Chicago Marathon 2019 - Fortspringende og grensesprengende!

Helgen 12. - 13. oktober 2019 ble et tidsskille i maratonløpingens historie. Først ble den magiske totimersgrensen ble brutt da Eliud Kipchoge tilbakela de 42.195 maratonmeterne frem og tilbake mellom to rundkjøringer i Wien. Han var godt hjulpet av et omfattende apparat med ledebil som holdt nøyaktig fart, harer som sørget for minst mulig vindmotstand i en V-formasjon hele veien, servering av energi fra sykkel, og på føttene hadde han prototypen på den neste versjonen av Nikes Vaporfly-sko hvis teknologi det nå hersker liten tvil om at har effekt. Tiden 1:59:40 regnes ikke som offisiell rekord, men faktum er uansett at maratondistansen ble løpt fortere enn to timer for aller første gang.

I Chicago nøyde ikke Brigid Kosgei seg med å ta Paula Radcliffes løyperekord på 2:17:18, med tiden 2:14:04 smadret hun også Paula Radcliffes verdensrekord på 2:15:25 fra London Marathon 2003. Det noteres at også Brigid bar Nike-skoene, om enn i en versjon som finnes (relativt) tilgjengelige i butikkene, men for en maratonhelg!

Du vet du er lnøpenerd når du våkner kl 01:58 og den første tanken som slår deg er: 

"Nå løper Kipchoge, og det vises på NRK!"

Samme dag som Eliud brøt totimersgrensen, ble det en maraton-DNS for meg på det som egentlig skulle være min femtiende "maraton eller lenger". Selv om jeg hadde gledet meg til Göteborg Marathon lørdag den 12. oktober, var den lett å ofre da Springtime halvannen måned før løpshelgen ringte og lurte på om jeg hadde lyst og mulighet til å være reiseleder på deres tur til Chicago Marathon.

Ok, så tror jeg at tilfeldigheter bare er nettopp tilfeldigheter, men noen ganger kobles disse tilfeldighetene på en måte som gjør det vanskelig å ikke handle som om sammenfallet hadde en større betydning. For eksempel:

• Chicago Marathon var den av de seks World Marathon Major'en jeg har hatt mest lyst til å løpe igjen.
• Göteborg og Chicago Marathon arrangeres henholdsvis 12. og 13. oktober, så treningen for å løpe raskt nettopp den helgen var godt i gang.
• Drammen halvmaraton, kort tid før henvendelsen, gikk langt over forventning, og begge kvalitetsøktene uken forespørselen fra Springtime kom signaliserte at formen var god.
• Jeg hadde i flere omganger vurdert å finne et annet, mer PB-vennlig løp enn Göteborg, men det føltes for råflott å skulle ta atter en utenlandsreise (lenger enn Gbg) rett etter høstferie i Spania.
• Chicago er et perseløp.
• Jeg hadde nok av feriedager å ta av, og synes det var bittelitt trist at 2019 lå an til å bli det første året siden 2012 uten USA-besøk.
• Jeg har sagt fra meg mye av det løpsrelaterte i livet mitt i det siste. Først jobben i Springtime for halvannet år siden, og nå blant annet spalten i Runner's World og plassen i Kondis' redaksjonsråd. Selv om beslutningene kjennes riktige og nødvendig er det også vemodig. Enda et steg bort fra deler av løpsmiljøet på noe vis.

Og så kom altså muligheten servert på et lekkert, blankpusset fat, som i tillegg var dekket med muligheten til å treffe hyggelige gamle og nye bekjentskaper.

Göteborg, Chicago... Göteborg, Chicago?

Jeg digger Göteborg, men til syvende og sist var det ikke så mye å lure på.

Herlig, stor Springtime-gjeng i Chicago, og det var en bra skokk som ble med på morgenjogging og start-/målområde-rekognosering. Gruppebilde ved "the bean" hører med!

Gøy med bean-selfie!

Den mentale bagasjen til Chicago omfattet forventning, glede, undring, takknemlighet – og for første gang noensinne før en maraton: en behagelig, trygg ro basert på gode forberedelser og tro på at formen var der den skulle. Maratonmotivasjonen min har en tendens til å bygge seg skyhøy mens det ennå er trygg avstand til løpet, for så å rase som et overivrig og ustabilt bygget korthus når dagen nærmer seg. Denne gangen var fundamentet bygget sterkere, og da Eliud klokket inn 1:59:40 et døgn før jeg selv skulle i maratonilden, kunne det like godt blitt satt et flagg på toppen. Det var dags for å bryte min egen barriere!

Tretrinns-målraketten var klar:
1. Sub 3:07:30 - fordi det er nærmere 3:00 enn 3:15. Dette var det jeg håpet på.
2. Sub 3:10 - bryting av en ny barriere.
3. Pers (under 3:11:07) - fordi det ikke er lov å sutre over en PB.

I ærlighetens navn ble det lekt med drømmer videre ned mot tretallet. I følge appen McRun skal man være kapabel til å løpe maraton på 3:03 om man løper halv på 1:27 som jeg gjorde i Drammen. Om alt klaffet liksom. Men det var bare drømmer.

Foreløpig.

Opp som en løve...? Mektig portvakt utenfor The Art Institute of Chicago.

Til alle som spør meg om Chicago Marathon beskriver jeg at den er en nydelig miks av New York og Berlin: Amerikansk storby, ulike bydeler og entusiastisk publikum med kreative plakater som i New York. Alt det, kombinert med enkel logistikk, flat løype og herlig avslapping i parken etter løpet som i Berlin.

Jeg står ved den beskrivelsen fremdeles. Løpet har vokst betraktelig siden den forrige deltakelsen i 2014, men alt av organisering og logistikk fungerte like strålende som jeg kunne huske det.

Været er alltid et populært tema før maraton. I the "windy city" Chicago er vinden et større spenningsmoment enn ellers. 

Selv om målraketten var rigget, var jeg veldig usikker på utgangstempoet. Skulle jeg sette ut i 4:30-tempoet som kreves for 3:10 og satse på negativ splitt, eller 4:26-tempo for å gå for 3:07:30 fra start. At fire sekunders pr kilometer gir hodebry virker smått latterlig, men etter 49 maraton vet man litt for godt hvor avgjørende slike beslutninger kan være.

Når man vet hvilke mellomtider man skal ha ved kilometer- eller mile-passeringene, 

er det ingen sak å holde god kontroll på fremferden i løpet. 

Til syvende og sist ble beslutningen tatt for meg. Av meg selv, men av meg selv en uke eller to før avreise. Jeg hadde bare laget ett pace band - tempoarmbånd - med kilometertidene. Et nyttig verktøy i de fleste maraton, og ekstra nyttig i Chicago. De høye bygningene gjør GPS-signalet ekstremt unøyaktig, så om man baserer tempoet på informasjonen fra GPS-klokken er faren for å mislykkes minst like høy som byens mektige skyskrapere!

Tempobåndet jeg hadde forberedt var for 3:07:30. Da fikk det bli slik.

Sentralt startomårde i Chicago - Buckingham Fountain i Grant Park i nydelig soloppgang.

Springtime-gjengen på Best Western Grant Park forlot hotellet i samlet flokk, men etterhvert som porter inn til startområdene merket med bokstaver for de forskjellige startgruppene ble passert, ble lykkeønskninger utvekslet og flokken stadig mindre.

Sjukt å stå så nære startseilet! Rett der fremme stiller Mo Farah, Brigid Kosgei og Galen Rupp opp. Heftig!

Snart befant jeg meg alene i startgruppe A. Som vanlig fyltes jeg av ærefrykt, litt helt vanlig frykt og også litt vantro stolthet av å stå så tett på startseilet der eliten snart skulle stille opp. Jeg, her, med alle disse spreke folka, liksom? Denne gangen følte jeg meg imidlertid ikke fullt så malplassert som jeg som oftest gjør. Jeg skulle jo faktisk i mål på mindre enn tre timer og ti minutter. Dette var vitterlig riktig gruppe!

Etter å ha fått kjent litt på en annen type ubehag enn den maratondeltakelse vanligvis fører med seg, under fremføringen av den amerikanske nasjonalsangen (ingen enkel nasjonalsang å synge fikk vi erfare), var vi endelig igang!

Here we go! 

Da jeg løp i Chicago for fem år siden var det med en helt annen innstilling fra start. Chicago Marathon var det fjerde av fem maraton på ti uker, jeg hadde perset i Berlin to uker tidligere og var helt enkelt rimelig lei maraton. Jeg følte meg tom og umotivert og måtte – mentalt – plassere opptil flere velrettede spark bak for å ta inn hvor rått det var å stå ved den heftige starten i Grant Park med skyskrapere på flere kanter og skulle løpe mitt femte World Marathon Major-løp.

Denne gang krevdes ingen "boostende# tiltak; opplevelsen av å være med på noe stort var solid plantet og jeg sugde til meg alle inntrykk. Dette skal jeg huske!

Det viste seg at jeg husket en del fra sist gang også, og det ga en viss trygghet å kjenne seg igjen i løypa. Nå gjaldt det bare å finne rett tempo. Allerede etter et par hundre meter befant vi oss mellom høyhus og skyskrapere, og gjeldende tempo på klokken var opplagt fullstendig ute og kjøre! Tempoarmbånd er et strålende verktøy, men det hjelper lite for å sette rett tempo fra start, og det er så skrekkelig lett å la seg rive med når den motiverte massen maratonløpere setter seg i bevegelse.

På jakt etter rett tempo.

For å være helt ærlig ble jeg mer overrumplet av å ikke ha noe å styre etter, og at jeg ikke hadde en plan for å håndtere det, enn jeg burde ha blitt. Jeg hadde latt det faktum at jeg stort sett alltid løper veldig jevnt bli en sovepute, og glemt at det tar noen kilometer å finne flyten.

Da jeg oppdaget redningsbøyen, i form av to fartsholdere, grep jeg den. På det lille flagget festet i toppen av de lange pinnene hver av de to holdt stod det 3:05. Ikke optimalt, men det finnes ikke fartsholdere på 3:07:30.

- Og det kan jo faktisk hende...

