Innhentet av fortiden

Dersom mengde er viktig for å gjøre det bra i lange løp så er burde denne løperen være godt i rute. Hviledager har ikke hatt prioritet; i mars 2012 er det "all time high" på antall kilometer. Sannsynligvis - og forhåpentligvis - runder kilometertelleren 400 i morgen.

Men her går også grensen. Den siste uken har alle oversette hviledager og "roligere perioder" innhentet meg og hengt seg på som en tung ryggsekk. På tirsdagen stod jeg for aller første gang over SkiLøpernes intervalløkt fordi kroppen var gåen nok etter SkiJoggernes lette distanseøkt. Null futt. Alt annet enn lettbent!

En kort stund forsøkte jeg å legge skylden på en mulig gryende forkjølelse, men formen er god - bare ikke når jeg løper. Hviledag onsdag. Demotiverende sirupstur på torsdag. Av frykt for fullstendig kollaps på den siste lange langturen i maraton-oppkjøringen blir det ny hviledag i dag.

What now? Tvinne tommeltotter?

Det er ikke det at jeg ikke har nok å fylle tiden med, men det stresser meg å ikke få tatt en løpetur. Det gjør nesten vondt å ignorere de siste løpeskoene fra Löplabbets lettvektsskotest, og hadde det ikke vært for at lørdagslangturen skal løpes sammen med andre ville jeg antakelig sneket meg ut en tur (som om jeg ikke ville oppdaget det liksom).

Første par ut til test av lettvektssko: Asics Gel-Tarther 2, Mizuno Wave

Elixir 7, New Balance 890 og Adidas Adizero Tempo 4.

Men lørdagens langtur skal tas sammen med 14 andre, og ruta går på - for meg - nye og ukjente veier fra Hakadal til Nydalen. Initiativtaker, Mosjonisten, sier det blir rundt 32 kilometer, og om beina er medgjørlige jogger jeg videre ned til sentrum også. Skulle gjerne hatt minst 35K på denne siste lange langturen.

Dagsform og grad av lettbenthet er åpenbare spenningsmomenter, men det blir også spennende å løpe tre timer sammen med en gjeng mennesker jeg stort sett ikke kjenner. Det pleier dog ikke å være noe problem å finne ting å skravle om: treningsopplegg, årets mål, tidligere meritter, sko, skader, løpsopplevelser...the list goes on.

Håper bare beina vil være med.

Hviledagen ble heldigvis tre hakk lettere å takle med et kjapt besøk på XXL hvor julegavekortet fra SkiLøperne endelig ble vekslet inn i løpetøy.

Gavekortresultat: Rød, supertynn t-shirt og svarte tights med røde detaljer

samt tynne Nike-sokker og en løpetruse. Takknemlige tanker til SkiLøperne!

Salomon er et nytt merke i løpetøyutvalget mitt, men det både ser og kjennes bra ut. Tar ikke sjansen på å teste det på langturen i morgen, men kanskje det får være med på en lett liten restitusjonsøkt på søndag.

Mandag starter den siste fasen i maratonforberedelsene. Fasen jeg tidligere trodde var den enkleste, men nå vet at er den mest stressende: nedtrapping, restitusjon og "løpesult"-oppbygging. Three weeks to go!

Janicke

Just doin' it

Hva er vel mer spennende og skremmende enn å begi seg ut på ukjente veier? Og da tenker jeg ikke nødvendigvis å løpe på ukjente veier, men mer generelt å gjøre ting man ikke har gjort før. Det svimlende øyeblikket da man litt overrasket hører seg selv svare "ja, det gjør jeg", eller kjenner at man nikker bekreftende, rekker opp hånden eller tar ett skritt frem. Den trygge grunnen forsvinner under føttene, det svartner kanskje for øynene og magen stuper kråke. Så skremmende! Og så deilig! Å kaste seg ut på dypt vann - å frivillig begi seg ut på noe man egentlig ikke kan - det er livets krydder!

