Berg- og dalbane

Optimist det ene øyeblikket for så å dykke ned i dype avgrunner det neste. På nett har jeg funnet et vell av mulige forklaringer på de forhøyede blodverdiene; Alt fra greie tilstander som ikke krever behandling til de skumleste diagnoser. All fokus er nå på CT-scan på torsdag. Å drikke en liter kontrastveske virker skrekkelig, men hva gjør man ikke for å få dette avklart. Jeg vil løpe igjen!

Gutta som virkelig kan løpe. Ledertrioen ved 35 km.

Jeg møtte opp på SkiLøperne i kveld, men bare for å få løpernes rapporter fra helgens løp i Oslo. Det virker som om alle fikk en flott dag og klarte målsetningene sine. Kjempegøy! Nå gleder jeg meg til å lese blogger som omtaler det samme. Har vært mer eller mindre avskåret fra nett de siste dagene og har nesten utviklet abstinenser.

Det ble mye regn i Berlin - stakkars løpere - men vi konstaterte igjen at det er en herlig by. Fat tire bike tours anbefales varmt for alle turister. Vi testet det for første gang og fikk en fantastisk opplevelse. Guidene er ekstremt dyktige og presenterer byens historie på levende og morsom måte. Det er dessuten helt fantastisk å cruise rundt i Berlin på "fat tire bikes". Er du i Berlin for første gang er All in one-turen perfekt for å få et overblikk og finne ut hva du har lyst til å studere nærmere.

Nei, nå må jeg lese blogginnlegg om Oslo maraton, halvmaraton og 10 km - godt å kunne glede seg over andres triumfer.

Janicke

Official Sponsor of Berlin Marathon

Det stikker litt til hver gang jeg ser de blå stripene som markerer maratonløypa, butikkvinduet til Adidas butikken rundt hjørnet som presenterer det offisielle maratontøyet (glad jeg ikke kjøpte det på forhånd), løpere og jogger som passerer oss i svært forskjellig stil men med tydelig felles mål når vi tusler gatelangs - for ikke snakke om alle de andre hotellgjestene som enten i tøyet eller stilen tydelig forteller hva de skal.

Bortsett fra disse stadige påminnelsene om de bitre fakta ble gårsdagen en god dag i Berlin. Et gjensyn med sommeren er alltid velkomment, og vi satt ute i sommerkvelden (det føltes slik) og spiste tapas til ti/elleve. Et lindrende plaster på såret. All medfølelse og trøstende ord har også hatt en helende effekt. Skuffelsen har i stor grad gått over til innbitthet; neste år skal jeg **** meg løpe! Tenk hvilken triumf det blir å passere målstreken da! Det er målbildet nå.

Det er ubehagelig å vite at noe sannsynligvis ikke er som det skal med kroppen. Samtidig har jeg vanskelig for å tro at det kan være noe veldig alvorlig når jeg har vært i stand til å løpe såpass mye, langt og forholdsvis tøft de siste månedene. Er det tilfeldig at verdiene har steget i takt med økt treningsmengde, eller er det – som noen har sagt – ikke uvanlig at maratonløpere har høye leververdier? På den ene siden frykter jeg at jeg står over maraton fordi legen ikke vet bedre, men samtidig ville det vært en lettelse å få avklart det hele slik; at det ikke er noe galt.

Nå som jeg har betalt kontingent to år på rad uten å delta mener Dag at jeg kan kalle meg sponsor av Offiicial Sponsor of Berlin Marathon. Det er greit nok. Legen som sa jeg ikke skulle løpe trodde min spontane skuffelse knyttet seg til disse pengene: ”Du kan sikkert få tilbake det du har betalt for å delta”.

Øøøh, ja - det var jo nettopp derfor jeg ble skuffet. Noe sier meg at hun aldri har trent til maraton...

Opp, frem og videre! I dag tar vi en ”Fat tire bike tour” gjennom Berlin og i morgen blir det utflukt ut av de sentrale (maraton)områder til vakre Potsdam. Da får vi både vist våre gode venner - som kom hit for å heie på meg – hvilken fantastisk by dette er, og jeg unngår å bruke mye tid på grubling.

