søndag 28. mars 2010

Lettbent på nye veier

Påskeferien er i gang, og gårsdagen gikk med til forflytning. Med vekkerklokken stilt på 4:25 våknet jeg naturligvis 4:19 etter å først ha sovnet litt over midnatt. Tidlige avreiser gjør meg enda mer A-menneske enn ellers. Hodet jobber og kverner og gjør det umulig både å sovne og å sove på morgenen. Jeg synes likevel det er deilig å komme tidlig i gang, og vi nådde destinasjonen, Leipzig i Tyskland, klokken tolv.


Leipzig er kanskje ikke det mest utbredte påskevalget, men ettersom mine svigerforeldre bosatte seg her sist høst er det på høy tid at vi besøker dem. Dessuten er Leipzig en veldig hyggelig by, og jeg har i grunn blitt veldig glad i Tyskland etter at jeg lærte mer om landet gjennom min halvt tyske mann.

Gårsdagen ble treningsfri. Tror ikke det hadde blitt spesielt godt mottatt om jeg forsvant ut på løpetur rett etter ankomst. Dessuten var ikke kroppen min, med akkumulert søvnunderskudd, helt klar for det. Men, i dag skal løpeskoene på, og jeg gleder meg! Det å oppdage nye steder joggende/løpende er fantastisk. Man får sett så mye, og får en veldig god oversikt over geografien og hva som er verdt å se nærmere på. Ofte kommer man også over ting man kanskje aldri ville ha funnet på å se ellers.

Regner med at min mann og jeg tar en langtur sammen, 15 - 20 kilometer, det er jo søndag - den store langturdagen.

Med nok kilometer i bena kan jeg med litt bedre følelse spise noe av det tyske kjøkkens gode - men akk så fete - retter.

Viktig tips til oppdagelsesturer på nye steder: kart (og gjerne kompass) - og gjerne iPhone (kart og kompass samt GPS i ett). (c;

Janicke

fredag 26. mars 2010

Hmmm, teknikk er kanskje ikke så dumt det...

Jada, jeg har både lest og hørt om det før, men det har liksom virket litt ... styrete. Jeg ville jo bare løpe. På med skoene og ut på gaten/skogen. Eventuelt opp på tredemølla. På mitt nivå kan vel ikke teknikken bety så mye?

Nå har jeg revurdert. Teknikk ER viktig. Det som har overbevist meg er armbruk. Jeg innser nå hvor viktig armene faktisk er for å få opp farten. Jeg møtte en gammel bekjent (åh, føler meg så gammel når jeg bruker det uttrykket) på toget for et par uker siden. Hun er sprek og har en del løpserfaring, så det var naturlig at samtalen penset inn på temaet. Hun kommenterte blant annet hvor viktig det er å ha styrke i armene for å få opp tempoet på bena. Skal bena bevege seg fort, så må også armene gjøre det. Jeg sa meg enig, men fortsatte å tenke på dette.

Fra tanke til handling; på neste løpetur prøvde jeg å øke frekvensen på armene, og sannelig gikk det ikke mye lettere å øke frekvensen på bena også. De gjorde det automatisk! Jeg vil påstå at jeg har forbedret meg med mellom fem og ti sekunder per kilometer på grunn av bevisstheten rundt dette. Når jeg løper hva jeg tenker "normalt" tempo nå så er kilometertiden stort sett på under fem minutter.

Det har blitt en del trening i det siste - bare syv hviledager så langt i mars - men jeg tror faktisk at teknikken har bidratt.

Som en direkte konsekvens av denne overbevisningen testet jeg styrketreningstime hos Friskis og Svettis på denne uken. Med step og vektstang fikk hele kroppen kjørt seg akkurat passe. Satser på å være med på dette et par ganger i måneden, og så skal jeg bli flinkere til å løfte litt manualer hjemme også. Det blir vinn-vinn: jeg løper fortere og får penere armer (c;

Veiene er helt bare for snø og det er så deilig! Vel, i alle fall så lenge man ser bort fra all hundelorten som dukker opp etterhvert som snøen forsvinner. Hundeeiere som ikke plukker opp etter pelsdotten sine burde få nesen dyttet ned i det. Det skjules kanskje når snøen faller jevnlig, men det dukker opp - enda eklere enn før - når snøen smelter. Den herligste årstiden tilsmusses av hundeeieres latskap. Det ligger jo overalt... Æsj!

