Da jeg løp i Boston i fjor tenkte jeg "aldri mer"! Aldri mer bakkete Boston Marathon. Aldri mer maraton i feil tidssone. Bombene endret alt. Plutselig føltes det viktig å komme tilbake. Både for å vise støtte til byen og arrangementet, og for å få den opplevelsen jeg opprinnelig hadde kommet for: Et storslått og høythengende maratonarrangement med lang og spennende historie.
Tilbake til Boston - for Boston.
Da jeg litt overrasket mottok bekreftelsesmailen fra Boston Athletic Association for 2014 var det behov for familieråd. Skulle vi ofre all annen utenlandsferie i år for en familietur til New York og Boston så mor skulle få løpe maraton, skulle jeg reise alene - eller skulle jeg ofre plassen min. Heldigvis var alle klare for USA-reise.
Første morgen i New York: Ja, det var min idé å starte med
en løpetur i Central Park.
På forhånd bestemte jeg meg for at maratonløpet og voldsomme forberedelser til dét ikke skulle "ødelegge" reisen for resten av familien. De hadde blitt med, og min takk var å la familieferien være nettopp det. Vi var skikkelige turister og gikk mangfoldige kilometer hver dag, stod i lange turistkøer og spiste godt (og kanskje ikke ideelt for maraton).
Seeing the sights: Vi tok naturligvis turen til topps i Empire State Building.
På Disney Store møtte jeg jaggu på "kjentfolk".
Etter nesten tre dager i New York tok en firetimers togtur oss til Boston lørdag kveld. Vi ankom i mørket så jeg var ivrig på å komme meg ut på en liten joggetur neste morgen. Klokken seks snørte jeg på meg løpeskoene. Takket være jetlag var hele familien våken, og niåringen hoppet av glede da jeg svarte hennes ledende spørsmål "Skal du ut og løpe?" med "Ja, og du kan godt få være med om du vil." Dermed var vi to lykkelige sjeler som la ut i den kjølige Boston-morgenen.
Den berømte målstreken i Boylston Street var et naturlig mål for løpeturen, og såpass tidlig på dagen var det mulig å få en ordentlig kikk på den. Senere var det så tettpakket her at det knapt var mulig å skimte den magiske gule og blå linjen mellom alle fotograferende løpsturister.
Målstreken for Boston Marathon er synlig hele året, men males
opp med friske farger før løpet hvert år. Mia poserer særdeles godt
fornøyd i sine splitter nye Adidas Energy Boost (sånn går det når
løpeskogal mor ikke får kjøpe løpesko til seg selv).
I dagene før og etter Boston Marathon dreier det aller meste i Boston seg om nettopp maraton. Løpere ikledd løpets offisielle jakker med brodert logo og årstall på ryggen er å se overalt. Noen bar jakker fra før 2013, mange bar fjorårets blå og gule og enda flere bar årets skrikende oransje jakker (jada, kjøpte meg den selv også, tross tvil om fargevalget). Enkelte har fått brodert på flere årstall på én og samme jakke for å vise at de har løpt flere år. I maraton-rusen som henger tungt over Boston disse dagene fører en slik "flerårsjakke" til mangt et annerkjennende nikk.

I dagene rundt Boston Marathon ER Boston maraton:
Løpesko kan fint brukes som blomsterkrukker i vinduskarmer.
Skulpturer, som denne andefamilien i Boston Common-parken, var utstyrt med
Boston Marathon-farger og startnummer med navn.
På hotellet var det satt opp tavle hvor man kunne skrive hilsner og
lykkeønskninger - og drømmer.
Kvelden før løpet var jeg fremdeles usikker på om jeg skulle gå for langermet trøye med den nye SkiLøperne-løpstrøya over (og skjørt naturligivs), eller om jeg skulle satse på kjolen som tok meg til pers i Berlin.
SkiLøperne-trøye med navn og flagg til preppy-skjørtet....
...eller perskjolen?
Etter en særdeles enkel og kjapp "avstemming" på Instagram, samt en siste kikk på værvarselet, falt valget på kjolen. Et par nyinnkjøpte varme-ermer skulle holde meg varm frem til jeg hadde fått varmen i kroppen.
Boston Marathon er et A til B-marathon, eller skal vi si B til A. Starten går i den lille byen Hopkinton som ligger en maratondistanse unna Boston sentrum. Fra Hopkinton går løypa "raka vegen" gjennom stedene Ashland, Framingham, Natick, Wellesley (velkjent for sin "scream tunnel" av studiner fra Wellesley jentecollege), Newton (kjent for sine tøffe bakker) og Brookline før man endelig ankommer Boston sentrum og målstreken i Boylston Street.