Til alle som skal løpe i morgen, enten det dreier seg om hel- eller halvmaraton eller ti-kilometeren:

LYKKE TIL!

Jeg krysser fingrene for at dere får mange flotte opplevelser og at dere oppnår resultater dere blir strålende fornøyd med.

Janicke

Den absolutte nedtur

Det er nesten surrealistisk og jeg er ikke helt klar for å akseptere det, men det er nå liten sannsynlighet for at det blir maraton i Berlin for meg. I år som i fjor. Sist var det hoftebetennelse, i år er det blodprøve som stopper meg. Det er noen verdier som har økt jevnt fra februar til nå, og legen ringte i kveld og sa at jeg ikke skal løpe maraton denne helgen. Hun sa faktisk at jeg ikke skulle anstrenge meg. Hva ligger i det? Kan jeg ikke trene? Burde jeg bli hjemme? Hva feiler meg? Er det farlig? Som vanlig etter møter med leger sitter jeg igjen med en million spørsmål.

Jeg skal undersøke mer i morgen. Klarer ikke helt å godta dette. Jeg har jo klart å trene såpass bra frem til nå - hvor farlig kan det da være å løpe på søndag? Men det er naturligvis skummelt at blodet forteller at noe er galt når jeg ikke har en anelse om hva det kan være. Må til bunns i dette raskt.

Janicke

Nervene har ankommet - fem dager igjen

(Advarsel: enda mer "maratonpjatt")

Nervøsiteten har omsider tatt meg i sitt klamme grep. Av en eller annen grunn føler jeg meg så sliten for tiden, og nå har det sittet i såpass lenge at det begynner å skremme meg. Bare jeg tenker maraton blir jeg nesten så skjelven at jeg har lyst til å legge meg på sofaen. Jeg er ikke syk - jeg er jo aldri syk (bank i bordet) men spesielt i dag har det vært skikkelig ille. Er det høsten? Maratonskrekken? Funderinger om en annen stor ting som kverner i hodet (som utrolig nok ikke har noe med løping å gjøre)?

Det ble to treningsøkter denne helgen ettersom torsdagsøkten ikke fikk plass hverken torsdag eller fredag. Torsdagsøkten tok jeg lørdag morgen, søndagsøkten ble på søndag - men i moderert form.

Å kjøre intervaller på morgenen er virkelig grusomt. Det var under denne økten at frykten tok meg. Åtte intervaller på 400 meter som hver skulle gå på mellom 84 og 88 sekunder. Det var langt utenfor "komfortsonen" som mosjonisten snakker om, og jeg hadde ikke krefter til å klare alle så fort. Jeg skal naturligvis ikke løpe i dette tempoet i Berlin, men følelsen blir antakelig like ille de siste ti, 15, 20, 25 (?) kilometerne... Hva er det jeg har begitt meg ut på?

Vel, for å se det positivt; skrekken har fått meg til å forhåndsbearbeide skuffelsen over å ikke klare drømmemålet (3:30). Fokus er igjen på det mer sannsynlige 3:45 (med mindre beina sier noe heeeelt annet på søndag).

Nå er det ren transportetappe frem til avreisen fredag morgen. Forhåpentligvis kommer (over)motet tilbake når Dag og jeg er på plass i Berlin.

Janicke

Besatt og enspora

Det er nesten en besettelse. Neste helgs store prøve opptar enhver ledig krok av hjernens irrganger. Enhver mentalt ledig stund - ventende på toget, tiden før jeg sovner, rørende i havregrøtkjelen - fylles av temaer rundt Berlin Maraton:
- Hvordan blir været?
- Hva skal jeg ha på meg?
- Må jeg leie chip?
- Hvordan kommer jeg meg fra hotellet til startområdet?
- Orker jeg noe etter løpet eller er jeg like kjørt som sist?
- Klarer jeg målsetningen?
- Blir det trangt om plassen?
- Hva tenker jeg om maraton etter denne maratonen?
- Hvordan vil beina være de første kilometerne?
- Hvordan vil beina være de siste kilometerne?

