søndag 30. mai 2010

Langtur dagen derpå

For en helg! Søndag kveld er jeg komplett utslitt, og så er det bare få timer til ny arbeidsuke begynner. Fem arbeidsdager til og med. Og jeg som begynte å få sansen for korte mai-arbeidsukene.

Etter alle ukens strabaser for å finne antrekk til helgens store fest gledet jeg meg så mye at jeg fryktet det ville ende med skuffelse. Fester blir som regel best når man ikke har forventninger til dem, og i går var forventningene på topp. Frykten var naturligvis ubegrunnet. Hele 65 festglade mennesker, flotte lokaler i Drøbak, deilig tapas og godt drikke sørget for at kvelden ble en udiskutabel suksess. Kort oppsummert: nokså mange samtaler om løping (håper ikke jeg startet alle), nokså godt inntak av flytende og utrolig morsom utfoldelse på dansegulvet.

De perlehvite skoene fikk nokså hard medfart på dansegulvet.

Jeg var alt annet enn klar for å dra hjem når sjåføren ga beskjed om retur en gang etter to. Men er man så heldig å ha sjåfør er det best å bli med. Nattbordsklokka viste 03 et-eller-annet da vi slukket lyset.

Det er alltid litt skummelt å våkne dagen etter fest. Ok, å ikke våkne er ganske sikkert enda skumlere (men det er man ikke selv klar over da...eh...skal ikke utbrodere dette videre), men jeg frykter ofte dagen derpå. Jeg blir liggende rolig og kjenne etter. Hvordan er hodet? Hvordan er magen? Hvordan er kroppen? Det kjentes ikke så galt i dag. Litt ør i hodet, men det kunne jo komme litt av at seks timer søvn er litt lite etter en lang dag. Det viktigste spørsmålet var egentlig: Var kroppen klar for langturen som stod på planen i dag? Jeg var ikke overbevist, men jeg kom meg opp og spiste en god frokost slik at jeg i alle fall skulle kunne få løpt før barna skulle hentes hos mormor. Tre timer senere bar det i vei sammen med Hege og pappa. Målsetningen var å løpe mellom 22 og 25 kilometer.

Med unntak av gårsdagens valg av drikkevarer og den korte natten, var løpeforholdene perfekte; Nesten ingen vind, 18 grader og skiftende skydekke. Spent på formen - alle tre var med på gårsdagens fest - jogget vi av sted i rolig tempo. Til min store lettelse gikk det helt greit. Etter å ha opplevd hver eneste løpetur som tøff fra start den siste måneden - helt siden blodgivningen egentlig - har det nå løsnet. Selv i dag følte jeg meg faktisk lettbent.

Ved en inkurie splittet jogge-trioen opp etter 13 kilometer. Jeg vurderte et par sekunder om jeg skulle ta de to kilometer hjem i stedet å begi meg ut på andre runde og dermed tolv nye kilometer uten mulighet for retrett. Lysten til å kunne føre tjue-et-eller-annet i Running log'en min avgjorde saken. Jeg angrer naturligvis ikke på den beslutningen nå, men på denne runden fikk jeg nærkontakt med maraton-slit-følelsene. Ved tyve kilometer begynte det å bli skikkelig tungt å løfte beina, jeg fikk hold og som om ikke det var ille nok så hadde jeg det nederlandske Grand Prix-bidraget på hjernen. "Shalali-shalala, shalali-shalala..." i nesten tolv kilometer. Hvorfor??

Da jeg   o m s i d e r   kom hjem viste Garmin 24,7 km. Det var helt uaktuelt å løpe 300 meter lenger for å runde 25. Det sier litt om hvor sliten ordensmennesket med stor sans for runde tall var. Både de siste kilometerne og den første timen etter turen brakte sterkt tilbake minner jeg delvis hadde glemt (fortrengt?) fra NY maraton. Jeg regner vel med at gårsdagens fest har litt av skylden for dette, men det er veldig bra at det fortsatt er lenge til 26. september.

Janicke (half woman, half nutter)

torsdag 27. mai 2010

Annet tøy - Del II

På lørdag er det fest. En dobbel bursdagsfest i Drøbak som blir sommerfest og "party" i ett. Det er lite tid til rådighet til kjoleanskaffelse, så  i dag satset jeg på godt forarbeide under togpendling fra Lysaker til Ski:

Hva slags egenskaper bør kjolen ha?
Den skal se pen ut på meg, og ettersom jeg sannsynligvis er på dansegulvet før elleve og antakelig  blir der mye av tiden frem til de skrur av musikken bør den være dansbar.

Hvilken farge skal kjolen ha?
Jeg får veldig ofte kommentarer på at jeg burde bruke mer farger. Som regel ender jeg opp med svart eller lyse, ubestemmelige farger. Min mann, Dag, kommer til å bli sur på meg om jeg ikke velger noe friskere denne gangen, og jeg er egentlig enig. Altså: vær litt vågal - ta en ordentlig farge.

