fredag 28. januar 2011

Transeløp

Bare for å avklare det med en gang; tittelen på innlegget sikter til transe i form av mental tilstand, ikke menn som liker å kle seg i kvinneklær. Ikke et vondt ord om transer, jeg har egentlig ikke gjort meg opp noen mening om det i det hele tatt, men det er bare ikke usikkerhet omkring kjønn (og allerede her får jeg kanskje noen på nakken) jeg skulle skrive om i dette innlegget. NOK om det.

Det var på ettermiddagens løpetur jeg hadde det som best kan beskrives som en transeløpsopplevelse. Egentlig var jeg klar for mølla i dag, for den stadig tilbakevendende kulda er definitivt i ferd med å knekke gleden over å løpe ute. Etter å ha lest om Herlig kveldstur i kulda på Endorfinlykke endret jeg innstilling, men noen timer senere var den dominerende følelsen at jeg ikke hadde lyst til å løpe i det hele tatt. Men så var det den firbente da. Hun hadde bare fått småturer i dag og trengte å få kjørt seg litt. Det avgjorde saken.

Mørket hadde lagt seg og en tykk og våt tåke gjorde luften nesten ugjennomtrengelig. Hodelykten ga det lyset som trengtes for å holde oss på veien, men ikke stort mer. Tåken stoppet lyskjeglen rett foran snuta til Tindra og kapslet oss inn i vårt eget lille mobile lysrom. Stadig i bevegelse, men uten at vi egentlig kunne være sikre. Hva som befant seg "utenfor" var uvesentlig. Det ble en merkelig, men deilig ensformighet å bare se ryggen på den løpende Tindra langs en jevn, snøbelagt veikant. Meter for meter. Minutt for minutt. Tankene vekslet mellom en scene i en David Lynch-film jeg ikke husker navnet på, hundekjørere som driver hundene frem i dagevis, og de som krysser Grønland eller går til Nordpolen på ski. Ingen sammenligning i prestasjon, bare undring rundt den merkelige stemningen det må være med tilsvarende ensformighet i timer og døgn. For min del varte hele turen mindre enn en time og allerede på den korte tiden oppsto en viss usikkerhet omkring drøm og virkelighet. En periode føltes det som å være ... vel ... i en slags transe. Fascinerende.

Pulsen fikk seg dessuten et ekstra kick da det kom lyder fra skogen ved siden av veien. I beste Blair Witch stil forsøkte jeg å lyse opp trærne der lydene kom fra mens jeg løp. Hadde vi tirret på oss en elg? Hodelyktens gjorde ikke annet enn å lage skumle, flakkende og agressive skygger, så jeg fortsatte bare å løpe. Det var omlag en kilometer igjen til bebyggelse. "Det klarer jeg." Det tok imidlertid ikke mange sekunder før jeg skjønte at lydene kom fra et par ski og staver - og antakelig en skigåer. Får vi håpe. (c;

Favorittkvelden blir enda deiligere når man har trent. Stølheten har ikke helt sluppet taket, men jeg regner med at et glass rødvin tar knekken på siste rest. God helg!

Janicke

torsdag 27. januar 2011

Stølhetsgeneratorer

O hildrande du! Det har gått omtrent en uke siden jeg brautende påsto på denne blogg at jeg (nesten) aldri blir støl... Den påstanden er riktig, men den stølheten som har rammet forside og bakside av lårene mine i dag er på nivå med den som intraff dagen etter maraton i 2007. Au, au, au!

Gangen min minner mest om en 90-årings, og jeg må peppe meg før trapper, spesielt nedover, skal forseres. Antakelig skyldes dagens miserable tilstand 200-metersintervallene på SkiLøperne-økta på tirsdag. Det var glatt og jeg hadde valgt bort de piggede skoene til fordel for de lette Aegisene. BIG mistake!

