Det var to gode (etter egen mening) grunner til å føre opp det nokså ukjente Two Rivers Marathon i den lille, og tilsvarende ukjente byen Zaltbommel i Nederland, på årets maratonliste:
- Når man skal løpe minst fem maraton i løpet av ett år er det en fordel både tids-, løps- og opplevelsesmessig - og ikke minst økonomisk - å spre dem litt utover. For å nå målet om å runde maraton nummer femti i Firenze i november "trengte" jeg en maraton i februar, en periode det ikke så mange løp å velge blant. Two Rivers dukket opp gjennom omfattende googling.
- Det nyere målet som går ut på å løpe en maraton i alle europeiske land. Å løpe i Nederland ville gi meg et nytt land på "løpt"-listen.
Det bidro godt at løpets hjemmeside fortalte om kobling mot Two Oceans Marathon (som de er godkjent kvalifiseringsløp for) og Comrades i Sør-Afrika. Både Two Oceans og Comrades er løp som står høyt på min ønskeliste. I tillegg så Two Rivers ut til å være drevet av genuine entusiaster. Mer skal ikke til; jeg var jeg solgt!
Samtidig innså jeg at denne maratonreisen var såpass sær at det ikke var noe poeng å forsøke å få med andre. Greit nok, det har sine fordeler å reise alene også.
"Race ready" for maraton i mye vind, mye regn og ca 8 grader - men på herlig snøfritt føre.
Avreisedagen, dagen før løpet, var jeg fullstendig avslappet. Gledet meg til å reise! Løpet skulle jeg alltids klare å fullføre, og fullføring var i utgangspunktet det eneste målet jeg hadde for Two Rivers. Det vil si, etter at en bekjent satt meg på idéen om at det kunne være mulig med god plassering i et såpass lite løp, var jeg litt sugen på det. I fjor ble kvinneklassen vunnet på 3:20, noe som også var løyperekord, så på en virkelig god dag skulle det teoretisk sett være mulig å vinne hele løpet. Men fjorårets tider sier lite om hva årets vinner kommer inn på, så en eventuell mulighet til å klatre opp på et av trinnene på pallen fikk bli en hyggelig bonus.
Det blir fort uforholdsmessig mange timer på reise på slike korte maraton-helger, men det er ganske fint å være "underveis" også. Tid til å tenke, skrive, lese, høre på podcast eller bare se på folk og omgivelser. Jeg slappet godt av, og ni timer etter at jeg lukket døra hjemme, åpnet jeg døra til det komfortable hotellrommet i Zaltbommel.
Aldri feil å reise fra grått og vått til grønt og tørt. Landingen bar preg av den kraftige vinden som jeg også skulle få smake i løpet. Det er sjelden jeg ser passasjerer ta kapteinen i hånden når de går av flyet, men heldigvis var mine egne nerver fullstendig fraværende. Verken nært forestående løp eller solid turbulens hadde nevneverdig effekt.
Fordelen med små byer er at avstander er overkommelige. Etter å ha slappet av litt på rommet, tok jeg bena fatt og gikk de to kilometerne til åstedet for startnummerutdelingen. Jeg timet det sik at jeg rakk en liten sightseeing i gamlebyen også, før pastapartyet som jeg hadde vært så heldig å bli invitert til som takk for at jeg lot meg intervjue til en artikkel noen uker før løpet. Two Rivers er et lite løp, men har deltakere fra hele 14 nasjoner, og arrangøren synes det var spesielt artig at det i år var med deltakere fra så langt nord som Norge og så langt syd som Sør-Afrika (
From North and South Cape to Two Rivers Marathon).
Sightseeing kvelden før dagen var ikke så dumt. Det var oppløftende å gjenkjenne denne broen, bare fra den andre siden, når det nærmet seg målgang. Den søte skulpturen i front er av barnebokfigurene Jip og Janneke. Ganske fint navn forresten. (c;
Å reise alene liker jeg godt, men å gå på happenings som pastapartyer uten å kjenne noen, er å bevege seg et stykke ut av komfortsonen. Behovet for praktiske avklaringer trumfet imidlertid den «sosiale angsten», for rett etter løpet skulle jeg ta toget tilbake til Amsterdam, og trengte et sted å oppbevare bagasjen. Ikke bare den ordinære posen med skiftetøy, men kofferten og vesken med pass og PC - full pakke. Det var bare å utnytte muligheten til potensielt å finne en egnet løsning.
