tirsdag 31. august 2010

Parce que je le vaux bien

Gitt at Berlin maraton går bra - at målstreken passeres før klokken har rundet 3:45 - så er det fordi jeg fortjener det!

Det slo meg i på gårsdagens treningsøkt som virkelig krevde kompetanse om egenovertalelse for å begi seg ut på. Aldri før har jeg trent så målrettet som i år. Aldri før har jeg prioritert løping så høyt og kommet meg ut selv når lysten har vært helt på bånn. Treningen har blitt planlagt og plassert rundt de andre låste aktivitetene i kalenderen for å få det til å gå opp, og jeg har blitt overraskende god på å "ikke tenke, men løpe".

De siste ukene har vært ekstra krevende på jobb, likevel har jeg klemt inn treningsøktene som skal til. I går stod bakkeløp i kort bakke med lang oppvarming og totalt 12 kilometer på programmet. Lysten var ikke tilstede. Jeg var sliten og skjønte ikke hvordan jeg skulle få det til logistisk sett. Om det ikke hadde vært for at jeg så inderlig vil runde 300 kilometer denne måneden hadde jeg skippet det. Med minstemor hentet fra balletten og på plass foran barne-tv, og Maiken i 9-års artistbursdag til en klassevenninne (sminket og kledd opp som Gabriella fra High School Musical), bega jeg meg dermed ut. Mia på fem alene hjemme i inntil halvannen time? Jeg var ikke helt komfortabel, men Hege var hjemme i leiligheten i underetasjen. Hun kunne gå dit. Selv var hun nokså fornøyd med å være så stor at hun fikk være alene hjemme.

Stresset slapp taket etter hvert som jeg ble varm, og det var da det gikk opp for meg: Dersom det går bra i Berlin, så har det ikke med flaks å gjøre. Går det bra i Berlin så er det fordi jeg har jobbet hardt for det. Om jeg kan strekke armene i været og juble over vel gjennomført løp, så er det takket være all tiden jeg har lagt ned og alle kilometer jeg har løpt. For en fantastisk deilig tanke!

Jaja, jeg vet. Å fortjene suksess er ingen garanti for suksess. Tross all innsatsen kan Berlin bli en gedigen nedtur. Det er så mange faktorer som spiller inn. Men det er vel også det som gjør det så spennende.

Har treningsfokuset tatt litt overhånd? Vel, om jeg spør Maiken og Mia er nok svaret ja. Spesielt Mia. For en femåring kan det være litt tøft at mamma til stadighet ikler seg syntetiske, lycra-baserte klær og forsvinner ut døren for å bli borte en time eller tre. Vi hadde antakelig gjort flere helgeaktiviter sammen hadde det ikke vært for at helgedager er langtur-dager, og det har blitt et anselig antall kvelder jeg ikke har vært der og sagt "godnatt"  fordi jeg har slitt joggeskoene gatelangs. Likevel har begge jentene tatt det veldig pent. Det skal de belønnes for etter Berlin!

Bare 26 dager igjen.

Janicke

lørdag 28. august 2010

Energi på postordre

Energibar, energigel og proteinsmoothie. Det var innholdet i pakken jeg plukket opp på postkontoret i dag. Nå begynner jeg virkelig å føle meg som en seriøs løper...

Driv energigel, Driv energibar og Sprek proteinsmoothie.

Pakken var fra Tech Nutrition. Jeg leste om gelen deres i Aktiv Trening - Treningsbladet som for øvrig ER det mannlige svaret på iForm; har funnet ut at sistnevnte har tilsvarende få bilder av menn som Aktiv Trening har av kvinner. Aktiv Trening skrev i alle fall at gelen fra Tech Nutrition var mindre søt og kvalmende enn andre geler. Det er et paradoks at jeg ikke takler søte energibarer og gels under løpeturer når jeg er så glad i søtt ellers. Under trening synes jeg spesielt produkter med sjokoladesmak er ubehagelig. Sjokolade?? Det som er så himla godt ellers. Veldig rart!

Uansett, jeg må finne noe å ta med til Berlin. Energidrikken jeg har funnet ut at de serverer under løpet (Basic?) finner jeg ikke her i landet, og å drikke noe jeg aldri har drukket før er litt skummelt. Magetrøbbel er forferdelig ødeleggende. Ergo må jeg finne noe magen aksepterer - og som jeg i tillegg klarer å få ned.

Tech Nutrition gelen har sitronsmak og virker som et bra produkt. Sitron kamuflerer det meste. Det er riktignok en sterk overdrivelse at tran med sitronsmak er greit. "Mmmm sitron" - no way! Gelen skal i alle fall testes ved neste langtur. Må innrømme at jeg gruer meg litt. Er generelt skeptisk til gels og bars, men jeg vet av erfaring at jeg kommer til å trenge energi underveis.

Når jeg nå først bestilte gels på Tech Nutrition, som viste seg å være et norsk selskap, så bestilte jeg med et par produkter til for uttesting: Sprek proteinsmoothie med antioksidanter for "effektiv oppstramming og restitusjon" og Driv energibar med nøtter, bær og youghurttrekk for "ekstra energi og raskere innhenting". Vi får se... Selskapet virker i alle fall bra, og jeg kunne hente varene på posten to dager etter bestilling.



 XL-1 bar med blåbær og mandler - foreløpig favoritt.

Jeg skal sammenligne innholdet i disse nye produktene med XL-1-baren med blåbær og mandler som jeg testet på hjemveien på torsdag også. Den var faktisk veldig "etbar" og dermed en foreløpig klar Berlin-kandidat.

August nærmer seg slutten. Når det nå står tre dager igjen mangler jeg bare 24 kilometer på å runde månedstotal på 300 for aller første gang. Denne gangen skal jeg klare det! (c:

Janicke

Restitusjonsjogg i nye sko

Halvtraver'n er bare en uke unna. Ettersom både Mona og jeg skal løpe dette skogsløpet var det et ganske naturlig tema under den lange hjemturen på torsdag. Det var da det slo meg at jeg egentlig ikke hadde egnede sko for et skogsløp. Hmmm, kanskje jeg må kjøpe et par?

