torsdag 1. oktober 2009

Skuffelse

Treningen hadde gått så bra på vårparten, litt mindre bra på forsommeren, men ille var det når hofta ikke ville mer etter en løpetur i sommerferien. Ambisjonen var at mye skulle gjøres i nettopp ferien, og så smeller det til og stopper helt opp. Etter søken på nett blir det klart at det er snakk om betennelse i en slimpose i hoften. Veldig vanlig "løpeskade". Hvordan blir man kvitt det: lar være å gjøre det som gjorde at det dukket opp i utgangspunket; altså løpe. Er det noe som passer dårlig et par måneder før maraton så er det å ikke kunne løpe. Maraton i Berlin ble derfor en opplevelse fra sidelinjen.


Haile på Unter den Linden, ca 41 km

Riktignok var det stort å se Haile Gebreselassie på 14 og 41 km, i et tempo som jeg knapt ville holdt for en runde på idrettsbanen. Og det var flott - og nesten nødvendig - med et avbrekk fra alt, i Berlin. Men det var en veldig rar opplevelse å ikke ta meg en joggetur én gang, men i stedet å sykle sammen med ektefellen når han tok en joggetur. Det var rart å se alle løperne som forventningsfullt vandret rundt i byen dagen før løpet, og jeg var rent ut misunnelig på de som stolt - men sårbente - viste seg med medalje rundt halsen maratonkvelden. Overbevisningseffekten var sterk; jeg må tilbake i joggeskoene.

Sist lørdag forsøkte meg på en 5 km tur på idrettsbanen, og ble straffet med vond hofte resten av dagen. Men dagen etter kjente jeg ikke noe, og det var nytt. Spesielt ettersom jeg gikk ganske mye den dagen. I våres, før jeg meldte meg på Berlin maraton, meldte jeg meg på Oslo halvmaraton. Ettersom jeg var sikker på at jeg ikke ville være spesielt interessert i å løpe halvmaraton bare en uke etter mitt andre maratonløp, overførte jeg plassen til ektefellen. Derfor befant jeg meg igjen midt blant nummerlapp-bekledde løpere uten å være "en av gjengen" denne søndagen. Det ble noen skritt likevel, for å se på løperne og vise småjentene attraksjoner i sentrale Oslo.

Ektefellen var klart som ett egg for sitt halvmaratonløp. Han var imidlertid ikke helt komfortabel i startgruppe én, hvor jeg hadde blitt plassert. Han la seg derfor helt bakerst i gruppen, og luntet ut etter de andre, kun i følge med en øretelefonbærende løper. Enden på visa ble at han, og hans "medløper" tok feil retning i en rundkjøring hvor maraton og halvmaratonløpere blandet seg og løp i flere retninger. Funksjonærer som ikke kunne hjelpe fikk gjennomgå, nummerlapp og chip (engangs) ble revet av og endte i søpla. Min mann bestemte seg innbitt for aldri å løpe igjen, men heller ta sykkelen fatt i fremtiden.

På kvelden, og noen doser trøst senere, hadde han meldt seg på verdens største halvmaraton: Göteborgsvarvet. Min ektefelle har alliert seg med en gammel venn som også har begynt å trene for fullt det siste året. Deres store måle var New York maraton i 2011. Jeg kjenner det krible enda mer enn det har gjort de siste to helgene, og kaster inn en påmelding til Göteborgsvarvet også. Han vil jo ha meg med, og jeg takler ikke enda en helg i en løpeby uten selv å delta. Hofta må jo bli bra til da. Faen heller!

Dagen etter har gutta funnet ut at det ser ut som det er ledige plasser hos SpringTime travel og New York City Maraton allerede i 2010 likevel. Før min ektefelle får sukk for seg ramler en e-post fra kameraten inn. "Jeg har meldt meg på. Kan ikke være så jævla dyrt". Min kjære, ambisiøse løper får hakeslepp og trenger en bekreftelse til på at kameraten faktisk har meldt seg på, samt 12 timers bearbeidelse av tanken. Dagen etter ramler mailen hans inn i jobb e-postboksen min: "Nå har jeg også meldt meg på!". Igjen vil han ha meg med. Kan jeg gjøre det uten å løpe? Neppe! Ergo melder også jeg meg på og depositumet på 2.000,- kroner er allerede innbetalt. De to skal få lov til å være "hovedløpekameratene", men nå har jeg en i huset som kan være med på langturene fremover. Det blir veldig hyggelig.

Jeg må få den hofta i orden ASAP. Målet i Göteborg er 1.35. Målet i NY er 3:45. I tillegg tenker jeg å løpe både sentrumsløpet (45 min) og Oslo halvmaraton (1.40). Da får jeg en veldig fin fordeling utover året, og supergod forberedelse til NY. Bare hofta blir bra...

J

tirsdag 23. juni 2009

My new Mizunos

Det er fantastisk gledelig å finne et par joggesko som sitter perfekt med én gang, og som uten den minste gnaging, pressing eller andre gnagsårskapende metoder bærer med seg eieren godt over tyve kilometer fra aller første tur. Vanligvis bør man naturligvis "løpe inn" skoene på kortere turer først. Små ting som irriterer den første mila kan fort utvikle seg til store irritasjoner før man har fullført tyve, tredve og ikke minst førti kilometer. Med de nye Mizuno Wave Rider 12 var jeg imidlertid ikke i tvil; de satt perfekt på føttene. Skoene ligner litt på Mizuno-paret jeg løp New York Marathon med - men disse ser mye tøffere ut (c:

My new Mizunos after their first 23 K.

Med sine beskjedne 170 gram per sko er Mizunoene mye lettere enn Adidas'ene jeg kjøpte tidligere i år. De ligger dermed godt antil å bli sommerens favorittsko. Vekten har i seg selv ikke mye å si. Kroppsvekten varierer med mer enn 340 gram fra dag til dag, men det bidrar til den ekstra gode løpsfølelsen. Det å ha ordentlig kontakt med underlaget, og samtidig greit med demping, gjør løpingen til en lek (i alle fall de første 10 - 15 km). Ser ikke bort fra at det blir nettopp disse skoene som bærer meg gjennom Berlin i september...

Om de er utslitt til vinteren er det helt greit. Snøføre er ikke Mizunoene egnet for. De har et forholdsvis stort hulrom under helen, og der pakkes snøen inntil det føles som om man løper på høye hæler. Veldig ubehagelig. Det er nok uansett bedre å ha et eget par vinterløpesko - og så får jeg glede og motivasjon av å anskaffe det også.

