mandag 27. juni 2011

Nedbryting og oppbygging - eller?

Løping er egentlig en veldig enkel sport å drive med. Alt man trenger er...vel...å løpe. Nå for tiden trenger man knapt å ta på seg sko, gitt at man satser på ekte barfotløping fra start. Et par gode løpesko er nok å foretrekke, men så er det også alt. Man behøver ikke spesielle drakter. Man må ikke kunne bestemte regler. Man trenger ikke spesielle typer baner eller haller. Ute eller innendørs; hipp som happ. Det er virkelig bare å løpe.
Idyll.

Det er først når man setter seg konkrete mål at kvaliteten på treningen blir et tema. Hvordan skal jeg trene for å holde ut lenger? For å bli raskere? For å unngå skader? For å klare det og det løpet, og eventuelt på den og den tiden. Treningsmengde og variasjon av økter er et enormt kapittel som den ivrige mosjonist virkelig kan grave seg dypt ned i. Alle treningsmagasiner har jevnlig flere-siders artikler om temaet. Jeg har lest min andel og opplever nå at jeg har lest det meste før. At den faktiske treningen ikke alltid er i tråd med anbefalingene er en annen sak.

Så, når en akseptabel mengde kunnskap om trening er på plass er det vel bare å gjøre jobben? Gjennomføre treningen og oppnå målene? Jo, igrunn. Men i det siste har et nytt område opptatt meg mer: Hvor mye hvile trenger man?
Sommer = finfine forhold for løping.

Forrige treningsuke ble rundet av med nydelig søndagslangtur på 25,3 kilometer. Totalt ble det drøyt 90 kilometer fordelt på syv turer den uken. Beina var småstumme både lørdag og søndag, men langturen ble egentlig bedre etter hvert. I dag har jeg bestemt meg for hviledag, og jeg skal nok overholde det, men hvor viktig er det egentlig? For en ivrig mosjonist?

Et annet spørsmål er hvor mye hvile man trenger etter en maraton. Er det mulig/tilrådelig/helseskadelig/tåpelig/dumdristig/imponerende/risikofylt/kult/galskap/tullete (stryk det som evt ikke passer) å løpe en maraton en drøy måned etter man har løpt en annen maraton? Eller, for å snu det på hodet, hvor raskt etter et maratonløp er det greit å løpe et nytt? For en ivrig mosjonist?

Så langt har jeg gjort noen spede søk, men foreløpig ikke funnet de svarene jeg vil ha (c; men kunnskapstilegningsprosess er igangsatt. Noen som vet noe? Jeg er veldig takknemmelig for informasjon og råd.

Janicke

fredag 24. juni 2011

Som lyn fra klar himmel - nesten

Å være løper i Norge er like forutsigbart som Telenors mobildekning på en fredag. Én ting er årstidene, og for mange er vår og høst de eneste løpbare periodene i året. Men bor man i dette landet, som blir holdt i vinterens kalde grep i månedsvis, blir det i så fall ikke mange uker egnet for løpsutfoldelse. Helårsløpere må være hardhauser. Snø, slaps, kuldegrader, stålis, brøytekanter og mørke - gjerne flere i kombinasjon - er bare noen av hindringene som må forseres for å gjennomføre en farefull ferd med høy risiko for skader.
Vinterløping handler mye om evne til å ignorere at
forhold og antrekk ikke er helt ideelt

Men også sommeren, som bare aller hastigst stikker innom dette forjettede landet, gir løpere nok av utfordringer. Varmen som vi hver vår higer etter kommer ofte så plutselig at løpere går ned for telling i mangel på både akklimatisering og væske. Den ene dagen kan løpeturen tas i shorts og trøye, mens vind, regn og temperaturfall kan inspirere til renessanse for vintergarderoben den neste. Støvskyer og (for mange) pollen kan gjøre det vanskelig å puste den ene dagen, mens vann, vann, vann kan skape hindringer den neste
Frykt for våte føtter (finnes det en slik fobi?)
kan tidvis umuliggjøre utendørsløping.

Den siste tiden har temperaturen vært forholdsvis jevn. Den er en del lavere enn jeg liker, og det veksler litt for hyppig mellom sol, skyer og regn. Og det blåser en del. Det er langt ifra ordentlig sommer, men løpeforholdene er i alle fall helt greie.

