Å hugge i stein

Veldig snart har samtlige av inneværende års 365 dager passert. Neste etappe - totusenogtolv - er rett rundt hjørnet. På beste "same procedure"-vis skal gamle mål oppsummeres og vurderes, og nye mål for alvor hugges i stein - eller i alle fall beskrives på tilsvarende bindende vis her på bloggen.

Oppsummering og vurdering av 2011
For ett år siden satte jeg opp mål for 2011:

1. Fortsette med treningsprogram.
2. Løpe mindre på asfalt og "leke" mer.
3. Delta i flere løp (Sentrumsløpet raskere enn 44:57, Göteborgsvarvet på ca 1:40, delta i SRM, Nordmarkstraveren, Oslos bratteste, Fredrikstadmarka rundt og Follotrimmen, gjennomføre Hytteplanmila på 42 minutter, og sist og desidert størst: Berlin maraton under 3:30).

Punkt én og to er greie: Treningsprogram er fulgt og det har også blitt mer variasjon i treningen, både når det gjelder underlag og løpsøkter. Så lenge jeg synes at det er gøy å løpe må man vel også kunne si at det er "lek".

Punkt tre er definitivt godkjent; Mens det ble fire gjennomførte løp og en knusende DNS i 2010, har det i 2011 blitt elleve løp pluss et skirenn. De konkrete deltakelses- og tidsmålene har i stor grad også blitt oppnådd, selv om det ikke ble noen SRM, Nordmarkstraver, Oslos Bratteste eller Follotrimmen. Det, og at målet om sub 3:30 i Berlin ikke helt ble nådd, er i grunn flisespikkeri.

Endelig vurdering av måloppnåelse 2011 er dermed: Godkjent!

Steinhugging - målene for 2012
2011 ble et fantastisk løpsår. Opplevelsene har vært så mange og overveldende at jeg ved flere anledninger har måttet klype meg i armen. Vil 2012 kunne måle seg med det? Tiden vil vise, men det er så mange ting som allerede er planlagt at det nye året har alle muligheter til ikke bare å måle seg - men til og med toppe -  2011. Årets motto: Alt er mulig!

De tre hovedmålene for 2012 er:

1. Nummer én er åpenbart å nå fem maraton før jeg ubønnhørlig vipper over i førtiårene. London og Stockholm er booket. Den siste av de gjenstående tre maratonløpene ser foreløpig ut til å bli Palma de Mallorca. Ulempen med Palma er at den krasjer med Hytteplanmila, som er sannsynlig åsted for oppnåelse av hovedmål nummer tre. Jeg vurderer derfor Frankfurt Marathon som går en uke senere.
2. Hovedmålet er tøft nok, men mål nummer to er det virkelig hårete målet: maraton på rundt 3:20 og med det kanskje en plass på listen over de 300 beste norske kvinnelige maratontidene gjennom tidene. Det vil kreve mye og riktig trening!
3. Det tredje målet er antakelig like hårete som det andre: mila på under førti minutter. Her står det om en champagneflaske, og mer skal ikke til for å trigge konkurranseinstinktet for fullt. Jeg må nå sub førti før SkiLøper-kollega Knut Olav gjør det. The race is on!

Dette er de tre store målene for 2012, men det eksistere naturligvis tilleggsmål:

• Helårs-distansemål 1: 3.000 kilometer.
• Helårs-distansemål 2: 3.650 kilometer, altså i snitt en mil om dagen.
• Delta på Follotrimmen 2012.
• Være med på flere løp enn i 2011.
• Teste et motbakkeløp.
• Opprettholde løpelykken!

Dette skulle være nok å bryne seg på. På med løpeskoene!

Janicke

Nisser over skog og hei

Lørdag er SkiLøperdag, og julaften er intet unntak; Elleve løpere startet dagen med hyggelig julejogg.

 

Kanskje klarte vi å spre litt julestemning også...

 

Ha en riktig god julefeiring!

