tirsdag 27. september 2011

Ich habe noch einen koffer in Berlin

På tredje forsøk gikk det endelig; det ble både passering av start- og målstrek i Berlin.

Det var en nokså spent løper som satt seg på toget, med retning Gardermoen, fredag ettermiddag. Nervene hadde fremdeles ikke meldt seg, men det kjentes at det var noe annet enn en avslappet storbyferie på gang. Det var det ikke vanskelig å se at det gjaldt mange andre Berlin-reisende også. Stemningen var spesiell; en blanding av selvsikkerhet, usikkerhet, galgenhumor og håpefullhet.

Vel fremme kunne vi konstatere at den samme stemingen preget hele byen, og i det strålende høstværet var det umulig å ikke la seg rive med.

Lørdag morgen bar det ut på lett morgenjogg i Tiergarten. SkiLøper Mona ville for sikkerhets skyld skåne knærne, som nesten hindret henne i å delta i dette eventyret, og ektefellen ville sove. Astrid, Régis og jeg fikk imidlertid en fin runde før frokost.

Etterpå bar det ut til Tempelhof for å hente startnummer og sjekke sportsmessen der. Astrid og Régis hadde vært der dagen før og advarte om mye folk, store avstander og høy musikk. Mona og jeg fant raskt ut at her var det bare å få med seg det viktigste (nummerlappen) og komme seg ut igjen. Det var ikke der vi skulle brenne energien vår. Lommeboken kunne trekke et lettelsens sukk.
Startnummer i boks (pose) og to svært forventningsfulle løpere (meg og Mona).

Med våre hvite Berlin marathon-poser tuslet vi rundt i byen, spiste på uterestaurant i nydelig solskinn og bare nøt pre-maratonrusen. De hvite posene gjorde det lett å identifisere hvem som skulle løpe, og frembrakte mange anerkjennende nikk mellom vilt fremmede. Ganske artig at en plastpose kan skape slike varme følelser av tilhørighet og samhold med folk fra alle verdens hjørner, i nesten alle aldre, former og fasonger.
De blå maratonstripene i veibanen kunne ses "overalt" i Berlin.

Alt mitt prat om maraton til tross - det var faktisk først da jeg så 
dette skiltet i Unter den Linden at jeg for alvor (igjen) innså hvor lang
en maraton faktisk er.

Etter å ha sovet veldig dårlig den første natten i Berlin var det viktig å få noen skikkelig lade-timer natten før dagen. Alt ble lagt frem og klargjort på kvelden så hodet skulle slippe å kverne på alt som skulle huskes. Lyset ble slukket klokken ti og jeg sovnet ganske raskt. Dessverre våknet jeg igjen allerede 01:30. Det var stille og mørkt og jeg lå godt nok. Jeg følte meg rolig, men søvnen ville ikke ta meg samme hvor mange løperbein jeg telte (sauer funket heller ikke). Jeg så at klokken ble tre, men da må jeg ha sluknet en stund. Akkurat lenge nok til å drømme at jeg forsov meg og dermed våknet med høy stresspuls. Etter dette ble det bare dupping frem til det var på tide å komme igang med forberedelsene klokken seks.

Det er dumt å ikke få sove, men det var fort glemt. Spenningsadrenalin sørget for at kroppen sitret etter å endelig få komme igang og ta fatt på dagens oppdrag.
Tidtaker-chipen trygt festet på vinner-skoparet Adidas Adizero Boston 2.
Stortærne ville antakelig valgt annerledes...

Etter en real og god frokost (bestående av korn og youghurt) sammen med Mona og mengder av andre løpere, møtte vi Astrid og Régis utenfor hotellet og gikk samlet de to kilometerne til startområdet.
Spent gjeng på vei til startstreken!
(Mona visualiserer nok løypa i hodet)

Alt var perfekt. Solen skinte fra skyfri himmel, temperaturen lå på rundt 12 grader (kl. 08) og hele byen struttet av iver og spenning. Helikoptrene i luften intensiverte opplevelsen av å være med på noe virkelig stort.

Inne i startområdet hadde hordene stilt seg i sirlige, selv-organiserte dokøer. Som de seriøse løperne vi er var det bare å ta plass. Det er vel noe av det minst hyggelige ved å delta i disse løpene, men like fullt en nødvendighet. Etterpå gled vi med massene mot startområdet og våre tildelte puljer basert på antatt sluttid.
Stemningen ble mer og mer dempet og spent etterhvert som vi nærmet oss starten.

