onsdag 6. november 2013

ING New York City Marathon 2013

Det er ingen tvil om at det har sine utfordringer å løpe maraton i New York. Tidsforskjellen er én ting. Det er ikke bare, bare å legge om døgnet fem, seks timer. Med mindre man har et usedvanlig godt sovehjerte blir antall søvntimer vesentlig færre enn de burde. I tillegg er byen så spennende at det nesten er umulig å ikke gå maratondistanser hver av de siste dagene før løpet. Akkurat når man tenker at man skal ta en pause runder man et hjørne og oppdager noe som bare må ses nærmere på.
Maratonturistfelle - i overkant mye sightseeing til fots dagene før løpet.

Det var egentlig en fordel å være her "på jobb", med oppsatte oppgaver og trefftider som hindret meg fra bare å vandre rundt gatelangs. Det ble nok gåing uansett.

Fritiden ble stort sett tilbrakt sammen med Mette og Marit - også kalt Mette-Marit. Heldiggrisene hadde vunnet sine New York-reiser, henholdsvis gjennom Danske Bank/Aktiv Mot Kreft og Runner's World/Springtime. Flaks for dem, og flaks for meg.
Beinhvile. Skal tross alt løpe maraton i morgen.

Akkurat som før Berlin var jeg veldig avslappet til å skulle løpe. Jeg så frem til en hyggelig langtur gjennom New Yorks fem bydeler, helt uten tidspress. Ok, jeg ønsket ikke å komme inn saktere enn 3:45, men regnet med at det skulle være grei skuring.

Klokken 05:30 fikk vi lastet alle de reisende på hotellet jeg hadde ansvaret for, inn i bussen som skulle ta oss til starten ved Verrazano Narrows-broen på Staten Island. På tross av det tidlige tidspunktet så ikke folk spesielt trøtte ut. Mange var førstegangsløpere og spenningen var stor.

Sikkerheten rundt de store maratonløpene har aldri bekymret meg. Hverken før eller etter opplevelsene i Boston. De som eventuelt skulle ha hatt tanker om dette må ha blitt beroliget av det enorme antallet politifolk på plass. New York Marathon 2013 skulle være det tryggeste maraton-løpet noensinne, og det tror jeg så gjerne.

Jeg tror også New York er et av de maratonløpene med absolutt høyest bajamaja-tetthet. Selv før kort tid før start var ventetiden bare noen få minutter.
Godt med bajamaja'er. Bare å slå seg løs.

Etter flere uvanlig varme dager var temperaturen denne morgenen bare fem, seks grader, så selv om jeg synes det er nokså spesielt at Dunkin' Donuts er med og sponser New York City Marathon (America Runs on Dunkin' Donuts) tok jeg villig imot fleece-luene de delte ut. Det gjorde de fleste andre også. Vi så i grunn ut som en gigantisk armé av (Dunkin' Do)nutters...
Genialt av Dunkin' Donuts å dele ut fleeceluer.

Dunkin' Donutters ved Verrazano Narrows-broen.

Vi var på plass ved start ca to timer før startskuddet skulle gå, men tid er virkelig relativt; Vi spiste, skravlet, gjorde vårt beste for å holde varmen, gikk på do - og plutselig var det tid for å gå til startfeltene.

Snart start og stadig høyere gåsehudtetthet etterhvert som ofrede plagg
fløy over hodene på oss.

Da jeg løp i New York i 2007 var jeg i en av startgruppene som løp på øverste plan av Verrazano Narrows-broen. Denne gangen ble det etasjen under. Det er ikke helt det samme, men da starthornet lød, og vi ble sendt avgårde til Frank Sinatras "Start spreading the word..." var det ikke så nøye. Vi var i gang!

Marit og jeg holdt følge den første halvannen kilometeren. Som vanlig var det nødvendig å følge med på klokken for å ikke bli revet med av det hele, og inne under broen var signalene mildt sagt helt på styr. Vel over på Brooklyn-siden var det tid for å finne frem til rett marsjfart. Vi ønsket hverandre lykke til og skilte lag.

