søndag 6. september 2020

Stavanger Marathon Special Edition - Aaah, det var sånn var det å løpe maraton ja...

– Pappa, er dét jogging?
Den lille, blonde jenta forsøkte å balansere miniatyrsparkesykkelen sin samtidig som hun storøyd fulgte min fremferd nedover bakken, noen hundre meter unna en svært etterlengtet målgang.
Pappaen til den lille jenta – hun var kanskje fire år – som forsøkte å manøvrere egen sykkel og samtidig sørge for at jentas rosa doning verken veltet eller skjente for langt unna, kikket kjapt opp på meg og bekreftet straks datterens antakelse: 
– Ja. Dét er jogging!

Jeg var ekstremt klar for å slippe å bevege meg fremover i det hele tatt, men kunne ikke annet enn å smile.
– Så ser det altså så ille ut som det føles, tenkte jeg mens jeg kavet meg videre mot den store, hvite målportalen. 

Jeg hadde bare delvis kontroll over bena, mektig medtatt muskulatur i skinkene og en lei følelse av nederlag. Ved første passering av den samme portalen, etter halv distanse, var det en helt annen innstilling som dominerte. Speakeren annonserte at her kom første dame, med passeringstid på rundt 1:38. Det var hakket raskere enn planlagt, men kjentes allikevel som en kontrollert start. Steget var bra, kroppen sterk og tankene i vater. Jeg vet veldig godt hvor fort ting kan snu i maraton, men etter å ha blitt servert speakerens ord, tillot jeg meg selv å drømme både om seier så vel som en sluttid på rundt 3:16. Kanskje til og med 3:15! Så utrolig gøy det var å løpe løp igjen! 

PANDEMIPREGET

At løpegleden var stor skulle da også virkelig bare mangle. Ni måneder hadde gått siden forrige deltakelse i en ekte, ikke-virtuell maraton: Firenze i november 2019. Et herlig maratoneventyr i det store utland med gode venner. Lite visste jeg da, at det et knapt år senere skulle føles omtrent like spennende og eventyrlig å forflytte seg over fjellet fra Øst- til Vestlandet for å løpe en liten, koronatilpasset spesialvariant av Stavanger Marathon. Pandemier setter ting i perspektiv.

Også valg av transportmiddel ble påvirket av viruset: Det fikk bli bil. Da det opprinnelige reisefølge måtte trekke seg få uker før løpet, så det derfor stygt ut for hele deltakelsen en liten stund. Å kjøre alene drøye syv timer hver vei i løpet av halvannet døgn var bare ikke aktuelt. Men så er jeg så utrolig heldig at jeg har flere gode venner som synes det å kjøre 100 mil for å løpe fire mil til er både naturlig og lystbetont, og lørdag 29. august klokken 06:30 ble jeg plukket opp av den spente medløperen. Et nytt maratoneventyr var i gang!


Google foreslo to veier fra Ski til Stavanger: En over fjellet og en annen via Kristiansand. Den over fjellet ble estimert til raskere enn Kristiansand-runden, og vi valgte deretter. Google tok neppe alle saktegående sauer med i sin reisetidsberegning, men for Børge og meg ble bilturen ble en strålende og naturskjønn start på eventyret. 

FORBEREDELSER

Vel fremme i vest og ut mot havet, føltes det uvant å ta fatt på klassiske maratonforberedende rutiner. Det var så lenge siden sist! Startnummerhenting var av smittevernhensyn kun mulig på selve løpsdagen, men vi fikk oss både en lett, liten shakeout-jogg og solid pastalading. Til middagen hadde jeg avtalt å treffe Stavanger Marathon-ambassadøren Kay. Det var takket være henne jeg hadde fått vite at det skulle bli en Special Edition i stedet for virtuell løsning som de fleste tyr til. Jeg har full forståelse for at arrangører gjør det, men da blir det ekstra stas med dem som tar jobben med å lage ordentlige, koronatilpassede, løp.

Normalt har Stavanger Marathon start og mål i Stavanger sentrum med masse folkeliv, og løypa én stor runde som blant annet går rundt de tre vannene Mosvatnet, Stokkavatnet og Hålandsvatnet. Med maksantall på 200 blir det ikke aktuelt å stenge ned sentrumsgater, så i årets spesialutgave skulle det løpes to runder rundt de tre vannene – samme runde som utgjør novemberhalvmaratonen 3-sjøersløpet som jeg har hatt lyst til å løpe i flere år. To "fluer" i en smekk på sett og vis der altså.  



Nøye innføring i løypa - Kay hentet opp Strava-kart over løypa og forklarte del for del. Underlag, bakker, svinger, vindutsatte partier og plassering av drikkestasjoner ble nøye gjennomgått. Hun hadde selv løpt halvmaratonen der tidligere på dagen, og kunne by på dagsfersk førerapport.  

Tagliatellerettene på tallerkenene våre var viktig føde for morgendagen, men det var vitterlig også alt Kay foret oss med av informasjon om arrangementet og traséen. Etter en riktig så hyggelig – og nyttig – middag, var det bare å sanke flest mulig timer med søvn og hvile.

RACE DAY!  

Løpsarrangører oppfordrer sjelden å ta egen bil til start, men dette er uvanlige tider som i enkelte tilfeller også gir riktig så komfortable utfall: Det tok oss syv minutter å kjøre det lille stykket til starten ved Stavanger Ishall, det var rikelig med parkeringsplasser og ingen køer å snakke om, verken for å hente ut startnummer eller de små avlukkene man typisk skal ha en ekstra tur innom før start.

Selv om vi – i tråd med hva arrangør GTI Friidrett anbefalte – hadde beregnet lite tid i forkant av løpet som skulle starte klokken ni, rakk vi litt skravling. Flere kjente var på plass, men det skulle for så vidt også bare mangle også når det knapt arrangeres ekte løp. I tillegg til å gi oss råd om forsering av løpets bakker, fortalte GTIs trener John Nicolaysen om mye frivillig innsats og underskudd for å stable årets løsning med småskala lørdagshalvmaraton og søndagsmaraton på bena. De kunne naturligvis ha «gått virtuelt» her også, men valgte å lage et ordentlig løp. Hva hadde idretten vært uten slike ildsjeler?

 
Tidligere har jeg synes det er å forskuttere når man får utdelt finisher-trøye sammen med startnummeret. I Stavanger fikk vi til og med medaljen. Men slik får det nesten være i koronaens tid. 


Tre spente løpere – Til tross for begrenset tid i startområdet rakk Børge, Tommy og jeg å diskutere våre slagplaner for dagen. Tommy møtte jeg første gang på en Springtime Training Camp i Portugal tilbake di 2015. Siden den gang har vi møttes i forbindelse med løpsdeltakelser rundt omkring i verden. Det skulle bare en pandemi til for å møte på hverandre hjemme i Norge. 

HVA LØPERE SIER DE SKAL GJØRE...

Fordelen med lite tid på plass før start er at det er mindre tid å bli skikkelig nervøs. Spenningsnivået var uansett høyt nok da vi få minutter før ni stilte opp foran den hvite portalen, trygt plassert på hver vår av de hvite markeringen for startposisjoner i asfalten. Minst én meter unna løperen både foran, bak og til siden. Så ble de tjue i første startgruppe én sendt av gårde. Vi i gruppe to forflyttet oss til de fremre tjue hvite prikkene, og var i gang et minutt senere. Endelig en ordentlig maraton igjen! Nå gjaldt det bare å finne rett fart...

Høstens (og mitt livs) desidert heftigste maratonmål er å karre meg under tre timer. Jeg er alt annet enn overbevist om at det kommer til å gå, men for å i det minste komme innen skuddhold følger jeg det samme opplegget som mot 3:07:50-løpet i Chicago i fjor: Hanson’s advanced marathon training. Bare åtte uker ut i det 18 uker lange programmet var sub 3 eller pers ikke engang på menyen. Børge følger også programmet, men med mål om å løpe sub 2:50. På bilturen opp hadde vi funnet at drømmetidsmål pluss tjue minutter ville være fornuftig: 3:10 og 3:20. Det burde være fullt mulig, uten at treningen i etterkant ville måtte justeres altfor mye. Maraton koster liksom litt mer enn de rolige 16 kilometerne som egentlig stod i programmet denne søndagen.

