Et nytt løp i byen, det må man jo være med på. Det var i alle fall tanken min da jeg meldte meg på så fort påmeldingen åpnet for en tid siden. Siden har jeg sett frem til løpet, men vært litt skeptisk til at det er et rent dameløp. Så fort det blir dameløp blir prestasjoner sekundært. Det viktigste er å delta, eventuelt kle seg morsomt eller gjøre noe rart når man passerer målstreken.
Det har ikke vært nervøsitet - ikke en eneste sommerfugl - i forkant av dette løpet. Kjente antydninger da jeg hastet ned til toget i går, men helt minimalt. Jeg tok toget sammen med det ferskeste SkiLøper-medlemmet som kjente veldig på spenningen. "God-nervøs" før sitt aller første løp. Hun håpet å komme under 50 minutter, gjerne ned mot 45. I vanlige fall ville jeg sagt at hun ikke måtte ha for høye forhåpninger, for hun har egentlig ikke løpt så mye de siste årene før de siste få ukene, men hun "har det", et naturlig løpetalent. Jeg så det ikke som en umulighet at hun kunne komme til å slå meg. Min plan var å gå for pers, men jeg skulle uansett se an følelsen. Hadde ikke lyst til å slite meg fullstendig ut dersom pers ble for tøft.
SkiLøperkolleger Camilla og Eline.
Blant turkise t-skjorter i Sofienbergparken møtte vi den tredje SkiLøperen, Eline, og som seg hør og bør diskuterte vi tider, trening, tanker om løpet og annet. Underveis i samtalen kom et par damer bort til meg, strakk ut hånden og sa "Hei Janicke". Jeg hilste hyggelig men forvirret tilbake - jeg kunne ikke skjønne at jeg kjente disse damene. Var det noen som fulgte bloggen? Var det noen jeg hadde møtt tidligere? De stilte spørsmål om jeg løp mye, hvor jeg hadde hørt om iForm-løpet og kommenterte at jeg hadde meldt meg på tidlig ettersom jeg hadde lavt startnummer. Omtrent her gikk det opp for meg at de hadde sett navnet mitt på startnummeret. Kjapt omløp...not.
Fint startnummer da. Med navn og greier. (c:
Etter en kort samtale, som ble litt tung grunnet musikk og støy rundt og det faktum at hun som snakket mest var dansk - som jeg alltid sliter med å forstå - spurte hun "Er du fresk til å komme opp på scenen før løpet?" (mulig jeg hørte feil, men noe i den stilen) Eeeeh. Etter et par gjentakelser forstod jeg spørsmålet, men var jeg det? Fresk? Må jeg på scenen? Hva skal jeg der? Jeg fikk ikke svar, men mine SkiLøper-kolleger pushet på uansett, og man må vel egentlig bare si ja. Og med det kom nervøsiteten. Mest fordi jeg hadde angst for at jeg måtte opp på scenen og gjøre oppvarmings-aerobicen der, som en løper-representant blant Sats-trenerne. Jeg eier ikke koordinasjon, så det ville vært en lidelse både for publikum og meg. Jeg noterte meg heldigvis at de to damene fra iForm gikk videre og hanket inn andre damer også. Ja, så er jeg i alle fall ikke alene.
Etter aerobic og zumba-oppvarming hvor jeg naturligvis briljerte (heldigvis på bakkeplan) var klokken veldig nær starttidspunktet. Løperne ble dirigert til startstreken, mens fire utvalgte - deriblant meg - ble kalt opp på scenen. Ingen av oss ante hva som skulle skje, men vi begynte å ane at det var ganske hyggelig da den første av oss mottok gavekort fra Bolia på 7.000 kroner. Jeg så at det lå en ny Garmin, den med touch screen, der hvor Boliagavekortet ble hentet og kjente at jeg ble litt ivrig. Men klokka gikk til en av de andre. Den tredje vant en splitter ny, rålekker Merida-sykkel til 10.000 kroner! Det slo meg plutselig at det kunne virke som disse premiene hadde stigende verdi, og at jeg var den siste utvalgte...
Reisegavekort!
Det var surrealistisk å bli tildelt et reisegavekort på 15.000 kroner fra Apollo. Jeg pleier da ikke å vinne slike ting. Og sånn helt uten videre... Jeg bare måpte, smilte fra øre til øre og takket og takket.
