søndag 22. mai 2011

Lettbent vs trettbent i Göteborgsvarvet

Klokkeradioen var klar til dyst klokken halv syv, men hvorfor vente på den når man kan stå opp halv seks i stedet? A-mennesker får kanskje litt knapt med søvn, men desto mer ut av dagen, så før mann og døtre var på bena hadde jeg smurt gode frokostostpakker til alle. En boks havregryn med melk som jeg skulle ha til lunsj var også fikset. Geit å holde seg til det vante før man skal ut og prestere. Havregrynen glemte jeg imidlertid igjen i bilen da jeg ved elleve-tiden tok farvel med familien ved Liseberg. Planen om å spise noe kjent og kjært før løpet gikk dermed i oppløsning. Vel, vel, jeg fikk bare lete opp et alternativ etter nummerlapphentingen.
Lett nervøs før avreise...

Køen for å hente ut nummeret var milelang, men gikk overaskende raskt unna, og bankkortet fikk ligge i fred gjennom expoen. Er det mulig å unngå oppbevaring av ting som må hentes etter løpet gjør jeg helst det. Liker best å bare komme meg vekk etter fullført løp. Litt sånn "hit and run" - eller i dette tilfellet "run and run".

Göteborgsvarvsspecial til sjuttifem kronor.

Lunsjen ble en Göteborgsvarvsspecial; en pastasalat med kylling, mais, tomat og erter. Jeg satt meg i solen og dyttet i meg en passe mengde og håpet det ville fungere bra som brennstoff. Etter en obligatorisk tur i de blå plastboksene bar det til startområdet.

Med plass i startgruppe tre ble det oppstilling uvanlig langt fremme, og jeg tok plass ved tauet helt i front av startgruppen. Hvorfor ikke liksom?

Så fantastisk mange løpere det er med i dette løpet! Og så mange tilskuere som stiller opp og heier hordene frem. For ikke å snakke om alle funksjonærer som gjør et realt stykke frivillig og ulønnet arbeid denne helgen. Imponerende!
 Nesten klart til start. De gule skjortene foran oss er
de som har deltatt i alle 30 varv. Kult!

Startskuddet for gruppe tre gikk et kvarter etter elitens, og det ble raskt tydelig at det ville bli vesentlig færre å løpe forbi i år. Perfekt vær, passe mett, passe påkledd; alt lå til rette for at jeg skulle nå målet om sub 1:40. Kanskje til og med ny pers?

Farten ut fra start var optimistisk. Det er simpelthen umulig å ikke la seg rive med, men jeg innså at jeg ville slite med å komme til mål i 4:13-fart. "Rolig, rolig, Janicke, det er langt igjen.". Men hvor mye skal man egentlig holde tilbake når bena vil frem og forbi? 4:26. Bør vel sakke av litt til. 4:36. Ok, det kan jo gå. Det går jo så greit nå. Flyter bare på, energieffektivt og fint. Over Älvsbybron. "Jøss, er vi her alt?" Videre, fremover. Nesten ingen hindringer, bare å kjøre på. Før jeg fikk sukk for meg ble ti-kilometersmarkeringen passert på drøyt 46 mimutter.

Hittil hadde jeg forsynt meg med et par slurker sportsdrikk og/eller vann ved nesten hver drikkestasjon. Skulle pokker ikke gå tom nå som jeg lå an til pers.

Etter elleve kilometer konstaterte jeg lykkelig at det var under en mil igjen. "Pytt, det er jo bare småtteri!" Men på en eller annen måte forskjøv tids- og distanseoppfattelsen seg ved nettopp elleve kilometer. Det gikk fortsatt greit, og farten var fortsatt bra, men det virket plutselig lenger mellom hvert kilometermerke. Opp på bro nummer to. Jeg synes det var bra med litt annet etter alt det flate, men bakken var lang! "Opp på tærne, bruk armene. Blikket mot toppen. Snart oppe, og da kan jeg hvile i nedoverbakken på andre siden."