Vi burde alle ha en selvsikker, liten Pippi sittende på skulderen: "Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert!". På den annen side avslører sitatet i mange tilfeller - for alle andre enn Pippi - en mangel på selvinnsikt som kanskje ikke er så dum å ha. Det er jo faktisk lov å innse at "dette har jeg aldri gjort før, og sannsynligvis har jeg ikke [kompetanse/fysikk/utholdendet/tålmodighet/andre egenskaper] til å gjøre det", men de aller fleste av oss har nok, på grunn av vaklende selvtillit og overdreven frykt, takket nei til utfordringer vi egentlig hadde lyst til å ta, og som vi fint kunne taklet.

De siste årene har jeg blitt mye tøffere på å kaste meg utfor klipper. Billedlig talt selvfølgelig. Muligheter som har dukket opp har blitt grepet begjærlig, og egne initiativ - som tidvis har krevd både kortere og lengre opphold utenfor komfortsonen - har blitt iverksatt. Det siste nå er realiseringen av en drøm jeg har hatt i et par år: Å arrangere et løp i Ski.

Det fantes et mil-løp i Ski for noen år siden, Skimila, men hva som skjedde med det vet jeg ikke. Det har i alle fall ikke blitt arrangert på en god del år og derfor er det på tide at Ski får et helt nytt løp; SkiLøpet - det eneste skiløpet i verden helt uten ski og staver! Hoveddistansen blir en ti kilometer lang, variert, artig og rask trasé på asfalt, skogsvei og sti.

Man kan naturligvis ikke arrangere et løp alene; jeg har vært så heldig å få med meg tre entusiastiske SkiLøpere og vi er i gang med å snekre sammen dette splitter nye løpsarrangementet. Vår erfaring med løp er utelukkende som deltakere; Vi vet hva vi vil ha, jobber består både i å finne ut hvordan vi skal få det til og så gjøre det.

Det vi ser på som det viktigste for et skikkelig bra løp er:
- En fin og rask trasé som er godt merket, uten mulighet for å løpe feil
- Nok funksjonærer i løypa
- Gode startpuljer
- Nøyaktig tidtaking
- Tilgang på vann og sportsdrikk underveis og umiddelbart i mål
- Nok toaletter i start- og målområdet
- Resultater tilgjengelige fortløpenede
- Medalje (c;

Jeg innser i stadig større grad hvor mye arbeid dette kommer til å kreve, men dersom vi på vellykket vis får lost et tresifret antall løpere gjennom det aller første SkiLøpet den 1. september 2012 så er jeg overbevist om at det vil være verdt det!

Hvilke ting synes du er viktigst i løp? Hva gjør et løp morsomt? Tips og ideer mottas mer enn gjerne!
- SkiLøpet på facebook (blir veldig glad for "likes")
- SkiLøpet på nett

Spranget er tatt, nå er det bare å jobbe for en myk landing - helst på bena.

Janicke

Vårslepp og betonglår

Intervaller? I dag?? Etter tirsdagens økter med SkiJoggerne og SkiLøperne har beina, og da spesielt lårene, vært støle, tunge og treige. Det er ikke uvanlig at både lår og legger kjennes litt slitne, men såpass støle tror jeg ikke de har vært siden Årungen Rundt. Selv etter Berlin Marathon føltes beina overraskende bra.

Det var ikke vanskelig å begi seg ut på distanseøkt i går; femten grader og sol har en naturlig motiverende effekt.

Løpelykke: Null snø, shorts og vårbleke legger

... og forebyggende KT-tape som matcher skoene.

Det hadde imidlertid liten effekt på vonde bein. Stegene var seige og det føltes som om det knapt gikk fremover. Trodde nesten det var feil på Garmin som viste 5:30-fart, føltes mer som 6:30. Klamp, klamp. Noen ganger har jeg mareritt om å føle det slik fra start i maratonløp. Men som regel når jeg drømmer om maraton kommer jeg ikke engang til startstreken; glemt skoene, tatt feil av tiden, forsovet meg, kollektivtrafikk som ikke går - alltid ubehagelige drømmer. Ikke verdt å tolke disse drømmene.