På plass i rett pulje, med helikoptre i aksjon over hodene våre og vissheten om at verdensrekordholderne Haile Gebreselassie (2:03:59) og Paula Radcliffe (2:17:42 og 2:15:25) var på plass langt der fremme var det ikke til å unngå å kjenne litt på nervene. Og da de første tonene av løpemusikken over all løpemusikk, Vangelis' "Chariots of fire" strømmet over oss 40.000 løpere, fem minutter før start, ble det total gåsehudreaksjon, og tårene presset på bak solbrillene. 

This is it! Endelig er jeg her!




Nedtelling og jubel, og et vell av røde ballonger! Slik opplevdes starten. Jeg var i den første av tre "bølger" og kunne krysse startstreken (og starte Garmin) ganske nøyaktig fem minutter etter Haile, Paula og deres kompiser.

Nedover 17. juli-gaten, mot Siegessäule var hovedfokus å plassere meg i forhold til de to gule 3:30 fartholderballongene. Det var nokså trangt om plassen, men vi var raskt oppe i snittfarten på 5 minutter. Det kjentes bra; Ingen vondter. Det gikk lett og greit.

Med over en million tilskuere og 70 band var det mye støtte å få fra første stund. Store og små sto oppstilt langs løypa. De ropte, spilte instrumenter, vinket og viftet med plakater. Selv om det kanskje ikke var direkte oppmuntrende brakte det frem mange smil da vi fikk se en hjemmelaget plakat som proklamerte "Nür noch 38 km" etter de første fire.

Fartsballongene holdt jeg følge med helt til første drikkestasjon (ved ca 5 km). Jeg forsynte meg med en kopp vann og drakk løpende. Det tok ikke stort med tid, men ballongene var vekk og etter dette fikk Garmin være fartsholderen min.

Klok av skade fra Sentrumsløpet i 2010 kontrollerte jeg ved hver kilometermarkering om Garmin målte rett, men allerede ved åtte kilometer var avviket på 200 meter. Dermed var snitthastigheten på Garmin null verdt. Heldigvis er jeg god på fem-gangen (yiihaa) så det var greit å vite hvordan jeg lå an. Målet var å ligge rett under fem minutter per kilometer slik at jeg fikk omtrent ett minutt til overs ved 42-kilometersmerket. På den måten ville det være god nok tid til å forsere de siste 195 meterne og kunne komme under 3:30 med "god" margin.

Mål er en ting, å faktisk realisere dem er noe ganske annet.

Jeg forsøkte å tenke utelukkende positivt, men tankene kretset allikevel rundt når det ville stoppe opp. I starten av løpet kjennes det ut som man kan fortsette i all evighet, men jeg vet godt at det ikke er tilfelle. Før eller siden "får man det", og det er da en maraton egentlig begynner. De første 20 - 30 kilometerne er egentlig bare transport frem til det virkelige løpet. I New York gikk jeg på en smell allerede etter 21, og jeg bestemte meg for å glede meg over hver smertefrie (mentalt/fysisk) kilometer etter det.

Stemningen var det ikke noe å si på. Det var knapt dødpunkter i løypa, og stadig kom vi inn i tettpakkede områder hvor vi ble badet i intens heiing, musikk og jubel. Det er fantastisk rørende hvordan folk står time etter time og skriker seg hese for stort sett vilt fremmede mennesker. Roper navn eller heier på deg som nasjon: "Come on Norway!" - det gir en fantastisk rus. De hadde egentlig fortjent en medalje hver de også.

Det gikk greit å holde rett snittfart, og per 5-km frem til 30 var den 5:02, 5:00, 4:50, 4:53, 4:55, 4:59, 05:00. Men så kom det! Ved tretti kilometer møtte jeg det som vel kan karakteriseres som en lettvegg. Det begynte å bli tungt. Jeg hadde fylt på med vann og energigel jevnlig, så det hadde ikke med det å gjøre. Var det vondt? Joa, men ikke veldig. Jeg forsøkte å identifisere hvorfor det nå ble seigere. Det var egentlig ikke plagsomt vondt noe sted. Var det virkelig bare viljen, den mentale vondviljen, denne veggen var konstruert av? Den tunge selvovertalingsprosessen begynte: Det er nå du er her, Berlin, dette du har tenkt på og drømt om i flere år, størstedelen er unnagjort, det gjør ikke spesielt vondt, tenk på å løpe nedover Unter den Linden, se på alle tilskuerne som heier, nyt dette, ikke så langt igjen nå, bare tolv kilometer...eh "bare" tolv kilometer? Her glapp det. Tolv kilometer er kanskje bare en drøy fjerdedel av en maraton, men med fem-minuttersfart er det tross alt en hel time! Det er dritlenge!