Det var med en viss irritasjon jeg så at det begynte å regne - igjen - da jeg ved lunsjtider i går la Garmin ut på trappa for sattelitt-tilkobling. Et halvhjertet forsøk på å bruke naturlige meterologiske egenskaper (et blikk på himmelen) sa meg at det bare var atter en skur.

Tempoløping stod på programmet; tre kilometer oppvarming, 3 x 100 meter stigningsløp, åtte kilometer med tempo (godt under planlagt maratonfart) og til sist to kilometer rolig nedjogg. Turen skulle ende på stasjonsparkeringen for å hente bilen hjem derfra.
Forberedt på alt - også slosskamp.

Det ble som forventet en skur, men etter det tittet solen nå og da frem mellom skyene. Jeg fokuserte på å holde farten oppe, og å unngå anstrengte knyttnever (ref. bilde fra artikkel i Kondis.no) og økten gikk greit unna. Det var først da nedjoggdelen hadde startet at det ble avvik i forhold til plan; Himmelen var riktignok ikke klar, men lynet som flerret himmelen kom likevel høyst uventet. "Jikes, var det så nærme som det så..." rakk jeg å tenke før det uunngåelige, men litt vel utålmodige, tordenskrallet overdøvet M.I.A.s "Paperplanes".

Der og da, ute i åpent landskap, omlag en kilometer fra bilen (=sikkerhet) ble nedjogg konvertert til intervalldrag.

Det slo meg at iPhonen som var spent fast på armen, og de tilhørende øreproppene, kunne være attraktive for lynet, så i høyt tempo jobbet jeg for å slå av telefonen og ta ut propper samtidig som jeg forsøkte å finne ut hvilken vei uværet beveget seg.

Lynet flerret himmelen et par ganger til og tellingen, som automatisk igangsettes i mitt hode ved ethvert lynglimt, kom knapt til to mens regndråpene ble stadig større og tettere. Tordenvær er fascinerende, men dette ble i overkant spennende.

Lettet konstaterte jeg at bilen stod der den skulle, og på god avstand fisket jeg frem nøkkelen fra løpeskjørtlommen. Sjelden har jeg satt slik pris på at biler kan låses opp på avstand. I god action-stil (tror/håper jeg) kastet jeg meg inn og kjørte hjem. I det jeg hadde kommet i hus åpnet himmelen seg og slapp ned et støyende lass med iskalde og harde hagl.
Antakelig ganske vondt å bli bombardert av disse.
(og jeg burde luke litt snart)

Jeg er virkelig veldig heldig for tiden! Hadde turen startet en halvtime senere ville det blitt en særdeles utrivelig økt. Nå ble det egentlig bare enda en ny, spennende og litt morsom løpsopplevelse.

Jeg hadde egentlig tenkt meg ut på morgenen i dag, men det har buldret en times tid så jeg tror jeg avventer litt...

Janicke

onsdag 22. juni 2011

Blod på tann

iFormløpets gledelige opplevelser har gitt blod på tann og ny inspirasjon til både trening og løpsdeltakelse. Ytterligere to løp er ført opp på årets liste:


Christian Frederik-løpet i Moss den 20. august er et helt nytt milløp. Ektefellen, som har bakgrunn fra Moss, foreslo at vi begge skulle være med her. Klart det!




Det andre løpet er KK Mila i Oslo den 15. oktober. Etter iFormløpet er det ikke så nøye om det er dameløp eller fellesløp; begge typer har sine gode sider. Start og mål på Aker Brygge burde bety bra med liv og røre selv om det riktignok er overhengende fare for alt annet enn sommerstemning på brygga på denne tiden.

Hytteplanmila har det blitt blogget så mye pent om, og løpet er nå mer enn bare nevnt på årets liste (registrert og betalt). Gleder meg allerede til de sagnomsuste bollene etterpå.

Naturligvis finnes det et ønske om å forbedre pers'en på mila i alle fall ett av disse tre løpene, men ulempen med enhver nyvunnen pers er at den gjør det vanskeligere å ta nye...

Fjorårets t-shirt og startnummer i Halvtraver'n..

Nordmarkstraver'ns kortdistanse, Halvtraver'n, har en litt utrygg plass på løpslista på grunn av skadefrykt så tett mot maraton, og litt for god hukommelse fra 2010. Samtidig klarer jeg ikke helt å slippe tanken på dette løpet. Forundrer meg ikke om jeg står på startstreken den 3. september.

Fredrikstadmarka rundt er visstnok 20 kilometer i flott natur og et veldig fristende løp, men det skal vurderes i forhold til en veldig spennende annen, potensiell, maratonmulighet i begynnelsen av november. Jeg må utrede behov for restitusjon mellom maraton. Bør man løpe to maraton med bare en drøy måned mellom? Én gang i livet liksom? Anes en mulighet for Fem før Førti?

Oslos Bratteste stod opprinnelig på lista, men - reality check - å tro at man har lyst til å klatre opp en bratt skråning det forteste man kan bare én uke etter en maraton... Vel, det får være måte på overmot. Motbakkeløp skal testes, det må jo være en grunn til at det popper opp målseil på enhver kolle, så det er bare å identifisere ett som passer bedre inn i agendaen..

Uansett er det duket for en travel høst og rikelig med anledninger til å sanke gode løpsopplevelser. Ja, og antakelig gjøre seg noen andre erfaringer også. Men kjedelig, det blir det garantert ikke.

Janicke

søndag 19. juni 2011

En merkelig dag - Iform-løpet 2011

Et nytt løp i byen, det må man jo være med på. Det var i alle fall tanken min da jeg meldte meg på så fort påmeldingen åpnet for en tid siden. Siden har jeg sett frem til løpet, men vært litt skeptisk til at det er et rent dameløp. Så fort det blir dameløp blir prestasjoner sekundært. Det viktigste er å delta, eventuelt kle seg morsomt eller gjøre noe rart når man passerer målstreken.

Det har ikke vært nervøsitet - ikke en eneste sommerfugl - i forkant av dette løpet. Kjente antydninger da jeg hastet ned til toget i går, men helt minimalt. Jeg tok toget sammen med det ferskeste SkiLøper-medlemmet som kjente veldig på spenningen. "God-nervøs" før sitt aller første løp. Hun håpet å komme under 50 minutter, gjerne ned mot 45. I vanlige fall ville jeg sagt at hun ikke måtte ha for høye forhåpninger, for hun har egentlig ikke løpt så mye de siste årene før de siste få ukene, men hun "har det", et naturlig løpetalent. Jeg så det ikke som en umulighet at hun kunne komme til å slå meg. Min plan var å gå for pers, men jeg skulle uansett se an følelsen. Hadde ikke lyst til å slite meg fullstendig ut dersom pers ble for tøft.
SkiLøperkolleger Camilla og Eline.

Blant turkise t-skjorter i Sofienbergparken møtte vi den tredje SkiLøperen, Eline, og som seg hør og bør diskuterte vi tider, trening, tanker om løpet og annet. Underveis i samtalen kom et par damer bort til meg, strakk ut hånden og sa "Hei Janicke". Jeg hilste hyggelig men forvirret tilbake - jeg kunne ikke skjønne at jeg kjente disse damene. Var det noen som fulgte bloggen? Var det noen jeg hadde møtt tidligere? De stilte spørsmål om jeg løp mye, hvor jeg hadde hørt om iForm-løpet og kommenterte at jeg hadde meldt meg på tidlig ettersom jeg hadde lavt startnummer. Omtrent her gikk det opp for meg at de hadde sett navnet mitt på startnummeret. Kjapt omløp...not.
Fint startnummer da. Med navn og greier. (c:

Etter en kort samtale, som ble litt tung grunnet musikk og støy rundt og det faktum at hun som snakket mest var dansk - som jeg alltid sliter med å forstå - spurte hun "Er du fresk til å komme opp på scenen før løpet?" (mulig jeg hørte feil, men noe i den stilen) Eeeeh. Etter et par gjentakelser forstod jeg spørsmålet, men var jeg det? Fresk? Må jeg på scenen? Hva skal jeg der? Jeg fikk ikke svar, men mine SkiLøper-kolleger pushet på uansett, og man må vel egentlig bare si ja. Og med det kom nervøsiteten. Mest fordi jeg hadde angst for at jeg måtte opp på scenen og gjøre oppvarmings-aerobicen der, som en løper-representant blant Sats-trenerne. Jeg eier ikke koordinasjon, så det ville vært en lidelse både for publikum og meg. Jeg noterte meg heldigvis at de to damene fra iForm gikk videre og hanket inn andre damer også. Ja, så er jeg i alle fall ikke alene.

Etter aerobic og zumba-oppvarming hvor jeg naturligvis briljerte (heldigvis på bakkeplan) var klokken veldig nær starttidspunktet. Løperne ble dirigert til startstreken, mens fire utvalgte - deriblant meg - ble kalt opp på scenen. Ingen av oss ante hva som skulle skje, men vi begynte å ane at det var ganske hyggelig da den første av oss mottok gavekort fra Bolia på 7.000 kroner. Jeg så at det lå en ny Garmin, den med touch screen, der hvor Boliagavekortet ble hentet og kjente at jeg ble litt ivrig. Men klokka gikk til en av de andre. Den tredje vant en splitter ny, rålekker Merida-sykkel til 10.000 kroner! Det slo meg plutselig at det kunne virke som disse premiene hadde stigende verdi, og at jeg var den siste utvalgte...
Reisegavekort! 

Det var surrealistisk å bli tildelt et reisegavekort på 15.000 kroner fra Apollo. Jeg pleier da ikke å vinne slike ting. Og sånn helt uten videre... Jeg bare måpte, smilte fra øre til øre og takket og takket.
 Anbefaler alle som blir spurt om å bli med opp på scenen
om å gjøre det. Potensielt ganske lukurativt.
(bilde lånt fra iForm)

Men nå skulle starten gå, og det var tross alt løpet jeg hadde kommet for.

Svært fortumlet og med godt oppbygget adrenalinnivå løp jeg til startområdet mens jeg forsøkte å stappe gavekortet ned i lommen på løpeskjørtet, få på meg øreproppene og gjøre klar Spotify for spilling. Jeg hadde egentlig tenkt til å stille meg langt fremme, men for 15.000 kroner var det helt greit å stille seg helt bakerst også. Det var egentlig ikke så nøye hvilken tid jeg løp på lenger, så jeg tenkte jeg skulle gå hardt ut med tanke på å forsøke å perse, og bare se hvor langt det holdt.

Køløping har man ikke tid til om tiden skal bli god, så jeg la meg ut i kanten på siden av feltet, og hadde løpt fra bakerst til nesten fremst i løpet av de første to kilometerne. Jeg lå på 4.20-fart og plukket rygger. Det var tungt, for det var en del oppoverbakker den første halvdelen av 5-kilometerssløyfa, men så fikk man ganske bra slak nedover mye av den andre halvdelen. Da jeg passerte en uteservering hvor det satt en del godt voksne karer og koste seg fikk jeg noen heiarop, og jeg smilte blidt tilbake (kunne fortsatt ikke tro at jeg hadde vunnet en reise). Da ropte en av dem at jeg var nummer fem. Overrasket la jeg merke til at jeg ikke så mange andre løpere foran meg. Det var ei jente som så veldig sprek ut 50 meter lenger frem, og et stykke foran henne igjen var det to løpere. Var det virkelig bare én løper til foran der?

På dette tidspunktet skjønte jeg at det kom til å bli pers, og det var egentlig bare det som stod i hodet på meg. Bare 20 minutter igjen nå. Kom igjen, dette greier du. Pain is temporary, og så videre. Bakkene var seige, men der klarte jeg å passere henne som lå foran meg. Wow, pers og fjerdeplass!! OG reisegavekort. Pokker heller, for en dag!

Traseen var imidlertid ikke så godt markert, så i et kryss hvor jeg skulle ha tatt til høyre fortsatte jeg rett frem (det var ingen rygger å følge - uvant følelse). Jeg fikk følelsen av at noe var galt og snudde meg, og der sto en funksjonær og veivet, og jenta jeg hadde passert svingte inn riktig vei et lite stykke tilbake. Det var bare å snu og løpe riktig vei, bak den samme ryggen igjen. Hun var sprek og holdt god fart, men jeg hørte at hun pustet tungt i motbakkene, og etter at vi holdt på å løpe feil en gang til passerte jeg henne på nytt. Ventet hele tiden at hun skulle løpe forbi meg igjen, men da jeg kom på gressmatta mot mål hadde jeg krefter til å øke farten og sikre det jeg trodde var fjerdeplassen. Det viste seg senere at jeg hadde ytterligere en løper foran meg, men fjerde eller femte - hva gjør nå det. Spesielt når jeg senere har fått vite at jeg tok klasseseier. Min aller, aller første. Hurra!

Det tok noen små sekunder før jeg husket å stoppe klokken og fikk min neste overraskelse: Garmin viste 40:57. Jeg måtte blunke noen ganger og se igjen. Det kan da virkelig ikke stemme. Fire minutter raskere enn min gamle pers? Forklaringen ligger nok i at løypa var litt kortere enn en mil. Garmin viste 9,4 km, og det virker riktigere at min nye pers er på rundt 43:40. Uansett; SYKT fornøyd.

Jenta jeg knivet med de siste 4-5 kilometerne kom bort og slo av en prat, og jeg er rimelig sikker på at jeg kan takke henne for at pers'en ble så god. Fantastisk å ha noen å henge på og senere "frykte" når man eventuelt har passert.

Jeg var høy på adrenalin og pur lykke resten av dagen, som atpå ble avrundet med et veldig hyggelig 40-årslag.

Er nok med på iForm-løpet neste år også jeg... (c;

Janicke

tirsdag 14. juni 2011

Tirsdagsutfordringen

Hver tirsdag er det tid for treningsøkt med SkiLøperne, og det betyr at en rute for distanseløping, eller et opplegg for kvalitetstrening, må planlegges. Erfaringsmessig går det greit å la valg av distanseløpingstrasé være litt fleksibel slik at den kan justeres når det blir klart hvem som blir med og hvilke ønsker de eventuelt har med hensyn til underlag og distanse. Med kvalitetstreningen er det imidlertid best å ha mer konkrete planer og i større grad variere fra gang til gang.
Bakketrening med SkiLøperne.

Enkelte ganger plukker jeg en kvalitetsøkt fra treningsprogrammet jeg selv følger, men med tanke på at SkiLøperne består av forskjellige løpere med forskjellig kondisjon og målsetninger foretrekkes økter der vi kan holde sammen, samtidig som alle får nytte av treningen på sitt nivå. Ordnede intervaller og bakkeløp er bra i så måte, mens tempoøkter og fartslek blir mindre sosialt fordi noen gjerne faller av etter hvert.

Det finnes et vell av muligheter når man skal kjøre intervaller, det er egentlig bare å bruke fantasien. Men hva vet vel en hobbyløper om hvordan man best legger opp kvalitetsøkter? Ukentlig kjenner jeg på en viss ydmykhet over å skulle lage treningsøkt for andre. Tenk om jeg legger opp øktene slik at de gir minimalt utbytte eller - skrekk og gru - maksimal fare for skader! Dermed blir det en del googling og lesing av andres treningsopplegg for at det skal bli bra, med den positive bieffekt at jeg stadig lærer noe nytt.
I dag har valget falt på det enorme, egyptiske og myteomspunne byggverket. Etter min mening er intervallpyramider motiverende av tre årsaker:
  • Man får kjørt seg skikkelig
  • Man slipper mange repetisjoner av den samme distansen
  • De siste intervallene oppleves (mentalt) mye bedre fordi man har startet turen "nedover". Firehundremeters-intervall virker ikke så langt dersom man nettopp har løpt 800 meter.
Ofte har vi kjørt intervaller med stillestående hvile i mellom. Det er sosialt, men det medfører at de som er raskest  får litt lang pause - og at pausene blir litt lange nettopp fordi det er så sosialt. I dag skal vi i steden forsøke joggehvile mellom intervallene. Økten blir som følger:

400 meter (200 meter joggehvile)
800 meter (400 meter joggehvile)
1200 meter (600 meter joggehvile)
800 meter (400 meter joggehvile)
400 meter (200 meter joggehvile)

Med to til tre kilometer oppvarming, et par stigningsløp, litt løpsskolering og et par kilometer nedjogg tenker jeg at SkiLøperne er passe slitne etterpå.

Send meg gjerne tips til gode treningsøkter for løpegrupper. Er det noe jeg har lært de siste par årene så er det at variasjon er viktig både for løpsglede og formutvikling.

Janicke

søndag 12. juni 2011

Med surklende sko

Oppdagelsesferd i langrennstrakter, oppsummerer dagens langtur. I følge treningsprogammet skulle jeg ha 22 kilometer i dag, og var klar for en eller annen ny trasé. Gjerne litt mykt underlag på deler av turen.

Ettersom jeg uansett skulle ut og løpe fant jeg det like greit å invitere med SkiLøperne. Ok, det var muligens i seneste laget å sende ut invitasjonen på lørdag kveld når starten skulle gå klokka ti søndag morgen, men én løper ble med tross det korte varselet. Dermed slapp jeg å løpe alene.