Værvarselene for løpsdagen hadde variert enormt den siste uken. Sol. Skyet. Regn. Mye regn. Kraftig vind. Mindre vind. Temperaturen lå imidlertid ganske stabilt på rundt 10 grader på alle varslene. I bagasjen fantes klær for nesten all slags vær, men da siste varsel anga ni grader, overskyet, opphold og en vind som skulle starte på 5 m/s og øke med en sekundmeter hver time, kunne jeg gå for det antrekket jeg hadde ønsket: Skjørt og singlet, løse ermer som eventuelt kunne brettes ned, hansker og to buffer.

Fullklaff: Buffene dro jeg av meg ganske tidlig. Surret dem rundt håndleddene. Ermene fikk bli oppe, men hanskene tok jeg av og på et par ganger. Av og til, når vinden var ekstra kald, trakk jeg buffene over fingrene for ytterligere beskyttelse.

Veldig spent på om hammeren ville falle, men ved godt mot ved ca 25 km!

Det kjentes greit å henge med 3:05-gjengen, og jeg vekslet mellom å ligge side ved side med dem, og litt bak i gruppen. Grunnen til at jeg sjelden bryr meg om fartsholderne er at de har en tendens til å løpe langt mer ujevnt enn jeg foretrekker, men så lenge man slår seg til ro med at at avstanden kan variere litt - at det er en form for tøyelig strikk mellom seg selv og fartsholderen - så er nok de fleste fartsholderne i disse store løpene ganske dyktige på å komme i mål til rett tid.

Ved å tillate meg selv denne fleksibiliteten kunne jeg flyte frem i egen jevn driv, se på omgivelsene, publikum og alle fantasifulle plakater, la tankene fly i relativ forvissning om at farten var omtrent der den skulle. Litt mer fokus hadde imidlertid vært lurt, for bare en mil inn i løpet begikk jeg en tabbe som kan ha kostet meg et trinn på målraketten.

Jeg løp side ved side med "mine" fartsholdere, da fartsholderne for 3:00 fra startgruppen etter vår gled opp på siden av oss. De utvekslet noen ord og en stund var våre to grupper fullstendig blandet. Da de to fartsgruppene splittet opp, som en slags menneskelig celledeling, var jeg sikker på at jeg var med i den riktig "cellen". I flere kilometer var jeg sikker på det, for det var ikke så lett å se tidsangivelsen på det bittelille fartsholderflagget som ofte var i feil vinkel. Spesielt ikke når det ikke var noen spesiell grunn til å sjekke.

Høyst sannsynlig var det disse kilometerne med 3:00-gjengen som straffet seg på slutten, men jeg kan ikke annet enn å for en sjelden gangs skyld være takknemlig for å være utstyrt med begrenset tro på egen kapasitet. Da en fyr som så ut som en særdeles seriøs løper gled forbi meg i en sving, kikket anerkjennende på meg og sa "Good pace!" var min første tanke "Shit, jeg løper for fort!". Deretter tok jeg et nærmere blikk på det lille fartsholderflagget. Joda, der stod det 3:00! Bare å slippe opp og løpe mitt eget løp, helt uten fartsholdere, og håpe på at tabben ikke ville få for store konsekvenser.

Viktig å benytte muligheten til sightseeing - det ble tross alt bare 

et ganske kort besøk i denne fascinerende byen også denne gang.

I løpsinformasjonen for Chicago Marathon stod det at det skulle være markeringer for hver mile og hver femte kilometer. Hver femte kilometer var det tidtakermatter, som i tillegg til å sikre at alle faktisk løper hele distansen, forsyner trackingløsningen med passeringsdata slik at interesserte kan følge med på fremferden på appen.

Det viste seg at det også var markeringer hver kilometer, men jeg holdt meg til planen om å bare kontrollere status hver femte kilometer. Det er en nydelig bingo-følelse hver gang man kommer opp mot en 5K-klokke, sjekker tiden mot den passeringen som står på fartsbåndet og det faktisk stemmer. Det er noe fint å la tankene spinne rundt underveis, og den positive passeringsopplevelsen forsterkes ytterligere av å tenke på at de der hjemme får se at man er i rute. Man får plukke ekstra motivasjon der man kan.

Etter dansen med 3:00-gjengen ble halvmaraton passert på 1:32:36, ganske nøyaktig et minutt foran skjema. Tanken på 3:06:30 vekket både boblende forventning og fatalistisk frykt. Med 49 "maraton eller lenger" i erfaringssekken er jeg tross alt brutalt innforstått med at maraton begynner først ved 30-35 kilometer. Etter tabben var tempoet stabilisert rett for 3:07:30, men spørsmålet var om det var for sent og at 4:26-tempo kanskje var for fort.

Akkurat som fryktet begynte det å røyne på fra tretti-kilometersmerket. Beina ville ikke fortsette som før og det kjentes som farten stupte. Kontrollen ved 35 viste at det ikke var så dramatisk som fryktet, men med 5-6 sekunder saktere pr kilometer de siste fem og med de syv tøffeste kilometerne i ethvert maraton igjen, skulle det ikke mye hoderegning til for å skjønne at minuttet jeg hadde tatt i starten fort kunne gå tapt.

I slike situasjoner glimter lysten til bare å kaste inn håndkleet opp. Det kommer så brått på, og lysten til å gi etter er så sterk, at man fort kan finne seg gående før man får tenkt seg om. Det er da man må skru på hodet og gå i krigen mot seg selv. Forsøk på å dra på litt igjen funket dårlig, så det handlet mest om å forklare for meg selv at så lenge jeg ikke begynte å gå så ville jeg nå et helt vilt mål: maraton på under 3:10!
- Drit i 3:07:30, sub 3:10 betyr kryssing av en ny barriere som du ALDRI har sett for deg å ta! Sub 3:10 er sykt fort!!!

Som værvarselet hadde meldt tiltok vinden, og på slutten slo den iskaldt imot på flere av de lange åpne strekningene. Ut på en spesielt lang strekning helt på slutten kom den både i reell og overført betydning som et slag i trynet:
- Seriøst, utbrøt jeg høyt, og slo oppgitt ut med armene.
Jeg hater motvind i maraton, og det har en ekstremt dårlig effekt på viljestyrken. Nå var det ingen tvil  om at det gikk saktere, men jeg konsentrerte meg om å gjøre mitt beste i stedet for å henge meg opp i hva klokken og fartsarmbåndet fortalte. Det var bare to ting som gjaldt: Å holde beina i gang og å fikse sub 3:10!

Den siste lille stigningen før man tar inn i Grant Park mot målportalen var igjen akkurat så bratt og lang og tung som jeg hadde beskrevet for Springtime-gjengen på morgenjoggeturene basert på 2014-opplevelsen. De hadde flirt litt mistroisk av det da, men jeg antok at pipa deres fikk en annen lyd denne dagen. Selv jeg hadde ikke trodd den skulle være fullt så ille!

Tenk at man skal få oppleve å komme i mål før den offisielle klokken som startet med eliten bikker 3:10! 

Inn på oppløpet, på god avstand, så jeg klokken på målseilet vise 3:09-noe. Kunne det stemme? Ettersom jeg krysset startmatten om lag to minutter etter at klokken ble startet måtte det bety at 3:07-tallet var innen rekkevidde! Det var ikke mye saft eller futt i beina, men jeg ga det jeg klarte.

Fra å tenke at forskjellen mellom 3:09:59 og 3:07:30 var ubetydelig da det røynet på, føltes plutselig forskjellen mellom 3:08:00 og 3:07:59 helt avgjørende!

Ny barriere brutt - med god margin. Med tiden 3:07:50 ble det også finfine plasseringer: Nr 319 av ca 21.289 kvinner, nr. 11 av de 2.620 i aldersklassen, samt nr 2.903 av nesten 46.000 totalt. Sinnsykt!

Det gikk!

3:07:51 på egen klokke! Jeg noterte at jeg bare var 21 sekunder unna toppnivået på målraketten, men skjøv det bort og lot meg rive med av lettelsen og gleden over å ha nådd enda et nytt og hårete mål! Det ble en "nær vegg opplevelse", men jeg klarte å unngå noe stort krasj! Jeg blir sjelden emosjonell etter målganger, men denne gangen kjente jeg øynene bli blanke og en liten stund knøt det seg litt i halsen. Om enn langt mindre enn da jeg et par netter tidligere så Kipchoge fikse sub 2.

En annen umiddelbar tanke som dukket opp, og som mine forsøk på å skyve bort ikke helt lykkes med, var hvor nær 2:59:59 nå er...

Hvorfor kan man ikke bare nyte suksessen uforbeholden en stakket stund?

Etter å ha diskutert strategi for løpet og maraton generelt de to siste middagene før løpet, var det herlig å møtes igjen i målområdet. Andreas ikke helt fornøyd med sin rå tid på 2:34:51 (alt er relativt), mens Sondre og jeg var superfornøyde med våre deilige perser på henholdsvis 3:02:22 og 3:07:40! Jepp, det ble bobler også!

Til en viss grad klarte jeg heldigvis å legge sub 3-tanken bort, og bare nyte å ha lykkes i mitt 50. maraton, der jeg subbet avgårde for å hente posen med skiftetøy. En av de virkelig store fordelene med å løpe relativt fort er at det er relativt få som har kommet i mål. Man glir igjennom alle sluser og slipper køer - og har generelt godt med plass. 

Det er også lett å finne folk, og det ble mye hyggelig skravling i målområdet før vind og nedkjøling tvang oss til hver våre hotellrom - og badekar. 

Suksess! Bommet riktignok med 20 sekunder på tempobåndets angitte sluttid, 

men det føltes til syvende og sist fullstendig irrelevant. 

Det har sine fordeler å ha blitt en raskere løper – Etter halvannen times skravling på 27th mile post marathon party i Grant Park, gåtur tilbake til hotellet, en god stund i badekaret samt forberedelser til feiring, viste utsikten fra hotellrommet at det fremdeles var horder av løpere på vei opp "den brutale bakken" mot oppløpet og målgangen.

Først litt feiring sammen med en annen gjeng, deretter var det duket for after run-middag med Springtime-gjengen.

Feiring er en viktig del av maratonløping. Det gjelder uansett resultat, men det er klart morsommere når man er fornøyd. I Chicago ble det feiret i flere omganger den ettermiddagen og kvelden, sammen med en horde fine folk! Det var mange som hadde perset i de gode forholdene. Enkelte hadde løpt sin sjette World Marathon Major og fått ikle seg den lekre bonusmedaljen. Kort sagt: stemningen var på topp!