Zaltbommel (det er noe så sjarmerende med det navnet) ligger omtrent midt i krysset om du tegner en strek fra Amsterdam til Eindhoven, og en fra Rotterdam til Arnhem. Det er virkelig en liten plass. I forhold til en relevant kommune å sammenligne med, Ski, snakker vi om ca 3.000 færre innbyggere på nesten halve arealet: 28.000 innbyggere på 80 km2 land. Selve byen har bare 12.000 innbyggere, mot 19.000 hjemme i Ski (tall fra Wikipedia). Startnummerutdelingen foregikk i "de poorterij" til høyre i bildet, mens kirken i bakgrunnen - Sint Maartenskerk - ble brukt som skiftesone, som åsted for den Sør-Afrika-inspirerte after run-festen "brai en beer" og prisutdeling.
Det kan komme mye godt ut av å riste av seg begrensende komfortsoner. Ikke bare ble bagasjeutfordringen løst, jeg fikk halvannen svært hyggelig time i artig passiar med maratondebutanten Olivier fra Belgia, Two Rivers-arrangøren Marco (som jeg hadde vært i kontakt med i forkant) samt nederlandske Guy som skulle løpe sin 15. maraton og var der med sin kone og et vennepar. I tillegg fikk jeg skyss tilbake til hotellet
og avtale om skyss til starten neste morgen. Bagasjen skulle få ligge i bilen til Belgieren under løpet. Strøkent!
Så står man der igjen. Første gang i Zaltbommel og Two Rivers, men det har blitt noen "rett før start"-opplelvelser etter hvert. Skuldrene satt fremdeles lavt, men fordi løpet startet så sent som kl 11 rakk jeg å begynne å kjenne på en slags sitring. Kroppen, og spesielt beina, kjentes lette og fine; kunne det være en god dag for maratonløping?
Foto: Gijs van Tuijl
Startfeltet bar preg av at det er vanskelig å kle seg når de er meldt åtte grader, mye vind og perioder med regnskurer. Antrekkene varierte fra det relativt minimalistiske til den andre enden av skalaen, hvor jeg også befant meg. Man lurer nok alltid på om man har bommet, men de femten minuttene frem til start var det i alle fall godt å ha nok klær.
Under pastamiddagen fortalte Marco at de, inspirert av starten for Comrades, spiller Sør-Afrikas "andre nasjonalsang"
Shohozoloza før starten i Two Rivers. Jeg har hørt så mye om denne Comrades-starten og hvor magisk det er når nettopp Shohozoloza spilles og tusenvis av spente løpsdeltakerne stemmer i. Det er én av grunnene til at jeg har lyst til å løpe Comrades. Zaltbommel er verken Durban eller Pietermaritzburg som Comrades veksler på å starte fra, men å få servert nettopp den musikken før startdet ble uansett litt eksotisk og inspirerende for en norsk maratonløper på tur. Enda et smilefjes i boken for Two Rivers!
Jeg har etter hvert lært meg å ignorere at det føles helt feil for en kvinnelig hobbymosjonist som bare har blitt litt ivrig, å stille opp langt fremme og midt i flokken av menn som ser langt raskere ut enn jeg føler meg. Poenget er naturligvis å unngå å bli hindret av løpere som tar det mer med ro. I noen tilfeller gir det dessuten også en god oversikt over de andre løperne. Altså, de andre
kvinnelige løperne! Jeg overrasket meg selv ved å tenke taktisk allerede fra første meter, til tross for at jeg inntil startskuddet smalt virkelig trodde at fullføring var eneste mål. Rent selvbedrag. Lettbent var i race mode!
Ian, Sør-Afrikaneren fra intervjuet, tok oss gjennom bakgrunnen for "Shohozoloza" før selve avspillingen, og avfyrte deretter startskuddet. Vi var igang!
Foto: Gijs van Tuijl
De første kilometerne i maratonløp handler primært om å avklare dagsform og å finne en flyt. Oppvarming. Samtidig som jeg fulgte med på Garmin for å ikke løpe for fort - forsøkte å stabilisere et sted rundt 4:40 pr kilometer - benyttet jeg anledningen til å få oversikt over de øvrige løperne. Damene. Det er gjerne ikke så mange av oss såpass langt fremme, og dermed lett å identifisere. Etter fem-seks kilometer så jeg bare én dame. Hun var ca 300 meter foran meg, og jeg antok at hun var lederen. Jeg sto imot fristelsen til å dra opp tempoet for å ta henne igjen. Nå gjaldt det å være smart! Alt jeg behøvde var å løpe jevnt i gjeldene fart, så ville jeg passere henne etter hvert.