Som alltid var det godt å være i gang, og snart ble kroppen varmet opp. Klesplagg ble kastet i alle retninger, og jeg takket reklamevantene for følget. Temperaturen skulle nå maks ti grader, vi skulle få sol, men også en del vind. Akkurat her føltes det helt perfekt. Bare å flyte på.

Det som sitter sterkest fra den første halvdelen av løpet er at det var enda flere tilskuere og enda mer liv enda større del av løypa enn jeg husket. Så mye folk og så mye lyd, og så mange fantasifulle og morsomme påfunn. Folk hadde rigget seg til, plassert småbarna i babygrind og laget alle mulige artige plakater. "Worst parade ever" er en klassiker, "Toenails are for sissies", "Cold beer in 26 miles" og "Smile if you've peed your pants" fikk meg til å flire. En dame som bød frem en stor bolle fylt med fargerike M&M's bar skiltet "Candy from a stranger".

Av alt det som ble tilbudt forsynte jeg meg kun med vann. Lommen på skjørtet var fylt med Nugatti-tuber, og en pose med GU Chomps hadde jeg festet til insiden av skjørtelivet med en sikkerhetsnål. Første Nugatti-tube ble tatt ved ti kilometer, deretter byttet jeg på mellom chomp og Nugatti hver 5-6 kilometer. Det funket jo sist.
High fives og fengende musikk bidrar fort til ikke-planlagte fartsøkninger. "Baby, We were born to run" synger Bruce Springsteen så passende, og jeg kjenner beina dundre frem fortere enn før. De musikalske innslagene, i form av band, korps og imponerende kraftige musikkanlegg kommer tett langs maratonløypa i New York.

I maratonløp er det også rom for samtaler med nye bekjentskaper underveis. Blant annet løp jeg lenge og småpratet med en amerikansk tyrker som jevnlig kjørte sine langturer de siste 18 milene av maratonløypa. Han spurte hva målet mitt var, og jeg svarte at opplevelsen var det viktigste, men at jeg nok siktet mot 3:30. Jaja, så fikk jeg omsider konstatert det for meg selv også.

Da merket for mile 16 dukket opp synes jeg det hadde gått merkelig fort. Bare 10,2 miles igjen, og kroppen responderte greit på forsøk på lett fartsøkning. Jeg ville gjerne ligge foran fartsholderen i stedet for rett bak hvor det har en tendens til å bli trangere om plassen.

Nå var maskineriet i gang og - som i Berlin - fikk jeg følelsen av at store ting var på gang. Måtte bare holde hodet kaldt. Ikke overdrive. Tenk om jeg klarte sub 3:30 igjen! Tanken var berusende, men jeg ville ikke stresse med tiden og valgte et skjermbilde på Garmin som bare viste gjeldende tempo. Ikke tid, ikke i distanse (sistnevnte var uansett ikke til å stole på).

Queensboro Bridge, som var en lidelse i 2007, var lang også denne gang, men i stedet for å kjempe med motivasjonen lå fokuset hovedsakelig på å ikke dra på for mye i oppoverbakken. Det er fortsatt et godt stykke igjen, minnet jeg meg selv om.

The Bronx var en ren transport. Jeg ville frem til 5th avenue så fort som mulig. I dette området passerte jeg noen kjente, både Springtime-reisende og andre kjente, og hilste med et "vi nærmer oss nå" og dro i fra. Det er en helt egen følelse å kjenne kroppen fungere så godt såpass langt ut i et maraton..

Endelig 5th Avenue! Jeg husket at den var lang, og jeg husket at det var bølgende bakker. Jeg husket imidlertid ikke at den var riktig lang og at bakkene var riktig seige. Den løperdekkede veien så ut til å gå oppover, oppover, oppover så langt øyet kunne se. Løpets første virkelige mental knekk var et faktum, og kreftene truet med å ebbe ut. "Skjerpings! Du er snart i mål for pokker! Fortsett, fortsett, fortsett!"