Omtrent i det samme tanken er tenkt legges planen for når jeg skal komme meg på Löplabbet, og hva slags sko jeg vil ha. Hybrid eller terreng? Det beste er om jeg finner et par som kan brukes i skog og på stier, men også på snø. Det er å foretrekke at de tåler litt asfalt også.

Etter jobb i går, med ungene på slep, troppet jeg opp på Löplabbet i Ski - igjen. Har lagt igjen noen tusenlapper der allerede og utnyttet prosentene fra Kondis-medlemsskapet godt.

Jeg trodde egentlig at det var hybridsko jeg var ute etter, men variantene jeg fant var tunge og informasjonen viste at løpsfølelsen var heller laber. Har vel blitt litt bortskjemt med Aegisene som er så lette og gode at jeg ikke har lyst til å gå opp til noen klamper av noen sko. Etter litt rådføring med butikkmedarbeideren foreslo han Adidas Adizero XT.

Adidas Adizero XT - reale terrengsko.

Kjærlighet ved første blikk? Ikke langt unna i alle fall. De var mye lettere enn hybridene og man behøvde ikke teste dem for å skjønne at løpsfølelsen var en annen. Etter en tur på butikkens mølle var det bare å trekke kortet.

Adidas Adizero XT er visstnok en herresko, men hva er egentlig forskjellen på damesko og herresko? Bredden? I så fall er nok herresko midt i blinken for mine "stabile" føtter.



Etter å ha plassert ungene foran barne-tv stakk jeg ut. Planen er å bruke disse på Halvtraver'n og da må de testes. Det er nok første gang jeg har begitt meg ut i gjørmete stier med et splitter nytt par løpesko, men denne gangen var det helt naturlig. Beina var litt døde etter langturen dagen før, men kom seg etterhvert. Det ble til slutt 11 kilometer restitusjonsløp, og skoene infridde alle forventningene. Nå gleder jeg meg enda mer til Halvtraver'n.

Janicke

fredag 27. august 2010

Bring it on

Forberedelsene til gårsdagens langtur hjem fra jobb kunne vært bedre. Fem timer søvn de siste tre nettene er sjelden blant anbefalingene. Fordelen ved å våkne tidlig er at jeg har fått tatt 5:41- toget fra Ski og utrettet mye på jobb. Ulempen er at jeg blir nokså trøtt etter hvert. På kontoret i går kjente jeg meg nesten litt småsvimmel til tider. Løpe hjem? I dag? Vurderte et par ganger om jeg skulle vurdere å revurdere, men lot det være. Det ble ikke treningstur på onsdag, og om jeg ikke tok langturen i går ville det ikke blitt denne uka i det hele tatt ettersom jeg er alene med ungene i helgen. Ergo: just do it! Merkelig nok gledet jeg meg - spent og skremt. Som seg hør og bør har jeg veldig respekt for såpass lange distanser.
Kledd i capri-tights, t-shirt, jakke og drikkebeltet ladet med vann, sterk solbærsaft og en energibar fra XL1 bega jeg meg ut i det stadig lettere regnværet. Rakk å få et vantro blikk fra selskapets CTO før jeg forsvant ut døren:
- Du skal ikke løpe hjem?
- Eeeh, jo...
(enda mer vantro blikk)
- Har gjort det før... Går bra. Langt, men...

Han synes tydeligvis jeg er nokså sprø. Greit nok.

Så var det bare å begynne å sette den ene foten foran den andre. Omtrent tre timer løping og 34 kilometer lå foran meg.

De første skrittene gikk greit. De første kilometerne gikk like greit. Jeg måtte følge med på klokken for å holde tempoet nede. Treningsprogrammet sa at turen skulle være ordentlig rolig. Det føltes som jeg nettopp hadde forlatt kontoret da jeg etter syv kilometer ankom operaen og møtte Mona som skulle løpe sammen med meg resten av veien.

Det er noe helt annet å ha noen å prate med. Det er tredje gang jeg løper hjem fra jobb, og denne gangen gikk tiden virkelig fort. Vi løp med trafikken på Mosseveien, opp de bakkete gangveiene fra Hvervenbukta til Kolbotn, Skiveien til Oppegård, stier til Langhus og Langhusveien til Ski.

Luften var deilig frisk (jakken hadde jeg tatt rundt livet, det ble for varmt) og solen kom frem underveis og gjorde kvelden strålende vakker.

Da Mona og jeg skilte lag i Ski viste Garmin 33 kilometer, så jeg avsluttet med to runder på idrettsbanen for å runde 34. Dette er den lengste turen jeg har tatt siden New York maraton i 2007. Knær og lår var ømme og ryggen var litt sliten - men ikke mer enn at jeg faktisk vurderte å fortsette noen kilometer til. En maraton virket absolutt ikke avskrekkende; En forunderlig rar og fantastisk følelse - på dagen en måned før Berlin maraton.

Vel hjemme slukte jeg et par glass vann og fikk dessuten i meg mat uten problemer - enda et tegn på at jeg overhodet ikke var utslitt. Ektefellen kommenterte at jeg så uforskammet frisk ut. Jeg var vantro selv - hvordan kunne det ha gått så greit? Vi løp rolig (5:30/km), men 34 kilometer er langt! Kanskje søvnunderskudd bør anbefales? Var det ernergibaren med mandel og blåbær som funket? Solbærsaften? Eller er jeg rett og slett i så god form nå?

I dag kjennes beina helt greie. Trapper og bakker forseres uten problem og er egentlig klar for å løpe en restitusjonstur i skogen allerede i kveld. Akkurat nå frykter jeg overhodet ikke den 26. september.

42 kilometer? Lett som en plett!

Regner med at overmotet forlater meg i løpet av en dag eller to...

Janicke

torsdag 26. august 2010

Hmmmmm...

Ikke overbevist om at å løpe hjem blir suksess i dag, men here goes. Veldig glad for å få selskap av SkiLøper-Mona fra Operaen. Og så har jeg tog-månedskortet i drikkebelteveska. I tilfelle...

Janicke

tirsdag 24. august 2010

Cooper test og (herre)lektyre

I dag er det dags for Cooper test for SkiLøperne. Når jeg har snakket med løperne om dette tidligere har inntrykket vært at det er gøy og skremmende på en gang. De av dem som har tatt en Cooper test tidligere gjorde det når de gikk på skolen - og da under gymlærerens mer eller mindre strenge oppsyn.

