søndag 31. mai 2015

Stockholm Marathon 2015 - Helter i regnet

To ganger er et tynt grunnlag å trekke større slutninger på, men for å være på den velvillige siden kan det se ut til å være en sammenheng mellom svensk Eurovision Song Contest-seier, realt drittvær og min deltakelse i Stockholm Marathon. Overraskende nok passet det godt med vinnerlåten Eurforia i rekordkalde 2012. Det var min fjerde maraton, men den første gangen jeg fullførte distansen uten å gå. Det ble også min første negative splitt, og gleden over å ha krefter igjen på slutten var euforisk. Etter å ha sett hvilke mengder vann som Yr forventet under årets løp, så jeg på forhånd ikke bort fra at vi måtte være noe nær ”heroes” for å i hele tatt fullføre Stockholm Marathon i 2015.

Lysten til å løpe maraton har ikke vært helt på topp de siste ukene, men en god opplevelse i Göteborg sist lørdag og avgjørelsen om å ikke gå for pers hadde i alle fall stabilisert skuldrene i noenlunde rett høyde over havet.

Jeg ankom Stockholm midt på dagen fredag før løpet, og da utnyttet jeg likegodt muligheten til å hente startnummeret før de store hordenes inntog på ettermiddagen. Allerede såpass tidlig var det en god del folk i omløp rundt Stockholm stadion og Östermalms IP.


Jeg har en merkelig tendens til å møte på denne karen rundt forbi. I oktober i fjor
møttes vi i Chicago, i november i New York, sist fredag i Göteborg og nå her.
Eventyreren Anders Forselius sykler verden rundt (!), løper maraton - og oppfyller
drømmen til en gutt som døde bare tolv år gammel.

Jeg er imponert over hva svenskene får til. Joda, de er ca dobbelt så mange som oss, men at de har et såpass stort rent maratonløp - rundt 20.000 deltakere - med mange internasjonale løpere er imponerende. På maratondistansen i Oslo er det vel tre, fire tusen deltakere. Svenskene har i tillegg verdens største terrengløp (Lidingöloppet) og verdens største halvmaraton (Göteborgsvarvet). Verdens største!


Da jeg løp Stockholm i 2012 hadde jeg gleden av å kunne jogge lettbent ned denne trappen
etter løpet, forbi de stort sett svært trappenedstigningsutfordrede andre maratonløperne. 
Håper på muligheten tilsvarende arrogant oppførsel i år.

På løpsdagsmorgenen kjente jeg fremdeles ingen nerver. Bare en behagelig, avslappet visshet om at dette løpet skulle jeg ta som det kom. Viktigst av alt var å få en god opplevelse; En maraton som visket ut litt av minnet om marerittet i Paris, og ga litt selvtillit mot Berlin. Noen mer håndfaste mål måtte naturligvis denne målbevisste løper ha:
  1. Gjennomføre min 21. Maraton og få medaljen (i.e. fullføre)
  2. Stockholmspers (sub 3:38:26)
  3. Sub 3:30
Ingenting mer. Virkelig! Eller, ok da; En ørliten drøm om at alt bare stemmer og man kan cruise inn til fantastisk tid har man vel alltid, sånn dypt innerst inne, men jeg visste at om jeg skulle fikse å snike meg under 3:30 så ville lykken være stor (og Paris et litt blekere minne).

Løpsantrekket ble en fleksibel løsning. Det er ikke godt å vite hvor varmt eller kaldt 10-12 grader føles når det skal regne kraftig og i tillegg blåse. Løse ermer og vanter som kunne tas av, og eventuelt kastes, fikk være varmende bidrag til t-shirt og skjørt. Boston Boost ble ofret for Energy Boost. Litt ekstra demping var bra når det uansett skulle løpes "rolig".


Årets Stockholm Marathon ble en light-versjon av 2012-utgaven; Jeg behøvde bare å holde på capsen 
et par ganger, og startnummeret hang fast i tre av fire fester ved målgang (mot to av fire i 2012).


