøpte for et par år siden. Garmin Forerunner 305; løpeklokke med GPS. Jeg var skikkelig lei av å ikke vite hvor langt jeg hadde løpt, eller å kjøre runden så godt som mulig med bil for å finne det ut. Derfor la jeg inn nesten 3.000 kroner i en løpeklokke - selv om jeg hadde en god klokke fra før. Jeg har ikke angret.
Enten så elsker du hjelpemidler som Garmin, eller så liker du det sannsynligvis ikke i det hele tatt. Jeg har blitt rent avhengig av den lille computeren min. Det er fantastisk morsomt å laste turen over på pc'en etter endt økt - spesielt de lengre - og se hvordan fart og puls har vært de forskjellige steden . Å få se turen presentert på google earth er også artig.
Om man skal trekke frem noe negativt er det at det noen ganger kan ta litt tid å få "finne satellitter". Jeg har også opplevd en gang at klokken ikke fant satelliter, og det var skikkelig nedtur. Det kan virke som den sliter litt ekstra når jeg har forflytet meg veldig langt mellom to løpeturer. For eksempel Oslo en dag og London den neste. Men det er bare en teori.
Noe annet særdeles motiverende å kjøpe nytt løpetøy eller løpesko. Så sant det fungerer som forventet da. Jeg har kjøpt feil sko et par ganger, og det har hendt at løpetøyet ikke har vært så bra som jeg hadde trodd. Men når det klaffer er det virkelig bra. Mine gode gamle Adidas, som har båret meg kilometer på kilometer i flere land måtte sendes til de evige løpebaner. Sålene var nedslitt og det var hull i stoffet på begge skoene. Nå har jeg to nye Adidas-par, et dyrt og et som var nedsatt. De dyre er fantastiske og jeg gleder meg til å løpe med dem i morgen. På mølla i kveld bruker jeg nok mine Mizunos, for de billigste nye fikk jeg litt gnagesår av litt. Må sørge for at det har grodd skikkelig før neste tur med dem. Moralen er nok at billigere sko er dårligere, selv om de liksom skal ha vært dyre før. Litt irriterende.
Den beste motivasjonen av alt er naturligvis at å virkelig kjenne at formen er i ferd med å bli god. I dag meldte jeg meg på Oslo (halv)maraton, og der skal jeg ta ny pers! Jeg tror virkelig jeg kan klare å løpe på rundt1:30 i september. Det er motiverende å tenke på.
J
torsdag 26. februar 2009
søndag 15. februar 2009
Morgenstund, gull i munn og alt det der
Det er helt sikkert store individuelle forskjeller når det gjelder behov for søvn, og når denne søvnen helst bør unnagjøres - eventuelt nytes. Men livet er kort, og jeg har problemer med å fatte at mange foretrekker å bli under dynen til langt på dag.
Min biologiske klokke tikker ikke lenger (heldigvis) men jeg har nok innebygget en sveitsisk vekkerklokke som både tikker og ringer med høy presisjon. Og jeg liker det. Lykke er å ha fått gjort både det ene og det andre før husets øvrige beboere kommer tassende ned trappen. Ta for eksempel gårsdagen; Etter seks timer våkner jeg og er lys våken en god stund før seks. Smører meg et knekkebrød som jeg tar med meg foran PCen hvor jeg jobber en times tid. Får sendt avgårde det jeg helst skulle ha rukket fredag kveld.
Klokken er syv. Fortsatt deilig stille i huset. Antydning til blå lysning utenfor vinduene.
Med den lille mag-lighten sniker jeg meg inn på soverommet og plukker med meg treningstøy; stillongs, vinterløpetights, lifa-genser, fleecevest, trenings-bh og treningsjakke. Ikke en bevegelse fra under den store dundynen i andre enden av rommet. Stille, stille.
Gradestokken viser minus 12,5, så lue og hansker må på før jeg forsiktig låser opp begge låsene på ytterdøra. Den gamle teak-døren har slått seg litt i kulden, og et kraftig dytt må til for å åpne den. En lav, men dyp, lyd av tre mot tre høres for meg ut som på nivå med et bombenedslag. Jeg fryser noen sekunder og lytter, men huset er fortsatt helt stille. Kvart over syv er jeg avgårde.
Det lysner mens jeg løper, og de eneste jeg møter er noen trøtte hundeeiere med sine intenst snusende firbente venner. Joggeskoene knirker mot den iskalde snøen, men ellers er det helt stille og veldig vakkert.
Tankene flyr, og det samme gjør kilometerne. Etterhvert begynner det å bli litt mindre avstand mellom mennesker og biler. Landet er i ferd med å våkne til liv.
