Post maraton, snart maraton

Noen dager i London sammen med familien gjorde godt og ga lite rom for tanker om 'hvorfor' og ergelse over søndagens ti minuttene på overtid. I trappene opp og ned på tube'n fortalte lårene tydelig at de har vært med på mer enn en treningsøkt, men selv om trappegelenderne ble brukt mer aktivt enn vanlig var det ikke begrensende. Mizunoene (Wave Elixir 7) gjorde dessuten sin jobb på ypperlig vis; ingen blemmer, gnagsår eller kapitulerende negler. De får ganske sikkert oppdraget i Stockholm også.

Og det er ikke til å unngå at det nå, tilbake i hverdagen, begynner å svirre noen tanker rundt nettopp Stockholm. Maraton nummer fire. Hvordan kan jeg best forberede meg disse fem ukene frem til løpsfesten hos söta bror?

Jeg tror svaret er 'fart'. Så langt i år har fokuset vært mengde og lange distanser, og jeg følte nok allerede før London at det stort sett gikk litt for sakte på fartsøktene. Det er ikke så rart, kroppen var stadig sliten etter de mange og lange turene i klassisk lapskaustempo; litt for raskt for lavpuls og litt for sakte for intensitetsøkt. I løpet av disse få mellom-maraton-ukene blir det uansett ikke tid til mange langturer, og fartsfokus passer også veldig godt med at løpssesongen nå har begynt for alvor:

26. april: Follotrimmen nr 1 (5 km) - CHECK
28. april: Sentrumsløpet (10 km)
1. mai: Mosesstafetten på Oscarsborg
2. mai: Follotrimmen nr 2 (5 km)
9. mai: Follotrimmen nr 3 (7,4 km)
13. mai: Göteborgsvarvet (21 km)
24. mai: Follotrimmen nr 4 (6,3 km)

Med unntak av Göteborgsvarvet; Mange korte distanser - perfekt for fart!

På det første løpet i Follotrimmen skulle jeg imidlertid ta det rolig. Flere har advart mot å kjøre på for mye for fort etter maraton, og jeg tenker jo at det er lurt å ta det med ro en uke eller to. Men tanker er ikke alltid like enkle å overføre til handling. Med startnummer på brystet, trasé som gikk forbi huset mitt to ganger, en gjeng SkiLøpere i første startpulje og masse annet kjentfolk samt bein som føltes bra, var jeg sjanseløs da startskuddet smalt. Om det var lurt? Vet ikke. Men det var herlig å gi gass. Ingen frykt for å gå i noen langvarig vegg, her var det bare å la bena fly.

Ser riktignok ikke ut som jeg flyr, men blid er jeg i alle fall. 

Foto lånt av Kondis som naturligvis var på plass.

Veldig hyggelig å omsider treffe Kondisblogg-kollega Frode. 

I dag skal disiplinen være sterkere. Jeg har virkelig tatt meg ut i Sentrumsløpet de to siste årene. Jobbet hardt hele veien og kommet inn på omtrent samme tid (Seks sekunder på rett side og Klar for Sentrumsløpet). Det opprinnelige målet for Sentrumsløpet 2012 var å ta soleklar pers. Ja, "var"! Det var inntil London Marathon havnet i kalenderen. Men ettersom jeg ikke har gitt beskjed om at målsetningen er justert har jeg fått plass i startpuljen som skal løpe under 40 minutter. Jeg får bare stille meg bakerst, for tidlig startpulje til tross (finnes det noe verre enn ambisiøse og overoptimistiske løpere som tror at rett startpulje kan garantere oppnåelse av drømmetiden?) i dag skal det luntes av gårde, nytes og oppleves - IKKE jages. Det er i alle fall ambisjonen.

Lykke til til alle som løper løp i dag! Kanskje vi ses. (c:

Janicke

London Marathon: Skuffelse og glede

Ninja-sommerfuglene i magen, som gjorde et aggressivt fremrykk et par dager før avreise, innså til slutt nederlaget. På plass i London har det kun vært sporadiske og små angrep.