Rett før leggetid kvelden før løpet fikk jeg facebook-melding fra Øistein som jeg møtte i Haag (han var vel omtrent den eneste som satt pers der). På grunn av skade kunne han ikke løpe selv, men han skulle kjøre kameraten sin til starten og tilbød meg å sitte på. Snakk om luksus!
Takket være privattransporten ble det ikke lange ventetiden i Hopkinton før det var dags for å stille til start. Selve startskuddet fikk jeg knapt med meg (jeg startet i andre bølge, 25 minutter etter de aller raskeste), men de fem militærhelikopterne som høylydt og i formasjon fløy over startområdet i samme moment, og som visstnok fulgte maratonløypa helt frem til målstreken, satt fart på andrenalinet. Det var bare å få av seg ekstratøyet og finne frem til startposisjonen.
Allerede før start fikk jeg mange kommentarer på kjolen. I løp i USA er det veldig mange som løper i skjørt, men så langt har jeg ikke sett noen andre som løper i kjole. Det bør imidlertid endre seg fort, for responsen var helt vanvittig både før, under og etter. "Wow, awesome dress!", "I love your outfit!" og "Best dressed runner!". Fantastisk motiverende!
Nok om kjolen, tilbake til start. Boston Marathon starter nedover. Slakt nedover. Mange gjør ubevisst løpets største tabbe her. Det er veldig fort gjort å legge ut i altfor høyt tempo. Derfor fulgte jeg nøye med på klokka og tempoet. Målet var å ligge på 4:55 fart helt frem til etter Heartbreak Hill, den siste av fire lange seige bakker mellom 25 og 33 kilometer. Dersom det skulle eksistere et restlager av krefter der så skulle det tas ut den siste mila. For én gangs skyld var jeg forsiktig optimist. Formen de siste ukene før nedtrappingen var bedre enn noen gang, og jeg var uthvilt og avslappet. Jeg trodde faktisk pers kunne være mulig.
Lenge fløt kilometerne greit på, og det kjennes nesten umulig ut at det på noe tidspunkt skal bli så tungt at man vurderer å bryte. Jeg vet jo bedre, men dog. Langs løypa var publikum enda større og ivrigere enn i fjor. I år handlet det om å hedre de som mistet livet og ble skadet i fjor, og å ta tilbake arrangementet. Stemningen var fantastisk. Jeg koste meg med å lese de kreative plakatene som folk hadde laget, studere mine medløpere, gi noen high fives her og der, smile takknemlig for heiing og kjolekommentarer, kontrollere farten - og bare være en del av det hele.
Blant plakatene jeg husker kan nevnes: "Go random stranger, Go!", "Slow down, I'm trying to count you" og "Run like someone called you a jogger". Man ser mye rart og underholdende underveis og et av bildene som har satt seg er den magre, litt eldre mannen som tydeligvis hadde lastet lommen bak på shortsen i overkant tungt med energigels. Hvert steg fikk shortsen til å gli såpass langt ned at rumpesprekken kom til syne. Til slutt måtte jeg fnisende løpe forbi.
Formen føltes bra - i starten.
Jeg forsøkte å gjenta suksessoppskriften fra Berlin og New York og fylte på med Nugatti og GU-chomps ca hver femte kilometer etter den første mila. Jeg tok et par slurker vann ved drikkestasjonene som kom etter inntak av energi. Det gikk lenge bra, men fra tretti kilometer begynte alvoret. Troen på pers hadde begynt å vakle etter den første bakken. Etter den tredje håpet jeg å komme i mål på rundt 3:30, og etter Heartbreak Hill håpet jeg bare å komme i mål.
Hvordan er det mulig for to bein å bli så vanvittig trøtte. Jeg forsøkte å muntre meg opp med at jeg hadde klart målet om å løpe hele veien frem til etter bakkene, men det var lite glede å finne. I tillegg kjente jeg at det røynet på ellers også. Høyre bein, fra sete til kne murret misfornøyd i perioder, hodet var seigt og magen var småuggen. Den siste Nugattituben som skulle tas ved 35 km kastet jeg bare fra meg. Jeg vet at det er et faresignal når man ikke lenger klarer å få i seg næring, så på drikkestasjonen gikk jeg for første gang mens jeg glupsk slukte alt vannet i koppen. Solen sto høyt på himmelen og varmen føltes intens.
