Halvmaraton er en grusom distanse! Frem til i går trodde jeg mila var verst, men etter søndagens slit i Haag innser jeg at 10 km er for barneløp å regne i forhold.
Sammen med to gode SkiLøper-kolleger bar det av gårde til Haag lørdag morgen. Solen skinte omsider over østlandet og vi var lette til sinns og klare for tur. Ingen av oss hadde løpt halvmaratonløpet i den nederlandske byen før, men ryktet gikk om flat profil og gode persemuligheter. Vi håpet alle tre å komme inn under én og en halv time, og selv om graden av tro på suksess varierte sterkt i den lille gruppen så hadde nok ingen av oss forventet at bare én oss i det hele tatt skulle komme i nærheten.
Å reise til Haag var akkurat så
smooth som vi hadde hørt det skulle være. En flytur på halvannen time til Schiphol, deretter en halvtimes togtur til sentrum av Haag med startnummerutleveringen (og start og mål for løpet) rett utenfor togstasjonen. De fleste norske løperne bor da også på Hotel Babylon som praktisk talt ligger på stasjonen.
Vi hadde valg Hotel Hilton, en liten gåtur unna, og trillet av gårde mens vi lot oss fascinere av omgivelsene.
Nydelig vår og blomstring i Haag.
Blå himmel og flotte bygninger.
Flust av sykler og kanaler - hyggelige innslag i enhver by.
Haag viste seg fra sin aller beste side. Solen skinte og temperaturen lå et stykke opp over titallet. Kanalene, alle morsomme og kreative sykler, blomstrende krokusplener, flotte bygninger og koselige uteserveringer. Det var ikke til å unngå at vi røk på en "burger og øl i solen"-seanse. Løpet startet jo ikke før utpå ettermiddagen dagen etter.
Resten av dagen gikk med til å vandre rundt, besøke et kunstmuseum og – muligens skjebnesvangert, men uansett verdt det – et himmelsk måltid med deling av en flaske nydelig vin på en herlig italiensk restaurant.
Jeg visste at nederlenderne var liberale men...
Jeg ser ikke bort fra at enkelte elementer gjennom denne dagen bidro til den skrekkelige følelsen det var å flytte det ene beinet foran det andre så fort kroppen aksepterte de siste 15 kilometerne av Haag Halvmaraton påfølgende dag. Utrolig nok førte aldri de voldsomme førløpsnervene mine til at DNS (did not start) seriøst ble vurdert. Underveis i løpet var imidlertid DNF (did not finish) en stadig tilbakevendende tanke. Haag Halvmaraton ble en kamp fra første kilometer.
Dagens løpsoutfit. Løpssesongstart og på med løpeskjørtet.
Mine to medløpere og jeg var spredt utover tre startpuljer; superoptimisten i pulje A, superpessimisten (meg) i pulje B og ”den gyldne middelvei” i pulje C. Som en forholdsvis erfaren løpsdeltaker burde jeg visst bedre enn å stille opp sent og havne langt bak i gruppen når målet er å løpe raskere enn det puljen er forventet å gjøre. Gjennom de første to kilometerne bestod min kamp i å forsøke å avansere i feltet. Det ble mye slalomløping, opp og ned på fortauskanter med stadig oppbremsing og fartsøkning. Jeg stresset med å følge med på snitt-tempoet for å sikre at det verken varierte for mye over eller under farten jeg måtte holde for pers. Samtidig var jeg skråsikker på at pers var en umulighet.
Selvsabotasje ligger opplagt for meg. Her er noen utvalgte måter å ødelegge sitt eget løp på:
- La førløpsnerver ta overhånd i så stor grad at du nesten er utslitt før startstreken.
- Gå og gå og gå og gå hele dagen i forvegen.
- Tillat et noe større alkoholinntak dagen før løpet enn før noe annet løp.
- Still opp sent i startpuljen og sørg for dårlig utgangspunkt.
- Tenk deg "ned i kjelleren" underveis.
DNF-tankene begynte for alvor å dukke opp ved åtte kilometer, men jeg bestemte meg for ikke å ta noen avgjørelse før ved ti. Ved ti kilometer bestemte jeg meg for å la alle forsøk både på sub 1:30 og ny PB fly. Igjen ble DNF vurdert, men jeg bestemte meg i steden for to nye mål:
- Ikke bryte
- Ikke gå
På forhånd hadde det virket tullete med fire drikkestasjoner på halvmaraton, men i Haag ble det en kopp vann på hver eneste drikkestasjon. Et park slurker i munnen, resten over hodet og i nakken. I tillegg til alle mine egne problematiserende elementer bød nemlig Haag på sol fra helblå himmel og godt med varmegrader. Jeg tror ikke det var så mange at det vanligvis ville hatt betydning, men det kom kanskje for brått på? Farten sakket av jevnt og trutt og jeg ga blanke. Det var absolutt ingenting å hente.
