lørdag 21. juli 2012

Over stokk og stein

I dag starter starter Rallarvegsløpet! En gjeng imponerende løpere starter fra Flåm og sliter skoene sine 54 kilometer oppover mot Finse i dag, og videre 27 kilometer i morgen. I begynnelsen av uken sjekket jeg muligheten for å delta selv, men etterhvert slo jeg det fra meg. Det hadde vært utrolig spennende å bare hive seg rundt å reise av gårde, men det ble litt voldsomt å få det til både oppkjøringsmessig, praktisk og økonomisk. Joda, jeg hadde fått det til, men det krevde en del prioriteringer som føltes feil akkurat nå. Men neste år er jeg der. Og da reiser jeg ikke alene. Har tatt en venninne i hånden på at vi skal debutere på ultra neste år, og det blir i så fall Rallarvegsløpet. Flere som blir med? (c;

Styrketreningen er fremdeles ikke min sterke side (bokstavelig talt), men denne uken har det blitt en del timer tungt hagearbeid og det må da være minst like bra. Man blir fascinerende mør i alle kriker og kroker av kroppen etter å  ha hakket løs og spadd flere kubikk jord og leire. Innser at det er veldig mange muskler som ikke brukes når man løper...
FiveFingers fotspor.

I går ble det seks Yasso 800 på idrettsbanen, men ellers går de fleste øktene i terreng. Alle terrengskoene må testes behørig, så da får asfalten vente.
Bare å frese over. 

Hebekkskogen som jeg tidligere har beskyldt for å ha sorte hull begynner jeg omsider å få kontroll på, men fremdeles oppdages nye stier og morsomme avstikkere.
Naturlig energipåfyll. Nam! 

Med all denne skogsløpingen burde jeg egentlig melde meg på et terrengløp i høst...

Fortsatt god sommer!

Janicke

mandag 16. juli 2012

Langt vil ha lenger. Kanskje...

Det er skrevet før, men tåler å gjentas: Det er morsommere å løpe fra A til B enn fra A til A! Man kan alltids ta toget et sted og så løpe hjem igjen, men det er enda finere å løpe hjemmefra mot et mål man ikke kjenner så godt. Det gir mer "spenning" på slutten, og det er tross alt da man trenger det mest.

Muligheten for en slik tur dukket opp denne helgen da familien var invitert til grilling hos venner som bor litt forbi Moss. Ettersom ektefellen og verten hadde avtalt å løpe en tur sammen før grillingen anså jeg - og fikk medhold av ektefellen - at det var akseptabelt å komme løpende.

Det var akkurat dette som skulle til for å restituere den tynnslitte løpsmotivasjonen. Ivrig kastet jeg meg over kart på nett og papir for å finne egnede ruter og omtrentlig distanse. Veibeskrivelse ble printet ut, og drikkebeltet fylt med vann og solbærsaft. I følge Google maps var total distanse fra Ski til Moss rundt fire mil. Jeg skulle ringe ektefellen for opplukking når jeg var fornøyd. Man bør jo ikke slite seg helt ut om man skal være en god gjest etterpå. Men innerst inne var jeg sugen på å komme meg helt frem til Moss for egen maskin.
 Østfold fylke, Moss kommune.

Få timer etter at langtur-idéen dukket opp bar det i vei. Den første delen, litt forbi Ås stasjon, var grei, men så bar det ut i det ukjente. Over gårdstun og smale veier. Etter alle regnværsdager strålte endelig solen igjen, og en skjønn, mild bris midt i mot gjorde at temperaturen føltes perfekt. Helt fra start gikk det overraskende lett, og fokus var - i tillegg til å løpe rett vei - å holde farten nede. Jeg skulle løpe langt og lenge. Kanskje ny distanserekord for trening? Kanskje lenger enn maraton? Alt virket mulig.

Vestby, Hølen. Sykkelvei nummer sju var trygg og fin men kunne vært bedre skiltet. Av og til måtte jeg stoppe for å sjekke at jeg var på rett spor. Vann og saft gikk unna raskere enn vanlig, for selv om vinden gjorde at det ikke kjentes så varmt ut, skjønte kroppen at temperaturen tross alt var over tjue grader. For første gang mått jeg stoppe på en bensinstasjonen for å fylle på vann.

