- Seks timer. Kan man GÅ en maraton på seks timer?
Big Sur Marathon. California. Ferie! Etter hjemkomsten fra Boston, tok det bare et par dager før jeg pådro meg et sjeldent, men ganske så påtakelig tilfelle av reisefeber. Boston-medaljen var sikret, og 13 dager senere skulle "Boston 2 Big Sur Challenge" fullføres. Samme land, motsatt kyst. Da jeg for halvannet år siden bestemte meg for å gjøre B2B-prosjektet så jeg begge reisene som soloprosjekter. Det er ikke til å komme bort fra at gruppen mennesker som prioriterer å reise så langt to ganger på to uker, og bruke så mye penger for å løpe et par maraton, er begrenset. Samme hvor ikoniske og vakre løpene er. Boston ble imidlertid etter hvert et Springtime-reiselederoppdrag, mens Big Sur-deltakelsen ble en del av en herlig omfattende California-uke sammen med pappa. B2B-opplegget kunne knapt blitt bedre, hadde det ikke vært for en ørliten hake: Skade!
Boston-medaljen var sikret, men den hadde kostet en hoven og slarkete ankel i tillegg til den bakenforliggende plantar fascitten. Risikoen for årets, og løpekarrierens, andre DNF var nærmest overhengende når maraton (eller lenger) nummer 42 stod for tur. Allikevel virket det komplett usannsynlig at jeg ikke skulle klare å karre meg over målstreken. Om jeg så måtte gå...
Big Sur byr på mile-markeringshumor langs løypa. Ved mile syv sammenfalt temaet med mitt store dilemma.
Jo, solen skinte stort sett strålende og sterk fra den vide Californiske himmelen, men det lå en dis av uggen usikkerhet over dagene frem mot løpet. For en utålmodig sjel er tanken på gå en hel maraton ikke spesielt givende, men med beslutningen tatt var det var makstiden som bekymret. Vanligvis kan man håpe på litt slack, men her virket tidsbegrensningen nådeløs:
"A six hour pace is the hard and fast, we-really-mean-it time limit (13:45 minutes-per-mile)."
Fullt forståelig ettersom løypa går på en vei som er eneste tilgang til en nesten 150 kilometer lang del av kystlinjen.
Maraton på seks timer innebærer en snittfart på 8:30 min/km. Det er ikke superlangt unna fokusert og rask gange, men tanken på å kjempe seg gjennom nesten hele veien, ofre foten, og så bli plukket opp av oppsamlerbussen 15-20 minutter før målgang og ikke få medaljene... Jo, det ville uansett være flott å se den vakre strekningen som fotturist, men det var bare ikke godt nok. Jeg hadde to brikker å hente til B2B-puslespillet mitt, og et kryss å sette på "listen".
Dags for å komplettere samlingen!
Big Sur International Marathon er et virkelig spektakulært løp! Arrangøren selv omtaler det som verdens vakreste, og så langt har jeg ikke fått med meg at noen har utfordret påstanden. Veistrekningen er i seg selv ansett som en av de vakreste, med Stillehavet og det herlige, ville kystlandskapet som kulisse.
Løpet er også kupert. Fra basen for løpet, den lille kystbyen Monterey, busses løperne sydover langs kysten til Big Sur Station. Et "middle of nowhere"-sted mellom grønne åser og redwood-trær. I starten av løpet bærer det nedover. Lenge! Men som kjent må alt som går ned før eller siden komme opp (eller var det motsatt?). Etterhvert som skogen tynnes ut og landskapet åpner seg bølger løypa seg frem i omgivelser som virkelig kan ta pusten fra en. Luft er det imidlertid nok av, og da ofte i form av en jevn og kjølende motvind. Ikke minst når man kommer til løypas høyeste punkt og runder Hurricane Point. Navnet er ikke tilfeldig. Herfra belønnes man imidlertid også med det første skikkelige synet av et av California-kystens mest berømte landemerker: Bixby Creek Bridge. En superstjerne i filmsammenheng. For tiden aktuell blant annet i introen til serien Big Little Lies.
Usedvanlig vakker løype! Pacific Coast Highway fra avsidesliggende Big Sur Station til Carmel, Clint Eastwoods sjarmerende, lille by.