Det gikk tråere og tråere. Fra 30 til 35 lå farten på 5:07 men der møtte jeg den andre veggen. Denne var i kompakt betong. "Ok, du kan fortsatt klare det!" forsøkte jeg å overbevise meg selv. Jeg hadde jo opparbeidet nesten to minutter til de siste 195 meterne. Rikelig å ta av så sant jeg bare fortsatte. Men hjernen ville ikke overbevises, og plutselig var jeg en av de som gikk noen meter før vi med all viljestyrke vi maktet å oppdrive satte beina i gang igjen. Det var så tungt, så tungt. Ved de to siste drikkestasjonene lot jeg alt fare, drakk to kopper vann gående. Det var nedslående - jeg hadde vært så nær. Det føltes bare ikke slik.

En funksjonær ropte til oss løpere ved siste drikkestasjon at det hadde blitt ny verdensrekord. Patrick Macau hadde løpt 20 sekunder raskere enn Hailes rekordtid fra 2008. På ett eller annet vis fikk det meg litt på spor igjen.

De siste ukene har jeg sagt at bare jeg kommer under 3:35 så skal jeg være fornøyd, og med tre kilometer igjen klarte jeg til dels å få tilbake et visst fokus. Jeg driter vel i om drømmetiden røyk denne gang, jeg kan fortsatt klare 3:35 og det er heller ingen dårlig tid! KOMMMM IGJENNNN!

Gudbedre som jeg slet.

Fra 35 til 40 kilometer falt snittiden til 5:36. Jeg lovet meg selv å i alle fall ikke på Unter den Linden. Pokker heller, jeg skulle jo synge "Du og æ ved Brandenburger Tor", men også der måtte jeg gi tapt. Gå noen meter, løpe igjen. En kilometer har aldri vært lenger enn akkurat denne på Unter den Linden, og selv om jeg forsøkte meg på alskens mantraer: "Just do it", "Don't think, Run" og det egentlig veldig oppløftende "You're all heroes" som kunne leses på seilet over Unter den Linden var det knusende langt igjen til Ziel-seilet som kunne skimtes på den andre siden av Brandenburger Tor.

Men så er man der. Med et siste piiiip fra kontakten gjennom chip'en og leser-matten er man i mål. Som en zombie slutter man å løpe og subber nærmest sjokkert videre. Registrerer at andre løpere har det verre (elgroping og fosterstilling). Skyfler seg automatisk frem mot slusene hvor løpsfunksjonærer deler ut medaljen.

Og endelig får jeg den rundt halsen; Medaljen jeg har drømt om i tre år. Min! Omsider! Og Garmin viste 3 timer, 34 minutter og 6 sekunder. Under 3:35!!
Endelig medalje!

Ingen tårer, bare en merkelig ro og varm glede. Det var en kamp, men jeg kom igjennom og jeg klarte det på under 3:35. Drømmemålet får stå, dette er godt nok!

Kroppen var så sliten, så sliten der jeg famlet meg fremover. Det kjentes som om pupillene hadde ekspandert i full størrelse og ikke evnet å trekke seg sammen. Sollyset blendet meg uansett hvilken retning jeg så. Jeg tolket det som et signal om at jeg måtte få i meg noe - hva som helst - så fort som mulig og kylte i meg en energi-gel og mengder av vann. Ved første mulighet ble det både Cola og saltkringle. Hadde jeg kommet helt hit skulle jeg ikke gå på en smell som forhindret meg i å feire det!

Og feiring ble det! Både Mona, Astrid og Régis var strålende fornøyde med sine løp (Astrids rapport kan leses her) så det var en særdeles fornøyd gjeng som nøt god mat, god drikke og supert selskap på Restaurant Essenza på Potsdamer Platz denne kvelden. Som veldig mange andre maratonløpere bar flere av oss medaljen som det flotteste smykke resten av dagen og kvelden.
Ganske matt og litt øm - men aller mest glad!
En "liten" vordrink/karbolading før middagen. 