Videre, videre. Folkemengden heiet oss frem enten vi gikk eller løp. Det var mange av oss som vekslet på. "Kom igjen!" sa jeg til meg selv hver gang jeg skiftet over fra gange til trav, men det var virkelig ikke mer å hente. Det føltes som jeg stod stille.
Å oppdage den høye skyskraperen ved Copley Square i det fjerne var en stor lettelse, men selv da vi endelig svingte inn på Boylston Street og kunne skimte mål føltes veien veldig lang. Jeg stolpret meg frem i det nærmeste jeg kom jogging. Klappet enkelte gående på skulderen og forsøkte å oppmuntre med et "Come on, almost there".
Så krysser jeg den gule og blå streken. Klokken viser 3:38:14. Minst ti minutter tregere enn jeg hadde håpet. Akkurat nå betyr det ikke stort. Jeg er nesten overrasket over at jeg i det hele tatt kom meg dit. Øynene sliter med å takle lyset og jeg drømmer bare om å finne et sted å sette meg ned.
Boylston Street a.k.a. Zombie Road.
De frivillige gratulerer og smiler. En mann klapper meg på skulderen og takker meg. Han sier han har hengt på et godt stykke. Det varmer at jeg i min miserable situasjon faktisk har hjulpet noen andre.
Medaljen rundt halsen. Vann! Sluker hele flasken. Et nytt klapp på skulderen. En mann som spør om hvor jeg har kjøpt kjolen. Hans kone ville ha elsket en slik. Jeg klarer knapt å tenke og svarer "Running Skirts" selv om svaret egentlig er "Skirt Sports". Jaja, han finner forhåpentligvis ut av det.
Varmekappen vi får lagt om skuldrene er for varm. Jeg må ta den av og tar imot en ny flaske vann. Jeg tar imot posen med diverse former for energipåfyll og bestemmer meg for å få i meg noe av det så snart som mulig, samme hvor lite fristende det er. Valget faller på en rund fast pære, og det smaker faktisk godt.
Veldig sliten, men lettet over å være i mål.
I Boston Common-parken slenger jeg meg ned på en ledig flekk. Bryr meg knapt om at løperen som ligger tilsvarende henslengt et par meter foran meg rolig lener seg over blomsterbedet og gjødsler bedet med mageinnholdet. Glad jeg ikke er så sliten.
Koselig gjenforening med familien. Jentene hadde laget finfin
plakat. Ektefellens bidrag til plakaten, "Ikke drit deg ut", er
dessverre ikke med på bildet... (c;
Da familien dukket opp noen minutter senere var både form og humør godt restituert. Etter litt skravling var også beina klare for turen tilbake til hotellet. Klar for en lang dusj og feiring med forfriskende Samuel Adams 26.2 (Sponsor-bryggeriet har sitt eget maraton-øl må vite).
Selv om det ikke ble den persen jeg hadde håpet på så ble resultatet tross alt fem minutter raskere enn i fjor. Ergo Boston-pers og akseptabel grunn til feiring (jeg er ganske raus der). Etter hvert som arrangementet kunne avsluttes uten dramatikk og med første amerikanske herrevinner på 31 år, Meb Keflezighi, ble det ytterligere grunn til glede. Boston Marathon er igjen en festdag! Boston Strong!
Maraton er risikosport. Spesielt når løypa går i
én retning hele veien. Nygrillet skulder av maratonløper. Ouch!
De første dagene etter løpet unngikk jeg å tenke så mye på løpet, men det er klart at noen spørsmål har meldt seg i løpet av uken. Hva var det egentlig som gikk galt? Hvorfor ble det så tøft når formen egentlig er bedre enn noen gang? Hva nå? Jeg begynner å se konturene av noen svar, men mer om det siden. I første omgang skal jeg bare løpe etter eget forgodtbefinnende. Mye, men ikke fullt så målrettet.
Mia har regnet ut at hun kan delta i Boston Marathon i 2023.
Kanskje løper vi sammen da... (c;
Boston Marathon 2014 er muligens det avsluttende kapittelet i min Boston Marathon-historie. The Newton Hills og de siste tolv kilometerne er fremdeles litt for ferske i minnet til at jeg er villig til å tenke på et nytt forsøk. Men igjen; man skal aldri si aldri.
Janicke