En gryende stølhet var der da jeg løp sammen med Tindra dagen etterpå, men etter de første par, tre kilometerne løsnet det og jeg kunne flyte på. Å løpe med hund er veldig fint, og en irsk setter egner seg veldig bra som løpekamerat. Med båndet hektet på et belte rundt livet får man full løpefrihet. Det eneste aberet er at hunder - og spesielt unge irske settere -  og spesielt vår unge irske setter - gjerne blir i overkant ivrig og forsøker å øke tempoet. For å ha en akseptabel fart må løperen, det vil si jeg, dermed holde i mot. Å holde i mot mesteparten av en løpetur er en ganske unaturlig og trigger åpenbart helt andre muskler enn de som vanligvis benyttes. Legg til en viss dose frykt for å miste kontrollen på isbelagte veier på toppen av dette, så har vi sikret nær toppnivå på stølhetsskalaen den påfølgende dagen. I dag. 

Så, hvordan blir man kvitt stølhet? Min geniale løsning var å løpe den bort. Eneste mulighet for å løpe i dag? Klokken 06:15. Med vondt skal vondt fordrives! I femti lange minutter dengte jeg disse tømmerstokkene av noen ben i tredemøllebåndet. Resultat: Absolutt ingen bedring!

Kanskje er det best å bare la det gå sin gang. Kanskje er det borte i morgen.

Så får jeg håpe at Tindra, stølhetsgeneratoren, ikke er fullt så ivrig i morgen.

Janicke

søndag 23. januar 2011

Champisdags!

Før januar la jeg inn et mål for årets første måned på Garmin connect: 250 kilometer. Jeg tenkte vel egentlig at dette skulle omfatte både skigåing og løping, med "ved en inkurie" ble det bare løping. Jeg har ikke funnet ut hvordan jeg kan endre på dette, så da er det bare en ting å gjøre: forsøke å løpe 250 kilometer i tillegg til langrennsturene. Man vil jo helst ikke ha uoppnådde mål så tidlig på året.

Begynnelsen av januar gikk bra, men så tok formen seg en tur i kjelleren. Det var psykisk nedbrytende - og heldigvis samtidig motiverende - å se at jeg ikke var i rute på Garmin dashboardet. Derfor har jeg trent hver eneste dag den siste tiden og i dag - endelig - tok jeg igjen "today"-streken. Hurra!
Today-streken er passert. Ignorerer glatt at det fortsatt skal gjøres unna 67 kilometer på åtte dager - inntil videre.

Enda mer gledelig var det å ta ny pers på antall kilometer på en uke. For første gang rundet jeg 90 kilometer. Det er lenger enn to maratoner på en uke det, bare brutt opp i mer komfortable etapper (selv om det ser ut som om jeg hadde det litt tøft i starten av dagens langtur).

Er det Garmin eller jeg som sliter i begynnelsen av turen; 220 i puls? Tviler på det.

Kan ikke nekte for at jeg er fornøyd med meg selv nå, og overmodig leker jeg med tanken på å klare 100 kilometer på en uke. Der går nok "smertegrensen" - med mindre jeg kutter ut familien eller jobben. Ikke særlig aktuelt med andre ord.

Enda en gledelig opplevelse i dag var at jeg klarte å klemme i meg en hel tube med energigel på under ett minutt. Tidligere har jeg brukt lang tid, tatt litt og litt og slitt med å klare å svelge den klissete, sanasolaktige substansen. I dag klarte jeg å adlyde meg selv; klemme tubens innhold inn og svelge unna. Det lover godt.
Champisdags!

I kveld skal Dag og jeg følge et av våre mange nyttårsforsetter; drikke champagne for å feire store og små begivenheter oftere. Hovedårsaken(e) er riktignok at mitt nyetablerte selskap Commasign har sendt de første fakturaer, fått inn penger på konto og har fullt opp med oppdrag ut mars, men ny pers og vellyket inntak av gel er gode tilleggsgrunner!

Skål!

Janicke

lørdag 22. januar 2011

Mye mølle

Vinteren 2010/2011 ser ut til å bli lang. Den begynte så tidlig, med snø og streng kulde allerede i november. Jeg hadde bestemt meg for å ikke la det stoppe meg, og tok innbitt løpeturene ute selv om kulda bet i både kinn og rumpe. Det gikk nesten sport i å komme seg ut selv om målelinjen lå dypere og dypere på temperaturskalan.