Vinteren vil jeg forresten ikke tenke på nå som sommeren er her for fullt. Det er lyst nesten hele døgnet og så intenst grønt med mengder av fargerike blomster at man nesten får vondt i øynene. Løpeturer i landlige Ski blir ren idyll, med syriner, smørblomster, hundekjeks, revebjeller og en lang rekke andre blomster jeg ikke kan navnene på.

En plante jeg kan navnet på: Revebjelle



Fargeglade dingser; iPod shuffle med Zennheiser sportsørepropper
(og en annen blomst jeg kan navnet på: Prestekrage).


Etter å ha løpt med en forholdsvis tung iPod classic i hånden en god del kilometer unnet jeg meg en knallrosa iPod shuffle. Det er ganske utrolig at det er mulig å få plass til så mye musikk på en så liten dings. Utrolig praktisk å ha en iPod som kan klipses på løpetøyet. Jeg skaffet også nye Zennheiser løpeørepropper med ekstra feste slik at de ikke faller ut av ører som ikke er kompatible med ørepropper. De fungerer veldig godt - og selv om jeg ikke vil tenke på det er de bedre enn de gamle når lua må på igjen ettersom de ikke har noen bøyle.

Med 62 km i bena sist uke er jeg for alvor tilbake i gjenge. Fra nå av er det Anders Szalkais 26 ukers treningsprogram for å gjennomføre maraton på 3,5 time som gjelder. I dag er det bakkeløp i lang bakke som står på planen, i tillegg til løpsskolering - sånne løpeøvelser som ser formidabelt idiotiske ut. Høye kneløft, raske skritt og slikt. Ser ikke helt hvordan det gjør meg til en raskere løper, men det er bare tretten korte sommeruker igjen å få på plass maratonformen, så her er det best å lytte til erfarne løpere. Ut i solen!

Ja9que

torsdag 11. juni 2009

Gruff

Halvannen uke uten trening og fortsatt vond, slimete, hostende og harkende hals. Begynner å bli lett stresset.

tirsdag 2. juni 2009

Sommeren er/var her!

Året har bikket over i juni måned. Naturen har eksploderert i grønt og intens frodighet, og de siste dagene har det vært norsk sommer på sitt aller beste. Glemt og fortrengt er mørke morgener og ettermiddager/kvelder hvor flere lag med treningstøy måtte til for å holde kulden ute, og sko måtte velges ut i fra mønsterdybde - alterntativt utstyres med brodder - for å gi best mulig feste på isete og snødekket føre. De siste dagene har det holdt å hive på seg en t-shirt og shorts før man kan fly som en lett sommerbris gjennom det irrgrønne landskapet.

Nuvel, det skal vel innrømmes at jeg heller sjelden føler meg som en lett sommerbris, men i følge klokken blir farten stadig bedre. Det er da også lettere enn før å få til trening nå. Antall timer i døgnet som vurderes som løpbare er kraftig utvidet. Dagene er deilig lange og lyse. Jeg elsker vår og sommer!!

De siste ukene har jeg løpt mellom 40 og 70 km pr uke, fordelt på rolig og rask distanse, intervaller og bakkeløp. Lengste tur så langt ble en tremilstur for halvannen uke siden. Godt å ha gjennomført, men det kjentes litt skummelt at det fortsatt gjensto 12 km på en maraton. Bena føltes tunge som bly mot slutten. Heldigvis har jeg noen uker igjen å styrke meg opp på og motivasjonen er god. Selv om den hærlige sommeren vi fikk nyte de siste dagene har tatt pause i dag er de 15 ukene fremover definitivt den optimale årsperioden for oppbygging til et rekordmaraton!

Ja9que

fredag 15. mai 2009

Førtitotusenetthundredeognittifem meter

42.195 kilometre (26 miles 385 yards) - det er langt det! Etter forrige søndags langtur har jeg reflektert forholdsvis mye over dette. Den langturen tilsvarte omlag to tredjedeler av en full maraton. Da hadde jeg ikke stort mer å gi. Riktignok løp jeg forholdsvis (alt er relativt) raskt, men jeg har jo egentlig en ambisjon om å holde den farten alle de førtitotusen-etthundrede-og-nittifem meterne i Berlin også. Å komme så langt ned mot 3.30 som kroppen min kan presses til. Det blir ufattelig tøfft, og jeg må bare fortsette å trene mye - mer faktisk - og bedre.

Før maraton-debuten i New York var jeg uvitende og optimistisk. Med unntak av i forbindelse med fødsel har jeg aldri hatt det så vondt, over så lang tid, hverken før eller siden. På tross av alt motiverende som var rundt. For amerikanerne kan virkelig lage fantastiske arrangementer. På startstreken kunne jeg se fem helikoptere henge i luften over oss løpere. Under broen som utgjør starten av løpet - Verrazano - lå båter som spylte ut vann i fargene til arrangøren.

Tusener på tusener av nutters på vei over Verrazano Bridge.

Før startskuddet gikk var det en vanvittig fortettet og nervøs stemning blant løperne, som forøvrig er i et imponerende vell av fasonger og størrelser. Så, når startskuddet gikk og eliteløperne fikk starte runget velkjente toner - høyt - utover området. Dah, dah, dahdahdah, dah, dah, dahdahdah. Og så Sinatras stemme: "Start spreading the news...". Snakk om gåsehud! New York, here I f**king come! Alt for mange tar ut altfor mye energi her - så også jeg. Tyve kilometere senere var det nesten tomt, og jeg hadde halve løpet igjen. Det ble veldig, veldig vondt!

Et klart mål er at det skal føles bedre i Berlin til høsten. Men å kombinere det med et sterkt høynet fartsmål er muligens en melkesyresprengende selvmotsigelse. Begynner jeg å få kalde føtter? Muligens. Kommer jeg likevel til å løpe Berlin Marathon til høsten? Definitivt! Akkurat som at jeg valgte å bli gravid med barn nummer to (riktignok nesten fire år etter barn nummer en) og først virkelig husket hvor vondt det var å ha veer når de dukket opp for andre gang ("Herregud - hvordan kunne jeg glemme dette??"), er jeg like naiv før mitt andre marathon som før det første. Barn nummer tre blir det ikke. Blir det tilsvarende med maraton? At jeg er dum nok til å gjøre det to ganger, men ikke tre?

Blek men glad - etter målgang i NY 2007

Belønningen - både for å slite seg gjennom en fødsel og et maratonløp - er fantastisk. Min opplevelse er at fødsler er hakket verre. Man har tross alt ikke noe valg når man er i gang. Å fullføre et maraton er en høyst frivillig sak, og kanskje nettopp derfor er følelsen etterpå så fantastisk.