Som tenkt så gjort. Om lag syv kilometer ut i løpet gled jeg forbi henne. I det samme innså jeg at å være første kvinne har sine ulemper. Nå visste jeg jo ingenting om hva hun foretok seg! Hang hun seg på? Tok hun det bare med ro og ville gå til angrep senere? Jeg følte meg med ett jaget. Nå måtte jeg for enhver pris ikke vise svakhet. Ikke snu meg, og ikke fremstå som et skadet dyr som kunne nedkjempes. Samtidig måtte jeg stå imot fristelsen til å dra på for å vise styrke. Jeg har lært av dyrekjøpt erfaring at få sekunders fartsøkning pr kilometer har en lei tendens til å straffe seg. Tempoet var allerede såpass bra at sluttiden - gitt at det holdt - ville bli rundt 3:15 og i så fall min nest beste maratontid.
Ca fire kilometer etter passeringen, og i forbindelse med at løypa svingte nitti grader, våget jeg et blikk bakover. Jeg angret umiddelbart, for hun var der, ca 500 meter bak, og hun så at jeg snudde meg. Tidligere i løpet, da rollene var omvendt og hun snudde seg og oppdaget meg, tenkte jeg fornøyd at det nok stresset henne. Nå var det hennes tur til å tenke det samme om meg. Instinktivt rettet jeg meg opp; ingen svakhet her, nei!
Jeg så meg aldri tilbake igjen.
Flat og idyllisk runde - Store deler av løypa går i vakkert landskap langs elvene Waal, det største sideløpet til selveste Rhinen, og den 925 km lange Maas, som strekker seg fra Frankrike, gjennom Belgia og Nederland, hvor den renner ut i Nordsjøen ved Rotterdam. Selv om det stort sett var grått, fuktig og vindfullt, rangerer jeg dette som et av de tre landskapsmessig vakreste maratonløypene jeg har løpt.
Two Rivers-løypa er én stor runde, og - igjen inspirert av Comrades - bytter de retning fra år til år. 2019-utgaven gikk mot klokka, noe som viste seg å være litt uheldig ettersom det også var mot vinden. De 8-9 sekundmeterne kom fra syd-vest i starten, og vendte etter hvert til å komme rett fra vest. Når løypa i tillegg er flat som en pannekake (66 meter stigning på hele runden) er man rimelig utsatt - spesielt når man løper alene på en forhøyet trasé gjennom i det vakre, åpne landskapet. Tidvis var vinden så sterk at det var en kamp å komme fremover. Jeg valgte å ikke være så opptatt av farten i de periodene, men heller sikte mot samme opplevde intensitet. Det var tross alt tidlig i løpet.
En periode løp jeg i en gruppe med seks-sju menn. Den første av dem kom opp på siden og la seg inn rett foran meg, så jeg nesten snublet i bena hans. Jeg var i ferd med å bli irritert, vi hadde da vitterlig all verden av plass her på disse slettene! Så innså jeg at han gjorde det for å skjerme for vinden og at jeg var integrert i en gruppe. En av dem viste seg å være Guy, som jeg hadde pratet med på pasta partyet dagen før. Vi hadde begge snakket om sluttid på 3:30, og her løp vi altså i fart som innebar sub 3:15 begge to. Hva løpere sier og hva løpere gjør…
Noen få herlige kilometer drev vi frem som en enhet og byttet på å ta unna luftmotstanden. Det var oss mot både vinden og maratondistansen, og jeg håpet at det skulle fortsette lenge. Da løypa svingte på ny, og vinden slapp opp litt, økte gruppa imidlertid farten til nær 4:20 min/km. Jeg vurderte om jeg burde henge meg på og få med meg fordelen av vindskjermingen i senere partier, men tok ikke sjansen. Det gikk allerede fort nok! Jeg lot gruppen gli sakte avgårde uten meg, og selv om jeg flere ganger senere lurte på om det var en tabbe, spesielt når vinden igjen slo imot for fullt, så ante det meg at det var det eneste kloke. Erfaring fortalte meg dessuten at sannsynligheten for å se noen av karene igjen senere i løpet var overhengende.
Her og der langs løypa var det små og større grupper av folk som heiet ivrig. Flere ganger hadde jeg ment å høre "erste dame" blant alle de nederlandske ordene. Jeg hadde jo ant det, men å høre folk si at jeg var første dame... Skulle det virkelig være mulig å vinne et "ordentlig" maraton? Jeg kjente iveren boble og lysten til å kjempe var sterk, men tok fremdeles forbehold: Det kunne jo være at de tok feil.
Alltid herlig med musikk langs maratonløper, og det fikk vi flere steder i Two Rivers Marathon. Blant annet som her, ved passering halvmaraton. God stemning!