Uansett - nå som veiene er bare har jeg ikke lenger noen unnskyldning. Nå er det på tide å for alvor tenke på - helst gjennomføre - bakkeløp og annen kvalitetstrening. Hvis det virkelig har effekt bare å bruke armene mer, så skal jeg jaggu se om det er mer å hente fra annen teknikk også. Det bør bli godt med muligheter til trening nå som påskeuka setter inn. Jeg klarer helt klart 200 km løping totalt denne måneden. Er på ca 190 nå, og det er fortsatt fem dager igjen.

Janicke

søndag 21. mars 2010

Det er ikke bare bare...

Å være en løper krever en stor dose viljestyrke - og gjerne litt galskap. Uten disse egenskapene vil gode unnskyldninger stå i veien for altfor mange løpeturer til at man kalle seg en løper. I dag var det veldig gode grunner til å holde seg innendørs. Mars viste sin lunefulle side og sendte oss et realt snø-, sludd- og regnvær kombinert med ganske god vind, og det var dagen for ukens langtur.

Uten å vurdere andre alternativer enn å komme meg ut snørte jeg skoene og kom meg ut med fulladet iPhone i lomma. Musikk må man ha på lange turer.

Våren i anmars, eller...kanskje ikke.

Så bar det ut på den velkjente Eikjolveien og deretter rundt stort sett hele Ski. Snøfnuggene stakk i ansiktet, iskald snøslaps, som ble sprutet opp av egne løpeskritt og av forbikjørende biler, fant lett veien inn i løpeskoene, og motvinden forsøkte å sende meg hjem igjen. Men neida; Skal maratonmålet nås, så kan man ikke la seg hindre av slikt. Og nå er det virkelig et maratonmål! I dag har jeg meldt meg på Berlin marathon 2010. Den skal jeg klare på 3.45. Oppdaget først når jeg skulle legge inn datoen i kalenderen min at det er samme dag som Oslo Halvmaraton som jeg også har meldt meg på - men den plassen får jeg selge billig til noen andre.

Første løp på planen er Sentrumsløpet 24. april. Hadde satt meg som mål å løpe på under femti minutter, men det må jeg justere. Har løpt Eikjol, som er en forholdsvis tøff milrunde, på 47 minutter - inklusiv tryn på glatta. Nytt mål for Sentrumsløpet er derfor 45 minutter.

Treningsmengden denne uken har bikket 60 km. Det er jeg knallfornøyd med. (c:

Janicke

torsdag 18. mars 2010

Good times!

De aller fleste løpere gleder seg nå. Snøen smelter, dagene er lenger, solskinnet varmer og vi har hele den virkelige løpssesongen foran oss. Jeg kan ikke vente til første tur i shorts og t-shirt! Med bakgrunn i dette - våren gjør meg alltid så glad - er grunninnstillngen min veldig god nå. I tillegg har det vært en bra løpeuke på andre måter:

Løpegruppa jeg har tatt initiativet til, SkiLøperne, vokser. Ikke fort, men det kommer så smått nye til. På tirsdag var vi fem som løp gruppas andre tur. To var nye, og de var spreke og hyggelige jenter. Jeg hadde lagt opp turen med mange muligheter til å hoppe av underveis, men ingen løp kortere enn ni kilometer! For løpegruppas medstifter og meg ble det ca 13 km. Vi løper veldig rolig slik at alle kan prate uanstrengt, så turen går nesten uten at man merker det. En løpende syklubb rett og slett. Ja, for så langt er det ingen gutter som har blitt med og løpt.

Ukens andre løpsmessige lyspunkt er at Löplabbet skal åpne butikk på Ski Storsenter. Da vet jeg hvor jeg skal handle sko og annet løpsutstyr i tiden fremover. Det er ypperlig!

Og som ikke det er nok; Jeg har fått flere løpsrelaterte ting å pusle med. Jippi! En kollega tipset om en iPhone app, RunKeeper, så nå dobbelt-tracker jeg løpeturene. Litt nerdete, men kartet man får gjennom RunKeeper er mye (MYE) bedre enn kartet jeg får med Garmin Forerunner 305. RunKeeper sync'es også mot RunKeeper på nett helt automagisk.
Skjermdump av RunKeeper. Delikat og ryddig med mye artig informasjon for de som liker slikt. (c:.