Jeg skal være forsiktig nok til å kalle prosjekt "5 før 40" en ambisjon i stedet for målsetning, men fremover blir det full fokus (igjen - alt er relativt) på å forberede slik at maraton nummer to blir en mye bedre opplevelse enn nummer én.

Ja9que

tirsdag 12. mai 2009

Dissende klamping

I dag er jeg glad jeg slapp å se meg selv løpe. Det kan ikke ha vært et vakkert syn!! Helt fra start kjentes hvert skritt som en bråstopp. KLAMP KLAMP KLAMP. Tungt, tungt forflyttet jeg meg avgårde og jeg kjente hver av de 26 kilometrene som jeg løp i forrigårs. Slik klamping er ikke elegant i seg selv, og når det får alt man eier og har av fett til å disse - voldsomt - kan det bli rent skremmende. Jeg burde definitivt ha holdt meg i skogen, men innså for sent at den brutalt dårlige dagsformen ikke kom til å gå over underveis. Jeg er i grunn glad jeg ikke hørte tankene til de som kjørte forbi.

Jeg kom meg nå rundt på et vis, antakelig 12 - 13 km men jeg vet ikke nøyaktig ettersom min Garmin sviktet meg grunnet dårlige batterier. Jeg får måle den en annen dag, om jeg gidder. Etter dagens opplevelse er jeg ikke sikker på at jeg legger ut på den turen med det første. Har i grunn aldri vært glad i denne runden før, og når jeg nå fikk en dårlig opplevelse når jeg løp den for første gang på minst ett år, så har den ikke akkurat avansert på popularitetsskalaen.

Nå føles det omsider som om jeg er tilbake i god driv igjen. Søndagens langtur klarte jeg på 5.04 minutter per kilometer. Om jeg kan klare den farten i Berlin til høsten er jeg meeeeeget fornøyd. Det er bare å trene.

J

torsdag 7. mai 2009

Running with sacrifice

Iskaldt regn, vind og 5 grader den 7. mai - er det rart man får lyst til å holde seg innendørs med en stor "bøtte" engelsk te (Earl Grey med sukker og melk - *nam*)? Men noen ganger tar et indre kontrolltårn over og plutselig står du der i treningstøyet likevel. Slik var det i dag heldigvis. For nå føles det - som alltid - fantastisk godt å ha trent. Det ble til og med ny personlig rekord. Runden er, fra postkassa hjemme, til postkassa hjemme (det virker strengt tatt ganske idiotisk), 10,41 km lang i følge min fantastiske GPS. Det gikk i dag på 50 minutter og 21 sekunder. Tok meg helt ut og lurte et par ganger litt på om jeg måtte spy, men det gikk heldigvis uten den slags ulekkerheter. Som en joggeskoreklame sier:

If you ran

without sacrifice,
congratulations.
You just jogged.

Nei gitt, ingen jogging på meg i dag; Det var rikelig med sacrifice. Forøvrig en ganske morsom reklamekampanje for Pearl Izumi: www.runlikeananimal.com. Barnslig, men morsom. Det er godt for en rimelig gjennomsnittlig tobarnsmamma i forstaden å føle seg litt gal og tøff av og til - sånn mellom matpakkesmøring, klesvask og godnattasanger.


Dette blir en god treningsuke. Tre økter så langt og så blir det bakketrening på lørdag og langkjøring på søndag tenker jeg. Bare fire måneder og 13 dager til Berlin Marathon...

Ja9que

lørdag 25. april 2009

Kontraster

Fra storbyen Berlin, med 3,5 millioner mennesker, enorme mengder monumentale bygninger, åpne plasser og et tettvevd nettverk av gater og stier er kontrasten stor til mitt lille hjemsted som utrolig nok har bystatus; Ski i Ski kommune. I norsk målestokk er ikke Ski, med 12.ooo innbyggere i selve byen og i underkant av 30.000 i kommunen, et spesielt lite sted. Det blir imidlertid nokså sprøtt å bruke samme betegnelse om storbyer som Berlin og småbyer som Ski. Kontrasten er enorm!

Det ble tid til en løpetur til i Berlin før hjemreisen så jeg fikk sett enda mer av bygg, plasser og severdigheter jeg har lyst til å utforske når jeg kommer tilbake neste uke på en fire år forsinket 5-års bryllups-langweekend. Ettersom tiden var begrenset og jeg har mistet enhver tillit til egen retningssans og orienteringsevner fant jeg det best å løpe der hvor man har tydelige punkter å orientere ut i fra (Brandenburger Tor, Siegessäule, hovedgatene igennom og Spree). Solen var ikke å se denne morgenen, men temperaturen var behagelig likevel.

På vei forbi Berlin Zoo

Turen gikk blant annet forbi deler av Berlin Zoo, som forøvrig ser ut som en særdeles flott dyrepark - midt i sentrum. Det er i grunn veldig sjelden det er fare for å bli spyttet på av lamaer når jeg er på løpetur, men i Berlin er det fullt mulig. Heldigvis var de et stykke unna og lot seg ikke affisere av forbipasserende.

Kontraster; Riksdagsbygningen

På nordsiden av Tiergarten løp jeg østover langs Spree og passerte Riksdagsbygningen, som er utrolig flott restaurert, og det omfattende holocaust monumentet. Det skal studeres nærmere neste uke.

Tilbake i mitt lille Ski fortoner omgivelsene seg noe annerledes enn den store, historiske og travle Berlin.


På tross av at jeg i dag løp i sentrale strøk var det knapt folk å se (riktignok forholdsvis tidlig lørdag morgen), og på tross av at jeg har løpt rundt hele "Skibyen" - som knapt er større en Berlins bypark - har jeg ikke sett et eneste bygg som jeg er fristet til å bruke ordet "monumentalt" om. Natur og bondelandskap derimot, det har vi en del av. Ikke så galt det heller når det er badet i gylden morgensol og lett dis.


Om jeg skal konkludere på noe vis, så får det vel være "Ja takk, begge deler". Det er nettopp kontrastene som gjør livet - og løpeturer hjemme og borte - så spennende.

Ja9que

tirsdag 21. april 2009

Ich bin ein Berliner!

Lykke! Morgentur i Berlin. Byen er i full blomst og solen skinner fra helblå himmel. Har fått med meg både Brandenburger Tor, Riksdagen, en del av Spree, Tiergarten, Sigessäule - og mye mer - på en drøy time!

Brandenburger Tor, badet i morgensol.

