Treningspsykologi er fascinerende. Jeg blir stadig overrasket over hvor lettpåvirkelig treningsgleden er. Igjen har jeg erfart at løpsselvtilliten, og til og med løpslysten, har blitt halvert for hver treningsfrie dag.
Etter først å ha forsøkt å løpe av meg en gryende forkjølelse uten hell - det hadde vel egentlig motsatt effekt - var det verdt et forsøk å la være å løpe et par dager. Dag én var det greit nok. Det hadde uansett vært vanskelig å få tid til trening den dagen. Dag to lekte jeg med tanken på å teste en liten tur selv om formen unektelig var redusert. Dagen gikk likevel uten at løpeskoene ble tatt på. Jeg hadde ikke lyst. Bestemte meg i stedet for å ta en tur på dag tre uansett form. Det er alltid lett å bestemme seg for ting som først skal gjøres i morgen.
I dag tenkte jeg først å løpe på morgenen. Tiden gikk. I lunsjen da? Kroppen kjentes bare tung og motvillig. Til slutt måtte det tys til harde ord: "Don't think - get the hell out there". Hvordan kan dørstokkmila vokse så mye på så kort tid? Dersom jeg trener hver dag vil jeg bare løpe mer. Besynderlig!
Dagens mest dramatiske opplevelse: Da den ene løpeskobekledde foten nesten ble plantet i et ille tilredt og stinkende grisungelik. Enda godt jeg ikke er overtroisk; har fantasi nok til å finne mange fargerike forbannelser som løping på halvspiste griser kan medføre. Garantert mye værre enn at en svart katt krysser veien liksom.
Lærdommen forøvrig er vel å unngå hviledager, i alle fall flere etter hverandre.
29 days to go (run).
Janicke
fredag 26. august 2011
søndag 21. august 2011
Mersmak i Moss
Varmt og tungt, men fint og hyggelig. Det er den kjappe oppsummeringen av Christian Frederikløpet i Moss. En noe lengre beskrivelse kommer her: To fulle måneder hadde gått siden forrige løp. Det var på tide å feste på seg en nummerlapp og chip igjen. Like sikkert som gleden over dette dukker usikkerhet og nervøsitet opp. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Dagens løp var ikke "viktig" i så måte, så hvor kommer denne spente nervøsiteten fra?
Strategisk plassert helt foran i gruppe to - de som skulle løpe mellom 40 og 50 minutter - var alt klart for en god start. Da startskuddet gikk la jeg meg ut på siden av feltet og dro forbi en del løpere med noe overdreven tro på seg selv. Nå hører det vel med at farten ved dette tidspunktet (de første 3-400 metrene fra mål) var godt under 4 min/km. Takk og lov for Garmin som kan fortelle meg sånt, og som redder meg fra den totale kollaps! Dette er forøvrig en taktikk som kan anbefales. I alle fall i såpass små løp. Ved å starte skikkelig tøft den første halve/hele kilometeren, så slipper man å ligge i større grupper og styres av andre, løpe slalom, senere i løpet. Funket fint i Moss.
Det lå en gruppe løpere et stykke foran meg, og jeg ga meg selv streng beskjed om å ikke forsøke å ta dem men å løpe mitt eget løp. Forsøkte å se hvor mange jenter det var blant dem, og konkluderte med to. De så imidlertid veldig spreke ut (steg, kroppsfasong, klær), så jeg vurderte ikke engang å forsøke å ta dem igjen. Målet ble i stedet å ikke la noen andre jenter passere meg uten kamp. Ja, "løpsmessig kamp" da altså.
Det var skikkelig sommer i Moss denne dagen, og allerede etter tre/fire kilometere kjente jeg at det hadde vært godt med vann. Vanligvis drikker jeg ikke på mil-løp, men munnen var tørr som sandpapir. På forhånd hadde jeg lest at det skulle være to drikkestasjoner, så det burde ikke drøye så lenge. Tenkte jeg.
Fem og seks kilometer ble passert, og et eller annet sted derimellom passerte jeg også en av damene som lå foran meg. Hun hadde nok åpnet litt hardt, for jeg holdt ganske jevnt tempo. Kan jeg virkelig være nummer to av kvinnene nå? Det motiverte til å ikke sakke av på farten, selv om det begynte å røyne på. Hver kilometermarkering ble oppfattet "loud and clear". Undertekstene "halvveis", "over halvveis" på disse skiltene ble oppriktig verdsatt. Farten var god, men det kostet. Ikke en meter var gratis.
Jeg hadde fått høre før løpet at det fra omlag åtte kilometer bare var nedoverbakker til mål. Derfor var det åtte-kilometersmerket som var første mål. Etter det skulle det cruises inn de siste to (alt er relativt). Men jeg måtte ha noe å drikke! Det begynte å prikke i hodet, og med flere kilometer igjen å forsere dukket frykten for dehydrering opp. Å bli liggende i fosterstilling et eller annet sted langs løypa - eller i målområdet - står ikke på ønskelisten over løpserfaringer.
Endelig dukket den opp: Drikkestasjonen. Konstaterte litt skuffet at det bare var energidrikk, men det fikk stå til. Det viktigste var å få inn væske. Det var uaktuelt å risikere plasseringer, så det ble et sveip bortom bordet for å ta med en kopp, og deretter suge inn et par slurker av den hoppende energidrikken i fart. Vi snakker nok om 90 % svinn.