"Dagen derpå" i Chicago... Helt innafor! Mange folk med medaljene, t-skjorta og 

andre finisher-bevis! Love it!

Nummer 50 i boks, og det til pers i et WMM-løp og første gang sub 3:10! 

Ble faktisk bittelitt rørt en liten stund der. 

I tiden etter at jeg brøt min lille barriere i Chicago har det kommet overveldende mange gratulasjoner og hyggelige meldinger i diverse kanaler. Med veldig mange av dem følger også antakelsen... eller la oss kalle det "utfordringen", ettersom det er slik jeg tar det, om veien videre. Knapt noen ser 3:05 som et naturlig neste steg etter å ha beseiret 3:15 og 3:10 i rask progresjon. Forventningene handler om den virkelige magiske 3:00-barrieren, og som vanlig er jeg en "sucker" for løpsutfordringer.

MEN, maraton på under tre timer er sjukt fort! Sannsynligheten for at det nå er snakk om en for meg uoverkommelig barriere er veldig stor. Slik er det bare. Men når jeg nå har kommet så nær er jeg topp motivert for i alle fall å forsøke.

Og skulle jeg klare dét... Hjelpes... DA vil jeg anse meg som virkelig lettbent og aldri sikte høyere.

Skrev hun.

Janicke

Edinburgh Marathon 2019 - Tatt av vinden, eller...

Vakre omgivelser, lettskyet, rundt 15 grader, herlig stemning, og stort sett flat asfalt. Kilometerne tikket unna, og ubehaget fra betennelsen hadde roet seg etter de første fem kilometerne. Om det fortsatte slik kunne det fort bli en tredje sub 3:15-maraton! Det var bare én hake: Snart skulle løypa vende 180 grader... Jeg visste at den tiltagende vinden som så vennlig hadde skjøvet oss frem til 30-kilometersmerket snart skulle transformeres til en skummel, motarbeidende kraft, som en naturens Dr. Jekyll & Mr. Hyde. Men i hvilken grad? Hvor stor effekt har egentlig medvind og motvind i maratonløp?

Alltid en lettelse å få bekreftet at man har ankommet rett by. 

Noen ganger må man ty til plan B og bare gjøre det beste ut av situasjonen. I dag skulle vi egentlig ha  løpt den siste av fem firemilsetapper Tvers over Skottland, etter først å ha løpt Edinburgh Marathon. Slik ble det ikke. Triste omstendigheter gjorde at Mette måtte befinne seg i Sverige allerede mandag morgen. Heldigvis valgte hun allikevel å bli med på mikromaratontur til Edinburgh.

Det var lite Pippi & Proffen over stemningen i bilen da vi forlot Ski ved halv ni-tiden lørdag morgen. Begge slitne og gretne fra hvert sitt, og Pippi hadde attpåtil forsovet seg. Ingen god start, men det er sjelden en langsiktig tilstand i dette partnerskapet. Vi skulle tross alt på tur!

Vakre Edinburgh! 

Offisielt Edinburgh Marathon Festival-foto, Marathon Photos.

Vi ankom Edinburgh ca kl 12 lokal tid og sjekket inn på hotellet. Deretter bar det avgårde for å hente startnummer og å se litt av byen. Og for en flott by! I utgangspunktet hadde jeg vurdert å bli igjen alene til tirsdag, men slo det fra meg. Nå var det nesten så jeg angret.

When life gives you lemons - Det føltes ganske passende at det eneste ledige bordet på den gamle, koselige pub'en var ved denne "dekorasjonen". Vi tok den likegodt på ordet og delte et glass. 

Omvendt maratonhelg
Etter å ha tråkket rundt noen timer var det duket for oppladingsmiddag. Fish & Chips på en real pub (stort sett fylt med turister) var et naturlig, lokalt valg, og når livet har tatt sine krumspring er det på sin plass å velge andre veier enn man normalt sett gjør. For eksempel en miniversjon av after run-feiring ettermiddagen før løpet. Vi skulle ta hvert vårt fly den påfølgende kvelden, og med bilen på Gardermoen var mulighetene for større feiring etter løpet begrenset.

Forberedelsene til Edinburgh Marathon var totalt sett et godt stykke unna anbefalingene, men vi var i alle fall godt fornøyde med dagen da vi slukket lyset ved 23-tiden - og sovnet momentant!

Først bratt, så flatt - Løypeprofilen for Edinburgh Marathon var en viktig grunn til at jeg umiddelbart etter den gode opplevelsen i Paris begynte å drømme om pers nettopp her. 

Fullføre, sub 3:10 eller sub 3:15?
En løpers mål må nødvendigvis være litt dynamiske og fleksible. Da planen om å løpe Edinburgh Marathon som innledning på turen Tvers over Skottland ble lagt for et halvt år siden, var målet å fullføre uten å slite for mye på bena. Maraton nummer 48 skulle sikres, og kroppen måtte være klar nye fire mil bare halvannet døgn senere.

Etter en overraskende lettbent opplevelse i Paris i april, slo drømmen om pers og sub 3:10 rot. Formen var opplagt god, og den lettløpte Edinburgh-løypa virket å være en gylden mulighet. Beina pleier ikke å være så ille etter maraton uansett...

Hovmod står for fall sies det. Bare et par uker senere fikk en betennelse og noen rupturer i et senefeste på hoftekammen meg på andre tanker. Ikke store greiene, men en solid brems for løping generelt, og en effektiv stopper for målrettet maratontrening. Plutselig var det usikkert om det ville bli løping i Skottland i det hele tatt, men halvannen uke før avreise besluttet jeg å i alle fall forsøke.

To dager senere ble det ble klart at tversoverløpingen måtte avlyses av helt andre årsaker, og når det plutselig bare stod om en "skarve" maraton var innstillingen igjen "all in". Hofta fikk "bære eller briste". Pers trodde jeg ikke lenger på, men en ny sub 3:15 hadde vært gull!

Kjekt å vite hvor det finnes Walking Sticks i byen når man har en irritabel hofte og skal løpe maraton. Koselige "kulisser" i startområdet i Edinburgh! 

Nedpå og koselig
Med i overkant av 7.000 deltakere på full maratondistanse, drøyt 10.000 på halvmaraton, nær 3.500 på milløpet, i tillegg til både maratonstafett og diverse barneløp, er Edinburgh Marathon Festival et relativt stort løpsarrangement. Når løpene fordeles over to dager, og startene går til ulike tider, blir maratonopplevelsen allikevel ganske nedpå og...vel, koselig. Søndag morgen var det bare å tusle inn i startområdet mellom gamle bygninger midt i byen, eventuelt levere bagasjen (i den type pose, sekk, bag eller du selv ønsket) i en av trailerne som stod oppstilt rett ved startpuljene. Deretter kunne man gå rett inn i puljen, uten noen som helst form for kø eller kontroll. Ekstra kudos også for tidenes beste "bajamajaer" med både nedtrekks- og håndvaskmulighet (pumpevariant).

En kjapp selfie før man går til hver sin startgruppe hører med.  

I følge yr.no skulle det regne frem til start, og deretter bli opphold med muligheter for sol resten av dagen. Temperaturen skulle holde seg mellom 12 og 15 grader. Ganske perfekt egentlig, så lenge man ignorerte vindvarselet. Med de siste åtte kilometerne i Two Rivers Marathon (Two Rivers Marathon - Race mode: ON) fremdeles friskt i minne, var det umulig å gjøre nettopp det. Så langt jeg kunne skjønne var det snakk om omtrent samme vindstyrke i tilsvarende åpent lende og over en fire kilometer lenger strekning. Men hva kan man gjøre, annet enn å håpe at det ikke blir så galt allikevel. Ofte gjør det jo faktisk ikke det.

Relativt avslappet stemning 20 minutter før start. 

Først ti minutter før start, fylte startområdet seg opp med løpere. I motsetning til de store arrangementene var det ingen eim av tigerbalsam eller nervøs svette - men det kan også skyldes rundene med regnskyll vi fikk i løpet av ventetiden.

Off we go!
Et par minutter over ti krysset jeg tidtakermattene og trykket start på Garmin. I det samme kom jeg på at jeg skulle ha slått av kilometer-varslingen. Sub 3:15 var målet, men jeg ville løpe på følelse. Da passer det dårlig at klokken piper hver kilometer og avslører farten. Ikke noe å gjøre med nå, jeg fikk bare kjempe imot dragningen mot å kikke på klokken ved ethvert varsel. Vi var i gang!

Én kilometer senere ble to bekymringer bekreftet:

1. De velbrukte Nike Vapor Fly 4 %-ene var akkurat så glatte som fryktet på regnvåt asfalt og brostein. Det var tidvis skummelt i de ganske bratte utforkilometerne og brå svingene. 
2. Betennelsen... Etter en kilometer var det såpass plagsomt at jeg lurte jeg på om det ville være klokest å hoppe av. Ikke risikere å ødelegge noe for lang tid fremover. Men pokker heller; jeg hadde ikke reist på 30-timers tur til Edinburgh for DNF, og det var uansett flere måneder til neste løp av betydning. Jeg ville i alle fall avvente beslutningen til 5-10 kilometer ut i løpet. Kanskje det bare handlet om å måtte bli varm.

Den første delen av løypa går rundt om inne i selve byen, deretter bærer det ut - og ned - til kysten.

Helt i tråd med løypeprofilen jeg hadde kikket på bar det stadig nedover, fra de ca. 40 meter over havet ved Edinburgh Castle til havnivå ved kysten nær Leith, om lag fem kilometer senere. Passende nok, om man kjenner til Proclaimers-låten Sunshine on Leith som er hymne for Edinburgh fotballlag, kikket solen frem nettopp der

Forøvrig et gåsehudfrembringende YouTube-klipp enten man er fotballfan eller ei: Fansen synger Sunshine on Leith i 2016 etter å ha vunnet den skotske cupen for første gang på 114 år

Jeg lot blikket sveipe fremover langs kysten, og pustet lettet ut. Løypa så ut til å være nettopp så flat som løypeprofilen tilsa, og hofta virket mer tilfreds når det ikke lenger gikk nedover. Bare å fortsette!