Hele atten kilometer senere, og rett før klokken ni, er jeg hjemme igjen. Solen skinner lavt fra skarp blå himmel. Sliten og glad plukker jeg med meg avisene. I vinduene ser jeg at lysene er tent. Den tunge ytterdøren er ulåst og innenfor blir jeg gledesstrålende mottatt av to deilige, pysjkledde, dynevarme småjenter.
A-mennesker blir ofte sett på som "nutters". Jeg ser det motsatt. Hver morgen er en liten vår, en slags renessanse. Jeg ofrer gjerne noen timer under dynen for å oppleve det. Igjen og igjen.
J
Min biologiske klokke tikker ikke lenger (heldigvis) men jeg har nok innebygget en sveitsisk vekkerklokke som både tikker og ringer med høy presisjon. Og jeg liker det. Lykke er å ha fått gjort både det ene og det andre før husets øvrige beboere kommer tassende ned trappen. Ta for eksempel gårsdagen; Etter seks timer våkner jeg og er lys våken en god stund før seks. Smører meg et knekkebrød som jeg tar med meg foran PCen hvor jeg jobber en times tid. Får sendt avgårde det jeg helst skulle ha rukket fredag kveld.
Klokken er syv. Fortsatt deilig stille i huset. Antydning til blå lysning utenfor vinduene.
Med den lille mag-lighten sniker jeg meg inn på soverommet og plukker med meg treningstøy; stillongs, vinterløpetights, lifa-genser, fleecevest, trenings-bh og treningsjakke. Ikke en bevegelse fra under den store dundynen i andre enden av rommet. Stille, stille.
Gradestokken viser minus 12,5, så lue og hansker må på før jeg forsiktig låser opp begge låsene på ytterdøra. Den gamle teak-døren har slått seg litt i kulden, og et kraftig dytt må til for å åpne den. En lav, men dyp, lyd av tre mot tre høres for meg ut som på nivå med et bombenedslag. Jeg fryser noen sekunder og lytter, men huset er fortsatt helt stille. Kvart over syv er jeg avgårde.
Det lysner mens jeg løper, og de eneste jeg møter er noen trøtte hundeeiere med sine intenst snusende firbente venner. Joggeskoene knirker mot den iskalde snøen, men ellers er det helt stille og veldig vakkert.
Tankene flyr, og det samme gjør kilometerne. Etterhvert begynner det å bli litt mindre avstand mellom mennesker og biler. Landet er i ferd med å våkne til liv.
Hele atten kilometer senere, og rett før klokken ni, er jeg hjemme igjen. Solen skinner lavt fra skarp blå himmel. Sliten og glad plukker jeg med meg avisene. I vinduene ser jeg at lysene er tent. Den tunge ytterdøren er ulåst og innenfor blir jeg gledesstrålende mottatt av to deilige, pysjkledde, dynevarme småjenter.
A-mennesker blir ofte sett på som "nutters". Jeg ser det motsatt. Hver morgen er en liten vår, en slags renessanse. Jeg ofrer gjerne noen timer under dynen for å oppleve det. Igjen og igjen.
J
onsdag 11. februar 2009
Mer eller mindre lettbent i snøen
I februar fikk vi endelig skikkelig vinter. Mens M og jeg nøt deilige dager, i riktignok kalde, men forholdsvis snøfrie London, lavet snøen ned i fantastiske mengder hjemme. Et gjennomgående tema i SMS-rapportene og telefonsamtalene fra familiene våre dreide seg om snø, mer snø og enda mer snø. Det førte naturligvis til kaos i både bil-, fly- og togtrafikk, i tillegg til at alle beboere på østlandet måtte ta snøskuffa fatt for å komme seg ut døren.
For M og meg gjorde dette turen vår enda mer eksotisk, og vi var uendelig glade for at vi hadde tatt oss råd til å parkere på P11 på Gardermoen; under tak.
Vel hjemme igjen er det et imponerende eventyrland utenfor husveggen. Solen, som for hver dag gir oss litt mer lys, stråler på sitt vakreste. Da tåler jeg at gradestokken oppgir et tall som ligger nærmere 40 grader under trivselstemperatur - ja, i alle fall en stund.
Noe annet jeg kom hjem til var en syvåring med høy feber. Ikke helt uventet ettersom alle venninnene hennes har hatt det de siste ukene. Det måtte jo bli vår tur også, selv om vi så smått begynte å håpe at vi skulle slippe unna.