I dag skal det være gøy. Ok, slitsomt og gøy. Håper mange trosser regnet og blir med.

De siste dagene har jeg lest et "herremagasin".
Jeg har ikke lest bladet før, men Aktiv Trening inneholder virkelig mye bra stoff. Mulig det bare er dette nummeret, men for en løper vil jeg påstå at det er det beste norske bladet. Jeg "leser" kondis også, men det blir litt...vel, kjedelig.

Det er imidlertid helt klart at jeg ikke er i målgruppen for magasinet. Nå synes jeg det er hyggelig å se bilder av spreke idrettsmenn, men det er virkelig påfallende at det bare finnes ett eneste bilde som inkluderer en kvinne. Ikke nok med det; kvinnen som alene får figurere i dette bladet sitter i en sofa med en baby på fanget og en unge under armen og ser på (!) at far sykler i stuen. Synes det var litt morsomt...

Treningsprogrammets tøffeste uke er i gang. Så langt er i underkant av åtte (av 86) kilometer unnagjort. Forhåpentligvis blir det ti nye i dag og torsdag er det løpe-hjem-fra-jobben-dag igjen. Denne gang får jeg selskap fra Operaen og hjem, så da blir nok turen - vel... litt mer sosial i alle fall. Vondt og tungt blir det nok uansett.

Janicke

søndag 22. august 2010

Yasso 800's x 10. Check!

Det var en løper ved navn Bart Yasso som sa at om man kan finne ut om man er i stand til å løpe maraton på tiden man har satt seg fore ved å løpe 800-metere. Derav navnet Yasso 800s. Gitt at man vil løpe maraton på fire timer, så skal man klare å løpe ti 800-metere på fire minutter. Man kan begynne med fire 800-metere, ta fem neste uke, seks... og så videre til man er oppe i ti.

I dag nådde jeg ti 800-metere. Snitt-tiden på de ti repetisjonene ble 3:09. Betyr det at jeg kan løpe maraton på 3:09 i Berlin neste måned? Neppe.

Jeg holder fast på målet om sub 3:45 (og drømmer litt ekstra om drømmemålet på 3:30).

Janicke

lørdag 21. august 2010

Om løping og lykke

Heldigvis er planen min å løpe utpå dagen i dag. Det hadde krevd mange "Don't think. Run."-repetisjoner for å overtale meg selv til å snøre på skoene og begi meg ut nå. Utenfor er det grått, vått og vind. Med unntak av temperaturen; en skikkelig høstværsmorgen. Det er fremdeles grønt, men vi går ubønnhørlig mot årets tyngste tid. Kveldene har allerede blitt vesentlig mørkere og bøndene har startet høstingen av årets avling.

Både høsten og vinteren har sine positive sider; fargesprakende høsttrær i strålende solskinn, innekos når regnet plasker mot ruta, gnistrende snølandskap, tente stearinlys, stille snøvær, juleforberedelser, bygging av snømenn og knitring i peisen. Dessverre overskygges de fine opplevelsene av det dystre og seige. Mørke morgener, mørke kvelder, våte turer til og fra tog, vaskemaskin på vaskemaskin med skitne barneklær, frossen sørpe, kulde og den skrekkelig høye dørstokkmila.

Tidligere år har treningsmengden dabbet av proposjonalt med høstens utvikling for så å dø helt ut en gang i november eller desember, inntil jeg - som resultat av desperate nyttårsforsetter - går på ny frisk i januar, februar eller mars. Denne høsten og vinteren skal jeg bryte "tradisjonen". Jeg skal løpe meg tvers igjennom begge disse tunge årstidene. Så fort jeg bare kan!

Når motviljen er som sterkest skal jeg minne meg selv på all lykken jeg opplever gjennom løpingen:
  • Godfølelsen etter en langtur
  • Å snøre på nye løpesko for aller første gang
  • Lukten av nye løpesko
  • Tiden alene i mitt eget hode, uten mulighet til å gjøre noe annet (rydde, vaske, jobbe...)
  • Å løpe sammen med andre, og skravle om alt og ingenting
  • Å løpe fort
  • At jeg ikke blir sliten når jeg må sprinte for å rekke toget
  • Å ta en personlig rekord
  • Nye løpeklær
  • Å bli inspirert av andres løpeblogger
  • Å kjenne at kroppen fungerer
  • Å feste nummerlappen til t-skjorta og chip'en til foten
  • SkiLøperne
  • Å løpe nye steder når jeg er på reise
  • Kilingen i magen når jeg melder meg på løp
  • Ny utgave av RunnersWorld
  • Å unne meg noe godt nå og da uten mye bekymring
  • Reklameslogans som "Don't think. Run.", "Just do it", "Half man, half nutter"
  • Å komme hjem etter en løpetur som jeg nesten ikke tok
  • Å nå et tidsmål i et løp
  • Løpeskjørt
  • Vissheten om at jeg er i form
  • Å ta med meg den tykke avisbunken på vei inn etter en løpetur lørdag morgen
  • Overføre og studere dagens økt i Garmin connect
  • Pysj og stor kopp te i sofaen litt tidlig på kvelden etter løpetur 
  • Å strekke armene i været når jeg krysser målstreken i et løp
  • Den første turen i t-skjorte og/eller shorts på våren 

Høst og vinter i anmarsj? Bring it on! (men helst ikke helt ennå)

Janicke

fredag 20. august 2010

En annerledes økt, og dissing av pannekaker

Jeg vet en del om kosthold. Har lest min andel av både Grete Roede og Fedon Lindberg og fått rimelig god oversikt over hva som er bra, hva som er ok i små mengder og hva man gjør klokest i å holde seg unna - i alle fall om man drømmer om en positiv utviking på tilbakemeldingene fra baderomsvekten. Likevel lærte jeg nye ting om kosthold i går. Ikke minst fikk jeg inspirasjon til forbedring.

