Spør en løper hva han eller hun frykter aller mest. Svaret vil med stor sannsynlighet være skade. Et eller annet vondt som forhindrer en fra å løpe en eller annen runde som stort sett går hjemmefra og tilbake hjem igjen.
Da foten tidligere i sommer, etter et ublidt og trangt møte mellom stein og glatte røtter, nektet å bære meg på mine daglige turer hjemmefra og hjem igjen føltes det som en tragedie. Det mislykkede forsøket på å løpe etter én hviledag førte meg rett ned i mørk og vond undergrunn. Alle årets mål gikk opp i røyk. Lykkelig løping gjennom sommerens vakre landskaper kunne bare glemmes.
Om jeg i det hele tatt skulle kunne delta i noen av høstens planlagte løp ville det atpåtil sannsynligvis være i en større, tyngre og tregere utgave.
Alt var tapt!
Skremmende tungt å være skadet!
Alkohol. Spill. Narkotiske stoffer. Man kan bli avhengig av så mangt. Etter min tre uker lange (korte?) skadeperiode innser jeg at løpegleden muligens har gått litt over styr. Å ikke kunne løpe var én ting. Det aller verste var å ikke vite når det igjen ville være mulig å løpe. Tanken på at jeg kanskje ikke skulle få løpe mer denne sommeren, løperens drømmeårstid, var så tung å bære at det var skremmende. Pessimismen fikk fritt spillerom.
Blant trøstende ord i skadeperioden, og dem kom det fantastisk mange av (tusen takk!!), fikk jeg ofte høre at erfaingen sikkert ville føre noe bra med seg. At jeg ville komme styrket ut. Midt oppi alt var jeg absolutt ikke mottakelig for denslags, men i ettertid skal jeg innrømme at jeg har lært ganske mye.
For eksempel at det ikke kan anses som hviledag bare fordi man løper med Hoka.
Å løpe med Hoka er IKKE det samme som å ha hviledag.
En misbruker vil alltid finne gode argumenter for å gi etter for avhengigheten. Etter å ha kunnet løpe flere turer uten nevneverdig ubehag i foten havnet jeg utpå. Den anbefalte hviledagen ble erstattet av det som skulle være en lett, komfortsoneøkt. Ved å velge Hoka, som i min misbrukerhjerne er som å løpe på fløyelsmyke, skadevennlige skyer, var det ikke nødvendig å følge rådet om en dags totalavhold etter to (les: tre) løpedager.
Ekte løpelykke = Løperavhengighet - Løperidioti
Når misbrukeren senere oppdager at rusen er bedre enn forventet, tempoet som kjennes veldig komfortabelt er ett minutt raskere pr kilometer enn forventet... Når tilfeldighetene i tillegg plasserer en rygg langt der fremme, en rygg som bare ber om å bli tatt igjen. Da bærer det fort utfor!
At de i overkant tighte leggmusklene fra tempoøkten dagen i forvegen ble ignorert var én ting. At ambisjonene ikke ble senket da det plutselig begynte å gjøre vondt i den høyre hofta var direkte idiotisk. Farten var så god, rusen var så bra... Hofta, og etter hvert både høyre lår, legg og muligens ankel, har jeg slitt med siden. Klassiske følgeskader fordi jeg har lagt om stilen litt av frykt for å plage den opprinnelige skaden i foten. Idiotisk, idiotisk, idiotisk!
Og det er her den aller viktigste lærdommen fra sommerens skade kommer: Lytt til kroppen! Når det gjør vondt, så gjør det vondt av en grunn. Kroppen forsøker å fortelle deg noe; Det er noe som belastes feil og/eller for mye. Ved å ta grep (for eksempel en hviledag) kan det kanskje stoppes, eller i alle fall begrenses.
Av denne egne erfaringen, og en haug av samtaler, mailer og facebook-oppdateringer fra andre løpere det siste halvåret, er min teori at veldig mange av oss kunne spart oss for deprimerende lange skadeopphold ved å fokusere mer på det langsiktige misbruket enn "skuddet" her og nå. Som ivrige mosjonister er det uansett ikke snakk om karriere og avgjørende plasseringer. Vår løping er hobby og drømmemål. Hva er viktigst:
- Å drive kroppen til bristepunktet for minutter og sekunder, eventuelt en egentlig totalt uinteressant rygg, eller
- Å nyte løpingens gleder over tid?
Dette er vel verdt å tenke over på når smerter og ubehag dukker opp.
En avhengig hobbyløpers tilværelse er alltid truet av mørke skyer, men
det viktigste er ikke minutter og sekunder, men å i det hele tatt å kunne løpe.
Hofta, og egentlig mesteparten av det høyre beinet fra hamstring til akilles, skal bli bra raskt. Det handler bare om rett, optimistisk tankesett; Når høyt tempo forverrer ubehaget avventer jeg intervalløktene og nyter komfortsoneturer i vakkert landskap borte og hjemme.
Kanskje artig, nyinnkjøpt "Hoptimist" kan bidra til å beholde optimistisk
tankesett over tid.
Jeg har lært mye mer også, og høstens mål er definert tydeligere enn før. Mer om det siden. Nå er jeg bare overlykkelig over å kunne løpe i det hele tatt.
#løpelykke!
Janicke