Dette har ført til flere hjemmekontor-dager enn vanlig. Heldigvis er syvåringen såpass stor at hun fint kan (og vil) holde seg i ro foran TV'en fra hun står opp til hun legger seg. Å jobbe er dermed ikke noe problem. Når så tilstanden i går var stabil og feberen ikke så høy lenger tok jeg sjansen på en utendørs løpetur i lunsjen. Det er nå engang noe annet å løpe i dagslys enn i totalt vintermørke eller på tredemølle i kjelleren. Når i tillegg omgivelsene ser ut som de gjør nå må det nytes før det forsvinner. Et par plussgrader kan raskt forvandle det halvmeterhøye, nydelige hvite fløyelsteppet til 15 centimeter bløt, trist og grå slaps. Om det deretter fryser på igjen er det ikke bare veldig lite vakkert, men direkte skummelt å bevege seg utendørs.
Så, carpe diem og alt det der, jeg kom meg ut til kong vinter blant langrennsgående skoleklasser og pensjonister, og nøt en mil med mykt og/eller glatt underlag. Den type motstand gjør vel bare treningen enda mer effektiv. Dessuten er det særdeles motiverende å løpe i et slikt overdimensjonert, nasjonalromantisk postkort. Jeg må nesten finne frem langrennsskiene til helgen.
J
For M og meg gjorde dette turen vår enda mer eksotisk, og vi var uendelig glade for at vi hadde tatt oss råd til å parkere på P11 på Gardermoen; under tak.
Vel hjemme igjen er det et imponerende eventyrland utenfor husveggen. Solen, som for hver dag gir oss litt mer lys, stråler på sitt vakreste. Da tåler jeg at gradestokken oppgir et tall som ligger nærmere 40 grader under trivselstemperatur - ja, i alle fall en stund.
Noe annet jeg kom hjem til var en syvåring med høy feber. Ikke helt uventet ettersom alle venninnene hennes har hatt det de siste ukene. Det måtte jo bli vår tur også, selv om vi så smått begynte å håpe at vi skulle slippe unna.
Dette har ført til flere hjemmekontor-dager enn vanlig. Heldigvis er syvåringen såpass stor at hun fint kan (og vil) holde seg i ro foran TV'en fra hun står opp til hun legger seg. Å jobbe er dermed ikke noe problem. Når så tilstanden i går var stabil og feberen ikke så høy lenger tok jeg sjansen på en utendørs løpetur i lunsjen. Det er nå engang noe annet å løpe i dagslys enn i totalt vintermørke eller på tredemølle i kjelleren. Når i tillegg omgivelsene ser ut som de gjør nå må det nytes før det forsvinner. Et par plussgrader kan raskt forvandle det halvmeterhøye, nydelige hvite fløyelsteppet til 15 centimeter bløt, trist og grå slaps. Om det deretter fryser på igjen er det ikke bare veldig lite vakkert, men direkte skummelt å bevege seg utendørs.
Så, carpe diem og alt det der, jeg kom meg ut til kong vinter blant langrennsgående skoleklasser og pensjonister, og nøt en mil med mykt og/eller glatt underlag. Den type motstand gjør vel bare treningen enda mer effektiv. Dessuten er det særdeles motiverende å løpe i et slikt overdimensjonert, nasjonalromantisk postkort. Jeg må nesten finne frem langrennsskiene til helgen.
J
mandag 9. februar 2009
Lettbent i London
Det er en tøff omstilling å komme hjem etter å ha vært på skikkelig husmortur i fantastiske London. Torsdag til søndag har M og jeg travet gatelangs i denne supermetropolen av historie og opplevelser. Det blir så tydelig for en at man kommer fra et knøttlite land, når man oppholder seg i de virkelige byene. Jeg har knapt vært hjemme et halvt døgn, og savner allerede by-pulsen og mulighetene, lange turer både i løpe- og gangfart, avslappet frokost på Starbucks, butikkene og museene. Deilige morgenløpeturer i Hyde park og langs Themsen, i de mest fantastiske omgivelser.
Jeg kunne løpt i timesvis i London, men det er tross alt andre ting å gjøre også - så det ble med én-times-morgenturer i passe tempo for å ta inn alt sammen. Underveis sluker jeg alle tradisjonelle severdigheter før de er overfylt av turister, og får derfor se det hele på en annen måte, helt for meg selv (i alle fall så nær som). I tillegg gjør unektelig morgenlyset, og eventuelt morgensolen, alt enda flottere og vakrere.
I tillegg til alle severdigheter man kan komme over under løpeturer rundt om kring er alle fantastiske bygninger - nye og gamle - med bygningsdetaljer som i seg selv nesten er skulpturer. Jeg elsker det!!
Som seg hør og bør på en skikkelig husmorferie har M og jeg fnist oss igjennom dagene. Med base på et veldig bra hotell, Charing Cross, har vi hatt det meste innen grei rekkevidde til fots. Tilsammen har vi nok gått hver vår maraton, for å ta undergrunnsbanen har ikke vært noe alternativ til å gå. Der nede ser man jo ingenting!