Det var Hege - SkiLøper, kona til faren min og beboer i underetasjen - som delte sine ernæringsterapeutkunnskaper på SkiLøpernes første temakveld. Ti engasjerte tilhørere fikk både smake eksempler på sunne retter som er raske å lage (jeg kan røpe at de smakte fantastisk) og lære hvordan vi og våre barn ved enkle grep kan bli sunnere. Vi fikk mange gode tips og noen spennende oppskrifter som i alle fall jeg skal bruke.
Hege begynte som ernæringsterapeut/kostholdsrådgiver på Plexusklinikken i Ski denne måneden, og vil garantert kunne hjelpe mange på veien mot et friskere liv, for den biten vi fikk var veldig interessant og inspirerende. Det eneste ankepunktet var kritikken av pannekaker... Hege forstår nemlig ikke hvordan travle foreldre har tid til å steke pannekaker når de ikke har tid til å lage sunn og god mat.
- Jeg kan lage en deilig og sunn blomkålsuppe med strimlet kylling, fra bunnen, på 16 minutter. Hvor lang tid tar det å steke pannekaker?

Ok, svar skyldig. Det tar lenger tid å lage pannekaker. Sannheten er vel enkelt og greit at jeg er svak for pannekaker. Og så er det noe meditativt i å stå og steke dem også. Fullstendig hjernedødt liksom.

Hjemmelaget blomkålsuppe med kylling høres også godt ut (Hege er utrolig flink med mat) men skapet inneholder altfor sjelden ingridienser til de sunne alternativene. Nettopp det er et viktig område jeg skal forbedre "oss" på: Bedre middagsplanlegging ved ukeshandlingen er en veldig god start. Et annet område er å være mer bevisst på sammensetningen av proteiner, karbohydrater og fett. Interessen for dette har økt i forbindelse med intensivering av trening i år, men det ble et nytt innblikk i går. Spesielt likte jeg at pannekakene kan gjøres sunnere ved å bruke dobbel mengde egg og erstatte fint mel med sammalt mel. Det skal jeg prøve allerede neste uke etter treningsprogrammets lengste langtur (34 kilometer). Ved å tilsette proteinpulver i røren blir det en fullgod erstatning for proteinbars og lignende.

Etter kostholdsbiten snakket vi litt om SkiLøpernes høstsesong. I tillegg til de vanlige treningene blir det romjulsjogg med gløgg, og en "Nytt år/nye muligheter"-fest eller markering i begynnelsen av 2011. Vi ble også enige om å utrede muligheten for å arrangere "SkiLøpet" neste sommer. Det hadde vært gøy det!

Sunn middag i dag er grei skuring. Kostholdsmøtet ble holdt hos meg så alle restene står igjen her. (c:

Janicke

onsdag 18. august 2010

Ukeplan: Lite trening, mye jobb

Anders Szalkai har bestemt at dette skal være en hvileuke. En uke hvor de siste ukers trening skal få lov til å godgjøre seg i kroppen. Tre hviledager står det i programmet, i tillegg til at en av treningsøktene ikke skal være løpetrening men "alternativ trening".

Det passer egentlig utrolig bra med en såpass rolig uke på treningsfronten, for på jobbfronten er det alt annet enn rolig. Døgnet har alt, alt, altfor få timer. Niåringen har fortsatt ferie, og logistikken for å unngå at hun er hjemme alene i ni timer tas fra dag til dag. Barnehagen har heldigvis begynt for femåringen, men hun har nå innsett at det ikke er så gøy at alle venninnene hennes fra i fjor begynner på skolen. Det å være aller størst - og minst et år eldre enn neste jente - på avdelingen er ikke nok. Ungen som i fjor elsket barnehagen stritter nå imot med nebb og klør. Dette kan bli et langt barnehageår...

På tross av dette er jeg ikke overbevist om at jeg klarer å overholde alle hviledagene. Det blir nok en liten tur ekstra, og den alternative treningsøkten - det blir nok en løpetur.

Ukens første økt ble tatt i går. Igjen var vi 15 SkiLøpere som møtte opp, to nye, og herreandelen steg med én. Vi løp i skogen inntill det ble så mørkt at faren for å snuble i røtter og steiner var overhengende. Dermed ble det en del asfalt også. Det er ikke til å komme fra at gruppa har blitt så stor at vi vekker oppsikt langs veien. Kult!

I morgen skal SkiLøper og ernæringsterapeut Hege ha temakveld om hverdags- og treningskosthold for SkiLøperne hjemme hos meg. Vi kombinerer det med et lite SkiLøperne-"årsmøte" og legger planer for høstsesongen. Det ser ut til at vi blir mellom 10 og 12 deltakere - overrraskende nok ingen menn... (c;

Janicke

søndag 15. august 2010

Mental trening på tøff og tung langtur

På Anders Szalkais treningsprogram stod i dag "Långpass, medelfart, 28 km på 144 - 154 minutter". I beskrivelsen av dagens økt sier han at man skal være litt "ladet for treningsøkten", for om man ikke føler seg altfor sliten så skal man teste å kjøre et litt tøffere langtur.
"Starta lungt, men så fort du kommit igång försök ligga lite snabbare (rundt 10 sek/km) än normalt per km."

Planen min var derfor å ligge på ca 5:10, og selv om "ladet" ikke var adjektivet som passet best mens jeg skiftet til treningstøy og snørte Aegisene var jeg optimistisk. 28 kilometer er en halv mil kortere enn forrige langtur. Det burde gå greit, selv om farten skulle være litt høyere

Starten var bra, og etter bare et par kilometer viste Garmin snittfart på 4:56. Jeg var usikker på om jeg hadde en god dag, eller om jeg burde senke tempoet for å holde hele veien, men "grådigheten" ble for sterk og jeg fortsatte i tilnærmet samme fart. Naturligvis straffet det seg. Dagens løpetur ble vel så mye en mental som fysisk treningsøkt. Ettersom turen gikk i forskjellige løkker rundt om i Ski hadde jeg flere muligheter til å løpe hjem etter 18, 22, 24 kilometer. Det var fristende, og jeg fant mange gode gruner til å gjøre nettopp det:
- Det var varmt og jeg var tørst. Riktignok var det mer igjen i drikkebeltet, men temperert drikke slukker ikke tørsten på samme måte som kald drikke.
- Jeg har trent veldig bra i det siste og kunne vel unne meg å bryte en gang.
- Da kunne vi få bedre tid til å montere takrennen hjemme.
- Kanskje jeg skulle være litt forsiktig med den ene tåputa som kjennes litt øm?