Det var relativt tett med folk på vei ned og ut av byen, men feltet strakk seg snart ut og man kunne løpe stort sett som man ønsket. Selv om jeg hadde stilt meg relativt greit til i 3:15-startpuljen følte jeg at jeg hele tiden gled forbi løpere, og at bare veldig få passerte meg. Alltid en god følelse, om man ikke slipper til frykten for at man har startet for hardt. Følelsen var ikke like lett og god som i Paris, men absolutt ikke gal. Under rådende forhold skulle dette kunne holde! Troen var på plass, og jeg fokuserte på motivasjonsaktiviteten som har fungert så bra i det siste: Jage damer! Altså, i form av plasser på resultatlisten.

Tynt med distansemarkering
Stort sett klarte jeg å la være å se på klokken når den pep til, men jeg visste at farten lå på rundt 4:30 min/km, og således godt innenfor 3:15. Sannsynligvis ville det bekreftes ved passering halvmaraton, ettersom planen var å ta en avsjekk da. Det var påfallende få distansemerker underveis, og kun miles, men jeg tok for gitt at det ikke ville være noe tvil knyttet til passering av halvmaratonpunktet og unnlot resolutt å se på distanseangivelsen på klokken. Da den pep til for hva jeg bare måtte anta var 22 eller 23 kilometer, og forbi halv, klarte jeg ikke dy meg og tok en sjekk.

Joda, Garmin viste 23 kilometer, og det var vanskelig å avgjøre om lettelse eller skuffelse var den sterkeste følelsen. En liten stund forsøkte jeg å beregne om tiden som hadde gått over 1:37:30 (nødvendig passering halv for 3:15) stemte med den tiden jeg kunne ha brukt på de om lag to kilometerne siden halvmaratonpasseringen - men det ble for mange usikkerhetsmomenter. For alt jeg visste kunne distansemålingen på klokka være flere hundre meter feil. Dét, kombinert med en løpers begrensede evne til hoderegning underveis...  Det var bare å fortsette på følelse. Greit nok. Jeg nøt de vakre omgivelsene og rekken av fargekledte løperne som strakk seg fremover i det duse kystlandskapet.

Fantastisk vakkert - og veldig åpent. Fortsatt fin form mot vendingspunktet ved 30K, men spent på hvordan 10 sekundmeter ville slå ut på farten de siste 12 kilometerne når den skulle komme midt i mot. 

"Brysomme" medløpere
I en lang periode mellom 20 og 30 km opplevde jeg usedvanlig mye heiing der det fantes folk langs løypa, men det var opplagt at de ikke heiet på meg. Noen gjorde det også - stort sett med "Go Jackie!" - men det var VELDIG mye heiing. Det viste seg å være en fyr i (ekte) kilt som skapte engasjementet. Tøft gjort å løpe med et slikt plagg, og artig å få med seg gleden han vekket, men det var ganske deilig med roen som senket seg da han slapp også.

Så var det duket for dagens virkelig store spenningsmoment: Vending! Det var liten tvil om at vi hadde vinden med oss på vei østover, men var den egentlig så sterk? Hvor ille ville den bli når den kom imot?

Jeg behøvde ikke lure lenge. Svaret var "ille"! I det samme den oransje markeringskjeglen var rundet var det som om noen trakk i brekket.

Vind altså! Bortsett fra islagt underlag er vind det verste!
- Jeeez! Er det virkelig nødvendig, tenkte jeg mens pågangsmotet ség av meg ekstremt mye raskere enn isbreer og poler smelter.
- 12 kilometer med dette???

Hver gang jeg så en treklynge eller bebyggelse litt lenger frem håpet jeg at de ville ta av for vinden, men ble skuffet hver gang. Farten gikk akutt ned, og bare en kort stund klarte jeg å holde liv i 3:15-drømmen. Jeg forsøkte å fortelle meg selv at en drøy mil ikke er så forferdelig langt, og at jeg tross alt holdt stand i feltet, for overraskende nok gled jeg fremdeles forbi løpere. Optimismen var uansett båst bort, og den ledige plassen den etterlot seg ga rom for negative tanker og til og med irritasjon over andre løpere...

Ikke minst gjaldt det den slitne hosteren, som åpenbart hadde bestemt seg for enhver pris å ikke "slippe" meg, og stadig var rett i nærheten enten jeg forsøkte å øke eller senke farten for å komme unna. Det begynte virkelig å røyne på med kreftene, og jeg var redd for å dra på så mye som jeg innså måtte til for å kvitte meg med ham. Samtidig holdt jeg på å klikke av den fæle hostingen hans, og etter et par kilometer så jeg ingen annen utvei. Jeg ventet til han nettopp hadde gjort et av sine merkelige innhentingsdrag og med det pådratt seg et nytt hoste-/harkeraid, før jeg iskaldt økte tempoet og dro fra. I alt slitet var det en enorm lettelse. En stund.

Litt senere kom en eldre skotsk fyr kom opp på siden og begynte å skravle. Ut over at han kommenterte vinden, fortalte at det var hans 76 maraton og den fjerde på ni uker, forstod jeg bare halvparten av hva han sa. Litt høflighet hadde jeg igjen, så jeg nikket og smilte, men uten å prate tilbake. Ville bare at han skulle la meg være i fred.

Kjellergraving
Seks kilometer igjen, og nå hadde det blitt virkelig mørkt. Jeg følte at beina vinglet, subbet og måtte slepes frem, og nå gjorde vel egentlig hofta ganske vondt igjen også. Kanskje jeg burde gå litt? Selvsabotøren i hodet var i ferd med å takontroll, men til min glede var det fremdeles noe som kjempet i mot:
- Skjerp deg! Hofta er ikke nevneverdig vondere, du forsøker bare å finne unnskyldninger. Desto saktere du løper, desto lenger tar det før du er i mål. Kjør på!

To ganger ga jeg etter og gikk et par slakke bakker der motvinden stod på for å hente meg inn. Jeg hatet meg selv for det, så det ble ikke lange bitene. Jeg gravde dypere enn jeg har gjort før, og lettelsen var enorm da musikk og lyd fra hva jeg måtte anta var målområde traff øregangene. Men var det ikke litt tidlig? Kunne det være at Garmin hadde målt en hel kilometer for kort? Løypa bar inn i en bygate med masse publikum, dunkende musikk og en speaker som pratet uavbrutt over anlegget. Kunne det virkelig være mål! Løpere rundt meg økte farten, og jeg kjente hvordan det faktisk var mulig å dra opp tempoet en del. Nesten der, nesten der!

Opplevelsen av å se at jubelområdet ikke munnet ut i en målgangsportal, at det faktisk gjenstod et godt stykke (alt er relativt), er vanskelig å beskrive. Plutselig var det slutt på tilskuerne, mens veien fortsatte, uten noe som indikerte en nært forestående målgang.
- Herregud, NÅ orker jeg ikke mer!
Men beina fortsatte sin alt annet enn lettbente ferd. Fremover, fremover. Det kunne ikke være langt igjen, og kanskje, kanskje, kanskje kunne det i alle fall bli sub 3:20.

What do we say to the god of DNF? Not Today! Sliten, litt skuffet (joda, vet at det er tåpelig) men aller mest lettet over at hofta holdt!

Det ble ikke det. 3:20:56. Skuffelsen lå imidlertid mer i å ikke ha klart 3:15 enn de 56 sekundene over 3:20. Umiddelbart var dog det eneste som betydde noe at lidelsen var over. Mer sliten ved målgang enn jeg kan huske å ha vært noen gang, kanskje bortsett fra debuten, ville jeg bare hvile.

Sedvanlig høytidelig mottak av medalje samt en liten eske med litt næring, en finishertrøye og annet fra flinke unge frivillige, fantes det heldigvis krefter til, men deretter var det en befrielse å kunne synke krøkkete og smertefullt ned inntil et gjerde i visshet om at jeg kunne bli sittende der en stund, og vente på Pippi.

Pippi og Proffen reunited! Pippi hadde god følelse hele veien og var godt fornøyd med både arrangementet og eget løp!

Etter gjenforeningen gikk det slag i slag. Buss tilbake til Edinburgh der hotellet lot oss bruke spa-garderobene selv om vi hadde sjekket ut på morgenen. Vi rakk også en god burgermiddag med en særdeles velsmakende lokal øl på uteservering i byen før det bar tilbake til flyplassen og hvert vårt fly. Skarve 33 timer etter ankomst så jeg Edinburgh krympe og bli borte langt der nede.
- Maratonweekend på speed, rakk jeg tenke før utmattelsen tok overhånd.

Hvor mye betyr vinden, sånn EGENTLIG?
I dagene etter løpet har jeg lurt på hvor mye vind egentlig påvirker prestasjon i løp. Etter Two Rivers var jeg overbevist om at jeg hadde klart sub 3:15 om det ikke hadde vært for vinden de siste åtte kilometerne. Etter Edinburgh fryktet jeg at det var formen som hadde forfalt. Greit nok at vi hadde motvind de siste 12, vi hadde da også tilsvarende medvind fra fem til tretti kilometer.

Oppløftende lesing for den skuffede maratonløper. Selv på slutten, da det føltes som jeg stod stille, passerte jeg mer enn dobbelt så mange løpere som passerte meg. Og selv om tiden ble svakere enn håpet, er plass 32 av 2.532 damer, og 436 av 7.300 deltakere totalt klart godkjent. 

De fleste svar finnes på internett, så jeg googlet og fant fin, skuffelsesdempende informasjon på nettsiden runnersconnect.net. I artikkelen How much will running in windy conditions slow you down? står følgende:

"While a tailwind does aid performance significantly, you only “get back” about half of what you put into a headwind when you turn around and run with it at your back."

"For example: If you are running 6:00 mile pace with a 10mph tailwind, a tailwind equivalent would increase your performance by about 6 seconds per mile. However: The equivalent headwind (6-minute miles into a 10mph wind) would slow you by about 12 seconds per mile."

I følge statistikk-dashboardet fra arrangøren var vinden på 36 mph. Om det blir riktig å gange de 12 sekundene med 3,5-ish, så er det snakk om rundt 40 sekunder ekstra pr mile. Det kan stemme ganske bra med mine kilometertider.