Strandpromenaden ved Nordsjøen, som jeg hadde gledet meg til å se, ble en sørgelig affære. Kjenninger både i hofte og nederst bak på ene leggen (akilles?) bekymret meg, jeg irriterte meg over gnagesår på begge stortær, og så var det tidvis som en hånd grep tak rundt magesekken. Å vende bort fra sjøen og ned mot byen igjen var en lettelse.
Sliten og lei men ørlittegranne lettet. På vei tilbake mot sentrum.
(Foto: Espen Ringom for Kondis)
Løypa er egentlig fin. Deler av den er riktig så fin, og veldig mange Haag-boere hadde tatt turen ut for å beskue og heie på løperne. Selv i et såpass grusomt løp betyr det en hel del, og selv når lagrene er tomme gir det en slags boost å høre folk rope ut navnet ditt (med nederlandsk aksent) og heie på akkurat deg. For å få tankene over på annet enn slit begynte jeg å gi high fives til barna som strakk ut armene, smile tydelige og takknemlig til de som heiet, og ta imot marshmallows fra barn som så gjerne ville hjelpe oss frem.
Først da jeg kom ut på det siste lange strekket før oppløpet begynte jeg for alvor å tro på at jeg faktisk skulle klare å komme meg gjennom løpet uten å gå. I et desperat forsøk på å bli fortere ferdig med strabasene forsøker jeg å øke farten. Det føles ikke som om det medfører en merkbar fartsøkning, men jeg glir da forbi en og annen løper.
Og her får jeg igjen erfare at det faktisk finnes mer selv om lageret virker fullstendig tomt. En mann nekter å la meg gli forbi. Hver gang jeg forsøker drar han på slik at han kommer forbi meg igjen, men ikke videre og avgårde. Det ser dessuten ut som om han følger med på hvor jeg befinner meg, klar til å øke farten om jeg forsøker meg igjen. Mer skal ikke til; Konkurranseinstinktet vekkes og jeg kjemper meg forbi på ny. Det samme gjentar seg fem seks ganger og dermed er jeg overbevist om at vi har inngått en stilltiende pakt om å dra hverandre frem. Rett før vi tar nittigraderssvingen inn på det ca 400-meter lange oppløpet, tett kranset av en jublende folkemengde og vaiende flagg, tenker jeg at jeg skal takke ham for hjelpen når vi kommer til mål. Samtidig vil jeg veldig gjerne komme før ham så jeg skifter gir en gang til.
Viktig lærdom: Det er ALLTID litt mer å hente! Det gikk bra unna det siste stykket, og min fremmede kampmotivator så jeg aldri igjen.
Medalje har lindrende effekt på såre løpersinn.
Det som skulle vært en kamp om sub 1:30 ble en kamp om sub 1:40. Jeg kom inn på 1:37:59, og var til syvende og sist veldig takknemlig for det ene sekundet som bikket meg under 1:38. Jeg fikk min medalje, og for egen selvtillits del var det litt trøst i å høre at de fleste andre bekjente som løp denne dagen også hadde fått det tøft. Fokus: Jeg startet, jeg fullførte og jeg fikk medalje.
Knut, "den gyldne middelvei", var nok en av dem som fikk det aller tøffest. Han hadde slitt såpass med magen at han både hadde måttet gå mye, og til og med legge seg litt ned langs løypa. Da er det virkelig imponerende å karre seg til mål på under to timer!
Superoptimisten Stig var den som kom nærmest av oss. Han bikket akkurat over 1:30 men hadde hatt et bra løp og satt ny pers. Sterkt!
Vonde løp er heldigvis fort lagret unna i erfaringsbasen. Et par timer senere var det glad liten SkiLøpergjeng som joinet en større, tilsvarende glad, løpergjeng for bankett. Mye kan tyde på at endorfiner fungerer selv når løpsmålene ikke nås...
Jo, halvmaraton er virkelig en fæl distanse, men Chewbacca-målet består og snart er jeg klart til ny kamp!
Janicke