Inne i Nesparken holdt det på å bli en da capo fra iForm-løpet; jeg holdt på å løpe feil. En gruppe løpere omlag tretti meter lenger frem hadde tatt av mot venstre, og de to karene som jeg lå i ryggen på holdt på å følge etter. Ikke så rart når både løperne foran har tatt inn der, og sperrebåndet som egentlig hadde sperret nettopp den veien hadde røket og blåst innover den veien. Mine to "ledestjerner" innså imidlertid tabben før den ble gjort og kom seg i riktig retning. "Er det hit vi skal?" peste jeg til dem. Oppfattet egentlig ikke noe svar, men fulgte etter likevel. Heldigvis! Løypa forøvrig var godt merket, og det var mange funksjonærer som passet på - bare ikke akkurat i dette krysset.
Åtte-kilometersmerket var et kjærkomment syn. Fortsatt hadde ingen jenter passert meg. I stedet fortsatte jeg å plukke (mannlige) rygger. Det motiverte. Nedover, nedover. Ble irritert over liten oppoverkneik, det skulle jo bare være nedover. Videre nedover. Inn i sentrum, rundt hjørner og endelig inn i gågata og oppløpet. Det var ikke stort å grave frem av ekstra krefter, men litt friskere tempo må til når det er så godt med støttende publikum som heier deg inn mot målseilet. Det er ikke så mye som slår opplevelsen; Å kunne stoppe opp ved passering av målstreken, få medalje rundt halsen og chip'en fjernet. Det gjelder uansett. Når det i tillegg er mistanke om en god plassering blir det ekstra stort. Snart ble det klart at to damer hadde krysset målstreken før meg. Så var det altså en dame jeg ikke hadde sett langt der fremme likevel, men det gjorde ingen verdens ting; Jeg var nummer tre!! (Viste seg senere å være tre foran meg, altså ble jeg nummer fire).
Etter mange hyggelige samtaler med andre løpere, deriblant Toneklone og Siri, var det tid for premieutdeling. De tre raskere damene var i andre aldersklasser, dermed ble det både fjerdeplass og seier (som ble tildelt gavekort på 300 kroner) på én og samme dag. Lykken var stor og smilet satt klistret.
Det totale regnskapet går neppe i pluss, men den siste tiden har løpingen faktisk generert litt inntekt. Først reisegavekort på 15.000 fra Apollo og nå gavekort på Moss Amfi på 300 kroner. Gleden over å vinne det siste gavekortet er nok større en den faktiske verdien av kortet; Ordentlig stas!
Ja, jeg reiser nok til Moss i august neste år også!
Janicke
PS: Det var to drikkestasjoner underveis. Har bare meg selv å skylde, var vel for fokusert på løpingen...
Ektefellen satset på å psyke ut de andre løperne
med sin NY Marathon t-shirt.
Forsøker å se cool ut (er egentlig dritnervøs).
Strategisk plassert helt foran i gruppe to - de som skulle løpe mellom 40 og 50 minutter - var alt klart for en god start. Da startskuddet gikk la jeg meg ut på siden av feltet og dro forbi en del løpere med noe overdreven tro på seg selv. Nå hører det vel med at farten ved dette tidspunktet (de første 3-400 metrene fra mål) var godt under 4 min/km. Takk og lov for Garmin som kan fortelle meg sånt, og som redder meg fra den totale kollaps! Dette er forøvrig en taktikk som kan anbefales. I alle fall i såpass små løp. Ved å starte skikkelig tøft den første halve/hele kilometeren, så slipper man å ligge i større grupper og styres av andre, løpe slalom, senere i løpet. Funket fint i Moss.
Det lå en gruppe løpere et stykke foran meg, og jeg ga meg selv streng beskjed om å ikke forsøke å ta dem men å løpe mitt eget løp. Forsøkte å se hvor mange jenter det var blant dem, og konkluderte med to. De så imidlertid veldig spreke ut (steg, kroppsfasong, klær), så jeg vurderte ikke engang å forsøke å ta dem igjen. Målet ble i stedet å ikke la noen andre jenter passere meg uten kamp. Ja, "løpsmessig kamp" da altså.
Det var skikkelig sommer i Moss denne dagen, og allerede etter tre/fire kilometere kjente jeg at det hadde vært godt med vann. Vanligvis drikker jeg ikke på mil-løp, men munnen var tørr som sandpapir. På forhånd hadde jeg lest at det skulle være to drikkestasjoner, så det burde ikke drøye så lenge. Tenkte jeg.
Fem og seks kilometer ble passert, og et eller annet sted derimellom passerte jeg også en av damene som lå foran meg. Hun hadde nok åpnet litt hardt, for jeg holdt ganske jevnt tempo. Kan jeg virkelig være nummer to av kvinnene nå? Det motiverte til å ikke sakke av på farten, selv om det begynte å røyne på. Hver kilometermarkering ble oppfattet "loud and clear". Undertekstene "halvveis", "over halvveis" på disse skiltene ble oppriktig verdsatt. Farten var god, men det kostet. Ikke en meter var gratis.