Berlin er en veldig flott by å løpe i! Tiergarten er et naturlig valg - stor park med mange stier og langs Spree så det ut til å være "løpevei" på begge sider gjennom byen. Fantastisk flott!

Spree og Bundeskanlzleramt - gangvei på begge sider.

Selvfølgelig var det også spennende å vite at enkelte deler av det jeg løp i dag skal jeg løpe igjen den 20. september i Berlin Marathon. Hjelp!

Mens min Garmin fikk (og holdt) kontakt med satelittene kjapt, har jeg åpenbart ikke kontakt med satelitter i det hele tatt. Jeg tror virkelig på at kvinner er dårligere til å navigere enn menn. Felles med menn har jeg imidlertid aversjonen mot å spørre noen om hjelp... Siste delen av løpeturen ante jeg at jeg var i nærheten av Den Nordiske ambassaden (hvor jeg giftet meg en varm junidag for 9 år siden) og fikk lyst til å ta en titt. Etter å ha studert det medbrakte kartet nøye ga jeg imidlertid opp, krysset veien og så litt nærmere på bygningen som lå der. Det minnet da veldig om...hmmm...joda, det var baksiden av nettopp den felles nordiske ambassaden.

Den felles Nordiske ambassaden i Berlin.

Et ordentlig hyggelig gjensyn. Men det at den lå der ga meg også et hint om at jeg ikke var helt der jeg hadde tenkt å være ut i fra kartet - og derfra ble det mye navigeringssurr. Takk og lov at jeg har lært av mine tidligere turer i storbyer og har med kart i alle fall. Jeg kom meg omsider tilbake til hotellet - like lykkelig tross mange strafferunder - etter 12,75 km. En perfekt start på dagen!

Ja9que

søndag 19. april 2009

Den første nedturen; "Og opp igjen!"

2009 har vært et veldig godt treningsår, og jeg gledet meg til påsken hvor planen var å øke formen ytterligere. I stedet ble det motsatt. Lørdagen som innledet påsken kom jeg meg ut i otta, slik at jeg skulle rekke en tur før avreise (som gode nordmenn skulle familien til fjells). Halsen føltes ikke god og ute var luften kjølig og veldig fuktig. Skitt au. "Half woman, half nutter" tenkte jeg - mitt motivasjonsmantra for løpeturer i dårlig vær.

Løpeturen gikk veldig bra: tolv kilometer på 1:03 før klokken åtte. Utover dagen aner jeg at jeg skal straffes for min standhaftighet. Halsen tykner og stemmen begynner å ligne en kråkes. De neste dagene blir stemmen borte. Hals og bryst føles tett, og det er tungt å puste allerede ved mindre anstrengelser. Løping er ikke aktuelt resten av uken. Først lørdag en uke senere kommer jeg meg ut igjen, men det er så tungt så tungt. På tross av forverring igjen drar jeg meg rundt en ny tur dagen etter, og dagen etter. Men da var den stillesittende og godterifylte påsken over. I stedet for en hærlig, treningsintensivert, kondisjons- og styrkebringende påske har formen gått ned (og vekten opp - det kjenner jeg på buksene).

Fire hektiske arbeidsdager og en helgedag senere er jeg ikke videre imponert over meg selv. I går, lørdag, ble det riktignok en tur før frokost sammen med min far og hans kone, men bare skarve syv rolige kilometer. Så, NÅ er det på tide å ta seg sammen! Komme seg opp på hesten igjen før den løper av sted uten meg. Unngå at det jeg har bygget i år ikke raser sammen som et dårlig montert korthus. I dag blir det langtur!

I morgen reiser jeg til Berlin i forbindelse med jobb, og da skal jeg teste deler av høstens store utfordring! Jeg gir meg f**n ikke så lett! Fem før førti, fem før førti, fem før førti... YESS!

J

mandag 30. mars 2009

Au da - der kom våren gitt.

Jeg venter og tenker på og drømmer om og gleder meg til våren. Et par ganger nå har den gitt oss noen smaksprøver; Temperaturen har steget mot to-sifret pluss, fuglene har begynt å øve på sangene sine og snøen smelter mens solen skinner - og varmer! På en løpetur brettet jeg til og med opp ermene!! Hurra!

Herlige vårfornemmelser nytes til fulle, selv om jeg vet at vi vil få opptil flere snøfall og kalde perioder før den virkelig sommer-bringende våren kommer. Inntil nå har jeg forsøkt å få tiden - de frosne, bløte og kalde dagene - til å gå fortere. Når våren endelig, om enn bare så vidt, dukker opp vil jeg umiddelbart sette på bremsene. Dette skal nytes! Gåsunger, hestehov, hvitveis og sprettende blader på bjørk og andre vekster må ikke ha det for travelt. Forventningen om en deilig vår og sommer, at alt ligger foran oss, er det aller beste. Hver lille dose av våren er så fantastisk; smeltende snø som gir snøfrie flekker, lyden av mennesker som kommer ut fra vinterhiene sine igjen, barn med sykler, hoppetau og strikk, den første utepilsen, votter og luer som får ligge hjemme. Nydelig...



Fem før førti
Nå har jeg bestemt meg for my BIG challenge: Innen jeg når den omfangsrike og runde alder av førti skal fem maraton være gjennomført.

New York har jeg allerede. I 2007 slet jeg meg gjennom Manhattan og kom i mål på litt under fire timer. I høst skal jeg ta Berlin. Hmmm, hørest nesten ut som Lonard Cohen: First I took Manhattan, now I'll take Berlin.

De tre siste ser jeg for meg at blir Paris, London og Boston. Sistnevnte krever jo kvalifisering. For en kvinne på min alder (36) betyr det at jeg må løpe Berlin, Paris eller London på under 3:45. Berlin skal visstnok være en rask bane, men noe sier meg at jeg må gjøre en del av jobben selv likevel.

Det kan gå...trur eg.


J

onsdag 11. mars 2009

Bli vår! (for pokker)

Nå er jeg så ufattelig lei av å balansere på isklumper, hoppe over vollgraver av smeltevann, småsteppe over islagte fortau og spinne oppover bakker. Jeg har tatt meg selv i nakken, tatt av flere kilo, løpt i all slags vær og på all slags føre med diverse lag klær innerst og ytterst. Jeg er tvunget til å løpe de samme rutene uke etter uke, fordi de er de eneste rutene som er nogenlunde trygge, og fordi skogen for tiden er forbeholdt folk med ski på beina. Sant og si begynner jeg å få et behov for nye varianter av løperunder, og jeg vil ut i skogen og av med klærne...det vil si løpe i shorts og t-shirt.