SkiJoggerne og SkiLøpernes faste økter har ført til at det har blitt en del halvmaraton-tirsdager i år. Økten med SkiJoggerne er imidlertid såpass rolig at det - i alle fall ikke i stor grad - har vært noe problem å kjøre tøffere økt med SkiLøperne etterpå. Ei heller denne tirsdagen. Men for første gang i år løp vi i skogen, og det ble rene vårsleppet. Enkelte steder hadde ikke solen klart å ta knekken på isen ennå og andre områder bød på gjørme og iskaldt vann (testet temperaturen ved å fylle skoene med det), men stort sett var skogsgrunnen både snøfri og tørr.

Ikke rart man blir ivrig, og med 70 % menn blant de oppmøtte SkiLøperne ble det god fart over stokk og stein, blant trær og flakkende lyskjegler. Antakelig er det det uvant myke underlaget, de tøffe bakkene opp og ned, og et bra drag mot slutten av turen som er årsakene til betonglårene og de urolige, slitne leggene. Muligens kombinert med at det har blitt en del kilometer i det siste. Det er nok like greit at feiring av minstemors 7-årsfeiring går foran Fredrikstad-løpet denne helgen, selv om jeg veldig gjerne skulle vært der.

Det blir heller ikke intervaller i dag. En lett distanse på vennligsinnede myke og solbadede skogsstier får duge.

Janicke

Forberedende tankevirksomhet

Nedtellingen har begynt for alvor. Løpet som var så komfortabelt langt frem i tid da påmeldingsdataene ble tastet inn er med ett relativt få dager unna.

Fra en morgentur langs Themsen en typisk februarmorgen.

Neste gang er det alvor!

London Marathon! Helt siden de fire minuttene på overtid i Berlin har London vært åstedet; Det er her jeg skal bli "virkelig lettbent og løpe en maraton på under 3:30". Skal målet omsider nås? Vel, tiden vil vise, men jeg skal i alle fall ikke la manglende planlegging ødelegge muligheten.

Å oppleve at man har kontroll på de tingene rundt løpet som faktisk er kontrollerbare er både stressbegrensende og energibesparende. Allerede en raus måned før avreise begynner jeg å orientere meg i tilgjengelig løpsinformasjon. Hvor og når kan startnummer og chip hentes, og nøyaktig hvor og når går starten? Hvordan kommer man seg dit, og hvilken startpulje skal oppsøkes? Det meste av informasjon finnes på nett.

Andre ting som det er lurt å tenke på i god tid er løpsantrekk, næringsinntak underveis og - überviktig - sko. Lite gjennomtenkte valg kan fort bli skjebnesvangre når 42.195 meter skal løpes. Ett grunnleggende råd: "Det store løpet" skal ikke være første gangs test eller bruk for noen av dem. Å smykke seg med lekre, skinnende rene, nye sko er ikke mye verdt om man må halte seg ugrasiøst i mål med smertefulle gnagsår. Sportsklær som både ser og føles bra ut i prøverommet kan vise seg å klemme, gnage, gli og på annen måte irritere etter å ha løpt en stund. Og å fylle på med en uprøvd sportsdrikk, -bar eller -gel for å klare å holde ønsket fart kan fort utvikle seg til ren selvsabotasje dersom magen plutselig krever kjedelige turer innom "bajamajaer" eller busker.

"Bajamajaer". Illustrasjonsfoto (c;

Planen for London er foreløpig:

Antrekk - Mest sannsynlig løper jeg med favorittløpeskjørtet fra Craft. Det er velutprøvd og, vel...det gjør meg glad. T-shirt (satser på at været tillater det) må jeg vurdere nærmere. Den jeg har brukt i konkurranser utenlands har hatt en tendens til å gnage litt rundt den ene armen, på lengre distanser. Dessuten har den begynt å stinke. Ugh.

Får nok skaffe/lage en ny konkurransetrøye. 

Næring - I Berlin hadde jeg gel-tubene jeg bruker i en veske på et drikkebelte uten tyngende drikke. På slutten ville jeg allikevel helst kvitte meg med hele beltet. Ergo; ikke optimalt. Derfor skal jeg forsøke et triks Mosjonisten har beskrevet: feste et lite arsenal med energigeltuber med dobbeltsidig tape øverst, bak på hofta, innenfor tightsen. Mulig jeg skal teste det på trening først. Utover den medbrakte gelen inntar jeg utelukkende vann underveis i løpet.