I siste liten hadde jeg kommet på å sjekke hva 3:20 innebærer av fart, og de første kilometerne forsøkte å finne flyten rett i underkant av 4:45 minutter pr kilometer. Det var imidlertid lettere å finne flyten litt raskere, og hver gang klokken viste noe mellom 4:40 og 4:30 pr kilometer var jeg fornøyd. I retrospekt ser jeg at det ville vært langt klokere å holde seg til planen, men med rett over ti grader, delvis skyet himmel og forholdsvis lite vind, blide funksjonærer og andre heiene, idyllisk løype og naturligvis: aldri noen form for trengsel... Det føltes så  bra!


 Endelig løp, og det i idylliske omgivelser og perfekte forhold i Stavanger - det blir løpeglede av sånt.
Foto: Øyvind Løvik/Stavanger Fotoklubb. 

I små løp klarer jeg ikke å la være å følge med på damene og forsøke å få en viss oversikt over hvordan jeg ligger an plasseringsmessig. Det var to i min startgruppe, og jeg var ganske sikker på å ha sett én i første startgruppe. Fra start lå de to i min startgruppe rett foran meg. De så sterke ut, og tenkte det var greit nok å bli nummer fire etter de to samt kvinnen jeg mente å ha sett i startgruppe én. Jeg skulle bare løpe mitt eget løp og ha en god opplevelse. Om jeg skulle kunne klare å passere én av de to på den andre runden – målet er alltid negativ splitt – så hadde det naturligvis vært stas med pallplass.

Til tross for den opplevde jevne og fornuftige farten, passerte jeg først den ene av de to, og litt senere den andre. Plutselig var spørsmålet om hvor mange damer det var i første gruppe mer aktuelt; hvilken plassering hadde jeg nå? Funderingene tiltok da jeg hørte et par funksjonærer spørre hverandre hvorvidt jeg var første dame. Et par møtende turgåere tente et gryende håp: 
 
– Du er første dame, heiet de. 
 
Jeg smilte og takket for heiingen, men våget ikke å stole på at de hadde full oversikt over deltakerne. Det var uansett ikke annet å gjøre enn å forsøke å løpe fornuftig. Alt føltes i alle fall bra. Fint og komfortabelt. Fortsett sånn.

Etter hvert fikk jeg bekreftet at jeg faktisk var ledende dame. Håp. Og frykt! Tenk om jeg faktisk skulle få oppleve å vinne et maratonløp til! Jeg tenkte tilbake på den herlige opplevelsen i Two Rivers Marathon i Nederland i fjor. I det store bildet har det virkelig ingen betydning, men det er en besnærende følelse uansett. Å få gjenoppleve det... På den annen side følte jeg meg plutselig jaget. Hvor langt bak var egentlig disse to andre damene? Kunne det komme opp noen fra senere startgrupper? Andre kunne jo vinne på tid også, men de burde i så fall ha vært i de fremre startgrupper. Mange tanker, men jeg bestemte meg for i alle fall å nyte ledelsen når jeg nå hadde den.


En hel heiagjeng helt alene - Imponerende innsats av Kay! For en herlig energi!!
Foto: Svein Erik Fylkesnes/Stavanger Fotoklubb

Kay hadde passert et par ganger. Hun stilte seg opp på ulike plasser med flagg og musikk og heiet før hun syklet videre til neste post. Alene var hun en hel heiagjeng! Hun var på plass i løypa for en venninne, men heiet raust på oss andre også. Etter hvert rapporterer hun også om avstanden tilbake til nummer to og tre. Et par minutter. Etter hvert mer. Det bidrar til optimisme, men med et godt stykke igjen til halvmaratonpassering vet jeg godt at alt kan skje. 
 
– Bare ikke drit deg ut nå så kan dette gå, maner jeg meg selv. Ikke øk farten, ikke stress i bakkene, bare fortsett fremover. Jevnt og avslappet. Høyt, fint og lettbent. Det er din beste sjanse!

Backingen fra tilskuere, funksjonærer, og ikke minst Kay, bidrar godt. Passering av målportalen ved halv distanse er nydelig og nå er det ingen tvil: jeg leder dette løpet! Speakeren rapporterer om passeringstid på 1:38-etellerannet. Så mange ganger som jeg forsøkte meg på 3:15 før jeg lyktes, husker jeg godt at 3:37:30 er den magiske halvmaratonpasseringen. Kan det være mulig her i dag?

Men så er det som om noen stikker en nål i ballongen. Luften siver ut litt etter litt, og selv om matematiske kunnskaper svekkes skremmende kjapt under løping, regner jeg lett ut at det ikke skal så mye til for dame nummer to å ta meg igjen om jeg taper ti sekunder per kilometer. Det kan jo være at de andre får det tøft på andrerunden også...? Nå, i mer defensiv modus, tror jeg mer på at hennes mer konservative start betaler seg i form av positiv splitt og at hun om få kilometer kommer til å passere i noe som vil oppleves som rakettfart. 
 


Idyll! De dyktige fotografene fra Stavanger Fotoklubb fanget ikke bare mer og mindre medtatte løpere i linsene sine. 
Foto: Tor Helge Torgersen/Stavanger Fotoklubb
 
Rakett-teorien slår til. Tidligere enn fryktet. Å henge seg på med mer enn en mil igjen... Ikke aktuelt. Beina blir bare tregere og tregere. Omsider gjør jeg som GTI-trener John anbefalte, og som jeg burde ha gjort fra start: Går de verste kneikene. Så passerer også den andre damen og nå føles tredjeplassen, som ville vekket riktig så gode følelser i starten av løpet, bare som et nederlag. Den indre dialogen forsøker febrilsk å korrigere. 
 
– Ok. Du slipper å føle deg jaget lenger da i alle fall. Og pall er fint det. Nå kan du bare kose deg den siste biten av dette flotte løpet som er det første ordentlige løpet på lang tid!!

Det om å kose seg er naturligvis bare tulletrøst. Av mine straks 53 maraton eller lenger kommer jeg ikke på et eneste ett der «kos» er en passende betegnelse for den siste mila. Herfra er det ren kamp. Lysten til å gå mer enn bare kneikene presser på. Seieren er tapt. Andreplassen er tapt. En slagen kvinne! Jeg vil gjerne beholde pallplassen, men kjenner at jeg egentlig ikke bryr meg stort om en dame til passerer. Den beste motivasjonen for å holde bena løpende er at det vil ta enda lenger tid å bli ferdig om jeg går. Det motiverer også litt at jeg passerer tre-fire andre løpere (menn) i løpet av de siste tungbente og mentalt utfordrende kilometerne.


Pust inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Senk skuldrene og slapp av i hendene - bortkastet energi. Høyt fint og lettbent, høyt fint og lettbent. Kjempe på, ikke gå! Fortsett å løpe, fortsett å løpe.
Den indre, nonsenspregede dialogen var i alle fall på høygir. 
Foto: Tor Helge Torgersen/Stavanger Fotoklubb.

Løypa er godt merket og med tydelige kilometermarkeringer hele veien. Lettelsen er stor når skiltet med 41 kommer til syne, og nå finnes det selvfølgelig krefter til å øke farten i alle fall litt igjen. En fart som riktignok ikke imponerer den lille jenta og faren hennes, men som tar meg raskere mot målportalen. Jeg absorberer all energi jeg bare klarer fra de heiende tilskuere langs de siste meterne. Så...

Endelig der! 
 
Trykker stopp-knappen på klokken. Begynner å gå. Sliten! Oppfatter at speakeren omtaler meg som «litt av en legende i maratonsammenheng». Det er i grunn utrolig stas, men føles alt annet enn treffende.
 
– Nuvel, fnyser jeg av meg selv i en merkelig miks av målgangsglede og prestasjonsskuffelse. Tredjeplass er jo bra, men at tiden endte på nesten 3:23 sier sitt om gjennomføringen: Snakk om positiv splitt! Akkurat nå føles tredjeplassen mest som "andre taper".

...OG HVA LØPERE EGENTLIG TENKER AT DE SKAL GJØRE

Så er Børge der. Han har også gått «i vifta» som de ville kalt det i podkasten «I det lange løp». Det vil si; med sluttid på 3:04:39 har han løpt langt raskere enn de 3:10 han sa han hadde som mål. Problemet var bare at han gikk ut i fart som skulle gi sluttid på 3:00. Jeg kan ikke annet enn å le. Vi har altså hatt litt andre planer og/eller drømmer enn vi sa, begge to.



On the road again - Ganske nøyaktig et døgn etter at forrige langtur ble avsluttet, var det bare å ta fatt på den neste. Denne gangen valgte vi den mindre saueutsatte Kristiansandruta.