Man kan bli smågal av mindre. Fordelen ved å bli så oppslukt er at man gleder seg til å komme igang og bli kvitt all usikkerheten. Jeg er ikke nervøs (ennå) - bare veldig klar.

Jeg forsøker å skåne omgivelsene for besettelsen, og unngår temaet for ikke å avsløre hvor enspora jeg er akkurat nå.

T-shirt-design hos New York Roadrunners marathon store.

Det begrensede perspektviet avsløres nok allikevel, for ingen andre temaer trigger noe i nærheten av det samme engasjementet hos meg som når noen (uforvarende) spør "var det ikke nå omtrent du skulle løpe?", "Er det helmaraton du skal løpe?", "Hvor lang er egentlig en maraton?" eller lignende. Vi får se om jeg har lyst til å snakke noe mer om det etter løpet.

Tredje hviledag på rad i dag. Det har blitt for mye jobbing de siste dagene denne uka. Hadde jeg vært på mitt hardeste kunne det gått i dag, men...vel...motivasjonen for å være så hard var bare ikke tilstede. I stedet sitter jeg på rumpa i sofaen og tenker på, og blogger om, å gjøre noe som er kolossalt mye tøffere enn  å ta en treningsøkt i kveld.

Janicke

stormløp eller peiskos?

I kveld er et typisk eksempel på en kveld hvor jeg ville slitt kolossalt med å komme meg ut dersom det ikke hadde vært for SkiLøperne. Ute blåser det kraftig (til å være i Ski...alt er relativt) og kalde, små regndråper sirkles rundt i lufta på veien ned mot bakken. Under peisen ligger det godt med bjørkeved som bare venter på å bli fyrt opp, og en deilig varm kopp te kan trylles frem på kort tid. Jeg leser dessuten en veldig god bok som jeg mer enn gjerne skulle kost meg med i kveld. Godt rigget i fatboy'en. Foran den knitrende peisen. Med en stor kopp fløyelsmyk engelsk te.

Nei, det får bli en annen gang! Det blir garantert en lang rekke kvelder med slikt vær, og dermed mange muligheter til å nyte peiskos, i ukene og månedene som kommer. Denne kvelden skal tenner bites sammen, never knyttes og vær og vind trosses! Vi har jo til og med planlagt å løpe lenger enn vanlig - men om de andre spør er jeg åpen for å fire på det.

Noe av det beste med uhøytidelige, hobbybaserte løpegrupper er at når man bare har kommet seg ut, så har man det så hyggelig at man glemmer hvor sliten man var i utgangspunktet. Selv om jeg regner med at vi blir færre enn vi har vært på de siste treningene (været stopper noen, ordet "langtur" skremmer nok andre) vet jeg at det blir prat og latter hele veien. Terskelen for å stå over en SkiLøperne-økt er langt, langt høyere enn dørstokkmila.

Janicke

Siste langtur - del II

Det var langt og tungt, men greit nok. Har hatt det tøffere på kortere distanser. Som programmet instruerte løp jeg forholdsvis rolig i 90 minutter, økte deretter til raskere enn maraton-konkurransefart, og avsluttet i rolig tempo igjen. Resultat: drøyt 26 km med snittfart på 05:07.

Jeg var godt utstyrt med drikke (1 x vann og 2 x solbærsaft) og energi i form av gel og bar. Gelen fra Tech Nutrition var med i lomma på Halvtraver'n, men jeg fikk meg aldri til å prøve den. Sliter mentalt med konsistensen på disse produktene. I dag bestemte jeg meg for å gjøre det, og fastsatte punkt: ved ti kilometer. Tok med meg bar'en som en backup, i tilfelle inntak av gel skulle skjære seg fullstendig.
 
Værutsiktene var ikke gode i forkant, og jeg var forberedt på å løpe langtur i yr og regn. Sorger skal aldri tas på forskudd. Det er så hyggelig når værmelderne tar feil på denne måten. Det blåste litt, men med 17 grader var temperaturen perfekt og solen skinte så godt som hele turen.

Fraflyttet bolig mellom Ski og Kråkstad.

"Lettbent" var ikke det best beskrivende adjektivet i dag, men jeg kom meg igjennom på godkjent måte. Jeg tok veien over Kråkstad, nesten til Kroer, gjennom Ås og tilbake til Ski. Skikkelig bondelandskap.

Etter ti kilometer tok jeg frem gel'en. Å åpne den gikk veldig greit, men innstillingen min til å smake er helt feil selv om det gjøres frivillig. Rynker på nesa mens jeg lar en liten ladning gel gli inn i munnen. Smatter forsøkende og tar litt til. Kan det ligne litt på Sana-sol? Det er jo godt. Det var i alle fall godt i gamle dager. Ikke helt Sana-sol, men litt. Ikke godt, men mulig å dytte i seg? Jeg klarte å få i meg mesteparten, drakk vann og saft og har ikke bestemt meg for om jeg skal gå for gel i Berlin.

Snart i Ås - et lite samfunn midt i en stor åker.

Etter tyve kilometer tok jeg en bit av Bar'en. Det er vanskelig å spise når man løper, men jeg foretrekker faktisk det fremfor gel. Jeg lar en liten bit ligge i munnen og spiser småbiter av den over noen minutter. Bar'en fra Tech Nutrition var ikke ulik XL-1-bar'en i smak eller konsistens, og får foreløpig dele førsteplassen på listen over energipåfyll-kandidater til Berlin.

Det var den siste langturen i treningsprogrammet; Nå gjenstår kun seks økter på i underkant av femti kilometer totalt. Det blir litt mer, for på tirsdag blir det en uoffisiell, ikke-i-henhold-til-programmet-langtur med SkiLøperne. Regner med at det går greit, vi holder så rolig tempo.

Nå skal energilagrene fylles og musklene bygges av det beste jeg vet (men som egner seg dårlig på løpetur): Sushi!

Janicke

Den siste langtur

ENDELIG! To hviledager på rad har blitt uvanlig, og derfor ubehagelig. Det er også paradoksalt at søthunger, og generelt hunger på dårlig mat, øker omvendt proporsjonalt med treningsmengden. Om jeg ikke tar meg skikkelig i nakken nå så kommer jeg til å stille på startstreken i Berlin med ekstravekt. Det trenger jeg virkelig ikke. Skjerpings!

Langtur på 26 kilometer med fartsøkning står på programmet i dag. Etter omtrent nitti minutters rolig løping skal farten økes til klart raskere enn min planlagte maratonfart. For min del betyr det raskere enn fem minutter pr kilometer, men jeg tar det litt på følelsen. Etter å ha holdt denne farten i 15 minutter skal jeg "fylle på" med rolig langturfart igjen til jeg når 26 kilometer.

Jeg gleder meg! Det skal bli godt å kjenne på hvordan det er å løpe langt igjen og forhåpentligvis få en bekreftelse på at jeg er klar.

Strategisk valg av te-kopp.

Stockholm halvmaraton ble arrangert denne helgen, og det har begynt å komme rapporter fra bloggerne som var med. Skulle gjerne vært med selv - jeg elsker Stockholm - men får nøye meg med å lese om andres opplevelser denne gangen. Har vært med fire eller fem ganger og har både gode og vonde (lærerike) minner fra løpet - det største er at jeg satt min halvmara-pers der. Må forsøke å slå den neste år.

Har forøvrig fått Leonard Cohen linje på hjernen:
"First we take Manhattan, then we take Berlin"
(skjønt, ta og ta. Var ikke akkurat det jeg følte da jeg slet meg gjennom New Yorks gater i 2007)

...men aller først frokost.

Janicke

PRS - løperens PMS?

PreRace Syndrome - er det noe som heter det? I så fall er det kanskje det jeg har. Etter Halvtraver'n - og samtidig som treningsprogrammet går over i siste fase - har humør og treningsopplevelsen endret seg. Jeg var forberedt på det, men at det skulle slå til så kjapt overrasker meg. Det er liksom en nedtur at den store brorparten av forberedelsen mot *det store målet* er over. Det er ikke stort mer jeg får gjort nå. Grunnlaget er lagt, nå er det bare vedlikehold og energisamling.

Ukens andre treningstur tok jeg i lunsjpausen i dag. Vanligvis er det godt å få et avbrekk fra pc-skjerm og kontorstol, men i dag var det tungt hele veien selv om det var en forholdsvis enkel økt. Det var også en veldig vakker dag.

Det begynner å bli veldig tydelig at høsten er i anmarsj. Åkrene er gule og kortklipte, lyset er strålende klart og løvtrærne begynner å få nye farger.

Det er en fantastisk årstid når solen skinner og himmelen er blå. Bare så synd at den er begynnelsen på den mørke, kalde vinteren.

Ved siden av de flotte omgivelsene var det eneste bra med dagens trening at jeg gjennomførte, og at jeg møtte på en annen SkiLøper underveis. Veldig hyggelig å slå av en prat (og ta en hvil).

Nei, sånn kan jeg ikke fortsette. Nå skal jeg legge meg, og i morgen skal jeg våkne opp med en helt annen innstilling. God natt!

Janicke

Armer og bein i fokus på banen

SkiLøperne er ikke mørkeredde! Selv om vi var rekordmange på trening i går (ny toppnotering med 16 løpere) var det bare så vidt vi skimtet hverandre på slutten av økta. Litt av grunnen til at vi var så mange var nok at vi var så heldige å få besøk av en som har jobbet mye med trening og løpsteknikk.

Jeg kom i kontakt med denne mannen for noen uker siden da jeg var ute på den (foreløpig) siste Yasso-økta. Han var på banen for å trene sønnen sin. Etter å ha sett meg løpe en 800-meter ga han meg tips om at jeg burde fokusere mer på armbruken; Holde riktig vinkel, ikke krysse foran kroppen, øke frekvensen på armene for å få opp farten på bena med mer. Jeg tok takknemmelig imot rådene og benyttet anledningen til å fortelle om SkiLøperne og spørre om han kunne tenke seg å gi en "mini teknikk-intro" for dem også. Det er ikke likt meg å være så frempå, men det betalte seg for resultatet ble et veldig godt teknikkurs for SkiLøperne i går kveld. Han var engasjert, visste hva han snakket om og kjørte både teori og praksis med oss. Så fantastisk hyggelig å stille opp slik! Han sa til og med at han kunne komme tilbake senere. (Note to self: send en blomsterbukett som takk).

Etter teknikkurset kjørte vi tre serier a 4 x 300 metersintervaller. Jeg kjente meg fortsatt litt daff etter helgens løp og mørket gjorde det vanskelig å styre farten ettesom det var umulig å se hva Garmin viste (det er sikkert lys på den, men det har jeg glemt hvordan jeg slår på). Jeg tror likevel at alle fikk en god og effektiv økt. (Ny note to self: lobbe for flombelysning på banen. På tide å ruste opp nå som Follo FK skal spille mot Rosenborg!!)

En av de ferskere SkiLøperne kom med et strålende forslag til temamøte; Puls. Som han riktig poengterte har stort sett alle SkiLøperne avanserte klokker som kan måle (i tillegg til veldig mye annet) pulsen, gi tilbakemeldinger på pulsområder underveis, og overføre til informasjonen fra løpeturen til flotte grafer på på pc'en. Hva med å lære å utnytte denne informasjonen til å bedre treningen? Veldig god idé! I det siste har jeg lurt på om jeg driver i overkant mye "lapskaustrening". Konkurranseinstinktet tar, som tidligere beskrevet, litt overhånd. Grytidlig i dag innså jeg at at jeg til og med konkurrerte med mine med-pendlende ned trappen fra togperrongen på Lysaker stasjon. En uannonsert "førstmann til å sette foten på bakkeplan". Det skulle mine uvitende konkurrenter visst. Er det forresten sånt man ikke bør fortelle om? *c:  Uansett, dette konkurranseinstinktet gjør at det kanskje blir vel mye trening med høy puls og muligens for lite i lavpuls-området? Rom for forbedring er det garantert. Utfordringen nå blir å finne noen som kan holde en puls-temakveld for SkiLøperne uten å kreve stort honorar. Jeg er på saken!

Hviledag igjen i dag og 17 dager igjen til maraton.

Janicke

Glade sko og sure bein

I entreen står terrengskoene og ser like røde og flotte ut som da de var helt nye for halvannen uke siden. De bærer ingen synlige tegn på å ha trampet 15 kilometer gjennom vill (så vill som den får blitt i Norge) skogsnatur fra Skar til Sognsvann. En førti-graders vask med mild såpe og forsiktig sentrifugering, samt tørking ved hjelp av avispapir, var alt som skulle til.

Beina som hadde de nå fullt restituerte skoene på gjennom det samme ville terrenget er ikke like godt restituerte. I dag har jeg følt meg stiv, støl og ordentlig sliten. Jeg skulle ta en lett joggetur for å myke opp og deretter tøye litt bedre i går. Det manglet også noen kilometer på ukens treningsprogram. I summeringen av gjennomførte kilometer regnet jeg feil (sliten i hodet også tydeligvis), så når jeg var ute på tur var underbevisstheten egentlig innstilt på en lengre tur.


Tyve kilometer i fem-minuttersfart kan neppe regnes som restitusjonsjogg, og etter dagens form å dømme var det neppe det smarteste jeg har gjort. Utslaget på kilometersummeringen (denne gangen uten regnefeil) ble desto bedre og helt i tråd med programmet.

Det er bare tre ark igjen av Anders Szalkais 26-ukersprogram for å løpe maraton på 3,5 timer nå. Ett ark for hver uke. Tre formgivende uker med skremmende få økter og uvant få kilometer. Jeg vet det kommer til å gå på humøret løs og at jeg kommer til å frykte at formen forsvinner med disse "late" ukene. Det er bare å bite tennene sammen, bli skikkelig sulten på å gjøre et fantastisk løp i Berlin og nyte løpingen jeg faktisk skal gjøre. I morgen er det for eksempel tid for SkiLøperne igjen. Vi skal få en teknikkgjennomgang av en som kan det. Det kommer garantert godt med både for meg, for de som skal løpe Birkebeinerløpet, en av distansene i Oslo maraton eller selveste New York Marathon. Til og med for de som ikke har noen konkrete mål. Ja, så sant kroppen er noenlunde mottakelige for teknikktrening da. Au.

Janicke

Halvtraver'n. En rolig treningstur...eller kanskje ikke

"Vi tar det med ro. Dette gjør vi bare som en fin treningstur." Det var avtalen mellom Mona og meg. Solen strålte fra nesten skyfri himmel, og temperaturen var perfekt da vi stilte oss i kø for å få nummerlapp og chip på Skar. Det var først på morgenen i dag at nervene meldte seg, men jeg holdt dem i sjakk ved å fortelle meg selv at dette bare skulle være en bra treningstur på 15 kilometer.

Klare for busstur - det var bare det vi skulle på, eller hva?

Undertegnede, Mona og Astrid - noen mer motivert for løp enn andre.

Vi var litt usikre på hvor vi skulle plassere oss ved start. På den ene siden syntes jeg alle så himla spreke ut, noe som tilsa at vi stilte oss litt bak. På den annen side var det ingen chip-matte ved starten så tiden startet klokken tolv for alle. Det gjorde det mer fristende å stå lenger foran. Det var også det vi endte opp med å gjøre - og det viste seg å være helt riktig for vi passerte mange løpere i de tøffe oppoverbakkene fra start.

Jeg tenkte at vi kanskje gikk ut litt hardt, og at det kanskje ville straffe seg etterhvert, men fortsatte allikevel. "Ingen ambisjoner!", "Fin treningstur!" tenkte jeg da vi begynte på det virkelige terrengløpet. Over stokk og stein på smal sti. Til å begynne med gjorde jeg alt jeg kunne for å unngå de mange gjørmedammene og grisepartiene, men så skjedde det som endret min instilling til løpet fullstendig. Etter noen få kilometer fra start var det en funksjonær ute i løypa som heiet og hoiet på/til løperne som passerte. Da jeg passerte ham ropte ham: "Kjempebra! Du er kvinne nummer seks!" og tilsvarende til Mona som lå hakk i hæl på meg.

Det var som å slå på en bryter. "Nummer seks? Av alle kvinnene?" Jeg hevet blikket fra den konsentrasjonskrevende gjørmestien et øyeblikk og så at det lå tre jenter/damer rett foran meg. Innen rekkevidde? Antakelig? Å løpe forbi dem ville ta meg til topp tre! Konkurranseinstinktet var vekket til liv og fra dette tidspunkt var Halvtraver'n 2010 ikke en treningstur, men en kamp om plassering blant de tre beste.

Et av de lettere partiene, før det bar nedover på ujevn sti.

Hei hvor det gikk. Over stokk og stein. Sprettende mellom stier for å komme forbi. Slitende og pesende opp de krevende bakkene. Melkesyre? Roe ned? Orker litt til. Prøver. Topp tre??

Jeg løp forbi de tre, og så et par til. Første? Er jeg første kvinne? Det var et par jenter jeg knivet med en del kilometer. Jeg løp forbi dem i oppoverbakkene og til dels på flate partier, men i de tøffe ulendte nedoverbakkene freste de forbi meg - flere ganger. To andre damer passerte meg i stor fart også. Løp de hel- eller halvtraver'n?

Jeg var drittlei motbakker. Bakker i tøft terreng var verst, men synet av de bratte bakkene når vi kom ut på hovedstien de siste kilometerne "ned" mot Sognsvann tok nesten fra meg motet. Men jeg fortsatte å passere løpere i motbakkene og skjønte at jeg var ikke alene om å være sliten. De to fantastiske nedoverbakke-løperjentene klarte jeg å holde bak meg etter at vi kom ut på de ordentlige turstiene, men jeg ble forbiløpt av en annen jente og klarte ikke overbevise beina mine om at vi burde ta henne igjen. Hvordan lå jeg an da? Fjerde? Det er jo også fantastisk! Er så sliten, vil bare bli ferdig. Det føltes eviglangt fra Sognsvann og inn, men plutselig var det en ung jente som ville ha chip'en min. Jeg var i mål.

De nye røde skoene så verken nye eller spesielt røde ut etterpå.

Mona kom inn ikke lenge etter. Sammen ventet vi forventningsfullt på resultatlisten. Det ble ikke topp tre - eller fire - av kvinnene, men jeg kom på sjetteplass i min gruppe og som nummer 14 totalt. Mona var også veldig fornøyd med sin ellevte plass i klassen. Super innsats av SkiLøperne!

Ingen medalje i Halvtraver'n, men fin T-shirt.

Halvtraver'n var mer av et terrengløp enn vi hadde sett for oss på forhånd, og vi var ikke helt overbevist om at vi skal stå blant navnene på Halvtraver'n 2011. Når det er sagt var det en erfaring jeg nå ikke ville vært foruten heller - spesielt ettersom det gikk så bra. Det var også veldig hyggelig å treffe både Astrid og Siri fra Treningscampen!

Gleder meg til å lese om de andres opplevelser, men nå er det lørdagskvelden - deeeilig!

Janicke

Helt om natten, helt om dagen

Jeg har en tendens til å bli litt "tøff i trynet" i hyggelig kveldslag. Så langt har det heldigvis begrenset seg til å avtale løpetur tidlig neste morgen når jeg er dypt nede i et glass som inneholder andre ting enn energidrikk (selv om den kortvarig kan ha en lignende effekt). Jeg tør ikke tenke på utfallet dersom jeg blir utfordret på triatlon, Vasaloppet eller lignende...

Vel, løpetur i dag tidlig ble avtalt sent i går kveld, og jeg burde kanskje ha reagert når de som jeg inngikk avtale med sa "god natt". I stedet ble jeg sittende rundt bålet ute i høstnatten med hyggelige kolleger og god rødvin en stund til.