Sko - Usikker på om jeg skal satse på Nike Lunareclipse eller Adidas Ride fra Löplabbets test, eller gå for noe lettere. Adidas Boston-skoene som jeg løp med i Berlin kjentes stort sett bra i selve løpet, men ettersom jeg fikk blodblemmer under begge stortåneglene - som etterhvert falt av - blir det ikke dem denne gang. Neglene har nesten vokst helt ut igjen, akkurat i tide for neste maraton. Jeg går neppe med åpne pensko i år heller...

Like viktig som utstyr er løpsstrategi. Det er skremmende lett å bli for ivrig i starten på løp. På kortere løp kan det være ok, men på maraton har straffen en tendens til å være grusom. Jeg må ha en klar plan, og jeg må holde meg til den i alle fall de første 25 - 30 kilometerne. Så hvordan skal det løpes for at sannsynligheten for suksess er størst?

Hovedmålet i London er å få en tid under 3:30, men å komme et stykke ned mot 3:20 ville vært helt fantastisk! Skal jeg da legge ut i samme tempo som i Berlin (rett under 5 minutter/km) og håpe at det holder helt inn - og eventuelt gir rom for fartsøkning og negativ splitt på slutten? Eller skal farten være høyere fra start, for eksempel 4:50 minutter/km og dermed satse på en tid et stykke under 3:30? Det vil si, så sant jeg ikke sprekker fullstendig. Foreløpig heller jeg mot det første, tryggeste alternativet, men det er fremdeles godt med rom for revurdering.

I dag endret jeg forøvrig påmeldingen til Oslo Maraton fra "10 for Grete" til helmaraton. Dermed er nummer fem av de fem før førti endelig på plass. Det virker til syvende og sist riktig å avslutte maratonprosjektet i hjemlige trakter selv om traséen ser ganske traurig ut. Den store fordelen med Oslo er at man slipper å reise og får mer fokus på selve løpet. Prosjektplanen er dermed komplett; nå er det "bare" å opprettholde treningen, holde seg frisk og skadefri - og å gjennomføre.

Janicke

Trening med skobytte

Ukas nye løpsopplevelse: å ta skiene fatt for å få løpt. For selv om man befinner seg til fjells er det ingen grunn til å ikke kjøre løpeøktene fra programmet. Ikke egentlig...

Årlig jobbtur til fjells med 14 mannlige kollegaer. Etter å ha ankommet hytta på Blefjell i tett, horisontalt snøvær onsdag kveld var det med en viss spenning jeg gløttet ut vinduet torsdag morgen. Hva slags løpeføre skulle dagens bakkeøkt kjøres på?

Vintermorgen.

Vind og snøvær hadde gitt seg. En trolsk dis lå over landskapet og solen lyste på halv styrke. Bare å komme seg ut. Jeg spente på meg skiene, slang de sammenknyttede løpeskoene over skulderen og gled stille gjennom det mykt duvende snøteppet.

Skitupp med minne fra mitt aller første (og foreløpig eneste) skirenn.

Treningstur med skobytte.

På bilveien ble skistøvler byttet med løpesko, og ski, støvler og staver gjemt ved bilen. Først her kom jeg på at Garmin lå igjen på hytta. Men med iPhone i lomma finnes det heldigvis muligheter; for første gang brukte jeg endomondo til å logge en treningstur "live".

Idyllisk i fjellet.

Før de første løpestegene ble tatt gikk disen i oppløsning og snøen begynte å gnistre i sola.

Bakkeøkt var planen, men ettersom beina hardnakket sto fast på at de ikke var interessert i noen form for økt intensitet ble det klart at planen måtte justeres. En rolig mil fikk duge. 

Årets første ordentlige skitur ble tatt litt senere på dagen. Om man bare skal gå på ski én dag i året så bør det være på en dag som denne; Forholdene kunne rett og slett ikke vært bedre og det var ordentlig gøy å gå en uhøytidelig idealtid-konkurranse. 