Skjønt, rolig og rolig. Det er ikke så lenge siden det å fullføre en maraton på 3:30 var et drømmescenario. Jeg har bare vært under den magiske grensen fem ganger:
  • Berlin 2013 (3:28:40)
  • New York 2013 (3:28:57)
  • Berlin 2014 (3:23:54)
  • Chicago 2014 (3:22:47)
  • Tokyo 2015 (3:27:49)
For å løpe maraton på tre og en halv time må man holde fem-minutterstempo (4:59 for å være nøyaktig), og det er absolutt ikke alltid et komfortabelt tempo. Selv på trening. Stockholm er dessuten ikke regnet som en "rask løype", og med været som var meldt... Nei, jeg skulle forsøke meg på 3:30, men mål nummer to, Stockholmspers (sub 3:38), var det viktigste og mest realistiske målet.

På plass i startbås C i første startgruppe en halvtime før start satt jeg meg på fortauskanten og studerte fascinert alle løperne som jogget og løp rundt inne i det lille området. For egen del var det helt uaktuelt å varme opp mer enn maks de siste fem minuttene. Man skal tross alt løpe over fire mil. Tiden gikk i stedet med til å skravle med kjente og ukjente nordmenn, svensker og en franskmann. Så var vi igang.

En fartsholder med "3:30" på en gigantisk ballongen lå rett foran meg. Her skal jeg ligge til 30-35 kilometer tenkte jeg, før han etter bare en kilometer forsvant ut til siden og ble borte. Jeg skjønte etter hvert at alle fartsholderne kvittet seg med ballongene sine ganske snart etter start, og bare løp med et lite, men godt synlig, "beach-flagg" på ryggen resten av løypa. Forståelig nok. Jeg så flere av dem lenger foran meg og bestemte meg for å følge dem i stedet. Dersom jeg klarte å løpe i mål sammen med dem, så ville jeg sannsynligvis ha ok klaring på 3:30.

Løypekart for Stockholm Marathon. To "varv", men det andre varvet
har en ekstra del som går over Gärdet og Djurgården.

Løpet... Ja, hva skal man si? Jeg liker Stockholm Marathons to runder. Det gir en god kontroll over løypa og disponering av eget løp, og Stockholm er en fin by å løpe i. Pappa skulle stå ved fire og 15 kilometer og i tillegg inne på Stockholm Stadion. Mine Springtime-kolleger skulle stå ved elleve og 36. Min tante på Lidingö sendte SMS om at hun skulle stå og vifte med et fargeglad skjerf et sted nære mål. Det er ikke ofte jeg på forhånd vet om at det skal være folk på plass i løypa for å heie, og det hadde en herlig effekt på motivasjonen. Det ga også en super mulighet til å dele opp løpet i etapper, slik at distansen ikke ble opplevd som en eneste stor maraton. Som det jo forsåvidt er.

Underveis i løpet møtte jeg også på flere kjente blant både løpere og publikum. Nesten som å løpe hjemme. Skikkelig koselig, og god boost!

Det første spenningsmomentet var Västerbron. I 2012 hadde jeg voldsom respekt for denne broen og stigningen der, men kunne den gang lettet konstatere at den var hyggeligere enn fryktet. I år var jeg bittelitt redd for at jeg hadde avdramatisert den i for stor grad, og at den ville gi motsatt opplevelse. Etter ti-elleve kilometer var den der, og heldigvis hadde den ikke vokst seg større. Vinden som hadde pisket regn i ansiktene våre på Skeppsbron hjalp oss dessuten vennligsinnet over.

Kilometerne tikket unna, og jeg holdt 3:30-fartsholderne innen rekkevidde. Det virket på meg som om de løp vel raskt, og frykten for å måtte slippe dem satt i. Jeg følte meg ikke trygg på at jeg kom til å klare å holde tempoet hele distansen.

- Ikke tenk på det. Dette går fint, du sliter ikke. Bare hold tempoet nå, og ha dem i syne, så kan du - om du orker - passere dem etter 30-35 kilometer. Og orker du ikke å passere dem så er du uansett under 3.30, ettersom de startet litt før deg. Bare hold dem i syne!

Det var stas å se Pernilla, Isabella og Lotta (med norsk flagg printet på et ark i plastmappe) fra Springtime et par kilometer etter første Västerbrokryssing, og heldigvis oppdaget jeg pappa som stod på midtrabatten ved 15 kilometer.
- Pappa! ropte jeg, og følte meg som en unge.
- Dette går bra, kjør på, ropte han entusiastisk tilbake.