Neida, det betyr ikke så mye egentlig, men da vet jeg at formen trolig fremdeles er god og at grunnlaget for å bygge videre mot sub 3:10 til høsten er på plass. Det er motiverende!

I bunn og grunn enig, men en del bra ting kan man helt klart oppleve godt inne i komfortsonen også. Spesielt post-maraton. Å sitte i solen på en uteservering, diskutere dagens opplevelser og nyte lokalt, gyldent brygg. For eksempel. 

Inntil for et par dager var det fem måneder til neste maraton: Göteborg i oktober. Om det er frykten for at formen skal glippe, ønsket om å bli ferdig med å runde femti maraton nå som det er så nære - eller bare ren avhengighet av denne vanvittige miksen av selvplaging og endorfiner - er ikke godt å si, men den 15. juni blir det igjen maratonstartnummer på skjorta. Tefloneffekten er tydeligvis sterk "in this one" for tiden: sykt nok gleder jeg meg til 42,2 tøffe kilometer i Nordmarka Skogsmaraton!

Janicke

Paris Marathon 2019 - Klok, feig og glad

Ideelt sett skulle jeg ha skrevet innlegget "Slik løper du maraton på under 3:15" og delt gulloppskriften med alle som er interessert. Det kan jeg dessverre ikke, for hvorfor det nå, etter så mange mislykkede forsøk gjennom flere år, har blitt to solide sub 3:15-maraton står for meg som et eneste stort mysterium.

Til Paris med Schneider Electric – Man skulle tro det var slutt på jobb-maratonreiser når man forlater løpsreiseaktør Springtime til fordel for elektrogrossist Berggård Amundsen, men med navnesponsoren for Paris Marathon som viktigste leverandør dukket det opp en gylden mulighet. Knall, innholdsrik tur med kunder, et par kollegaer, samt representanter fra Schneider og konkurrent Elektroskandia - finfine folk og herlig miks av debutanter og mer erfarne maratonløpere. God stemning!

KLOK?
For noen uker siden var det kringkastede målet for Paris Marathon å løpe sub 3:10 (Peppet for pers i Paris). Om jeg skal være helt ærlig fantes også et ikke fullt så kringkastet mål på 3:07:30. Hva kan jeg si; optimismen blomstret etter hyggelig suksess i forrige maraton (Two Rivers Marathon - Race mode: ON!). Så skjedde det som så ofte skjer når man blir ivrig: skade! En jevnlig tilbakevendende plage i høyre skinke meldte seg allerede under den første intervalløkta i treningsprogrammet som skulle ta meg til nye høyder. Det gikk å løpe, bare ikke fort, så programmet ble forkastet. Skinka og eget forgodtbefinnende fikk styre treningen.

Klok av skade (pun intended) ble også målet justert, så det var en tretrinns-målrakett av det mer defensive slaget jeg hadde med til starten på Champs-Élysées den kalde men strålende vakre maratonsøndagen i Paris:

1. En god opplevelse! Rette opp den forferdelig tunge turen i 2015, da jeg siktet mot 3:15 og endte på 4:01 (Paris Marathon - Motvilje, motivasjon og medalje)
2. Sub 3:20
3. Sub 3:15 

Selv om forventningen lå på en sluttid rett under 3:30 bestemte jeg meg for å forsøke å gå ut i 4:40-tempo - farten som må til for å løpe på 3:15 – og så vurdere form og strategi ved passering halvmaraton. Selv om man forsøker å være klok er det lov å drømme, og det kunne jo hende at det ville holde hele veien inn. Selv om treningen ikke hadde blitt som ønsket, så fantes det nok av positive faktorer å fokusere på:

Vær og antrekk: Gradestokken viste bare to grader, men med klar blå himmel og uten nevneverdig vind var forholdene optimale. Med vanter, løse ermer og buff som kunne hives underveis var jeg trygg på at t-skjorte og skjørt var perfekt løpsantrekk.

I følge Garmins kondisjonsberegning er formen bedre enn noen gang – til og med bedre enn ved persen i Berlin. Tilliten til Garmins beregninger er riktignok laber; på løpsberegning påstår den at jeg skal kunne løpe maraton på sub 2:40, men for kondisjon vises utvikling over tid. Det kan kanskje bety noe. 

Kondisjon og trening: Det har blitt godt med kilometer i år, så selv om treningsprogrammet og de viktige nøkkeløktene for fartsmessig utvikling måtte ofres, så fryktet jeg ikke distansen. Flere uker med over hundre kilometer, og også noen lengre turer med litt fart. I tillegg hadde jeg trappet godt ned den siste uken, og satset på at det korrigerte for at det ble over 130 km den nest siste uken. At det ble 25 kilometer på beina dagen før (frokostløp-relatert pluss gåing fra butikk til butikk) var kanskje ikke så smart, men det fikk så være.

Utgangspunkt: Tidlig start, oppstilt et godt stykke frem i 3:15-gruppen og trygg på at det ikke ville være trangt i løypa lenge. Det er et viktig poeng som jeg har dummet meg ut på tidligere, ettersom jeg har en tendens til å tenke at alle andre i startbåsen er raskere enn meg. Det koster ekstra når man må løpe slalåm for å holde rett tempo. Paris er et av verdens aller største maratonløp med nær 50.000 deltakere, og selv om avenyene stort sett er brede er det noe man bør ta med i betraktningen.

Dagsform: Alle pre-maratonrutiner hadde gått som vanlig/ønsket. Bortsett fra at jeg ikke fikk tak i rødbetejuice, hadde mat- og væskeinntak både dagen før og på morgenen vært i henhold til plan (helt vanlig mat og drikke fordelt ut over døgnet på normalt vis), og jeg hadde en rimelig nøytral følelse i bein, mage og ikke minst hode. Erfaringsvis er det det beste. Bare dumt å kaste bort energi på unødvendig triggede nerver eller overdreven iver.

Betterave Rouge er det franske navnet på rødbete fant jeg ut. Jus de Betterave fant jeg imidlertid ikke, til tross for iherdig leting. Ettersom jeg har drukket rødbetejuice før alle mine siste vellykkede maraton, skulle jeg gjerne fått på plass den brikken også – rødbetens naturlige nitrat som visstnok forbedrer oksygenopptak i blodet – men å spise en pakke rødbeter var ikke aktuelt. 

Sko: Gullsko! Nike Vapor Fly bar meg til 3:11:07 i Berlin. Jeg er overbevist om at de har en god del av æren for min første sub 3:15, spørsmålet er bare hvor mye. I Two Rivers Marathon løp jeg bra med New Balance Zante, så noe av jobben gjør jeg jo selv også, men når Vapor Fly'ene sitter på føttene velger jeg uansett å utnytte overbevisningen om skoenes fortreffelighet til fulle. Placebo-effekt er også effekt!

Motivasjon: Det er liksom ikke noe å lure på; blikket er festet på å runde femti maraton i løpet av året, og da må hver maraton på veien fullføres. Dessuten begynte det å føles lenge siden forrige løp og medalje. Bare å kaste seg i det!

Medalje i monter på messen – Aldri feil med en påminnelse om hva som venter i andre enden!

Så er det alltid nok av ting som kan trekke selvtilliten ned, men ikke noe som ikke jeg balet med før Berlin også. Ergo: ikke noe å henge seg opp i.

Nok trening eller ei, mentalt var jeg i alle fall godt rustet da startskuddet gikk!

FEIG?
Paris Marathon altså! En skikkelig "Tour de Paris", med løype som viser frem veldig mange av byens fantastiske bygninger og områder: Start på selveste Champs-Élysées med Triumfbuen ruvende bak, rundt Place de la Concorde, forbi Louvre og rundt Place de la Bastille, gjennom skogen Bois de Vincennes før man kommer tilbake til hjertet av Paris og følger Seinen, under Pont Neuf, forbi Trocadéro ved Eiffeltårnet og så inn i Boulogne-skogen før målgang på Avenue Foch (nær Triumfbuen).

Jeg elsker når start og mål er omtrent samme sted, logistikken blir så mye enklere!

Paris om våren – Strålende forhold for maratonløping.

Søndag 14. april var virkelig en god dag for løping i Paris! Som forventet var den lave temperaturen fin å løpe i, og det gikk greit å finne omtrent rett fart. Etter å ha kontrollert de første kilometerne mot klokken bestemte jeg meg for i større grad å løpe på følelse. Det gamle 3:15-pace-armbåndet satt på armen, og etter de første ti kilometerne så jeg kun på klokken ved passering av hvert femte kilometerskilt, og sjekket tiden mot båndet.

Pace band - Strålende verktøy for maratonløping om man som meg sliter med å huske tall/regne underveis i maraton. Ettersom GPSen ofte ender på bærtur, er det dessuten den sikreste angivelsen på hvordan man ligger an i forhold til målet. Bare å sjekke passert tid på klokken mot båndet ved passering av kilometermarkeringer i løpet.  

Det ante meg allerede etter den første mila, men ved passering halv fikk jeg mistanken bekreftet. Garmin viste 1:37:23, syv sekunder raskere enn 1:37:30 som fartsbåndet angir. Med andre ord i god rute for 3:15. Det var liten tvil om at både bein og hode spilte på lag.

Så hva nå?

Øke tempoet og gå for solid negativ splitt og pers? Dytte visiret ned, knytte nevene, bite tennene sammen og gi gass for det som potensielt kunne bli en durabelig negativ splitt og vanvittig oppnåelse av målet som ble satt opprinnelig? Satse alt, og risikere å løpe knallhardt og kjepprett inn i veggen, få en ny fæl Paris-opplevelse og muligens også en tid laaaaangt over 3:15?

Eller velge den feigere men langt koseligere opsjonen, og fortsette å løpe på følelse og høyst sannsynlig komfortabelt plukke min andre 3:15-maraton?

Synkronløping? Franskmannen skrev i ettertid på Strava at han hadde fulgt meg et stykke. Jeg merket ikke noe til det underveis i løpet, men byr naturligvis på en jevnløpt rygg om noen har glede av det. (c: 

For å gjøre en lengre, indre debatt kort, så valgte jeg den "feige" løsningen. Det har vært mye stress og jag de siste månedene, og jeg hadde ikke lyst til å trekke det inn i maratonløpingen også. Å kunne løpe "fort nok" på godfølelse ble for forlokkende. Så fikk det stå til at valget eventuelt innebar å skusle bort det som senere kan komme til å vise seg å ha vært min eneste sjanse til å løpe sub 3:10.