Men er man løpenerd så er man løpenerd. Lørdag morgen, tilbake i lavlandet, ble det et lykkelig gjensyn med bare veier og bare flekkvise snøhauger. Det er bare å innse at jeg trives bedre i løpeskoene enn med ski på beina.

Idyllisk i lavlandet - å foretrekke for løpingen.

På SkiLøpernes lørdagslangtur var alle tunge minner fra Blefjell-løpingen glemt, og kilometer etter kilometer tikket inn på Garmin. De andre SkiLøperne hoppet av etter femten, tjue kilometer. Mitt mål var 34, så det var bare å fortsette alene. Morgenen var strålende, beina velvillige og hodet satt på rett plass. Jeg la på litt her og litt der, og da kilometer nummer 36 var fullført passet det bra å avslutte selv om det egentlig ikke kjentes nødvendig. Det er vel slik at faren for skader øker mer enn treningsverdien ved såpass lange distanser, og nå skal ikke slikt få ødelegge London-turen.

Om det var vårlig på lørdag, så var det nærmest sommerlig i dag. Jakke ble lagt igjen hjemme og det var en befrielse å bevege seg ut i bare trøya. For å matche den lette følelsen valgte jeg mine letteste sko. Jeg har ikke løpt med annet enn mengdetreningssko fra Löplabbets test i hele år, så det var merkelig å ta på seg de "gamle" Asics Gel Tarther. Merkelig og fantastisk! Beina formelig svevde over asfalten, og uten at det egentlig var planlagt slik ble det en nokså rask distanseøkt. 

Vår og sommer - det er ingenting som slår det!

Janicke

Tøffe økter og gode opplevelser

Inne i uke 20 av et 26-ukers treningsprogram begynner man å ane at race day nærmer seg. For min del betyr det at treningsprogrammet følges nøyere enn før, og at selv de fryktede kvalitetsøktene innbitt planlegges og gjennomføres med London som den store, dinglende gulroten.

For å gjøre tøff trening litt lettere for meg selv trekker jeg de stakkars SkiLøperne med på slitet. De færreste av dem vet at øktene vi kjører på Tough Tuesdays (annenhver tirsdag) er hentet direkte fra et maratonprogram for gjennomføring på tre timer. Min tanke er altså å gjøre det lettere for meg selv, men den utilsiktede ekstragevinsten er at SkiLøperne er i ferd med å bli en gjeng virkelig gode løpere. På vår siste lørdagslangtur var det tre løpere som regelrett smadret sine tidligere distanseperser da GPS'en passerte 23 og krøp helt opp til 30 kilometer! Vi fulgte toglinja de siste ti kilometerne, så de hadde mange muligheter til å avslutte og ta toget den siste biten, men viljen overvant slitne kropper. Løpende strakk vi armene i været og jublet hver gang en distanserekord ble passert, og vel fremme ble det svette klemmer og gledestårer i øyekroken. Løpelykke omfatter også å få ta del i andres løpelykke.

Den andre skikkelig gode løpsopplevelsen denne uken var å bli møtt av en snart sju år gammel datter i full løpe-outfit da jeg kom hjem fra bakketreningsøkt. Hun ville gjerne løpe en tur hun også.

"Det som er så fint med å løpe er at det er så deilig når man kommer hjem etterpå."

Mia, snart sju år.

Effektiv smelting av en løpers hjerte; Det ble drøyt tre bonuskilometer i hyggelig, pratsomt lag.

Maraton nummer tre nærmer seg og treningsprogrammet er inne i en nokså intens fase med mange kilometer og tøffe økter tett på hverandre. Klok av skade - bokstavelig talt - er frykten for skade stor, spesielt for kneet som ikke var helt fornøyd i november og desember. Det gjør ikke vondt når jeg løper, men det hender det er litt ømt mellom øktene. Forebyggende tester jeg derfor nå såkalt "kinesiotape".