Formen etter løpet har - med unntak av to smertefulle og blåhvite stortånegler som kunne hatt overbevisende roller som lik i CSI eller lignende - vært upåklagelig. Jeg er knapt støl. Ganske sprøtt egentlig.

Drømmetiden består, men kanskje kan den tas i London neste år. Ser ikke bort fra at det blir flere maraton i Berlin også. Elsker den byen!

Janicke


NB: Filmen Chariots of Fire er en "must see" for enhver løper, om ikke annet så for å sette seg inn i følelsen av å få denne musikken servert før en enorm løpsopplevelse.

33 kommentarer:

Tone sa...

GRATULERER!!! Og for en herlig løpsrapport og så moro å løpe når det i tillegg blir ny verdensrekord (hvilket er helt sykt fort)! Berlin er en fantastisk by å løpe i. 40 års jubeleum i 2013 og da vil jeg tilbake ihvertfall:) Nyt post-maraton rusen, drømmemålet kommer før du vet ordet av det:)) Tone

Espen sa...

Grattis!
Fikk virkelig lyst å løpe Berlin selv etter jeg leste rapporten din!

Jeg glemmer tydligvis hvor hardt maraton er selv når jeg leser disse racerapportene og nå starter jeg å grue meg til Frankfurt! hehe! Bra jobba. Når du er så nære drømmemålet nå, så kommer det nok før du vet ordet av det. 3 min er bare helt tilfeldig igrunn!

Frk. Løpeskjørt sa...

For bare et år eller to siden hadde jeg aldri trodde jeg skulle sitte her å bli rørt av å lese om noen som har løpt maraton. Men det blir jeg altså.
Gratulerer med fantastisk resultat!

Jeg og sambo snakket litt om å kanskje prøve Berlin i 2013, og når jeg nå leser om at det da er 40 års-jubileum også, er det ingen tvil!

Anna sa...

Fantastisk inspirerende og god rapport. Du selger virkelig marathom´n som en distanse, på godt og vondt. men det er jo det det handler om, å overvinne seg selv, ikke klokka. Og det klarte du til de grader.
Så hipp hurra for strålende innsats og takk for ekstra motivasjon til å få kroppen igang og sluke flere kilometer mot egen maratondebut!

Ingalill. sa...

Yes! Jeg er så glad for dere sprekinger som skriver slike rørende og inspirerende rapporter. Man føler at man er tilstede i løpet, inni i hodet der det skjer, og det er noe ganske annet enn å høre 'stjernene' snakke om "lord be willing og having fun with it"

- og for hver rapport jeg leser virker det mer lokkende (og skremmende).

Gratulerer med fantastisk løp!
(forresten første gang jeg har sett bilde av deg i noe annet enn løpettøy -))

Adelheid sa...

Gratulerer! Under 3.35 er et delmål på veien. Jeg har ikke vært der enda, men jeg håper selvsagt jeg også.
Dette kommer du til å greie, det er jeg bombesikker på (jeg er jo bombesikker på at jeg selv skal greie det dersom jeg kan løpe maraton igjen, og siden du er både mye raskere og lettere enn meg er det enda sikrere enn bombesikkert). :o)

Håper å kunne "knives" med deg en gang i framtiden, nå er det bare å suge på karamellen. Du vet at du med denne tiden kommer til å være med på listen over de 100 beste norske damer på maraton i år? Det føles vel bra?

Torill Berg sa...

Gratulerer med supert resultat!

Flott løpsrapport også. Jeg ble satt tilbake til i fjor da jeg selv slet meg gjennom løypa i Berlin;)

Silja sa...

Gratulerer, kjempe bragd spør du meg!! Fantastisk bra!!! Å møte veggen er ikke moro, det kan nok min kjære bekrefte etter de tre siste års maraton "fiasko" som han selv sa det... MEN, du kom til mål og du greide ditt andre mål, og det er verd mer enn en kagge øl!! :-) SKÅL!

lettbent sa...