   

Eksempel på nervetriggende ting i omgivelsene.

Ettersom jeg hadde skaffet startplassen gjennom Springtime Travel benyttet jeg muligheten til å bli med på deres morgenjogg dagen før dagen. Det ble en hyggelig liten skavle-runde rundt Kensington Gardens. Deretter bar det ut til maraton-messen for å hente startnummeret, chip og velfylt goodiebag.

Fornøyd med startnummeret. Kermit også tydeligvis.

Resten av dagen ble tilbrakt med familien og medførte, som alltid på slike maratonreiser, mer gåing enn det jeg hadde planlagt. Man er da tross alt turist.

Maratondagen

Hotellfrokost klokken 06:00. Bare spente løpere.

Sko på. Chip på.

Kroppen kjennes bra. Klærne sitter bra. Alt er egentlig optimalt. Kan dette være dagen for sub 3:30?

08:30

Bussen har tatt Springtime-løperne ut til Greenwich Gardens. En enorm, flott gresslette. Sittende på en hvit plastikkregnkappe som jeg heldigvis ikke behøver å ha på - solen skinner fra nesten helblå himmel - føler jeg meg relativt rolig. 

 Stor slette og stor stemning.

Kroppen er klar. Jeg har til og med sovet mer enn jeg pleier. Løpere strømmer til og dokøene vokser, men går overraskende raskt unna. På storskjerm får vi stemningsbilder fra sletta og ser eliten starte. Det skal bli godt å komme igang.

09:30

På plass i startgruppe fire - vi som skal løpe på 3:30. Jeg ser for meg alle løpebildene jeg bladde igjennom på iPhonen under bussreisen ut til start. Glimt fra løp, treningsturer og opplevelser gjennom høsten og vinteren. Som en beretning om den lange reisen hit. 

Forskjellige løpere legger forskjellige kriterier til grunn

når maratonantrekket skal velges...

Det flagrer overskuddsplagg og tomme vannflasker over hodene på oss. Alle tripper. Ser på hverandre. Ser på skoene (egne og andres). Fransisco fra Venezia slår av en prat. Maratonerfaringer. Tiden går med ett veldig raskt.

09:45
Startskuddet! Hører det ikke, men tar del i jubelen og applausen som følger. Ikke lenge etter begynner massen å sige fremover. Det er løpere på alle kanter, men jeg holder hodet kaldt. Unngår å stresse. Unngår å løpe opp og ned av fortauskanter for å komme forbi. Noe erfaring har jeg tross alt tilegnet meg; Det er veldig lite å tjene på å løpe slalom, og det koster mer enn det er verdt. Når jeg ser de blå markeringene på asfalten, den optimale linjen som eliteløperne følger, forsøker jeg å ligge tett opp mot dem. Fartsholderen for 3:30 ligger rett foran meg, og jeg er bestemt på å bite meg fast her. Jeg vil følge ham herfra til evigheten (det vil si: 26,2 miles).

5 miles
I stedet for kopper med vann får vi Nestlé-flasker med drikketut. Praktisk, men 0,33 liter er mye mer enn jeg trenger. Synes det er for ille å kaste den vekk etter bare en slurk så jeg bærer den med meg. En mann peker på flasken og lurer på om han kan få. Litt overrasket rekker jeg ham den og bedyrer smilende at jeg ikke har noen alvorlige sykdommer. "I don't care," svarer han smilende tilbake. Han er fra Nederland og skulle egentlig løpe på 3:20 men havnet ved en bom i en gruppe lenger bak. Det er fint å ha noen å prate med.

8 miles
Jeg klemmer i meg den første energi-gelen og fyller på med vann. Planen er å ta en gel-tube cirka hver åttende kilometer fra nå. Det skal være nok for å holde hele veien inn.

10 miles
Farten er god og det kjennes bra. Gleder meg til å nå 13 miles. Halvveis. Er utålmodig på å ta fatt på den delen av løpet som er den virkelige maratonen.