Som selvoppnevnt reiseleder hadde jeg planlagt et after run-burgermåltid før hjemreisen, men Børge var såpass sliten og uggen at restaurantbesøk ikke var aktuelt. Bedre da å ta fatt på veien hjem slik at han kunne hvile og fylle på med cola i passasjersetet, mens jeg tok rollen som sjåfør. Heldigvis kviknet han raskt til, og mye av bilturen gikk med til å utveksle tanker om mulige årsaker til de svake avslutningene våre: 
  • Utgangsfarten – Alt tyder på at vi begge var i overkant optimistiske.
  • Grusunderlaget – Mulig det suger mer kraft enn vi trodde på forhånd.
  • Skoene – Begge løp med Nike Vaporfly Next%. De hadde ikke det beste grepet på grusen, men vi var enige om at skovalget var rett uansett.
  • Bakkene – Jo, vi burde antakelig ha gått dem fra start som anbefalt. Å løpe dem "veldig rolig" var ikke forsikring god nok i alle fall.
  • Energiinntak underveis – Børge fylte på med Maurten gels, men tar vanligvis også energidrikk på drikkestasjonene. Av koronahensyn var det kun vann å få underveis i Stavanger. Jeg drikker aldri energidrikk, men burde nok ha fått i meg mer en de to små Bounty-biter jeg fant det for godt å dytte i meg. Det frister liksom så lite med inntak når man løper.
  • Mangel på langturer - Vi slet begge med å komme på når vi hadde tatt vår siste ordentlige langtur...

Antakelig er svaret: en kombinasjon av flere ting. Og konklusjonen: Det må trenes mye mer for å nå drømmemålene, vi må ha ordentlige planer for energiinntak, og ikke starte raskere enn tidsmålet tilsier fordi "det føles så lett". Jeg burde virkelig ha lært dette nå...

Litt før klokken ti låste jeg meg inn hjemme. Pakket ut av kofferten, og krøp etter hvert til køys. Bittelitt skuffet, men aller mest takknemlig for at GTI Friidrett gjennomført dette strålende arrangementet. Happy med å ha fått oppleve atter et nytt maratoneventyr – og i klassisk teflonånd: med Stavanger Marathon lagt i kalenderen den siste helgen i august 2021! 

Janicke

søndag 23. februar 2020

Snipp, snapp, snute. På tide å anse sub 3-eventyret som ute?

Det er langt mellom gangene det blir publisert noe annet enn race reports på denne bloggen. De siste årene har det dessuten ikke engang blitt skrevet race report for hvert race. Selv noen av de aller største løpsopplevelsene mine gjennom tidene, som Tvers over Norge i 2018 og oppnåelsen av en helt sinnsyk halvmaratonpers i Drammen i fjor, har ikke blitt gjenopplevd og foreviget gjennom engasjert knatring på tastaturet. Årsakene har vært ulike. Den eventyrlige treukersturen sammen med Jon Ilseng og Kim Johannesen, fra svenskegrensen til Utvær fyr, ble bare for stor for ord. Den måtte fordøyes først. Når det gjelder drømmeoppfyllelsen i Drammen var det mest tidsklemmeproblematikk (og jeg fikk skrevet litt om den i Runner's World-spalten min).


Avslutningen av en maratonkarriere? I så fall en verdig en, med både spalte i Runner's World (min siste foreløpig) og hele syv sider pluss "cover girl" i Kondis - Norges to viktigste magasiner. :cD

Denne gangen har jeg definitivt ikke noe race å rapportere fra. Det er høyst usikkert når det blir. Jeg skulle ha løpt Two Rivers i Zaltbommel, Nederland, for to uker siden. En retur til løpet som ble et herlig eventyr i fjor. Helgen ble tilbrakt hjemme. DNS by hamstring.


Sørgelig å måtte stryke ut første (og andre) punkt på det som skulle bli et stort maratonår...

Jeg har startplass i Los Angeles Marathon om to uker, men det blir en ny DNS. Fysioterapeuten var klar; det ville ikke hjelpe å være "litt flink" en kort periode med denne skaden. Denne gang var jeg lettere å overbevise enn før, ettersom jeg måtte gi meg etter 2,8 ubehagelige kilometer ved siste løpsforsøk. Til tross for minimalt med løping i over en måned, og absolutt ingen løping de foregående syv dagene.

Fallhøyden var så stor. Fra å løpe maraton på rett over tre timer i Chicago (3:07:50 - Fortspringende og grensesprengende) og bra prestasjon i Firenze (3:11:30) i høst, 500 kilometer i desember og runding av 4.000 km med god margin i 2019, til å ikke kunne løpe tre skarve kilometer engang. Selv om fjoråret var et så godt som skadefritt år, har det jo blitt noen skadeperioder etter hvert. Burde man nå kanskje innse at:
  1. kroppen ikke har så godt av all denne løpingen
  2. alder begynner å bli en faktor  


Stormfullt i hodet og stormfullt vær i inn- og utland. Til syvende og sist ble Two Rivers Marathon avlyst på grunn av uvær. Hadde jeg vært løpbar innen rimelig tid kunne jeg ha løpt distansen hjemme og fått medaljen. Det ville jeg jo garantert gjort.
#fortheloveofmedals 😁

Det var så opplagt, men allikevel skikkelig tungt å ta avgjørelsen om å stryke Two Rivers fra 2020-planen. Kan hende jeg har fortrengt noe, men så langt jeg kan huske var forrige maraton-DNS helt tilbake i 2010. Før jeg ble en maratonløper! Det var så altfor lett å tolke det som et symbolsk veiskille. Fra å ha brutt en nydelig ny barriere i Chicago og få den drømmeaktige tretimersbarrieren på skuddhold denne våren, til... ingenting. Bråstopp. Fastkjørt.

Det hadde allerede blitt flere uker med knapt noe løping. Muskler og kondisjon er ferskvare, og jeg synes alternativ trening er ulidelig kjedelig. Dessuten tar det mye lenger tid. Jeg vil ikke. Jeg orker ikke å skvise inn enda mer i et allerede presset tidsskjema! På tide å kaste inn håndkleet!

Det var skremmende lett å resignere. Godt nok, og nok er nok, og det føltes deilig lettende. Bortsett fra det ferske tretimersmålet er samtlige hårete maratonmål nådd; hvorfor fortsette dette evige "jaget". Oppriktig talt er sannsynligheten for at jeg skal klare sub tre timer på maraton nærmest lik null uansett. Done!

Men så dukket en resultatbok opp i postkassa. Det har gått fire måneder siden tidene i denne boken ble levert, men timingen kunne ikke vært bedre: På selve resignasjonsdagen serveres en nydelig påminnelse om hva denne lite maratonaktige og fullstendig gjennomsnittlige kroppen faktisk har oppnådd. Som manna fra himmelen og alt det der...


Klipp fra filmklassikeren "Mail from Chicago" – Å finne eget navn nesten øverst på den andre av totalt 67 sider med damenes resultater: Nøyaktig rett input på nøyaktig rett dag!
Den motiverende filmen er publisert i sin helhet på @lettbent på Instagram.

Skuffelsen og resignasjonen som hadde stukket så dypt og virket så endelig, var med ett i bevegelse igjen. Vaklende mellom motvilje til å gå all in for alternativ trening og gjøre den jobben som en eventuell beslutning om å opprettholde drømmen om sub tre timer innebærer, og fristelsen til å akseptere at maratontoppen er nådd og for alvor senke skuldrene, lente jeg meg mot ytre påvirkning for å finne fotfeste: Strava-pepp, oppbyggende meldinger og insta-motivasjon. Det er tross alt viktig å velge kilder med omhu - de som gir deg det svaret du allerede egentlig har bestemt at du vil ha.


Nymotivert! Two Rivers-DNS, men ikke trenings-DNS. Bare å stålsette seg for mange timer i treningsrommet på jobben fremover.


Ellipse - det nærmeste man kommer løping uten løpingens belastning. Det blir mange timer og mye svette på denne typen maskiner fremover. 

Så: Sorry Frk. Lettbent! Det blir mer slit, svette og melkesyre, grusomt frynsete nerver og kjip skuffelse. Men det blir også mye gøy og oppbyggende opplevelser! Kanskje – k a n s k j e – blir det dessuten oppnåelse av det mest hårete maratonmålet jeg noen gang kommer til å sette meg.

For det er jo faktisk bare én eneste ting som er etthundre prosent sikkert når det kommer til den vilt hårete tretimersdrømmen: Om jeg ikke forsøker, så får jeg aldri vite om jeg kunne ha klart det!