Jeg hadde sett for meg en kjole i hodet mitt. En lang smal sak. Bildet i hodet var imidlertid basert på bilder jeg har sett av modeller i den typen kjole. Det er tvilsomt at jeg ser like flott ut. Det har noe med høyde og bredde å gjøre. Om min kropp har timeglassform, så er det et asymmetrisk timeglass. Halvdelen nærmest bakken er et hakk kraftigere enn den øverste halvdelen. Generelt er avviket mellom de to halvdelen på en klesstørrelse. Er det da man har pærefasong? Er det noe som heter eplefasong? Hva med banan? Ananas og Kiwi (tja, barberer jo leggene jevnlig - men det har kanskje ikke noe med saken å gjøre).

Hvem var det egentlig som fant på å definere kvinnekropper som frukt? Uansett; poenget mitt er at det ikke er helt enkelt å finne ett plagg som skal dekke hele kroppen når den egentlig favner to størrelser.

Kjolen var ikke min eneste bekymring. Gitt at jeg skulle være så heldig å finne en dansbar, fargesterk kjole som passer min fasong så er likevel ikke jakten over. Tilbehør og sko må til. Sko er verst. Løping, og spesielt langdistanseløping, er bra på mange måter, men det har en lite flatterende effekt på føttene. Det krever en del forarbeid å bruke sko som ikke dekker hæler og tær... Akkurat nå har jeg bare halv negl på en av tærne også. Ser neppe særlig stilig ut i lekre sko.

Kjoleanskaffelsesbekymringene har virkelig tatt på, men på vei hjem fra jobben i dag ringte min svigerinne og venninne Ina. I en mail tidligere i dag nevnte jeg for henne at jeg sliter med å finne kjole til fest. Her er det viktig å nevne at Ina er fantastisk dyktig med klær. Hun er høy, slank, vakker og kler alt. Seriøst. Hun ringte meg for å fortelle at hun hadde tatt mitt problem høyst alvorlig, sjekket nettsider, kontaktet Noa Noa på Ski Storsenter og fått dem til å henge av et par kjoler i mitt navn. Er det mulig? Jeg ble målløs. Så utrolig snilt gjort! Enden på visa er at jeg nå går til sengs særdeles lett til sinns.

Min nye kjole (c: Dessverre ikke min kropp, men den så ganske bra ut på meg også.

Kjolen er en fin Noa Noa grønn (grønnere enn noe jeg har hatt før - det får være bra) og hadde en veldig flatterende fasong. Jeg er veldig fornøyd, og veldig takknemmelig overfor Ina.
I morgen skal jeg ordne sølvsko med høye hæler og skjulte tær, og noen kule øredobber og kanskje et armbånd, og så er jeg endelig klar for fest! Hurra!

Janicke

onsdag 26. mai 2010

Verktøy, løpetøy og annet tøy

Årets andre hovedmål, halmaraton i Göteborg, er tilbakelagt. Det neste hovedmålet skal nås på den andre siden av sommeren. Berlin Marathon arrangeres for 37. gang den 26. desember. Jeg spør meg selv jevnlig om det egentlig er en god idé å begi seg ut på en ny maraton; Det er tidkrevende å forberede seg, og ufattelig tungt å gjennomføre. Merkelig nok er svaret alltid ja. Det er noe med å mestre noe så krevende, å få kropp og hode til å presse seg når det egentlig er slutt på både pågangsmot og krefter. Jeg har levd lenge på at jeg klarte det i New York i 2010. Nå trenger jeg å overbevise meg selv igjen.

Målet sist gang var å primært å fullføre, sekundært å komme i mål på under fire timer. Denne gangen heves ambisjonene: jeg vik være i mål på under 1:45 og dermed være innenfor kvalifiseringstiden for Boston Marathon. Gudene vet om jeg kommer til å ville løpe Boston - eller noe annet maraton for den saks skyld - men da har jeg i alle fall muligheten.

Jeg klarer ikke å nå dette målet uten gode verktøy, og jeg tror jeg har dem på plass (ikke prioritert rekkefølge):

Maratonprogram
Jeg har ingen tillit til at jeg klarer riktig mengde og riktig sammensetning i treningen uten hjelp. I forkant av de løpene jeg har deltatt i de siste årene har jeg fått hjelp av den svenske coachen Anders Szalkai. Det vil si, jeg har fått hjelp av ham gjennom de treningsprogrammene han har satt opp på http://www.marathon.se/. Under treningsmenyen velger man løpsdistanse og ønsket gjennomføringstid og vips har man fiks ferdig treningsopplegg. Det er ikke nødvendig å følge det slavisk, man veldig greit å bruke som rettesnor.

