"No pressure" var et dødfødt mantra etter offisiell middag med leder og representanter fra sportsadministrasjonen i Xi'an og fra administrasjonen for Xi'an City Wall. I flere omganger ble det skålt med oss løpere - meg, en skribent fra Kondis og hans kjære - og hver gang ble det gjentatt at de håpet jeg skulle bli champion. Alle var svært fornøyde med åttendeplassen jeg til alt hell klarte å kapre i fjor (åttende plass viste seg å være den siste plassen som kvalifiserer til full seiersseremoni), og forventningene om gjentakelse i år var tydeligvis store.
No pressure.
Befaring på Xi'an City Wall dagen før dagen.
Spente løpere!
En ting er det egenproduserte presset skapt gjennom frivillig og bred kringkasting av hårete mål, mens race day fremdeles ligger et trygt stykke inn i fremtiden og selvsikkerheten er på topp. Snart førti år, men jeg har fremdeles ikke lært å holde den tidvis overdrevent tøffe munnen lukket og la bloggtastaturet hvile. For et par uker siden var troen på sub 1:30 i Xi'an City Wall International Half Marathon sterk. Oppe på muren lørdag morgen var selvtilliten redusert til en blek, om enn håpefull, skygge av seg selv. Svekket av alle andres forventninger, og brudd på reglene om hvordan man forbereder seg til løp:
1. Spis det du vanligvis spiser
Umulig. When in China, eat chinese! Alle lunsjer og middager i Kina omfattet en overflod av spennende småretter som jeg bare delvis visste hva var. Fantastisk godt, men langt fra det vanlige og "trygge".
2. Trapp ned treningen de siste par ukene
Tja, jeg har sjelden hatt en mer treningsintensiv uke enn training camp-uken i Portugal. På den annen side ble det mye stillesitting under reisen til Xi'an, og vel fremme kun én kort løpetur dagen før løpet. Jeg bega meg ut i en park ved hotellet tidlig på morgenen og oppdaget at svært mange kinesere liker å trimme. De gjør det bare på helt andre måter enn hjemme; Folk subbet, gikk, småjogget, løp, gjorde tai chi, danset (pardans), spilte ping pong og badminton, stod rett opp og ned og gaulet (!) eller brukte de forskjellige treningsapparatene som det var rikelig av rundt om i parken. Alle hadde vanlige klær og sko. En eksotisk løpsopplevelse for meg, og om man skal dømme ut i fra blikkene - og enkelte overdrevne "hello" fra de mest utadvendte/modige - var nok jeg, i mitt fargerike treningstøy (og løpeskjørt) og seriøse løpesko, et minst like eksotisk innslag for dem.
Eksotisk morgenløpetur i parken langs Xi'an City Wall.
Turte ikke å fotografere de forskjellige kinesiske trimmerne...
3. Sov nok
Syv timers tidsforskjell og kort tid til omstilling er absolutt ikke ideelt når man skal prestere. De tre siste døgnene før løpet ble det totalt knappe ni timer søvn.
Men hvor ofte klarer man egentlig å optimalisere alt i forkant av et løp? Det vil alltid være faktorer som det er vanskelig - og til og med umulig - å gjøre noe med.
T-skjorten må brukes under løpet. Fargen viser hvilken distanse man løper.
Fra fjorårets seil-aktige t-skjorte i 3XL var det en stor forbedring
med M, men neste år skal jeg ha ytterligere en størrelse mindre.
Tilbake på Xi'an City Wall før løpet. Akkurat som i fjor ble vi behandlet som VIP'er (veldig uvant og fantastisk behagelig), og akkurat som i fjor var interessen for oss vestlige løpere stor. Mange blikk samt mer og mindre åpenlys fotografering. Alt fra "late som ingenting"- fotografering, til "stille seg opp vedsiden av med bredt smil og få kompisen til å fotografere"-fotografering. Det ble til og med intervju med Xi'an TV! Ikke en stor TV-kanal her til lands, men Xi'an er en by med åtte millioner innbyggere, så de har vel én og annen seer.
Neida, "no pressure".
Planen. Ny pers, og ideelt sett sub 1:30, skulle nås ved å legge ut i 4:20-fart fra start. Etterhvert skulle jeg øke slik at snittfarten nådde 4:15. Dersom fartsøkning skulle vise seg umulig - ganske sannsynlig - ville jeg fremdeles klare pers. Som tenkt, så gjort; da startskuddet smalt og massen av løpere hadde spredt seg ut nok la jeg meg i nogenlunde rett tempo. Bare å flyte igjennom nå.
I fjor regnet det lett, i år skinte solen, men oppe på den åpne muren var vi utsatt for det som var av vind. Ettersom løpet går på en rektangulær 13,7 kilometer lang mur, og vi løper mesteparten av runden før vi snur og løper tilbake, ble det jevn fordeling av medvind, sidevind og motvind.
Å løpe på stein er naturligvis ganske hardt, så for hælløpere er det klokt å velge sko med mye demping til dette løpet. Jeg skulle løpe så fort som mulig, helst på mellomfot/forfot, så demping var ikke prioritert. De nye, lette Adios'ene fikk sin løpspremiere.
Ganske flat og rak halvmara - om man ser bort fra hjørnene.
(bilde tatt under befaringen dagen før)
Kilometerne fløt på og jeg passerte hele tiden løpere. Det er overraskende mange som mangler enhver forståelse av egen kondisjon og løpskapasitet og legger ut i altfor høyt tempo. Enkelte måtte legge om til gange allerede etter to, tre kilometer. Huff, det må ha blitt en fæl halvmara for dem.