Endelig tok vi inn i Central Park, og snart varslet en portal at vi var på mile 24. Hvor mye gjenstår da i kilometer? Litt mer enn jeg egentlig hadde lyst til å løpe, kom jeg frem til. Minnet meg selv på at desto fortere jeg løp, desto fortere ville jeg være ferdig, og kjempet meg frem som om jeg hadde et viktig tog å nå. De siste tre kilometerne gikk utelukkende på stahet! Jeg sendte et bedende blikk til Grete Waitz da jeg passerte banneret hennes i oppløpets Hall of Fame. Den siste bakken er absolutt ikke like bratt som på Hytteplanmila, men etter 42 kilometer oppleves den som nesten like tøff. Her ble de aller siste kreftene mobilisert.
I mål - halleluja!

Endelig er målstreken krysset! Jeg strekker armene lykkelig i været, før jeg stopper klokken og skifter til skjermbildet som viser tiden. Konstaterer smilende at det ble sub 3:30, og velger å ikke ta tak i tanken om at å skulle klare sub 3:15 må være helt forferdelig tøft, mens jeg subber videre. Kroppen kjennes et par hakk mørere ut enn etter Berlin, men det er også alt.

Medaljen i hånden. Gratulasjoner strømmer på fra "alle" funksjonærer. Mange mener at amerikanere er overfladiske, men oppriktig eller ei - New Yorkere vet virkelig hvordan de skal få maratonløpere til å føle seg som helter og heltinner. Offisiell fotografering hører med. Varmefolien legges om skuldrene og atter en hyggelig og gratulerende funksjonærer sørger for at den blir sikret med en tape-bit foran. Det er et helt vannvittig stort og velorganisert apparat av frivillige som jobber for dette løpet.

Først nå synker det inn. Det ble sub 3:30! I New York! Tøffe, bakkete, krevende og feil tidssone-New York. Den magiske grensen som jeg har strevet med i flere år er med dette brutt to ganger på bare fem uker. Det begynner å stikke og svi i øynene. Tårene presser på og munnvikene rykker faretruende. Jeg skjuler ansiktet i hendene mens føttene forsetter i takt med toget av maraton-zombier i varmefolier. Oppdager noen bekymrede blikk fra årvåkne funksjonærer, puster dypt og tar meg sammen. Nyt. Bare nyt. Ikke noe å grine for.
Obligatorisk medaljebilde. 

Så er alt bare varm maratonlykke. En av de andre varmefoliekledde kommenterer mitt løse hår og spør hvordan løpet har gått. Dermed er vi igang. Fem minutter senere vet jeg at hun er en singel lærerinne på 35 år, uten barn, fra Chicago som har løpt vanvittige 38 maraton. Chicago Marathon har hun løpt fire ganger, sist nå for bare tre uker siden. Hun drømmer om å løpe i Berlin etter hvert, og gjerne Tokyo, men nå først må ta det litt med ro på grunn av en skade som ødela dagens løp (selv om hun kom inn på 3:30). Vi skilles ad med et "See you in Chicago or Boston next year!"

Marit hadde også prestert bedre enn hun hadde forventet, og atpåtil satt ny pers. Det var dermed ikke noe å si på humøret da vi dro ut for å feire. Feiringen startet med hyggelig og deilig middag sammen med en stor gjeng Springtime-reisende, fortsatte på en bar med den frem til dette uprøvede idretten "Beer Pong" før vi et stykke ut på natten rundet av med et glass Prosecco sammen med tre hyggelige Springtime-reisende på en av New Yorks stilige tak-barer. Bobler og New York by night passer veldig godt sammen.

Det er kanskje ikke så rart at ørheten i hodet var litt mer påtakelig enn mørheten i beina den påfølgende dagen. Begge deler ble heldigvis fort glemt, og "dagen derpå" bød på noen herlig, lattermilde timer sammen med "Mette-Marit" før de to måtte vende snutene tilbake mot Norge.
Posing with medals in Central Park.

Etter min mening burde det være obligatorisk å bære medaljen både resten av maratondagen og den påfølgende dagen. Drit i jantelov, det handler om å vise hvor stor pris man setter på byen og arrangementet. New Yorkerne elsker det! Det hagler gratulasjoner fra alle mulige typer mennesker, samt annerkjennende blikk fra andre medaljebærende turister. Det er en del av maratonopplevelsen som man bør få med seg! Og seriøst: når ellers kan du bære den stolte medaljen uten å se ut som en idiot?
To av New Yorks særdeles glade og stolte medaljebærere mandag 4. november.