Tone: Takk, og ja, Berlin er virkelig en herlig by å løpe i. Tidligere har jeg sagt at skal om man bare skal gjøre én maraton så er det New York. Nå synes jeg Berlin er et bedre valg fordi den er "tettere" og holder seg i sentrale strøk. Publikum har mye å si! Ser for meg 2013 jeg også. (c:

Espen: Maraton er et merkelig "dyr" som jeg tror det er vanskelig å bli klok på. Den er forlokkende og forferdelig skremmende på samme tid. For meg er det ingen løpsopplevelse som slår følelsen av å komme i mål etter disse løpene - det er så ekstremt. Er "høy" fortsatt.

Klart du skal løpe Berlin. Det er bare å kaste seg rundt og melde seg på. (c;

Toneklone: Skjønner hva du mener, har selv sittet med tårer i øynene og klump i halsen av å lese andres løpsrapporter. (c: Skal se det blir en stor norsk gjeng som reiser til Berlin i 2013. Kanskje vi kan ta opp kampen med Danskene, for dem krydde det av (både blant løperne og publikum)! Så veldig få nordmenn, selv om det sikkert var en noen med. Greit at det er kort vei for danskene, men det er da ikke så langt til Berlin fra Norge heller.

Anna: Om jeg selger den så er det virkelig på godt og vondt, for det ble nok vondt. Men det er så merkelig at man glemmer det så fort. Nå kan jeg ikke fatte hvordan det føltes på det verste. Rart. Nå føler jeg meg bare klar for å jobbe mot å bli enda bedre. Vi får følge hverandre fremover! (c:

Ingalill: Haha, nei, ingen "lord" som var "willing" i dette løpet. Her var det kun egen (til tider manglende) styrke som måtte trå til. Jeg synes alle løp er litt skremmende, bare på forskjellige måter. Maraton er naturligvis mest skremmende, ettersom det er så langt og det tar så lang tid - men så er den opplevde belønningen også deretter.

Det med klær er morsomt. Flere i løpegruppa har hatt problemer med å kjenne hverandre igjen når de har gått i "vanlige" klær. Man blir litt annerledes. (c:

Adelheid: Tusen takk, og jeg velger å se det som du foreslår: et delmål på veien. Jeg håper virkelig at du snart får tatt på deg løpeskoene igjen slik at vi kan knives - ingenting som får en til å jobbe hardere enn litt vennligsinnet konkurranse!

Ante ikke dette med de 100 beste - det er jo helt rått. Grøsset helt opp i hårrøttene når jeg leste kommentaren din. Det føles helt sprøtt og veldig, veldig bra. Glad jeg ikke visste det før jeg løp, for da hadde jeg ikke turt å prøve (kvinne-selvtillitsgreie, fullstendig idiotisk men dog).

Torill: Tusen takk. På en merkelig måte er det godt å vite at det er mange andre som har slitt seg gjennom de samme gatene, både i år og tidligere år. (c:

lettbent sa...

Silja: SKÅL tilbake, og tusen takk. Den ølen smakte forøvrig fortreffelig. (c: Jeg føler nok at jeg løp litt over evne, men det er vel nettopp det Tim har gjort også. Det virker som de som ikke har stramme tidsmål er de som har de beste maratonopplevelsene. For meg (og sikkert Tim) er den store utfordringen å finne ut rett balansepunkt - raskt nok til å nå best mulig tid, samtidig som man holder igjen slik at kreftene varer lengst mulig. Veldig gøy at Tim fikk sin velfortjente revansj i år! (c: Maratonløp handler jo en del om erfaring også.

Adelheid sa...

Jeg oppdaget ved en tilfeldighet ved et googlesøk at jeg var på den lista både i 2009 og 2010. Helt vilt, og fantastisk kult. Og for å toppe det hele. Greier man å få tiden ned mot 3.20 og er medlem av en klubb i NFF så kommer man inn på den totale topp 100-lista!... Den med Ingrid Kristiansen som nr. 1 og Grete Waitz som nr. 2. Catch my drift? Den har jeg lyst på (så er det avslørt)....

Erik sa...

Gratulerer med kjempeinnsats og takk for et inspirerende innlegg!!!

Astrid sa...

Fantastisk at det endelig klaffet i Berlin - og gratulerer igjen med den *imponerende* tiden! Veldig inspirerende. Og veldig hyggelig å få være der nede og feire det sammen med deg :)

Mona sa...

Gratulerer igjen med knallbra tid og ikke minst med plasseringen blant topp 100! Det er vel fortjent.

Takk for en super tur. Jeg skal lese rapporten din mange ganger og mimre :-) Nå har jeg startet innsalg av Palma 2012 til min kjære. Der har de jo også andre distanser enn helmaraton.