Jeg koste meg med beslutningen! På turen videre kikket jeg på folk, jaget damerygger (plasseringer), ga en og annen high five, beundret Seinen, broene og Eiffeltårnet, svarte med et smilende "merci" til den søte, lille gutten som ropte "Bonne course madame" og andre som heiet på forskjellig vis, tok noen slurker vann på et par av drikkestasjonene og forsøkte å puste mest mulig gjennom nesen, et tips jeg fikk fra Captare-podkaster Marius Hauge da jeg var gjest der tidligere i år. Verdt et forsøk når jeg nå hadde såpass god kontroll på pusten. Jeg var også veldig bevisst på å løpe på opplevd intensitet – roligere i motbakkene og raskere på flatene og nedover.

Det kjentes som om det gikk i samme driv som før, men jeg opplevde å flyte forbi løpere hele veien, og kontrollene mot fartsbåndet hver femte kilometer viste at klaringen til 3:15 stadig økte. Feigt valg til tross, farten var definitivt skrudd opp – og det kjentes helt nydelig!

GLAD!
Ingen vegg! Ingen kjellergraving! Den indre dialogen ble riktignok noe mer hektisk den siste delen av Boulogne-skogen, de siste tre kilometerne mot mål, men det skulle da bare mangle!

Glad! Veldig, veldig glad!

I mål og konstaterer smått vantro en ny sub 3:15-maraton. 

Å stoppe klokken på 3:12:06 etter en komfortabel maraton er ellevilt! Spesielt når man ikke evner å finne noen god forklaring på hvorfor sub 3:15 føles så lett nå, når rekken av seriøse forsøk gjennom flere år ikke kom i nærheten. Er skoene virkelig "magiske"? Sitter effekten av turen Tvers over Norge i fjor sommer fremdeles i? Er det greit å ikke løpe intervaller?

Så er det naturligvis lett å tenke at knappe halvannet sekund raskere pr kilometer ville gitt pers, og at tre sekunder raskere pr kilometer ville betydd sub 3:10. Kanskje hadde det gått. Kanskje ikke. Jeg angrer uansett ikke på beslutningene underveis. Jeg trengte en god opplevelse i Paris, og det fikk jeg til gangs!

Triumf i Paris - Var utgangstempoet klokt eller feigt? Negativ splitt på nesten tre minutter vitner vel egentlig om det siste... Glad uansett da. 

Selv etter den kjipe opplevelsen sist skrøt jeg av Paris Marathon. Ikke overraskende står jeg for anbefalingen også etter dette: Flott runde, godt arrangement, herlig by på den beste tiden av året, greit å få tak i startplass, kort reise, samme tidssone - rett og slett et ypperlig valg for en innholdsrik storbymaratonhelg!

Med to sub 3:15-maraton i beltet, og visshet om at Berlin ikke bare var en freak-/engangshendelse – at formen faktisk er ganske god – er det uunngåelig å ikke tenke et hakk videre. Edinburgh Marathon om fem uker skulle egentlig være en "kosemaraton". Å ta det rolig er jo det eneste fornuftige ettersom det skal løpes 200 km tvers over Skotland den påfølgende uken.

Hmmm...

Janicke

Peppet for pers i Paris

Å glede seg over oppnåelsen av mål er en viktig del av den målrettedes reise. Måloppnåelsen er destinasjonen, og når man vel har ankommet skal man pakke ut, senke skuldrene og nyte at man er fremme. En del ankomne erfarer imidlertid at roen er kortvarig. Det viser seg at destinasjonen allikevel ikke er endestasjonen, men bare er et midlertidig stoppested. For så vidt hyggelig, men ikke helt dit man skulle.

Berlin Marathon 2018 - Jakten på 3:15 og en mange år lang og krevende reise var endelig over. Eller...

Trangen til å fortsette en avsluttet reise og legge ut på ny kan skyldes flere ting. For mange er det bare slik at oppnåelsen av ett mål automatisk genererer et nytt. Som et målenes babushka-dokke.

Kanskje er den manglende evnen til å tenke "godt nok" en nødvendig egenskap hos en viss andel mennesker. Det er det som har drevet menneskeheten fra huler til hus og fra landjord til verdensrom.

På den annen side: kanskje denne mangelen bare er en mental dysfunksjon. Eller en ubevisst respons på manglende selvtillit, kjedsomhet eller tøff barndom.

For noen er nok veien - reisen - helt enkelt det egentlige målet.

Hva det nå enn skyldes: Jeg vil videre! Ikke kjempelangt, til dét er realisten i meg for sterk, men litt til. Idéen er ikke ny. Den dukket opp som en uunngåelig følge av den forrige store måloppnåelsen. Det hadde knapt gått et kvarter etter målgangen på 3:11:07 i Berlin Marathon i fjor, da jeg ble konfrontert med spørsmålet "Hva nå?". Det automatisk genererte svaret - fordi jeg visste at det var det klokeste svaret:
- Det skal ikke settes noen nye mål nå,

På sett og vis var det ektefølt. Jakten på 3:15 ble mange år lang, og var tidvis både tung og vond. Jeg var ufattelig lei og i ferd med å gi opp før Berlin! Lettelsen over å endelig og uventet lykkes var ubeskrivelig. Jeg burde benytte anledningen til å nyte de velsmakende fruktene.

Det var bare ikke mulig å holde tilbake oppfølgingen, avslutningen på svaret. Det tvang seg frem som om det hadde sin egen vilje:
- Men 3:10 er besnærende nære da... 

Hver gang jeg tenker tilbake på den situasjonen, ser jeg for meg Homer Simpson som slår seg til pannen: "DOH!". De øverste, deilige toppene av lykkefølelsen ble effektivt kappet; reisen var - er - altså ikke over.

Jeg kunne ha påstått at beslutningen om sub 3:10-målet ble utsatt på ubestemt tid. At det skulle få synke inn. Det ville vært en løgn. Når slike idéer først har dukket opp, er det vanskelig å gi slipp, og i den ferske beruselsen etter Two Rivers Marathon hopper jeg i dét:

HVA
Sub 3:10 på maraton

NÅR
14. april 2019

HVOR
Paris Marathon (for en nydelig revansje etter forrige gang dét ville vært - "Paris Marathon 2015 - Motvilje, motivasjon og medalje")

HVORDAN
Syv uker god og fokusert trening etter Hansons Marathon Method

#CrackedUnderPressure i 2015. Tid for revansje i 2019!

Ett forbehold: Den første intervalløkten jeg kastet meg over fra Hanson-programmet satt en støkk i meg. Økten ble brutt under den fjerde av seks 1.600-meterne i ca 4:25-tempo. At det opplevdes langt tyngre enn det burde var én ting - og egentlig årsaken til at jeg brøt - men en tiltakende murring i skinke/bakside lår er bakgrunnen for forbeholdet. Det var verre etter økten og kan fremdeles anes. Muligens har jeg, atter en gang, gått for litt for mye litt for fort etter maraton, men forhåpentligvis er det bare en nyttig påminnelse. I så fall er jeg "all in", men skadefrihet er alltid viktigere enn tidsmål.

Gitt at treningen går bra, men jeg allikevel ikke klarer målet? Vel, dét gjør faktisk ingen verdens ting. Mitt hårete drømmemål er langt over hva jeg noen gang trodde jeg skulle klare, og langt etter både Norges- og verdenseliten. Oppnåelse - eller mangel på oppnåelse - vil ikke på noe vis sette noen form for spor. Jeg har skikkelig lyst på dette men kan fint leve et fullverdig, lykkelig liv uten å ha løpt maraton raskere enn jeg allerede har gjort. Det jeg imidlertid kan komme til å angre på senere, er om jeg ikke forsøker.

Et langt bedre spørsmål enn "hva om jeg ikke klarer målet" er antakelig: Hva om jeg faktisk klarer det?

Det tør jeg ikke tenke på.


Janicke

Two Rivers Marathon - Race mode: ON!

Det var to gode (etter egen mening) grunner til å føre opp det nokså ukjente Two Rivers Marathon i den lille, og tilsvarende ukjente byen Zaltbommel i Nederland, på årets maratonliste:

1. Når man skal løpe minst fem maraton i løpet av ett år er det en fordel både tids-, løps- og opplevelsesmessig - og ikke minst økonomisk - å spre dem litt utover. For å nå målet om å runde maraton nummer femti i Firenze i november "trengte" jeg en maraton i februar, en periode det ikke så mange løp å velge blant. Two Rivers dukket opp gjennom omfattende googling. 
2. Det nyere målet som går ut på å løpe en maraton i alle europeiske land. Å løpe i Nederland ville gi meg et nytt land på "løpt"-listen. 

Det bidro godt at løpets hjemmeside fortalte om kobling mot Two Oceans Marathon (som de er godkjent kvalifiseringsløp for) og Comrades i Sør-Afrika. Både Two Oceans og Comrades er løp som står høyt på min ønskeliste. I tillegg så Two Rivers ut til å være drevet av genuine entusiaster. Mer skal ikke til; jeg var jeg solgt!

Samtidig innså jeg at denne maratonreisen var såpass sær at det ikke var noe poeng å forsøke å få med andre. Greit nok, det har sine fordeler å reise alene også.

"Race ready" for maraton i mye vind, mye regn og ca 8 grader - men på herlig snøfritt føre. 

Avreisedagen, dagen før løpet, var jeg fullstendig avslappet. Gledet meg til å reise! Løpet skulle jeg alltids klare å fullføre, og fullføring var i utgangspunktet det eneste målet jeg hadde for Two Rivers. Det vil si, etter at en bekjent satt meg på idéen om at det kunne være mulig med god plassering i et såpass lite løp, var jeg litt sugen på det. I fjor ble kvinneklassen vunnet på 3:20, noe som også var løyperekord, så på en virkelig god dag skulle det teoretisk sett være mulig å vinne hele løpet. Men fjorårets tider sier lite om hva årets vinner kommer inn på, så en eventuell mulighet til å klatre opp på et av trinnene på pallen fikk bli en hyggelig bonus.