Åh som jeg snakket med, og peppet, meg selv. Minnet meg på hvor irritert jeg ville være over å ikke ha tatt hele distansen, at jeg kunne senke farten, og at det kommer til å bli mye verre i Berlin - dette må jeg simpelthen takle. Jeg valgte traseer med omhu, unngikk de bratteste bakkene, og slet meg videre.



Det ble ikke 28 kilometer i dag, men at jeg til slutt endte på 27,3 er absolutt akseptabelt, spesielt fordi det gikk raskere enn planlagt. Snittfart på turen ble 5:01. På den anne side; det er omtrent denne farten jeg må holde i Berlin om jeg skal nå drømmemålet, og da må jeg holde denne farten i ytterligere 14,7 kilometer... oc: Jaja, har litt mer tid å trene meg opp på.
Testet forøvrig å løpe med iPhonen i et sportsarmbånd fra Belkin. Det fungerte helt strålende, men det begrenser fotograferingen underveis. Telefonen sitter veldig stramt og trygt i armbåndet, og er derfor kinkig å få ut.

Midnattsloppet gikk av stabelen i Stockholm i går kveld. Pappa var med og løp, men ettersom han har slitt med betennelse var det kun gjennomføring for hans del. Trist å lese at to deltakere, en på 26 og en på 50, døde under/i forbindelse med løpet. Trodde ikke det kunne skje på et 10 kilometers løp, selv om det er 25 grader varmt og høy luftfuktighet. Jeg vet ikke hvofor de to kollapset, men om vi løpere skal ta noe lærdom av det så er det nok at vi må lytte til kroppens signaler, og få i oss nok (men ikke for mye) væske.

Janicke

lørdag 14. august 2010

Halvtraver'n og favorittblogger

Med barnevakt i boks blir det Halvtraver'n den 4. september (tusen takk mamma). Kolls Halvtraver blir mitt aller første terrengløp. Asfalt er foreløpig foretrukket underlag, men tiden vil vise om Idrettslaget Kolls Halvtraver'n blir et vendepunkt som får meg på andre (bedre?) tanker.

SkiLøper-kollega Mona og jeg skal "halvtrave" sammen, og vi er enige om å ta det forsiktig. Løpet er tross alt bare to uker før Oslo Halvmaraton for Monas del, og Berlin Maraton for meg. Kanskje hadde det vært lurest å ikke utsette seg for et løp som dels går på stier - med potensielt agressive røtter og steiner - så tett innpå årets hovedprøve? Kjenner at det er et lite usikkerhetsmoment der, men tanken er å ta dette løpet som en treningstur, og ikke la konkurranseinnstinkt drive oss for fort - og muligens utrygt - frem. Sa hun...

Første utfording blir imidlertid å melde seg på; påmeldingslenken på Kolls nettsider ledet ingensteds. Koll foretrekker kanskje at folk betaler den litt høyere startkontingenten på selve løpsdagen? (c;

Tidligere denne uken fikk jeg to Beautiful Blogger Awards. Jeg ble både overrasket og glad. Det er litt skremmende, og veldig gledelig at noen liker å lese denne bloggen. At noen i tillegg synes den er verdt en award synes jeg er...vel...ganske stort!
Så langt jeg har klart å finne ut følger det tre oppgaver med prisen:

- man skal legge beautiful bloggers award-bildet i et blogginnlegg

- man skal fortelle syv morsomme ting om seg selv

- man skal sende awarden videre til syv andre blogger man liker.

Jeg er litt usikker på hvorvidt jeg må skrive 14 ting om meg selv og sende videre til 14 andre blogger ettersom jeg fikk to awards, men enten det er syv eller 14 er det et par ting som jeg synes er problematiske:

1. Å skulle dele ut awarden til syv (og i alle fall 14) er for mange. Det er jo bare litt mindre enn antallet blogger jeg følger. Dersom jeg sender videre til fjorten bloggere og hver av de sender til syv andre bloggere, så er vi oppe i 98 award-mottakere. Om hver av disse igjen sender til syv hver så blir det 686 og deretter 4802. Bare fem ledd etter at jeg sendte mine 14 er vi oppe i 33.614 (!) mottakere. På denne måten har jo alle bloggere i verden mottatt awarden i løpet av kort tid.

2. De to bloggerne som jeg har fått awarden av er bloggere jeg ville ha gitt awarden til. Er det lov? Hvis ikke betyr det jo at jeg må gi awardene til andre bloggere som jeg kanskje ikke synes er like bra. Dersom jeg faktisk kan gi awarden tilbake til dem jeg fikk dem av - ja da ender vi opp i en evig runddans...

Jeg vil helst ikke bryte en kjede-award som tross alt er en hyggelig greie, men jeg foretrekker å løse det på en litt annen måte.

Her er bloggene jeg følger mer eller mindre fast fordi de er interessante, inspirerende, morsomme, lekre og/eller fasinerende (i alfabetisk rekkefølge):

Annas marathon
Astrids blogg
Bumbis träning, liv & annat
Life is
Linas Tränings Blogg
Mamman som gillar at springa
Maratonbloggen
MarathonMia
Mirandas Minut
Moshonista
Mosjonisten
Orka mera!
Roadrunners Löparblogg
Siris Treningscamp
Sofie springer
Träningsglädje
Treningsiver
2 fötter 8 tassar - en blogg om träning

Til alle dere bloggere som er nevnt her: Tusen takk for at jeg (og alle andre) kan få innblikk i hvordan du trener og dine tanker rundt løping og andre mer eller mindre løpsrelaterte emner.

- Og send meg gjerne tips til enda flere gode, löpsorienterte blogger.

Nå er det på med skoene for å sikre den aller beste start på dagen - og å hente bilen som ikke kunne kjøres hjem i natt. To fluer i en smekk, med andre ord.