Vi hadde ikke lagt planer for turen, annet enn at vi skulle ha det gøy og hoppet derfor på de mulighetene som fristet underveis. Vi kom tilfeldigvis over et teaterstykke med min desiderte favorittskuespiller James McAvoy og fikk billetter til forestillingen den samme kvelden. Vi var tilogmed så heldige at M og jeg kunne nyte stykket "Three days of rain" generelt og Herr McAvoy spesielt, fra første rad.
Vi hadde hverken hørt om stykket eller forfatteren av stykket før vi oppdaget plakaten ved inngangen til Apollo theatre. Det er mulig vi ga litt feil inntrykk når vi etter å ha fått bekreftet at det var ledige billetter til kveldens forestilling (atpåtil ekstra glade for at det var på første rad) spurte mannen i luken hva stykket handlet om, og om han hadde noe informasjon. Det må innrømmes at forventningene var skyhøye, og at tanken på å være så nær "James" satt oss litt ut resten av dagen. Det ble forøvrig ikke noe bedre etter stykket, for alle forventninger ble innfridd; Et spennende, overraskende og dynamisk stykke, ypperlig satt opp og fantastisk gjennomført av de tre rolleinnehaverne. Må rett og slett finne ut litt mer om denne Richard Greenberg. Og når det gjelder James McAvoy har vi, som to pubertale ungjenter, vært forelsket siden...
"Kjærlighetssorgen" har vi forsøkt å drukne i x flasker rødvin. Om vi klarte å drukne den kan diskuteres, men M og jeg har i alle fall hatt det ufattelig morsomt disse dagene i London. Derfor er det rett og slett litt tungt å være tilbake i gamlelandet i dag. På tross av at det er helt nydelig ute, med vanvittige mengder snø som gnistrer i solskinnet, er hodet mitt fortsatt i London; gatelangs, på café, i butikker og på teater...
J
Jeg kunne løpt i timesvis i London, men det er tross alt andre ting å gjøre også - så det ble med én-times-morgenturer i passe tempo for å ta inn alt sammen. Underveis sluker jeg alle tradisjonelle severdigheter før de er overfylt av turister, og får derfor se det hele på en annen måte, helt for meg selv (i alle fall så nær som). I tillegg gjør unektelig morgenlyset, og eventuelt morgensolen, alt enda flottere og vakrere.
I tillegg til alle severdigheter man kan komme over under løpeturer rundt om kring er alle fantastiske bygninger - nye og gamle - med bygningsdetaljer som i seg selv nesten er skulpturer. Jeg elsker det!!
Som seg hør og bør på en skikkelig husmorferie har M og jeg fnist oss igjennom dagene. Med base på et veldig bra hotell, Charing Cross, har vi hatt det meste innen grei rekkevidde til fots. Tilsammen har vi nok gått hver vår maraton, for å ta undergrunnsbanen har ikke vært noe alternativ til å gå. Der nede ser man jo ingenting!
Vi hadde ikke lagt planer for turen, annet enn at vi skulle ha det gøy og hoppet derfor på de mulighetene som fristet underveis. Vi kom tilfeldigvis over et teaterstykke med min desiderte favorittskuespiller James McAvoy og fikk billetter til forestillingen den samme kvelden. Vi var tilogmed så heldige at M og jeg kunne nyte stykket "Three days of rain" generelt og Herr McAvoy spesielt, fra første rad.
Vi hadde hverken hørt om stykket eller forfatteren av stykket før vi oppdaget plakaten ved inngangen til Apollo theatre. Det er mulig vi ga litt feil inntrykk når vi etter å ha fått bekreftet at det var ledige billetter til kveldens forestilling (atpåtil ekstra glade for at det var på første rad) spurte mannen i luken hva stykket handlet om, og om han hadde noe informasjon. Det må innrømmes at forventningene var skyhøye, og at tanken på å være så nær "James" satt oss litt ut resten av dagen. Det ble forøvrig ikke noe bedre etter stykket, for alle forventninger ble innfridd; Et spennende, overraskende og dynamisk stykke, ypperlig satt opp og fantastisk gjennomført av de tre rolleinnehaverne. Må rett og slett finne ut litt mer om denne Richard Greenberg. Og når det gjelder James McAvoy har vi, som to pubertale ungjenter, vært forelsket siden...
"Kjærlighetssorgen" har vi forsøkt å drukne i x flasker rødvin. Om vi klarte å drukne den kan diskuteres, men M og jeg har i alle fall hatt det ufattelig morsomt disse dagene i London. Derfor er det rett og slett litt tungt å være tilbake i gamlelandet i dag. På tross av at det er helt nydelig ute, med vanvittige mengder snø som gnistrer i solskinnet, er hodet mitt fortsatt i London; gatelangs, på café, i butikker og på teater...
J
Abonner på:
Innlegg (Atom)