Neste delmål var Gärdet. Et stort, område hvor vinden var så heftig i 2012 at flere løpere bare stoppet og lo. I år hadde vi vinden i ryggen i det samme området, så den gikk greit unna. Denne delen, hvor løypa også kommer inn på Djurgården, løper man bare på den andre runden, så den blir liksom en helt separat seksjon av løpet, før man igjen kommer inn på sporet fra første runden. Over broen fra Djurgården til Strandvägen ble troen på 3:30 sterkere. Det måtte jobbes jevnt og trutt, men jobbingen gikk greit, og nå lå 3:30-fartsholderne - fire, fem stykker av dem - rett foran meg.

Ved 29 kilometer oppdaget jeg pappa blant publikum, samme sted som han hadde stått ved fire kilometer på første runden. Det var en bonus, og glad viste jeg tommel opp.
- Dette går kjempebra! Tre tjueåtte, tre tjuesju! Ropte han ivrig etter meg!

Såpass? Hadde jeg så god klaring på 3:30 selv om jeg lå bak fartsholderne? Jeg visste at de hadde krysset startstreken litt før meg, men det var oppløftende å høre at det var såpass mye å gå på.

Regnet hadde vært av og på frem til nå, men ved ca 30 kilometer hadde værgudene tydeligvis bestemt seg for å skru opp krana skikkelig. Greit nok. Capsen beskyttet som planlagt øynene, og jeg var
gjennombløt fra før, men ikke kald.

I 2012 startet jeg innspurten ved 30 kilometer, og selv om jeg ikke følte meg tilsvarende pigg på samme punkt i år var det en indre motor som begynte å ruse litt ved passering av 30-kilometersskiltet i år også.
- Hold igjen litt til, advarte jeg meg selv.
- Du har fremdeles Västerbroen og totalt 12 kilometer igjen!

For andre gang bar det opp Västerbron, denne gang var jeg rett i rygg på alle 3:30-fartsholderne. På toppunktet ropte en av fartsholderne oppmuntrende til alle oss i gruppen: "Grattis! Ni har klarat av Västerbron!"

That's my cue, tenkte jeg. Dags for å veksle opp et gir. Overraskende lett brøt jeg ut og la 3:30-gruppen bak meg. Fra å ha ligget i trengselen rett bak fartsholderne var jeg plutselig i helt åpent lende, midt på den stolte broen, med grå og våt - og alldeles nydelig - utsikt på begge sider. Jeg kunne ikke annet enn å gratulere meg selv med valg av passeringssted.
- EPISK! tenkte jeg, og gliset gikk nesten helt rundt.
Selv om dette ikke skulle holde helt inn, og selv om 3.30-gruppen eventuelt skulle passere meg senere i løpet, så var akkurat dette øyeblikket uansett verdt det.

På Norr Mälarstrand stod fremdeles mine kolleger og heiet på løperne. Var det noen som var helter i pissregnet og vinden i Stockholm denne lørdagen så var det alle de entusiastiske tilskuerne og funksjonærene. Imponerende mange var ute i gatene!

Med seks kilometer igjen og et litt høyere tempo gikk det fremdeles greit. Det kjentes naturligvis i beina at det hadde blitt noen kilometer, men det gikk fint å holde farten oppe. Jeg snudde meg noen ganger for å se om 3:30-fartsholderne kom nærmere igjen, men de ség stadig lenger unna.

Førti kilometer. Bare et lite stykke før vi tar inn på stadioen. Jeg kikket etter tanten min og fokuserte på å passere andre løpere. For hver kvinne jeg løp forbi tenkte jeg "en plassering høyere opp". Ved forsøk på dra på enda litt til ga mine for tiden litt misfornøyde hofter og skinker beskjed om at det ikke var noen god idé. Greit nok. Det var ikke viktig. Med bare to kilometer igjen kunne selv min maratonpregede hjerne regne seg frem til at samtlige mål for løpet kom til å nås. Attpåtil så det, utrolig nok, ut til å bli min tredje beste maraton noensinne.


Gjennombløt men ekstremt glad!

Å løpe inn på staselige Stockholm Stadion er rått! Vi får ca 250 meter der inne, og inspirert av det røde, deilige tartandekket økte jeg farten og passerte løper etter løper. I følge Strava lå farten på 3:57 det siste stykket. Rett før målgang, som et passende punktum hørtes pappas røst fra tribunen.
- BRA JANICKE! 


