søndag 23. mai 2010

Målet glapp, ny sjanse neste år!

Noen ganger er det helt ok å ikke nå målene man har satt seg. Göteborgsvarvet ble en slik erfaring. Målet om å komme i mål på under 1:45 ga jeg for alvor opp på Avenyen, rundt 15 km, og kjente at det var helt greit.

Vi var tre glade og forventningsfulle løpere som kjørte til Göteborg fredag kveld; ektefellen Dag, Axel, som Dag skal løpe NY Marathon med, og meg.

Vel fremme i Göteborg var det rett i seng. Her skulle det lades! Lett oppgitt over meg selv stilte jeg iPhone-klokken på 7:30. Jeg våkner alltid lenge før den tid - altså helt unødvendig med vekkerklokke. Men ikke denne gangen. For første gang på evigheter sov jeg mer enn syv timer og følte meg veldig frisk og opplagt lørdag morgen. I dag er alt mulig, tenkte jeg fornøyd.

Optimismen holdt seg og førte til at kredittkortet satt løst under besøket på sportsmessen ved nummerlappshentingen. Jeg klinte til og fikk omsider skaffet meg løpeskjørt (samme som Astrid kjøpte seg og løp med), og en glad, gul topp i tillegg til løpe-bh og nytt drikkebelte. 

Splitter nytt antrekk til varvet.

Gutta investerte i "Jag sprang 21 km Göteborgsvarvet 2010"-t-shirts, og forskutterte bragden for fotografen.

Dag og Axel tester nye t-shirts.

Vi sørget for å være i startområdet i god tid. Som løver lå vi og sløvet i skyggen før vi skulle ta (forhåpentligvis) rå muskelkraft i bruk. Det var litt demotiverende å se løpere som allerede hadde fått medaljen sin, men vi lot oss ikke affisere for mye av det. Sånn er det å ikke være seedet, og å være blant de siste som melder seg på (oktober i fjor). 

Godt med doer for nervøse løpere - totalt 300 slike.
(Neida, jeg telte dem ikke. Det stod i informasjonsavisen) 

Av en eller annen grunn var jeg i en tidligere startgruppe enn gutta, så etter lykkeønskninger skilte vi lag. Klar for å komme igang og gjøre et godt løp stilte jeg meg langt frem i menneskemengden som utgjorde startgruppe 18. 

Midt i mengden i startgruppe 19 holdt gutta motet oppe ved hjelp av humor, og fikk en svensk "kille" til å tenke sitt om "norrbaggar". Han skjønte ikke at de tullet da Dag og Axel diskuterte seg i mellom hvor langt løpet var. 
- Hvor langt er'e egentlig á?
- Æh, jæ veit ikke jæ - sju, åtte kilometer? Det er det jeg har trent for.
Her snudde den nokså sjokkerte svenske grabben seg og bidro nølende med harde fakta.
- Ursäkta - men det är tjugoen kilometer...
Gutta spilte fullstendig overrasket.
- Hæææ. Tjueen kilometer?
- Det er jo dritlangt!!
- Hva skal vi gjøre á?
- Næh, vi prøver...så får vi se hvor langt det går.
Dette har vi ledd godt og mye av, og Dag og Axel synes det var ekstra morsomt at de passerte den samme svensken ved 15 kilometer. Kan tenke meg de strammet seg opp og brukte litt ekstra krefter på å se sterke og uanfektede ut akkurat da.

Starten gikk som forventet sakte. Det var sinnsykt mye folk, men greit nok, slik er det jo i starten av de fleste store løp. At det skulle være like tett med løpere ved fem, ti, 15 og 20 kilometer var jeg ikke forberedt på. 

Etter et par tre kilometer viste Garmin kilometertid på 5:03. Bra, tenkte jeg. Forhåpentligvis ville jeg plukke et sekund per kilometer eller så og dra på litt på slutten. 1:45 var innen rekkevidde. Trodde jeg. Løpet besto - helt inn til målstreken - av å stoppe opp bak andre løpere, løpe rundt og gasse på igjen for så å skjene hit eller dit rundt neste løper. De 25 varmegradene var uvante, og bena ble tyngre og tyngre. Kilometertiden stod på stedet hvil. Løpsplanen ble derfor revidert ved ti kilometer; Dersom det fantes krefter igjen skulle jeg øke tempoet på Avenyen. Der er det enorme mengder av tilskuere som heier løperne frem, og det burde kunne omsettes til ekstra krefter. Problemet var bare at på løpssporet ble smalere på Avenyen. I tillegg var det veldig mange løpere fra tidligere startgrupper som hadde begynt å gå ved dette punktet i løypa. Flere løpere på mindre plass. Mulighetene til å løpe forbi var minimale. Det var da jeg bestemte meg for å la mål-tiden glippe, og bare roe ned. Jeg var veldig sliten, det var fortsatt seks kilometer igjen, og jeg orket ikke løpe slalom mer.

Lite hadde jeg vel trodd på forhånd at jeg skulle være fornøyd med tiden 1:48:00. Å få medaljen rundt halsen var imidlertid ren lykke. Gledelig var det også at gutta som hadde som mål å løpe på rundt to timer kom inn på litt over 2:06 - like fornøyde med å ha gjennomført som meg. 

Veldig lykkelig halvmaratonløper klar for middag.

Senere på kvelden feiret vi bragden behørig. Erfaringer fra løpet ble delt over en herlig italiensk middag og lenge etterlengtet kaldt øl. Alle var enige om å starte igjen neste år, men da i seedet gruppe. Det eneste vi skåret i gleden var tanken på at en maraton, som vi alle skal løpe senere i år, er dobbelt så langt...

Janicke

7 kommentarer:

Pernilla sa...

Drygt två timmar är ju jättebra! Tänk på den enorma värmen Ni fick springa i!! Hipp hipp hurra för Janicke! Grattis!! =)

Astrid sa...

Gratulerer med en bra tid - for det er det, i den varmen og med sikksakkløping hele veien! Morsomt referat, hehe, synes jeg ser den sjokkerte svensken før start ;)

Ingalill. sa...

Gratulerer med raskt gjennomført og morsom løpsrapport, høres slitsomt ut med køløping - men med 60000 er det vel å regne med
, får mer og mer lyst til å melde meg på neste år:-)

Anne-Brit sa...

Gratulerer med bra resultat og takk for artig referat! Høres litt strevsomt ut med så mye folk undervegs, forhåpentligvis blir det bedre neste år når dere er seedet!

Jofrid Bjørkvik sa...

Gratulerer med flott løp og godt resultat! Dobbel lengde til høsten går også fint, helt sikkert. Da er dere innstilt på å være ute i fire timer (eller bortimot det) og da følest det helt naturlig å være ute så lenge. rart med de der tankene og hvordan vi langt på vei konstruerer vår egen virkelighet...

Pernilla sa...

Ville bara tacka för kommentaren hos mig tidigare ikväll! =)

Janicke sa...

Tusen takk for gratulasjoner. Det var litt kjedelig at det var så mye mennesker, men nå har jeg meldt meg på for neste år og regner med at jeg kommer veldig mye lenger frem blant startgruppene (det gjør jo alle som har løpt et av de to foregående årene - og melder seg på tidlig i tillegg).

Astrid: håper du tør prøve på nytt. Du har jo alt å vinne nå.

Ingalill, det er bare å melde seg på. Fra 1. juni kan de som ikke har løpt varvet før melde seg. (c:

Jofrid: Det er veldig sant som du sier - at den instillingen man har når man skal løpe avgjør. Er det en maraton, så er du innstilt på 42 kilometer. Har sagt det videre til min mann også.