Så kom en mildere periode. På én tur måtte jeg til og med ta av lue og vanter. Ah, hvilken lykke! Og selv om det er lenge igjen av vinteren ga det en liten forsmak på tiden som ligger foran oss, med stadig lengre dager og stadig bedre underlag. Med en slik opptur ble en ny runde med kulde - om enn ikke like kald som sist - en real nedtur. Den siste uka har jeg foretrukket mølla, med shorts, t-skjorte og mine herlig lette Aegiser. Tror knapt jeg har løpt så mye på mølle i en og samme uke tidligere.

Mølleløping blir fort ensformig og langdrygt, men - som med så mye annet - blir det hva du gjør det til. "Du får ikke mer moro enn du lager sjæl" liksom. Vi har rigget en liten (og egentlig veldig dårlig) TV foran mølla, og koblet til en av ungenes bil-DVD-spillere. Løpeturen på mølla er dermed en ypperlig anledning til å se filmer eller TV-serier som jeg sjelden tar meg tid til ellers. Den siste uka har det, på grunn av mølleløpingen, blitt uvanlig mye tv- og filmtitting.

Variasjon er viktig for at jeg skal gidde å løpe på mølle, og intervaller er derfor perfekt. Den klassiske 4 x 4 økta - altså fire intervaller med fire minutters varighet og tre minutters joggehvile mellom - kjører jeg som regel ukentlig. Ved å utfordrer meg selv på å gjøre unna lengst mulig distanse på denne økta presser jeg meg skikkelig og får en veldig god økt.

Å løpe distanse på mølle har jeg tidligere synes at har vært totalt døden. Så ufattelig ensformig å subbe iveg i samme tempo på samme sted. Dermed har jeg stort sett aldri løpt lenger enn åtte kilometer på dette rullende båndet. Det sier antakelig mest om min fantasi at det ikke har falt meg inn å variere tempoet underveis. Nå velger jeg et utgangstempo, som regel litt under fem minutter på kilometeren, og legger inn fartsøkninger for eksempel de siste to- eller firehundre metrene av hver kilometer. Etterhvert får jeg blod på tann og bestemmer meg for at jeg skal klare ti kilometer på sånn og sånn tid, eller komme inn på den og den kilometeren innen tiden viser slik eller sånn. Fartsøkninger på mølle oppleves faktisk som enklere enn fartsøkning på løpeturer ute.

Det er dessuten utrolig greit og kjapt å gjennomføre en skikkelig god økt når man bare kan hive på seg sommerløpetøy og slippe å gå ut. Den mølla har virkelig vært verdt hver eneste krone - selv de ekstra tusenlappene vi har måttet betale flyttefolk for å flytte 100-kilos mastodonten når vi 1) fikk den flyttet mellom to etasjer i vårt forrige hus og 2) flyttet til huset vi bor i nå.

Mølleløpingens enkelhet til tross, i dag blir det på med mer vinterlig antrekk og sko med pigger igjen. Det er tross alt hyggelig å se natur og andre mennesker inninmellom også.

Janicke

tirsdag 18. januar 2011

Å tøye eller ikke tøye

Har det egentlig noe for seg å tøye ut etter man har trent? Hjelper det muskler og sener dersom man strekker og strammer dem enda mer etter endt økt? Jeg er ikke overbevist.

Det er bare å innrømme at min mangel på overbevisning i forhold til tøyingens effekter grunner i utålmodighet. Når jeg har brukt 45 minutter, en time, to eller mer på løping så frister det ikke å bruke kostbar tid på tøying. I allefall ikke noe mer enn litt halvhjertet strekk av enkelte muskler som eventuelt kjennes slitne og stramme.

I perioder har jeg bestemt meg for å gi det en sjanse. Vi har vel alle lært fra barnsben av at det er viktig. Det er en vedtatt sannhet at tøying er skade- og stølhetsforebyggende og at det vil gjøre oss myke.

Joda, bevares; At man blir smidigere er nok riktig, men ettersom jeg ikke har noen ambisjoner om å gå ned i spagaten eller gjøre andre akrobatiske øvelser er ikke det argumentet av betydning. Skade- og stølhetsforebyggende? Mulig, men jeg har holdt meg skadefri uten tøying også, og støl er jeg veldig sjelden.

