lørdag 30. oktober 2010

Lysets hastighet

Man behøver ikke nødvendigvis være med i et løp for å få race-følelsen. Man kan for eksempel løpe om kapp med lyset. Torsdag hadde jeg veldig lyst til å løpe en runde hvor omlag de første seks kilometerne går på ikke opplyst vei etter jobb. Det er en populær strekning for mørkekjøring, demonstrasjon av hvor viktig det er med refleks, så det blir virkelig mørkt der. Var det mulig å få til etter middag?

Lyset hadde allerede dempet seg da jentene og jeg satt ved middagsbordet og da barne-tv begynte en halvtime senere (maten var spist og jeg hadde trukket i løpetøyet) var jeg nokså spent på om jeg ville komme meg frem til den gatelyktopplyste delen av mil-runden. En ting var klart; det var ikke tid til å gå seg varm opp bakken hjemmefra. Jeg hadde ikke nummerlapp på brystet, men det ble like fullt et race. Og mens lyset minket fra himmelen og dannet fantastiske farger i horisonten i vest bega jeg meg dypere inn mørket på de svingete veiene. Forbi åkre. Forbi beitemarker hvor kuene bare var synlige som ruvende skygger (lukta var imidlertid like tydelig). Lysene fra husene ble navigeringspunkter, og takket være at det hadde regnet en del tidligere på dagen, slik at grusveien var våt og reflekterte det lille av lys som var igjen mot vest, var det mulig å ane hvor den gikk. Det holdt akkurat. De siste fire kilometerne av runden går langs opplyst, asfaltert vei og adrenalinen forårsaket av lys-racet ga ekstra fart i føttene. Middagen som ble inntatt en halvtime før startskuddet gikk satt i overkant tungt i magen, men den spesielle opplevelsen og lykken over å komme igjennom, gjorde det uvesentlig. I helgen stilles klokken en time bakover, og da har jeg ingen mulighet til å vinne løpet med lyset/mot mørket etter jobb.

Er det kanskje noen som kan tipse om en god og ikke altfor dyr hodelykt for løping?

I dag er det motsatt. Klokken er litt over syv lørdag morgen og ute er det stummende mørkt. Garmin-pulsbeltet er på og jeg er klar for en morgentur. Det er riktignok spennende og adrenalinpirrende å løpe om kapp med solnedgangen, men soloppgangen er aller best. Å løpe ut i stummende mørke og komme hjem i dagslys...det er herlig inspirerende og oppbyggende!

Til kvelden blir det "dains på lokale". Storebror og bandet Funkytown spiller på Krydder i Ski. Så da skal beina få kjørt seg enda mer! (c:

Janicke

onsdag 27. oktober 2010

2011 – nytt år, nye muligheter

Det er fortsatt et stykke igjen til vi takker av 2010. Hele 65 dager for å være nøyaktig. Løpssesongen er ikke egentlig over - det skal tilbakelegges flere kilometer i løpeskoene før den sekstifemte dagen opprenner – men på sett og vis endte løpssesongen 2010 den 22. september i år.

Den voldsomme skuffelsen er svelget unna, men en bitter ettersmak har hengt igjen og blusset opp nå som jeg snakker med, og leser om, andre som forbereder seg til deres store mål for året: New York maraton. Behovet for et eller annet å skylle unna det beske med har dermed blitt intensivert og nå resultert i en spenstig plan for løpsåret 2011.

Fortsette med treningsprogram
En av årets mange erfaringer er at treningsprogram er bra! Takket være Anders Szalkais programmer har treningen blitt mer variert både i type økt, mengde og intensitet. Szalkai har fortsatt min fulle tillit selv om den virkelige testen av treningsprogrammet (å gjennomføre løpet på den tiden maratonprogrammet la opp til) glapp i år. I 2011 skal jeg også passe på å følge de angitte tidene i større grad. Mindre lapskaustrening, jeg skal være mer bevisst på pulsområdene.

Mindre asfalt - mer lek
Asfalt er favorittunderlaget, men det er et ubestridt faktum at man skal være forsiktig med å løpe bare på asfalt. Neste år skal flere turer legges utenfor harde veistrekninger, og enkelte av turene skal gå over stokk og stein - rett og slett legge deler av noen turer utenfor oppgåtte stier. Det må da være litt gøy... Kanskje.

Tenker også på å forsøke å henge meg på Treningscampen en og annen gang - det blir mindre asfalt og faktisk også mer "lek" i og med at det er noe annet enn de vanlige treningsøktene.