Det blir enda et par dager i New York for meg, og ledig tid benyttes til sightseeing til fots uten tanke på å spare bena. De er forøvrig uforskammet freshe. Det som skulle være en lett, restituerende morgenrunde i Central Park i dag tidlig ble rene tempoøkten med snittfart på 4:40. I morgen skal det gå roligere for seg.
Morgenløpetur i vakre høstkledde Central Park.

Med New York Marathon 2013 tilbakelagt er 3:30-barrieren grundig knust. I tillegg er det litt sprøtt å tenke på at Fem før førti nå har blitt til "ti før 41". Kanskje "50 før 50" er et passende langsiktig mål...

Neste maraton nå blir Löplabbets Ribbemaraton 3. juledag. Snakk om kontraster... Hvem sa at løping er ensformig?

Janicke

26 kommentarer:

Adelheid sa...

Hun brøt drømmegrensen og så seg aldri tilbake... :-D
Dette er imponerende Janicke. Og gøy å følge med på. Gratulerer. Håper du har feiret godt med kredittkortet. :-D

Tone Yvonne sa...

Så gøy at du nok en gang brøt 3:30!! Må jo være løpeskjørt og nugatti som gjør utslaget ;)
Kjempegøy å følge med deg, og ikke minst inspirerende lesning!
New York er jo drømmenes by, kos deg videre! :D

Leif sa...

Gratulerer med et veldig godt løp! Ser ut som at farten økte utover i løpet, det er sterkt! Og praktisk talt samme tid som i Berlin er jo svært imponerende med tanke på løypeprofilen.

Ad medaljebæring dagen/derpå: Ja, det er definitivt lov! Husker en stakkar på Berlintråden på RunnersWorld.uk-forumet, som våget seg frempå med at den slags ikke var kosher. Han fikk klare tilbakemeldinger fra de øvrige 99%-ene, ja... :-)

Anna sa...

Ja, for nå fikke jeg liksom ikke lyst til å løpe maraton. For ikke å snakke om i NY. Takk for inspirasjon!
Jeg fulgte med på løpet ditt 'live' (vet at du får litt nerver av sånt, men jeg lever liksom litt gjennom andres løp også) og var imponert over fartskurven som bare gikk oppover etter knapt halvveis. Bra disponert, og helt sikkert mye positivt selvsnakk underveis.Nå skal nye mål bygges på et solid fundament.
Klart det er lov å gå med medalje etterpå! Ikke særlig norsk, men i Berlin gjorde jo 'alle' det. Skulle bare mangle at man er stolt over en sånn prestasjon det er å løpe maraton, uansett sluttid.

Unknown sa...

Gratulerer med nok en sterk tid! Kjempebra. Hva er hemmeligheten? Hadde egentlig slått fra meg tanken om å løpe maraton i NYC, mest pga. at det virker svært vanskelig å få plass. Men etter
å ha lest løpsrapporten din må jeg si det frister... Dersom man kjøper en løpsreise via f.eks. Springtime Travels er man sikret plass, ikke sant? Disse kvalifiseringstidene er nemlig hinsides for mitt vedkommende.

Gratulerer nok en gang - NYT DET:-)

Siri sa...

Gratulerer så mye Janicke - dette er utrolig gøy og sterkt. Flott innlegg var det også, du er flink til å formidle opplevelsen!

Igjen GRATTIS!

lettbent sa...

Adelheid: Håper det er slik. Klarer ikke helt å riste av meg frykten at jeg neste år er tilbake på 3:30 pluss, men jobber med selvtillitsutfordringene. (c: Når det gjelder shopping er jeg håpløs. Kjøpte noe på startnummermessen, men ikke en ting siden selv om jeg har trålet butikker på jakt etter gaver. Urk... Nå må jeg finne gavene på flyplassen. Evt flyet. Sc:

Tone Yvonne: "Løpeskjørt og Nugatti" - tror jeg må skrive et innlegg med den tittelen, hehe. New York er definitivt drømmenes by. Det er litt lettere å reise herfra når jeg vet at jeg kommer tilbake allerede i april (og at det ikke skal gå seks år, som sist).

lettbent sa...