Så er det Avenyen! Jeg ser av en eller annen grunn alltid frem til Avenyen, men det var der jeg endelig ga opp målet i fjor, og i år fortalte plutselig hjernen min meg at jeg like godt kunne bryte. Akkurat som i Fredrikstad bestemte mitt egenstridige hode seg for å bare stoppe. Der. Med absolutt maksimalt publikum. Men akkurat som i Fredrikstad fikk jeg avverget det i siste liten. Flere ganger gjentok det seg, og selv-psykologen Janicke fikk seg en real akuttpasient å jobbe med.

Så himla lang den Avenyen er! Jeg ga fullstendig "F" i alle mål om pers og sub 1:40. Eneste mål var å komme helt til mål.

Det føltes som minst to kilometer mellom markering 16 og 17 og jeg hadde smertefullt friskt i minnet hvor langt det er igjen etter slitet opp og ned Avenyen. Hadde jeg vært for flink til å drikke underveis? Jeg kjente meg i alle fall forferdelig tung nå. To ganger holdt jeg på å snuble i midtstripa. Så sliten var jeg! Et litt tykt lag maling kunne fort ha blitt denne løperens bane - ja, i alle fall i dette løpet.

Ved 19,5 kilometer var jeg bestemt på å gå, eventuelt bryte, men igjen ble beina overtalt til å fortsette. "Det får være måte på idioti! Én og en halv kilometer fra mål?" sa jeg til meg selv. "Jo, men det er jo mange andre som går," forsøkte jeg meg. Beina fortsatte likevel i opplevd sneglefart, men tross alt løpende.

Ved 20 kilometer løsnet det litt. "Under fem minutter igjen. Du klarer ikke målene, men du har i alle fall ikke gått. Ah, det skal bli så himla godt å komme i mål!"

Beina var vonde, men de bar meg frem og inn på stadion. "Ikke langt igjen nå," tenkte jeg lettet og kastet et blikk på klokken som jeg bittert hadde ignorert etter 16 kilometer. "What the f..." Klokken viste 1:39:33! Sjokkert innså jeg at jeg ville klare sub 1:40-målet! Dét satte fart på mor gitt, og på tartandekket frem mot målseilet ble en ukjent siste rest av krefter gledesstrålende ofret.

Hengende over et gjerde rett etter målseilet for å kvitte meg med syre i låra og generell innhenting var jeg å så komplett sliten, men så deilig altoppslukende lykkelig! "Dette er grunnen," tenkte jeg som svar på spørsmålet som jeg stilte meg så mange ganger de siste fem kilometerne. "Dette er grunnen til at jeg utsetter meg selv for sånt slit!"
Lykkelig!Og litt sulten??

Allerede en halvtime senere, i god "run and run"-stil, ble det familiegjenforening på Liseberg. Medalje og nummerlapp fikk sitte på - godt synlig - jeg var  jo "så oerhört nöjd"! Noen timer med karuseller og spill sammen med familien ble en særdeles hyggelig feiring.
 Det er lov med en sjokolade etter fullført halvmaraton.

Den foreløpige og svært enkle analysen av dagens løp har to konklusjoner:
  1. Er du ikke vant til å drikke så mye, så lar du det være i løp også. Gjelder spesielt energidrikk.
  2. Lange løp fordrer lange treningsturer. Det har blitt altfor få 20+ turer i år.

Dette får jeg tenke mer på siden. Akkurat nå er jeg bare lettet og glad og nyter min nyvunne Göteborgsvarvspers. Og så må et halvmaratonløp for ny pers identifiseres. Er sub 1:35 for ambisiøst?

Janicke

17 kommentarer:

Major Pettersen sa...

Imponert! Gratulerer med resultatet og viljen!
Klæm!

kristin sa...

Gratulerer!!
USa hilsen, Kristin Gutt

Silja sa...

VELDIG bra :-) Jeg er veldig imponert!! Og den sjokkisen var da helt klart velfortjent ;-)

Astrid sa...

Åh, jeg fikk frysninger på ryggen da jeg leste om hvor lang Avenyen var, og hvor langt det var igjen etterpå! (Er jo fortsatt traumatisert fra ifjor;)) Men det var utrolig sterkt av deg å kjempe deg framover likevel, og klare målet om sub 1.40! Kjempebra, og jeg sier som Silja, den sjokoladen har du fortjent :P

Janicke sa...

Major Pettersen: Tusen takk! Det som ikke knekker deg gjør deg sterkere, er det ikke slik. Klem til deg også! (c:

Kristin: Tusen takk! Om kneet blir bra får dere begge løpe varvet neste år da. Ungene synes sikkert det er greit med tur til Liseberg også... (c:

Silja: Tusen takk! Det var tungt gitt, men det er lett å takle slit i etterkant, hehe.

Astrid: Avenyen er virkelig lang. Neste år skal jeg forsøke å være i stand til å nyte den delen av traseen. Du fikk jo ditt å stri med i fjor, så jeg skjønner godt traumet, men det er noe med varvet... Melder meg nok på for neste år allerede i dag (og bestiller hotell så vi slipper å reise dit og tilbake på dagen - selv om det funket greit det også).

Ingalill. sa...

Gratulererer

, og for en nydelig løpsrapport. Jeg trodde det skulle bli flyt og glede hele veien, ble nesten litt satt ut da du ville bryte på og like overrasket som det da det ble pers -)
Blir alltid like paff av hvor universielle slik løpsnegativitet og selvpsyking er. Hvordan kroppen lever sitt eget liv og plutselig ikke gidder mer - og hodet må gjøre hele jobben selv.
Uavhengig om du kollapser etter 3km på mølle (host host) eller flyr igjennom Gøteborg.

1.35 er null problem.

Anne Mette Lie sa...

Gratulerer med strålende gjennomføring! :-)

Lille søster sa...

Spennende rapport!
1.35 klare du helt sikkert!

Toneklone sa...

Gratulerer med et strålende løp! Jeg brukte omtrent en time lenger enn deg og elsket hvert sekund. :o) Det var helt fantastisk!
Så du til og med kom på lista over de raskeste norske løperne på Kondis.no. :o)

Janicke sa...

Ingalill: Tusen takk! Flyt og glede litt mer enn halve veien - deretter...huff, men dog. Det virker så ufattelig at man skal kunne gå på en smell når man bare flyter av gårde. Det er helt uforståelig, og så plutselig er man der og man husker plutselig så godt hvor ille det er, og hvor hardt man må jobbe både fysisk og mentalt for hver hundremeter. Fysj. Men jeg gjør det igjen uansett. (c:

Anne Mette: Tusen takk! Ikke helt strålende gjennomført egentlig, men resultatet ble bra.

Lille Søster: 1:35 krever en del bedre trening, men det må jeg jo uansett for å nå maratonmålet mitt. Noe å jobbe mot!

Toneklone: Tusen takk. Det er nok en avveining det der med fart og nytelse - det henger ikke så godt sammen. Så flott at du fikk et fint løp, perfekte forhold, så alt lå jo til rette for det. Visste ikke om listen over de raskeste i kondis, men måtte jo sjekke nå. Må innrømme at det oppleves stort å komme med der. Smilet ble enda et par hakk bredere nå. Ha en fiiiin søndag.

Mona sa...

Gratulere Janicke!Imponert over løpet og at du klarer å videreformidle så levende i etterkant.

Janicke sa...

Tusen takk, Mona. Du kan si jeg opplevde det veldig levende, hehe.

Anna sa...

Hurra for veldig godt gjennomført løp. Neste år stiller jeg meg forrerst sammen med deg;-)

Janicke sa...

Anna: ja, det er å foretrekke! Skal vi gå for sub 1:35 begge to? God tid til å trene oss opp til det. (c;

Anne-Brit sa...

Gratulerer med et flott løp! Så herlig å lese løpsreferatet. Typisk at ulike tanker sloss om oppmerksomheten. Bra at den konstruktive vant!

Marit sa...

Fytterakkern, hvordan er det mulig å løpe så raskt, så langt? Gratulerer så masse, du fortsetter å imponere!

Janicke sa...

Anne-Brit: Tusen takk. Ja, det der med tankene er en bit arbeid man aldri må glemme. Og så må man ikke glemme at man stort sett kommer til å angre på en eventuell beslutning om å stoppe ca 5 sekunder etter at man har gjort det.

Marit: (c: Ville ikke forundre meg om du hadde klart deg ganske så bra også. Men for å få til noe i Göteborg må man altså litt langt frem i startgruppenummer for å ha mulighet.