Det blir fort uforholdsmessig mange timer på reise på slike korte maraton-helger, men det er ganske fint å være "underveis" også. Tid til å tenke, skrive, lese, høre på podcast eller bare se på folk og omgivelser. Jeg slappet godt av, og ni timer etter at jeg lukket døra hjemme, åpnet jeg døra til det komfortable hotellrommet i Zaltbommel.

Aldri feil å reise fra grått og vått til grønt og tørt. Landingen bar preg av den kraftige vinden som jeg også skulle få smake i løpet. Det er sjelden jeg ser passasjerer ta kapteinen i hånden når de går av flyet, men heldigvis var mine egne nerver fullstendig fraværende. Verken nært forestående løp eller solid turbulens hadde nevneverdig effekt. 

Fordelen med små byer er at avstander er overkommelige. Etter å ha slappet av litt på rommet, tok jeg bena fatt og gikk de to kilometerne til åstedet for startnummerutdelingen. Jeg timet det sik at jeg rakk en liten sightseeing i gamlebyen også, før pastapartyet som jeg hadde vært så heldig å bli invitert til som takk for at jeg lot meg intervjue til en artikkel noen uker før løpet. Two Rivers er et lite løp, men har deltakere fra hele 14 nasjoner, og arrangøren synes det var spesielt artig at det i år var med deltakere fra så langt nord som Norge og så langt syd som Sør-Afrika (From North and South Cape to Two Rivers Marathon).

Sightseeing kvelden før dagen var ikke så dumt. Det var oppløftende å gjenkjenne denne broen, bare fra den andre siden, når det nærmet seg målgang. Den søte skulpturen i front er av barnebokfigurene Jip og Janneke. Ganske fint navn forresten. (c;

Å reise alene liker jeg godt, men å gå på happenings som pastapartyer uten å kjenne noen, er å bevege seg et stykke ut av komfortsonen. Behovet for praktiske avklaringer trumfet imidlertid den «sosiale angsten», for rett etter løpet skulle jeg ta toget tilbake til Amsterdam, og trengte et sted å oppbevare bagasjen. Ikke bare den ordinære posen med skiftetøy, men kofferten og vesken med pass og PC - full pakke. Det var bare å utnytte muligheten til potensielt å finne en egnet løsning.

Zaltbommel (det er noe så sjarmerende med det navnet) ligger omtrent midt i krysset om du tegner en strek fra Amsterdam til Eindhoven, og en fra Rotterdam til Arnhem. Det er virkelig en liten plass. I forhold til en relevant kommune å sammenligne med, Ski, snakker vi om ca 3.000 færre innbyggere på nesten halve arealet: 28.000 innbyggere på 80 km2 land. Selve byen har bare 12.000 innbyggere, mot 19.000 hjemme i Ski (tall fra Wikipedia). Startnummerutdelingen foregikk i "de poorterij" til høyre i bildet, mens kirken i bakgrunnen - Sint Maartenskerk - ble brukt som skiftesone, som åsted  for den Sør-Afrika-inspirerte after run-festen "brai en beer" og prisutdeling. 

Det kan komme mye godt ut av å riste av seg begrensende komfortsoner. Ikke bare ble bagasjeutfordringen løst, jeg fikk halvannen svært hyggelig time i artig passiar med maratondebutanten Olivier fra Belgia, Two Rivers-arrangøren Marco (som jeg hadde vært i kontakt med i forkant) samt nederlandske Guy som skulle løpe sin 15. maraton og var der med sin kone og et vennepar. I tillegg fikk jeg skyss tilbake til hotellet og avtale om skyss til starten neste morgen. Bagasjen skulle få ligge i bilen til Belgieren under løpet. Strøkent!

Så står man der igjen. Første gang i Zaltbommel og Two Rivers, men det har blitt noen "rett før start"-opplelvelser etter hvert. Skuldrene satt fremdeles lavt, men fordi løpet startet så sent som kl 11 rakk jeg å begynne å kjenne på en slags sitring. Kroppen, og spesielt beina, kjentes lette og fine; kunne det være en god dag for maratonløping? 
Foto: Gijs van Tuijl 

Startfeltet bar preg av at det er vanskelig å kle seg når de er meldt åtte grader, mye vind og perioder med regnskurer. Antrekkene varierte fra det relativt minimalistiske til den andre enden av skalaen, hvor jeg også befant meg. Man lurer nok alltid på om man har bommet, men de femten minuttene frem til start var det i alle fall godt å ha nok klær.

Under pastamiddagen fortalte Marco at de, inspirert av starten for Comrades, spiller Sør-Afrikas "andre nasjonalsang" Shohozoloza før starten i Two Rivers. Jeg har hørt så mye om denne Comrades-starten og hvor magisk det er når nettopp Shohozoloza spilles og tusenvis av spente løpsdeltakerne stemmer i. Det er én av grunnene til at jeg har lyst til å løpe Comrades. Zaltbommel er verken Durban eller Pietermaritzburg som Comrades veksler på å starte fra, men å få servert nettopp den musikken før startdet ble uansett litt eksotisk og inspirerende for en norsk maratonløper på tur. Enda et smilefjes i boken for Two Rivers!

Jeg har etter hvert lært meg å ignorere at det føles helt feil for en kvinnelig hobbymosjonist som bare har blitt litt ivrig, å stille opp langt fremme og midt i flokken av menn som ser langt raskere ut enn jeg føler meg. Poenget er naturligvis å unngå å bli hindret av løpere som tar det mer med ro. I noen tilfeller gir det dessuten også en god oversikt over de andre løperne. Altså, de andre kvinnelige løperne! Jeg overrasket meg selv ved å tenke taktisk allerede fra første meter, til tross for at jeg inntil startskuddet smalt virkelig trodde at fullføring var eneste mål. Rent selvbedrag. Lettbent var i race mode!

Ian, Sør-Afrikaneren fra intervjuet, tok oss gjennom bakgrunnen for "Shohozoloza" før selve avspillingen, og avfyrte deretter startskuddet. Vi var igang! 
Foto: Gijs van Tuijl 

De første kilometerne i maratonløp handler primært om å avklare dagsform og å finne en flyt. Oppvarming. Samtidig som jeg fulgte med på Garmin for å ikke løpe for fort - forsøkte å stabilisere et sted rundt 4:40 pr kilometer - benyttet jeg anledningen til å få oversikt over de øvrige løperne. Damene. Det er gjerne ikke så mange av oss såpass langt fremme, og dermed lett å identifisere. Etter fem-seks kilometer så jeg bare én dame. Hun var ca 300 meter foran meg, og jeg antok at hun var lederen. Jeg sto imot fristelsen til å dra opp tempoet for å ta henne igjen. Nå gjaldt det å være smart! Alt jeg behøvde var å løpe jevnt i gjeldene fart, så ville jeg passere henne etter hvert.

Som tenkt så gjort. Om lag syv kilometer ut i løpet gled jeg forbi henne. I det samme innså jeg at å være første kvinne har sine ulemper. Nå visste jeg jo ingenting om hva hun foretok seg! Hang hun seg på? Tok hun det bare med ro og ville gå til angrep senere? Jeg følte meg med ett jaget. Nå måtte jeg for enhver pris ikke vise svakhet. Ikke snu meg, og ikke fremstå som et skadet dyr som kunne nedkjempes. Samtidig måtte jeg stå imot fristelsen til å dra på for å vise styrke. Jeg har lært av dyrekjøpt erfaring at få sekunders fartsøkning pr kilometer har en lei tendens til å straffe seg. Tempoet var allerede såpass bra at sluttiden - gitt at det holdt - ville bli rundt 3:15 og i så fall min nest beste maratontid.

Ca fire kilometer etter passeringen, og i forbindelse med at løypa svingte nitti grader, våget jeg et blikk bakover. Jeg angret umiddelbart, for hun var der, ca 500 meter bak, og hun så at jeg snudde meg. Tidligere i løpet, da rollene var omvendt og hun snudde seg og oppdaget meg, tenkte jeg fornøyd at det nok stresset henne. Nå var det hennes tur til å tenke det samme om meg. Instinktivt rettet jeg meg opp; ingen svakhet her, nei!

Jeg så meg aldri tilbake igjen.

Flat og idyllisk runde - Store deler av løypa går i vakkert landskap langs elvene Waal, det største sideløpet til selveste Rhinen, og den 925 km lange Maas, som strekker seg fra Frankrike, gjennom Belgia og Nederland, hvor den renner ut i Nordsjøen ved Rotterdam. Selv om det stort sett var grått, fuktig og vindfullt, rangerer jeg dette som et av de tre landskapsmessig vakreste maratonløypene jeg har løpt.

Two Rivers-løypa er én stor runde, og - igjen inspirert av Comrades - bytter de retning fra år til år. 2019-utgaven gikk mot klokka, noe som viste seg å være litt uheldig ettersom det også var mot vinden. De 8-9 sekundmeterne kom fra syd-vest i starten, og vendte etter hvert til å komme rett fra vest. Når løypa i tillegg er flat som en pannekake (66 meter stigning på hele runden) er man rimelig utsatt - spesielt når man løper alene på en forhøyet trasé gjennom i det vakre, åpne landskapet. Tidvis var vinden så sterk at det var en kamp å komme fremover. Jeg valgte å ikke være så opptatt av farten i de periodene, men heller sikte mot samme opplevde intensitet. Det var tross alt tidlig i løpet.

En periode løp jeg i en gruppe med seks-sju menn. Den første av dem kom opp på siden og la seg inn rett foran meg, så jeg nesten snublet i bena hans. Jeg var i ferd med å bli irritert, vi hadde da vitterlig all verden av plass her på disse slettene! Så innså jeg at han gjorde det for å skjerme for vinden og at jeg var integrert i en gruppe. En av dem viste seg å være Guy, som jeg hadde pratet med på pasta partyet dagen før. Vi hadde begge snakket om sluttid på 3:30, og her løp vi altså i fart som innebar sub 3:15 begge to. Hva løpere sier og hva løpere gjør…

Noen få herlige kilometer drev vi frem som en enhet og byttet på å ta unna luftmotstanden. Det var oss mot både vinden og maratondistansen, og jeg håpet at det skulle fortsette lenge. Da løypa svingte på ny, og vinden slapp opp litt, økte gruppa imidlertid farten til nær 4:20 min/km. Jeg vurderte om jeg burde henge meg på og få med meg fordelen av vindskjermingen i senere partier, men tok ikke sjansen. Det gikk allerede fort nok! Jeg lot gruppen gli sakte avgårde uten meg, og selv om jeg flere ganger senere lurte på om det var en tabbe, spesielt når vinden igjen slo imot for fullt, så ante det meg at det var det eneste kloke. Erfaring fortalte meg dessuten at sannsynligheten for å se noen av karene igjen senere i løpet var overhengende.