Finishertrøye, Champis og Medalje - det blir ikke stort bedre enn dét for en 
bobleglad maratonnerd.

Klokken viste 3:26:40 (offisiell tid 3:26:37) og jeg følte meg knapt sliten. Hadde det ikke vært for at det var for mye folk der, ville til og med målet om å jogge ned trappen til Östermalms IP blitt nådd. Sjelden har jeg følt meg så lite preget av et maratonløp. Som en maktdemonstrasjon for meg selv, for virkelig å bevise at marerittopplevelsen i Paris bare var resultat av feil dag, feil form og feil strategi,  jogget jeg i stedet hjem i øsregnet og opp trappen de tre etasjene til leiligheten.

Lettbent is back!

Så får vi se om jeg unner svenskene en ny eurovision-seier allerede neste år.

Janicke

mandag 25. mai 2015

Göteborgsvarvet 2015 - Lys i tunnelen?

Å bomme på target med tyve minutter på halvmaraton er egentlig ikke imponerende uansett hvilken vei det går. Det ligger jo en tanke bak den tiden man har tatt sikte på, enten det er å gi alt for pers, å spare seg for et annet løp eller unngå skaderisiko. Det kan være gode grunner til å holde seg strengt til planen, og å løpe med hodet og ikke hjertet (joda, strengt tatt løper vi vel med bena). Som forholdsvis erfaren løper må det dog være lov å revidere planen underveis. Skjønt; underveis og underveis. Det skjedde vel allerede da startskuddet gikk. Pavlovs løper?


Lange ermer og vanter! Det er ikke uvanlig at det er varmt - og tidvis for varmt - 
under Göteborgsvarvet. I år sørget en kjølig vind for at løpsoutfit'en ble satt
opp med lange ermer og tynne hansker. Men skjørt måtte det bli naturligvis.

Med nesten 65.000 påmeldte løpere er Göteborgsvarvet verdens største halvmaraton! Det kan virke litt rart at 21,1 km i Göteborg, som ikke engang er söta brors hovedstad, trekker så himla mye folk. På plass, midt oppe i alt, er det imidlertid lett både å se og erfare en del av årsakene til at så mange velger seg Varvet: Velorganisert og profesjonelt, inkluderende og hyggelig. Adjektivene kan etter min mening brukes om alle sider av arrangementet, fra nettpåmelding til løpsgjennomføringen samt returen til sentrum etter målgang.


Mye folk! Men med såpass god organisering - og et supert tips fra en
innfødt - fungerer det svært godt uansett.

Det er en megaprestasjon å få et slikt arrangement til å fungere. Tenk på alle mennesker som skal inn på startområdet og finne sine plasser. Selv om området er stort skal det mye til at alle får plass og finner frem dit de skal. Løsningen er naturligvis å fordele løperne utover mange starter. De to første av hele 31 startgrupper - Elite og startgruppe 1 - forsvinner ut fra Slottsskogvallen klokken ett, deretter går det startskudd for startskudd, med noen minutters mellomrom, frem til den siste gruppen sendes ut i løypa klokken 16:00. Det må være litt av et syn fra luften, med tett i tett av løpere absolutt hele runden et par timer.

Sist gang jeg løp Göteborgsvarvet var i 2011 (Lettbent vs Trettbent i Göteborgsvarvet). Da startet jeg i gruppe tre. Året før startet jeg i gruppe 18 (Målet glapp, ny sjanse neste år), og det er ikke til å komme unna at det er to vidt forskjellige ting å starte i gruppe to som jeg gjorde i år (eller gruppe tre som i 2011) og såpass langt bak som gruppe 18 - eller enda lenger bak. Har du mulighet anbefaler jeg på det sterkeste å benytte mulighetene som finnes til å seede seg fremover (seedningsregler). Ettersom det hadde gått noen år siden mitt forrige varv benyttet jeg tiden fra Chicago Marathon til å seede meg helt frem til startgruppe to.