Det var ikke bare broens berømmelse som gjorde Bixby Bridge så sentral i min løpsstrategi. Når man krysser den 218 meter lange og spektakulære broen, 85 luftige meter over bakken, er man også halvveis! Strategien ble å løpe etter beste evne til broen. Om jeg klarte det på under to timer ville det være tid til å gå – eventuelt halte – resten. "Take it to the bridge", som James Brown ville sagt! Derfra og til mål... Det var bare å innstille seg på at seig stahet ville bli en langt viktigere egenskap enn den godt utviklede utålmodigheten som vanligvis er bra når det er antall timer, minutter og sekunder som står i fokus.
Kontraster - Fra det gigantiske, kalde og overfylte teltet i Boston til det oppvarmede, romslige og komfortable VIP-teltet til Runner's World i Big Sur... Joda, hadde betalt for luksusen, men det kjentes som vel investerte tusenlapper denne morgenen!
Som i Boston Marathon fraktes løperne til startområdet i gule skolebusser. Fordi jeg ikke tok sjansen på å få plass i lotteriet om startplassene i Big Sur Marathon, benyttet jeg muligheten til å betale en del ekstra for en Runner's World VIP-plass. Der var det "bare" først til mølla, og jeg er ganske god til å nå den slags møller først når jeg har bestemt meg for noe. Når VIP-startplassen var betalt, tenkte jeg ikke stort mer over det, men det var hyggelig å erfare at VIP-prisen ga VIP-goder. I tillegg til at vi fikk både fin Asics treningsjakke og sekk og en langt mer komfortabel buss til startområdet, hadde vi oppvarmet telt, tilgang til egne VIP-toaletter og superenkel innlevering av skiftetøy (bare å droppe asics-sekken når man forflyttet seg fra varmeteltet til startstreken).
Både Richard og jeg synes det var riktig så komfortabelt med Runner's Worlds VIP-opplegg.
Ettersom starten for Big Sur Marathon går kl 06:45 og det tar inntil et par timer for bussene å ta løperne frem til startområdet på den smale og svingete veien, måtte jeg forlate hotellet allerede før 03 på morgenen. Gåturen fra mitt hotell til bussene var bare ca 20 minutter, men det gir litt ekstra kribling å gå på ukjente steder i tussmørket. Underveis kjørte en bil opp til siden av meg og tilbød skyss.
- Are you going to the marathon? Do you want a lift, spurte mannen som satt i bilen.
Big Sur Marathon er en stor happening i området, så iført løpeskjørt, kompresjonsstrømper og treningsjakken fra Runner's World var det ganske opplagt. Jeg var på nippet til å takke ja av høflighet, men valgte å avslå og flirte litt av tanken på at transport til maraton i grunn er et langt bedre lokkemiddel enn godteri, dersom noen skulle ønske å få meg inn i en bil.
Middle of nowhere? Det var riktig så landlig og grønt ute ved Big Sur Station.
Busser fylt med rundt 3.300 maratonløpere kjørte i lang kolonne sydover på den samme veien som vi snart skulle løpe tilbake. Det var stummende mørkt, så omgivelsene ble ikke avslørt på turen, men takket være lyset fra en kulerund måne som av og til kikket frem mellom skyer ante vi Stillehavet på vår høyre side.
Akkurat som i Boston ble bussturen et vendepunkt for magefølelsen. Gleden over å skulle være med på dette eventyret tok overhånd, og frykten for å ikke komme til mål forsvant. Klart jeg skulle klare det. Big Sur liksom... Litt smerte skulle jeg tåle, og det kom til å bli en fantastisk opplevelse uansett! Jeg skulle gjøre akkurat det som en løpsansvarlig oppfordret oss til:
– Nip the marathon like it's a fine wine!
Richard som hadde et maraton ferskt i bena, og både maraton og ultraløp helg på helg etter Big Sur, hadde mål om å komme inn på under fire timer, og vi stilte oss begge ved 3:45-ballongen. Det kunne jo være at foten var medgjørlig, og da var det en ganske realistisk tid. Og dersom jeg nå måtte gå store deler av løpet, så ville den tidlige starten gi meg rundt 10 minutter ekstra, ettersom makstiden på seks timer gjelder fra siste løper krysser startstreken.