Da ektefellen slet med sitt kne før New York marathon ble han tapet både her og der, og hvem har vel ikke sett idrettsutøvere på tv-skjermen med synlige, fargerike taperemser på rygger, armer og ben? Den elastiske tapen kan visstnok brukes for å støtte opp og for å assistere muskler og motvirke overspenning. Jeg trodde i utgangspunktet ikke at det ville være noen god idé å skulle tape seg selv, men på nettsiden til produsenten, KT Tape, finnes gode instruksjonsvideoer som viser hvordan tapen skal påføres for forskjellige plager.

Tapen er ferdig inndelt i biter på rullen. 

Veldig enkelt å fjerne beskyttelsespapiret på baksiden: vri og riv.

Anvisningene for taping av runners knee ble fulgt etter beste evne og resultatet så ganske likt ut som på videoen - om man er litt velvillig. Det var tross alt første gang. Så gjenstår å se hvordan kneet føles etter denne ukens distanser, bakker, intervaller og langkjøring...

Janicke

For gammel?

En bekjent spurte meg nylig om hvorfor jeg løper så mye. Å løpe for å holde seg i form er én ting, mente han, men hvorfor slike mengder når jeg - og han formulerte dette på veldig forsiktig og lite provoserende måte - tross alt er for gammel til oppnå de virkelig store resultatene.

Nøyaktig hva jeg svarte husker jeg ikke, men jeg må innrømme at det har blitt noen runder på dette; Hvorfor så mye og hvorfor nå? Svaret var overraskende enkelt:

Hvorfor ikke?

Ok, noen ganger har det dukket opp et flyktig ønske om at løpingen skulle ha tatt meg tidligere. Da kunne det muligens ha blitt noe skikkelig ut av all milslukingen. Men tanken feies alltid bort like fort som den dukker opp. Jeg hadde nok av muligheter til å bli påvirket til å starte tidlig. Både mamma og pappa løp da jeg var barn. Pappa var (og er) en meget god løper, og har fremdeles noen klubbrekorder stående. Mamma jogget for mosjonens skyld, sannsynligvis revet med av den forrige joggebølgen. Påvirket av dem ble det enkelte joggeturer og deltakelse i Gjersjøen rundt og Kristinaløpet tidlig i tenårene, og Sentrumsløpet og Holmenkollstafetten noe senere.

Det var altså nok av muligheter til å oppdage løpingens gleder tidligere. Det skjedde bare ikke. Famlende selvtillit, dårlig fantasi, fullstendig mangel på ambisjoner og ikke-eksisterende egendriv er antakelig viktige stikkord. Jeg var bare ikke moden for det før.

En av flere ting som omsider trigget meg til å gå videre fra bare å periodejogge for mosjonens skyld, til å ville løpe maraton på en bestemt tid var en artikkel i Dagbladet i 2005. På det tidspunktet hadde tredveårene kastet seg over meg og barn nummer to var så godt som ferdigruget. "Feit og ferdig" oppsummerer selvbildet.

Artikkelen handlet om en dame, to år eldre enn meg og med barn, som hadde blitt tatt med på sin første løpetur som 32 åring og blitt løpefrelst. Så frelst faktisk, at hun tre år senere var på vei til VM som maratonløper. Damen var (selvfølgelig) Kirsten Melkevik Otterbu - nå Kirsten Marathon Melkevik. Artikkelen fungerte som en øyeåpner for meg: mye var fortsatt mulig selv om det begynte å medføre en viss brannfare å tenne  lysene på bursdagskaken og kroppen hadde vært igjennom to graviditeter. Livet kunne fortsatt være noe mer enn å være "mamma" med bleier og morsmelkerstatning som viktigste interesseområder. Mindre enn et år senere var jeg påmeldt til New York Marathon.

Enkelte nedturer og mange oppturer senere nytes både veiene og målene til fulle, og det er så mange berusende sider ved løpingen som forsterkes etterhvert som treningen intensiveres: tilfredsheten under og etter de virkelig lange turene, fartsfølelsen når beina virkelig har dagen og den totale og altoppslukende lykkerusen når et mer eller mindre hårete mål helt eller delvis nås - ekte løpelykke!

Ekte løpelykke i Kina.

Blir man noen gang for gammel for løpelykke, så lenge bein og kropp samarbeider? Neppe!

Janicke