Noe må man vel betale for å bo i ett av verdens beste land, antar jeg. Vi får tross alt i pose og sekk her oppe, i alle fall om vi skal tro de som forsker på denslags. Ja, vi har det veldig bra. Slik jeg ser det er prisen klimaet. Mange er veldig glad i årstidene, og synes omtrent synd på folk som ikke har årstider som vi har dem. Joda, årstider har sin sjarm - men det er nok et idealisert bilde folk har av årstidene. En slik hyggelig årssirkel som barnebøkene liker å trykke dem:
  • Vår - blå himmel, grønne knopper, 17. mai, is, gule blomster
  • Sommer - blå himmel, sol, bading, båter, iskrem
  • Høst - blå himmel, fargerike trær, barn som hopper i løvet
  • Vinter - blå himmel, snø og produkter av snø, ski, jul

I virkeligheten fortoner årstidene seg ganske annerledes:
  • Vår - skiftende vær, ganske kjølig, iskald 17. mai (ref 2008 hvor selv den varme ullstakken ikke kunne holde meg varm)
  • Sommer - skiftende vær, forholdsvis kjølig, mye regn og vind
  • Høst - vått, vått, vått og mørkt mørkt mørkt
  • Vinter - vått og iskald og mørkt. Om snøen kommer stiger temperaturen vanligvis over nullen i løpet av 24 timer slik at gårsdagens snømenn ser ut som uformelige klumper før dagen er halvvegs.
Rett skal være rett, vinteren i år har snømessig vært fantastisk. Jeg synes (og det vises på bildene fra tidligere blogginnlegg) at det er utrolig vakkert når naturen dekkes av dette flotte hvite teppe. Men nå er det nok. Vi nærmer oss april, og da vil jeg at våren skal komme. Vi aner allerede små tegn; Det har blitt veldig mye lysere og på vei til toget om morgenen høres fuglekvitter. Jeg suger til meg alt som gir meg den minste lille vårfølelse, og har så smått begynt på å tro at den kommer igjen. Jeg lar meg lure av disse tegnene, år etter år, og blir like skuffet hver gang vinteren vender tilbake. En, to eller tre ganger. Når våren endelig kommer er jeg så redd for å bli skuffet igjen at jeg knapt klarer å glede meg over den.

2009 skiller seg ikke ut sånn sett heller.

I morgen er det meldt store mengder snø. Aaaaaaaargh!

J

torsdag 26. februar 2009

Motivasjon

De siste dagene har ikke vekten helt vært med meg. Den har ikke vært grei i det hele tatt, og det på tross av at jeg har vært knallflink. Hvordan kan vekten gå oppover når jeg bare spiser sunt og riktig og løper over 50 km i uka? Jeg fatter det ikke, og i stedet for å gi meg blod på tann tar det piffen fra meg. Jeg må virkelig jobbe med meg selv for å ikke bli skikkelig nedfor, og jeg vet jo egentlig at det er bare naturlig variasjon. Mengde vann i kroppen kan utgjøre ganske mye. Jeg vil imidlertid ikke høre på min egen fornuft og får lyst til å trøstespise. Snakk om idioti!

Heldigvis skal jeg løpe på tredemølla i kveld. Utrolig nok hjelper det meg til å motstå trangen til å stappe i meg mat og søtt. På lørdag skal jeg løpe over to mil. Ta det helt rolig, bare for å se hvordan det går. Har vært oppe i atten, så det burde ikke by på så voldsomme problemer, og nå begynner også veiene å bli bare, slik at det ikke blir så mye ekstrajobbing for hver meter.

Noe av det som motiverer meg veldig er en duppeditt jeg kjøpte for et par år siden. Garmin Forerunner 305; løpeklokke med GPS. Jeg var skikkelig lei av å ikke vite hvor langt jeg hadde løpt, eller å kjøre runden så godt som mulig med bil for å finne det ut. Derfor la jeg inn nesten 3.000 kroner i en løpeklokke - selv om jeg hadde en god klokke fra før. Jeg har ikke angret.

Looking for satellites

Enten så elsker du hjelpemidler som Garmin, eller så liker du det sannsynligvis ikke i det hele tatt. Jeg har blitt rent avhengig av den lille computeren min. Det er fantastisk morsomt å laste turen over på pc'en etter endt økt - spesielt de lengre - og se hvordan fart og puls har vært de forskjellige steden . Å få se turen presentert på google earth er også artig.

Om man skal trekke frem noe negativt er det at det noen ganger kan ta litt tid å få "finne satellitter". Jeg har også opplevd en gang at klokken ikke fant satelliter, og det var skikkelig nedtur. Det kan virke som den sliter litt ekstra når jeg har forflytet meg veldig langt mellom to løpeturer. For eksempel Oslo en dag og London den neste. Men det er bare en teori.

Noe annet særdeles motiverende å kjøpe nytt løpetøy eller løpesko. Så sant det fungerer som forventet da. Jeg har kjøpt feil sko et par ganger, og det har hendt at løpetøyet ikke har vært så bra som jeg hadde trodd. Men når det klaffer er det virkelig bra. Mine gode gamle Adidas, som har båret meg kilometer på kilometer i flere land måtte sendes til de evige løpebaner. Sålene var nedslitt og det var hull i stoffet på begge skoene. Nå har jeg to nye Adidas-par, et dyrt og et som var nedsatt. De dyre er fantastiske og jeg gleder meg til å løpe med dem i morgen. På mølla i kveld bruker jeg nok mine Mizunos, for de billigste nye fikk jeg litt gnagesår av litt. Må sørge for at det har grodd skikkelig før neste tur med dem. Moralen er nok at billigere sko er dårligere, selv om de liksom skal ha vært dyre før. Litt irriterende.

Den beste motivasjonen av alt er naturligvis at å virkelig kjenne at formen er i ferd med å bli god. I dag meldte jeg meg på Oslo (halv)maraton, og der skal jeg ta ny pers! Jeg tror virkelig jeg kan klare å løpe på rundt1:30 i september. Det er motiverende å tenke på.

J

søndag 15. februar 2009

Morgenstund, gull i munn og alt det der

Det er helt sikkert store individuelle forskjeller når det gjelder behov for søvn, og når denne søvnen helst bør unnagjøres - eventuelt nytes. Men livet er kort, og jeg har problemer med å fatte at mange foretrekker å bli under dynen til langt på dag.

Min biologiske klokke tikker ikke lenger (heldigvis) men jeg har nok innebygget en sveitsisk vekkerklokke som både tikker og ringer med høy presisjon. Og jeg liker det. Lykke er å ha fått gjort både det ene og det andre før husets øvrige beboere kommer tassende ned trappen. Ta for eksempel gårsdagen; Etter seks timer våkner jeg og er lys våken en god stund før seks. Smører meg et knekkebrød som jeg tar med meg foran PCen hvor jeg jobber en times tid. Får sendt avgårde det jeg helst skulle ha rukket fredag kveld.

Klokken er syv. Fortsatt deilig stille i huset. Antydning til blå lysning utenfor vinduene.

Med den lille mag-lighten sniker jeg meg inn på soverommet og plukker med meg treningstøy; stillongs, vinterløpetights, lifa-genser, fleecevest, trenings-bh og treningsjakke. Ikke en bevegelse fra under den store dundynen i andre enden av rommet. Stille, stille.

Gradestokken viser minus 12,5, så lue og hansker må på før jeg forsiktig låser opp begge låsene på ytterdøra. Den gamle teak-døren har slått seg litt i kulden, og et kraftig dytt må til for å åpne den. En lav, men dyp, lyd av tre mot tre høres for meg ut som på nivå med et bombenedslag. Jeg fryser noen sekunder og lytter, men huset er fortsatt helt stille. Kvart over syv er jeg avgårde.

Idyll

Det lysner mens jeg løper, og de eneste jeg møter er noen trøtte hundeeiere med sine intenst snusende firbente venner. Joggeskoene knirker mot den iskalde snøen, men ellers er det helt stille og veldig vakkert.

Viktig å avpasse farten.

Tankene flyr, og det samme gjør kilometerne. Etterhvert begynner det å bli litt mindre avstand mellom mennesker og biler. Landet er i ferd med å våkne til liv.

Gode følgesvenner; Velbrukte (utslitte?) Adidas i morgensol.

Hele atten kilometer senere, og rett før klokken ni, er jeg hjemme igjen. Solen skinner lavt fra skarp blå himmel. Sliten og glad plukker jeg med meg avisene. I vinduene ser jeg at lysene er tent. Den tunge ytterdøren er ulåst og innenfor blir jeg gledesstrålende mottatt av to deilige, pysjkledde, dynevarme småjenter.

A-mennesker blir ofte sett på som "nutters". Jeg ser det motsatt. Hver morgen er en liten vår, en slags renessanse. Jeg ofrer gjerne noen timer under dynen for å oppleve det. Igjen og igjen.

J

onsdag 11. februar 2009

Mer eller mindre lettbent i snøen

I februar fikk vi endelig skikkelig vinter. Mens M og jeg nøt deilige dager, i riktignok kalde, men forholdsvis snøfrie London, lavet snøen ned i fantastiske mengder hjemme. Et gjennomgående tema i SMS-rapportene og telefonsamtalene fra familiene våre dreide seg om snø, mer snø og enda mer snø. Det førte naturligvis til kaos i både bil-, fly- og togtrafikk, i tillegg til at alle beboere på østlandet måtte ta snøskuffa fatt for å komme seg ut døren.

For M og meg gjorde dette turen vår enda mer eksotisk, og vi var uendelig glade for at vi hadde tatt oss råd til å parkere på P11 på Gardermoen; under tak.

Vel hjemme igjen er det et imponerende eventyrland utenfor husveggen. Solen, som for hver dag gir oss litt mer lys, stråler på sitt vakreste. Da tåler jeg at gradestokken oppgir et tall som ligger nærmere 40 grader under trivselstemperatur - ja, i alle fall en stund.

Noe annet jeg kom hjem til var en syvåring med høy feber. Ikke helt uventet ettersom alle venninnene hennes har hatt det de siste ukene. Det måtte jo bli vår tur også, selv om vi så smått begynte å håpe at vi skulle slippe unna.

Dette har ført til flere hjemmekontor-dager enn vanlig. Heldigvis er syvåringen såpass stor at hun fint kan (og vil) holde seg i ro foran TV'en fra hun står opp til hun legger seg. Å jobbe er dermed ikke noe problem. Når så tilstanden i går var stabil og feberen ikke så høy lenger tok jeg sjansen på en utendørs løpetur i lunsjen. Det er nå engang noe annet å løpe i dagslys enn i totalt vintermørke eller på tredemølle i kjelleren. Når i tillegg omgivelsene ser ut som de gjør nå må det nytes før det forsvinner. Et par plussgrader kan raskt forvandle det halvmeterhøye, nydelige hvite fløyelsteppet til 15 centimeter bløt, trist og grå slaps. Om det deretter fryser på igjen er det ikke bare veldig lite vakkert, men direkte skummelt å bevege seg utendørs.

Så, carpe diem og alt det der, jeg kom meg ut til kong vinter blant langrennsgående skoleklasser og pensjonister, og nøt en mil med mykt og/eller glatt underlag. Den type motstand gjør vel bare treningen enda mer effektiv. Dessuten er det særdeles motiverende å løpe i et slikt overdimensjonert, nasjonalromantisk postkort. Jeg må nesten finne frem langrennsskiene til helgen.

J

mandag 9. februar 2009

Lettbent i London

Det er en tøff omstilling å komme hjem etter å ha vært på skikkelig husmortur i fantastiske London. Torsdag til søndag har M og jeg travet gatelangs i denne supermetropolen av historie og opplevelser. Det blir så tydelig for en at man kommer fra et knøttlite land, når man oppholder seg i de virkelige byene. Jeg har knapt vært hjemme et halvt døgn, og savner allerede by-pulsen og mulighetene, lange turer både i løpe- og gangfart, avslappet frokost på Starbucks, butikkene og museene. Deilige morgenløpeturer i Hyde park og langs Themsen, i de mest fantastiske omgivelser.

Morgen på Themsen - på vei mot Tower.

Jeg kunne løpt i timesvis i London, men det er tross alt andre ting å gjøre også - så det ble med én-times-morgenturer i passe tempo for å ta inn alt sammen. Underveis sluker jeg alle tradisjonelle severdigheter før de er overfylt av turister, og får derfor se det hele på en annen måte, helt for meg selv (i alle fall så nær som). I tillegg gjør unektelig morgenlyset, og eventuelt morgensolen, alt enda flottere og vakrere.


Nesten folketomt utenfor Buckingham Palace.

Albert memorial.

I tillegg til alle severdigheter man kan komme over under løpeturer rundt om kring er alle fantastiske bygninger - nye og gamle - med bygningsdetaljer som i seg selv nesten er skulpturer. Jeg elsker det!!


