Det er skrevet før, men tåler å gjentas: Det er morsommere å løpe fra A til B enn fra A til A! Man kan alltids ta toget et sted og så løpe hjem igjen, men det er enda finere å løpe hjemmefra mot et mål man ikke kjenner så godt. Det gir mer "spenning" på slutten, og det er tross alt da man trenger det mest.
Muligheten for en slik tur dukket opp denne helgen da familien var invitert til grilling hos venner som bor litt forbi Moss. Ettersom ektefellen og verten hadde avtalt å løpe en tur sammen før grillingen anså jeg - og fikk medhold av ektefellen - at det var akseptabelt å komme løpende.
Det var akkurat dette som skulle til for å restituere den tynnslitte løpsmotivasjonen. Ivrig kastet jeg meg over kart på nett og papir for å finne egnede ruter og omtrentlig distanse. Veibeskrivelse ble printet ut, og drikkebeltet fylt med vann og solbærsaft. I følge Google maps var total distanse fra Ski til Moss rundt fire mil. Jeg skulle ringe ektefellen for opplukking når jeg var fornøyd. Man bør jo ikke slite seg helt ut om man skal være en god gjest etterpå. Men innerst inne var jeg sugen på å komme meg helt frem til Moss for egen maskin.
Østfold fylke, Moss kommune.
Få timer etter at langtur-idéen dukket opp bar det i vei. Den første delen, litt forbi Ås stasjon, var grei, men så bar det ut i det ukjente. Over gårdstun og smale veier. Etter alle regnværsdager strålte endelig solen igjen, og en skjønn, mild bris midt i mot gjorde at temperaturen føltes perfekt. Helt fra start gikk det overraskende lett, og fokus var - i tillegg til å løpe rett vei - å holde farten nede. Jeg skulle løpe langt og lenge. Kanskje ny distanserekord for trening? Kanskje lenger enn maraton? Alt virket mulig.
Vestby, Hølen. Sykkelvei nummer sju var trygg og fin men kunne vært bedre skiltet. Av og til måtte jeg stoppe for å sjekke at jeg var på rett spor. Vann og saft gikk unna raskere enn vanlig, for selv om vinden gjorde at det ikke kjentes så varmt ut, skjønte kroppen at temperaturen tross alt var over tjue grader. For første gang mått jeg stoppe på en bensinstasjonen for å fylle på vann.
Minimumsmålet for turen var å runde tretti kilometer, men jeg ville veldig gjerne i tillegg ha kommet såpass langt at det var Moss. Sånn sett kunne jeg ha stoppet da jeg passerte grensen til Østfold fylke og Moss kommune ved cirka 32 kilometer. Men jeg visste at ektefellen på det tidspunktet var ute og løp og uansett ikke ville kunne hente meg på en stund. Å skulle
gå videre var ikke noe poeng. Fablingen om mer enn maratondistanse hadde kanskje bleknet, men jeg var fortsatt sugen på distanserekord, som etter hva jeg kunne huske ville kreve 37 kilometer.
Kilometerne gikk fremedeles greit unna selv om jeg måtte ta noen runder med meg selv for å forsere en lang oppoverbakke. Etter den synes jeg at jeg kjente meg igjen fra
Christian Fredrik-løpet i fjor; Bare å ta den lange slake nedoverbakken der mot målseilet i sentrum! Da Garmin bikket over på 39 kilometer var jeg utenfor Peterson-fabrikken. Tanken var å fortsette for å runde 40, men svimmelheten som tok meg da jeg stoppet for å ta et bilde fikk meg fra det. I boken Born to run ble det uttalt at ultraløp egentlig bare er spise- og drikkekonkurranser med litt trening og utsikt attåt. Mine 39 kilometer var langt unna ultradistanse, men det hadde nok vært lurt å fylle på med noe mer enn vann (og 1,5 dl solbærsaft).
Etter så raskt som mulig å ha fylt på med litt næring etter løpsstopp, og deretter en strålende grillmiddag (ingen av delen hadde jeg stor lyst på fra start - bare å tvinge det ned) kom kreftene tilbake. Halvveis ut i middagen begynte det å smake fantastisk godt, og med ny distanserekord for treningstur i boks var humøret på topp. Det ble en riktig så hyggelig kveld.
Fra demotivasjonens dyp hadde turen fra Ski til Moss brakt meg til optimismens tinder. Såpass høyt opp at jeg i går begynte å sjekke ut mulighetene for å delta i
Rallarvegsløpet til helgen. Men det ville vel være galskap...
Ville det ikke?
Janicke