Brorparten av løperne har t-skjorter prydet med navn på sykdommer jeg knapt har hørt om. Jeg føler meg nærmest egoistisk som ikke løper for en eller annen "charity". Det er mye å se på; løpende tigre, ballerinaer, smurfer og annet. Ja, og Kermit hadde faktisk skaffet seg et eget startnummer. Hele veien er løypa flankert av ivrige og jublende tilskuere. Dette er stort!

Jeg holder fortsatt tritt med fartsholderen, og min nye nederlandske venn serverer meg vannflasker når vi passerer drikkestasjoner og jeg ikke forsyner meg selv. Det føles bra å ha ham i nærheten.

15 miles
Over halve løpet unnagjort, men så veldig mye mer enn halvparten gjenstår. Jeg begynner å kjenne det. For tidlig! Altfor tidlig! Ser noen løpere som går. Tenker lettet at da blir jeg i alle fall ikke den første, men tar en indre runde kjefting på meg selv for engang å tenke slik. Jeg skal da ikke gå! Ligger fortsatt i rute for sub 3:30. Jeg plugger inn øreproppene og kjører igang London marathon-spillelista fra Spotify. Bare må ha musikk.

18 miles
En fartsdump fører nesten til katastrofe. Ikke på grunn av farten, men fordi jeg kikker på miles-fartsbåndet og forsøker å finne ut hvordan jeg ligger an og dermed ikke er obs på forhøyningen. Fire, fem steg løper jeg faretruende og tyngdekraftutfordrende foroverlent med armene bakover i desperat forsøk på å justere tyngdepunktet. Jeg er overbevist om at jeg kommer til å falle, og hører et susende "ooooh" fra publikum rundt. På mirakuløst vis fortsetter jeg uten å smake på asfalten. Lurer litt på om jeg skulle ønsket at jeg hadde falt, og dermed sluppet de resterende 8,2 miles. Tanken på fullført London maraton, og medalje, gjør heldigvis at jeg ender opp med rett svar. Medaljen er faktisk det som motiverer meg mest. Skrudd.

22 miles
Lysten til å gå er overveldende. Mange går. Jeg har presset meg lenge. Justert farten. Har fylt på med næring som planlagt. For mye? For mett? Har lovet meg at jeg i alle fall ikke skal gå før jeg har rundet 36 kilometer. Nå er jeg der. Egentlig har jeg lovet meg at jeg ikke skal gå i det hele tatt. Det er den siste bastionen. Drømmetiden 3:20 var aldri innen rekkevidde. Sub 3:30 er tapt. Jeg tviler på at pers er mulig. Men jeg kan redde min egen ære - overfor meg selv - om jeg bare unngår å gå. Fortsett å løpe for pokker!

Med jevne mellomrom passerer jeg løpere som blir tatt hånd om av funksjonærer eller ambulansepersonell.  Stadig flere går! Og så går jaggu jeg også. Noen skritt. Banner hoderistende men lydløst. En løper dytter meg vennlig i ryggen i dét han passerer: "Come on." Jeg jogger igjen. En stund.

25 miles
London Eye. Big Ben. Parlamentet. Jeg har gledet meg til å løpe her. Nå fatter jeg ikke hvorfor disse konstruksjonene skulle gi noen som helst glede og motivasjon. Det er bare tungt og vondt. Hordene med publikum som har støttet oss absolutt hele veien er enda mer støttende enn noen gang. "You are doing good", "Come on", "Nearly there". Hvordan kan en skarve mile føles så himla lang? Jeg har gått i flere omganger nå og er oppgitt og skuffet over meg selv.

26 miles
Litt lenger frem proklameres det på store postere at det er 600 meter igjen. Sekshundre meter! Det er bare halvannen runde på banen. Jeg ser på klokken. Kanskje kan jeg klare sub 3:40? Da må jeg ikke gå ett eneste skritt til! Jeg har utrolig lyst til å gå. Nei, nei, NEI! Dette er din siste mulighet til å bevise for deg selv at du i alle fall har et snev av mental styrke!