Anbefaler alle som blir spurt om å bli med opp på scenen
om å gjøre det. Potensielt ganske lukurativt.
(bilde lånt fra iForm)
Men nå skulle starten gå, og det var tross alt
løpet jeg hadde kommet for.
Svært fortumlet og med godt oppbygget adrenalinnivå løp jeg til startområdet mens jeg forsøkte å stappe gavekortet ned i lommen på løpeskjørtet, få på meg øreproppene og gjøre klar Spotify for spilling. Jeg hadde egentlig tenkt til å stille meg langt fremme, men for 15.000 kroner var det helt greit å stille seg helt bakerst også. Det var egentlig ikke så nøye hvilken tid jeg løp på lenger, så jeg tenkte jeg skulle gå hardt ut med tanke på å forsøke å perse, og bare se hvor langt det holdt.
Køløping har man ikke tid til om tiden skal bli god, så jeg la meg ut i kanten på siden av feltet, og hadde løpt fra bakerst til nesten fremst i løpet av de første to kilometerne. Jeg lå på 4.20-fart og plukket rygger. Det var tungt, for det var en del oppoverbakker den første halvdelen av 5-kilometerssløyfa, men så fikk man ganske bra slak nedover mye av den andre halvdelen. Da jeg passerte en uteservering hvor det satt en del godt voksne karer og koste seg fikk jeg noen heiarop, og jeg smilte blidt tilbake (kunne fortsatt ikke tro at jeg hadde vunnet en reise). Da ropte en av dem at jeg var nummer fem. Overrasket la jeg merke til at jeg ikke så mange andre løpere foran meg. Det var ei jente som så veldig sprek ut 50 meter lenger frem, og et stykke foran henne igjen var det to løpere. Var det virkelig bare én løper til foran der?
På dette tidspunktet skjønte jeg at det kom til å bli pers, og det var egentlig bare det som stod i hodet på meg. Bare 20 minutter igjen nå. Kom igjen, dette greier du. Pain is temporary, og så videre. Bakkene var seige, men der klarte jeg å passere henne som lå foran meg. Wow, pers og fjerdeplass!! OG reisegavekort. Pokker heller, for en dag!
Traseen var imidlertid ikke så godt markert, så i et kryss hvor jeg skulle ha tatt til høyre fortsatte jeg rett frem (det var ingen rygger å følge - uvant følelse). Jeg fikk følelsen av at noe var galt og snudde meg, og der sto en funksjonær og veivet, og jenta jeg hadde passert svingte inn riktig vei et lite stykke tilbake. Det var bare å snu og løpe riktig vei, bak den samme ryggen igjen. Hun var sprek og holdt god fart, men jeg hørte at hun pustet tungt i motbakkene, og etter at vi holdt på å løpe feil en gang til passerte jeg henne på nytt. Ventet hele tiden at hun skulle løpe forbi meg igjen, men da jeg kom på gressmatta mot mål hadde jeg krefter til å øke farten og sikre det jeg trodde var fjerdeplassen. Det viste seg senere at jeg hadde ytterligere en løper foran meg, men fjerde eller femte - hva gjør nå det. Spesielt når jeg senere har fått vite at jeg tok klasseseier. Min aller, aller første. Hurra!
Det tok noen små sekunder før jeg husket å stoppe klokken og fikk min neste overraskelse: Garmin viste 40:57. Jeg måtte blunke noen ganger og se igjen. Det kan da virkelig ikke stemme. Fire minutter raskere enn min gamle pers? Forklaringen ligger nok i at løypa var litt kortere enn en mil. Garmin viste 9,4 km, og det virker riktigere at min nye pers er på rundt 43:40. Uansett; SYKT fornøyd.
Jenta jeg knivet med de siste 4-5 kilometerne kom bort og slo av en prat, og jeg er rimelig sikker på at jeg kan takke henne for at pers'en ble så god. Fantastisk å ha noen å henge på og senere "frykte" når man eventuelt har passert.
Jeg var høy på adrenalin og pur lykke resten av dagen, som atpå ble avrundet med et veldig hyggelig 40-årslag.
Er nok med på iForm-løpet neste år også jeg... (c;
Janicke