Janicke

Helg midt i uka

Takket være et møte ble det en snarvisitt til Stockholm på tampen av året. Ettersom møtet skulle være onsdag morgen ble avreisen satt til tirsdag ettermiddag og *vips* hadde man en ypperlig mulighet til å kombinere business og pleasure; både middag på stan og morgenløpetur i Lill-Janskogen med pappa, i tillegg til møtet som var reisens hovedmål.

 Fine og rolige løpsomgivelser et steinkast fra storbyen.

Tirsdagsmiddagen ble inntatt på restauranten hvor tre, forhåpentligvis veldig lykkelige, SkiLøpere skal feire vel gjennomført Stockholm marathon i juni. Deilig, italiensk mat er en sikker vinner når alle kroppens matlagre er tømt så ettertrykkelig som etter 42,2 kilometer. Maten fungerte også - muligens med unntak av amaronen som ble drukket til maten - alldeles ypperlig som brennstoff til onsdagsmorgenturen. Vi kom oss ut i en nyvåken og vinterkald Stockholm by klokken halv åtte, og nøt den morgenfriske luften mens vi pratet om alt mulig og nesten umerkelig tilbakela en mil.

Atter ti kilometre til årets løperegnskap. Inspirert av Birger sjekket jeg hvor langt jeg har løpt hittil i år, og om det er en naturlig mengde jeg bør forsøke å nå før året er omme. Fasiten (Garmin Connect) sier 2.840 kilometer. Det fine, runde tallet jeg gjerne skulle nådd er dermed 3.000. I så fall gjenstår 16 mil fordelt på de siste elleve dager, noe som innebærer rett under halvannen mil hver dag. Absolutt ikke umulig, og det kribler litt både i ben og hode, men nei, jeg skal nøye meg med 2.900 i år. Med jobbing i julen og sosiale aktiviteter nesten daglig skal jeg holde meg til planen om rolig opptrapping ut året, og i steden ha 300 mil som minimum distansemål for 2012.

Motiverende post fra Berlin.

Motivasjonen for neste år fikk en liten ekstraboost da diplom og resultater fra Berlin Marathon dukket opp i postkassa. Da gjorde det ikke så mye at jeg ikke fikk navnet mitt blant de norske Berlin-løperne i Kondis' resultatliste - selv om jeg nok, litt beskjemmet, må innrømme at jeg har en barnslig glede i å finne navnet mitt på disse resultatsidene. Vel, ikke annet å gjøre enn å løpe fortere og kjempe om høyere plasseringer neste år. (c;

Janicke

Disiplinærsak

Hvorvidt selvdisiplin faktisk er viktigere enn IQ for å lykkes i livet, slik aftenposten skrev denne uken, skal jeg ikke kommentere. Men at det å være disiplinert er en avgjørende byggesten for å oppnå målene sine, enten det er innen sport, musikk, jobb eller annet, er udiskutabelt. Å kontrollere seg selv, og ikke tillate daglig vurdering av enkeltpunktene i langtidsplanen, gir den beste utviklingen.

Det er akkurat dét mine favorittslagord fra Adidas og Nike dreier seg om: Don't think, run og Just do it. Det finnes enorme mengder med gode slagord der ute, men akkurat disse to fungerer så bra fordi de både passer for å krysse dørstokkmila, og for å fortsette når det røyner på.

Etter to år med selvinstruksjon om ikke å tenke, men i stedet bare komme meg ut på løpetur, har det på umerkelig vis blitt en vane. Står det på planen at jeg skal løpe en mil klokken 06:00 så er det bare å stå opp slik at det kan gjennomføres. Selv for et a-menneske som meg er ikke løpetur det første kroppen fantaserer om når jeg våkner, men nå kjenner jeg (stort sett) ikke etter hvorvidt jeg har lyst. Om velfungerende maskin er bildet jeg bruker når jeg løper, så er "forhåndsprogrammert robot" bildet for å følge treningsopplegget som skal ta meg til små og store mål.