Nytt skilt, bare 300 meter nå. Jeg ser målseilene der fremme. Ser på klokken. Det kan gå, men da må det skiftes gir. Og endelig klarer jeg å mobilisere et eller annet. Farten øker markant. Jeg passerer løpere. Jeg passerer en løper utkledd som et gigantisk Pink Lady-eple. Er klar nok til å tenke "Herregud, tenk å bli slått av et eple!". Målseilet kommer nærmere.

26,2 miles
Endelig målmatten! Jeg stopper klokken på 3:39:58. Så klarte jeg i alle fall dette siste fattige målet, og på merkelig vis er det helt greit. Alt er i grunn greit. Et visst fysisk ubehag er ikke til å komme utenom, men den mentale kampen er endelig over. Løpsfunkjsonærene gestikulerer at vi skal fortsette å gå. Jeg ser de sier noe også men hører ikke hva. Går uansett. Noen kollapser og trenger hjelp, og jeg tenker at så ille er det i alle fall ikke med meg. Er tørst og håper at vi snart får vann.

Som en zombie subber jeg opp på en liten plattform hvor funksjonærer klipper av chipen og smilende sier "Well done", og selv om misfornøydheten murrer et sted langt inne i meg varmer ordene og det overbevisende smilet. Tre skritt frem står en dame og plukker frem en medalje blant de mange hun har hengende over armen. Min medalje! Hun ser meg varmt inn i øynene når hun henger den rundt halsen på meg. "Congratulations! Well done." "Thank you!" svarer jeg oppriktig.

Vi blir sluset videre til fotografering, og deretter får vi en ny tung (!) goodiebag med blant annet vann (viktigst) og finisher t-shirt. Videre forbi lastebilene med bagasjeposer. Jeg har ingenting å hente der, men gledes av flere spontane applauser og "well done"-rop fra funkjonærene som håndterer bagasjeutleveringen. Det slår meg at de må ha blitt veldig godt opplært og instruert. Noe å ta med til SkiLøpet.

Endelig medalje. Sliten og veldig glad!

På familiegjenforeningsområdet for utenlandske løpere setter jeg meg endelig ned. Det er en ikke helt enkel oppgave i seg selv, men behovet for å sette seg ned overgår ubehaget ved å gjøre det. Og snart er ektefellen og jentene der, glade og stolte, og jeg bestemmer meg for å legge all misfornøydhet til side og bare glede meg over en ny fullført maraton. Tiden, offisielt 3:39:56, er absolutt ingen dårlig tid! Hvorfor det ikke ble sub 3:30 denne gangen, og hva som skal til for å løpe ti minutter raskere, har jeg mer enn nok av tid til å gruble over senere.

Three down, two to go!


Janicke

London calling!

Omsider tid for avreise! Koffertens innhold vitner om at det ikke er ferie som er hovedmålet: Pulsklokke, løpetaske, Yt (før trening), løpesko, energigels og diverse løpetøy for all slags vær dominerer. Noe gammelt overtrekksløpetøy som kan hives når starten går er også med; det er fare for både kjølig og fuktig vær i London på søndag.

De perfekte maratonskoene?

Skovalget er avgjort. Det blir Mizuno Wave Elixir 7. Vi stiftet bekjentskap gjennom Löplabbets lettvektsskotest og snakk om kjærlighet fra første løpetur. Herlig kombinasjon av passform, vekt og demping. At de i tillegg er riktig så snasne å se på er ingen ulempe. Håper dog maratonslitet ikke blir så ille at jeg ender opp med å nistirre på dem de siste 10...

Indre status dagen før dagen: ydmyk men klar. Studier av andre bloggeres ferskeste maratonopplevelser har sendt meg ut i nye og blandede grublerier. Tim, Frode, Espen nådde - av forskjellige grunner - ikke sine mål. Det er så mye som skal klaffe, og bare enkelte av de mange variablene kan man kontrollere. Utover det er det bare å "gilla läget". Pluss tretti grader i Boston for eksempel. Man kan ha trent optimalt, nådd matchvekt og være i topp dagsform og allikevel ikke ha en sjanse på drømmetiden. Årets vinner i Boston løp ti minutter saktere enn fjorårets vinner!

Men er det ikke nettopp dette som er med på å gjøre maraton så forlokkende, og er det ikke nettopp dette som gjør beruselsen over fullføring, og eventuell måloppnåelse, enda litt sterkere. Jeg tror det.

Here goes!

Snakkes "på den andre siden".

Janicke

Tom. Daff. Avventende.

Det er kort oppsummert status når det gjenstår en uke. Spenningen er der, men en tettpakket arbeidsuke har heldigvis forhindret nervøsitetsbyggende grubling. På den annen side har jobbmengden ført til altfor korte netter. Søvn rykker derfor opp som fokusområde nummer én nå.

Startbeviset dumpet ned i postkassa denne uka og medførte (som alltid) et akutt, men heldigvis kortvarig, anfall av sommerfugler på speed.

Startbevis i postkassa betyr at det nærmer seg.

(Gammelt jungelord)

Jeg har sans for fine tall, så om man har tro på at det kan være av betydning så har kanskje startnummer 56789 positiv effekt. På den annen side består det bare av høye tall. Hmm... Enda godt jeg ikke bryr meg om slikt.

Sammen med startbeviset lå det også en t-skjorte. London Marathon var fulltegnet da jeg bestemte meg for å løpe, så startplassen ble skaffet gjennom Springtime Travel i Sverige. Derfor var det overraskende og hyggelig å få en blå og rød t-skjorte med Norway-trykk både på front og rygg. Dessverre er den i overkant stor, men tanken var jo god.

Ikke like ille som i Kina, men ikke så langt unna.

Rart at dette med t-skjorter skal være så vanskelig (note to self; test størrelsene på t-skjortene som skaffes til SkiLøpet).

Denne helgen har maratonspenningen blitt boostet av tanker på alle andre løpere og bloggere som gir seg i kast med sine store prøvelser. Marathon Rotterdam, nye Holmestrand Marathon og legendariske Boston Marathon (fantaserer litt om å være med der neste år) går av stabelen henholdsvis i dag og i morgen. Tusenvis av drømmer skal realiseres - og knuses. Snart har de fasiten med det endelige og ugjenkallelige svaret på spørsmålet de har vridd, vrengt og kvernet på de siste ukene og månedene; Kan jeg klare det?

Jeg håper de får oppleve at de kan. Lykke til!

Syv dager og én time - og fire treningsøkter - igjen.

Janicke

Fra to til tre om to

Om to uker er forhåpentligvis det store prosjektet et stort skritt (egentlig mange små) nærmere suksess. Med tre i bagasjen gjenstår bare to for å nå fem maraton før førti. To høres overkommelig ut. Mye mindre enn tre.

To uker, 14 dager, åtte treningsøkter. Ingen langturer. Masse restitusjon. Denne uken skal tre hviledager overholdes og skoene skal bare forflyttes noen-og-førti kilometer. Jeg biter tennene sammen og gjør som programmet befaler. Det lille som er igjen av tro på måloppnåelse blir bare holdt stabilt av nettopp dette; at disse siste ukene er i tråd med et opplegg satt opp av noen som virkelig kan det.

På dagens økt, den aller siste langtur (sist uke var det siste lange langtur), fikk jeg også bøyd og tøyd litt på viljestyrken. Både hode og kropp var tunge fra morgenen av. Hadde jeg ikke avtalt å løpe sammen med SkiLøper Knut er det mulig at turen hadde blitt utsatt en dag. Don't think. Run. Bare å komme seg ut. Det er ikke uvanlig at formen bedrer seg underveis...

Nei, ikke i dag. Hyggelig selskap og fine forhold til tross, jeg var superfornøyd med å ha kommet meg gjennom 25. I alle fall så lenge jeg unnlot å tenke på at dét bare er drøyt halvveis til 42. For tanken dukket jo opp; tenk å våkne opp selve maratondagen og føle seg slik. Slitent hode, bein fylt med alskens tunge ting og kropp som ikke vil.

Men slik kan man ikke tenke! Tankens kraft må ikke undervurderes; Ved å tenke og tro at man vil lykkes økes sannsynligheten for nettopp det, akkurat som man lettere mislykkes dersom man tenker "dette fikser jeg ikke".

Jeg har en teori om at nettopp dette bidro til mine fire ekstra minutter i Berlin. Helt fra startskuddet smalt, og de 40.000 kroppene ble satt i bevegelse, lurte jeg på når jeg ville møte veggen. På hvilken kilometer skulle det bli for tungt og vondt? Fasiten: kilometer 35. Selvoppfyllende profeti?

Visualisering er viktig. 

Fikk tegningen av eldstemor før Berlin. Kan fint gjenbrukes.

Når den fysiske treningen nå trappes ned skal fokus på det mentale treningen trappes tilsvarende opp. Jeg må tro! Jeg må tenke at hele løpet blir bra. Slitsomt og tungt i perioder, definitivt, men kanskje er det ingen vegg. Kanskje er veggen mer som et forheng, eller velsmurte saloon-svingdører.

Fra nå av skal seiersbildet defineres med synsintrykk, følelser, lukter og lyder: Målseilet! Kakofonien av elektroniske pip fra løpernes chiper i dét vi passerer de siste tidregistreingsmattene. Den stabbende overgangen fra løping til gange. Armene i været. Smilende funksjonærer og medalje rundt halsen. Glade jublende mennesker, slitne løpere, gele-ben og en voksende, boblende glede ispedd varm og behagelig ro. Lykken over - og vissheten om - at maraton nummer tre er i boks, sub 3:30.

Janicke

Løpekropp?

Nedtrappingsuke nummer én før London Marathon er godt i gang; to hviledager og to treningsøkter i løpet av ukas fire første dager. Akkurat som forventet er løps-selvtilliten i fritt fall. For å unngå fosterstilling og gryende fantasier om DNS studerer jeg treningsprogrammet opptil flere ganger om dagen: Joda, det står hviledag i dag også

Angsten er nå midlertidig stillet ettersom programmet bød på en økt i dag: Korte intervaller. Vanligvis skremmer intervaller meg, men nå tar jeg hva som helst! Den gnagende nedtrappingsangsten gjør at jeg forventer at hver løpetur vil være som å begynne helt på nytt, så overraskelsen var stor da oppvarmingskilometerne gikk lett og fint. De påfølgende intervallene, tre serier av fem tohundremetere på rød tartan, gikk greit nok. Jeg savnet SkiLøperne til å pushe meg det lille ekstra, men fikk pulsen godt opp allikevel.



Nei, jeg koste meg ikke under disse intervallene heller, men den mentale tilstanden etterpå er definitivt verdt innsatsen.

Daglig får jeg et spark i rumpa av Runners World - på e-post. Runners World's daily kick in the butt er motiverende og/eller artige sitater fra alle typer løpere; verdensmestere og mosjonister. I forrige uke kom denne:

"I don't have a runner's body, but I have a runner's heart - and that is all you need."

Den appelerte til meg umiddelbart, men så ble jeg usikker. Hva er egentlig en løpekropp? Mennesket er jo bygget for å løpe. Som barn begynner vi å løpe så fort vi mestrer det, og gjennom tidene har vi vært avhengige av det for å overleve, enten det har vært for å skaffe mat eller å rømme unna farer - eller nå toget.

Joda, jeg skjønner hva som menes, og det var nettopp derfor sitatet gikk rett hjem til å begynne med. Dette er et tema som stadig dukker opp i tankene når nye mål skal settes opp eller nås. Jeg vet at persene kunne blitt presset lenger ned med litt mindre kroppsmasse. Jeg vet at fem kilo kan utgjøre ti minutter på en maraton og jeg er fullstendig klar over at jeg har vesentlig høyere fettprosent som, og adskillig flere kilo å bære på, enn Grete Waitz, Ingrid Kristiansen, Kirsten Marathon Melkevik og de andre toppløperne hadde/har.

Men at kroppen min ikke er tunet for nasjonale eller internasjonale rekorder betyr vel ikke at den ikke er en løpekropp? Den har tross alt muskler nok til å løpe ganske langt.

Joda, jeg skulle jeg gjerne hatt ti "gratisminutter" når jeg løper mine neste maraton, men inntil det får jeg løpe med den løpekroppen jeg har.

Som en naturlig oppfølging - og avslutning - på tankedrodlingen rundt dette dukket følgende Bill Rodgers-sitat opp fra Runners Worlds daily kick in the butt for et par dager siden:
"Anybody can be a runner. We were meant to move. We were meant to run. It' the easiest sport."

Bifalles.

Janicke

Herlig løpenerding!

Å stille klokken lørdag morgen for å være sikker på å rekke toget til Oslo for så å reise videre til Hakadal slik at man kan ta bena fatt og løpe tilbake til Oslo - vel, for en del mennesker vil det virke som ren idioti.

For å være på den sikre siden.

Men akkurat denne turen hadde jeg sett ekstra frem til av flere grunner:

• Det er stas å løpe på nye, ukjente veier; Jeg har tråkket de fleste gater i Ski og omegn rimelig mange ganger nå. 
• Å løpe fra A til B i steden for A til A, som på en tung dørstokkmildag kan virke nokså unødvendig. Å ta toget til B og videre til A for deretter å løpe tilbake til B og ta toget hjem igjen er kanskje ikke så mye mer meningsfylt, men det er på et vis motiverende å løpe "hjemover" hele veien. 
• Det var en ganske stor gjeng som skulle løpe, og dermed en ypperlig mulighet til å treffe andre likesinnede - jepp, andre løpenerder - som også fant det for godt å ta toget til Hakadal for deretter å løpe tilbake.

Rett og slett et lite løpeeventyr.

Å stille klokken var naturligvis helt bortkastet. Jeg våknet lenge før og fikk god tid både til å legge inn en arbeidsøkt og til å forberede langturen. Valg av sko, klær, drikkeflaskefyll (vann og solbærsaft) og næring (energigels). Av en eller annen grunn ble jeg nervøs da jeg satt på toget. Hadde jeg på nok klær? Solen skinte men vinden var bitende kald. Kom beina mine til å orke dette? De siste dagene har ikke vært oppmuntrende i så måte. Og hvordan er egentlig de andre løperne? Nervøsiteten ble fort glemt da Anna kom på toget på Holmlia, men gjenoppstod under neste togetappe; Hvor langt vekk var egentlig Hakadal?

Hele sytten løpere gikk av toget på Hakadal og det ble en real runde med håndhilsing. Tviler på at noen av oss husket mange av navnene etterpå, men mye kan heldigvis plukkes opp i løpet av en tre timer lang løpetur. I samme øyeblikk som alle hadde fått kontakt med sine satellitter var vi igang. Mot Oslo. Hjemover.

Turen er dokumenter med bilder på Mosjonistens blogg.

Solen strålte, den gufne kalde vinden hadde gjennomgått et personlighetsksifte i løpet av togturen og førte oss vennligsinnet og støttende i riktig retning. Og praten var godt i gang før første kilometeren ble passert. Ut i fra denne gruppen å dømme er løpere særdeles trivelige og sosiale mennesker!

Mange samtaler senere, og med rundt 28 kilometer på Garmin, vinket jeg farvel. De andre skulle til Nydalen mens mitt mål var Oslo sentrum. I nedoverbakkene kjente jeg hvor slitne beina var, men det var bare å kjøre på. Og ta toget hjem.

Raus distanse på Garmin + stor velfylt London-kopp med engelsk te
+ kokosbolle + restitusjon i stor, myk stol = deilig lørdagsettermiddag.

Konklusjon: Dette skal gjentas! Ideelt sett burde jeg hatt noe tørt/varmt å skifte til; Sykkelturen hjem fra stasjonen ble iskald. Men ikke noe en nydelig, varm dusj ikke kunne fikse.

Løpelykke!

Janicke