Lettbent - not quite done yet!

søndag 17. november 2019

Chicago Marathon 2019 - Fortspringende og grensesprengende!

Helgen 12. - 13. oktober 2019 ble et tidsskille i maratonløpingens historie. Først ble den magiske totimersgrensen ble brutt da Eliud Kipchoge tilbakela de 42.195 maratonmeterne frem og tilbake mellom to rundkjøringer i Wien. Han var godt hjulpet av et omfattende apparat med ledebil som holdt nøyaktig fart, harer som sørget for minst mulig vindmotstand i en V-formasjon hele veien, servering av energi fra sykkel, og på føttene hadde han prototypen på den neste versjonen av Nikes Vaporfly-sko hvis teknologi det nå hersker liten tvil om at har effekt. Tiden 1:59:40 regnes ikke som offisiell rekord, men faktum er uansett at maratondistansen ble løpt fortere enn to timer for aller første gang.

I Chicago nøyde ikke Brigid Kosgei seg med å ta Paula Radcliffes løyperekord på 2:17:18, med tiden 2:14:04 smadret hun også Paula Radcliffes verdensrekord på 2:15:25 fra London Marathon 2003. Det noteres at også Brigid bar Nike-skoene, om enn i en versjon som finnes (relativt) tilgjengelige i butikkene, men for en maratonhelg!


Du vet du er lnøpenerd når du våkner kl 01:58 og den første tanken som slår deg er: 
"Nå løper Kipchoge, og det vises på NRK!"

Samme dag som Eliud brøt totimersgrensen, ble det en maraton-DNS for meg på det som egentlig skulle være min femtiende "maraton eller lenger". Selv om jeg hadde gledet meg til Göteborg Marathon lørdag den 12. oktober, var den lett å ofre da Springtime halvannen måned før løpshelgen ringte og lurte på om jeg hadde lyst og mulighet til å være reiseleder på deres tur til Chicago Marathon.

Ok, så tror jeg at tilfeldigheter bare er nettopp tilfeldigheter, men noen ganger kobles disse tilfeldighetene på en måte som gjør det vanskelig å ikke handle som om sammenfallet hadde en større betydning. For eksempel:
  • Chicago Marathon var den av de seks World Marathon Major'en jeg har hatt mest lyst til å løpe igjen.
  • Göteborg og Chicago Marathon arrangeres henholdsvis 12. og 13. oktober, så treningen for å løpe raskt nettopp den helgen var godt i gang.
  • Drammen halvmaraton, kort tid før henvendelsen, gikk langt over forventning, og begge kvalitetsøktene uken forespørselen fra Springtime kom signaliserte at formen var god.
  • Jeg hadde i flere omganger vurdert å finne et annet, mer PB-vennlig løp enn Göteborg, men det føltes for råflott å skulle ta atter en utenlandsreise (lenger enn Gbg) rett etter høstferie i Spania.
  • Chicago er et perseløp.
  • Jeg hadde nok av feriedager å ta av, og synes det var bittelitt trist at 2019 lå an til å bli det første året siden 2012 uten USA-besøk.
  • Jeg har sagt fra meg mye av det løpsrelaterte i livet mitt i det siste. Først jobben i Springtime for halvannet år siden, og nå blant annet spalten i Runner's World og plassen i Kondis' redaksjonsråd. Selv om beslutningene kjennes riktige og nødvendig er det også vemodig. Enda et steg bort fra deler av løpsmiljøet på noe vis.
Og så kom altså muligheten servert på et lekkert, blankpusset fat, som i tillegg var dekket med muligheten til å treffe hyggelige gamle og nye bekjentskaper.

Göteborg, Chicago... Göteborg, Chicago?

Jeg digger Göteborg, men til syvende og sist var det ikke så mye å lure på.


Herlig, stor Springtime-gjeng i Chicago, og det var en bra skokk som ble med på morgenjogging og start-/målområde-rekognosering. Gruppebilde ved "the bean" hører med!


Gøy med bean-selfie!

Den mentale bagasjen til Chicago omfattet forventning, glede, undring, takknemlighet – og for første gang noensinne før en maraton: en behagelig, trygg ro basert på gode forberedelser og tro på at formen var der den skulle. Maratonmotivasjonen min har en tendens til å bygge seg skyhøy mens det ennå er trygg avstand til løpet, for så å rase som et overivrig og ustabilt bygget korthus når dagen nærmer seg. Denne gangen var fundamentet bygget sterkere, og da Eliud klokket inn 1:59:40 et døgn før jeg selv skulle i maratonilden, kunne det like godt blitt satt et flagg på toppen. Det var dags for å bryte min egen barriere!

Tretrinns-målraketten var klar:
1. Sub 3:07:30 - fordi det er nærmere 3:00 enn 3:15. Dette var det jeg håpet på.
2. Sub 3:10 - bryting av en ny barriere.
3. Pers (under 3:11:07) - fordi det ikke er lov å sutre over en PB.

I ærlighetens navn ble det lekt med drømmer videre ned mot tretallet. I følge appen McRun skal man være kapabel til å løpe maraton på 3:03 om man løper halv på 1:27 som jeg gjorde i Drammen. Om alt klaffet liksom. Men det var bare drømmer.

Foreløpig.


Opp som en løve...? Mektig portvakt utenfor The Art Institute of Chicago.

Til alle som spør meg om Chicago Marathon beskriver jeg at den er en nydelig miks av New York og Berlin: Amerikansk storby, ulike bydeler og entusiastisk publikum med kreative plakater som i New York. Alt det, kombinert med enkel logistikk, flat løype og herlig avslapping i parken etter løpet som i Berlin.

Jeg står ved den beskrivelsen fremdeles. Løpet har vokst betraktelig siden den forrige deltakelsen i 2014, men alt av organisering og logistikk fungerte like strålende som jeg kunne huske det.


Været er alltid et populært tema før maraton. I the "windy city" Chicago er vinden et større spenningsmoment enn ellers. 

Selv om målraketten var rigget, var jeg veldig usikker på utgangstempoet. Skulle jeg sette ut i 4:30-tempoet som kreves for 3:10 og satse på negativ splitt, eller 4:26-tempo for å gå for 3:07:30 fra start. At fire sekunders pr kilometer gir hodebry virker smått latterlig, men etter 49 maraton vet man litt for godt hvor avgjørende slike beslutninger kan være.


Når man vet hvilke mellomtider man skal ha ved kilometer- eller mile-passeringene, 
er det ingen sak å holde god kontroll på fremferden i løpet. 

Til syvende og sist ble beslutningen tatt for meg. Av meg selv, men av meg selv en uke eller to før avreise. Jeg hadde bare laget ett pace band - tempoarmbånd - med kilometertidene. Et nyttig verktøy i de fleste maraton, og ekstra nyttig i Chicago. De høye bygningene gjør GPS-signalet ekstremt unøyaktig, så om man baserer tempoet på informasjonen fra GPS-klokken er faren for å mislykkes minst like høy som byens mektige skyskrapere!

Tempobåndet jeg hadde forberedt var for 3:07:30. Da fikk det bli slik.


Sentralt startomårde i Chicago - Buckingham Fountain i Grant Park i nydelig soloppgang.

Springtime-gjengen på Best Western Grant Park forlot hotellet i samlet flokk, men etterhvert som porter inn til startområdene merket med bokstaver for de forskjellige startgruppene ble passert, ble lykkeønskninger utvekslet og flokken stadig mindre.


Sjukt å stå så nære startseilet! Rett der fremme stiller Mo Farah, Brigid Kosgei og Galen Rupp opp. Heftig!

Snart befant jeg meg alene i startgruppe A. Som vanlig fyltes jeg av ærefrykt, litt helt vanlig frykt og også litt vantro stolthet av å stå så tett på startseilet der eliten snart skulle stille opp. Jeg, her, med alle disse spreke folka, liksom? Denne gangen følte jeg meg imidlertid ikke fullt så malplassert som jeg som oftest gjør. Jeg skulle jo faktisk i mål på mindre enn tre timer og ti minutter. Dette var vitterlig riktig gruppe!

Etter å ha fått kjent litt på en annen type ubehag enn den maratondeltakelse vanligvis fører med seg, under fremføringen av den amerikanske nasjonalsangen (ingen enkel nasjonalsang å synge fikk vi erfare), var vi endelig igang!


Here we go! 