Et visst slingrinsmonn tillates naturligvis; Det hender at andre ting prioriteres foran den planlagte økten, og av og til går bare ikke familiekabalen opp. For oss mosjonister må treningen kombineres med et vanlig, og til tider uforutsigbart, liv. Men alle de elendige unnskyldningene jeg lurte meg selv med før i tiden er definitivt lagt døde.

• Dårlig vær: Ta på flere klær.
• For sulten: Ta et par skjeer youghurt og kom deg ut.
• Trente i går: Og så da?
• For trøtt: Du våkner når du kommer i gang.
• Det er så godt å sitte i sofaen: Det blir enda bedre etter en løpetur.
• For mett: Drøy en time (og spis mindre neste gang).
• Helligdag: Stille og stemningsfullt å løpe.

Og så videre.

Det neste nå blir å trene opp selvdisiplinen på andre områder også...

 

Snart snur solen, men foreløpig er det best å forsøke å lyse opp selv.

Men først; ut i mørket med SkiLøperne. Frokosten smaker aldri bedre enn etter en morgenøkt!

Janicke

Et tastetrykk unna. Nesten

Med snøens ankomst har det blitt lysere og hakket lettere å hente frem julestemningen. Derfor vil jeg ikke klage over at løpeføret ble flere hakk skumlere med den siste ukens snø- og sluddbyger. Man får bare være forsiktig, eller løpe innendørs.

De siste års turer - og bomturer - til Berlin har satt sine spor,

også i pepperkakeproduksjonen.

Lørdagsmorgener har blitt ukesøkt nummer to for SkiLøperne denne høsten, og vær og føreforhold avskrekker ikke disse løperne. Det er nesten sånn at grisevær gjør turene enda bedre. Sist lørdag regnet det sidelengs. Allikevel var vi åtte SkiLøpere som møtte opp klokken halv ni på morgenen. Vi hørte knapt hva løperen en halvmeter unna sa der vi med luene langt nedtrukket la oss opp mot stormen og travet av gårde. Skravle gjorde vi uansett. Jeg elsker slike turer, og jeg elsker å komme hjem etter å ha løpt slike turer. Å sette seg, nydusjet og akkurat passe mør, foran en varm og knitrende peis med en tykk avisbunke klokka halv elleve på lørdagsformiddagen mens regnet pisker mot rutene...vel, det er løpelykke!

Variasjonen i vær og omgivelser er noe av det som gjør løpingen spennende. I dag fikk vi en glødende soloppgang mens vi løp gjennom vinterlig hvitt landskap. Et av samtaletemaene i dag var triathlon. En av SkiLøperne skal delta på sin første triathlon, Hove Tri, i 2012. Vi hadde snakket om svømmeteknikk, sykkeltyper og hvor lange de forskjellige distansene i triathlon egentlig er da forslaget kom: "Kan du ikke melde deg på Oslo Triathlon da, så blir jeg med der jeg også?".

Med ujevne mellomrom, og sterkt påvirket av de som faktisk har gjennomført triathlon, dukker lysten opp. Problemet er bare at jeg ikke er spesielt glad i å sykle (har syklet birken to ganger, så jeg vet hva jeg snakker om) og crawling står ikke på listen over ting jeg kan. Derfor har ikke triathlon gått fra tankestadiet til praktisk handling; det vil si påmelding. Oppfordringen på løpeturen i dag var nok til at nettsiden til Oslo Tri ble hentet frem ved hjemkomst. Med 99,9 % sikkerhet ville mitt navn vært å finne på listen over deltakere nå, hadde det bare ikke vært for at det allerede er fulltegnet. Dessverre. Og heldigvis? Jeg har tross alt litt annet å holde på med neste år. Triathlon, og alt som skal ordnes, skaffes, lånes, læres og trenes i den sammenheng, er kanskje noe å spare til 2013?

Ukens desidert hyggeligste opplevelse er også SkiLøperne-relatert. Det ble mølleløping i stedet for SkiLøperne-økt på tirsdag. Snøen lavet ned og jeg var litt misunnelig på dem som løp der ute i eventyret. Etter mølleøkten, da jeg hadde satt meg til foran ukens episode av "Biggest Looser" (kan ikke noe for det, digger den serien) ringte det på døren. Så sent? Hvem kunne det være?

