tirsdag 20. mai 2008

Å lure seg selv

Hver gang jeg tenker at NÅ skal jeg ta meg sammen og komme under det evige målet mitt når det gjelder baderomsvekta ender jeg opp i kjøkkenskapet på jakt etter en siste utskeielse, sånn for å avslutte galskapen. (!) Hver gang jeg tenker slanking er neste tanke mat. Noe må være totalt feilkoblet oppe i hodet? Jeg er verken tykk eller tynn, i normalvektig på BMI og alt det der, men noe slankere skulle jeg naturligvis (?) gjerne vært.

Så utrolig gøy det hadde vært å kunne gå i butikken og finne klær som passer - raskt. Ingen hofter som må presses igjennom bukselinninger så glidlåsen nesten svikter, og som til syvende og sist sitter løst rundt livet, men skaper rare stramme bulker på lår og rumpe. Ingen lommer som på ulekkert, presset vis synes gjennom buksestoffet. Ingen overarmer som ser ut som stappet pølse der de litt for trange kortermede skjortene klemmer. Jeg blir alltid nedtrykt av prøveromsspeilets grusomme avsløringer. Jeg mener å ha lest at en del butikker har speil med slankende effekt, og at de har fått kritikk for det. Tanken på at det kanskje er tilfelle, og at jeg likevel ser ut som jeg gjør er enda mer nedtrykkende. Og hva er det med belysningen i prøverom - er det bare meg som plutselig oppdager hårvekst, røde flekker og andre uhumskheter i disse forferdelige rommene?? Det er altså med god grunn jeg begrenser innkjøp av klær til en eller to (høyst nødvendige) turer i året. Shopping er ikke min greie. I alle fall ikke før vektmålet er nådd.

Ergo må jeg slutte å lure meg selv. Ingen start-på-slankekur-avskjedsmåltider, og ingen smakebiter av diverse søtsaker "fordi jeg fortjener det". NÅ er det alvor, jeg kan klare det før sommerferien om jeg er hard. Yess, jeg er motivert!!! Takk og lov at det bare er 10 minutter til lunsj...

J