I kartet vises runden med kilometermarkeringer, og man får en del tilknyttet informasjon samt mulighet for kobling mot Facebook, Twitter og så videre. Det eneste som mangler i forhold til Garmin'en er pulsen, men det kommer vel etterhvert også. En større svakhet er at GPS'en ikke er like god/kjapp som Garminen, for det er avvik. På søndagsturen som var 19,3 viser RunKeeper bare 18, 67. Likevel kommer jeg nok til å bruke denne fremover - i tillegg til min kjære Garmin.

I går var det virkelig tungt på tredemølla selv om jeg hadde Pride & Predjudice med Colin Firth som Mr. Darcy (*sukk*) på skjermen foran meg. Når i tillegg halsen har vært litt rusten de siste par dagene, har jeg innvilget meg en hviledag i dag. Målsetningen er fem økter denne uka, og det skal gå greit.

Så alt i alt et hurra fra meg i kveld. Krysser fingrene for at jeg klarer å holde løpsgleden og motivasjonen oppe leeeenge, leeenge.

Janicke

mandag 15. mars 2010

LETTBENT - Yiiiihaaa!

Ben som flyr over asfalt. Overkropp og armer som febrilsk forsøker å holde tritt med bena. Kilometer etter kilometer. I går opplevde jeg å være virkelig lettbent.

Jeg skulle egentlig bare ta en recovery run sammen med ektefellen (Dag), og min fars kone Hege. Deres plan var langtur på ca en time og et kvarter. Etter helgens fjelltur var jeg mør og støl stort sett overalt. Over fire mil med langrennsski på beina, riktignok fordelt på tre dager) er veldig uvant og gjør at man stifter nærmere bekjentskap med muskler og muskelgrupper som ikke melder seg til daglig. Spesielt er det tøft å gå utenfor løyper med superglatte ski. Enda tøffere er det å kjøre i utforbakker uten mulighet til å bremse farten. I følge Garmin hadde jeg en fart på 40 km/t i en av bakkene. Gjett om jeg var anspent i hele kroppen hele veien nedover. Jeg krøllet tærne i skoene så jeg var nær ved å få krampe, og forsøkte forgjeves å bremse litt ved å skrape stavene i den hardpakka, isete snøen. Jeg var livredd for å tryne! En erfaren kollega suste vedsiden av meg, utenfor løypa, på fjellski. Stø som et fjell også. Skrekkslagen så jeg at det snart bar inn i svinger, og min kollega instruerte meg om å holde tyngden på ytterskia, og å skyve den litt lenger frem en den andre. "Ytterskia?" tenkte jeg. "Hvilken ski er ytterskia? Ok, det er ytterskia. Skal jeg ha tyngden på den? Uææææ, dette fikser jeg aldri! Jeg kommer til å tryne!!" Og det gjorde jeg - flere ganger. Det er ovrraskende at jeg ikke slo meg ordentlig, men det er klart jeg følte meg rimelig mørbanket etter fem, seks slike fall. Uansett; En rolig løpetur med Dag og Hege hørtes ut til å være midt i blinken i går. Trodde jeg...

Etter 4,5 km i 6-minuttersfart begynte det å bli vanskelig å holde igjen. Etter litt egoistisk overveiing fant jeg ut at ettersom de var to, og det var jeg som ble alene, så kunne vi splitte opp trioen. Da slapp kreftene i mine plutselig vanvittig sterke ben løs. Det var som å bli båret frem av en umerkelig vind. Strålende sol og gryende vår økte nok inspirasjonen også. Jeg økte raskt farten til ca 4:30/km og løp og løp og løp. Tenkte nå og da at dette neppe kunne se veldig smart ut, men "Skitt au". Det var en for fascinerende opplevelse til å la seg stoppe av forfengelighet. Endte til sist på 19,3 km og snittfart på 5:12 (inkluderer de første kilometerne som gikk på drøyt 6 min/km). så ufattelig deilig! Det er nettopp DETTE jeg higer etter som lettbent.

I dag tar jeg meg en hviledag. Forrige uke hadde jeg tross alt seks treningsdager (skigåing medregnet), og totalen for mars begynner å se særdeles bra ut. Medregnet skigåingen (litt usikker på om det skal telles med, men det var definitivt god trening) er det nå 138 km. Uten skigåing er det rett under hundre kilometer. Denne måneden er jeg sikker på at jeg klarer å runde 200-tallet.