Da jeg løp i Chicago for fem år siden var det med en helt annen innstilling fra start. Chicago Marathon var det fjerde av fem maraton på ti uker, jeg hadde perset i Berlin to uker tidligere og var helt enkelt rimelig lei maraton. Jeg følte meg tom og umotivert og måtte – mentalt – plassere opptil flere velrettede spark bak for å ta inn hvor rått det var å stå ved den heftige starten i Grant Park med skyskrapere på flere kanter og skulle løpe mitt femte World Marathon Major-løp.

Denne gang krevdes ingen "boostende# tiltak; opplevelsen av å være med på noe stort var solid plantet og jeg sugde til meg alle inntrykk. Dette skal jeg huske!

Det viste seg at jeg husket en del fra sist gang også, og det ga en viss trygghet å kjenne seg igjen i løypa. Nå gjaldt det bare å finne rett tempo. Allerede etter et par hundre meter befant vi oss mellom høyhus og skyskrapere, og gjeldende tempo på klokken var opplagt fullstendig ute og kjøre! Tempoarmbånd er et strålende verktøy, men det hjelper lite for å sette rett tempo fra start, og det er så skrekkelig lett å la seg rive med når den motiverte massen maratonløpere setter seg i bevegelse.


På jakt etter rett tempo.

For å være helt ærlig ble jeg mer overrumplet av å ikke ha noe å styre etter, og at jeg ikke hadde en plan for å håndtere det, enn jeg burde ha blitt. Jeg hadde latt det faktum at jeg stort sett alltid løper veldig jevnt bli en sovepute, og glemt at det tar noen kilometer å finne flyten.

Da jeg oppdaget redningsbøyen, i form av to fartsholdere, grep jeg den. På det lille flagget festet i toppen av de lange pinnene hver av de to holdt stod det 3:05. Ikke optimalt, men det finnes ikke fartsholdere på 3:07:30.

- Og det kan jo faktisk hende...

Værvarselene for løpsdagen hadde variert enormt den siste uken. Sol. Skyet. Regn. Mye regn. Kraftig vind. Mindre vind. Temperaturen lå imidlertid ganske stabilt på rundt 10 grader på alle varslene. I bagasjen fantes klær for nesten all slags vær, men da siste varsel anga ni grader, overskyet, opphold og en vind som skulle starte på 5 m/s og øke med en sekundmeter hver time, kunne jeg gå for det antrekket jeg hadde ønsket: Skjørt og singlet, løse ermer som eventuelt kunne brettes ned, hansker og to buffer.

Fullklaff: Buffene dro jeg av meg ganske tidlig. Surret dem rundt håndleddene. Ermene fikk bli oppe, men hanskene tok jeg av og på et par ganger. Av og til, når vinden var ekstra kald, trakk jeg buffene over fingrene for ytterligere beskyttelse.


Veldig spent på om hammeren ville falle, men ved godt mot ved ca 25 km!

Det kjentes greit å henge med 3:05-gjengen, og jeg vekslet mellom å ligge side ved side med dem, og litt bak i gruppen. Grunnen til at jeg sjelden bryr meg om fartsholderne er at de har en tendens til å løpe langt mer ujevnt enn jeg foretrekker, men så lenge man slår seg til ro med at at avstanden kan variere litt - at det er en form for tøyelig strikk mellom seg selv og fartsholderen - så er nok de fleste fartsholderne i disse store løpene ganske dyktige på å komme i mål til rett tid.

Ved å tillate meg selv denne fleksibiliteten kunne jeg flyte frem i egen jevn driv, se på omgivelsene, publikum og alle fantasifulle plakater, la tankene fly i relativ forvissning om at farten var omtrent der den skulle. Litt mer fokus hadde imidlertid vært lurt, for bare en mil inn i løpet begikk jeg en tabbe som kan ha kostet meg et trinn på målraketten.

Jeg løp side ved side med "mine" fartsholdere, da fartsholderne for 3:00 fra startgruppen etter vår gled opp på siden av oss. De utvekslet noen ord og en stund var våre to grupper fullstendig blandet. Da de to fartsgruppene splittet opp, som en slags menneskelig celledeling, var jeg sikker på at jeg var med i den riktig "cellen". I flere kilometer var jeg sikker på det, for det var ikke så lett å se tidsangivelsen på det bittelille fartsholderflagget som ofte var i feil vinkel. Spesielt ikke når det ikke var noen spesiell grunn til å sjekke.

Høyst sannsynlig var det disse kilometerne med 3:00-gjengen som straffet seg på slutten, men jeg kan ikke annet enn å for en sjelden gangs skyld være takknemlig for å være utstyrt med begrenset tro på egen kapasitet. Da en fyr som så ut som en særdeles seriøs løper gled forbi meg i en sving, kikket anerkjennende på meg og sa "Good pace!" var min første tanke "Shit, jeg løper for fort!". Deretter tok jeg et nærmere blikk på det lille fartsholderflagget. Joda, der stod det 3:00! Bare å slippe opp og løpe mitt eget løp, helt uten fartsholdere, og håpe på at tabben ikke ville få for store konsekvenser.


Viktig å benytte muligheten til sightseeing - det ble tross alt bare 
et ganske kort besøk i denne fascinerende byen også denne gang.

I løpsinformasjonen for Chicago Marathon stod det at det skulle være markeringer for hver mile og hver femte kilometer. Hver femte kilometer var det tidtakermatter, som i tillegg til å sikre at alle faktisk løper hele distansen, forsyner trackingløsningen med passeringsdata slik at interesserte kan følge med på fremferden på appen.

Det viste seg at det også var markeringer hver kilometer, men jeg holdt meg til planen om å bare kontrollere status hver femte kilometer. Det er en nydelig bingo-følelse hver gang man kommer opp mot en 5K-klokke, sjekker tiden mot den passeringen som står på fartsbåndet og det faktisk stemmer. Det er noe fint å la tankene spinne rundt underveis, og den positive passeringsopplevelsen forsterkes ytterligere av å tenke på at de der hjemme får se at man er i rute. Man får plukke ekstra motivasjon der man kan.

Etter dansen med 3:00-gjengen ble halvmaraton passert på 1:32:36, ganske nøyaktig et minutt foran skjema. Tanken på 3:06:30 vekket både boblende forventning og fatalistisk frykt. Med 49 "maraton eller lenger" i erfaringssekken er jeg tross alt brutalt innforstått med at maraton begynner først ved 30-35 kilometer. Etter tabben var tempoet stabilisert rett for 3:07:30, men spørsmålet var om det var for sent og at 4:26-tempo kanskje var for fort.

Akkurat som fryktet begynte det å røyne på fra tretti-kilometersmerket. Beina ville ikke fortsette som før og det kjentes som farten stupte. Kontrollen ved 35 viste at det ikke var så dramatisk som fryktet, men med 5-6 sekunder saktere pr kilometer de siste fem og med de syv tøffeste kilometerne i ethvert maraton igjen, skulle det ikke mye hoderegning til for å skjønne at minuttet jeg hadde tatt i starten fort kunne gå tapt.

I slike situasjoner glimter lysten til bare å kaste inn håndkleet opp. Det kommer så brått på, og lysten til å gi etter er så sterk, at man fort kan finne seg gående før man får tenkt seg om. Det er da man må skru på hodet og gå i krigen mot seg selv. Forsøk på å dra på litt igjen funket dårlig, så det handlet mest om å forklare for meg selv at så lenge jeg ikke begynte å gå så ville jeg nå et helt vilt mål: maraton på under 3:10!
- Drit i 3:07:30, sub 3:10 betyr kryssing av en ny barriere som du ALDRI har sett for deg å ta! Sub 3:10 er sykt fort!!!

Som værvarselet hadde meldt tiltok vinden, og på slutten slo den iskaldt imot på flere av de lange åpne strekningene. Ut på en spesielt lang strekning helt på slutten kom den både i reell og overført betydning som et slag i trynet:
- Seriøst, utbrøt jeg høyt, og slo oppgitt ut med armene.
Jeg hater motvind i maraton, og det har en ekstremt dårlig effekt på viljestyrken. Nå var det ingen tvil  om at det gikk saktere, men jeg konsentrerte meg om å gjøre mitt beste i stedet for å henge meg opp i hva klokken og fartsarmbåndet fortalte. Det var bare to ting som gjaldt: Å holde beina i gang og å fikse sub 3:10!