Startnummer 1695 og startgruppe to. Og ja, det ble medalje. (c:

Min løpebuddy og jeg hadde bestemt oss for å løpe forsiktig. Han på grunn av skadet hamstring, og jeg på grunn av generelt kjip løpeform. Jeg antar det er kilometer(over)dosen i Portugal som er årsaken til stadig tunge ben og en følelse av skader som ligger på lur og bare venter på å hoppe frem om de blir tirret. Dessuten står Stockholm Marathon på agendaen neste lørdag. Jeg innså at det var helt nødvendig å ta varvet lungt dersom jeg skal ha noe som helst håp om å fullføre på akseptabel måte der (og for enhver pris unngå en opplevelse som i Paris).

Tidsmålet var ca to timer, og det var nydelig å være så avslappet før start. Det føltes imidlertid litt feil å stille i startgruppe to med dette målet, og vi stilte opp helt bakerst. Heldig var det, for der dukket det opp en Göteborgare som jeg traff på Training Campen i Portugal tidligere i vår. Han skulle løpe på ca 1:30, og med erfaring fra ni tidligere Göteborgsvarv, hadde han stilt opp helt bakerst i startgruppen. Forklaringen var at startskuddet for neste gruppe skulle gå først fem minutter etter vår start. Han lot startgruppen beinfly av gårde i flokk, før han ca et minutt senere selv krysset startstreken og kunne løpe fullstendig uhindret frem.

Genialt! Vi kunne ikke annet enn å følge hans eksempel. De første 7-8 kilometerne, før de raskeste løperne i startgruppe tre tok oss igjen, var det stort sett flere publikummere enn løpere rundt oss, og vi hadde tilnærmet fritt leide. Fritt leide bidro da også til at farten ble høyere enn planlagt. Ettersom det føltes greit og fint for oss begge valgte vi å ikke justerte tempoet ned. Solen skinte, temperaturen var grei, vi cruiset i godt tempo med følelse av full kontroll... Alt tydet på at vi hadde en riktig så hyggelig halvmara foran oss.


Glad før, under og etter løpet. Alt toppet med en superhyggelig
bankett med 28 SkiLøpere. Blir ikke stort bedre enn det. Neste år kommer
jeg tilbake, og da skal det løpes ordentlig fort!

Og en hyggelig og oppløftende tur ble det. Vi holdt litt igjen opp broene og sørget for at vi ikke ble for ivrige, men lot ellers beina holde det tempoet som kjentes bra.

- Heja tjejen!
- Heja Norge! (løpebuddyen hadde t-skjorte med flagg)

Göteborgspublikummet sviktet ikke, og det var tett mellom musikkinnslagene. Jeg smilte bredt det meste av veien, og delte gladelig ut high fives til barn og voksne. Først helt på slutten, de siste tre kilometerne, synes jeg det begynte å bli tyngre. Årsaken viste seg å være at vi - uten at jeg merket det - hadde økt farten. De siste kilometerne gikk unna i 4:30-tempo. En liten stund vurderte vi å øke på for å komme under 1:40, men valgte å la være. Sluttid på henholdsvis 1:40:28 og 1:40:29 var tross alt et godt stykke under to timer.

Målgang er alltid stas, og det var nydelig å - for en sjelden gangs skyld - ikke være sliten. Medaljen var nydelig, og da vi på vei tilbake til sentrum så at det fremdeles var mange grupper som ikke hadde startet, var det ekstra herlig å kjenne vekten av medaljen rundt halsen.

Göteborgsvarvet ble en uventet opptur. At banketten sammen med 28 SkiLøpere på kvelden ble knall var dog akkurat som forventet.

I dagene fremover mot Stockholm Marathon skal jeg løpe minimalt. Godt uthvilt, mest mulig restituert fra tidligere overdrivelser, og forhåpentligvis med godfølelsen fra Göteborg intakt, går jeg for Stockholmspers. Det betyr sub 3:38:26, og bør være grei skuring ettersom den persen ble satt i 2012 da løpet gikk i regn, kraftig vind og generelt var den kaldeste junidagen siden 1928. Utrolig nok ble det min første virkelig gode maratonopplevelse (Eufori i Stockholm). Nå er jeg forsiktig optimist og håper på en ny opptur.

Janicke

søndag 3. mai 2015

Å løpe med kenyanere, nordmenn og svensker

I boken "Å løpe med kenyanere" tar briten Adharanand Finn turen til Kenya for å finne årsaken til kenyanernes suksess. Hva er det som gjør at dem så fullstendig overlegne? Såpass overlegne faktisk, at Stockholm Marathon inntil nylig ville frata dem muligheten til å vinne, slik at andre (mindre gode) skulle få sjansen. Heldigvis snudde de.