Jeg hadde fått høre før løpet at det fra omlag åtte kilometer bare var nedoverbakker til mål. Derfor var det åtte-kilometersmerket som var første mål. Etter det skulle det cruises inn de siste to (alt er relativt). Men jeg måtte ha noe å drikke! Det begynte å prikke i hodet, og med flere kilometer igjen å forsere dukket frykten for dehydrering opp. Å bli liggende i fosterstilling et eller annet sted langs løypa - eller i målområdet - står ikke på ønskelisten over løpserfaringer.
Målseilet var gjenstand for drømmer underveis.
Endelig dukket den opp: Drikkestasjonen. Konstaterte litt skuffet at det bare var energidrikk, men det fikk stå til. Det viktigste var å få inn væske. Det var uaktuelt å risikere plasseringer, så det ble et sveip bortom bordet for å ta med en kopp, og deretter suge inn et par slurker av den hoppende energidrikken i fart. Vi snakker nok om 90 % svinn.
Inne i Nesparken holdt det på å bli en da capo fra iForm-løpet; jeg holdt på å løpe feil. En gruppe løpere omlag tretti meter lenger frem hadde tatt av mot venstre, og de to karene som jeg lå i ryggen på holdt på å følge etter. Ikke så rart når både løperne foran har tatt inn der, og sperrebåndet som egentlig hadde sperret nettopp den veien hadde røket og blåst innover den veien. Mine to "ledestjerner" innså imidlertid tabben før den ble gjort og kom seg i riktig retning. "Er det hit vi skal?" peste jeg til dem. Oppfattet egentlig ikke noe svar, men fulgte etter likevel. Heldigvis! Løypa forøvrig var godt merket, og det var mange funksjonærer som passet på - bare ikke akkurat i dette krysset.
Åtte-kilometersmerket var et kjærkomment syn. Fortsatt hadde ingen jenter passert meg. I stedet fortsatte jeg å plukke (mannlige) rygger. Det motiverte. Nedover, nedover. Ble irritert over liten oppoverkneik, det skulle jo bare være nedover. Videre nedover. Inn i sentrum, rundt hjørner og endelig inn i gågata og oppløpet. Det var ikke stort å grave frem av ekstra krefter, men litt friskere tempo må til når det er så godt med støttende publikum som heier deg inn mot målseilet. Det er ikke så mye som slår opplevelsen; Å kunne stoppe opp ved passering av målstreken, få medalje rundt halsen og chip'en fjernet. Det gjelder uansett. Når det i tillegg er mistanke om en god plassering blir det ekstra stort. Snart ble det klart at to damer hadde krysset målstreken før meg. Så var det altså en dame jeg ikke hadde sett langt der fremme likevel, men det gjorde ingen verdens ting; Jeg var nummer tre!! (Viste seg senere å være tre foran meg, altså ble jeg nummer fire).
Alltid stas med medalje!
Etter mange hyggelige samtaler med andre løpere, deriblant Toneklone og Siri, var det tid for premieutdeling. De tre raskere damene var i andre aldersklasser, dermed ble det både fjerdeplass og seier (som ble tildelt gavekort på 300 kroner) på én og samme dag. Lykken var stor og smilet satt klistret.
Det totale regnskapet går neppe i pluss, men den siste tiden har løpingen faktisk generert litt inntekt. Først reisegavekort på 15.000 fra Apollo og nå gavekort på Moss Amfi på 300 kroner. Gleden over å vinne det siste gavekortet er nok større en den faktiske verdien av kortet; Ordentlig stas!
Ja, jeg reiser nok til Moss i august neste år også!
Janicke
PS: Det var to drikkestasjoner underveis. Har bare meg selv å skylde, var vel for fokusert på løpingen...
fredag 19. august 2011
Løpe med kråker
I morgen braker det løs igjen. Denne gangen i Moss. Christian Frederikløpet arrangeres for første gang, så her er det ingen som har stort med erfaring fra tidligere år. Mossjonistene har testet løypen og om jeg har forstått det rett er starten av løpet ganske tung. Jeg skal se løypevideoen på Moss Avis' sider et par ganger for å få oversikt over områder og med- og motbakker. Kjekk mulighet. Med litt over 300 påmeldte er jeg sikker på at dette blir et veldig hyggelig løp.
Ambisjonen for løpet er ikke helt avklart. Dersom ubehaget er plagsomt skal jeg "trå varsomt", men ellers er det egentlig bare å gi jernet. Målstreken bør passeres innen 45 minutter, med mindre jeg må halte meg igjennom (svært lite sannsynlig) eller at løypa er mye tyngre en sentrumsløpet eller iFormløpet (kanskje?). Tør ikke helt tro på < 43:40 som det ikke kostet meg en kalori å føre opp som mål da det fortsatt var mange uker igjen.
Et usikkerhetsmoment er om de siste dagers forberedende trening har vært optimal:
Christian Frederikløpet blir høyst sannsynlig siste løp før Berlin. Jeg har lurt litt på Halvtraver'n men med mindre ubehaget blir helt borte innen den tid kommer jeg nok til å la det være. Det er så tett på Berlin, så å unngå å risikrere noe virker som det eneste rette. I år. Tror jeg.
Nå: Fokus på hvile, hvile, hvile og så et godt måltid i kveld. I morgen blir det en knalldag hos Mossekråkene:
Håper å se mange kjente, lykke til!
Janicke
Moss, her representert ved Mossekråka.
Ambisjonen for løpet er ikke helt avklart. Dersom ubehaget er plagsomt skal jeg "trå varsomt", men ellers er det egentlig bare å gi jernet. Målstreken bør passeres innen 45 minutter, med mindre jeg må halte meg igjennom (svært lite sannsynlig) eller at løypa er mye tyngre en sentrumsløpet eller iFormløpet (kanskje?). Tør ikke helt tro på < 43:40 som det ikke kostet meg en kalori å føre opp som mål da det fortsatt var mange uker igjen.
Et usikkerhetsmoment er om de siste dagers forberedende trening har vært optimal:
- Ti 400-metersintervaller sammen med SkiLøperne på tirsdag. Holdt 3:30 fart på alle intervallene og var ganske mør på slutten.
- Onsdag ble det fem kilometer på mølla etterfulgt av styrketrening og litt streching (fysioterapeutens ordre. Egentlig uten å ha løpt først da men...)
- I går skulle jeg ta en rolig mil, men beina ville det annerledes og de behøvde ikke akkurat ta i bruk de store overtalelseskunster. Det ble nesten tolv kilometer med snittfart på 4:50. Ikke så veldig rolig med andre ord.
Christian Frederikløpet blir høyst sannsynlig siste løp før Berlin. Jeg har lurt litt på Halvtraver'n men med mindre ubehaget blir helt borte innen den tid kommer jeg nok til å la det være. Det er så tett på Berlin, så å unngå å risikrere noe virker som det eneste rette. I år. Tror jeg.
Nå: Fokus på hvile, hvile, hvile og så et godt måltid i kveld. I morgen blir det en knalldag hos Mossekråkene:
Alt tyder på at løpsarrangørene har værgudene med seg.
Janicke
mandag 15. august 2011
Endelig godkjent!
Etter halvannet år, et antall leger, nålestikk, scanninger, antakelig flere timers googling og egendiagnostikk og dertil bølgende frykt er det endelig klart: Jeg er godkjent!
Avvikene i blodprøvene skyldes et medfødt og helt ufarlig syndrom. For en lettelse! Både for at helsen er god og for at dette ikke kommer i veien for årets maratonløp. Et usikkerhetsmoment mindre. Yiiihaaa!
Ukene går stadig fortere. Under seks uker gjenstår. Nervene holder seg på avstand og jeg er egentlig bare utålmodig. Det blir tøft, det kommer til å gjøre vondt og faren for at drømmetiden 3:30 forblir drømmetid også etter Berlin er ganske stor. Jeg vil bare komme igang. Jeg vil være midt oppi det. Snart!
Søndagens langtur endte på 30,5 km og det var opptil flere muskler som kunne tålt ytterligere juling. Ubehaget i det ene beinet var med fra start, men på den positive skilte det seg ikke ut som noe vondere enn resten av kroppen etter 25 kilometer.
Jeg hadde avtalt med SkiLøperkollega Mona å møtes ved Hebekkskogen klokken ti søndag morgen, og startet hjemmefra litt over klokken ni for å få noen kilometer før fellesløpingen. Utstyrt med vann, solbærsaft og energigel stakk jeg ut med lydbok på øret. Nesten en mil senere ble den ensomme løper til tre (Mona hadde med en SkiLøper til), og lydboken ble erstattet av hyggelig løpeskravling der inne blant trær - og sikkert noen elger som vi heldigvis ikke så. Ganske snart møtte vi på enda en SkiLøper som koblet seg på, og de neste kilometerne fikk vi brynt oss på både oppover- og nedoverbakker i godt og motiverende selskap.
Da våre veier skiltes ad gjensto bare fem kilometer for å nå 28. Spotify ble sparket igang, og til heftige rytmer tok jeg en ekstra omvei. Trengte jo bare ytterligere to ekstra kilometer for å runde 30. Et rundt og fint tall.
Snittfarten for turen endte på 5:31 og dermed helt i tråd med treningsprogrammet. De siste fem kilometerne lå farten på under 5:00, omtrent den farten som må holdes hele veien i Berlin for å krysse mållinjen på under 3:30. Det var så nydelig å kjenne at farten var håndterbar. Selv etter to og en halv time på beina. Mye kan fortsatt gå galt, men jeg er i rute.
Denne uka er det dog litt høyere fart og kortere distanse som gjelder. På lørdag arrangeres Christian Frederikløpet. Ektefellen er oppvokst i Moss så løpet er nærmest obligatorisk. Det er alltid et mål å løpe fortere, men ubehaget i beinet skal ikke tirres. Kanskje skal jeg ta det som et koseløp? Tviler vel egentlig litt på det, men gøy skal det bli!
Janicke
Endelig godkjent!
Ukene går stadig fortere. Under seks uker gjenstår. Nervene holder seg på avstand og jeg er egentlig bare utålmodig. Det blir tøft, det kommer til å gjøre vondt og faren for at drømmetiden 3:30 forblir drømmetid også etter Berlin er ganske stor. Jeg vil bare komme igang. Jeg vil være midt oppi det. Snart!
Søndagens langtur endte på 30,5 km og det var opptil flere muskler som kunne tålt ytterligere juling. Ubehaget i det ene beinet var med fra start, men på den positive skilte det seg ikke ut som noe vondere enn resten av kroppen etter 25 kilometer.
Klar for å løpe leeeeenge...
Jeg hadde avtalt med SkiLøperkollega Mona å møtes ved Hebekkskogen klokken ti søndag morgen, og startet hjemmefra litt over klokken ni for å få noen kilometer før fellesløpingen. Utstyrt med vann, solbærsaft og energigel stakk jeg ut med lydbok på øret. Nesten en mil senere ble den ensomme løper til tre (Mona hadde med en SkiLøper til), og lydboken ble erstattet av hyggelig løpeskravling der inne blant trær - og sikkert noen elger som vi heldigvis ikke så. Ganske snart møtte vi på enda en SkiLøper som koblet seg på, og de neste kilometerne fikk vi brynt oss på både oppover- og nedoverbakker i godt og motiverende selskap.
Da våre veier skiltes ad gjensto bare fem kilometer for å nå 28. Spotify ble sparket igang, og til heftige rytmer tok jeg en ekstra omvei. Trengte jo bare ytterligere to ekstra kilometer for å runde 30. Et rundt og fint tall.
Snittfarten for turen endte på 5:31 og dermed helt i tråd med treningsprogrammet. De siste fem kilometerne lå farten på under 5:00, omtrent den farten som må holdes hele veien i Berlin for å krysse mållinjen på under 3:30. Det var så nydelig å kjenne at farten var håndterbar. Selv etter to og en halv time på beina. Mye kan fortsatt gå galt, men jeg er i rute.
Denne uka er det dog litt høyere fart og kortere distanse som gjelder. På lørdag arrangeres Christian Frederikløpet. Ektefellen er oppvokst i Moss så løpet er nærmest obligatorisk. Det er alltid et mål å løpe fortere, men ubehaget i beinet skal ikke tirres. Kanskje skal jeg ta det som et koseløp? Tviler vel egentlig litt på det, men gøy skal det bli!
Janicke
lørdag 13. august 2011
Kina!
Jeg kan knapt tro det; Det blir tur til Kina og maraton på bymuren i Xi'an i november. Et reisebyrå har skaffet rettighetene til å selge dette maratonløpet til europeiske løpere fra 2012, og vil sende over noen til å gjøre noen erfaringer i år. Dét er en mulighet man ikke kan si nei til!
Med Xi'an Citywall International Marathon registrert i kalenderen utvides maratonambisjonene fra fire til fem før førti. Det blir liksom ikke utfordrende nok med bare ett maratonløp neste år...neeeeida. Langtidsplanleggingen tidligere i uken førte dessuten med seg påmelding til London Marathon også, så nå er det bare det femte og siste løpet som ikke er booket.
Booking av løp er åpenbart en gren jeg fikser. Nå gjenstår "bare" gjennomføringen... Selvsikkerheten i forhold til dét er omtrent like stabil som en porsjon gele på tynn papptallerken. Viljen er der, men vet jeg egentlig noe om dette med bare ett maratonløp i bagasjen? Det er fire år siden nå, og mesteparten var egentlig ganske grusomt...
Uansett, gjennomføring krever en fungerende kropp, og da skal ubehag og vondter tas på alvor. I går besøkte jeg fysioterapeut for første gang, og det var - interessant. Det var trykking, dytting, pressing, tøying, klemming og stikking. Jeg tror vi fant kilden, for etter den timen er det ubehagelig også når jeg ikke løper. Med vondt skal vondt fordrives, er det ikke slik? En liten frykt for at dette ubehaget egentlig kom fra ryggen, noe også fysioterapeuten mistenkte, ble heldigvis fjernet. Det er en muskel som er litt irritert. Nå skal jeg tøye den forsiktig tre ganger om dagen og trene "fornuftig" (dette er nok den største utfordringen) frem mot Berlin, så skal dette gå bra. Oppfølgingsbesøk til uken.
I dag er en stor dag for andre som har satt seg hårete mål: Oslo Triathlon. Det blir nok noen spennende og inspirerende blogg-rapporter fra blant andre Anna og Silja. Lykke til!
Janicke
Denne gjengen skal nok ikke løpe den 7. november,
men terrakottahæren bor i Xi'an.
Med Xi'an Citywall International Marathon registrert i kalenderen utvides maratonambisjonene fra fire til fem før førti. Det blir liksom ikke utfordrende nok med bare ett maratonløp neste år...neeeeida. Langtidsplanleggingen tidligere i uken førte dessuten med seg påmelding til London Marathon også, så nå er det bare det femte og siste løpet som ikke er booket.
Booking av løp er åpenbart en gren jeg fikser. Nå gjenstår "bare" gjennomføringen... Selvsikkerheten i forhold til dét er omtrent like stabil som en porsjon gele på tynn papptallerken. Viljen er der, men vet jeg egentlig noe om dette med bare ett maratonløp i bagasjen? Det er fire år siden nå, og mesteparten var egentlig ganske grusomt...
Uansett, gjennomføring krever en fungerende kropp, og da skal ubehag og vondter tas på alvor. I går besøkte jeg fysioterapeut for første gang, og det var - interessant. Det var trykking, dytting, pressing, tøying, klemming og stikking. Jeg tror vi fant kilden, for etter den timen er det ubehagelig også når jeg ikke løper. Med vondt skal vondt fordrives, er det ikke slik? En liten frykt for at dette ubehaget egentlig kom fra ryggen, noe også fysioterapeuten mistenkte, ble heldigvis fjernet. Det er en muskel som er litt irritert. Nå skal jeg tøye den forsiktig tre ganger om dagen og trene "fornuftig" (dette er nok den største utfordringen) frem mot Berlin, så skal dette gå bra. Oppfølgingsbesøk til uken.
I dag er en stor dag for andre som har satt seg hårete mål: Oslo Triathlon. Det blir nok noen spennende og inspirerende blogg-rapporter fra blant andre Anna og Silja. Lykke til!
Janicke
søndag 7. august 2011
Langtidsplanlegging
Hva er vel bedre terapi mot skadefrykt før et løp enn å planlegge nye løp? Den siste uken har jeg både fundert på hvilke maraton som skal bli de to siste blant de fire/fem før førti, og hva som kan være en kul utfordring etter fylte førti.
London Marathon er høyt på ønskelisten som ett av de fire eller fem "før førti" av flere grunner:
Løpet er dessverre (men som forventet) fulltegnet i 2012. Jeg antok at Springtime Travel hadde noen plasser, men på deres nettside står det "kan endast bokast av svenska medborgare". En mail er sendt for å få klarhet i hvorfor. Rogaland Marathon Tours ser ut til å ha arrangert reise til London i fjor, og på London Marathons sider står de oppført som den eneste norske agenten. Nettsidene deres er imidlertid veldig lite oppdaterte (og ser generelt litt kjipe ut) og det står ingenting om London Marathon 2012. Får vel sende en e-post til dem og sjekke det ut.
Av andre maratonløp før førti er følgende kandidater:
Dersom...unnskyld...NÅR de fire eller fem er fullført - og jeg ugjenkallelig har fylt førti - håper jeg at jeg ønsker meg nye utfordringer. Big Five Marathon i Sør Afrika for eksempel. Det ser ut til å være et av de råeste maratonløpene i verden:
Liker forøvrig denne informasjonen om starttiden:
The marathon is planned to start at 0800hrs, however the exact time will be dependent on the location of the big five game – if too close to where the route is going, the start will be postponed.
Men, for engang å vurdere Big Five må ubehaget i venstre rumpe/lår avklares og fjernes. Etter 28 kilometer i dag spredte ubehaget seg langt nedover i beinet. I morgen kontakter jeg fysioterapeut!
Uansett kan jeg glede meg over tur til Playitas resort på Fuerteventura med Apollo i februar 2012. Fantastisk morsomt å bestille reise for 15.000 kroner og betale med gavekort! Vinteren blir helt klart litt lettere å takle med dette avbrekket.
Janicke
London Marathon er høyt på ønskelisten som ett av de fire eller fem "før førti" av flere grunner:
- Kul by.
- Forholdsvis flat og rask trasé.
- Kort reise.
- Tilnærmet samme tidssone.
- Er et av de fem løpene i World Marathon Majors (New York, Berlin, London, Chicago, Boston).
Fra egenarrangert løping i London.
Av andre maratonløp før førti er følgende kandidater:
- Marathon de Paris (april)
- Nykredit Copenhagen Marathon (mai)
- Asics Stockholm Marathon (juni)
- Nordmarka Skogsmaraton (juni)
- Fokus bank Oslo Maraton (september)
- TUI Marathon Palma de Mallorca (oktober)
- Amsterdam Marathon (oktober)
- München Marathon (oktober)
Dersom...unnskyld...NÅR de fire eller fem er fullført - og jeg ugjenkallelig har fylt førti - håper jeg at jeg ønsker meg nye utfordringer. Big Five Marathon i Sør Afrika for eksempel. Det ser ut til å være et av de råeste maratonløpene i verden:
Opp, ned og opp igjen - mange høydemetere! Det er nok ikke uten grunn at
enkelte sammenligner det med det knallharde Comrades ultraløpet.
Liker forøvrig denne informasjonen om starttiden:
The marathon is planned to start at 0800hrs, however the exact time will be dependent on the location of the big five game – if too close to where the route is going, the start will be postponed.
Men, for engang å vurdere Big Five må ubehaget i venstre rumpe/lår avklares og fjernes. Etter 28 kilometer i dag spredte ubehaget seg langt nedover i beinet. I morgen kontakter jeg fysioterapeut!
Uansett kan jeg glede meg over tur til Playitas resort på Fuerteventura med Apollo i februar 2012. Fantastisk morsomt å bestille reise for 15.000 kroner og betale med gavekort! Vinteren blir helt klart litt lettere å takle med dette avbrekket.
Janicke
lørdag 6. august 2011
Å grue seg
Å grue seg gavner ingen. Man bruker energi på forventningen om negative opplevelser, og ødelegger i samme slengen tiden i forkant av det man gruer seg til. I noen tilfeller kan følelsen av å grue seg trigge en til å forberede seg skikkeligere og dermed minske faren for negativ opplevelse, i andre tilfeller har man ikke mulighet til å påvirke.
Jeg bestemmer meg stadig for å i størst mulig grad unngå å grue eller bekymre meg; Broene skal krysses og motbakkene klatres først når de dukker opp. Ikke lang tid i forvegen. Det handler om å gjøre jobben som eventuelt gjøres i forkant, og deretter gå på med rak rygg. Men det fungerer ikke alltid slik i praksis.
Denne siste uka har jeg grudd meg til neste løpetur. Jeg forsøker å tenke positivt, men uroen ligger der og blokkerer for løpsgleden. Jeg kjenner motvilje for å ta på treningstøy. Tanken på å snøre skoene på føttene får meg til å sukke høylytt og lysten til å stå nede på veien og bestemme meg for hvilken rute jeg skal ta er helt fraværende. "Den neste løpeturen" blir stadig skjøvet på. I kveld. I morgen tidlig. I ettermiddag...
Det er ikke egentlig løpeturen jeg gruer meg til, det er hvordan det vil føles å løpe. Mens søndagens langtur gikk greit, kjente jeg mer til "ubehaget" i det venste låret på turen med SkiLøperne på tirsdag. Etter langturen dukket det også opp en skikkelig vondt i høyre stortåledd. En teori er at dette oppstod som følge av det opprinnelige ubehaget fordi jeg kompenserer og dermed løper annerledes. Etter det var det bare én løsning: hviledager. Det har nå blitt tre og en halv sammenhengende hviledager og med det kommer enda mer gruing og usikkerhet.
Fastlegen har gitt meg henvisning til fysioterapeut. Det er vel heller tvilsomt om jeg får brukt den. I følge legen har de jeg kan bruke den hos lange ventelister. Så, med mindre dagens økt, eller morgendagens langtur med SkiLøperne, ikke tilsier noe annet kontakter jeg en privat fysioterapeut på mandag. Jeg er muligens farlig nære ved å snuble, men jeg ligger ikke nede ennå! Det er god motivasjon å tenke på andre løpere (bloggere, SkiLøpere mm) som har fått skader og som har klart å holde motet oppe og kommet seg tilbake. At Astrid nå, takket være sin fantastisk tålmodighet og viljestyrke, faktisk skal løpe i Berlin er et godt eksempel.
Målsetningen om fire (eller fem maraton) før førti lever fortsatt, om enn med noe mindre selvsikkerhet.
Janicke
Jeg bestemmer meg stadig for å i størst mulig grad unngå å grue eller bekymre meg; Broene skal krysses og motbakkene klatres først når de dukker opp. Ikke lang tid i forvegen. Det handler om å gjøre jobben som eventuelt gjøres i forkant, og deretter gå på med rak rygg. Men det fungerer ikke alltid slik i praksis.
Denne siste uka har jeg grudd meg til neste løpetur. Jeg forsøker å tenke positivt, men uroen ligger der og blokkerer for løpsgleden. Jeg kjenner motvilje for å ta på treningstøy. Tanken på å snøre skoene på føttene får meg til å sukke høylytt og lysten til å stå nede på veien og bestemme meg for hvilken rute jeg skal ta er helt fraværende. "Den neste løpeturen" blir stadig skjøvet på. I kveld. I morgen tidlig. I ettermiddag...
Et mer optimistisk øyeblikk. Ikke mange kilometerne senere
endret dog sinnsstemningen seg... (Lettbent vs trettbent i Göteborgsvarvet)
Det er ikke egentlig løpeturen jeg gruer meg til, det er hvordan det vil føles å løpe. Mens søndagens langtur gikk greit, kjente jeg mer til "ubehaget" i det venste låret på turen med SkiLøperne på tirsdag. Etter langturen dukket det også opp en skikkelig vondt i høyre stortåledd. En teori er at dette oppstod som følge av det opprinnelige ubehaget fordi jeg kompenserer og dermed løper annerledes. Etter det var det bare én løsning: hviledager. Det har nå blitt tre og en halv sammenhengende hviledager og med det kommer enda mer gruing og usikkerhet.
Fastlegen har gitt meg henvisning til fysioterapeut. Det er vel heller tvilsomt om jeg får brukt den. I følge legen har de jeg kan bruke den hos lange ventelister. Så, med mindre dagens økt, eller morgendagens langtur med SkiLøperne, ikke tilsier noe annet kontakter jeg en privat fysioterapeut på mandag. Jeg er muligens farlig nære ved å snuble, men jeg ligger ikke nede ennå! Det er god motivasjon å tenke på andre løpere (bloggere, SkiLøpere mm) som har fått skader og som har klart å holde motet oppe og kommet seg tilbake. At Astrid nå, takket være sin fantastisk tålmodighet og viljestyrke, faktisk skal løpe i Berlin er et godt eksempel.
Målsetningen om fire (eller fem maraton) før førti lever fortsatt, om enn med noe mindre selvsikkerhet.
Janicke
tirsdag 2. august 2011
Ny sesong og maraton, maraton, maraton, maraton
Hvorfor er de to firebokstavs-månedene på "j" så mye kortere enn øvrige måneder? Bortsett fra mai da. Man kan faktisk lure litt på om det er en planlagt sammenhengen mellom antall bokstaver i månedsnavnet og hvor kort eller lang måneden oppleves. Mars og april er forventning og glede over de små vårtegn og det er akkurat som tiden speeder opp litt. Så skrur vi da også klokken frem i løpet av denne perioden. I mai får vi ofte det første sommerblaffet og måneden er over på et blunk. Juni er så stappfull av avslutningsaktiviteter at man knapt rekker å nyte eventuelle sommerdager. Juli er ferietid og samme hvor lange dagene er så går de fortere enn noensinne. I motsatt ende har de lengste og seigeste månedene lange tunge navn: november, oktober, februar. Og klokken skrus tilbake.
Med ett er vi over i august. Joda, både august og september kan være finfine måneder, men for min del sås det aller første vinterangstfrøet nå...
På den positive siden er august "januar light". Første halvdel av januar er bra; Det er den nye begynnelsen, de blanke arkene og de skarpspissede blyantene i alle farger. Man tar fatt på gamle og nye oppgaver og målsetninger med stor iver og friskt pågangsmot. Slik sett har august litt av den samme "ny giv"-følelsen; nytt halvår, ny sesong og (atter en gang) nye muligheter.
Med bakgrunn i dette, og fordi det står så mye på programmet denne høsten, holdes de mørke vinterangsttankene i sjakk en stund til. Først og fremst er det nå under åtte uker til Berlin marathon.
Det er vel bare å advare; det kommer til å bli himla mye maratonskriblerier på Lettbent.com denne sesongen:
Det ser dessuten lyst ut for det tidligere nevnte, potensielle andre maratonløpet i år. Jeg venter med videre beskrivelse til det er 100 % avklart, men kan røpe at det vil medføre en reise til en verdensdel jeg aldri tidligere har besøkt: Asia.
Andre lyspunkt for sesongen er oppstart av SkiLøperne igjen i kveld. Mange er fortsatt på ferie, men om vi er to, fem eller ti er ikke viktig. Det mest spennende i dag blir egentlig om beina vil være med. Etter det forrige innlegget om ubehag løp jeg søndag morgen en langtur på drøyt 30-kilometer.
Det var varmt, og jeg opplevde for første gang å gå tom for drikke, men venstrebeinet var ikke noe stort problem. I går og i dag har jeg imidlertid hatt vondt (!) i venstre fot. Vil det påvirke løpingen i dag?
Uansett hvordan bein og føtter føles skal denne uken bli roligere. Med ny pers på totalt 355 løpte kilometer i juli er det på tide å gi kroppen litt mulighet til innhenting og restitusjon.
Men i dag skal ny SkiLøper-sesong innledes. På med løpetøyet!
Janicke
Med ett er vi over i august. Joda, både august og september kan være finfine måneder, men for min del sås det aller første vinterangstfrøet nå...
Trigger for tidlig vinterangst: Når man oppdager at
åkrene er i ferd med å skifte til gyllent aftenantrekk.
På den positive siden er august "januar light". Første halvdel av januar er bra; Det er den nye begynnelsen, de blanke arkene og de skarpspissede blyantene i alle farger. Man tar fatt på gamle og nye oppgaver og målsetninger med stor iver og friskt pågangsmot. Slik sett har august litt av den samme "ny giv"-følelsen; nytt halvår, ny sesong og (atter en gang) nye muligheter.
Med bakgrunn i dette, og fordi det står så mye på programmet denne høsten, holdes de mørke vinterangsttankene i sjakk en stund til. Først og fremst er det nå under åtte uker til Berlin marathon.
Yup! She actually brought it up again...
(T-skjorte-trykk fra New York Roadrunners)
Det er vel bare å advare; det kommer til å bli himla mye maratonskriblerier på Lettbent.com denne sesongen:
- Før-maraton-trening
- Før-maraton-spising
- Før-maraton-nerver
- Maratonløpsbeskrivelse(r) (kryss fingrene for dette punktet)
- Post-maraton-støl-og-tretthet
- Post-maraton glede/skuffelse
- Post-maraton-gjenopptrening
- Nye maratonplaner
Det ser dessuten lyst ut for det tidligere nevnte, potensielle andre maratonløpet i år. Jeg venter med videre beskrivelse til det er 100 % avklart, men kan røpe at det vil medføre en reise til en verdensdel jeg aldri tidligere har besøkt: Asia.
Andre lyspunkt for sesongen er oppstart av SkiLøperne igjen i kveld. Mange er fortsatt på ferie, men om vi er to, fem eller ti er ikke viktig. Det mest spennende i dag blir egentlig om beina vil være med. Etter det forrige innlegget om ubehag løp jeg søndag morgen en langtur på drøyt 30-kilometer.
Snarveier er ikke typisk trasévalg når man skal løpe langt, men når de
er så idylliske som denne ved Kråkstad kirke får man heller bygge
på distanse andre steder.
Det var varmt, og jeg opplevde for første gang å gå tom for drikke, men venstrebeinet var ikke noe stort problem. I går og i dag har jeg imidlertid hatt vondt (!) i venstre fot. Vil det påvirke løpingen i dag?
Uansett hvordan bein og føtter føles skal denne uken bli roligere. Med ny pers på totalt 355 løpte kilometer i juli er det på tide å gi kroppen litt mulighet til innhenting og restitusjon.
Men i dag skal ny SkiLøper-sesong innledes. På med løpetøyet!
Janicke
Abonner på:
Innlegg (Atom)