Garmin Forerunner
Det er over tre år siden jeg kjøpte min Garmin Forerunner 305. Den er stor og klumpete, men jeg elsker den. Langturer er mye enklere når de ikke må planlegges til minste detalj. Med Garmin på armen løper jeg og legger på omveier for å øke distanse etter dagsform og løpelyst. Å få vite hvor fort man løper er også viktig når man har planer om å løpe en distanse på bestemt tid.

Running log for iPhone
Jeg har brukt avanserte, egenutviklede excelark, papirbøker og naturligvis Garmins log. Nå er det Running Log for iPhone som gjelder, og den er klar favoritt så langt. Den er ganske enkel, og kobles ikke med kart eller puls, men funker. Jeg har en barnslig glede av å registrere distanse, tid, type runde og så videre etter gjennomført økt.

Løpeblogger
Både andre løperes blogger og min egen blogg har blitt en veldig viktig kilde til inspirasjon. Det er utrolig motiverende å lese om "likesinnedes" opplevelser, utfordringer og gleder. Uteblir lysten til å trene er det bare å lese noen blogginnlegg så kommer jeg meg ut likevel. I tillegg fungerer min egen blogg som avansert treningsdagbok og - vel - restitusjon. Jeg lærer mye om meg selv, både som løper og som menneske, gjennom å skrive. Og, jeg må jo legge til: Om min blogg kan motivere andre hobbyløpere gjør det meg veldig, veldig glad - og enda mer motivert. En god sirkel, kan man vel si.

Dette er nok de viktigste verktøyene for meg. I tillegg har jeg stor glede av løpesko og løpetøy. Det er her mitt klesbudsjett forsvinner. Jeg er absolutt ikke like glad i å kjøpe andre klær. Dessverre var det nettopp det er det jeg måtte gjøre etter jobb i dag.

På lørdag er det fest, og jeg kan ikke stille i løpetøy. Jeg er komplett håpløs på dette området og har surret fra butikk til butikk i to timer uten å ha prøvd et plagg. Med meg hjem har jeg i stedet en ekstragave til mannen min (han har bursdag i morgen). Ergo må jeg presse inn en tur til i skjemaet, og jeg skjønner ikke når jeg skal rekke det. Mon tro om jeg bare kan ta det nye løpeskjørtet...

Janicke

søndag 23. mai 2010

Målet glapp, ny sjanse neste år!

Noen ganger er det helt ok å ikke nå målene man har satt seg. Göteborgsvarvet ble en slik erfaring. Målet om å komme i mål på under 1:45 ga jeg for alvor opp på Avenyen, rundt 15 km, og kjente at det var helt greit.

Vi var tre glade og forventningsfulle løpere som kjørte til Göteborg fredag kveld; ektefellen Dag, Axel, som Dag skal løpe NY Marathon med, og meg.

Vel fremme i Göteborg var det rett i seng. Her skulle det lades! Lett oppgitt over meg selv stilte jeg iPhone-klokken på 7:30. Jeg våkner alltid lenge før den tid - altså helt unødvendig med vekkerklokke. Men ikke denne gangen. For første gang på evigheter sov jeg mer enn syv timer og følte meg veldig frisk og opplagt lørdag morgen. I dag er alt mulig, tenkte jeg fornøyd.

Optimismen holdt seg og førte til at kredittkortet satt løst under besøket på sportsmessen ved nummerlappshentingen. Jeg klinte til og fikk omsider skaffet meg løpeskjørt (samme som Astrid kjøpte seg og løp med), og en glad, gul topp i tillegg til løpe-bh og nytt drikkebelte. 

Splitter nytt antrekk til varvet.

Gutta investerte i "Jag sprang 21 km Göteborgsvarvet 2010"-t-shirts, og forskutterte bragden for fotografen.

Dag og Axel tester nye t-shirts.

Vi sørget for å være i startområdet i god tid. Som løver lå vi og sløvet i skyggen før vi skulle ta (forhåpentligvis) rå muskelkraft i bruk. Det var litt demotiverende å se løpere som allerede hadde fått medaljen sin, men vi lot oss ikke affisere for mye av det. Sånn er det å ikke være seedet, og å være blant de siste som melder seg på (oktober i fjor). 

Godt med doer for nervøse løpere - totalt 300 slike.
(Neida, jeg telte dem ikke. Det stod i informasjonsavisen) 

Av en eller annen grunn var jeg i en tidligere startgruppe enn gutta, så etter lykkeønskninger skilte vi lag. Klar for å komme igang og gjøre et godt løp stilte jeg meg langt frem i menneskemengden som utgjorde startgruppe 18. 