Takk Leif. Fantastisk herlig å kunne øke farten hele veien. Nesten så jeg ikke våget tro på det underveis, og det var virkelig ikke mye igjen av krefter på slutten - men det holdt (c: Medaljer er kult! Burde nærmest være pliktig å bære dem, hehe.

ania sa...

Gratulerer så masse JAnicke Må si jeg blir misunnelig av å lese ...skal begynne å spare for å kunne reise neste år.
fulgte med deg på data når du løp og tenkte dama er helt utrulig tempo bare økte og økte...hvordan klarer du dette??? 3;30 er vist ingenting for deg lenger...

Tim sa...

Grattis igjen:) Og bare kanon å lese om opplevelsen din altså. Jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe her ja, så NY må stå på wishlist nå. Også har jeg litt trua på innstillingen din. Du går inn med lave skuldre, er positiv og gjennomfører elegant. Mange som har noe å lære der gitt - inkludert meg!

Ingunns Vei med hofteprotese sa...

Gratulerer så masse! Morsomt og inspirerende å lese rapporten din! Nugatti har jeg ikke prøvd enda, men det må prøves :-)

Astrid sa...

GRATULERER! Dette er så utrolig fortjent. Og veldig motiverende å lese om :)

Endorfinlykke sa...

Jeg er fortsatt beruset av den enorme opplevelsen. For en reise, for et løp! Ble ikke akkurat mindre bitt av maratonbasillen ;)
Et imponerende løp av deg, har du hatt så kraftig negativ splitt noen gang? Tenk hvordan det kunne gått i en flat og lettløpt løype!
Vi sees snart igjen, med løpeskoene på :) *stor klem*

lettbent sa...

Anna: Ja Anna, løp NY - det er så heftig! 2015 har du vel ikke lagt noen planer for ennå? (c; Stor opplevelse å kjenne at man har mer krefter enn man forventer. Tar gjerne slike opplevelser flere ganger, bare med litt høyere starttempo. :cD

Sigrunn: Du må ikke slå fra deg NY. Det ER den største av maraton-løpene på så mange måter. Og det er rett som du skriver, når du reiser med selskaper som Springtime får du plassen garantert uten kvalifisering. Jeg nyter maks min opplevelse - sitter heldigivis i en stund. (c:

hannajosie sa...

Gratulerer så mye med nok et maraton under 3:30! Fy søren, du løper mye! Bare å se at det er mulig er ekstremt inspirerende! GØY!

Jeg har innsett at mengde er et poeng selv, så nå har jeg fått en "personlig trener" som øker mengden med 150 %. Haha. Gleder meg til å løpe mer som deg!

Gratulerer nok en gang! Vi snakkes i hvert fall i Boston :D

Ingalill. sa...

Hurra
, støtt og stabilt under 3,30.
Hver gang!
Dronninggratulasjoner
, men løst hår kommer jeg aldri til å løpe, selv om jeg lover å dra ut hestehalen hver gang jeg ser en fotograf, skulle jeg noensinne løpe under 4t. (mhuaha, det løfte var lett). Grattis igjen!

(Kjempegod rapportt og representasjon for Springtime forresten!)

lettbent sa...

Siri: Tusen takk - for begge deler. (c:

Ania: Det var faktisk en ganske merkelig følelse, å kjenne at jeg fint kunne øke. Kjente meg sterk, men turte ikke dra på for mye heller - men så er det målstrekens magnetisme som gjorde at jeg økte allikevel. Var ganske tomt på slutten, så jeg tror det var veldig riktig fordelt. Herlig å få en slik klaff i et slikt løp. Cluet er nok å starte rolig nok, slik at man ikke går tom halvveis. De aller fleste har jo grafer med motsatt utvikling i forhold til den jeg fikk her. Tror ikke jeg hadde oppnådd bedre resultat om jeg hadde startet i snittfarten jeg fikk totalt... Men man vet jo aldri.