Flere løp
I år ble det fire løp - og ett som ikke ble noe av. Neste år er jeg sulten på å ha nummer på brystet flere ganger:
  • Sentrumsløpet - målet må være å løpe bedre enn i fjor, det vil si raskere enn 44:57.
  • Göteborgsvarvet - vet ikke helt hva målet skal være, men med seedet plass bør det være mulig å klare ned mot 1:40 på tross av folkemassene.
  • SRM - mål om å være med på noen av disse løpene på Sognsvann, mest som trening.
  • Nordmarkstravern/halvtravern - litt usikker på om jeg egentlig har lyst til å ta dette terrengløpet igjen, men jeg setter det opp inntil videre. Mål: å løpe bedre i nedoverbakkene.
  • Berlin marathon - drømmemålet, under 3:30. Alle gode ting er tre - mistenker at det blir en veldig sterk opplevelse om jeg får karret meg i mål her.
  • Oslos bratteste - Motbakkeløp er populært, og jeg har blitt inspirert av andre bloggere som har testet denslag. Må testes. (takk for påminnelsen, Astrid)
  • Fredrikstadmarka rundt - løpet som Astrid har snakket så varmt om. Tror dette skal være et "koseløp" post maraton. Målsetning: ha det gøy.
  • Hytteplanmila - liker ikke kaffe, men boller høres bra ut. I følge Mosjonisten og andre skal dette være en løype for personlige rekorder, kan jeg klare under 42 minutter?
  • Follotrimmen ble vurdert i år, men etter at de første løpene ikke passet ble det glemt. Neste år skal disse løpene være en del av treningen.
Og så har jeg sikkert sagt at jeg skal være med på noen flere løp så jeg lar det være rom for det.

Nå har jeg en ørliten fantasi om å muligens kaste meg rundt og delta i Jessheim vintermaraton den 21. november dersom kroppen får godkjent-stempel av indremedisineren den 8. november. Det blir ikke noe drømmemål der, men det kan kanskje være et lite plaster på maratonsåret. For å unngå ny skuffelse lar jeg imidlertid være å tenke så mye på dette nå. Fokuset er på neste års bragder.

Inntil videre...

Janicke

tirsdag 26. oktober 2010

Maratongressenke

Om en drøy uke blir jeg maratongressenke for første - og høyst sannsylig siste – gang. Ektefellen har siden 2007 ønsket å føre New York marathon på merittlisten og omsider har tiden kommet. Treningsinnsatsen har vært varierende, men så er ambisjonsnivået også edruelig; de 42 kilometerne skal overleves, helst joggende hele veien. Med en viss bekymring har jeg observert – og tidvis kommentert – at treningsmengden ikke helt har ligget på anbefalt nivå, men nå på søndag ble jeg imponert! Utstyrt med nesten to liter drikke fordelt på åtte flasker, to tuber energigel og en halv energi bar i drikkebeltet, sorte tights, sort jakke, sort lue og sorte hansker så det mest ut som om han skulle ut og og sprenge noe, men det eneste som stod i fare for å sprengt var egne blodkar og lunger. Han skulle ut på sin aller lengste tur noensinne; målet var tretti kilometer. Han var spent, og jeg var redd for at han skulle synes så lang distanse var helt forj**lig.

Derfor var jeg forberedt på det meste da jeg, med vann og solbærsaft i bagasjen, syklet avgårde for å holde ham med selskap (og eventuelt frakte ham hjem på bagasjebrettet). Jeg møtte ham omlag syv kilometer hjemmefra og heldigvis ble mine bekymringer gjort til skamme. Dag holdt et kontrollert og jevnt tempo og så egentlig forbasket bra ut. Fra å være til dels tvilende til at han ville klare å fullføre New York maraton ble jeg der og da overbevist om at han kommer til å redde familiens maratonære i år!

Verrazano Bridge mellom Staten Island og Brooklyn under NY maraton 2007.

Det er veldig lenge siden min siste langtur nå, men sist uke ble det i alle fall fire turer og over 50 kilometer igjen. I kveld skal SkiLøperne "gjøre Ski sentrum" så da blir det en ny rundt-ti-kilometers-tur. En ting er klar - så fort klarsignalet kommer skal det bli en real langtur igjen.

Ut på tur...

Janicke

torsdag 21. oktober 2010

Limbo

Ti kilometer her, og ti kilometer der. Bevares, jeg løper da - men løpingen oppleves annerledes. For samtidig som det føles veldig godt er jeg usikker på om jeg burde - og i alle fall hvor tøffe treninger jeg skal "unne" meg.