Som seg hør og bør på en skikkelig husmorferie har M og jeg fnist oss igjennom dagene. Med base på et veldig bra hotell, Charing Cross, har vi hatt det meste innen grei rekkevidde til fots. Tilsammen har vi nok gått hver vår maraton, for å ta undergrunnsbanen har ikke vært noe alternativ til å gå. Der nede ser man jo ingenting!

Vi hadde ikke lagt planer for turen, annet enn at vi skulle ha det gøy og hoppet derfor på de mulighetene som fristet underveis. Vi kom tilfeldigvis over et teaterstykke med min desiderte favorittskuespiller James McAvoy og fikk billetter til forestillingen den samme kvelden. Vi var tilogmed så heldige at M og jeg kunne nyte stykket "Three days of rain" generelt og Herr McAvoy spesielt, fra første rad.

Vi hadde hverken hørt om stykket eller forfatteren av stykket før vi oppdaget plakaten ved inngangen til Apollo theatre. Det er mulig vi ga litt feil inntrykk når vi etter å ha fått bekreftet at det var ledige billetter til kveldens forestilling (atpåtil ekstra glade for at det var på første rad) spurte mannen i luken hva stykket handlet om, og om han hadde noe informasjon. Det må innrømmes at forventningene var skyhøye, og at tanken på å være så nær "James" satt oss litt ut resten av dagen. Det ble forøvrig ikke noe bedre etter stykket, for alle forventninger ble innfridd; Et spennende, overraskende og dynamisk stykke, ypperlig satt opp og fantastisk gjennomført av de tre rolleinnehaverne. Må rett og slett finne ut litt mer om denne Richard Greenberg. Og når det gjelder James McAvoy har vi, som to pubertale ungjenter, vært forelsket siden...


"Kjærlighetssorgen" har vi forsøkt å drukne i x flasker rødvin. Om vi klarte å drukne den kan diskuteres, men M og jeg har i alle fall hatt det ufattelig morsomt disse dagene i London. Derfor er det rett og slett litt tungt å være tilbake i gamlelandet i dag. På tross av at det er helt nydelig ute, med vanvittige mengder snø som gnistrer i solskinnet, er hodet mitt fortsatt i London; gatelangs, på café, i butikker og på teater...

J

lørdag 31. januar 2009

Pupper og sånn

Det er lørdag kveld og jeg sikler litt over småjentenes fargerike plastskåler med smågodt. Bortsett fra dét går slankekuren fortsatt veldig bra. Har smakt litt smågodt, men ikke mer enn at det dekkes av ukens "kosemerker" (ref Grete Roede). Denne gangen fikser jeg slankingen selv, men jeg bruker det jeg lærte den gangen jeg tok et minikurs for snart syv år siden. Denne gangen skal jeg også holde meg på riktig vekt - for resten av livet!

Kroppen min er nå hele fem kilo lettere enn den var for litt under fire uker siden. Hvor mye av det er fett? Fem liter? Har jeg hatt fem liter mer av sånn gulaktig fettmasse som jeg har sett på fettsugingsseanser på tv. Yukk! Hvor forsvant det i så fall? Uh, best å ikke tenke på det - bare være glad for å vite - og kjenne - at kroppen er mindre og lettere.

I god Grete Roede-ånd er det ikke bare veiing som skal til; Målebåndet for også svingt seg. Legg, lår, hofter, midje, byste, arm. Alle deler av kroppen skal under lupen. Viser nedgangen i kilo seg også i form av et lavere antall centimeter? Svaret er ja, og det er enormt motiverende når man synes at vektnedgangen har stoppet litt opp. MEN, og det er virkelig et MEN med store, fete bokstaver; Hvorfor i all verden går antallet centimeter mer ned rundt bysten enn samtlige andre målepunkter??? Hvorfor forsvinner fettet desidert raskest fra puppene?

To barnefødsler og runder med amming har satt sine spor, og med denne utviklingen kommer det til å bli et veldig trist syn når jeg har nådd målene mine. Jeg har riktignok ikke noe stort ønske om struttende, fyldige bryster a la Samantha Fox. Alt jeg ønsker er at de er litt "faste i fisken". Vel, det er nok bare å innse at push-up bh'er kommer til å være fast del av min påkledning inntil puppene for alvor forsvinner - seks fot under...



Kanskje kan man vurdere en liten fix etterhvert. Ja, om det blir for trist. Ikke for størrelsens skyld, men fastheten. Jeg vet ikke nok om hvordan resultatet i såfall kan bli. Er det ulemper forbundet med det? Jeg har hørt at det finnes grupper for menn som har fått psykiske problemer etter å ha tatt på silikonpupper. Jeg vil jo helst unngå å være skyld i noe sånt. Trenger man forresten silikon for å bare å "stramme opp" litt? Hvor mye ville noe slikt koste? Nei, dette krever nok litt research.

Resten av kvelden skal jeg ignorere alle negative puppetanker, motarbeide søtsuget, og i morgen er jeg klar for langtur. Tar sikte på 12 - 15 kilometer - gleder meg!

J

tirsdag 27. januar 2009

Mitt lille univers

Løpevenninnen min, Sassa, har reist hjem til husse og matte, så nå løper jeg igjen alene. Slik det føltes i dag (men dette kan forandre seg fort) er jeg overbevist om at jeg skal klare å fortsette løpingen. Dagens løpetur var veldig bra, jeg begynner å komme i god form igjen.

Uten fokus på Sassa og hennes potensielle snuseturer i grøftekanten får jeg tid til å se mer på omgivelsene, og kjenner igjen at det er noe spesielt ved å bo der man har vokst opp. Å fortsatt tråkke gatene man tråkket når skoene var ti nummer mindre. På mange av løpeturene mine løper jeg forbi husene jeg har bodd i, hagene jeg har lekt i, veiene jeg har gått, løpt og syklet til venninner ... og til kiosken for å kjøpe Bugg. Kanskje er følelsen sterkere fordi jeg har bodd andre steder en del år før jeg flyttet tilbake. Det har i og for seg vært litt blandet. Det er hyggelig å se igjen andre som enten har blitt boende, eller har flyttet ut og kommet tilbake, slik som meg. Noen er det ikke nødvendigvis så hyggelig å se igjen, og enkelte er det litt pinlig å se igjen etter ungdommens krumspring...

Igjen møter jeg mine medelever fra barne- og ungdomsskolen på den samme gamle skolen igjen. Men nå er det barna våre som går der. Det føles veldig rart å være foreldregenerasjonen der jeg selv var barn, og det er rart å se hvor forskjellig vi foreldre har eldes. Stort sett synes jeg egentlig at vi holder oss godt, men mange har lagret noen flere kilo fett og mistet mye av sine fyldige 80-tallsmanker. Det siste er kanskje like greit.