Da jeg fikk trene med Anders Szalkai i fjor sommer tøyde vi etter oppvarmingen, før vi skulle ta fatt på tøff intervalltrening, for å myke opp ledd og muskler. For en totalt medisinsk uvitende synser som meg virker det mye mer logisk. Ved å sikre at man er ordentlig varm blir sannsynligheten for å tråkke over, eller strekke noe, mindre. Anders Szalkai tøyer sikkert etter endt økt også han, så jeg skal ikke trekke ham videre inn i mitt korstog mot post-treningstøying.

Hunder og mennesker er bygget forskjellig, så jeg skal ikke trekke bombastiske konklusjoner her heller, men jeg har observert at disse misunnelsesverdig lettbente dyrene tøyer ut før trening. Altså før trening. Det første Tindra gjør etter - og delvis samtidig som - hun overlykkelig ønsker oss god morgen, er å tøye og strekke ut den slanke og spenstige kroppen sin. Klar for tur. Etter treningen, som riktignok er småtteri for henne, dumper hun ned i kurven sin, og ser ikke ut til å ha det minste dårlig samvittighet for å skippe tøyingen.
Ingen dårlig samvittighet å spore her.

Basert på denne håpløst tynne logikken og min dårlig utviklede tålmodighet, kommer jeg nok til å bruke min tilmålte treningstid til kondisjonsfremmende og styrkebyggende aktiviteter også fremover - uten nevneverdig frykt for at det vil gå meg ille av den grunn.

Janicke

søndag 16. januar 2011

På tur i tåka

Minst tjue kilometer for egen maskin, den saken var grei. Men skulle de gjennomføres løpende eller med ski på beina? Det var dagens store spørsmål. Avgjørelsen ga seg egentlig selv etter en times iherdig omrokkering av snø. Jeg var varm og ville komme igang, men det var litt for kort tid siden den gode søndagsfrokosten (å, som jeg elsker frokost), så da var det egentlig ikke noe å tenke på. Å løpe med for mye ufordøyd mat i magen er forferdelig. Langrenn er en mye snillere idrett i så måte - i alle fall på mitt nivå. 
Vinteridyll.

Rikelig med snø, og ikke altfor mye blått på gradestokken, virker formildende på en vinterlig utfordret person som meg. Det er ganske fantastisk å kunne gå rett ut i løypenettet bare en halv kilometer hjemmefra. En fuktig tåke lå tungt over åkerlandskapet. Jeg hørte stemmer, men kunne ikke engang skimte de som snakket. 

Et av dagens store spenningsmoment var om jeg hadde satset rett på smøringen. Det vil si; hvorvidt smøringen fra forrige søndag også passet denne søndagen. Dette er det store aberet med langrenn; Dersom man er opptatt av feste og glid kan man ikke bare hive på seg skia og gå. Man bør egentlig gjennom et lite forskningsprosjekt først: temperatur i lufta, temperatur på bakken, type snø - nå og om en time. For noen er dette sikkert en del av gleden. Å treffe rett på en vanskelig dag er litt som å lykkes med sprø svor på juleribba - man blir dagens helt. Sånt har ikke jeg tålmodighet til, og ettersom vårt smørelager består av blå og blå extra som begge er ment for minusgrader lot jeg det stå til. Den lånte smøringen fra forrige søndag ble lagt for plussgrader, og i dag skulle det jo bli plussgrader. Jaja.

Enspora?

I begynnelsen (og slutten) av turen var det bare preppet opp ett spor, men det er godt om plassen i marka så jeg fikk stort sett sporet for meg selv. Til min store glede fungerte også smøringen fint, bortsett fra at den sluttet å virke omlag fire kilometer hjemmefra. Greit nok.

Nok av muligheter i sørmarka også.

Turen gikk forbi Stallerudhytta og Sterkerud og endte til slutt på litt over to mil. Jeg gikk på for å holde snittfarten på under seks minutter på kilometeren, og var modigere i nedoverbakkene enn før (gir jo mye gratis på snittiden).