Jeg trodde besøket hos indremedisineren skulle være denne mandagen, men det er først den 8. november. Mer venting med andre ord. Men nå henger ikke bekymringen over meg som en mørk sky i alle fall. Godkjent-stempel etter både ultralyd av magen, CT av mage og bryst samt røntgen og ultralyd av bryst eliminerte den store frykten om svulster både her og der. Dessuten er dagene tettpakket av jobb, barn, Mac (*gledes-sukk*), sosiale arrangementer og store planer om etablering av eget firma - hei hvor det går. Innimellom blir det en og annen løpetur som stort sett strekker seg til rundt ti kilometer. De gjør underverker for humøret, men det blir litt uinspirert i ventetiden mot klarsignalet; Omtrent som å gasse med bremsen inne liksom. /c:

Med Mac'en har det gått med en del tid til installasjon og oppsett av programvare og annet. Skype får jeg ikke til å fungere, ei heller opplasting fra Garmin. Enda godt jeg har (og kommer til å fortsette å ha) en PC i tillegg. iPhonen krever også litt når den skal flyttes, så nå har jeg ingen spillelister. Å kjøre mix av alle sanger på iTunes' foreslåtte pop/rock burde vel også gå, tenkte jeg. Med iPhonen godt festet inne i en lomme på jakkeermet fløy jeg ut. Listen var ok, inntil den slo over på julelåtene. Det ble verken julestemning eller inspirert løping med "I wish every day could be like christmas..." men ettersom telefonen var så godt festet lot jeg det stå til. Det var først når julesang nummer to startet jeg røsket iPhonen ut av lomma og holdt den i hånden - med full mulighet til å skifte spor - resten av turen.

Julemusikk er litt hellig for meg. Det gjør meg ingenting at julemarsipanen kommer i oktober, eller at butikkene nå straks fylles med glitter, nisser, engler og stas -d et er egentlig ganske koselig. Men julemusikk, det spiller vi ikke hjemme før den 1. desember. Men da synes jeg også det er helt greit å ta frem det første av julepynten. Vel, vel - fortsatt over en måned igjen til den første desember heldigvis. Det skal forhåpentligvis bli mange gode treningsturer frem til da - helst uten julemusikk.

Janicke

torsdag 14. oktober 2010

Den som venter på noe godt

Helt på tampen av tenårene, i resepsjonen for et kontorfellesskap på Kolbotn, ble jeg forelsket. Det skulle utarbeides dokumenter og verktøyet var en kube med vindu; En Mac. Det var vel faktisk til og med en såkalt bærbar Mac, for jeg husker at jeg slepte dem med meg hjem for helgejobbing. Det var tungt, men hva gjorde vel det? Det var en Mac! Etter å ha hatt edb på skolen med svarte skjermer og hvite bokstaver og aktiv bruk av funksjonstaster, å ha skaffet meg skrivemaskin (!) som samlet opp x antall tegn i et lite vindu før den skrev de ut på arket (jeg synes det var fabelaktig), og sett storebror programmere spill på Commodore 64, så var det grafiske grensesnittet på Mac'en et eneste stort eventyr. Drag and drop. Så enkelt. Så genialt. Det var så herlig hvordan den lille søppelbøtta begynte å bule når man trakk dokumenter man ville kaste i den. Åååh, den som hadde råd til å kjøpe seg noe sånt.

Fra tanke til handling kan være et godt stykke, og i dette tilfellet tok det 18 år. Hvilken lykke det er å sitte her og skrive mitt aller første blogginnlegg på min helt egne Mac! Det hadde nok ikke vært den store jubelen om det var snakk om den gamle akvarie-boksen. Vidunderet som står på skrivebordet nå er mange kvantesprang videre utviklet og gjør seg eksepsjonelt godt på skrivebordet - i den grad skrivebordet i det hele tatt synes under den 27" store skjermen. Den ultimate "dingsen"!

Med iMac's ankomst har også helsetullet fått en mindre strategisk plass i hjernen. Det hjalp dessuten å få godkjent-stempel etter trippelundersøkelsen i går. Mammografi-undersøkelse er en veldig foruroligende opplevelse. Jeg mener, å legge en kroppsdel mellom to glassplater og presse det flatt er...vel...corny. Selv om jeg var oppriktig bekymret synes jeg det var ganske komisk. Det hjalp ikke at sykepleieren var en - jeg har nesten lyst til å si gutt men han hadde kanskje rundet 25 - mann. En over gjennomsnittet kjekk mann dessuten.