Märtha Louise sa...

Grattis till den fina tiden! Jag blir helt rörd av att läsa din berättelse - och så sugen på att springa i Berlin... :)

lettbent sa...

Adelheid: Oh yeah, I catch your drift. Du må ikke fortelle meg slikt! Hadde ingen planer om å jobbe for å komme annet enn rett under 3:30 - men nå har du vekket nye ideer... *sukk* Hvorfor har man lyst til å komme på den lista? Aner ikke, fikk bare skikkelig lyst kjenner jeg. La oss gå (løpe/sprinte) for å klare det! :cD

Erik: Tusen takk. Det blir Köbenhavn igjen for deg neste år? Jeg stod forresten også over ølen rett etter målgang. Det fristet absolutt ikke. Senere derimot... (c:

Astrid: ja, det var helt surrealistisk. Svever fortsatt på rosa skyper (og blåhvite tær). Veldig hyggelig å bli bedre kjent med deg og Regis også! Gøy at det ble så positive opplevelser for oss alle.

Mona: Takk for super helg. Perfekt reiseselskap! (c: Begynner for alvor å tenke på Palma nå jeg også. Så bra at de har flere distanser, lettere å selge det inn hjemme da... (c:

Märtha Louise: Tusen takk og gratulerer selv. Skal akkurat til å lese din Oslo-rapport. Berlin anbefales på det varmeste. Du har gjort Stockholm og Oslo nå, stemmer ikke det? Naturlig å trekke litt sydover nå (c:

linda sa...

Gratulerer!! Så bra tid :)!
Jeg tror jeg må løpe Berlin neste år;)

lettbent sa...

Linda: Takk! Det er fint å oppleve at man klarer å nå (i alle fall langt på vei) de målene man setter seg. Synes helt klart du bør ta turen til Berlin. Verdens raskeste (godkjente) maraton, og en av de fem Marathon Majors - slik som NY Marathon også er. Stas. (c:

Leif sa...

Gratulerer med en flott ny pers, Janicke! Jeg satt og nikket gjenkjennende til beskrivelsen din, hadde det nesten nøyaktig på samme måte på søndag. Ok, følte kanskje allerede før halvmaraton ble passert at jeg måtte jobbe mer enn ønsket for å holde tempo, men så etter 26km ble alt bare tungt. Før det ble tyngre. Måtte også legge inn noen gå-passasjer: først bare på drikkestasjoner, så et par utenom. "Heldigvis" har den ene av disse blitt fanget av de offisielle videokameraene også, så jeg må gjøre som folk høyt på strå: Legge meg flat, og innrømme mine synder... Men hey, dette var også en erfaring, ikke sant? Det som ikke knekker en gjør en bare sterkere!! Og for en dag det var da! Full sommer (endelig:)), verdensrekord, Paula R muligens på vei tilbake, og du har ettertrykkelig knust Berlinspøkelset!
Godt du har en drøy måned å rekonvalesere på, før du erobrer Midtens Rike, forresten. Personlig skal jeg hvile på mara-laurbærene i alle fall inntil neste år. :-)

Anne-Brit sa...

Gratulerer med kjempe bra innsats! Så gøy å få det til og atpåtil på en så bra tid! Jeg får mer og mer lyst til å løpe en helmaraton selv. Har tross alt passert 50 og enda ikke løpt en hel! Og Berlin høres veldig fristende ut.

lettbent sa...

Tusen takk Leif! Det er rart hvor lett det var å akseptere at jeg ikke ville klare sub 3:30 ved 35 km. Hodet spiller en noen puss... Men, det har ikke vært irriterende at jeg ikke klarte det etterpå heller. Maraton er maraton - veeeeldig langt. Forsøkte å tenke at jeg skulle unngå å gå (slik at jeg kan ha "at least she never walked" på gravsteinen, men selv ikke det klarte jeg å holde på særlig lenge. I ettertid har jeg egentlig ikke noe problem med det heller (selv om kameraene ikke fanget det opp, så jeg kunne latt være å si noe hehe. Snittidene var vel i og for seg avslørende nok).