Den siste lille stigningen før man tar inn i Grant Park mot målportalen var igjen akkurat så bratt og lang og tung som jeg hadde beskrevet for Springtime-gjengen på morgenjoggeturene basert på 2014-opplevelsen. De hadde flirt litt mistroisk av det da, men jeg antok at pipa deres fikk en annen lyd denne dagen. Selv jeg hadde ikke trodd den skulle være fullt så ille!


Tenk at man skal få oppleve å komme i mål før den offisielle klokken som startet med eliten bikker 3:10! 

Inn på oppløpet, på god avstand, så jeg klokken på målseilet vise 3:09-noe. Kunne det stemme? Ettersom jeg krysset startmatten om lag to minutter etter at klokken ble startet måtte det bety at 3:07-tallet var innen rekkevidde! Det var ikke mye saft eller futt i beina, men jeg ga det jeg klarte.

Fra å tenke at forskjellen mellom 3:09:59 og 3:07:30 var ubetydelig da det røynet på, føltes plutselig forskjellen mellom 3:08:00 og 3:07:59 helt avgjørende!


Ny barriere brutt - med god margin. Med tiden 3:07:50 ble det også finfine plasseringer: Nr 319 av ca 21.289 kvinner, nr. 11 av de 2.620 i aldersklassen, samt nr 2.903 av nesten 46.000 totalt. Sinnsykt!

Det gikk!

3:07:51 på egen klokke! Jeg noterte at jeg bare var 21 sekunder unna toppnivået på målraketten, men skjøv det bort og lot meg rive med av lettelsen og gleden over å ha nådd enda et nytt og hårete mål! Det ble en "nær vegg opplevelse", men jeg klarte å unngå noe stort krasj! Jeg blir sjelden emosjonell etter målganger, men denne gangen kjente jeg øynene bli blanke og en liten stund knøt det seg litt i halsen. Om enn langt mindre enn da jeg et par netter tidligere så Kipchoge fikse sub 2.

En annen umiddelbar tanke som dukket opp, og som mine forsøk på å skyve bort ikke helt lykkes med, var hvor nær 2:59:59 nå er...

Hvorfor kan man ikke bare nyte suksessen uforbeholden en stakket stund?


Etter å ha diskutert strategi for løpet og maraton generelt de to siste middagene før løpet, var det herlig å møtes igjen i målområdet. Andreas ikke helt fornøyd med sin rå tid på 2:34:51 (alt er relativt), mens Sondre og jeg var superfornøyde med våre deilige perser på henholdsvis 3:02:22 og 3:07:40! Jepp, det ble bobler også!

Til en viss grad klarte jeg heldigvis å legge sub 3-tanken bort, og bare nyte å ha lykkes i mitt 50. maraton, der jeg subbet avgårde for å hente posen med skiftetøy. En av de virkelig store fordelene med å løpe relativt fort er at det er relativt få som har kommet i mål. Man glir igjennom alle sluser og slipper køer - og har generelt godt med plass. 

Det er også lett å finne folk, og det ble mye hyggelig skravling i målområdet før vind og nedkjøling tvang oss til hver våre hotellrom - og badekar. 



Suksess! Bommet riktignok med 20 sekunder på tempobåndets angitte sluttid, 
men det føltes til syvende og sist fullstendig irrelevant. 



Det har sine fordeler å ha blitt en raskere løper – Etter halvannen times skravling på 27th mile post marathon party i Grant Park, gåtur tilbake til hotellet, en god stund i badekaret samt forberedelser til feiring, viste utsikten fra hotellrommet at det fremdeles var horder av løpere på vei opp "den brutale bakken" mot oppløpet og målgangen.



Først litt feiring sammen med en annen gjeng, deretter var det duket for after run-middag med Springtime-gjengen.

Feiring er en viktig del av maratonløping. Det gjelder uansett resultat, men det er klart morsommere når man er fornøyd. I Chicago ble det feiret i flere omganger den ettermiddagen og kvelden, sammen med en horde fine folk! Det var mange som hadde perset i de gode forholdene. Enkelte hadde løpt sin sjette World Marathon Major og fått ikle seg den lekre bonusmedaljen. Kort sagt: stemningen var på topp!



"Dagen derpå" i Chicago... Helt innafor! Mange folk med medaljene, t-skjorta og 
andre finisher-bevis! Love it!



Nummer 50 i boks, og det til pers i et WMM-løp og første gang sub 3:10! 
Ble faktisk bittelitt rørt en liten stund der. 

I tiden etter at jeg brøt min lille barriere i Chicago har det kommet overveldende mange gratulasjoner og hyggelige meldinger i diverse kanaler. Med veldig mange av dem følger også antakelsen... eller la oss kalle det "utfordringen", ettersom det er slik jeg tar det, om veien videre. Knapt noen ser 3:05 som et naturlig neste steg etter å ha beseiret 3:15 og 3:10 i rask progresjon. Forventningene handler om den virkelige magiske 3:00-barrieren, og som vanlig er jeg en "sucker" for løpsutfordringer.

MEN, maraton på under tre timer er sjukt fort! Sannsynligheten for at det nå er snakk om en for meg uoverkommelig barriere er veldig stor. Slik er det bare. Men når jeg nå har kommet så nær er jeg topp motivert for i alle fall å forsøke.

Og skulle jeg klare dét... Hjelpes... DA vil jeg anse meg som virkelig lettbent og aldri sikte høyere.

Skrev hun.

Janicke

lørdag 1. juni 2019

Edinburgh Marathon 2019 - Tatt av vinden, eller...

Vakre omgivelser, lettskyet, rundt 15 grader, herlig stemning, og stort sett flat asfalt. Kilometerne tikket unna, og ubehaget fra betennelsen hadde roet seg etter de første fem kilometerne. Om det fortsatte slik kunne det fort bli en tredje sub 3:15-maraton! Det var bare én hake: Snart skulle løypa vende 180 grader... Jeg visste at den tiltagende vinden som så vennlig hadde skjøvet oss frem til 30-kilometersmerket snart skulle transformeres til en skummel, motarbeidende kraft, som en naturens Dr. Jekyll & Mr. Hyde. Men i hvilken grad? Hvor stor effekt har egentlig medvind og motvind i maratonløp?


Alltid en lettelse å få bekreftet at man har ankommet rett by. 

Noen ganger må man ty til plan B og bare gjøre det beste ut av situasjonen. I dag skulle vi egentlig ha  løpt den siste av fem firemilsetapper Tvers over Skottland, etter først å ha løpt Edinburgh Marathon. Slik ble det ikke. Triste omstendigheter gjorde at Mette måtte befinne seg i Sverige allerede mandag morgen. Heldigvis valgte hun allikevel å bli med på mikromaratontur til Edinburgh.

Det var lite Pippi & Proffen over stemningen i bilen da vi forlot Ski ved halv ni-tiden lørdag morgen. Begge slitne og gretne fra hvert sitt, og Pippi hadde attpåtil forsovet seg. Ingen god start, men det er sjelden en langsiktig tilstand i dette partnerskapet. Vi skulle tross alt på tur!


Vakre Edinburgh! 
Offisielt Edinburgh Marathon Festival-foto, Marathon Photos.

Vi ankom Edinburgh ca kl 12 lokal tid og sjekket inn på hotellet. Deretter bar det avgårde for å hente startnummer og å se litt av byen. Og for en flott by! I utgangspunktet hadde jeg vurdert å bli igjen alene til tirsdag, men slo det fra meg. Nå var det nesten så jeg angret.


When life gives you lemons - Det føltes ganske passende at det eneste ledige bordet på den gamle, koselige pub'en var ved denne "dekorasjonen". Vi tok den likegodt på ordet og delte et glass. 

Omvendt maratonhelg
Etter å ha tråkket rundt noen timer var det duket for oppladingsmiddag. Fish & Chips på en real pub (stort sett fylt med turister) var et naturlig, lokalt valg, og når livet har tatt sine krumspring er det på sin plass å velge andre veier enn man normalt sett gjør. For eksempel en miniversjon av after run-feiring ettermiddagen før løpet. Vi skulle ta hvert vårt fly den påfølgende kvelden, og med bilen på Gardermoen var mulighetene for større feiring etter løpet begrenset.

Forberedelsene til Edinburgh Marathon var totalt sett et godt stykke unna anbefalingene, men vi var i alle fall godt fornøyde med dagen da vi slukket lyset ved 23-tiden - og sovnet momentant!


Først bratt, så flatt - Løypeprofilen for Edinburgh Marathon var en viktig grunn til at jeg umiddelbart etter den gode opplevelsen i Paris begynte å drømme om pers nettopp her. 