Endelig lettbent
Janicke

torsdag 11. mars 2010

Fjolls til fjells

I dag bærer det til fjells - nærmere bestemt Blefjell - med gode kollegaer. Vanligvis ser jeg Blefjell nedenfra og opp ettersom hytta ligger ved foten av fjellet.

Utsikt mot Blefjell fra hyttebrygga - en litt varmere tid på året.

Derfor blir det spennende å se hvordan det ser ut der oppe. Tror ikke jeg har vært der siden jeg lå i pulk (med andre ord ganske mange år siden). Håper at det blir mulig å få sett ned på hytta når vi er på langtur i morgen.

Det ble ikke tredemølle på morgenen i dag, men i går tok jeg Eikjol-runden (10,4 km) med kilometertid på 4:50. Kjørte på det jeg hadde og er i grunn veldig fornøyd. (c:

Resten av uka - kanskje bortsett fra søndag - blir det trim med Ski på beina. Det skal bli fin avveksling.

Janicke

onsdag 10. mars 2010

Vellykket startsskudd for SkiLøperne

I går kveld gikk det første - av forhåpentligvis mange - startskudd for SkiLøperne. Vi ble en fin liten gjeng på fire som våget oss ut i vintermørket. På Facebook har gruppen i skrivende stund ti medlemmer. Enkelte av dem er nok litt redde for å være i for dårlig form til å delta, men jeg tror vi skal få lokket dem med på tur etter hvert. Synes forøvrig at ti medlemmer på så kort tid er veldig, veldig bra. Det er til og med noen jeg ikke kjenner. Kjempegøy!

I går ble det rundt åtte kilometer, i fart som lå på drøyt 6:30/km. Ordentlig skravletur, akkurat som jeg ønsket meg.

Av løpstrening denne uken håper jeg å få til en tur i dag (Eikjol?) og en tur på mølla i morgen tidlig. Deretter blir det skigåing de neste tre dagene. Skal til Blefjell med jobben, og flere mil med ski på beina står på plakaten. Dermed blir det nok en god treningsuke selv om det ikke blir så mange løpedager.

Janicke

søndag 7. mars 2010

Ahhhhhh...

Det er så utrolig godt å sitte i sofaen søndag kveld og være fornøyd med dagens - og ukens - treningsinnsats. Etter å ha vært litt misfornøyd med innsatsen i februar fikk jeg blod på tann. Formen var ikke helt topp mandag og tirsdag, så det ble treningsfrie dager. Det har jeg tatt igjen hver av de øvrige dagene. Ukesfinalen, den femte treningdagen, ble en tomilstur i strålende solskinn og på vippen mot varmegrad. Målet var å holde farten på ca 5:20, så da jeg fullførte på 5:16 uten å være helt tom var - og er - jeg superfornøyd.


Tidlig våridyll. Legg merke til at veien er nesten bar på midten; Ingen grunn til å gråte over tapte brodder. Hurra!

Broddene mine forsvant på en løpetur tidligere i uken. Jeg velger å se symbolsk på det, for å løpe med brodder i dag ville vært ubehagelig. Det er mye bar grunn, så stort sett var det godt feste for joggeskoene. Fantastisk deilig.

Ukestotalen, som er sammenfallende med totalen for mars måned så langt, er 55 km. Nå begynner vi å snakke! Burde være fullt mulig å runde 200 km i mars.

Denne uken har jeg tatt initiativ til å starte en løpegruppe i Ski. Det blir jo en del ensomme kilometer, så om en av ukens treningsturer kunne gjøres sammen med andre ville det være et hyggelig avbrekk. Jeg opprettet en gruppe på Facebook, ved navn SkiLøperne, og inviterte de av fb-vennene mine som jeg kunne tenke meg at kunne være interessert. Etter et døgn er vi seks medlemmer. Målet er å nå tyve medlemmer, og at vi er mellom seks og tolv som løper sammen hver uke. Det hadde vært gøy!

Føler meg litt gal som gjør dette, men om det blir en fiasko så er det ikke verre enn at jeg en eller flere erfaringer rikere. (c;

Janicke

torsdag 4. mars 2010

Godt å vite!

Jeg må innrømme at det ikke blir så mye TV-titting for tiden, men noen kvelder setter jeg meg til med PC i fanget for å jobbe og har på TV'en som selskap. Det blir veldig tilfeldig hva jeg ser på; alt fra de verste trash-programmene til dyreprogrammer på Animal planet (HD er kult) til gode TV-serier (stort sett House, når jeg tenker meg om).