Var nær ved å tryne noen ganger, men falt utrolig nok - og helt unødvendig - bare en gang. Her må de nye skiene få sin del av æren. Nedoverbakker i sving har alltid skremt vettet av meg, men med disse skiene er det mulig å holde svingen. Fantastisk følelse!

Teknikken min er fortsatt elendig men muskler og utholdenhet bygget gjennom løpingen hjelper meg frem, så å komme igjennom den korte distansen på Holmenkollen skimaraton blir ikke noe problem.

Janicke

torsdag 13. januar 2011

Tur med Tindra

Etter en hviledag og to dager "på felgen" (å bevege kroppen raskere enn rolig gange var utenkelig) var det ikke snakk om annet enn å komme meg ut i dag. Dagens eneste mulighet - som gressenke med hund som ikke vil være alene - var å løpe sammen med den unge brunetten i lunsjen.
For første gang brukte jeg ordentlig utstyr for løping med Tindra; strikk og belte med hekte for strikken. Det fungerte veldig bra. Tindra synes nok jeg løper litt sakte og i begynnelsen gjorde hun sitt beste for å få opp farten. Det ble derfor litt masing for å overbevise henne om at jeg ikke er en pulk som skal trekkes, men en løpekamerat. Det er greit nok for meg med drahjelp, men det er neppe bra for henne. Hun er bare et halvt år gammel i dag, så vi må være litt forsiktige og ikke overdrive løpingen før hun har vokst seg til.

En mils joggetur med meg ser imidlertid ut til å oppleves som et barneskirenn for Tindra, så jeg regner med at hun gladelig blir med på både to- og tremilsturer når hun har blitt stor nok. Det passer bra med oppkjøringen til Berlin marathon.

Janicke

mandag 10. januar 2011

Kampen mot klokka - i dobbel forstand

Løpere er veldig opptatt av tid. Hvor raskt man kan komme seg en, fem, ti, 21 og 42 kilometer er for mange helt vesentlig for ens velvære. Det er med på å definere hva slags løper man er; For det er et hav av forskjell mellom en som løper maraton på under tre timer og en som løper på rundt fem. Løpere har forskjellige ambisjoner, og trener - og tilpasser livet - deretter.

Nettopp dette med å tilpasse livet har jeg tenkt en del på etter en kommentar jeg fikk på forrige innlegg. Knutspeed skrev at tid - ikke tid løp, men tid til løping - er en vel så viktig tidsaspekt.

 Jeg kunne ikke vært mer enig, og en stor utfordring er å finne en balanse mellom ambisjonene knyttet til hvilken tid man ønsker å fullføre løp på og hvor mye tid man har å bruke for å oppnå tidsmålet.


Vi er mange som strever for å få plass til løpeturer (og eventuell alternativ trening) i ukens travle skjema. Det skal pendles og jobbes, unger skal leveres, og helst også hentes, i barnehage, på SFO, skole og aktiviteter. Man skal handle, hjelpe med lekser, lage middag, sørge for at hjemmet er nogenlunde rent og ryddig, gå tur med hunden og sørge for at det finnes passende gaver når ungene skal i bursdager i helgene. Et eller annet sted inni der skal man helst utføre inntektsbringende arbeid også - ja, og så løpe da.

Jeg vil påstå at løpere (og andre idrettsutøvere) som ikke er toppidrettsutøvere er mulighetsorienterte, fleksible og kreative og veldig viljesterke mennesker. Bloggene jeg leser er gode vitnesbyrd på nettopp det. Viktigst er likvel motivasjon og prioritering; Vil man, så får man det til. I alle fall noe.
Denne helgen har løpingen blitt erstattet av langrenn. To mil på silkeføre lørdag, 17 kilometer på bløt påskesnø i går. To fine turer som har roet bekymringen knyttet til mitt første renn; Jeg skal nok komme meg gjennom Holmenkollen Skimaraton. Spesielt nå som den korte distansen viser seg å være 23 kilometer i stedet for 27 som det først ble informert om. Det er jo nesten litt kort egentlig.  


Janicke

onsdag 5. januar 2011

Stakkars ferske løpere!