"Legg den høyre armen her" sier han, og jeg forsøker forfjamset å legge den venstre armen som absolutt ikke er kompatibel med apparatet slikt det er stilt inn. "Høyre armen," kremter han. Ikke én, men to ganger bommer jeg på høyre og venstre. Jeg begynte dessuten nesten å le når han strakk og dro for å få klemt mine ikke spesielt store "attributter" mest mulig utover glassplaten. Det er liksom ikke slik man har lyst til at en kjekk ung mann håndterer en. Høhø, "kjekk ung mann". Nå følte jeg meg gammel.

Etter mammografi var det ultralydundersøkelse, og den var det heldigvis en godt voksen lege som gjorde. Han var informativ og saklig og forklarte alt vi så og at det ikke var noe unormalt.

Neste stopp nå er indremedisiner på mandag. Fikk time veldig raskt, så da tar jeg den for å diskutere noen teorier. Jeg aner egentlig ikke hva en indremedisiner i praksis gjør, men det får jeg nå muligheten til å finne ut av. Det burde vel være mulig å få tatt en ny blodprøve der. Mulig det bare er et håp, men jeg tror at blodverdiene er bedre nå.

I dag blir det Mac fremfor løping, men i morgen skal jeg ut på tur igjen. Ser på diverse blogger at det er mange som skal løpe løp i helgen og kjenner en viss misunnelse, men nå har jeg mac og tåler alt! Vel, nesten alt i alle fall. (c;

Janicke

onsdag 13. oktober 2010

Traurig tankespinn - og imac

Ytterligere noen dager har gått, og etter lang venting i telefonkø til legekontoret kom jeg igjennom på tredje forsøk og fikk jeg endelig vite resultatet fra CT-scanningen. Helsesekretæren rapporterte at det ikke var noen funn. Det var en enorm lettelse, samtidig som en murring av usikkerhet for hvorvidt det hadde vært bedre om de fant noe begynte å kverne i bakgrunnen. Betyr "ingen funn" på denne undersøkelsen at jeg sannsynligvis er helt frisk? Eller betyr det at sannsynligheten for at det er noe verre - som ikke vises på CT - øker? Noe som for eksempel vil vises på dagens trippeldiagnostikk på Volvat? Jeg liker ikke hvordan denne ventingen påvirker hodet mitt, så det var ikke aktuelt å vente enda en halv måned på time gjennom offentlig helsevesen (og enda halvannen uke på svar?) så da blir det å betale "moroa" selv på Volvat.

Nå viste det seg at det var et funn på CT allikevel. Hjemme hadde det kommet et brev fra legen som fortalte om en cyste i en eggstokk. "Dette regnes antagelig som normalt", stod det. Regnes "antagelig" som normalt? "Antagelig"? Jeg liker ikke hvordan jeg har begynt å vurdere meningen bak ethvert ord. Cyster er normalt - jeg har naturligvis googlet - og dersom denne cysten var noe annet enn normal burde den vel ha blitt oppdaget på ultralyden jeg var på i mai eller september? Om den da ikke er en følge av noe annet... Værre?

Og slik går dagene... Joda, stort sett klarer jeg å la være å tenke altfor fatalistisk, men hver gang jeg får ny informasjon begynner den ihuga optimisten og den skremmende hypokonderen i meg å sloss om oppmerksomheten.

Legen har henvist meg videre til indremedisiner, så da blir jeg ikke ferdig med venting i dag heller. Hvis det blir lang ventetid igjen (alt over to uker) så kjøper jeg meg ut av køen på nytt. Har mest lyst til å ta en ny blodprøve og sjekke om verdiene fortsatt er for høye. For alt jeg vet kan de ha "normalisert" seg nå. Det blir jo bortkastet og dyrt - både for meg og øvrige skattebetalere - å fortsette med undersøkelser dersom jeg er helt frisk. Men først blir det uansett Volvat i dag. Heldigvis veies dagen opp på den positive siden også: min første Mac kommer i dag. Det blir helt rått! Gleder meg til dette som jeg gledet meg til julaften som barn.

Når det gjelder løping blir det nok fort fire komfortturer denne uka. Det er eksepsjonelt god terapi å trekke i løpeskoene igjen, så jeg "tar sjansen".

Janicke

fredag 8. oktober 2010

Dommens uke uten domfelling

To ganger har det blitt løping denne uken; Først intervallpyramide med SkiLøperne på tirsdag, og så en miltur i går. SÅ UFATTELIG DEILIG!