Her om dagen kom jeg inn på Puls, NRKs helseprogram. De hadde plukket ut fem personer - eller sofagriser - som skulle komme i bedre form i løpet av TV-sesongen. Jeg er svak for disse programmene. Det er noe med forvandlingen som fascinerer meg. Jeg husker godt hvordan jeg bladde opp på "Bli ny med KK" reportasjen så fort jeg fant et KK-blad før i tiden. De senere år har det vært NBC programmet "The Biggest Looser" som imponerer mest. Programmet er veldig amerikansk i formen, og dokumenterer hvordan en gjeng virkelig overvektige - skikkelige fettberg - sliter seg gjennom trenings- og kostholdsendringer med støtte fra hverandre og dyktige coacher. Ukentlig må de på vekten for å se utviklingen foran alle meddeltakere og TV-tittere. Det fantastiske er finaleprogrammet! For etter et tre måneder langt opphold (for de som ikke blir stemt hjem før) må deltakerne fortsette en stund til hjemme før finaleprogrammet finner sted. Og for mange er forandringen total.

Fra The Biggest Looser - Rudy Pauls gikk ned 106 kilo; Snakk om forvandling!

Fra tjukkas til smukkas! De programansvarlige er veldig flinke til å se hvilke fettlass som kan bli virkelig pene friskuser. Jeg blir sittende å måpe hver gang.

Uasett - på Puls var det nå fem sofagriser (langt unna amerikanske fettlass) som skulle forvandles. De gjorde en del treningsstester, og basert på det skal treneren, Yngvar Andersen (som forøvrig virker som en veldig god coach) - avgjøre hvilken treningsform som passer for dem. For TV-titterne som ikke fikk være med har de utviklet en test på nett. Denne måtte jeg jo ta, og resultatet ble ganske nøyaktig som forventet:

Langrenn og langdistanseløping er veldig riktig, selv om jeg kanskje ville byttet om på rekkefølgen. Sykling klarer jeg ikke å motivere meg skikkelig for, men orienteringsløp tror jeg at jeg kunne like - uten at jeg har tenkt til å starte noen karriere der.

I forrigårs og i går fikset jeg opp nede i boden hvor tredemølla står, og nå har jeg TV på plass i øyehøyde foran mølla. Jeg skal nok få med meg mange flere gode og dårlige TV-programmer fremover nå. Det er uansett mye mer motiverende å kunne velge å se på TV enn bare å måtte stirre inn i en murvegg. Men i dag skinner solen, og jeg sitter på hjemmekontor. Tror det blir lunsjløpetur utendørs i dag gitt.

Janicke

onsdag 3. mars 2010

Ode to March

Det var som om noen slo på en bryter. Himmelen er plutselig blå allerede tidlig på morgenen, og solen kikker frem når vi ankommer barnehagen. På dagtid smelter snøen i lattermilde drypp og fugler øver seg usikkert på vårens sanger. Det er mars!

Et engelsk ordtak sier at mars kommer inn som en løve og går ut som et lam. Her til lands sier vi - litt mindre poetisk - at mars er en lunefull måned. Det som er viktigst for meg er at det er den aller første, gryende våren. Jeg vet at det kommer vintertilbakefall med både kulde (det er betraktelig antall kuldegrader på natten fortsatt) og tunge snefall. Jeg vet at jeg får for meg at "nå, nå er våren her" og at skuffelsen over plutselig vinter neste dag blir enorm. Mars er slik, men mars er også et løfte om noe annet: om en tidlig kopp te i friluft med avisen, akkompagnert av et fuglekor på speed. Unger som løper barbent rundt i kilende gress med gyldenbrune ansikter, armer og ben. Lyden av skvulpende småbølger, og tiden til å bare lytte til sommerens lyder mens solen varmer en vinterkald og D-vitamin-underernært kropp. Lange, glade kvelder i hagen med venner som ikke vil avslutte før det er helt mørkt, selv om de skal tidlig opp neste dag. Og å løpe ute i shorts og t-skjorte og føle at man er fri - og virkelig lettbent.

Mars er lunefull, men den er den ugjenkallelige starten på de to beste årstidene, og den kommer akkurat når vintermettheten begynner å ta overhånd. Så velger jeg å se bort fra at fjorårets sommer var en gedigen skuffelse og metrologenes varsler om en kald vår. De bommer stadig vekk uansett.

Janicke