lørdag 28. desember 2013

Löplabbets Ribbemaraton 2013

Dårlige dager gjør de vanlige dagene bedre. Slik er det også med de dårlige løpeturene. I forhold til gårsdagens ribbemaraton er jeg sikker på at neste lange langtur blir en fryd, selv om dagsformen bare er sånn passe.

Jeg var forberedt på at det kunne komme til å bli tøft å løpe de drøyt 42 kilometerne fra Löplabbet-butikken på Sandvika til boller og brus på Löplabbet-butikken på Ski. Kvelden 1. juledag slo magen seg vrang - muligens i sjokk over all uvant julemat, gudene vet - og 2. juledag ble tilbrakt mest mulig stillesittende og godt innpakket, lett hutrende og halvsovende. Totalt inntak ble tre klementinbåter og en liten neve salt popcorn. Ikke den beste oppladning til en maraton, men da formen føltes ok morgenen etter tok jeg sjansen uansett. Jeg ville absolutt ikke gå glipp av Ribbemaraton i år også. Våget meg på en liten skål havre, og en halv kopp te, så fikk det bære eller briste.

Vi var en seks SkiLøpere med enveisbillett på toget fra Ski mot Sandvika som kunne konstatere at det tar en god stund å tilbakelegge distansen på denne måten også. Togreisen var dog uendelig mer komfortabel enn returen.
Stian, Helga, Mette, Mona og Marit klar for ny maraton.

Klar og klar, men jeg var i alle fall på plass.
(Foto: Marit)

Vi var forholdsvis tidlig ute på Sandvika, men butikken fylte seg raskt opp og det ble veldig mange hyggelige gjensyn og god tid til den klassiske, smånervøse førløpspratingen. Både den hyggelige togturen og skravle-timen vi hadde frem til start på Sandvika fikk meg til å tenke at uansett hvordan det ble å løpe, så var jeg glad for at jeg i alle fall hadde stilt til start.
Godt synlig gjeng, straks på vei til Ski.

Klokken var litt over ti da butikksjef Geir (Ultra)Frykholm sendte den trippende, reflekskledde gjengen avgårde. Nå var det bare å løpe hjem. Ønsket var nok at vi skulle løpe noenlunde samlet, men i en gruppe på over hundre er det store variasjoner i både grunnleggende form og dagsform. Fra Sandvika til Oslo spredte feltet seg ut, og selv om en stor gjeng stoppet ved operaen og ventet noen minutter fikk vi ikke samlet alle.

Helt fra start gikk pulsen min altfor høyt og stabiliserte seg ca 20 slag høyere enn den burde. Jeg følte meg generelt total tom for futt og energi. Hyggelige samtaler med forskjellige løpere bar meg frem til Oslo, men allerede her vurderte jeg om et tog hjem ville være det klokeste valget. Uten egentlig å ta noen avgjørelse ble jeg med gjengen videre.

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å gå opp bakken til Nordstrand. To kilometer motbakkeløping når pulsen allerede er for høy og det er 25 kilometer hjem virket ikke som noen god idé. Heldigvis fikk jeg selskap av Mona og Helga, for her ble Ribbemaratonløperne for alvor spredt utover.

Da vi en evighet senere ankom Shellstasjonen et stykke inn på Nordstrand var det helt nødvendig med påfyll. Matlysten var laber, men jeg innså at om jeg skulle ha noe som helst håp om å komme til Ski måtte det tilføres energi. Det ble tre biter av en ost- og skinke-brødskive, og en kvartliter godt ristet cola. Stoppen gjorde godt, men nå hadde jeg mer eller mindre bestemt meg for å ta toget fra Hauketo eller Kolbotn. Jeg hatet tanken på DNF, og å ikke få løpe inn på den røde løperen til butikken i Ski, men dette var bare for tungt.

Det var imidlertid flere av oss som slet denne dagen, og på merkelig vis kan minus og minus bli pluss også innen langløping. Etter Shell-stasjonen var vi fire SkiLøpere, Mona, Helga, Stig og meg, som backet hverandre videre. Vi snudde de fæle bakkene til noe positivt ved at vi bestemte oss for å gå dem, i perioder løp vi tause og andre perioder skravlet vi. Det ble en god del galgenhumor. På merkelig vis tikket kilometerne avgårde.

Etterhvert plukket vi ryggene på Mette og Marit også, og dermed var vi seks SkiLøpere som hjalp hverandre fremover. Et stykke fikk vi også hyggelig følge av Olav Engen.

Ved Langhus var det noen som kommenterte at det var siste sjanse til å ta toget, og det var usigelig godt å kjenne at det ikke var noe alternativ. Det skulle ikke bli DNF på meg denne dagen heller og herfra fikk jeg for alvor los på mål. Før den siste bakken opp til Ski tenkte jeg at dersom Stig foreslo å løpe opp, i steden for å gå opp, så skulle jeg bli med på det. Tanken var knapt tenkt før forslaget kom og merkelig nok føltes beina freshere her enn på noe tidspunkt tidligere denne dagen. Etter bakken var det bare nedover hele veien til Storsenteret og en stor seier.

Det ble solid maraton-pers med negativt fortegn, men at tiden ble over fire og en halv time betydde absolutt ingenting. Vi taklet distansen på en dag kroppen absolutt ikke var klar for det, og vi fikk gleden av å løpe på rød løper inn i butikken på Ski. Og vi sikret oss t-skjorta.
Did it!