Ikke helt som i Berlin...
Kanskje ble jeg i overkant ivrig av å stå der, tidlig på morgenene mellom grønne åser og trær, og høre den amerikanske nasjonalsangen bli sunget på høytidelig vis, for når startskuddet gikk og startmatten var krysset bar det nedover i et langt høyere tempo enn planlagt. Foten funket og det kjentes så lett, selv om kjappe blikk på Garmins pulsangivelse var litt urovekkende. Tanken om å gjøre som i Boston, og holde pulsen under 140 så lenge som mulig, var bare å glemme. Selv om det gikk nedover. Vel, bare å ta det på feelingen da...
Og feelingen var tross alt god i utforløpingen mellom redwood-trærne: Tidlig. Stille. Eksotisk. Spennende. Løpende føtter mot asfalt. Småprat mellom enkelte av løperne. Det var rett og slett litt andakt over det hele. Her og der stod det små ansamlinger av mennesker. Stort sett vakter for løpet: brannmenn og klassisk amerikanske "rangers" i cowboy-aktig hatter. En av dem ropte muntert til oss:
- You'll get your beer before I'll get mine!
Etter et antall kilometer nådde vi bunnen av bakken og kom ut av skogen.
Skadet eller ei, gleden over å løpe på den "frynsete kanten av den vestlige verden" (ragged edge of the western world) som Big Sur-arrangøren omtaler det boblet i meg. Stillehavet, kystlinjen, strendene, de irrgrønne engene og åsene som her og der var dekket av blomster. Og asfaltstripen som skar igjennom landskapet. Temperaturen var perfekt, og selv om vi fikk et par uventede regnskyll og hadde noe motvind hele veien, var det gjennomgående bra. Milevis fra Boston, på alle mulige måter.
Endelig!! Den lange stigningen opp til Hurricane Point starter litt nedenfor veien til høyre i bildet, og ender i Hurricane Point oppe til venstre.
Normalt sett vil ikke synet av en motbakke på 3,5 kilometer, med jevn stigning fra null til 150 meter over havet, vekke jubelen i meg, men når jeg nå begynte å ane at det snart kom til å vanke to vakre medaljer, var det en deilig blanding av lettelse og forventning å beskue hele den lange motbakken opp til beryktede Hurricane Point der fremme. Ankelen verket litt, spesielt når det gikk nedover, men det gikk foreløpig greit å løpe og nå var jeg snart halvveis.
Going up?
Uvant motbakkeglede!
Garmin viste - naturlig nok - at farten gikk ned i stigningen, men også at pulsen gikk høyt. Svært høyt! Faktisk høyere enn makspulsen jeg fikk målt i forbindelse med Vo2-maks-test for et par år siden. Ettersom det ikke føltes som om pulsen var i ekstrem sone tok jeg det med knusende ro. Bare å trippe videre til topps, så var jeg snart ved broen!
Time to selfie! (Jada, tok en selfie jeg også)
I alle fall nesten. Strategien om å komme halvveis på under to timer var nådd (1:52:25), men i den lange nedoverbakken fra Hurricane Point til broen ble det tydelig at ankelen var i ferd med å bli mektig lei av kjøret. Vanligvis kan jeg slippe opp og cruise forbi mengder av løpere i utforløping (på asfalt, absolutt ikke i terreng). Her måtte jeg holde tilbake og hele tiden forsøke å justere foten, både inne i skoen og hvordan den traff asfalten. Det kjentes både som om skoen hadde blitt altfor trang og som om noe i ankelen kunne komme til å knekke, ryke – eventuelt eksplodere (hva vet vel jeg) – når som helst.
Men så lenge jeg var fokusert gikk det fremdeles å løpe...
Tilskuere er det ikke mange av i Big Sur Marathon ettersom det stort sett er forbudt å bevege seg langs den smale veien til fots, men her og der fikk vi ulike former for underholdning.
Big Sur har flere distanser, og et stykke etter Bixby passerte vi startområdet for 11 miles-løpet der pappa deltok. 21 miles er også en opsjon, i tillegg til å løpe maraton-distansen i form av stafett med seks etapper.