Midt i mengden i startgruppe 19 holdt gutta motet oppe ved hjelp av humor, og fikk en svensk "kille" til å tenke sitt om "norrbaggar". Han skjønte ikke at de tullet da Dag og Axel diskuterte seg i mellom hvor langt løpet var. 
- Hvor langt er'e egentlig á?
- Æh, jæ veit ikke jæ - sju, åtte kilometer? Det er det jeg har trent for.
Her snudde den nokså sjokkerte svenske grabben seg og bidro nølende med harde fakta.
- Ursäkta - men det är tjugoen kilometer...
Gutta spilte fullstendig overrasket.
- Hæææ. Tjueen kilometer?
- Det er jo dritlangt!!
- Hva skal vi gjøre á?
- Næh, vi prøver...så får vi se hvor langt det går.
Dette har vi ledd godt og mye av, og Dag og Axel synes det var ekstra morsomt at de passerte den samme svensken ved 15 kilometer. Kan tenke meg de strammet seg opp og brukte litt ekstra krefter på å se sterke og uanfektede ut akkurat da.

Starten gikk som forventet sakte. Det var sinnsykt mye folk, men greit nok, slik er det jo i starten av de fleste store løp. At det skulle være like tett med løpere ved fem, ti, 15 og 20 kilometer var jeg ikke forberedt på. 

Etter et par tre kilometer viste Garmin kilometertid på 5:03. Bra, tenkte jeg. Forhåpentligvis ville jeg plukke et sekund per kilometer eller så og dra på litt på slutten. 1:45 var innen rekkevidde. Trodde jeg. Løpet besto - helt inn til målstreken - av å stoppe opp bak andre løpere, løpe rundt og gasse på igjen for så å skjene hit eller dit rundt neste løper. De 25 varmegradene var uvante, og bena ble tyngre og tyngre. Kilometertiden stod på stedet hvil. Løpsplanen ble derfor revidert ved ti kilometer; Dersom det fantes krefter igjen skulle jeg øke tempoet på Avenyen. Der er det enorme mengder av tilskuere som heier løperne frem, og det burde kunne omsettes til ekstra krefter. Problemet var bare at på løpssporet ble smalere på Avenyen. I tillegg var det veldig mange løpere fra tidligere startgrupper som hadde begynt å gå ved dette punktet i løypa. Flere løpere på mindre plass. Mulighetene til å løpe forbi var minimale. Det var da jeg bestemte meg for å la mål-tiden glippe, og bare roe ned. Jeg var veldig sliten, det var fortsatt seks kilometer igjen, og jeg orket ikke løpe slalom mer.

Lite hadde jeg vel trodd på forhånd at jeg skulle være fornøyd med tiden 1:48:00. Å få medaljen rundt halsen var imidlertid ren lykke. Gledelig var det også at gutta som hadde som mål å løpe på rundt to timer kom inn på litt over 2:06 - like fornøyde med å ha gjennomført som meg. 

Veldig lykkelig halvmaratonløper klar for middag.

Senere på kvelden feiret vi bragden behørig. Erfaringer fra løpet ble delt over en herlig italiensk middag og lenge etterlengtet kaldt øl. Alle var enige om å starte igjen neste år, men da i seedet gruppe. Det eneste vi skåret i gleden var tanken på at en maraton, som vi alle skal løpe senere i år, er dobbelt så langt...

Janicke

onsdag 19. mai 2010

Torsdag...fredag... Göteborgsvarvet!

Kort tid igjen nå! Etter jobb i overimorgen bærer det til Göteborg. Nervene har ikke grepet meg ennå heldigvis, men de stakk innom ved gjennomlesingen av "Lykke til"-mailen fra arrangøren tidligere i dag. Nå får det bare stå til. Det er foreløpig meldt 16 - 18 grader og lettskyet - perfekt løpevær. Alt ligger til rette for en fin dag. Jeg skal nyte løpet og ikke presse meg for hardt.

I går stod egentlig bare en fem-seks kilometers tur på programmet, men tirsdag er SkiLøperdag og det ble en herlig tur i skogen. Garmin viste til slutt 10,5 kilometer, men vi tok det veldig rolig så jeg tror ikke det gjør noe. Jeg er så utrolig glad for at SkiLøperne er ordentlig igang! I går hadde jeg virkelig ikke kommet meg i skoene uten dem.

Nå gjenstår kun en bitteliten tur, ca tre kilometer, på fredag. Den er utelukkende for å sikre at beina husker hvordan det gjøres. Etter det er det bare å krysse fingrene for at dagsformen er god på lørdag.

LYKKE TIL til alle som skal løpe "varvet" eller andre løp i helgen - Maraton i Köbenhavn for eksempel. Just do it!

Janicke

mandag 17. mai 2010

Gratulerer med dagen!

Et par dager i året burde løperne la være å løpe; julaften og 17. mai. Alle andre dager må de gjerne trekke i tights'ene og løpe seg både slitne og svette. Det har vært min mening - inntil nå. Jeg husker at jeg synes det var litt flaut om faren min tok seg løpeturer disse dagene, men i dag har jeg gått i min fars fotspor også på det området. 


Sist uke var en veldig rolig treningsuke, og det psyker meg litt ut. Når selv søndagen - den store langturdagen - i følge treningsprogrammet skulle være treningsfri begynte humøret mitt å bli ustabilt. Jeg ble rett og slett gretten. Løsningen var å bestemme meg for å ta en løpetur på morgenen i dag. "Om jeg våkner klokka seks i morgen så løper jeg," tenkte jeg. Dette fungerer omtrent som å sette på vekkerklokken for meg, så kvart over seks - på selveste 17. mai - lød det velkjente start-pip'et fra Garmin.




Norges bursdag er faktisk en fin dag å løpe tidlig på morgenen. Det var knapt mennesker ute, og jeg så for meg alt pentøyet som hang klart i alle husene jeg løp forbi. Jeg møtte et par korps-kledde mennesker, og en mann som satte opp små flagg langs gjerdet sitt, men ellers var det stille, stille.


Den rolige 17-mai-morgenturen ble behørig avsluttet til salutten fra Oscarsborg i det fjerne. Gråvær til tross - nå blir det fint å feire dage!


Hipp, Hipp, Hurra!

fredag 14. mai 2010

Boston marathon

På grunn av en bil uten fungerende vindusviskere er min mann og jeg alene hjemme noen dager. Vi skulle egentlig på hytta, men å ikke ha mulighet til å fjerne vann fra rutene når det er meldt overhengende fare for regn ble for skummelt. Barna ble med pappa og hans kone Hege på onsdag, så vi har vært uten barn siden det. VELDIG merkelig! Min kjære mann (Dag) og jeg har fått pratet sammen i lengre perioder helt uten avbrudd, og har bare oss selv å passe på. Ved frokosten i dag undret vi om det er slik det føles å være pensjonister. Vi skal nyte en slik tilværelse når vi kommer dit - og vi nyter absolutt disse par merkelige dagene nå - men det er virkelig godt å vite at barna snart er tilbake igjen.

I tillegg til all pratingen har Dag og jeg løpt sammen, ryddet og vasket, lagt planer for fremtiden og vi har til og med sett to filmer. Vi så Robin Hood med Russel Crowe og Kate Blanchett på kino (veldig bra) og i går kveld fant vi frem en DVD som har stått usett i hylla et års tid. Saint Ralph handler om en fjorten år gammel gutt som tror han kan få moren ut av koma ved å skape et mirakel. Hans utvalgte mirakel er å vinne Boston Marathon. Filmen var både søt, morsom og rørende - men mest av alt penset den mine tanker inn på maratonløp generelt, høstens Berlin Marathon og naturlig nok Boston Marathon.

For Berlin marathon er mitt mål å løpe på 3:45. Denne tiden sammenfaller med den tiden en kvinne på min alder må løpe en godkjent maraton på for å kvalifisere seg til Boston Marathon. Det er ikke helt tilfeldig. Dersom jeg fullfører Berlin maraton har jeg to av de fem World Marathon Majors; Er det ikke da litt fristende å komplettere med de øvrige:
Gitt at Berlin Marathon ikke oppleves som bare grusomt, så tror jeg at World Marathon Majors skal være - ikke en målsetning kanskje - men en intensjon. Berlin skal være den raskeste maratonen, så det er nok her jeg må gjøre løpet som kvalifiserer meg til Boston, som i så fall må gjennomføres innen 18 måneder etter Berlin. Det er en del som skal klaffe her. Antakelig er det vanskelig å få plass selv om man er kvalifisert. Boston Marathon går dessuten i slutten av april noe som betyr at treningen stort sett må foregå på tøft vinterføre. 

Vel, vel, jeg får ta ett skritt av gangen. Akkurat nå er det Göteborg halvmaraton om litt over en uke. Heldigvis. Sc:

Janicke

torsdag 13. mai 2010

Welcome to Göteborg!

I går lå de i postkassen. Startbevisene til Göteborgsvarvet. Merkelig  nok kjente jeg hverken sommerfugler i magen eller akutt melkesyre i lårene (en litt dum måte å føle nerver på når man er løper). Et finfint startnummer ble det, og selv om jeg overhodet ikke har hang til overtro eller mystisisme ga startnummer 60106 gode vibber. Fint og symmetrisk for et ordensmenneske som meg.


Man får en forståelse av hvor stort dette løpet er når man ser antall startgrupper. Hele 27 startskudd skal gå for alt fra elite-gruppen og store bedriftslag som Politi og Volvo i tillegg til de ordinære. De har en egen startgruppe for de løperne som har deltatt i alle "varv". Det er da også velfortjent; årets varv er det 31. i rekken!! I tillegg til disse seks spesialstartgruppene er det 21 "ordinære". Jeg starter i nr 18 som er den tredje siste (startgruppe 1 er delt i A og B), så selv om det første startskuddet går klokken halv to skal ikke jeg løpe før klokken kvart på fire.

Göteborgsvarvet er en ordentlig løpsfest. Mer enn 58.000 løpere har meldt seg på, og rundt løypa er det over femti musikkpunkter hvor forskjellige typer band motiverer løperne med rytmer av alle slag. En del trengsel blir det naturligvis, men ettersom det er så mange startpuljer er det - så langt jeg husker - ikke verre enn Sentrumsløpet.

Ah, dette skal bli så bra! Akkurat nå er det kun glade forventninger og ingen nerver. Det skal blir veldig fint å sette seg i bilen og kjøre nedover på fredag etter jobb!

Janicke

søndag 9. mai 2010

Fremgang gjennom motgang?

Det sies at det som ikke knekker deg gjør deg sterkere. Jeg håper det medfører riktighet, for nå begynner det å bli lovlig lenge siden jeg hadde en behagelig treningsøkt. Kan det være blodgivningen som fortsatt påvirker kroppen, eller er det rett og slett noen som har lagt bly i beina og snørt inn lungene mine?

Ikke akkurat Lettbent...

Heldigvis er jeg forferdelig sta og fullfører distansene, men det er et voldsomt slit fra start til slutt og lysten til å ta nye turer blir naturligvis redusert. Fartsleken var alt annet enn lek, og rask distanse ble heller ordinær distanse. Men dette kommer jo til å gå over, og det er det jeg må fokusere på. To av de siste turene har dessuten blitt unnagjort tidlig på morgenen (fredag løp jeg ut allerede 05:50 - sykt!!). Det sier seg selv at kroppen ikke er helt forberedt på løping på den tiden av døgnet.

I dag ble det rolig langtur på 22,2 kilometer. Første del løp jeg sammen med ektefellen. Fort gikk det ikke, men etter å ha ligget på over 5:40 minutter per kilometer de første tolv klarte jeg å kjempe meg ned til å snittid på 5:28 til slutt. Nå er kroppen ganske så matt og sliten. Resten av kvelden skal jeg bare slappe av, og i morgen blir det definitivt hviledag. Neste løpetur skal gå som en drøm, dermed basta!

Tungbent

fredag 7. mai 2010

Personlig trener - motivator eller gledesdreper?

Noen ganger tenker jeg at det kunne vært fint å ha en personlig trener. Ikke i den grad at jeg har sjekket hva det ville koste, det har bare vært en tanke som har dukket opp. Som regel under løpeturer. Av en eller annen grunn ser jeg alltid for meg en mannlig trener. En veltrent (naturligvis) mannlig trener. Men jeg tror det kunne vært en kvinnelig trener også. Det kommer nok helt an på personen. Kjemi er nok avgjørende for hvorvidt et slikt trener-forhold kan fungere

På den ene siden tenker jeg at det ville vært utrolig bra å ha en trener som setter opp treningsprogram basert på målene vi har satt opp for sesongen, og som pep'er meg og får meg til å yte litt ekstra - spesielt på de øktene vi tar sammen. På den annen side tror jeg kanskje at den personlige treneren ville gjøre treningen til mer pes enn moro. Et stressmoment og potensiell samvittighetsbombe. For selv om jeg betaler den personlige treneren for å trene meg, så ville jeg ganske sikkert ha dårlig samvittighet overfor PT'en om jeg ikke fulgte treningsprogrammet. Typisk kvinne på det området.

Det får bli med tanken. Jeg er min egen personlige trener, og så får jeg litt coaching fra min far som jeg har arvet løpeinteressen fra. I tillegg er jeg utrolig heldig som har forholdsvis mange å løpe sammen med. Det er fantastisk inspirerende.

Jeg tror ikke det blir noen personlig trener for meg, men kanskje skal jeg forsøke meg på en "personlig trener light"-løsning en uke. SpringTime travel arrangerer treningscamp'er i Portugal og de ser herlige ut.


En uke med trening, sol og deilig mat og drikke sammen med venner og gode trenere høres perfekt ut. Det er akkurat et slikt avbrekk fra kalde Norge jeg trenger i februar eller mars, når vintertrøttheten begynner å gå på humøret løs. Dét skal jeg helt klart vurdere nærmere. (c:

Janicke

torsdag 6. mai 2010

Sixteen days and counting

Det er over et halvt år siden jeg meldte meg på Göteborgsvarvet. *Svisj* - så er det bare 16 dager igjen. Nå kan vel egentlig ikke en norsk vinter (spesielt ikke denne norske vinteren) omtales som et "svisj", men dog. Akkurat nå føles det som om tiden er knapp.

I siste Runners World (svenske) står det at det kan være bra med nerver før løp: "Konsten är att ha en anspenningsnivå som är tillräckligt hög for att öka prestationen, men inte så hög att den sänker den." Jeg skal gjøre mitt beste, men det er nok et dårlig tegn at de nervene begynner å melde seg allerede nå. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir når konvolutten med nummerlappen dukker opp i postkassen...

Tiden begynner å bli knapp for å forbedre formen særlig, så denne helgen blir avgjørende. Planen er klar:

I morgen tidlig, før jobb, skal jeg ta en kvalitetsøkt på elleve kilometer. Først 3 km oppvarming, deretter seks km fartslek hvor farten skal økes i perioder på 30 - 120 sekunder med rolig jogg i tilsvarende lange perioder mellom. Økten avsluttes med 2 km nedjogg.

lørdag blir det ti kilometer tempoløping, skal forsøke å løpe mila på 45 minutter etter to kilometers oppvarming. Etterpå blir det en kilometer nedjogg.

Søndag er siste mulighet for en ordentlig langtur. Det bør bli 20 - 23 kilometer.

Etter disse øktene blir det to roligere uker; formen skal opprettholdes, men krefter skal spares frem til den store dagen.

Dette blir mitt tredje "varv". For første gang skal ektefellen også delta. Han løper Göteborgsvarvet som et skritt (egentlig mange skritt) i treningen mot New York Marathon i november. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvem jeg er mest nervøs for. Det blir i alle fall veldig spennende å se hvordan han klarer seg. Det viktigste er at han får glede av turen. Og så håper jeg at han kommer inn på rundt to timer - helst litt under.

Etter varvet er det bare å sette igang med maratontreningsprogram. Det er jo først til høsten årets aller viktigste mål skal nås. Håper ikke det er de nervene jeg kjenner allerede nå. Sc:

Janicke

mandag 3. mai 2010

Nye sko til glede for fot, øyne - og nese

Merkedag! Löplabbet åpnet butikk på Ski Storsenter. "Lettbent" var raskt på plass og ble tatt godt hånd om av personalet. I utgangspunktet trodde jeg egentlig at jeg skulle komme til å gå ut av butikken med et par nye Mizuno Wave Rider, men jeg lot meg friste og prøvde i stedet noe nytt: Knallrosa retroaktige Nike Lunarswift +.
Nike LunarSwift - kul sko, men dessverre ikke for min fot.

Jeg var skikkelig fornøyd, og tenkte at nå skal jeg også teste Nike+ systemet med iPhonen. Samtidig følte jeg meg litt gal som tok sjansen på en så annerledes type sko. Utseendet er skikkelig kult, men de er ganske annerledes i materialer også. Hjemme tok jeg de på igjen og tuslet prøvende rundt i stua. Hmmmm. Var de egentlig så gode? Klemmer det ikke litt opppå stortåen? Hmmmm... Er de litt smale for mine brede føtter? Hvordan kjennes disse ut etter fem, ti, tyve - for ikke å snakke om førtito kilometer?

Det ble to turer til Löplabbet i dag. Jeg byttet de kule skoene mot de mer tradisjonelt utseende - og dyrere - Mizuno Wave Rider 13.



Kanskje er det disse to som skal bære meg gjennom Berlin i september...

Etter en halvttimes stuevandring er jeg overbevist om at det var riktig valg. De sitter perfekt på foten, og nå gleder jeg meg veldig til å teste dem. De er så hvite og fine, så jeg tror nok ikke de får være med på skogstur med SkiLøperne i morgen. Det får bli senere i uken. Inntill videre står skoene på bordet og jeg nyter synet og lukten av dem. Det er muligens litt sykt, men jeg simpelthen elsker lukten av nye løpesko. Gamle løpesko unngår jeg naturlig nok å sniffe på.

Med dagens handel på Löplabbet "tjente" jeg inn medlemsskapet i Kondis. Hyggelig med 15% rabatt når totalsummen for sko, trenings-bh og løpetights kommer på nærmere 2500,-. Men det er jo viktig å støtte det lokale næringslivet også da. Det blir nok flere turer på Löplabbet dette året.

Janicke

Back in business!

Alle gode ting er tre, og på den tredje turen etter blodtapping føltes alt bra igjen. I alle fall på den andre halvdelen av turen. Opprinnelig søndagsplan var 20 - 25 kilometer, men etter to tunge turer fredag og lørdag, reduserte jeg planen til 10 - 15 km. Min svoger og hans Ina hadde overnattet, og til min store glede var Ina veldig klar for en løpetur på søndagen også. Vi var enige om at det var distanse og ikke fart som var målet. Vi håpet å nå 15 kilometer, men det var lenge siden Ina hadde løpt såpass langt - og jeg var mildt sagt usikker på formen. Solen skinte, fuglene sang og trær og gress er så nær en eksplosjon i grønt at det var umulig for oss å ikke være optimistiske på tross av dette.

De første åtte/ni kilometerne var jeg kortpustet og tung, om enn noe bedre enn de foregående turene. Men omtrent da var det som om noe løsnet resten av turen ble veldig bra. Vi holdt rolig tempo, men vel hjemme viste Garmin 19,2 kilometer på 1:47:05 og vi var enige om at to kilometer til hadde vært helt greit. Nesten synd vi ikke gjorde det.


Nå står en seriøs treningsuke til på planen, deretter to nedtrappings-/oppbyggings-/hvileuker før jeg er helt klar for Göteborgsvarvet. Det blir så gøy å teste formen på et langløp igjen. Jeg er veldig fornøyd med 1:45, men om jeg klarer 1:40 blir jeg lykkelig! Ny pers tør jeg ikke tenke på. Det er så sinnsykt mye folk. Tre år har gått siden sist, og det har jo vokst enda mer. Snakk om løperfest.

Treningstotalen for april ble 209,4 kilometer. Det er cirka tretti kilometer kortere enn i mars (langrennsturer ikke medregnet) og mål om å runde 250 kilometer ble ikke nådd. Jeg er fornøyd likevel. Det var å løpe mila raskt som sto på planen denne måneden. Fremover blir distanse viktigere. Noterer at årstotalen etter fire måneder er på 754,5 kilometer. Det er ganske langt det. De siste fire månedene av 2009 var totalen på under tjue kilometer tror jeg. Lurer på om målet for mai skal være å runde tusen... tror jeg kan klare det. Verdt et forsøk. Kjenner allerede nå at det motiverer. (c:

Janicke

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

lørdag 1. mai 2010

Nyttig lærdom

Den første maidagen. Lørdags morgen. Det er stille både ute og inne. Kjøkkenklokkens tikk-takk-tikk-takk, og knastringen av fingrene mine på tastaturet er de eneste lydene. Ja, og så klirr fra teskjeen hver gang jeg tar en slurk deilig te med melk. Utenfor regner deg, men skylaget ser ikke ugjennomtrengelig ut. Det blir nok sol etterhvert.

Det blir ingen tidlig morgenjogg i dag, og jeg koser meg i den stille, rolige stunden før de andre i huset dukker opp. Femåringen kommer nok først. Egentlig ganske utrolig at hun ikke har dukket opp allerede. Deretter blir det spennende å se når ektefellen og hans bror, som jeg hørte komme hjem ved halv to tiden i natt, kommer tuslende - og hvordan formen er etter Ultravox-konsert på Sentrum Scene. (c:

Løpetur blir det senere i dag når ektefellens brors samboer dukker opp. Ina og jeg hadde New York Marathon som felles mål i 2007. Vi løp ikke selve løpet sammen - men strengt tatt kunne vi gjort det. Mens Ina var realistisk og tok det med ro, var jeg ambisiøs og benyttet "rusen" av å befinne meg på Verazzano Bridge med tusener på tusener av maratonløpere rundt meg, og en haug av helikoptere over hodet på meg, til å løpe forbi folk. Jeg løp fra Ina fra start, men hun var ikke mange minuttene etter meg i mål - og med en mye bedre total løpsopplevelse enn det jeg hadde. Vi tar alltid en løpetur sammen når vi treffes. Det er en ypperlig måte å få oppdatert oss på alt som har skjedd siden sist i fred og ro.

Blodgivning - det motsatte av bloddoping
Torsdag ga jeg blod for første gang siden mars 2004. Det ble plutselig så enkelt å få til nå, ettersom Blodbussen stikker innom kontorbygget hvor jeg jobber.

Blodbussen gjør det enklere å gi blod.


 Komfortable stoler i Blodbussen.

Det var fint å komme igang igjen. En venninne av meg som hadde kreft oppfordret meg både til å gi blod og til å registrere meg for beinmargsdonasjon. Hun hadde selv hatt behov for begge deler. Da var det egentlig ikke så mye å tenke på. Det er tross alt fantastisk at man kan tappes for nesten en halvliter blod uten nevneverdige plager, og gjennom det være med på å redde liv. Det reddet dessverre ikke min venninne, men kanskje har mitt blod bidratt til å redde andre.

Pleierne bekreftet at å tappes for blod er det motsatte av bloddoping. Man skal ikke trene samme dag som man tappes, og trening vil kunne føles tyngre i inntil en uke etter tappingen.

Fra før hadde jeg planlagt åtte kilometer med fartsøkning dagen etter blodtappingen. Det ante meg at fartsøkning ikke var aktuelt, men åtte rolige kilometer burde gå greit. Tenkte jeg - og løp ut... Kort oppsummert: kroppen veide ett tonn, mesteparten av vekten lå i bena. Jeg slet med å hente igjen pusten etter lette oppoverbakker, og da jeg stoppet etter drøyt syv kilometer følte jeg meg like sliten som etter en tomilstur. Basert på dette tilføyer jeg en parentes på Blodbankens oppfordring:

Gi blod! (men ikke i ukene rett før et løp)

Janicke