Fullføre, sub 3:10 eller sub 3:15?
En løpers mål må nødvendigvis være litt dynamiske og fleksible. Da planen om å løpe Edinburgh Marathon som innledning på turen Tvers over Skottland ble lagt for et halvt år siden, var målet å fullføre uten å slite for mye på bena. Maraton nummer 48 skulle sikres, og kroppen måtte være klar nye fire mil bare halvannet døgn senere.

Etter en overraskende lettbent opplevelse i Paris i april, slo drømmen om pers og sub 3:10 rot. Formen var opplagt god, og den lettløpte Edinburgh-løypa virket å være en gylden mulighet. Beina pleier ikke å være så ille etter maraton uansett...

Hovmod står for fall sies det. Bare et par uker senere fikk en betennelse og noen rupturer i et senefeste på hoftekammen meg på andre tanker. Ikke store greiene, men en solid brems for løping generelt, og en effektiv stopper for målrettet maratontrening. Plutselig var det usikkert om det ville bli løping i Skottland i det hele tatt, men halvannen uke før avreise besluttet jeg å i alle fall forsøke.

To dager senere ble det ble klart at tversoverløpingen måtte avlyses av helt andre årsaker, og når det plutselig bare stod om en "skarve" maraton var innstillingen igjen "all in". Hofta fikk "bære eller briste". Pers trodde jeg ikke lenger på, men en ny sub 3:15 hadde vært gull!


Kjekt å vite hvor det finnes Walking Sticks i byen når man har en irritabel hofte og skal løpe maraton. Koselige "kulisser" i startområdet i Edinburgh! 

Nedpå og koselig
Med i overkant av 7.000 deltakere på full maratondistanse, drøyt 10.000 på halvmaraton, nær 3.500 på milløpet, i tillegg til både maratonstafett og diverse barneløp, er Edinburgh Marathon Festival et relativt stort løpsarrangement. Når løpene fordeles over to dager, og startene går til ulike tider, blir maratonopplevelsen allikevel ganske nedpå og...vel, koselig. Søndag morgen var det bare å tusle inn i startområdet mellom gamle bygninger midt i byen, eventuelt levere bagasjen (i den type pose, sekk, bag eller du selv ønsket) i en av trailerne som stod oppstilt rett ved startpuljene. Deretter kunne man gå rett inn i puljen, uten noen som helst form for kø eller kontroll. Ekstra kudos også for tidenes beste "bajamajaer" med både nedtrekks- og håndvaskmulighet (pumpevariant).


En kjapp selfie før man går til hver sin startgruppe hører med.  

I følge yr.no skulle det regne frem til start, og deretter bli opphold med muligheter for sol resten av dagen. Temperaturen skulle holde seg mellom 12 og 15 grader. Ganske perfekt egentlig, så lenge man ignorerte vindvarselet. Med de siste åtte kilometerne i Two Rivers Marathon (Two Rivers Marathon - Race mode: ON) fremdeles friskt i minne, var det umulig å gjøre nettopp det. Så langt jeg kunne skjønne var det snakk om omtrent samme vindstyrke i tilsvarende åpent lende og over en fire kilometer lenger strekning. Men hva kan man gjøre, annet enn å håpe at det ikke blir så galt allikevel. Ofte gjør det jo faktisk ikke det.


Relativt avslappet stemning 20 minutter før start. 

Først ti minutter før start, fylte startområdet seg opp med løpere. I motsetning til de store arrangementene var det ingen eim av tigerbalsam eller nervøs svette - men det kan også skyldes rundene med regnskyll vi fikk i løpet av ventetiden.

Off we go!
Et par minutter over ti krysset jeg tidtakermattene og trykket start på Garmin. I det samme kom jeg på at jeg skulle ha slått av kilometer-varslingen. Sub 3:15 var målet, men jeg ville løpe på følelse. Da passer det dårlig at klokken piper hver kilometer og avslører farten. Ikke noe å gjøre med nå, jeg fikk bare kjempe imot dragningen mot å kikke på klokken ved ethvert varsel. Vi var i gang!

Én kilometer senere ble to bekymringer bekreftet:
  1. De velbrukte Nike Vapor Fly 4 %-ene var akkurat så glatte som fryktet på regnvåt asfalt og brostein. Det var tidvis skummelt i de ganske bratte utforkilometerne og brå svingene. 
  2. Betennelsen... Etter en kilometer var det såpass plagsomt at jeg lurte jeg på om det ville være klokest å hoppe av. Ikke risikere å ødelegge noe for lang tid fremover. Men pokker heller; jeg hadde ikke reist på 30-timers tur til Edinburgh for DNF, og det var uansett flere måneder til neste løp av betydning. Jeg ville i alle fall avvente beslutningen til 5-10 kilometer ut i løpet. Kanskje det bare handlet om å måtte bli varm.

Den første delen av løypa går rundt om inne i selve byen, deretter bærer det ut - og ned - til kysten.

Helt i tråd med løypeprofilen jeg hadde kikket på bar det stadig nedover, fra de ca. 40 meter over havet ved Edinburgh Castle til havnivå ved kysten nær Leith, om lag fem kilometer senere. Passende nok, om man kjenner til Proclaimers-låten Sunshine on Leith som er hymne for Edinburgh fotballlag, kikket solen frem nettopp der

Forøvrig et gåsehudfrembringende YouTube-klipp enten man er fotballfan eller ei: Fansen synger Sunshine on Leith i 2016 etter å ha vunnet den skotske cupen for første gang på 114 år

Jeg lot blikket sveipe fremover langs kysten, og pustet lettet ut. Løypa så ut til å være nettopp så flat som løypeprofilen tilsa, og hofta virket mer tilfreds når det ikke lenger gikk nedover. Bare å fortsette!

Det var relativt tett med folk på vei ned og ut av byen, men feltet strakk seg snart ut og man kunne løpe stort sett som man ønsket. Selv om jeg hadde stilt meg relativt greit til i 3:15-startpuljen følte jeg at jeg hele tiden gled forbi løpere, og at bare veldig få passerte meg. Alltid en god følelse, om man ikke slipper til frykten for at man har startet for hardt. Følelsen var ikke like lett og god som i Paris, men absolutt ikke gal. Under rådende forhold skulle dette kunne holde! Troen var på plass, og jeg fokuserte på motivasjonsaktiviteten som har fungert så bra i det siste: Jage damer! Altså, i form av plasser på resultatlisten.

Tynt med distansemarkering
Stort sett klarte jeg å la være å se på klokken når den pep til, men jeg visste at farten lå på rundt 4:30 min/km, og således godt innenfor 3:15. Sannsynligvis ville det bekreftes ved passering halvmaraton, ettersom planen var å ta en avsjekk da. Det var påfallende få distansemerker underveis, og kun miles, men jeg tok for gitt at det ikke ville være noe tvil knyttet til passering av halvmaratonpunktet og unnlot resolutt å se på distanseangivelsen på klokken. Da den pep til for hva jeg bare måtte anta var 22 eller 23 kilometer, og forbi halv, klarte jeg ikke dy meg og tok en sjekk.

Joda, Garmin viste 23 kilometer, og det var vanskelig å avgjøre om lettelse eller skuffelse var den sterkeste følelsen. En liten stund forsøkte jeg å beregne om tiden som hadde gått over 1:37:30 (nødvendig passering halv for 3:15) stemte med den tiden jeg kunne ha brukt på de om lag to kilometerne siden halvmaratonpasseringen - men det ble for mange usikkerhetsmomenter. For alt jeg visste kunne distansemålingen på klokka være flere hundre meter feil. Dét, kombinert med en løpers begrensede evne til hoderegning underveis...  Det var bare å fortsette på følelse. Greit nok. Jeg nøt de vakre omgivelsene og rekken av fargekledte løperne som strakk seg fremover i det duse kystlandskapet.


Fantastisk vakkert - og veldig åpent. Fortsatt fin form mot vendingspunktet ved 30K, men spent på hvordan 10 sekundmeter ville slå ut på farten de siste 12 kilometerne når den skulle komme midt i mot. 

"Brysomme" medløpere
I en lang periode mellom 20 og 30 km opplevde jeg usedvanlig mye heiing der det fantes folk langs løypa, men det var opplagt at de ikke heiet på meg. Noen gjorde det også - stort sett med "Go Jackie!" - men det var VELDIG mye heiing. Det viste seg å være en fyr i (ekte) kilt som skapte engasjementet. Tøft gjort å løpe med et slikt plagg, og artig å få med seg gleden han vekket, men det var ganske deilig med roen som senket seg da han slapp også.