Foto: Gijs van Tuijl
Ved halvmaraton ble det imidlertid bekreftet. I tillegg til individuell maraton har Two Rivers en duo-variant der lag på to deler på distansen. Dermed var halvmaraton et offisielt vekslingspunkt med masse folk, levende musikk, energistasjon og speaker som annonserte løperne som kom. Å få høre de gyldne ordene «erste dame» etterfulgt av eget navn og "Norway" over speakeranlegg, og bli tiljublet som en vinner av de ventende duo-løperne… For en sinnssykt deilig og berusende følelse! Da er det kanskje ikke så rart at man lar seg rive med. Garmin viste 4:20-tempo.
- Ro ned, ro ned! Halvveis, men fremdeles halvparten igjen!
Halvveis betyr 21 tilbakelagte kilometer, men det betyr også 21 gjenstående kilometer. Et klassisk punkt for statussjekk og ofte påfølgende knekk. Men ikke i dag! Beina føltes bra. Ingen vondter noe sted. Jeg følte meg sterk, og det faktum at jeg så godt som utelukkende har trent ute i all slags vær og på krevende føre i vinter ga meg selvtillit. Jeg vet jeg gjerne presterer godt i dårlig vær. At formen er god fikk jeg bekreftet på årets speilglatte ribbemaraton, og det har blitt godt med styrketrening av kjernemuskulatur de siste par månedene. Skoene, New Balance Zante Pursuit, satt godt og ga som forventet herlig, lett og responsiv løpsfølelse. Det er alltid noe risiko forbundet med å velge sko man ikke har løpt noe særlig med, men ettersom jeg har likt tidligere versjoner av Zante anså jeg det som rimelig trygt. Nike Vaporfly 4 %-ene lå igjen hjemme, ettersom det var meldt vått vær og de fort blir glatte. Den ene gangen jeg har løpt sub 3:15 (3:11:07 i Berlin i fjor) var det med Vaporfly'ene. Det hadde vært utrolig kult å subbe 3:15 med "vanlige" sko.
Alene mot elementene, men "on a mission"!
Foto: Gijs van Tuijl
Statussjekken ved halvløpt løp var positiv, og jeg nøt en herlig følelse av å være i "race mode": Hele tiden se etter optimal linje, kjenne kroppen jobbe som et velsmurt og effektivt maskineri, fokusere på oppgaven og bygge opp hodet for tøffere tider. Two Rivers kunne muligens bli min aller første - og sannsynligvis siste - maratonseier, og så godt som alle steder hvor det stod folk ble jeg heiet frem som ledende kvinne. I tillegg hadde jeg nå begynt å passere enkelte løpere. Har man disponert kreftene godt, gjør man gjerne det etter passering av halvmaraton. Det er nok dem som opplever å få et litt tyngre resultat av den tidligere nevnte statussjekken. Som forventet gjenkjente jeg et par, tre stykker fra gruppen tidligere i løpet. Dessverre også Guy, men heldigvis var han ved godt mot.
Two Rivers-runden går stort sett i åpent naturlandskap, men det var en fin avveksling de gangene vi passerte gjennom små, sjarmerende steder. Jeg koste meg stort sett hele veien og konstaterte lykkelig at ledelsen fremdeles var min etter tretti kilometer. Skulle dette faktisk holde?
Fallhøyden er stor og brutal i maraton. Skarve fire kilometer senere ble det klart at avslutningen kom til å bli en real kamp! Løypa svingte så godt som rett vest, og da motvinden traff av full kraft - i den grad at jeg måtte krøke meg sammen for å komme fremover - lurte jeg på om det samme gjaldt seieren min. Avstanden fra optimisme til kapitulasjon er skremmende kort, men denne gangen hadde jeg forberedt meg:
- Husk at værforholdene er like for alle! Du har ikke kjørt deg tom, det går bare saktere. Ikke push men ikke begynn å gå heller. Så lenge du fortsetter å løpe kan dette holde. Ikke snu deg! Om det er noen der mister du bare motet, og det er ikke sikkert at den eventuelle jegeren klarer å løpe fortere heller.
- Men jeg er så drittlei denne vinden!
- Det er snakk om noen veldig få kilometer, og kjemper du på nå kan du få din aller første maratonseier! Hallo! Seier!! Det er da for pokker verdt noen vonde kilometer. Dette har du gjort før. Det er bare snakk om en kort løpetur. Såpass kort at du vanligvis nesten ikke synes det er å regne for en løpetur. Høyt, fint og lettbent, fortsett å løpe, fortsett å løpe, don't stop me now...
Og slik fortsatte den nokså idiotiske indre dialogen.