Både Karin og jeg hadde lyst til å utforske nye løpsmuligheter i sørmarka. Det er så fint å gå langrenn der vinterstid, så det burde være gode muligheter for å finne løperunder også. Når turvalget var tatt innså jeg at jeg skulle valgt terrengskoene i dag, men jeg var så klar for å teste Tartherne på langtur, så det fikk bare stå til.
Idylliske og annerledes kilometre.

Å løpe i skog og terreng er noe helt annet enn å løpe på asfalt. Det går mye saktere, både fordi man må passe ekstra godt på hvor man setter føttene, men også fordi det er mykere underlag og det er veldig mye opp og ned. Jeg kommer nok aldri til å foretrekke terreng fremfor asfalt og andre typer veier, men det er et veldig bra som variasjon, og det er ingen tvil om at det er bedre for beina. I alle fall så lenge man ikke tråkker feil, sklir, vrir også videre.
Skilt i skogen. DNTs skilt var best å følge sommerstid
- naturlig nok.

Marka ser veldig annerledes ut når snøen er borte, så en del navigering ble nødvendig. Stopp og start. Vurdere skilt. Både turistforeningens og Skiforeningens. Kommer vi frem om vi følger Skiforeningens skilt her? Ser lovende ut...men nei. Der endte vi midt i en åker gitt. Jaja, er man på langtur så er det ikke så farlig.

Etter de siste dagers syndeflodaktige nedbørsmengder var det - som forventet - ganske så vått. De første bløte områdene gjorde vi det vi kunne for å holde oss tørre på beina, men etterhvert som vann uansett trengte igjennom begynte vi å fosse rett igjennom småmyrer, gjørmeområder og dammer. Ganske herlig egentlig, og det er godt mulig vi skremte bort både elg og orm med hylene våre når skoene ble fylt av kaldt vann.

Etter atten hyggelige kilometer skilte vi lag, og jeg la på noen asfaltkilometer i høyere tempo for å komme opp i treningsprogrammets 22. Tartherne fikk dermed utfolde seg litt på en underlagstype de er bedre egnet for. Nydelig avslutning på en morsom og variert langtur som til sist endte på 23,4 kilometer.
Slik blir man ikke av å løpe på asfalt.
(Noterer forøvrig at jeg klarte å få rett sokk  på rett fot i dag også.)

Hæ? tok jeg ikke akkurat av den sokken?

I mars 2009 bestemte jeg meg for å løpe fem maratonløp før jeg fyller førti. Tiden har gått, og med to DNS (did not start) på maratonveien ligger jeg litt tynt an. Jeg har imidlertid bestemt meg for å oppfriske målsetningen/intensjonen, men gå for fire i stedet for fem. Hmmm, jeg burde kanskje vente til jeg har hanket inn Berlin først, men nei - jeg må liksom gjøre det nå for å sikre usikkerheten omkring hvorvidt jeg kan klare det. Ryker Berlin igjen så begynner det å se virkelig mørkt ut. Men Berlin skal jo ikke ryke igjen, og når den er fullført er jeg halvvegs. Deretter tar jeg en maraton våren 2012, og én på høsten. Fire er mulig! Just do it!

Tror jeg...

Janicke

fredag 10. juni 2011

Tidsklemt

Hvordan kan så lange, lyse dager oppleves så korte? Avslutninger, bursdager og hyggelige treff i tillegg til alt man ellers har å fylle døgnets timer med. Det blir harde prioriteringer, og kun de viktigste aktivitetene blir fulgt opp. Aller siste avslutning i barnehagen for minstemor? Ja, det må vi ta. Støvsuge huset? Nei, det kan vente. Feire at eldstemor blir 10 år? Ja, det må vi nesten gjøre. Ta en lenge planlagt helg på hytta? Nei, det får vente...

Det er den årlige oppkjøringen til ferietid hvor ALT skal skje, slik at man er helt på tuppa når ferien endelig begynner, og ikke kommer i feriemodus før de tilmålte dager/uker nærmer seg slutten. Hvert eneste år... Hvorfor?

Tidligere ville løpingen blitt ofret i dette dragsuget, men jeg er "on a mission" og treningen står for høyt på prioritetslista. Jeg har til og med klemt inn litt styrketrening (helt minimalt da, men jeg noterer velvillig den positive utviklingen).