Er du fornøyd med farten du la ut med, gjorde du som planlagt? Hva lærte du eventuelt denne gang? Er du fornøyd? Synes helt klart du kan hvile på laubærne i lang tid nå! (c:

Det var virkelig en nydelig helg i Berlin. Mandag leide vi sykler og cruiset rundt hele byen og spiste på uteservering og drakk musserende på blanke ettermiddagen. Det finnes verre måter å tilbringe en (alt annet enn blå-)mandag på. (c:

lettbent sa...

Anne-Brit: Tusen takk! (c: Det var en enorm lettelse å få gjort det. Synes absolutt du bør prøve en maraton (men anbefaler ikke å sette seg for høye mål...kremt). New York er naturligvis fantastisk, men fordelene med å være i egen verdensdel/tidssone er veldig store (også for lommeboken). Dessuten er det mye mer støtte å få - hele veien - i Berlin. Det kommer alltid godt med. (c;

Erik sa...

Ja, det kan fort bli København neste år. Oslo gikk greit, møtte bare en lettvegg og skal også løpe i Firenze i slutten av november. En liten halvmara i Berlin til våren frister også. Enig i at det er en kjempeby!!

Aktiv Hverdag sa...

Gratulerer så mye! Kom tilfeldigvis over bloggen din, og den skal jeg følge, veldig inspirerende. Løp selv mitt første maraton nå på søndag, Oslo Maraton, og det var helt berusende! Dette skal jeg gjøre igjen og igjen! Jeg kom i mål innenfor planlagt tid og er storfornøyd. Nå er allerede målet for neste løp satt og håper og komme meg ned på 3.30 tallet slik som deg. Gratulerer igjen!

Jeanette

Leif sa...

Hei! Tja, jeg var veldig i tvil om løpsplanen helt frem til dagen før, egentlig. Hovedmålet det siste året var å subbe 3:30, men hadde innimellom feberfantasier om under 3:20. Dette var delvis motivert av enkelte gode treningsøkter. Så, kvelden før bestemte jeg meg for at det fikk bære eller briste: Formen hadde vært god de siste ukene, kroppen føltes fin, forholdene var topp (om enn noe varmt)og Berlin er flat (!), så jeg gikk for km-tider på såvidt under 4:40. Dette holdt til ca 26-27km, men allerede etter 13-14 tenkte jeg at kilometrene ikke gikk så lett som de burde. HM på 1:39:x men da kjente jeg at jeg måtte gå tilbake til opprinnelig mål, under 3:30. Km-tidene tikket etterhvert kraftig oppover, til både 5:10 og 5:15, men de siste 5 km føltes det som om jeg løp (luntet) avgårde i sirup.

Men ja, jeg er fornøyd med startfarten, tross den svake avslutningen. Må jo tørre å "gutse" litt innimellom! Skulle ønske at det var en enkel lærdom å trekke av utviklingen,noe med næring eller sko eller positive tanker. Noe som hadde vært enkelt/fort gjort å fikse. Evt. at jeg kunne skylde på varmen, men når det settes verdensrekord samme dag faller jo den unnskyldningen også. Så jeg må nok innse at lærdommen trolig er det jeg var bekymret for på forhånd: litt for tynt treningsgrunnlag, særlig mangel på lange turer. Hadde egentlig bare tre langturer, to på 26 og en på 32km.

Alt i alt er jeg likevel veldig godt fornøyd. Debut'en i Berlin i '09 var preget av et halvt år med skader i forveien, så det ble en mer kontrollert og rolig tur som (noen uker i etterkant) ga meg mersmak fordi jeg ikke opplevde problemer underveis. Denne gangen fikk jeg derimot testet hvordan jeg taklet motgang underveis. At jeg så ikke reagerte på smerte og slit helt slik jeg skulle ønske (var langt i mellom de positive tankene etter passerte 30 km, gitt...) tar jeg som et positivt tegn på at jeg egentlig vil mer enn det jeg fikk til denne gangen! Og: rett etter målgang '09, hvor ting gikk relativt greit, var jeg klar: Aldri mer! Etter målgang '11, med negativ løpsutvikling og mer smerter enn sist, var jeg like klar: Dette var ikke siste gang!

Og ettersom ingen i mine omgivelser løp maraton i år (heller) har jeg bragging rights så det kommer ut av ørene på meg. Skal ikke kimse av det, heller...:-)

Frode sa...