Det var ikke helt klart for meg om morgenens litt tunge følelse skyldtes den gryende forkjølelsen eller at jeg med fordel kunne begrenset antall glass vin, men så var også det uten betydning; Har man sagt at man skal løpe sammen med andre, så får man også løpe.

Forsmak på morgendagens terrengløp.
(At bildet er uskarpt skyldes ikke rødvin.)

Vi var fire som løp avgårde litt over halv åtte. Turen gikk gjennom skog, langs vann, på grusvei og asfalt. Det var nokså kupert, og jeg var godt fornøyd da vi var tilbake på hytta etter seks kilometer.

Så holder vel også det som treningstur dagen før mitt aller første terrengløp, Halvtraver'n. Jeg gleder meg skikkelig til å ha nummer på brystet igjen og så blir det veldig hyggelig å treffe noen av de jeg har kommet i kontakt med gjennom bloggingen. Ambisjonen for selve løpet er bare å ha en hyggelig treningstur, men det blir nok litt adrenalin underveis uansett kjenner jeg meg selv rett.

Janicke

Morgentur på Kragerø

I et av de senere nummerene av magasinet Monocle stod det at Kragerø var nordens mest solsikre sted. Eller var det at det var flest soltimer? Uansett, i dag stråler solen over denne lille kystbyen. Kontoret på Lysaker er byttet ut med hytta til sjefen og Victoria hotell når nesten hele den norske delen av bedriften (tolv menn og meg) har teknologi- og strategikonferanse.

I går var vi på båttur rundt Kragerø og etterpå grillet vi skikkelig gode pølser fra den lokale slakteren (Brødrene Brubakken – pølsespesialisten) ute inntill himmelen åpnet seg og vi måtte trekke inn. Godt innkvartert på sjefens hytte blir det et sosialt og hyggelig avbrekk.

Som alltid når jeg er på nye steder – ja, for jeg tror faktisk ikke jeg har vært på Kragerø før – så må jeg ta en løpende sightseeing. Trening og oppdagelse i ett. Perfekt! For å rekke frokost klokken åtte kom jeg meg ut halv syv. Sjefen hadde forklart meg hvordan jeg kunne løpe for å få en passe lang tur som også var severdig. Bena var litt tunge og en gryende forkjølelse som jeg håper ikke utvikler seg gjorde pusten mer anstrengt enn vanlig, men om man ser bort fra min klamping og pesing var det veldig idyllisk.

Morgenidyll i Kragerø

I tillegg til at man gjør seg kjent i omgivelsene kan slike sightseeingløpeturer være lærerike. I dag lærte jeg litt mer om Edvard Munch som bodde her og skapte flere av sine mest kjente verk her.

Munch skuer ut mot horisonten og planlegger bildet "Solen"

Etter å ha bommet på veien tilbake til hytta (takk og lov for GPS i iPhone) ble det en rolig tur på 10,6 kilometer.

Satser på ny og lenger runde, og ny kunnskap, i morgen tidlig.

Janicke

Langtur med lagtempo (og 300+)

August ble (løpsmessig) rundet av med SkiLøperne. Elleve løpere i vakker høstsolnedgang blandt duvende åkre. Det var virkelig en flott kveld og vi testet ut noe helt nytt: Lagtempo. Etter å ha løpt en stund la vi oss på rekke med litt mellomrom mellom hver løper. Den bakerste løperen løper forbi alle, legger seg foran og styrer farten til den neste bakerste løperen har lagt seg foran ham/henne igjen. Det tok litt tid før alle skjønte opplegget (burde antakelig ha forklart det før vi begynte å løpe) men etterhvert fungerte det ganske bra. Ganske morsomt å gjøre det i alle fall en periode for å brekke opp lange - og potensielt ensformige - turer.

Før gårsdagens tur på 13,5 kilometer manglet kun 1,5 kilometer for å runde 30 mil i august. Dermed ble en ny milepel nådd med god margin og septeMber - måneden med stor M for Maraton - kan komme.

25 dager igjen...

Janicke