Butikksjef Hanne registrerte tiden, og Kondis-redaktør Marianne sjenket cola. Jeg tror ikke jeg har drukket så mye cola noen gang før....

Også i Ski ble det naturligvis mye skravling med kjente og nye bekjente - og fotografering.
Herved sertifiserte DNF-avoiders; Et knippe fantastiske hjelpere i "nøden"!

Lykkelig, men utmattet! Å løpe maraton når man ikke er i form er opplagt ikke noen god idé. Magen tok hevn senere og saboterte fullstendig kveldens planer. På tross av det klarer jeg ikke å angre på at jeg løp. Dette var en prøvelse av de større, og dermed en nyttig erfaring å ta med seg videre til neste års enda større prøvelser...

Tusen takk til Geir og Hanne og alle medhjelpere for et supert arrangement. Jeg stiller neste år også - men forhåpentligvis med en mer løpevillig kropp.

Janicke

10 kommentarer:

Geir O sa...

motiverende og underholdende lesing, dere er herlig "gale"! Litt usikker på hvor smart det er å løpe maraton når man ikke er i form som du sier, men ingen tvil om at det er mange økter og turer man kan fullføre selv om man ikke har helt dagen, om man tilpasser tempo/intensitet. Merker også selv godt når kroppen ikke er helt med eller jeg brygger på noe, pulsen ligger da 10%/20 slag høyere enn vanlig før start. En vakker dag skal jeg løpe ett Maraton og, men neppe noe ribbemaraton :-) romjul = ski for meg. Fortsatt god jul

lettbent sa...

Hei Geir. Litt galskap gjør livet morsommere, hehe. Kjenner fortsatt litt på "straffen" for akkurat denne galskapen, men holder fremdeles fast ved at det var verdt det. Skigåing er opplagt også en ypperlig romjulsaktivitet om man har tilgang på snø. Ha en fortsatt god jul - og snart godt nytt år - til deg også! (c:

Peo Sundberg sa...

fantastiskt inspirerande läsning. Som vanligt. Du och dina vänner är helt fantastiska. Det är sånt här som jag kallar pannbensträning. Och vilket pannben du har. Tankarna om att ta tåget. Undrar hur jag hade gjort..... Ibland när det är tungt "tröstar" jag mig med orden från en svensk komiker och pessimistkonsult(Ronnie Eriksson). "Det är aldrig för sent att ge upp" Så då fortsätter jag väl ett tag till då. Idag har jag långpass i skogen. Känner mig så taggad av din berättelse att jag vill ut redan nu. Gott Nytt År!

Ingalill. sa...

Min heltinne.
Stiller du opp turberkuløs en dag er vi jevngode -)
Godt Nyttår!

(hilsen hun som ikke savner snøen)

marianne sa...

Utrolig bra jobba Janicke! Selv om det "bare" var en treningstur og ingen prestisje sånn sett i å fullføre... men DNF? Å nei!! :-) Flott måte å bygge mental styrke til senere utfordringer ja! Så håper jeg magen din oppfører seg pent igjen - og snart er vi heldigvis tilbake til hverdager og normalkost :-) Sees plutselig i et eller annet løp på nyåret!

ania sa...

Høres tungt ut, men det er en opplevelse. Har lyst på den maraton også. iår ble det jobbemaraton på sykehuset istedenfor, kanskje neste gang, med min flaks blir det bikkjekald og isete neste år. ;)

lettbent sa...

GODT NYTT ÅR! (c:

Peo: Hah, så herlig at en så "fæl" tur, som denne Ribbemaraton ble for meg, kan inspirere deg til å ville ut! (c: Håper din langtur i skogen ble bra. Og angående pannben - jeg er sikker på at ditt er laget av stål. Vi får holde blikket stivt festet på den 23. august... With wings on our shoes and hope in our hearts. (c;

Ingalill: Aldri tuberkuløs. DET er galskap det. Der får du stå som den ubestridte seiersgudinne, hehe.

Marianne: Ja, veldig god trening for slit som skal komme - og det vet vi jo at det skal. :cD Tilbake i løpeskoene. Føles ille å ikke ha løpt siden ribbemaraton (før i dag), men det er jo faktisk under en uke siden, hehe.

Ania: Heng med neste år! Vi hardhauser trosser da vær og vind og det som må være. Og så føler vi oss ekstra rå etterpå. (c; Godt nytt år!

Anonym sa...

Hei Janicke! Leser bloggen din i litt sporadiske perioder, så nå har jeg mye å ta igjen ser jeg. Du er bare helt utrolig motiverende. Løpeskjørt er anskaffet og brukt, thanks to you;D

Ha en FIN dag og blogg så mye du orker!

Hilsen trønderjente:):)

Trudes trening sa...

Jeg liker måten du skriver om dette på - at det ikke er verdens undergang om tida ikke blir den helt store. Her skinner løpelysten- og gleden gjennom. Hurra! Godt nyttår, forresten:-)

lettbent sa...

Hei Trønderjente og tusen takk for hyggelig melding! Så kult at også du har gjort skjørteløper av deg. Det er jo stas, ikke sant? (c: Litt dårlig med blogging nå de siste par ukene, men satser på bedre hyppighet fremover. Ha en fortsatt god helg!

Tude: Godt nytt år til deg også, atter et spennende løpeår for oss begge! Det er absolutt ikke verdens undergang om tiden ikke blir innenfor det man anser som ok for seg selv. Vi lærer noe hver gang uansett. (c;