Spredningen på deltakerne var stor i denne delen av løpet, men fire-fem kilometer fra mål ble jeg passert av en mann som la seg inn foran meg. "Erste dame", gjentok han flere ganger mellom en rekke andre nederlandske og for meg uforståelige gloser, mens han fulgte med på at jeg lå i vindskyggen hans. Han forsøkte å hjelpe, og jeg ble så takknemlig og rørt at jeg virkelig forsøkte å overtale de nå døde beina mine til å skjerpe seg. Det var bare å innse: Han løp akkurat litt for fort og jeg var akkurat litt for sliten. Neste gang han snudde seg for å se etter meg, forklarte jeg etter beste evne at jeg ikke orket og at han bare måtte kjøre på.
Bare tre kilometer igjen, men nå forsøkte hjernen for alvor å ta kontroll og stoppe denne galskapen. Lysten til å gå var påtakelig, men jeg terpet på at dette ikke bare handlet om en skarve medalje. Nesten der! Jo, det kunne godt hende at det kom damer rett bak - jeg turte fremdeles ikke snu meg for nå var jeg virkelig et svekket og lettfelt bytte - men jeg skulle virkelig ikke gi opp uten kamp!
Men, den vinden!! Var det virkelig nødvendig?
Så er man pokker meg der igjen. Som om ikke nært forestående målgang og sannsynligvis seier var stort nok, tok kirkeklokkene til å ringe i det samme jeg kom inn i gamlebyen. Helt tilfeldig naturligvis, men effekten var nydelig - og så: målportalen!
Foto: Gijs van Tuijl
De to siste funksjonærene langs løypa vekslet mellom å peke og heie, og så rundet jeg det siste hjørnet. Omsider avskåret fra vinden, og med bare 150 meter slak nedoverbakke til den nydelige grønne målportalen, var det fullstendig surrealistisk å høre speakeren annonsere ankomsten av første dame, Janicke Bråthe fra Norge og bli jublet frem som en vinner av tilskuerne som trosset været og stod langs oppløpet!
I mål. Herregud. Jeg klarte det!!!
Sammen med medaljen ble et bånd med en lapp heng rundt halsen min. Ganske herlig at premieseremonien ble holdt i kirken, spesielt når premien er deilig Prosecco (skulle tro de kjente meg).
Marco var der og ga high five, gratulerte med både seier og løyperekord, og journalisten jeg hadde hatt kontakt med i forbindelse med artikkelen noen uker tidligere, tok umiddelbart fatt på seiersintervjuet. Egentlig hadde det vært godt å få ta en pust i bakken, men her var det bare å henge med på alt som fulgte med en seier når den nå var her. Jeg besvarte spørsmålene som best jeg kunne, med aller siste rest av luft fra lungene.
Nå er Two Rivers Marathon er et forholdsvis lite løp, men det er så absolutt stort nok til at både det å få oppleve å lede et maratonløp stort sett hele veien, og ikke minst å vinne, føltes (og fremdeles føles) som en fantastisk deilig, personlig seier.
Gjennombløt og sliten, men i den syvende himmel! Ed og Marco, de to grunnleggerne av Two Rivers, delte ut premiene. Belgiske Debby Gabriels (til venstre) som tok andreplassen var ikke mer enn et drøyt minutt bak meg, mens nederlandske Karin Verheijden kom i mål på 3:26:59.
Foto: Gijs van Tuijl
Så får det være at drømmen om 3:15 uten Vaporfly glapp. Sluttiden ble
3:17:53 og det er tross alt min tredje beste maratontid. I ett år fremover er jeg til og med innehaver av løyperekorden i et maratonløp. Både seier og løyperekord - begge deler ting jeg har ansett som såpass hårete at de ikke engang har kommet med på listen over maratonmål. Interessant å både kunne føre opp og krysse av punkter som overgår drømmene.
Heldigvis klarte jeg å beholde det meste av godfølelsen også en times tid senere, da telefonen forsvant til Belgia i bilen til mitt nye bekjentskap, etter at han hadde skysset meg til togstasjonen. I stedet for å få meg en dusj, få på tørre, sivile klær og nyte kvelden, gikk de neste par timene med til å løpe fem kilometer gjennom pøsende regnvær (ingen taxier å finne, og telefon hadde jeg jo ikke), trekkende på en dårlig trillekoffert og med veske og skiftepose over skulderen, i jakt på en mulighet til å kontakte belgieren (uten hell). Det kunne fort ha trukket ned dagens opplevelser, og det bød helt klart på en god del utfordringer både under resten av oppholdet i Nederland og i ettertid hjemme, men det var jo ikke til å komme unna at dette kom til å bli veldig god historie. Den får jeg imidlertid ta en annen gang.
Janicke