Tim: Det der med lave skuldre tror jeg at jeg har tjent et par minutter på, både i Berlin og New York. Sparer en del puls på det. Anbefales. (c;

Ingunn Nor: Jeg kommer til å bruke Nugatti i alle løp fremover nå, har jo funket begge ganger. :cD Og så blir det vel slutt på snikspising fra ungenes Nugatti-boks - det smaker liksom ikke det samme lenger når det forbindes så tett med maraton, hehe. Vinn-vinn!

Takk Astrid! (c:

lettbent sa...

Jaaa, Marit - det her kan vi leve godt på en lang stund ennå. Så mye moro, både rundt løpet og ellers. Ja, og litt slit selvfølgelig, men det hører jo med. Maraton hadde ikke vært maraton uten den biten. Splitten i Berlin var nok ikke like kraftig, og jeg ville nok aldri våget å legge opp til det - men når det kommer naturlig er det bare å takke og bukke.

Ses etterhvert! (c:

Hanna Josie: Det blir en del løping, utfordringen er å trene smart. Skal bli flinkere til det i 2014. Boston blir veldig bra. Har veldig lyst til å gå for pers der, selv om jeg gikk på en real smell i år (og da mener jeg ikke bombene som der og da effektivt fjernet alle tanker på og skuffelse over eget løp). Har tror på at det er mulig å gjøre det veldig bra i Boston, men bør nok trene på å være forberedt på bakkene etter 25K... Spennende!!

Ingalill: Bare andre gang da - og rett under, men for en berusende følelse uansett. Gleden var større i Berlin, men jeg ser definitivt på NY som en større prestasjon. Og løst hår bidrar godt. Ingenting er som å kjenne seg sterk, øke farten og kjenne håret flagre fritt. Berusende i seg selv - du bør prøve. (c;

Anonym sa...

Du er virkelig rå! Løp selv min aller første maraton. Målet var å komme under 4:30, men klarte 4:06. Veldig fornøyd! Det som ikke var så bra, var at knærne var ganske smertefulle fra halvveis og inn. Var plaget med knærne på forhånd også, så tenker vel at jeg kanskje ikke har så godt av å prøve flere ganger :-)
Skjønner ikke hvordan du klarer å legge ned så mye trening. Selv synes jeg at jeg var kjempeflink som klarte fire ganger i uka og ca 50 km pr uke.

Lykke til videre, moro å lese bloggen din!

Hilsen Astrid

ErikB sa...

Hei Janicke! Her var det mye gjenkjennelig fra New York-turen. Gratulerer med vel gjennomført løp og et velformulert blogginnlegg. Det var en fantastisk opplevelse; både byen og løpet.

Erik Boye

Mia sa...

Du skriver så utrolig bra altså, får jo følelsen av å være der selv:) Merker det kribler i beina etter å løpe nytt maraton nå som jeg leser dette! Håper en gang å løpe i New York, men enn så lenge holder jeg meg til Oslo (studentlommeboken er mest fornøyd med det). Og Nuggati faktisk, smart - og mye billigere enn alskens energigeleer!
Gleder meg allerede til Oslo Maraton neste år jeg - klarer jeg å holde meg skadefri og får til 40-50 kilometer per uke jevnt utover i 2014 skal jeg være fornøyd med sub 4.45!

lettbent sa...

Astrid: Gratulerer med maratondebut og en flott tid!! (c: Neida, er ikke så veldig rå. Løp min første maraton på fire timer selv - og det er jo faktisk en veldig god tid! Spesielt når man sliter med knærne som du gjorde. STERKT!! Siden har jeg bare trent over tid for å bli litt raskere. Er fremdeles et godt stykke fra de som er virkelig rå (det er jo alltid de som er hakket bedre enn en selv, hehe). Kneproblemene høres ikke morsomme ut. Vet du hva det er? Hvor lenge hadde du trent før du løp maraton. Jeg tror kanskje at grunnen til at jeg ikke er plaget med skader (bank i bordet) er at jeg har økt mengden forsiktig over tid, og trent såpass jevnt over flere år nå. Litt flaks sikkert også. Med rett hjlep kan det jo være at du kan styrke det som gir problemene nå, slik at du slipper å slite med det... Det kommer an på hva det er som skaper problemet selvfølgelig. Verdt å sjekke.