I dag står en vanlig 10-kilometerstur på planen. Det blir sannsynligvis en veldig våt mil, men det skal jeg alltids tåle. Med litt styrtregn underveis slipper jeg kanskje å bruke tid på en dusj etterpå...? (c:

Prosjekt "-5 = -10"
De siste par ukene vært kakeanledninger nesten hver dag - noe som virkelig setter viljestyrken på prøve... Og nei, jeg har ikke klart å stå i mot. Skal bare smake en bit, og "å dæven, så god den var da...". Vel, vel. Mulig jeg har tapt enkelte slag, men krigen - Den skal jeg vinne.

Janicke

lørdag 4. juni 2011

Nyforelsket!

Kvalitetstrening. Det er tøft, men har man bestemt seg for å kjøre treningsprogram så er det bare å gjøre jobben. Tirsdag ble det kombinasjon av bakker og intervaller, og på torsdag var det "snabbdistanse" (på godt norsk). Derfor var det godt å kunne løpe en vanlig distanse igjen i går, om enn litt tungt. Ikke så rart kanskje.

I dag var det imidlertid full godfølelse igjen. En riktig så deilig morgentur på mykt skogsunderlag for å veie opp for all asfalten beina har hamret mot tidligere denne uka. 
Fint og skyggefullt i skogen.

Det var meningen at det skulle bli med disse 13 morgenkilometerne i dag. Jeg hadde absolutt ingen planer om å kjøre en ny treningsøkt senere på dagen. Den idéen oppsto først etter at jeg hadde vært på Löplabbet i dag.

Jeg skulle egentlig bare kikke. Hadde absolutt ingen planer om å løpe i kjole og dinglende øredobber på tredemølla der inne. Men det var før jeg møtte disse:
Løpe-diva?

Den løpbare delen av skoparken (man har da noen som ikke lenger egner seg for løping, men som blir stående av sentimentale årsaker) bestod, inntill anskaffelsen av disse Asicsene utelukkende av Adidas; To lettvektere (Aegis og Boston 2) i tillegg til terrengskoene XT.

Grunnen til at jeg i hele tatt tok turen innom Löplabbet var for å vurdere om jeg burde ha en mengdetreningssko. Noen som kanskje er litt mer skånsomme enn de to lettvektsparene. Jeg spurte om hjelp til å vurdere et Mizunopar mot et Adidas-retropar og fikk strålende hjelp...

Adidasene ble avskrevet uten testing. Deretter ble to forskjellige Mizunoer prøvd på foten, men de var bare ikke riktige. Jeg var derfor veldig positiv da jeg fikk tilbud om å prøve noe helt annet. Med bakgrunn i at lettvekterne egentlig fungerer veldig godt for meg, og ikke fører til vondter, var tanken at jeg kanskje ikke trenger en tyngre mengdetreningssko. I stedet ble jeg introdusert for superlettvekterne Asics Gel Tarther Diva, og søt musikk oppstod.

Fargen. Designen, Vekten (de veier i praksis ingenting). Passformen. Løpsfølelsen. Til og med lukten. Alt bare stemte.
Jeg simpelthen elsker lukten av nye løpesko!
(Bildet ble tatt FØR skoene ble tatt i bruk.)

Det er mange år siden sist jeg løp med Asics, og selv om de kjentes bra ut på mølla i butikken (og alt annet stemte) så var jeg veldig nysgjerrig på hvordan de var å løpe ordentlig med. Ettersom langtur står på programmet i morgen - og det er litt for risikabelt å begi seg ut på langtur med sko man ikke har testet først - var det bare en ting å gjøre: en ny løpetur i dag.
Trangen ble for stor - skoene måtte testes.
Ut på dagens andre tur (naturligvis iført løpeskjørt).

Ivrig og forventningsfull bega jeg meg ut i den nydelige og stekende sommersolen. Ville skoene innfri den gode omtalen fra butikken? Var de så raske og gode som jeg hadde blitt fortalt?

Svaret ga seg raskt (i dobbel forstand). Skoene løp nærmest av seg selv og med en løpsfølelse jeg ikke har kjent maken til. I nedoverbakkene hadde jeg nesten problemer med å henge med. Fem kilometer er det ingen tvil; Asics Gel Tarther Diva er mine nye favorittsko. Neste "date" blir på tirsdag og jeg gleder meg allerede.

Janicke