Hei,
Jeg ser at du startet i gruppe E. Var det da jevn fart eller måtte du også løpe mellom de du tok igjen?
Jeg satte 4 timer som estimert sluttid da jeg trodde det ville være motiverende å ta igjen andre løpere. Resultatet ble sikksakk løping. Det kostet litt tid og mye frustrasjon. I tillegg ble km tid 15 sekunder dårlige på hver drikkestasjon, noe Garmin bekreftet.

Berlin var en fantastisk opplevelse, men jeg tror at hvis tid er viktigere enn rammen rundt så vil jeg anbefale en mindre maraton. Færre mennesker, jevnere fart og mindre kaos på drikkestasjonene tror jeg gir de 15 minuttene jeg trenger for nå 3:30.

Det ble litt som Birken. Starter man useedet langt bak så har man en lenger og mer slitsom reise.

Anonym sa...

Gratulerer ! Moro å lese :) Fikk ikke mindre lyst til å løpe i Berlin akkurat, dumt det går samtidig med Oslo. Hørtes ut som om at du hadde litt mere liv rundt løypa. Hadde jeg hatt samme heia gjengen her i Oslo skulle jammen jeg ha klart samme tiden som deg :) Godt løpt !

lettbent sa...

Erik: har hørt mye fint om Köbenhavn. Oslo derimot... Har hørt flere som synes traseen er veeeldig kjedelig. Enda mer imponerende enn å løpe maraton er å løpe maraton på kjedelige traseer vil jeg tro. Firenze må være fin. Spennende å høre hva du synes om den.

Jeanette: Gratulerer med maratondebut!! Jeg blir så glad når jeg leser/hører om debutanter som har gode opplevelser. Med maratonløpingen ligger verden for våre føtter på en ny måte! (c:

lettbent sa...

Leif: Maraton er et mangehodet dyr. Det beste man kan gjøre er å trene så mye som mulig, men underveis kan likevel alt skje. Interessant å høre om hvor forskjellige dine maratonopplevelser er underveis og etter - og hvordan de egentlig endte opp med motsatt konklusjon av hva man skulle forvente.

Har hørt en erfaren maratonløper si at nettopp erfaring er viktig i maratonløp, og jeg kan tenke meg at det er nettopp det som skal til for å takle den mentale biten som blir så avgjørende på slutten. Merkelig at man ikke skal klare å overbevise seg selv om at man fikser noen kilometer til.

Uansett: Vi fikset det og du har helt rett i at du har "bragging rights". I de store løpene kan man få inntrykk av at "alle" løper maraton, men slik er det jo ikke.

Vi får gå videre og overvinne oss selv i neste maraton - med litt mer erfaring enn før. (c;

lettbent sa...

Frode: Gratulerer med maraton! (c: Ja, jeg startet bakerst i første bølge. Det var tettpakket, men det gikk overraskende raskt i ok tempo likevel. Blir alltid en del slalomløping (egentlig helt frem til mål, men mest frem til veggen...da var det vel de andre som måtte løpe slalom rundt meg). Jeg forsøkte å holde den blå linjen, for det gikk med altfor mye krefter på overivrig slalomløping i NY, men jeg ble litt irritert over løpere som tettet luker rett foran meg og (tilsynelatende) sakket av. Men, men, det er som du sier, i de store løpene må man forvente at det er slik. Fordelen er naturligvis at publikumsmengden er tilsvaraende tett. Tror muligens at de to tingene oppveier hverandre totalt sett, men det er en absolutt en fordel å komme så langt frem som mulig (sterkest erfaring med det i Gøteborg). Tviler jo på at de beste (Makau og co) ville løpt like fort om de startet lenger bak i feltet, hehe.

lettbent sa...

Ståle: Takk - og ja, du bør komme deg til Berlin. Skal ikke påberope meg voldsomme maratonerfaring med mine to, men når så mange løpere forteller om fantastiske opplevelser etterpå så er det jo av en viss betydning.

Gratulerer selv med Oslo!! ((c:

Lille søster sa...

Gratulerer! Dette var inspirerende lesning. Det hadde vært litt kjedelig å lese rapporten hvis du ikke hadde møtt noen vegg i det hele tatt:) Tiden var bare helt rå, jeg fatter ikke at du kan løpe så fort så lenge!

lettbent sa...

Lille søster: Takk, og fint det er inspirerende. Jeg kommer nok alltid til å møte en form for vegg i løp; jeg vil litt mer enn jeg evner. Skønner at det gjør det litt morsommere å lese også, hehe. (c: