torsdag 29. desember 2016

Sju kjappe kirker og en overraskende rask Ribbe

Julen er tradisjonenes store høytid. Vi har alle en del like og ulike ting som bare må være på plass for å få den gode julefølelsen. De fleste tradisjonene har ingenting med løping å gjøre (det får være grenser), men jeg ser ikke bort fra at det i år er blitt etablert en ny, tredje, juleløpetradisjon for min del.

SkiLøpernes julejogg ble i år arrangert for sjette gang og er den perfekte start på julaften! Det kan jo ikke bli feil når en stor gjeng nissekledde løpere treffes klokken åtte på morgenen. Enkelte er riktignok sjokkerte over at de faktisk har stått opp tidlig for å løpe på selveste julaften, men humøret er gjennomgående på topp.




Førti nisser og en hund var ikke rekord, men gjengen satt preg på den vakre julemorgenen der de travet gatelangs. 

Fast avslutning for SkiLøpernes julejogg er noen runder rundt juletreet på rådhusplassen, men i år fikk jeg ikke vært med på det. Vi var to avhoppere som skulle henge oss med på en annen løpetur; Etter ca seks kilometer, og nær Ski Nye Kirke, møtte vi som planlagt gjengen som var i gang med "7-kirkerunden". Etter en kjapp hilse-stopp ønsket SkiLøperne og 7-kirkerunden-løperne hverandre "Goood juuul" før vi fortsatte i hver vår retning.

Da facebook-invitasjonen til 7-kirkerunden dukket opp i begynnelsen av desember var jeg veldig i tvil om jeg skulle tørre å bli med. En kjapp kikk på deltakerlisten ga følelsen av å skulle løpe med kenyanere, men ettersom det stod at den ca 33 kilometer lange runden skulle løpes i 5-minutterstempo tok jeg sjansen. En bra treningsøkt, bevares, men absolutt gjennomførbart. I verste fall skulle det gå fint å finne veien hjem på egenhånd. At jeg få dager senere kastet meg med på en særdeles kilometer-tung julekalender var antakelig ikke det smarteste når man var smånervøs fra før, men det fikk stå til.

Godt oppvarmet etter starten med SkiLøperne gikk det heldigvis helt greit å løpe videre i høyere tempo, og snart var vi ved kirke nummer to på runden: Nordby.



Nordby kirke er 7-kirkerundens andre stopp, og hit ankom vi i samlet tropp. Fra venstre: Lasse, Espen, Jann, Espen, Vidar, ego og Roger. Foto: Frode Monsen/Sportsmanden

Også neste etappe, ned mot Nesset og over Kjærnes løp gjengen samlet. Dette var fullstendig ukjent område for meg. Her ville jeg for enhver pris ikke miste gjengen. Feltet ble spredt da vi løp inn i et skogsområde og tok fatt på noen heftige bakker og smalere stier, men jeg hadde tre løpere bak meg og så glimtvis en refleksvest foran i løypa. Alt under kontroll.

Beina fungerte bedre enn fryktet, men oppoverbakkene avslørte at det ikke var mye "saft" igjen etter månedens kalender-kjør. Det var godt å være blant de første som kom frem til kirke nummer tre, Oppegård, nær Roald Amundsens hjem på Svartskog. Tid til litt hvile og energipåfyll før jakten på neste kirke startet.





7-kirkerundens initiativtaker, Jann, delte ut obligatorisk julemarsipan ved Oppegård kirke. Foto: Frode Monsen

Og nå kunne det virke som om det handlet om jakt. Oppegård kirke ble den siste kirken vi beskuet i samlet flokk. I de slakke nedoverbakkene mot Gamle Mossevei og Gjersjøen ble tempoet skrudd markant opp, og i bakkene opp mot Kolbotn (og kirke nummer fire) var "halvkenyanerne" vekk, mens Sportsmanden-Frode, Vidar og jeg dannet en veldig hyggelig baktropp.



Vidar og Frode ved kirke nummer seks; Greverud. Frode hadde planlagt å nøye seg med fem kirker, men i det strålende været - og Vidar og mitt gode selskap naturligvis - ble han med og plukket alle sju. 

I det fantastiske solskinnet skravlet vi oss forbi de neste kirkene på runden: Sofiemyr (#5), Greverud (#6) og endelig Langhus (#7) hvor vi møre og lykkelige skålte i en vørterøl som Frode tryllet frem fra bilen. Før våre veier skiltes ble vi enige om å gjenta bedriften neste år (= ny tradisjon), men jeg innrømmer glatt at det etter 35,5 kilometer var gull å få skyss de seks kilometerne hjem til Ski. Nå måtte det hurtigrestitueres frem til julens andre veletablerte juleløpetradisjon:

Löplabbets Ribbemaraton! For tredje juledag var det igjen duket for det avslappede og uformelle løpet med start på Löplabbet i Sandvika og mål på Löplabbet i Ski. Løpet strutter av sjarm; Løypa er ikke merket og nokså kupert, man tar tiden sin selv og skravler med kjente og ukjente underveis. Her er det ingen fartsholdere, men mulighet for tidlig start og en dedikert baktroppansvarlig (les Petter Vabogs historie her) som motiverer og sørger for at alle kommer i mål. Jeg skjønner godt at Ribbemaraton har blitt så populært, ikke minst for maratondebutanter. Med nær 180 fullførende i år er "Ribbe" for alvor etablert som et av de største maratonløpene i Norge.

Selv om min opplading til løpet ble et raust stykke fra "boka", satt skuldrene lavt da jeg sammen med mange andre SkiLøpere gikk på toget i Ski og la ut på ferden mot Sandvika. Bare for å løpe hjem igjen. Löplabbets Ribbemaraton skulle uansett bare være en kosetur, så hva gjorde det vel at beina var stinne?


Trangt i butikken på Sandvika.

Man skal i utgangspunktet være selvforsynt i Ribbemaraton, så de aller fleste stiller med sekker, drikkebelter og/eller lignende. Ettersom det faktisk er fire energi-stasjoner med drikke, kjeks og boller, og et par bensinstasjoner langs løypa, valgte jeg å ikke ha med noe ut over telefonen og et bankkort. Det føles så mye friere å løpe uten noen form for oppakkning.

Klassiske mål for Ribbemaraton er å kose seg, å fullføre, å få en god treningsøkt og lignende. Her er det befriende fritt for perse-prat. For egen del var målet alle de nevnte. Bein, kropp og løpeglede - autopiloten - skulle få full kontroll.

Joda, skuldrene satt lavt, men jeg var småkald og ville få opp litt varme; Like greit å ta teten ut fra start... Foto: Gry Løberg

Da Löplabbet-sjef Geir Frykholm sendte den rekordstore troppen av gårde mot Ski klokken 10:00 var  det småkjølig, men vintersolen var i ferd med å krype over åskammene, og det tok ikke lang tid før lue og buff ble revet av. Jeg holdt meg til planen om å la kropp og løpsfølelsen styre tempoet, men ble litt overrasket over at kilometer etter kilometer tikket inn på under fem minutter. Burde jeg senke farten? Kom dette til å straffe seg? For hvor godt hadde jeg egentlig rukket å restituere etter julekalender og 7-kirkerunden? Jeg slo det fra meg. Om det skulle dukke opp en massiv vegg var det jo bare å gå. Og i aller verste fall kan man hoppe på et tog ettersom løypa i stor grad følger toglinjen mot Ski. Ribbemaraton er veldig fin sånn.

Frem til Skøyen løp jeg primært alene. Tetgruppen lå et stykke lenger frem, og så var det et lite stykke til neste gruppe bak meg. Fra Skøyen fikk jeg imidlertid selskap av en SkiLøperne-medløper som skulle debutere på maratondistansen denne dagen. Han skal løpe Berlin til høsten, og ville ta Ribbemaraton som en god langtur. Vi skravlet oss gjennom byen, og trippet rolig opp den lange seige bakken forbi Sjømannsskolen. Jeg hadde gledet meg til litt påfyll på den faste energi-stasjonen der, og vi nøt både utsikt og Cola før vi trippet videre oppover mens vi gnagde på hver vår Maryland Cookie. Det hadde gått en del timer siden frokost, så den smakte fortreffelig.