Så var det duket for dagens virkelig store spenningsmoment: Vending! Det var liten tvil om at vi hadde vinden med oss på vei østover, men var den egentlig så sterk? Hvor ille ville den bli når den kom imot?

Jeg behøvde ikke lure lenge. Svaret var "ille"! I det samme den oransje markeringskjeglen var rundet var det som om noen trakk i brekket.

Vind altså! Bortsett fra islagt underlag er vind det verste!
- Jeeez! Er det virkelig nødvendig, tenkte jeg mens pågangsmotet ség av meg ekstremt mye raskere enn isbreer og poler smelter.
- 12 kilometer med dette???

Hver gang jeg så en treklynge eller bebyggelse litt lenger frem håpet jeg at de ville ta av for vinden, men ble skuffet hver gang. Farten gikk akutt ned, og bare en kort stund klarte jeg å holde liv i 3:15-drømmen. Jeg forsøkte å fortelle meg selv at en drøy mil ikke er så forferdelig langt, og at jeg tross alt holdt stand i feltet, for overraskende nok gled jeg fremdeles forbi løpere. Optimismen var uansett båst bort, og den ledige plassen den etterlot seg ga rom for negative tanker og til og med irritasjon over andre løpere...

Ikke minst gjaldt det den slitne hosteren, som åpenbart hadde bestemt seg for enhver pris å ikke "slippe" meg, og stadig var rett i nærheten enten jeg forsøkte å øke eller senke farten for å komme unna. Det begynte virkelig å røyne på med kreftene, og jeg var redd for å dra på så mye som jeg innså måtte til for å kvitte meg med ham. Samtidig holdt jeg på å klikke av den fæle hostingen hans, og etter et par kilometer så jeg ingen annen utvei. Jeg ventet til han nettopp hadde gjort et av sine merkelige innhentingsdrag og med det pådratt seg et nytt hoste-/harkeraid, før jeg iskaldt økte tempoet og dro fra. I alt slitet var det en enorm lettelse. En stund.

Litt senere kom en eldre skotsk fyr kom opp på siden og begynte å skravle. Ut over at han kommenterte vinden, fortalte at det var hans 76 maraton og den fjerde på ni uker, forstod jeg bare halvparten av hva han sa. Litt høflighet hadde jeg igjen, så jeg nikket og smilte, men uten å prate tilbake. Ville bare at han skulle la meg være i fred.

Kjellergraving
Seks kilometer igjen, og nå hadde det blitt virkelig mørkt. Jeg følte at beina vinglet, subbet og måtte slepes frem, og nå gjorde vel egentlig hofta ganske vondt igjen også. Kanskje jeg burde gå litt? Selvsabotøren i hodet var i ferd med å takontroll, men til min glede var det fremdeles noe som kjempet i mot:
- Skjerp deg! Hofta er ikke nevneverdig vondere, du forsøker bare å finne unnskyldninger. Desto saktere du løper, desto lenger tar det før du er i mål. Kjør på!

To ganger ga jeg etter og gikk et par slakke bakker der motvinden stod på for å hente meg inn. Jeg hatet meg selv for det, så det ble ikke lange bitene. Jeg gravde dypere enn jeg har gjort før, og lettelsen var enorm da musikk og lyd fra hva jeg måtte anta var målområde traff øregangene. Men var det ikke litt tidlig? Kunne det være at Garmin hadde målt en hel kilometer for kort? Løypa bar inn i en bygate med masse publikum, dunkende musikk og en speaker som pratet uavbrutt over anlegget. Kunne det virkelig være mål! Løpere rundt meg økte farten, og jeg kjente hvordan det faktisk var mulig å dra opp tempoet en del. Nesten der, nesten der!

Opplevelsen av å se at jubelområdet ikke munnet ut i en målgangsportal, at det faktisk gjenstod et godt stykke (alt er relativt), er vanskelig å beskrive. Plutselig var det slutt på tilskuerne, mens veien fortsatte, uten noe som indikerte en nært forestående målgang.
- Herregud, NÅ orker jeg ikke mer!
Men beina fortsatte sin alt annet enn lettbente ferd. Fremover, fremover. Det kunne ikke være langt igjen, og kanskje, kanskje, kanskje kunne det i alle fall bli sub 3:20.


What do we say to the god of DNF? Not Today! Sliten, litt skuffet (joda, vet at det er tåpelig) men aller mest lettet over at hofta holdt!

Det ble ikke det. 3:20:56. Skuffelsen lå imidlertid mer i å ikke ha klart 3:15 enn de 56 sekundene over 3:20. Umiddelbart var dog det eneste som betydde noe at lidelsen var over. Mer sliten ved målgang enn jeg kan huske å ha vært noen gang, kanskje bortsett fra debuten, ville jeg bare hvile.

Sedvanlig høytidelig mottak av medalje samt en liten eske med litt næring, en finishertrøye og annet fra flinke unge frivillige, fantes det heldigvis krefter til, men deretter var det en befrielse å kunne synke krøkkete og smertefullt ned inntil et gjerde i visshet om at jeg kunne bli sittende der en stund, og vente på Pippi.


Pippi og Proffen reunited! Pippi hadde god følelse hele veien og var godt fornøyd med både arrangementet og eget løp!

Etter gjenforeningen gikk det slag i slag. Buss tilbake til Edinburgh der hotellet lot oss bruke spa-garderobene selv om vi hadde sjekket ut på morgenen. Vi rakk også en god burgermiddag med en særdeles velsmakende lokal øl på uteservering i byen før det bar tilbake til flyplassen og hvert vårt fly. Skarve 33 timer etter ankomst så jeg Edinburgh krympe og bli borte langt der nede.
- Maratonweekend på speed, rakk jeg tenke før utmattelsen tok overhånd.

Hvor mye betyr vinden, sånn EGENTLIG?
I dagene etter løpet har jeg lurt på hvor mye vind egentlig påvirker prestasjon i løp. Etter Two Rivers var jeg overbevist om at jeg hadde klart sub 3:15 om det ikke hadde vært for vinden de siste åtte kilometerne. Etter Edinburgh fryktet jeg at det var formen som hadde forfalt. Greit nok at vi hadde motvind de siste 12, vi hadde da også tilsvarende medvind fra fem til tretti kilometer.


Oppløftende lesing for den skuffede maratonløper. Selv på slutten, da det føltes som jeg stod stille, passerte jeg mer enn dobbelt så mange løpere som passerte meg. Og selv om tiden ble svakere enn håpet, er plass 32 av 2.532 damer, og 436 av 7.300 deltakere totalt klart godkjent. 

De fleste svar finnes på internett, så jeg googlet og fant fin, skuffelsesdempende informasjon på nettsiden runnersconnect.net. I artikkelen How much will running in windy conditions slow you down? står følgende:
"While a tailwind does aid performance significantly, you only “get back” about half of what you put into a headwind when you turn around and run with it at your back."
"For example: If you are running 6:00 mile pace with a 10mph tailwind, a tailwind equivalent would increase your performance by about 6 seconds per mile. However: The equivalent headwind (6-minute miles into a 10mph wind) would slow you by about 12 seconds per mile."
I følge statistikk-dashboardet fra arrangøren var vinden på 36 mph. Om det blir riktig å gange de 12 sekundene med 3,5-ish, så er det snakk om rundt 40 sekunder ekstra pr mile. Det kan stemme ganske bra med mine kilometertider.

Neida, det betyr ikke så mye egentlig, men da vet jeg at formen trolig fremdeles er god og at grunnlaget for å bygge videre mot sub 3:10 til høsten er på plass. Det er motiverende!


I bunn og grunn enig, men en del bra ting kan man helt klart oppleve godt inne i komfortsonen også. Spesielt post-maraton. Å sitte i solen på en uteservering, diskutere dagens opplevelser og nyte lokalt, gyldent brygg. For eksempel. 

Inntil for et par dager var det fem måneder til neste maraton: Göteborg i oktober. Om det er frykten for at formen skal glippe, ønsket om å bli ferdig med å runde femti maraton nå som det er så nære - eller bare ren avhengighet av denne vanvittige miksen av selvplaging og endorfiner - er ikke godt å si, men den 15. juni blir det igjen maratonstartnummer på skjorta. Tefloneffekten er tydeligvis sterk "in this one" for tiden: sykt nok gleder jeg meg til 42,2 tøffe kilometer i Nordmarka Skogsmaraton!

Janicke