Janicke

torsdag 12. august 2010

Løpeskjørt og regnvær

"Ting" (et herlig vidtspennende ord) man skal bruke til "noe" (et like godt ord) bør helst være praktiske. Dersom tingen er morsom kan det morsomme gjerne gå litt på bekostning av det praktiske, men det bør ikke gjøre en ting som helst skal være praktisk totalt upraktisk - som for eksempel løpeskjørt i pøsende regnvær.

Det hadde vært opphold en god stund da jeg - utstyrt med iPhone (Spotify og kamera), Garmin og løpeskjørt - bega meg ut på kveldstur. Etter nøyaktig 15 sekunder begynte det å dryppe. Etter nøyaktig 15 minutter så det mest ut som om jeg hadde tatt en tur innom dusjen. 

Våt og flott løpetur - med regnbue på kjøpet.

Livredd for å få vann i iPhonen løp jeg litt anstrengt med apparatet i hånden inne i min langermede trøye. Og skoene - de ca ett år gamle Adidas'ene - tar tydeligvis inn vann i sålen for de laget en ganske morsom lyd for hvert steg. Likevel: jeg har en barnslig glede av å løpe i regn. Når ellers kan et voksent menneske legitimt få bli så klissbløt i regnvær? Jeg lar meg rive med, og når sko og sokker likvel er gjennombløte er det kult å løpe tvers igjennom vanndammer så det spruter. Når ellers...eller hva?

Løpeskjørtet var det eneste som trakk opplevelsen litt ned. Det var som å ha med en ekstra bit stoff fastklebet til bena. For ikke å snakke om hvor kaldt dette stoffet ble når turen var over. Så; note to self: ikke bruk løpeskjørt i regnvær.

Et tips til veldig energigivende løpemusikk: "Rett opp og ned" med Lars Vaular. Det er nok en fordel at man liker låta i utgangspunktet, men den gir skikkelig fart i bena. Gleder meg til å peppes av den til Yasso'ene i kveld! Krrimminnimminnæll...

Janicke

onsdag 11. august 2010

Kjempesuksess!

Da SkiLøperne litt halvnervøst ble startet i mars hadde jeg ett håp og ett mål. Håpet var enkelt å greit at det ikke skulle bli total fiasko. Initiativet føltes litt "out of character" (på godt norsk) for meg, og jeg lurte på om folk bare ville synes det var teit. Jeg anså faren for at det ville bli et par tre turer hvor vi var tre, fire løpere før det hele døde naturlig ut, som overhengende. Det uttalte målet, som jeg skrev om her på bloggen, var å bli 20 medlemmer og at vi skulle være mellom seks og tolv løpere på øktene.

Etter fire måneder kunne SkiLøperne krysse av for både håpet og målet, og etter seks måneder må jeg bare si at SkiLøperne er en kjempesuksess!

Vannskulpturen i Ski sentrum - oppmøtested for SkiLøperne.

Mellom klokken åtte og kvart over åtte i går strømmet det løpere fra alle kanter til vannskulpturen i Ski sentrum (fast møtested). Totalt 15 SkiLøpere gjennomførte kvalitetsøkt med teknikktrening og bakkeløp (lang bakke). På facebook nærmer vi oss tretti medlemmer. "Wow!" oppsummerer egentlig det hele for meg.

SkiLøperne i aksjon tirsdag kveld.

Det er fantastisk givende å prate med andre som løper, å høre om hvorfor de løper og hvilke mål de eventuelt har satt seg. To jenter som var med for første gang i går skal løpe maraton i New York i år, og en annen hadde bestemt seg for å gå Birkebeinerrennet. Kanskje blir flere SkiLøpere med på det også - det passer jo til navnet.

Nå ser det også ut til at jeg skal prøve meg på Halvtraver'n, den lettere varianten av Nordmarkstravern' den 4. september. Må bare forsøke å få barnevakt...


I tillegg er jeg den lykkelige mottaker av to Beautiful Blogger Awards. Tusen takk til både "Mamman som gillar att springa" og "Pernilla springer vidare". Dette er en blog-variant av et kjedebrev som skal sendes videre, og jeg må sette meg litt inn i reglene. Kommer tilbake til det. (c:

Janicke



mandag 9. august 2010

Når bena vil mer

Etter en veldig bra treningsuke stod kilometertelleren på 77. Jeg våknet søndag morgen, og kjente at jeg bare måtte ut og løpe de kilometerne som skulle til for å runde 80 for aller første gang; En lett morgenøkt på 5 - 6 kilometer i rolig tempo.

Lørdag ettermiddag hadde det blitt åtte gode 800-metere (Yasso 800s) med snittid på 3:13 - nesten tjue sekunder bedre enn målsetningen. Selv om jeg følte meg sterk under Yasson'e var jeg forberedt på at bena ville være tunge da jeg et halvt døgn senere la ut på morgentur.

Det er alltid spennende å ta de første løpestegene. Jeg tror faktisk jeg synes de er den verste delen av løpeturene. De er forbundet med frykt for at beina skal føles som om de er fylt med betong, og for at det å sette i gang kroppen skal føles like håpløst umulig som å sette større fjellmassiver i bevegelse. Det behøver ikke å bety at hele turen skal være fæl, men det krever en god dose viljestyrke og kraft å fortsette å plassere den ene foten foran den andre såpass mange ganger at maskineriet (forhåpentligvis) kommer igang.

Morgenturen søndag var ikke en slik tur. De første prøvende stegene gikk greit, og etter et par minutter ble det tydelig at bena var klare for mer enn en rolig økt. Med herlig motiverende musikk på øret fløy vi avgårde gjennom de stille gatene. Temperaturen lovte godt, solen skinte og Garmin telte kilometer. Opplevelsen var helt nydelig underveis, og resulterte i behagelig tilfredshet resten av dagen. Med nesten ni nye kilometer i skjemaet ble 80-merket rundet med god margin - og en praktfull sommer-søndag ble enda litt bedre.

Denne uken står det 65 kilometer på treningsprogrammet, men først skal jeg ha en hviledag.

Janicke

lørdag 7. august 2010

Hva er vel en maraton?