Det kan umulig være bra for helsa å sitte på rumpa i ukesvis i påvente av resultater, så nå kjører jeg igang små smått igjen. Det blir ikke maraton før jeg vet mer, men en og annen kosetur anses vel ikke som altfor anstrengende...? I går satt jeg på hjemmekontor og i lunsjen bare måtte jeg ut.
Kilometertid på 4:47 på mila er riktignok ikke for kosetur å regne, men etter to ukers løpeopphold ville jeg bare løpe på. Solen strålte, trærne gnistrer i høstfarger og veiene var tørre og fine. Det var bare å slippe løs.

En uke og en dag har gått siden CT scanningen. På spørsmål om når jeg kunne regne med å få resultatene var svaret at det kunne ta oppimot en uke. Jeg tar antakelig sånt litt for bokstavelig, for legekontoret hadde ikke fått svaret i går formiddag, og heller ikke i dag. Dermed ringte jeg til klinikken som tok bildene for å høre. Neida, mine bilder var ikke behandlet ennå.

"Men jeg kan sette deg på prioritet, så går det litt raskere?"

Ah, det var altså der jeg bommet fra start; Man må be om å bli satt på prioritet.

Jeg kunne fort ha hisset meg godt opp over dette - det må innrømmes at det er en viss påkjennelse å gå og vente og fantasien min er helt enkelt for livlig for dette - men heldigvis har jeg funnet en god medisin mot både irritasjon og hypokondri-fantasier; nettsidene til Apple. Det hender jeg går inn der og drømmer, og det gjorde jeg i går. På et eller annet tidspunkt må jeg ha streifet "bestill"-knappen, for nå er det visstnok en nydelig 27" imac på vei. (c:

Ok, så logget jeg meg på, la inn betalingsinfo og bekreftet opptil flere ganger - jeg er uansett i lykkelig sjokktilstand!

Snart er det helg, og etter det kommer en ny "dommens uke" - forhåpentligvis med en form for avklaring. I mellomtiden kommer jeg til å løpe så uanstrengt som jeg kan og drømme om det nye leke- og arbeidsverktøyet mitt.

Janicke

mandag 4. oktober 2010

Dommens uke

I morgen er det nøyaktig to uker siden sist jeg løp. På den positive siden har jeg i løpingens fravær hatt mer tid til rådighet til jobb og annet, men for å være helt ærlig så føles det skikkelig...vel..jævlig! I gårsdagens øsvær gikk jeg riktignok en av løperundene mine sammen med en venninne. Det var ordentlig godt å være i bevegelse - og ikke minst en veldig hyggelig tur - men sikkelig frusterende å se løpere som lettbent forserte denne runden hvor jeg har slitt så mange joggesko.

Denne uken blir forhåpentligvis oppklarende. Resultatet fra CT-scan sist uke skal i alle fall bli sendt til fastlegen. Det er jo litt typisk at det tar lenger tid enn vanlig fordi en lege er på ferie, i tillegg er min fastlege 50 % sykmeldt. Fra onsdag eller torsdag av kommer jeg til å begynne å mase!

CT-scan var forøvrig bedre enn fryktet. CT-maskinen var en "smultring" og ikke en enveis-tunnel, og kontrastvesken (ca en liter skulle drikkes på 30 minutter) var drikkbar. Jeg hadde sett for meg en smoothie-aktig guffe som smakte grusomt, men kunne lettet konstatere at det var en vannlignende væske med lett smak av hostesaft. Hostesaft står ikke øverst på listen over ting jeg drikker, men det gikk i alle fall ned uten store problemer. Selve CT-scanningen var unnagjort på få minutter.

Nå håper jeg så inderlig at helsesituasjonen blir avklart - og kan fikses om nødvendig - slik at de jevnlig tilbakevendende bekymringene forsvinner og jeg kan løpe igjen. Livet er så bra for tiden, så bare jeg kan fjerne dette dempende lokket av formørkende "sykdomsangst" så skal jeg:
  • eliminiere dørstokkmila for godt
  • ta alle utfordringer på strak arm
  • spise sunnere
  • kjefte mindre på barna
  • aldri klage
  • bli et bedre menneske
(sa hun)

Antakelig må jeg vente noen dager til. Det er bare å smøre seg med enda et tykt lag tålmodighet - for jeg sto nok ganske langt bak i køen når det en gang ble delt ut.

Janicke