Et smalt blikk på klokken. 05:44. Skal? Skal ikke? Dyna
brettes unna og dynevarme føtter møter iskald parkett. I mørket - andre skal jo
ikke behøve å lide for dette - fomles det frem til det som trengs av tøy i
skuffer og skap. Ute på trappa i ti minusgrader ti minutter senere. Innpakket i tre lag
langermet, ullstillongs under løpetightsen, ullbuff, varm lue og polvotter. Start-pipet fra Garmin virker høyt og gjennomtrengende.
Fra oppvåkning til jeg er i bevegelse har naturligvis tanken
"Dette er galskap" sveipet gjennom hodet. Etterhvert
som jeg finner rytmen og bevegelsene blir mykere begynner jeg å ta det hele
inn. Klokken er seks og det er nesten dagslys. Solen varsler sin ankomst med en glødende stripe over åskammen. Fugler kvitrer, og en ivrig hakkespett går målbevisst
til angrep på en lyktestolpe. Jeg smiler til en gjeng kuer som taust iakttar meg der jeg fri som fuglen løper forbi dem.
Når jeg kommer hjem har solen revet seg løs fra åskammen. Klokken nærmer seg syv, og dagens løpetur er tilbakelagt. Den gode, fornøyde følelsen holder seg hele dagen.
Kall det gjerne galskap, men man kunne da også påstå at det er galskap å aldri bevilge seg slike oppvåkningsløpeturer.
Galskap II
Det er gode tider for løpingen. Jeg trives best i perioder som denne, hvor jeg hverken behøver å tenke på nedtrapping eller restitusjon. Skoene snøres på så ofte som mulig. Snart er det imidlertid slutt på de gode tidene; Nedtrappingen mot Boston Marathon begynner om en drøy uke. Det er bare å stålsette seg for galskapen som kilometer-reduksjonen medfører.
Yiiihaaa - jeg skal løpe Boston Marathon!
Det økte antallet treningsfrie dager tærer imidlertid fort ned optimismen. Får jeg én dårlig løpetur hvor kroppen føles tung og treig i denne perioden, spinner jeg kjapt nedover i maratonfryktens spiral.
Tenk om jeg ikke klarer det...
Selv om jeg ikke har satt noe mål om tid i Boston - det er ikke der sub 3:30 skal nås - kommer tvilen og frykten - galskapen - uansett til å gripe meg den siste uken. Det er bare å stålsette seg.
Galskap III
Etter flere måneders drømming gikk jeg omsider til anskaffelse av en lekker Gore løpejakke denne uken. Löplabbet hadde endelig rabatt på den. Jeg hadde gavekort. Ingen galskap i dét.
Jakken er allerede testet på to lange turer og lever opp til forventningene. Etter sine første førti kilometer var den imidlertid klar for en runde i vaskemaskinen. Rabatt eller ei, Gore er dyrt, så - klok av skade - sjekket jeg vaskelappen for å ikke begå noen uopprettelige feil.
Markeds(mis)forståelse?
Skal man gråte eller le? Ikke bare står det at jakken skal vaskes vrengt, på tretti grader og med redusert tromling (ja, da blir den sikkert kjemperen), i tillegg skal denne tynne jakken vaskes separat. Seriøst? Vaske en stakkarslig løpejakke alene?
Jeg skjønner jo at dette er overdrevne amerikanske forholdsregler, men snakk om galskap! Jakken ser i alle fall ut til å ha overlevd førti grader og normal tromling - med vrangsiden ut - i godt selskap av mye annet tøy. Dermed er den nok med ut på ny løpetur i morgen.
Janicke