Her og der langs løypa var det små og større grupper av folk som heiet ivrig. Flere ganger hadde jeg ment å høre "erste dame" blant alle de nederlandske ordene. Jeg hadde jo ant det, men å høre folk si at jeg var første dame... Skulle det virkelig være mulig å vinne et "ordentlig" maraton? Jeg kjente iveren boble og lysten til å kjempe var sterk, men tok fremdeles forbehold: Det kunne jo være at de tok feil.

Alltid herlig med musikk langs maratonløper, og det fikk vi flere steder i Two Rivers Marathon. Blant annet som her, ved passering halvmaraton. God stemning!

Foto: Gijs van Tuijl 

Ved halvmaraton ble det imidlertid bekreftet. I tillegg til individuell maraton har Two Rivers en duo-variant der lag på to deler på distansen. Dermed var halvmaraton et offisielt vekslingspunkt med masse folk, levende musikk, energistasjon og speaker som annonserte løperne som kom. Å få høre de gyldne ordene «erste dame» etterfulgt av eget navn og "Norway" over speakeranlegg, og bli tiljublet som en vinner av de ventende duo-løperne… For en sinnssykt deilig og berusende følelse! Da er det kanskje ikke så rart at man lar seg rive med. Garmin viste 4:20-tempo.

- Ro ned, ro ned! Halvveis, men fremdeles halvparten igjen!

Halvveis betyr 21 tilbakelagte kilometer, men det betyr også 21 gjenstående kilometer. Et klassisk punkt for statussjekk og ofte påfølgende knekk. Men ikke i dag! Beina føltes bra. Ingen vondter noe sted. Jeg følte meg sterk, og det faktum at jeg så godt som utelukkende har trent ute i all slags vær og på krevende føre i vinter ga meg selvtillit. Jeg vet jeg gjerne presterer godt i dårlig vær. At formen er god fikk jeg bekreftet på årets speilglatte ribbemaraton, og det har blitt godt med styrketrening av kjernemuskulatur de siste par månedene. Skoene, New Balance Zante Pursuit, satt godt og ga som forventet herlig, lett og responsiv løpsfølelse. Det er alltid noe risiko forbundet med å velge sko man ikke har løpt noe særlig med, men ettersom jeg har likt tidligere versjoner av Zante anså jeg det som rimelig trygt. Nike Vaporfly 4 %-ene lå igjen hjemme, ettersom det var meldt vått vær og de fort blir glatte. Den ene gangen jeg har løpt sub 3:15 (3:11:07 i Berlin i fjor) var det med Vaporfly'ene. Det hadde vært utrolig kult å subbe 3:15 med "vanlige" sko.

Alene mot elementene, men "on a mission"! 
Foto: Gijs van Tuijl

Statussjekken ved halvløpt løp var positiv, og jeg nøt en herlig følelse av å være i "race mode": Hele tiden se etter optimal linje, kjenne kroppen jobbe som et velsmurt og effektivt maskineri, fokusere på oppgaven og bygge opp hodet for tøffere tider. Two Rivers kunne muligens bli min aller første - og sannsynligvis siste - maratonseier, og så godt som alle steder hvor det stod folk ble jeg heiet frem som ledende kvinne. I tillegg hadde jeg nå begynt å passere enkelte løpere. Har man disponert kreftene godt, gjør man gjerne det etter passering av halvmaraton. Det er nok dem som opplever å få et litt tyngre resultat av den tidligere nevnte statussjekken. Som forventet gjenkjente jeg et par, tre stykker fra gruppen tidligere i løpet. Dessverre også Guy, men heldigvis var han ved godt mot.

Two Rivers-runden går stort sett i åpent naturlandskap, men det var en fin avveksling de gangene vi passerte gjennom små, sjarmerende steder. Jeg koste meg stort sett hele veien og konstaterte lykkelig at ledelsen fremdeles var min etter tretti kilometer. Skulle dette faktisk holde?

Fallhøyden er stor og brutal i maraton. Skarve fire kilometer senere ble det klart at avslutningen kom til å bli en real kamp! Løypa svingte så godt som rett vest, og da motvinden traff av full kraft - i den grad at jeg måtte krøke meg sammen for å komme fremover - lurte jeg på om det samme gjaldt seieren min. Avstanden fra optimisme til kapitulasjon er skremmende kort, men denne gangen hadde jeg forberedt meg:

- Husk at værforholdene er like for alle! Du har ikke kjørt deg tom, det går bare saktere. Ikke push men ikke begynn å gå heller. Så lenge du fortsetter å løpe kan dette holde. Ikke snu deg! Om det er noen der mister du bare motet, og det er ikke sikkert at den eventuelle jegeren klarer å løpe fortere heller. 

- Men jeg er så drittlei denne vinden!

- Det er snakk om noen veldig få kilometer, og kjemper du på nå kan du få din aller første maratonseier! Hallo! Seier!! Det er da for pokker verdt noen vonde kilometer. Dette har du gjort før. Det er bare snakk om en kort løpetur. Såpass kort at du vanligvis nesten ikke synes det er å regne for en løpetur. Høyt, fint og lettbent, fortsett å løpe, fortsett å løpe, don't stop me now...  

Og slik fortsatte den nokså idiotiske indre dialogen.

Spredningen på deltakerne var stor i denne delen av løpet, men fire-fem kilometer fra mål ble jeg passert av en mann som la seg inn foran meg. "Erste dame", gjentok han flere ganger mellom en rekke andre nederlandske og for meg uforståelige gloser, mens han fulgte med på at jeg lå i vindskyggen hans. Han forsøkte å hjelpe, og jeg ble så takknemlig og rørt at jeg virkelig forsøkte å overtale de nå døde beina mine til å skjerpe seg. Det var bare å innse: Han løp akkurat litt for fort og jeg var akkurat litt for sliten. Neste gang han snudde seg for å se etter meg, forklarte jeg etter beste evne at jeg ikke orket og at han bare måtte kjøre på.

Bare tre kilometer igjen, men nå forsøkte hjernen for alvor å ta kontroll og stoppe denne galskapen. Lysten til å gå var påtakelig, men jeg terpet på at dette ikke bare handlet om en skarve medalje. Nesten der! Jo, det kunne godt hende at det kom damer rett bak - jeg turte fremdeles ikke snu meg for nå var jeg virkelig et svekket og lettfelt bytte - men jeg skulle virkelig ikke gi opp uten kamp!

Men, den vinden!! Var det virkelig nødvendig?

Så er man pokker meg der igjen. Som om ikke nært forestående målgang og sannsynligvis seier var stort nok, tok kirkeklokkene til å ringe i det samme jeg kom inn i gamlebyen. Helt tilfeldig naturligvis, men effekten var nydelig - og så: målportalen!
Foto: Gijs van Tuijl

De to siste funksjonærene langs løypa vekslet mellom å peke og heie, og så rundet jeg det siste hjørnet. Omsider avskåret fra vinden, og med bare 150 meter slak nedoverbakke til den nydelige grønne målportalen, var det fullstendig surrealistisk å høre speakeren annonsere ankomsten av første dame, Janicke Bråthe fra Norge og bli jublet frem som en vinner av tilskuerne som trosset været og stod langs oppløpet!

I mål. Herregud. Jeg klarte det!!!

Sammen med medaljen ble et bånd med en lapp heng rundt halsen min. Ganske herlig at premieseremonien ble holdt i kirken, spesielt når premien er deilig Prosecco (skulle tro de kjente meg). 

Marco var der og ga high five, gratulerte med både seier og løyperekord, og journalisten jeg hadde hatt kontakt med i forbindelse med artikkelen noen uker tidligere, tok umiddelbart fatt på seiersintervjuet. Egentlig hadde det vært godt å få ta en pust i bakken, men her var det bare å henge med på alt som fulgte med en seier når den nå var her. Jeg besvarte spørsmålene som best jeg kunne, med aller siste rest av luft fra lungene.

Nå er Two Rivers Marathon er et forholdsvis lite løp, men det er så absolutt stort nok til at både det å få oppleve å lede et maratonløp stort sett hele veien, og ikke minst å vinne, føltes (og fremdeles føles) som en fantastisk deilig, personlig seier. 

Gjennombløt og sliten, men i den syvende himmel! Ed og Marco, de to grunnleggerne av Two Rivers, delte ut premiene. Belgiske Debby Gabriels (til venstre) som tok andreplassen var ikke mer enn et drøyt minutt bak meg, mens nederlandske Karin Verheijden kom i mål på 3:26:59. 
Foto: Gijs van Tuijl 

Så får det være at drømmen om 3:15 uten Vaporfly glapp. Sluttiden ble 3:17:53 og det er tross alt min tredje beste maratontid. I ett år fremover er jeg til og med innehaver av løyperekorden i et maratonløp. Både seier og løyperekord - begge deler ting jeg har ansett som såpass hårete at de ikke engang har kommet med på listen over maratonmål. Interessant å både kunne føre opp og krysse av punkter som overgår drømmene.

Heldigvis klarte jeg å beholde det meste av godfølelsen også en times tid senere, da telefonen forsvant til Belgia i bilen til mitt nye bekjentskap, etter at han hadde skysset meg til togstasjonen. I stedet for å få meg en dusj, få på tørre, sivile klær og nyte kvelden, gikk de neste par timene med til å løpe fem kilometer gjennom pøsende regnvær (ingen taxier å finne, og telefon hadde jeg jo ikke), trekkende på en dårlig trillekoffert og med veske og skiftepose over skulderen, i jakt på en mulighet til å kontakte belgieren (uten hell). Det kunne fort ha trukket ned dagens opplevelser, og det bød helt klart på en god del utfordringer både under resten av oppholdet i Nederland og i ettertid hjemme, men det var jo ikke til å komme unna at dette kom til å bli veldig god historie. Den får jeg imidlertid ta en annen gang.

Janicke