Når det gjelder tid, så er det mye annet jeg kutter ut (ser ikke på TV på ukedagene) og jeg har nok blitt flink til å benytte muligheter som dukker opp. I tillegg kan det være en fordel å ikke være så flink til å sove - seks timers netter gir litt ekstra tid, høhø.

Lykke til videre. Håper du finner ut av kneproblemene!

Erik: Tusen takk! Det gikk jo riktig så bra med deg også. (c: Ja, New York og New York Marathon er virkelig noe eget... Føles allerede som en evighet siden, men nyter minnene.

Mia: Tusen takk! Veldig gøy at du føler deltakelsen, hehe. Du har sååå god tid på deg til å ta New York Marathon, den blir ikke borte med det første. (c; Oslo er ikke helt det samme, men det er i i ferd med å bli større/bedre der også. Nugatti er kanskje ikke like godt sammensatt som energigel'er og slikt, men det funker tydeligvis for meg i alle fall. Bare det at man faktisk får det i seg underveis er jo bra. (c:

Bare ved å holde løpingen i gang tror jeg du kan forbedre deg godt. Maraton handler mye om erfaring. Lykke til med treningen videre! (c:

Anonym sa...

Takk for hyggelig svar! Har løpt jevnt og trutt tre ganger i uka siden jeg var i slutten av tenåra (er nå 49 år), men aldri løpt så mye lengre enn 10 km-turer. Så det kan godt hende at kneproblemene skyldes at mengden ble økt for brått. Startet oppkjøringen til NY i april med en gradvis økning av mengde, så trodde jeg skulle slippe unna kneproblemer. Har ikke sjekket med noen spesialist, men gjør det hvis problemene vedvarer. Skjønner du er flink til å prioritere tiden din, og det er vel der nøkkelen ligger :-) Astrid

lettbent sa...

Med trening så lenge har du jo et veldig godt grunnlag, så man skulle tro det skulle funket for deg å løpe maraton også. Jeg er jo absolutt ingen kyndig på området, men om jeg var interessert i å løpe flere ville jeg nok forsøkt meg på å øke distansen litt og litt over lang tid. Det er jo anbefalt at man bare øker mengden (lengde på de enkelte turene og total menge pr uke/måned) med 10-15 % . Gjør det vondt uansett er det på tide å få spesialist (NIMI/Hjelp24 f.eks.) til å se på det. Men det er klart, man MÅ jo ikke løpe maraton heller da. (c;

Anonym sa...

Hei Janicke!

Først gratulerer med imponerende løp!

Det er på høy tid å takke for en fantastisk blogg. Jeg startet mitt "kom i form prosjekt" i januar. Tenkte at et hårete mål som New York Marathon ville gjøre susen for en svært utrent kropp:) Leste meg opp på alt jeg ikke kunne om løping, og kom i den forbindelse over din blogg. Alt du skriver har truffet meg midt i hjertet. Du har vært en super motivator,og jeg har fått abstinensliknende følelser hvis det har tatt litt tid mellom innleggene dine:) Målet ble endelig nådd forrige helg med tiden 3.54 - og jeg ble nesten "maratonreligiøs" av NYC Marathon- herre min hatt; det tok jo helt av - for et arrangement!

Paris og Berlin er booket for neste år, og nye mål er satt. Ikke slutt med de gode innleggene dine; de holder meg (og andre) i form:)! Tusen takk, og masse lykke til med å nå målene dine!

Mvh, Marita

lettbent sa...

Hei Marita,

Først: Gratulerer så mye med flott maratondebut! Jeg blir så glad hver gang hører om førstegangsløpere som opplever den fantastiske maratonrusen som jeg selv har blitt så hektet på. Godt gjort å ha kommet under fire timer på første forsøk. Er det ikke deilig å tenke på at du har gått fra utrent til å løpe en hel maraton? Det gjør noe med en... At du allerede har booket Paris og Berlin for neste år er jo fantastisk. Veldig avhengighetsdannende... (c;

Og så: Tusen, tusen, tusen takk for superhyggelig tilbakemelding! Synes det var så flott å lese at jeg fikk gåsehud. Det betyr veldig mye. Både for opprettholdelsen av bloggen, og for egen motivasjon videre. Tusen takk!