Ved å bo og trene sammen med maratonløpingens geparder håper Adharanand Finn å avsløre kenyanernes hemmelighet, og gjennom det - forhåpentligvis - utvikle seg selv til en bedre løper.
Forfatteren skjønner at oppgaven ikke kan løses i løpet av en vanlig ferietur, så han tar med seg kone og tre små barn og flytter til Kenya for et helt halvår. Adharanand Finns egen treningsreise, og hans funderinger rundt kenyanernes hurtighet og utholdenhet, utgjør naturlig nok brorparten av boken. Både barfotløping, kosthold, historie, høyde over havet, gener og miljø tas opp, og det er definitivt interessant å drodle rundt disse faktorene og kombinasjonen av dem. Det som fascinerer meg aller mest med boken er imidlertid skildringen av løpermiljøene og kulturen i Kenya, samt av løperne som har lykkes. Vi får et innblikk i hvordan de lever etter å ha vunnet et internasjonalt løp, og med det en større pengesum som endrer både deres og deres familiers liv.

Forordet i boken er av NRK-journalist Jann Post. Han ble så inspirert av boken at han selv tok turen til Iten i Kenya. Leserbrevene fra hans reise anbefaler jeg også å lese: Post-kort fra Kenya.

Det er inspirerende å lese løperlektyre. Som Adharanand Finn drømmer også jeg om å bli en bedre løper. Jakten på nye maratonperser fører meg neppe til Kenya, men jeg er villig til å gjøre ganske mye for å nå Chewbacca-målet i Berlin i september. Gjennom de siste månedene, både hjemme og på reise, har jeg lyttet til og diskutert med norske, svenske, nederlanske og danske maratonløpere på forskjellige nivåer og med vidt forskjellig erfaringsgrunnlag. Sammen med inspirasjon fra boken, kenyanernes tilnærming, har diverse impulser ført til forandringer i planen for hvordan målet skal nås. Både treningsfilosofisk og praktisk. Nytt treningsprogram og ny innstilling. Mer om det siden.


Drøm eller besettelse? Det krevde helt opplagt et visst engasjement
å låse seg ut døren kl 06:15 denne søndagsmorgen for tre timer ensom langtur
med innslag av 10 km i maratonfart.

Man kan spørre seg om Chewbacca-målet er en drøm, eller om det har blitt en besettelse. Jeg er usikker, men om forskjellen er en passiv rosa idé, mot aktivt å ta grep for å nå det høythengende målet, så heller det nok stadig mer mot besettelse. Det handler ikke bare om sluttiden, klokkens nådeløse tale når målstreken passeres og både klokken og jeg slutter å løpe. I stor grad handler det om den ekstatiske rusen som en ny bestetid kan utløse; Den rå euforien over å ha nådd et mål man har jobbet med i mange måneder, og som man tidligere anså som komplett usannsynlig. Selvfølgelig handler det også om å nyte endorfinene sammen med andre etterpå, og å kjenne varme drypp av endorfinglede i de påfølgende dagene og ukene.


Daglig påminnelse om det store målet langt der fremme.

Men det er enda mer enn det også. Etter løpene i Berlin og Chicago er det sider av selve gjennomføringen, løpingen, som lokker. Underveis i disse løpene var det perioder hvor jeg hadde følelsen av å løpe virkelig fort og fullstendig kontrollert med en deilig trygghet om at det høye tempoet ikke ville medføre en altfor drepende straff (for tidlig). Uten sammenligning verken når dt gjelder fart, løpsstil, kropp eller annet, ga min egen driv i løpet assosiasjoner maraton-eliteløperne jeg har studert på tv-skjermen. Den opplevde farten. De effektive og sterke stegene. Fokuset. Det er en umåtelig god følelse å kjenne at maskineriet bare fungerer, og DET vil jeg oppleve i et løp - når det virkelig gjelder - igjen!


Visualisering skal jo være bra. (c:

Det blir altså neppe noen "løping med Kenyanere" for min del, men jeg jobber for å oppnå følelsen av å løpe som kenyanerne - sterkt, lett og fokusert - på mitt vesentlig lavere nivå.

Jo, det har nok blitt en besettelse.

Janicke