Jeg liker å tro at jeg ikke er stedsbunden, men jeg trives veldig godt i mitt lille lokale forstadsunivers. Hadde jeg synes det var like bra om jeg bodde på andre siden av byen, eller andre siden av landet? Hm, jeg vet ikke. Det er så mye som skaper dette universet mitt. Familiemedlemmer bor her, venner bor her, barnas venner, skole og barnehage. Det er vel bare å innse at denne kjærnefamilien har slått røtter. Forhåpentligvis er det røtter som kan tåle å tas opp og settes ned andre steder - om det skulle bli aktuelt.

tirsdag 20. januar 2009

Frihet med lisser

Det som gjør at jeg liker å løpe er frihetsfølelsen. Ved å velge løping som treningsform er jeg rimelig fri til å velge NÅR jeg skal ut på tur, og så er det i tillegg en deilig frihetsfølelse når man er der ute; bare sko mot asfalt, jord, stein, gress - eller som nå - snø, og mitt eget hode. Alt av huslige sysler får ligge, kranglende unger er ikke mitt problem, ubesvart e-post får ligge ubesvart en stund til og telefonen får ringe så mye den vil. Det er noe med det å bare kunne la tankene fly, løse verdensproblemer - eller i alle fall egne problemer - og få ideer til nye sysler, uten å bli avbrutt.


Løpere kan faktisk oppnå en slags meditativ tilstand, også kalt "Runners high". Det ensformige ved lyden av sin egen pust, de rytmiske hjerteslagene og skoene som treffer bakken gir en beroligende effekt og kan gjennom konsentrasjon gi en "løpende meditasjon". Dette er godt beskrevet blant annet under Endorphin på Wikipedia. Jeg skal forsøke å få til det en gang, for jeg tror ikke at jeg har nådd "runners high" så langt. Det er imidlertid et annet fenomen jeg har opplevd flere ganger, på lengre løpeturer; Følelsen av å plutselig få igjen godt med krefter når jeg trodde de hadde tatt helt slutt. På engelsk heter det beskrivende nok "second wind", og jeg lurer på om svenskene kaller det "andra andningen". Du sliter med å løfte beina, det føles som om lungene er tomme for luft og det er skikkelig tungt. Så, helt plutselig, bare letter det. Bena flyr, pusten er fin og det kjennes som om du kan fortsette i all evighet (det kan du riktignok ikke har jeg erfart, men det varer en stund). Second wind er også godt beskrevet på Wikipedia.

En årsak til at jeg ikke har opplevd runners high kan være at jeg liker å ha på musikk. Akkompagnerende musikk ødelegger for konsentrasjonen og roen som skal til for å nå meditasjon, men fungerer særdeles motiverende. Så lenge den er nøye utvalgt. En iPod proppet med låter i passende takt, og gjerne med ordentlig kraft, får fart på føttene. Forskning.no skrev i oktober i fjor at musikk på øret kunne få løpere til å gi ca 15% mer. Det stemmer helt klart for meg, og jeg har laget en løpeliste kalt "Run Ronny Ron" (noen som husker SkyTrax?) fylt med Madonna, Faith No More, Kraftwerk, Wham!, Gabriella Cilmi, Jamie Cullum, Fergie, Fatboy Slim, ABBA, Barry White, Björk, Gwen Stefani, Gnarls Barkley, John Legend, Justin Timberlake, Prince, Robbie Williams og mye mer. Kjører på mix slik at jeg ikke vet hvem som kommer, det gir et ekstra spenningsmoment. (c;

For meg er det ikke bare etter turen, når jeg har kommet hjem og kan slappe av, at det er godt å ha løpt. Jeg har stor glede av å være der ute også. Egentlig er det spesielt morsomt når det er drittvær - da føler man seg litt gal, og det er godt for en veldig "ordentlig" person. Slik var det i dag. Snø, snø, snø og sludd. Ikke så kaldt, men piskende snø. Nøyde meg med 40 minutter, men det var tungt og bra - og veldig godt også resten av dagen.

J

Omsider

Omsider har jeg klart å komme skikkelig igang uten at det skjærer seg fullstendig den fjerde dagen, eller ved første kaffe- eller middagstreff hvor jeg bare skal smake litt på desserten/kaffe-tilbehøret for å være hyggelig, men i steden ender opp med å tømme fatene (nesten). Er inne i den tredje slankeuken - starten på et nytt og bedre liv - og er stadig like motivert. Vektnålen (det vil si, jeg bruker digital vekt for å kunne få med desimalene) viser 3,5 kg mindre enn for drøyt to uker siden. Herlig!! Det beste er at det kjennes på klærne også.

Etter julen var det et mareritt å dra på seg olabukser; de gled faktisk ned fordi jeg var så feit - ikke fordi de var for store. Utrolig ubehagelig. Jeg hadde kost meg med mat, kaker, godis, nøtter, vin og øl hver dag i to uker, pluss at utgangspunktet mitt (ref tidligere blogg-innlegg) var dårlig. Ikke rart jeg nærmet meg "all time high". Det var egentlig bare en ting å gjøre - å komme igang!!!

Det har vært en stor hjelp etter nyttår, som jo måtte være starten for et godt nyttårsforsett, at vi har en hund på besøk. En irsk setter som ikke lar seg affisere av en løpetur på tross av at hun er over åtti år (hundeår) - snakk om lettbent. Hun må ut hver dag, minst én lang tur, og da kan man jo like godt løpe. Så i år har jeg løpt annenhver dag - pluss begge helgedagene. Dermed blir det fire løpeturer i uka.

Formen er virkelig under oppbygging, og selv om jeg blir sliten så løper jeg greit en mil. Dermed er jeg igang med fantasier om både halv- og helmarathon - henholdsvis Stockholmsloppet under 1:30 og Berlin Marathon under 3:45. Tøft - og muligens overmodig - men mulig. Berlin blir sannsynligvis først i 2010, selv om jeg tror det kunne være mulig i år også. Det er hyggelig å ha noen å skulle reise sammen med, og hos potensielle løpe-partnere er det mest vilje for 2010.

Det viktigste er at jeg nå er igang, og denne gangen skal jeg ikke drite meg ut og sprekke. Nei, nå SKAL jeg nå mine mål:
  • Ned ytterligere 9 kg (i alle fall 6)
  • Stockholmsloppet 2009 under 1:30
  • Berlin Marathon 2009 eller 2010 under 3:45
J