Det er i grunn ikke så mye å si om resten av løpet bortsett fra at maskineriet fungerte over forventning. Det ble mindre skravling etter hvert, men farten lå jevnt på pluss/minus fem minutter pr kilometer. Jeg nøt å løpe fokusert uten å slite, og kilometerne bare tikket unna. Rundt tretti kilometer begynte jeg å føle meg sulten og gledet meg til den annonserte energi-stasjonen ved Greverud. Den klarte vi imidlertid å overse, så det var bare å satse på at den tidligere fortærte Maryland-kjeksen ville holde hele veien inn. Det får kalles kalkulert risiko når man velger å løpe "fritt" uten medbrakt. På dette tidspunktet begynte tiden å interessere meg, så å stoppe for å kjøpe noe var ikke lenger aktuelt.

Ved passering 35 kilometer kunne jeg gratulere min SkiLøperne-medløper med distanse-pers og det som måtte sies å bli en svært god maraton-debut. Han kjente at kroppen var mør, men kondisjonen var det ikke noe å si på.

En runde rundt storsenteret måtte til for å være helt sikker på å ha løpt full maratondistanse, men så bar det opp til Löplabbet for registrering av tid, skravling og inntak av Cola og deilige hjemmebakte boller. Maraton er aldri gratis, men denne dagen var det klart billigere enn jeg er vant til.



To glade SkiLøpere i mål med "medaljen" som i Löplabbets Ribbemaraton passende nok er en lue. 

Med tiden 3:34:11 trodde jeg til og med en stund at Ribbemaraton ble min raskeste maraton denne høsten, men i Reykjavik gikk det et par minutter raskere. I en såpass tøff løype som Ribbemaraton, og med så kilometerstinne ben, er det uansett særdeles lovende for prosjekt "finishing unfinished business" i 2017. Noen dager restitusjon nå, så er jeg klar for å kutte ned på lapskausen og bygge opp kvaliteten i treningen.

Løpeåret er imidlertid ikke over. På lørdag er det duket for Sosialt Nyttårsmaraton i Oslo. Så langt jeg har forstått ble det opprettet av en person som hadde lyst på en langtur sammen med andre på nyttårsaften. Et fullstendig uformelt og sosialt lavterskelarrangement. Takket være facebook ser det nå ut til å bli rimelig stort. I skrivende stund er det nær nitti som skal og ytterligere160 som er er interesserte. Ses vi der?

Janicke

fredag 23. desember 2016

Å løpe eller å ikke løpe (på julaften)

Nylig postet en bekjent et spørsmål på facebook om hvorvidt folk skulle løpe på julaften. Blant svarene var en halvgretten kommentar, type: "Kan dere ikke bare slappe av litt akkurat den ene dagen?"

En gang var jeg blant dem. Det er ikke så veldig mange årene siden heller. Av årsaker jeg på den tiden ikke helt forstod selv, kjente jeg irritasjon ved synet av løpere, syklister og og lignende på julaften, nyttårsaften, påskeaften og 17. mai. Og alle andre helligdager for den saks skyld. Til dels synes jeg nok at mosjonister generelt var streberske.

Man trenger ikke være den skarpeste hobbypsykologen for å forstå at reaksjonen bunnet i ren og skjær misunnelse. At jeg innerst inne ønsket å være en av dem som var der ute og trimmet, heller enn den som stod på andre siden av vindusglasset og hoderystende betraktet dem.



I fjor var vi over 45 SkiLøperne-nisser som valgte å løpe julen inn fra klokken åtte til ni. 

De siste årene har det å løpe på røde dager blitt mer regelen enn unntaket. Kanskje er det nettopp fordi det var så fjernt for meg tidligere, at akkurat disse løpeturene er forbundet med ekstra forventning og glede. Å løpe på julemorgenen er nå en av de virkelig viktige juletradisjonene. I morgen er det sjette gang min lokale løpegruppe, SkiLøperne, møtes klokken "null-åtte-null-null" for en lett mil, med nisseluer på. Tilbake i sentrum tar vi noen runder rundt juletreet foran rådhuset, før vi med smil og klemmer ønsker hverandre en riktig god jul og jogger hjem til hver vår julefeiring.

Forhåpentligvis vekker den lange rekken med skravlende nisser i refleksvester mer julestemning enn irritasjon når den passerer gjennom Skis gater.

I morgen blir julaftenløpingen utvidet ytterligere. Som vanlig starter jeg med SkiLøperne, men underveis skal jeg henge meg på en annen gruppe som har som mål å passere syv kirker i trakten. Runden er totalt på 33 kilometer og farten skal visstnok ligge på rundt fem minutter pr kilometer. Det er en real treningsøkt for meg under normale omstendigheter. Takket være den tidligere omtalte julekalenderløpingen som har preget desember frykter jeg at det kan bli i overkant tøft.


Endelig ferdig med siste luke; de aller siste ti av trehundre julekalenderkilometer. Hadde det ikke vært for at jeg var så himla sliten, hadde jeg hoppet av glede.

Selv om det meste av julekalenderdistansen på trehundre kilometer har gått relativt rolig for seg, er beina skikkelig stinne. Den siste uken har dessuten deres desperate forsøk på å restituere gått ut over nattesøvnen. Jeg er rett og slett veldig sliten. Derfor er jeg forberedt på at det blir nødvendig å hoppe av og ta en raskere vei (eventuelt tog) hjem. Det får så være. Jeg har hatt lyst til å henge med på denne syv-kirkersturen flere år, og den som ikke våger... - og hele den regla der igjen.







World Marathon Majors-medaljen ble årets åpenbare favorittpepperkakeform! Sparer nok denne pepperkaken til etter årets åttende og siste 42,2 km, Löplabbets tradisjonsrike Ribbemaraton tredje juledag. 

Det bærer altså sannsynligvis kjepprett ut av komfortsonen i morgen tidlig, men enhver løper vet jo at kvaliteten på julekvelden - og alt annet etter løpeturer - er omvendt proposjonal med innsatsen på økten. Eller hva?

Kanskje ses vi gatelangs i morgen tidlig, eller under ribbemaraton tredje juledag. Enten du snører på deg løpeskoene eller ei håper jeg du får en ordentlig koselig jul!

Janicke

torsdag 15. desember 2016

Tar en dusj. Igjen!

Planen var glassklar. Utålmodig ble dagene telt ned til 12. desember. Ny satsing! Denne gang et par hakk smartere. Litt mer seriøs. Jepp. Det var planen. Så kom en julekalenderinvitasjon over facebook og saboterte det hele.


Ved første øyekast tenkte jeg at kalenderen ikke var gjennomførbar. Ved andre øyekast, og kjapp hoderegning på kilometer pr dag, virket den krevende men potensielt mulig. Den tredje gangen jeg leste beskrivelsen var jeg solgt. Reglene for kalenderen er omstendelig og humoristisk beskrevet i ti velformulerte paragrafer, men i korte trekk handler kalenderen om å løpe distanser fra én til 24 kilometer, altså tilsvarende nummerne på kalenderlukene, frem til jul. Avrunding av distanse gjøres kun nedover, så 14,9 kilometer kan åpne luke 14, ikke 15. Man står fritt til å løpe en hvilken som helst luke på hvilken som helst dato, og det er lov å løpe flere luker på en dag. Man kan fordele kilometer for én luke på flere turer så lenge alle turene gjennomføres samme dag. Alle som har åpnet alle luker innen klokken 16:00 på julaften vinner.

Kalenderinvitasjonen kom først den 7. desember, men man fikk benytte løpeturer tatt de foregående desemberdagene til å åpne luker. Det var litt kjipt å finne ut at tre av de fire turene jeg hadde tatt fra 1. til 7. desember var på 12 kilometer. En luke kan naturligvis bare åpnes én gang, så to av disse var med andre ord ubrukelige. Ergo var jeg godt på etterskudd allerede fra start; Det var flere luker igjen enn dager å åpne dem på. Dét, i kombinasjon med en skadepreget høst, var årsaken til at jeg ikke bet på allerede ved første kikk. Å kaste seg med i ett prosjekt som innebærer tredve mil på drøyt tjue dager... Vel selv jeg innså at fysioterapeuten neppe ville ha anbefalt det. Men adventskalenderen vekket både konkurranseinstinktet, kilometerjunkien og barnet i meg. Jeg var sjanseløs!




Må holde tungen rett i munn; Vil for enhver pris ikke komme i skade for å løpe samme luke flere ganger. 

Så, i stedet for å løpe igang nytt, målrettet og seriøst treningsprogram har det blitt en stor mengde lapskausløping, med etterfølgende posting av Strava-aktiviteter som dokumentasjon på julekalenderens Facebook-side. Dette er definitivt ikke spesielt god trening mot 3:15, men veldig morsomt. Og ganske så slitsomt.

Overraskelsen så langt er at det ikke er selve løpingen som er den tyngste bøygen i julekalenden. Den har gått forbausende bra (hittil). Nesten som et juleeventyr har skadene, både i skinke og kne, helt forsvunnet. Nei, det som til syvende og sist har blitt den tyngste utfordringen for motivasjonen er reglene som omfatter dusjing! For at en økt skal kunne benyttes til å åpne en luke må man dusje etter økten. Nå pleier jeg alltid å dusje etter en økt, men to dager på rad har jeg løpt tre luker, og det betyr at man også må dusje tre ganger. Selv om man bare har løpt en skarve kilometer. Huden har neppe godt av dette, men slik er reglene.






Skal ikke påstå at lysten til å begi seg ut i syv minusgrader klokken seks på morgenen for å sanke de første kilometerne i dag var overveldende, men "må" man så må man. Bare å kle seg godt. Nå skal det ikke løpes før lunsj... 

Og hva får vi for å fullføre kalenderen? Kalender-generalen har lovt at det vil gi oss en god jul. Jeg lurer litt på det. Vi som fullfører kommer høyst sannsynlig til å være uttørkede, lett flassende, utslitte og nervøse vrak med et voldsomt lass skittentøy å ta fatt på. Men det er det verdt.

Jeg har visst en god del luker igjen i kalenderen. Får snart hive meg i skoene og ta dagens andre tur. Og enda en dusj...

Janicke

fredag 9. desember 2016

Seriøst???

Hvor går egentlig grensen for mosjonisters satsning? Er det greit å avstå fra aktiviteter med venner og familie for å få den velfylte trenings- og løpskalenderen til å gå opp? I hvilken grad er det akseptabelt at man legger om kosthold, står over ”helgekos” og eventuelt kutter ut all alkohol for å oppnå et mål som riktignok henger høyt for den det gjelder, men som tross alt er milevis unna elite- og rekordnivå? Hvor seriøs er det ok for en målrettet mosjonist å bli?
Selvfølgelig finnes det ingen formell grense. Grad av seriøsitet er opp til den enkelte mosjonist. Så kan man naturligvis diskutere hvor klokt det er å trene som en toppidrettsutøver når man har full jobb, pendling og familie som forhindrer den vel så viktige hvilen som proffene legger ned. Jeg tenker mer på det sosialt aksepterte. Hvor langt man kan drive det før menneskene rundt en begynner å kritisere, eller (enda verre) latterliggjøre?
Saken er at man som ivrig mosjonist kan bli i ivrigste laget. Man trener, merker fremgang, oppnår mål og får lyst til å trene mer for å få mer fremgang og oppnå tøffere mål. Det går gradvis. Litt her og litt der, og etterhvert er ting som tidligere var helt usannsynlige blitt naturlige: Stå opp klokken fem for å rekke en viktig intervalløkt på en travel dag. Løpe de tre milene hjem fra jobb for å ta unna ukens langtur uten at det går ut over familietid i helgen – og likevel trene både lørdag og søndag. Kvie seg for festinvitasjonen en lørdagskveld fordi man har planlagt en tøff tempoøkt søndag morgen. Avstå fra alle former for utskeielser de siste par månedene før løp hvor mål skal nås.






VM i gode unnskyldninger når man er "on a mission"...
Det er utfordrende å definere grensen når den er så besnærende fleksibel. I tillegg påvirkes den av hvem man omgås med, og ikke minst hvem man sammenligner seg med. For det er alltid noen som gjør mer; Bekjente som sikter høyere og som driver seriøsiteten lenger. Og da er det jo greit. Er det ikke?

Ett tegn på at man kan ha havnet i overivrig sone er om man begynner å servere halvsannheter og løgner om treningsmengde til venner og familie. Sannsynligvis bunner det i at man selv har en følelse av at man overdriver. Men ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne være et ønske om å slippe demotiverende kritikk fra folk som ikke forstår. Endorfinlykken etter en bra økt blir kortvarig om man møtes av et surt ”Har du trent nå igjen?” så fort man kommer inn døren hjemme.