Minimumsmålet for turen var å runde tretti kilometer, men jeg ville veldig gjerne i tillegg ha kommet såpass langt at det var Moss. Sånn sett kunne jeg ha stoppet da jeg passerte grensen til Østfold fylke og Moss kommune ved cirka 32 kilometer. Men jeg visste at ektefellen på det tidspunktet var ute og løp og uansett ikke ville kunne hente meg på en stund. Å skulle videre var ikke noe poeng. Fablingen om mer enn maratondistanse hadde kanskje bleknet, men jeg var fortsatt sugen på distanserekord, som etter hva jeg kunne huske ville kreve 37 kilometer.


Kilometerne gikk fremedeles greit unna selv om jeg måtte ta noen runder med meg selv for å forsere en lang oppoverbakke. Etter den synes jeg at jeg kjente meg igjen fra Christian Fredrik-løpet i fjor; Bare å ta den lange slake nedoverbakken der mot målseilet i sentrum! Da Garmin bikket over på 39 kilometer var jeg utenfor Peterson-fabrikken. Tanken var å fortsette for å runde 40, men svimmelheten som tok meg da jeg stoppet for å ta et bilde fikk meg fra det. I boken Born to run ble det uttalt at ultraløp egentlig bare er spise- og drikkekonkurranser med litt trening og utsikt attåt. Mine 39 kilometer var langt unna ultradistanse, men det hadde nok vært lurt å fylle på med noe mer enn vann (og 1,5 dl solbærsaft).

Etter så raskt som mulig å ha fylt på med litt næring etter løpsstopp, og deretter en strålende grillmiddag (ingen av delen hadde jeg stor lyst på fra start - bare å tvinge det ned) kom kreftene tilbake. Halvveis ut i middagen begynte det å smake fantastisk godt, og med ny distanserekord for treningstur i boks var humøret på topp. Det ble en riktig så hyggelig kveld.

Fra demotivasjonens dyp hadde turen fra Ski til Moss brakt meg til optimismens tinder. Såpass høyt opp at jeg i går begynte å sjekke ut mulighetene for å delta i Rallarvegsløpet til helgen. Men det ville vel være galskap...

Ville det ikke?

Janicke

lørdag 14. juli 2012

På leting

Av en eller annen grunn har de siste ukene før ferie en tendens til å bli årets mest intense. Intet unntak i år, delvis på grunn av SkiLøpet. Alt som ikke har hastet har blitt skjøvet på for å få på plass brikkene i løpspuslespillet. Og det er rart med det; Tingene som først ikke hastet og derfor ble skjøvet på, haster plutselig de også.

Når opplevd kontroll og oversikt glipper, og erstattes av en tiltagende følelse av å være omringet av små, men tikkende bomber, har det en beklagelig tendens til å gå ut over både nattesøvn og løpeglede. Kun én ting å gjøre: Gjenvinne kontrollen. Der det er mulig. Det er hva de to første ukene av juli har gått med til. Og om julidagene først skal tilbringes ved arbeidspulten så har det i alle fall vært en særdeles god juli-måned for nettopp det. Antallet lengtende blikk ut vinduet har ikke vært mange.

Og så løpingen da. Igjen har mottoet "Don't think. Run" blitt tatt i aktiv bruk. Mangel på tid er en ting. Det arbeidsvennlige været en annen. Joda, det er gøy å løpe i regn og fosse gjennom dammer og gjørme. Men ikke  h e l e   t i d e n ! Når denne solskinnselskende asfaltløperen i tillegg - for noen uker - har trukket ut i skogen for å teste terrengsko blir det veldig mye vann og i overkant mye gjørme. Men, det er bare å koble ut tankevirksomheten å snøre skoene på uansett. På den positive siden: det er tross alt mulig å løpe i kort.

De nært omliggende skogsområder har blitt utforsket i mange omganger nå. Terrengskoene testes på skogsveier, myke barkstier og smale, svingende eventyrstier.
På eventyrferd med Mona i Sørmarka.

Over stokk og stein, og både over og gjennom bekker og gjørmeområder. Med venner og alene. Og nye - mer eller mindre ønskede - bekjentskap har blitt stiftet.

Terrengsko med godt grep kommer godt med
når man plutselig må bråstoppe.