Det var ikke julenissen, men kunne like gjerne ha vært det. Tre trikotkledde og delvis nedsnødde SkiLøpere stod på trappa, og de hadde kommet for å overrekke et julekort.

Målløs...

Som sagt; det kunne like godt ha vært julenissen; Inne i konvolutten som var preget av både løpesvette og snøvær stod en koselig hilsen (og en fantastisk flott tegning, Knut Olav) som varmet meg til stumhet. Som om ikke det var nok i seg selv fulgte det med et XXL-gavekort. Helt overveldende, fullstendig unødvendig og fantastisk hyggelig.

Julestemningen er definitivt på plass!

Janicke

Komprimert førjul

Den 2. desember. Barnas kalender henger potent og fristende på kjøkkenveggen og vekker klåfingre og spente blikk hver gang den er innen synsfeltet til husets pygméer. Ååå så godt jeg husker hvordan det var - og ooo så gammel jeg hørtes ut nå - men på tampen av tretti-noe blomstrer fremdeles den barnlige julegleden opp i fullt monn ved inngangen til desember; Julepynt, julemusikk, juleforberedelser - bring it on!

Velfylt kalender til jentene.

Dette er måneden jeg blir sentimental og småbløt. ABBAs Happy New Year tar nesten knekken på meg. Blanke øyne og klump i halsen. Svunne tider, tilbakelagt barndom, ny generasjon som drar innpå. Hjelpes! Godt det bare er i desember.

På denne tiden i livet har julegavependelen for lengst svingt nådeløst og endelig. I den stadig like enorme haugen med gaver under treet finnes det bare noen veldig få merkelapper med mitt navn på. Heldigvis! For hva skulle det egentlig vært inne i de gavene? Med mindre man kunne pakket inn noen håndverkere og lagt dem under treet er det ikke stort som trengs eller ønskes. Og det man faktisk ønsker seg vil man helst velge ut selv, enten det er klær, kjøkkenutstyr (klassiker for voksne) eller pyntegjenstander. Jo, gavekort er supert å få og blir ofte gaveløsningen fra meg, men særlig personlig og spennende julegave er det ikke. Hva er poenget om vi bare utveksler gavekort? Dessuten er ingenting så julegave-kostnadsdrivende som "lettvinte" gavekort, og det er fort gjort at julestemningen i stua blir anspent - både for giver og mottaker - når den ene er "gjerrigere" enn den andre.

Så har man altså blitt netto julegavegiver og innkjøpslisten er både lang og tidkrevende. Er det ikke da bare rett og riktig at nissemor på handletur unner seg noe? Jeg hadde stålsatt meg før dagens besøk på XXL; det skulle bare handles julegaver til andre. Men med ett hang den rett foran meg og flagret flørtende med en prislapp som viste 400 kroner mindre enn det lappen for samme produkt viste på G-sport i går: 2XU kompresjonstights.

Jeg vurderte i cirka to sekunder før den raskt og smidig - nesten av seg selv - havnet under en av de andre, større, gavene som allerede hang over armen. Der holdt den seg ute av syne, inntil den som troll av eske dukket opp igjen ved kassa og medførte en ikke ubetydelig økning i totalsummen.

Førjulsgave til mor. Hvem trenger vel gaver under treet når
man er så flink til å skaffe gaver selv?

Til mitt forsvar skal det sies at dagens omfattende julehandel føltes mye hyggeligere med denne førjuls-gaven i posen.

Vel hjemme ble jeg imidlertid litt bekymret; Hadde jeg fått feil størrelse? Det stod da vitterlig M på esken, men tightsen ser mer ut til å passe til 10-åringen. Det blir antakelig en treningsøkt i seg selv å ta den på.

Første test blir med SkiLøperne i morgen tidlig. Er den virkelig så behagelig og god som alle skal ha det til?

Janicke