En av løpebloggerne jeg følger, en svensk, tøff dame som kaller seg MarathonMia, løper akkurat nå et løp på 24,6 mil! Hun burde vel egentlig endre navn til UltraMia, for selv om et maraton er langt er et løp på 24,6 kilometer være noe heeeelt annet.
MaratonMia hadde løpt ni mil når siste rapport ble publisert av supporterteamet hennes i går. Det blir spennende å lese hvordan det har gått gjennom natten. Om andre er interesserte: http://marathonmia.blogspot.com/ (veldig fin blogdesign forresten).

Jeg er fascinert - og ufattelig imponert - over disse galningene som begir seg ut på distanser over maraton. Synes i grunn alle som løper halv og hel maraton er rimelig tøffe.
Etter å ha kjent etter konstaterer jeg lettet at det ikke finnes noen dragning mot ultradistanser, men MarathonMia er virkelig "grym"!

Janicke

fredag 6. august 2010

Stein under skoen og glass i silda

Det er under en uke siden et par kule sorte Adidas Adizero Aegis ble anskaffet. De har blitt behørig testet (55 km!) og ligger svært godt an i konkurransen om å bli Løpeskoene med stor L; De som skal sitte på føttene i Berlin den 26. september. Det eneste jeg egentlig har å utsette på dem er "steinfangerfunksjonen". Det er en forholdsvis stor langsgående splitt i sålen som sikkert er der for dempingens skyld. Dessverre har den også en unødvendig sideeffekt: den fanger stein. I løpet av 33 kilometersturen i forrigårs stoppet jeg to ganger for å plukke ut steiner som hadde kilt seg fast under skoen.

Ikke like ille som stein i skoen, men irriterende nok.

Steinen på bildet la jeg ikke merke til, men de andre var større og ga klikkende lyd for hvert skritt. Er det andre som har opplevd dette også? Eller er det løpesteget mitt det er noe feil med?

Over til noe helt annet; I dagens Aftenposten hadde Mills hadde en notis om tilbakekalling av et sildeprodukt.
Sildeproduktets navn: Delikat Glassmestersild.
Årsak for tilbakekalling: Glassbiter i silda

Klipp fra Aftenposten i dag

Det er vel ikke annet å forvente når en setter en glassmester til å lage sild, hehe.

Ti kilometer er forsert i lett regnvær sammen med Hege i dag, og Yasso står på planen for helgen. Åtte repetisjoner denne gangen. Ved hjelp av iPhone og Spotify skal det bli en knall-økt!

Janicke

torsdag 5. august 2010

Dobbel lykke!

Det var litt skremmende å kjenne på gleden som boblet opp i meg da jeg mottok sms om at iPhonen var ferdig på service og kunne hentes; Det er tross alt bare en dings. Men det var definitivt en lykkefølelse som meldte seg, med litt uro for hvorvidt jeg ville få den gamle tilbake reparert, eller en helt ny. Helt ny iPhone er naturligvis hyggelig - men hva da med de dataene og bildene som eventuelt ikke var synkronisert mot PC'en?

Etter å ha vært ute i et møte lå pakken på kontorpulten. Det var en ny. Litt nervøst (og akkompagnert av litt mobbing fra en kollega som for enhver pris ikke skal ha iPhone og synes det var kjempegøy at en iPhone hadde sluttet å fungere) aktiverte, synkroniserte jeg med backup'en fra den gamle telefonen. Nålen på lykkebarometeret steg enda et par hakk da det viste seg at ingen data hadde gått tapt. Ny iPhone, alle data - nydelig!

Drikkebeltet var ladet med en flaske vann, to flasker litt sterk solbærsaft (funker bedre enn noen sportsdrikk jeg har prøvd) - i tillegg til ny iPhone, togkort (for sikkerhets skyld), bankkort og nøkler i drikkebeltevesken - da jeg forlot kontoret ved halv sekstiden i går. Det var på tide å ta fatt på den lange veien hjem. Forholdene var perfekte; God temperatur og strålende sol.

Idylliske Frognerkilen.

Fra Lysaker til Aker Brygge er det veldig flott å løpe. Man må bare være veldig obs på alle ambisiøse, Tour de France-inspirerte syklister som fyker forbi i supersonisk fart. Enhver kursendring må planlegges i god tid.

Meningsytring ved Bjørvika... (utrydd bananflua!)

Jeg har alltid synes at det er overraskende langt å kjøre Mosseveien inn og ut av byen. Det tok sin tid å løpe strekningen også, men det var i alle fall hyggelig utsikt mot sjøen og Nesoddlandet - og fortsatt fortau hele veien. Deretter bar det forbi Hvervenbukta, og oppover gang- og sykkelsti til Mastemyr og Kolbotn.

...og meningsytring ved Hvervenbukta.

Bakkene fra Hvervenbukta til Kolbotn så jeg på forhånd for meg som det kritiske området. Etter 17 kilometer er beina ganske møre, og så skal man begi seg en god del høydemetere oppover over omlag tre kilometer... Jeg forserte dem rolig, og konstaterte lettet at det var fortsatt liv i beina når jeg kom meg på Skiveien.

Idyll ved Tussetjern på Langhus.

Etter å ha løpt på asfalt stort sett hele turen var det et hyggelig avbrekk å trekke inn på sti og skogsvei ved Langhus. Selv etter dette kuperte området - med bare fire-fem kilometer igjen var beina helt fine. De hadde egentlig vært tyngre de første femten. I går holdt de hele veien hjem. Jeg løp til og med litt ekstra for å runde neste hele kilometer. Garmin viste 2 timer, 56 minutter og 2 sekunder. Hele 33 kilometer - og jeg kunne godt ha fortsatt noen kilometer til... Slik har jeg aldri følt det før, og for en fantastisk følelse drøyt 50 dager før maraton.

Berlin, here I come!

Janicke

tirsdag 3. august 2010

Når kollektivtrafikken svikter...

Ja, da er det vel like greit å løpe hjem fra jobben...? Har skjemt meg bort de to første arbeidsdagene etter ferien og kjørt til jobb. Det er fantastisk deilig å bare bruke en halvtime hver vei, i stedet for vanlige 1 time og 10 minutter. Det vil nok til og med bli nærmere 1:30 nå som toget ikke går til Lysaker, og "buss for tog" er løsningen. Derfor blir det stort sett bil denne uken, frem til alle andre er tilbake fra ferie og det ikke er noe å tjene på å kjøre.