Jeg har til og med lært nye ting om nærmiljøet. Som for eksempel at Stunneråsen, som i dag ligger 200 meter over havet, en gang var en øy i en skjærgård. I dette området er de eldste sporene etter mennesker på Østlandet funnet. Kjekt å vite.
Stunneråsen - også kalt "Stunnerøya".

Når følelsen av kontroll over jobb og løpsarrangement nå delvis er gjenvunnet, regner jeg med at også løpegleden blir gjenfunnet. Jeg vet at den finnes i rikt monn, det er bare å lete.

Kanskje dukker den opp på langturen i dag, et eller annet sted mellom Ski og Moss.

Janicke

søndag 1. juli 2012

Barfot og sokkeløs

Tvilende men fristet. Positiv men undrende. Vibrams barfotsko, disse sko-hanskene kalt FiveFingers, har stått på ønskelisten siden første gang jeg så dem. Tvilen har imidlertid holdt igjen for investeringen. Derfor var gleden og spenningen stor da det ble klart at Vibram FiveFinger Spyridon var med i Löplabbets terrengskotest.
Endelig FiveFingers!

Rolig langtur i terreng stod på planen, men Vibram FiveFingers er ikke en sko man hopper rett på langtur med. Advarslene har vært mange: Vær forsiktig! Derfor ble det Mizuno Wave Ascend som først fikk plaske gjennom bløte stier. Fem kilometer senere, god og varm, bar det tilbake til bilen som stod parkert rett utenfor skogen. Tid for skobytte.
Første skobytte. Er tåa på plass?.

Å få på Vibram FiveFingers kan være en utfordring. Trikset er å få på plass tærne - hver og en i rett rom - før man drar hælkappen på plass. Begynn med stortåa, deretter "peketåa"(?) og så videre. Det er overraskende vanskelig å kjenne at tåa er på plass, men om man klemmer på hver sko-tå med fingrene kjenner man det naturligvis. Når tærne er på plass er det lett å dra opp hælkappen og stramme skoen med borrelåsbåndet som på enkelt vis får skoen til å sitte riktig så bra.

De første løpestegene var prøvende, men den mye skogsgrunnen var innbydende. Giret ble skiftet og snart fløy jeg mellom trærne. Det føltes i alle fall sånn. Rundt trær, over steiner, røtter og dammer i forskjellige størrelser. Trær som hadde veltet over stien fungerte som hindre jeg kunne hoppe over. Riktignok ikke så høye hindre - jeg skal ikke påskryte meg nevneverdig spenst - men dette var virkelig gøy!

Ny løpsopplevelse: kvist mellom tærne.

Å returnere til bilen etter to kilometer, slik jeg hadde planlagt, var ikke et alternativ. Hvordan kunne jeg det når frihetsfølelsen, og lettbentheten jeg stadig er på jakt etter åpenbarte seg. Jeg bare måtte ha litt til. Etter fire kilometer tok jeg heldigvis til fornuften.
Tilbake til Mizunoene. Skotuppene er litt oppoverbøyd.
 
Å skulle dytte tærne inn i vanlig type sko igjen ga fengsels-assosiasjoner. Det hadde vært så godt å ha full bevegelsesfrihet for tærne. Jeg lurte derfor på om det var mulig å øke frihetsfølelsen noe ved å løpe uten sokker. Det gikk jo fint med Vibramene. Er det egentlig nødvendig med sokker i løpesko? Når man først er i testmodus; verdt å prøve.

Det kostet meg antakelig en vannblemme, men det kan jo hende jeg hadde fått den uansett.
Idylliske Stuene.

Det har blitt mange turer i Hebekkskogen de siste årene, men den kan fremdeles overraske. Enkelte ganger lurer jeg på om det er "sorte hull" der inne; Jeg tror jeg har full kontroll på hvor jeg er, og så ender jeg opp et helt annet sted enn forventet. Muligens har den lett utfordrede retningssansen noe med saken å gjøre... Det var i alle fall en bløt, mør, sulten og glad testløper som vendte tilbake til bilen for tredje gang.

Hvorvidt det blir en barfotløper av meg gjenstår å se, men det blir definitivt ikke lenge til neste gang FiveFinger'ne får bli med på tur!

Janicke