Selv om jeg gledet meg over mye også i andre halvdel av løpet, ble det mindre fokus på omgivelsene og langt mer på å løpe riktig, hva nå enn det var. Oppover gikk greiest, bortover var ok, men nedover ble stadig vondere, spesielt i de mange delene der veien skrår brutalt sidelengs.
Skråløping til besvær! Når jeg ser på bildene av andre løpere forstår jeg godt at min allerede plagede ankel fikk (skakk)kjørt seg.
De humoristiske mile-skiltene ga dobbel glede hver gang. Ennå en mile jeg hadde klart å holde løpingen i gang, men litt etter det 22. skiltet (ca 36 kilometer) var det slutt. Richard hadde akkurat passert meg i godt driv og flirende ropt at han trodde jeg ville komme meg i mål innen makstiden. Jeg lo tilbake. Hadde jeg klart å løpe resten ville jeg sannsynligvis ha kommet i mål på rundt 3:45 eller 3:50, men vi var inne i en tilsynelatende evigvarende nedoverbakke der veibanen skrånet kraftig. Smerten i ankelen, og frykten for å påføre den en skade som ville ta svært lang tid å helbrede, ble for intens, og med en halvhjertet lovnad til meg selv om at jeg kunne løpe igjen så fort det ikke gikk nedover lenger og veien forhåpentligvis flatet ut også sidelengs, begynte jeg å gå. Kraftig haltende.
Det ble gjort flere forsøk på å gjenoppta løpingen, men til slutt var det bare å innse at jeg ikke er særlig god til å takle smerte. Selv om jeg trodde jeg hadde vært forberedt på å gå en langt større del av løpet enn de siste 5-6 kilometerne, kjente jeg en viss irritasjon over å tape så mye tid når jeg tross alt hadde kommet så nær. Det var bare å svelge unna og fokusere på at medaljene uansett ikke var kjempelangt unna. Jeg kom til å klare det!
Det føltes for galt å krysse målstreken gående; bare å bite tennene sammen for noen siste løpesteg!
B2B-medalje nummer to: Vestkysten! Så spesielt. Så vondt. Så verdt det!
Sluttiden var jo uten betydning, men med 4:08 kunne jeg slå fast at oppsamlerbussen aldri kom i nærheten. Og når man nå er litt opptatt av slikt, så kunne jeg ikke annet enn å glede meg over forholdsvis god plassering på tross av all gåingen:
- Nummer 314 av 2.270 kvinner
- Nummer 922 av 4.398 deltakere totalt
Medaljer og feiring med pappa og Richard!
Med både B2B-deltakelse og Runner's World VIP-startplass hadde jeg tilgang til to VIP-telt i målområdet, og om det er én gang VIP-opplegg var på sin plass, så var det denne! Først haltet jeg til B2B-teltet for å komplettere medaljesamlingen og plukke opp B2B-jakken. Det var også der jeg hadde avtalt å møte pappa som til min store glede hadde hatt en super opplevelse i sin 11-miler.
Derfra forflyttet vi oss til Runner's World-teltet som var hakket mer "eksklusivt" med bare rundt hundre VIPs mot de 400 B2Berne. Her var det enda mer og bedre mat og drikke, og pappa, Richard og jeg kunne oppdatere oss på våre tre ulike opplevelser. Ankelen fikk jeg lagt is på, og med VIP-hurtigtilgang benyttet jeg meg for første gang av massasje-muligheten. Det var ingen grunn til å haste hjem til hotellet.
Vel, bortsett fra at medalje-nerden i meg gledet seg vilt til å gjenskape bildet som var én av flere faktorer som trigget til deltakelsen i B2B Challenge i utgangspunktet.
Drøm det, gjør det! Medaljepuslespillet komplett!
Og verdens vakreste? Ettersom jeg ikke har løpt dem alle kan jeg ikke uttale meg om riktigheten i arrangørens påstand, men Big Sur inntar i alle fall en soleklar førsteplass på min liste og det blir garantert en ny ferd langs 'California State Route 1' en gang i fremtiden. Som Californias tidligere guvernør ville sagt:
– I'll be back!
Men da (sannsynligvis) som standalone-prosjekt, og forhåpentligvis uten skade.
Janicke