"Gjort riktig er det ikke morsomt (å trene), verken under økta eller etterpå. Så, etter en måneds tid, vil det snu." sier Yngvar Andersen, den personlige treneren kjent fra helseprogrammet Puls på NRK. Jeg har sansen for folk som tør å ta bort det formildende sløret og si ting som de faktisk er. Akkurat som Kari Jaqueson når hun påstår at man ikke HAR fedme, men ER feit. Det er alltid unntak, men for de aller fleste handler fedme om for høyt inntak i forhold til forbruk. Jeg har i grunn aldri vært i tvil om hvorfor jeg med ujevne mellomrom bærer på flere kilo enn jeg liker.

Uansett, tilbake til Yngvar og hans påstand om at trening er en jobb og at litt ikke er bedre enn ingenting. Det er klart han har rett. Man kommer ikke i form av å ta en treningsøkt nå og da, og det bidrar heller ikke til å redusere fettprosenten. Skal man begynne å løpe må man forberede seg på at det er grusomt. Føttene treffer bakken med det som oppleves som en elefants tyngde (man behøver ikke være tung for å få den følelsen), eventuelt fett disser og truer med å ristes tvert av (noe som for enkelte kan virke motiverende) og allerede etter kort tid puster man som en blåhval. Det er ren tortur!

Etter å fått barn nummer to var jeg både tung og utrent og måtte begynne fra scratch. Pulsen gikk til himmels så snart mitt dvaske legeme ble satt i hva som bare kan beskrives som joggelignende bevegelse. Dersom jeg passerte fem kilometer føltes det som en bragd. Det var igjen en nedtur, i og med at jeg tross alt hadde løpt halvmaraton noen år tidligere. Men det ble bedre. Og bedre. Og siden da har jeg hatt noen veldig gode løpsperioder, men også måttet begynne på nytt et par ganger. Nå er jeg hektet.

Men selv når man er godt trent og elsker å løpe opplever man både tøffe perioder hvor motivasjonen uteblir, og enkeltturer som er forferdelige. Som i dag. Det føltes som om formen var satt tilbake fire år, og fra første steg gledet jeg meg bare til å komme hjem igjen. Heldigvis skyldtes det stort sett utenforliggende (i dobbel forstand) årsaker.

Det har snødd en del det siste døgnet, og snødde fortsatt, da jeg skulle ta Tindra med på lunsjløpetur for første gang. En runde i Hebekkskogen, for der kan hun løpe fritt. Skogen. 15 cm nysnø. Langtur under ett døgn tidligere. Jeg burde forstått at det ville bli trått.

For å gjøre en lang og tung tur kort: Tindra fikk en strålende runde og jeg...vel jeg fullførte. Det var en påminnelse om hvor ille det faktisk er når man skal begynne med trening, og at jeg skal unngå å måtte starte på nytt igjen. I så fall må jeg, som Yngvar Andersen sier, "se på treningen som en jobb" i de periodene motivasjonen uteblir.

I morgen blir det mølle.

(Alt annet enn) Lettbent

tirsdag 4. januar 2011

Sentrumsløpstanker og skimaratonfrykt

Femti kroner er ikke et vesentlig beløp, men det irriterte meg litt at jeg ikke fikk ut fingeren og meldte meg på Sentrumsløpet før 31.12. Kondisrabatten på 25 kroner hjalp litt da - og naturligvis er ikke dette noe som plaget meg mer enn det minuttet det tok å melde seg på. Jeg fikk i alle fall meldt meg på før neste prisintervall - og viktigst av alt; nå er jeg påmeldt.

I fjor var målet å komme under 45 minutter. Det var tøft, men i følge Garmin var kilometertiden godt under 4:30. Jeg hadde jeg full kontroll og lå an til å komme inn på under 44 minutter. Det var en helt fantastisk følelse, og fy som jeg presset meg på slutten. I alt viraket ved målpassering glemte jeg å trykke på stopp-knappen men jeg kom på det etter noen sekunder. Da jeg kikket ned var jeg spent på om den ville vise 43 eller 44 foran, og hjertet stoppet nesten da jeg så det sto 45:12. Hvordan var det mulig? Jeg kunne da ikke ha tapt så mye på de siste femhundre meterne? Så oppdaget jeg det; Garmin viste jeg hadde løpt lenger enn løypeoppmålingene tilsa. Jeg hadde stolt blindt på at Garmin viste korrekt måling. Snakk om begynnerfeil.