Samtidig som det var rart å være tilbake, føltes det absolutt ikke som om det hadde gått et helt år siden sist. Jeg var raskt inne i løpet, og etterhvert som spredningen på løperne ble større - og jeg ikke lenger så kvinnelige løpere foran meg - dukket de uunngåelige tankene angående forventninger om plassering opp. Ville jeg klare å oppfylle alles ønsker? Det var enkelt å finne ut av; Da vending nærmet seg og de første løperne dukket opp i motsatt retning var det bare å spane etter de kvinnelige løperne og telle.
En. To. Tre. Et lengre opphold. Fire. Fem. Seks. Opphold igjen. Sju. En flyktig tanke; én til nå, så slipper jeg å stresse på veien tilbake... Men så var vendingspunktet der. Et rosa silkebånd ble overrukket som bevis på passering, og jeg kunne, bare delvis lettet, slå fast at jeg lå an til en ny åttendeplass og dermed fornyet champion-status. Jeg speidet intenst for å finne ut hvor stor luke jeg hadde til neste kvinne, og fant heldigvis ut at det var god klaring. Bare å holde tempoet oppe helt inn, så ville alle bli glade. Og det føltes da litt bedre enn på samme tid fjorårets løp, gjorde det ikke? Kanskje det var rom for en liten fartsøkning?
Etter vending ble det dessuten morsommere. Med jevn strøm av løpere imot var det smil og heiing og tomler opp i ett kjør. Nesten umerkelig krøp kilometertidene under 4:20 igjen. En stund. Men da Garmin dirrende varslet den 16. kilometeren virket det veldig tøft å skulle løpe ytterligere fem. Tidvis lurte jeg på om neste dame nærmet seg bakfra, men jeg turte ikke snu meg for å sjekke. Innsatsen hadde tæret såpass at det nesten - men bare nesten - var likegyldig.
Målet om sub 1:30 ble kastet over murkanten omtrent ved kilometer 18, men det kunne fortsatt bli PB.
Det var langt mellom løperne nå, men jeg lot blikket hvile på beina til en mann som lå rett foran og forsøkte å ikke tenke på at jeg var sliten, men i stedet på å løpe riktig: Høyt og fint, raske lette steg, bruk armene i fartsretningen, ikke synke sammen. Fortsett, fortsett. Fortsett!!
Endelig siste hjørne på muren og bare drøyt to kilometer igjen. Men den varme, gode lettelsen ble umiddelbart - og bokstavelig - blåst bort, for med denne nittigraderssvingen fikk vi for første gang skikkelig motvind. Jeg forsøkte å finne ly nær murkanten, men vinden var virkelig rett imot. Glem høyt og fint, nå måtte det kjempes! Leppene, munnen og halsen var fryktelig tørre og opplevd tempo sank til sneglefart. Og nå som jeg egentlig var så nære... Argh! Jeg våget et kjapt blikk på klokken, kalkulerte raskt (alt er relativt) i hodet, og kom til at pers fremdeles var innen rekkevidde.
Muligens.
Overbevisningen var sterk nok til å motivere til en siste kamp, og nå så jeg endelig målseilet langt der fremme.
Tohundre meter før mål stod vår herlige, kinesiske guide, Ann, hoppende, fotograferende og jublende med karakteristisk kinesisk-engelsk uttale: "Come on Janickø, you al numbel eight. Champion!"
200 meter igjen. Akk så sliten, men med så herlig støttende
supportere kan man ikke annet enn å smile.
Deretter flere kjente. Jublende, heiende og hoppende.
Wow! Målgang oppveier alltid det fysiske slitet og den intense mentale kampen som så ofte (alltid?) må kjempes underveis, men når resultatet så tydelig gleder flere enn en selv er det enda mye større.
Det var såvidt jeg fikk passert målstreken. Kjente og ukjente kom stormende til og grep tak i meg. Ingen tid til å stoppe opp å hente seg inn. Snart stod en kinesisk jente og dro i den venstre armen og en annen i den høyre, mens guide Ann dukket opp med sitt strålende smil og ville ha meg med i en tredje retning. Crewet fra Xi'an TV var på plass med kamera og mikrofon opp i ansiktet på meg (på tross av at de hverken forstod norsk eller engelsk), "alle" ville ta bilder sammen med meg og jeg lot ønsket om litt vann og en stille innhentingspause slippe. Jeg mener; Hvor ofte får en (snart) førti år gammel, vanlig, aktiv mosjonist fra Ski i Norge oppleve slikt?
Akkurat som i fjor måtte alle løpere ha identiske treningsdresser i premieseremonien. Det ser vel ryddigst ut slik, for dette er en skikkelig seremoni med opplesing av navn, innmarsj til høy, pompøs musikk og høytidelig overrekkelse av medalje (bare de tre første fikk den i år), diplom og pengesjekk. Nytt intervju med Xi'an TV, flere fotograferingsrunder med kjente og ukjente, gratulasjoner og klemmer. Opplevelsen var
minst like stor som i fjor. Lettelsen over å ha innfridd alle forventninger vesentlig større. Smilemuskulaturen var til slutt mer sliten enn beina.
Lykkelig i ny, lekker treningsdress (eeehh...) og med diplom, pengesjekk
på 600 yuan (ca 600 norske kroner), konvolutten med cash
og kinesisk Runners World-magasin.
Det var først da vi satt oss noen minutter i fred og ro inne i VIP-området at jeg fikk sjekket Garmin for å se hva sluttiden ble, for ved målgang rakk jeg bare såvidt å stoppe klokken før all ståheien startet. Jeg mente å ha sett at det var pers, men hva ble det egentlig?
Som om smilet ikke var bredt nok fra før; ny PB på 1:31:56!
Joda, fremdeles et stykke unna 1:30, men definitivt godkjent.
Janicke