I morgen har jeg imidlertid bestemt meg for å ta meg hjem for egen maskin. Sist gang (før ferien) valgte jeg en rute over Nordstrand. Bakken fra Oslo sentrum opp på Ekeberg/Nordstrand var tøff, så denne gangen skal jeg forsøke en annen trasé.


Distansen blir omtrent den samme, og det blir en tøff bakke her også (Hvervenbukta - Kolbotn) men jeg må nå en gang litt oppover når Ski ligger på nesten 130 meter over havet mens Lysaker ligger på havplan.

Jeg gru-gleder meg til å ta fatt på langdistanse så få dager etter forrige (lørdag), men merkelig nok gleder jeg meg mest. Og så blir det veldig deilig å ikke tenke på langturer i helgen.

Gleder meg også til den første SkiLøper-økten etter ferien i kveld. Nye folk har meldt seg på, og vi teller nå 27 medlemmer på Facebook. Utrolig gøy!

Har i grunn ganske mye å glede meg over. (c:

Janicke

søndag 1. august 2010

Mamma & Mia på løpetur

Femåringer vil mye og ofte, men når de vil på løpetur er det veldig hyggelig å la dem få viljen sin.


Mamma og Mia - klare for Mias aller første løpetur.

Mia skravler i ett sett, og selv om man blir litt andpusten på løpetur går det helt fint å skravle om viktige ting:

- Mamma, jeg er god til å løpe.
- Ja, dette er veldig bra.
- Er jeg flinkere enn Maiken (storesøster)?
- Vel, hun var i alle fall ikke like ivrig som deg.
- Tror du Selma (bestevenninne) hadde orket å løpe denne runden?
- Det vet jeg ikke, men jeg tror kanskje ikke at hun er like interessert i løping som deg.
- Jeg tror ikke hun hadde orket. Hun hadde nok fått veldig vondt i skulderen.
- Skulderen? Har du vondt i skulderen?
- Litt.
- Knytt hendene dine, med tomlene inni, så går det kanskje over. Og forsøk å slappe av i skuldrene. Skal vi stoppe litt?
- Neida, det går bra. Om man har vondt i siden på magen kan man klemme på en stein.
- Ja, det er lurt.
- Ikke mange steiner da.
- Nei det er nok lettest med en i hver hånd.

Og på dette nivået fortsatte samtalen i 2,7 kilometer.

Fin stil og fart - og mye på hjertet.

Vi hadde et par pauser på ca et minutt, men da ville hun videre:
- Jeg må trene masse så jeg vinner når jeg blir stor.

Det spørs om ikke Mias morfars konkurranseinstinkt har forplantet seg enda en generasjon. Jaggu løp hun hele veien og avsluttet med sprint og "førstemann"-oppfordring. Skal se det er Mia som blir den virkelig lettbente i familien etterhvert. 

Janicke

(Det ble 8,5 kilometers gå/jogg test av de nye Aegisene med Mia til fots og på sykkel. Vurdering: nydelige sko!)

Ny måned, nye sko, nye muligheter (og 56 dager igjen)

August. Ferien er ubønnhørlig slutt. Ute er det vått, vått, vått. Yr har "lovt" sol i dag og jeg håper de har rett. Det hadde blitt en mye hyggeligere avrunding av en lang og deilig ferie.

Det ble ny månedsrekord med 278,6 kilometer i juli, så får det bare være at jeg hadde et ønske om å runde 300. Den "magiske" grensen kan krysses i august. Totalt i år har føttene mine båret meg 153 mil. De fortjente virkelig et par nye sko nå.

Mange andre løpe-bloggere har skrytt av Adidas' Aegis, så etter lang tids nysgjerrighet tok jeg turen til Löplabbet for å teste dem.

Adidas Adizero Aegis

"Oj, disse ville jeg ikke valgt på utseendet," var min første tanke.
Så løftet jeg skoen fra hyllen.
"Wow, så lette!"

Føttene hadde løpt 28 kilometer tidligere på dagen så det var litt ubehagelig å klemme dem - inklusiv en blånende og øm stortånegl - ned i disse løpeskoene hvor "tungen" under lissene er festet på begge sider. Det var imidlertid verdt innsatsen, for når Aegis'ene var på plass kjentes det som om skoene omsluttet foten naturlig. Lett, tett og komfortabelt. Det er egentlig hviledag i dag, men det spørs om jeg klarer å la være å ta en liten testtur. Synes i grunn de blir stadig kulere å se på også.

I går løp jeg helt nye veier. Jeg hadde en idé om en ny runde og tegnet den opp på nettstedet Walk Jog Run for å finne ut hvor langt det var, og hvordan ruten måtte bygges opp for å nå 27 kilometer. Jeg skisset et par varianter før jeg hadde ruten og umiddelbart tok fatt på den. Jeg bestemte meg for å ikke så på tid eller distanse underveis - jeg visste jo sånn omtrent etter å ha tegnet ruten - men lot Garmin holde meg informert om nåtids-fart. Det fungerte veldig bra på psyken. Har en tendens til å se for mye på distansen under lange løp, og synes kilometerne går sakte. Da jeg omsider skiftet over til å vise distanse hadde jeg løpt litt lenger enn forventet (23 km). Det ga en verdifull boost.

Fra 25 kilometer ble det tungt - synes alltid det gjør det fra 25 - så da jeg innså at det ville bli omlag en kilometer ekstra å løpe helt hjem vurderte jeg en stund å stoppe på 27 og gå derfra. "Idiot! Hvordan skal du kunne løpe 42 kilometer om du ikke orker løpe helt hjem nå?" Hodet er like viktig som bena når man løper langt, så etter en kort indre diskusjon var saken klar. Jeg løp hele veien hjem.

Alt i alt en veldig fin tur med snittfart på 5:20, helt i tråd med treningsprogrammet.

Mia, femåringen min, har spurt om vi kan ta en løpetur sammen i dag. Hun begynner på idrettsskole denne høsten og fikk derfor flott Craft treningsdress og kort tights på forrige ukes XXL-salg. Hun simpelthen elsker å ha på "løpetøyet" sitt, og skal stadig ut på tur. Det må sies å være en positiv påvirkning. (c:

Janicke