Ensporethet er et annet ”faresignal”. Når tankene til stadighet dreier rundt treningsøkter, treningsprogrammer, aktuelle løp, utstyr og kilometertider, og når samtaler man fører stadig glir over på disse temaene, bør man kanskje ta en runde med seg selv. Men ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne ses som et sterkt engasjement, på samme måte som en ihuga fotballsupporter lever og ånder for sitt lag og planlegger sosiale happenings etter kamp-skjemaet. Eller som enhver annen person som virkelig brenner for og dyrker sin hobby.
Det er ikke til å komme bort fra at det å ta opp temaet ”mosjonister og akseptabel grad av seriøsitet” i på en løpeblogg også kan ses som tegn på at man balanserer ustøtt på denne diffuse grensen. Men så må jeg nok også si meg skyldig i både løgn og ensporethet også.

Min konklusjon er at grensen utelukkende handler om den enkeltes ve og vel. Så lenge satsningen ikke går på helsa løs, eller koster mer i livsglede, vennskap og forhold enn man er villig til å ofre, så er det i grunn bare å utøve hobbyen akkurat så seriøst – eller useriøst – som man selv ønsker.
Janicke
(Teksten har tidligere vært på trykk i bloggforfatterens spalte i Runner's World)

søndag 4. desember 2016

Ventetid

På kjøkkenet er to adventslys tent. Barnas julekalender, en hjemmelaget variant med gaver, henger fremme. De fleste av de 24 røde filtposene skjuler fremdeles sine hemmeligheter. Det er ventetid, men mens de aller fleste teller ned til julaften er det en annen dato som opptar meg.


Den gyldne medaljen fra Valencia Marathon har funnet sin plass på medaljehengeren. To uker har gått siden jeg fikk den, og i disse to post-maraton-ukene har antall kilometer i løpeskoene vært i tråd med anbefalinger (i alle fall nesten) og dermed vesentlig lavere enn foretrukket. Maraton-programmet som er valgt for Chewbacca-måloppnåelse legger opp til totalt fem restitusjonsuker. Det kommer ikke på tale, men jeg har jo bestemt meg for å være smartere enn før så én til skal jeg tøye tålmodigheten til å ta. Det er tross alt viktig med et stabilt fundament før man bygger grunnmur.

De første seks ukene av programmet - "Mesocycle 1 - Endurance" - begynner mandag 12. desember. Dét er datoen min mentale kalender teller ned mot. Bare en uke igjen nå.


Tross iveren etter å komme i gang med forberedelsene for Chewbacca-suksess i 2017 er det ikke alltid like lett å begi seg ut på tur i denne mørke og kalde tiden. Selv for den hyper-motiverte løpenerd kan dørstokkmila tidvis bli ukomfortabelt høy. Det er ikke vanskelig å komme på ting som frister mer enn en løpetur når man kommer hjem fra lang arbeidsdag og er både sliten og sulten. Denne uken måtte jeg ty til alle de klassiske triksene:

  • Ikke tenke. Gi autopiloten full kontroll til å effektuere planlagt aktivitet.
  • Om det absolutt må tenkes; tenke på hvor mye bedre kvelden blir. Godfølelsen over å ha gjennomført planlagt trening vs irritasjonen over å ha skippet...
  • Alternativt tenke på målene man har. Suksess kommer sjelden gratis. Det må nødvendigvis ytes før det kan nytes. 
  • Gjøre det hele mindre "uoverkommelig" ved å vennlig love seg selv at dersom det fremdeles kjennes vondt og fælt etter ti minutter, så får man snu og løpe hjem til sofaen. På den andre siden av dørstokkmila forsvinner som oftest hele problematikken kjapt.
  • Ta en "nå skal det trenes"-selfie og poste på Instagram. Ekstremt forpliktende!




Å sette i gang med treningsprogrammet allerede i morgen har naturligvis blitt vurdert flere ganger, men jeg velger å hente lærdom i årets pepperkakeprosjekt. Oppbyggingen av Chewbacca-suksessformen må bli bedre og mer bærekraftig enn oppbyggingen av Golden Gate! Jeg har forsøkt legge skylden for den staselige broens fall (allerede etter skarve 40 timer og før 1. desember) på Godzilla the Giant X-mas Mouse, men det er vel bare å innrømme at den utålmodige ingeniøren og byggmesteren ikke hadde gjort godt nok forarbeide...


Janicke