De neste tankene var; hva er da min offisielle tid? Kom jeg under 45? Hvor lang tid tok det fra jeg passerte målstreken til jeg trykket på stoppknappen? Kunne det ha vært så mange som tolv sekunder? Antakelig ikke. Skuffet, og med to legger som truet med krampe, tuslet jeg slukøret avgårde for å møte de andre SkiLøperne som hadde deltatt. Fikk ikke medalje engang ettersom den lå askefast på Island.

Heldigvis endte det lykkelig; Seks sekunder på riktig side av 45-tallet. Mål oppnådd. For en lykke, tross alt.

Hva med Sentrumsløpet 2011? Foreløpig har målet bare vært å gjøre det bedre enn i fjor, men det er vel litt lite offensivt? Jeg må finne ut et bedre mål der.

Noen ganger tenker jeg at jeg skal gjøre helt enkle ting, finne ut noe, sjekke et eller annet, men så blir det med tanken. Dag etter dag - og noen ganger uker. Jeg har tenkt det om å finne ut når Holmenkollen skimaraton egentlig går. Jeg har hatt for meg at det er i slutten av februar, men ikke visst akkurat når. Komisk nok fant jeg det ut nå på min egen bloggside... Alt annet enn komisk er det faktum at det er allerede den 5. februar - bare én måned fra i dag!! Scheisse! Skarve fire kilometer holder neppe som trening til et 27 kilometersrenn. Her må det gjøres noe, treningsplanen både for uka og måneden må legges helt om. Nå blir det skigåing ved enhver anledning - i alle fall en god del anledninger (er bare for glad i løping)!

Janicke

søndag 2. januar 2011

Å hoppe

Årets andre dag, og årets andre løpetur. Dag og Maiken skulle avgårde for å gå langrenn i Nordmarka. Ettersom jeg blir hjemme med minstemor som har sin sjette dag med feber ville jeg gjerne ha løpt før langrennsløperne forlot heimen. Det stod 15 kilometer på programmet, men jeg hadde lyst til å runde 75 kilometer denne uken, så da måtte ytterligere 1,75 kilometer til. Såpass lange turer før frokost er ikke det beste jeg vet, men "må man" så må man.

På tide å kaste disse løpesokkene...

Etter noen skjeer youghurt og en halvtimes seig oppvåking (ble vekket av en hoste- og snørrplaget femåring i firetiden og sov ikke godt etter det) fikk jeg løpetøyet på og bega meg ut i morgengryet.

Søndag morgen er en nydelig tid for løping. I den søvnige stillheten er det rikelig med rom for å la tankene fly og opptas av helt andre ting enn det faktum at man løper og at man skal fortsette med det kilometer på kilometer. Jeg løser problemer og får idéer av forskjellig kvalitet på slike løpeturer.

Den andre soloppgangen jeg fikk med meg under løping i 2011.

En morsom tanke som dukket opp for lenge siden var å starte eget firma. Først anså jeg det som en umulighet, men på tankespinnende løpeturer dukket det opp løsninger på det umulige og nå - fra og med i går egentlig - er det en realitet. Forutsetningen for å lykkes er gode, men jeg føler likevel at jeg har "hoppet" ut i noe. Bort fra et trygt platå til...jeg vet ikke hva.

Det er mulig jeg høres ut som (les: er) en skikkelig løpenerd nå, men jeg tror løpingen har bidratt mye til å bygge opp nok mot til å våge å satse på noe som først bare var en artig drøm. Nå gjenstår det å se om det er en bra - eller en ikke så bra - ting... 2011 blir et viktig og spennende, og ganske skummelt, år!

Beina hadde defintivt ikke vinger i dag, men det er rart hvordan man kan få dem igang om man er tålmodig. Med 18 kilometer i dag sier jeg meg svært godt fornøyd med uke 52.

Janicke

lørdag 1. januar 2011

Årets første

Årets første løpetur er løpt; en rolig runde i den gryende dagen i det nye året - og en nydelig følelse av vår og nye begynnelser.

Godt nytt år!

Janicke