Å skulle begi seg ut på lang langtur er (for meg) alltid forbundet med usikkerhet og litt frykt. Holder beina? Holder hodet? Samtidig er det en god spenning. Det er noe med å være ute og holde bena i gang i flere timer sammenhengende. Å kjenne at man klarer, at man er sterk nok. At maskineriet fungerer. Høyre, venstre, høyre, venstre. Monotonien, og den indre freden. Tanker som flyr. Og så når man endelig kommer hjem: Følelsen av realt slitne bein, pulsen som lander, og den komplette tilfredsheten som man bare føler etter at man virkelig har tatt seg ut.
Da bilen med resten av familien forlot meg på Lysaker var det med den vanlige miksen av frykt og god spenning jeg vinket farvel. Rundt tre timer løping lå foran meg. Det var bare å slå på Garmin og sette igang. Kroppen føltes overraskende ganske lett men nokså stiv og det tok en stund før jeg fant flyten. Etter drøyt to kilometer møtte jeg Mosjonisten Espen som i forbifarten meddelte at han var ferdig med sine 30,5 kilometer. Jaja, tenkte jeg, om få timer er også jeg ferdig...
Idyll langs Mosseveien.
Det var en alldeles strålende dag for langturløping. Langs Frognerstranda, foran rådhuset og på operataket var det tjukt av folk som nøt den tidlige våren. En speilblank fjord holdt meg med selskap hele Mosseveien og det var i grunn bare fint å være på langtur.
Planen var å løpe forbi Hvervenbukta og følge Gamle Mossevei nesten helt til Tusenfryd. Planen ble endret da i overkant mange biler i stor hastighet hadde kommet i overkant nærme på den smale og svingete veien mellom Hvervenbukta og avkjøringen opp mot Kolbotn. Dessuten stod solen såpass lavt at Gamle Mossevei lå i skygge, og det er stor forskjell på temperaturen i og utenfor solen på slike februar-vårdager. Dermed bar det opp bakkene forbi Ingieråsen til Kolbotn, og deretter ble det Skiveien og Langhusveien til Ski.
Jeg hadde tenkt til å ligge på drøyt 5:20 per kilometer, og legge inn en periode med litt raskere tempo enn maratonfarten midt i. Men bakkene til Kolbotn kom omtrent på den tiden, så jeg forsøkte heller å holde snittfarten opp bakkene. Etterpå overrasket jeg meg selv med å øke farten litt, og da jeg nærmet meg Ski var snittfarten nede på 5:14. Det føltes så bra! Faktisk føltes det så bra at jeg la til en ekstra sløyfe på slutten for å runde 35 kilometer. Etter drøyt tre timer, og med visshet om at jeg fint kunne klart flere kilometer, svingte jeg inn innkjørselen hjemme. Da hadde snittfarten krøpet ned på 5:13.
Følelsen etter turen: Nydelig! Beina kjennes velbrukte, men utover det er det bare godfølelse, masse energi og post-langtur løpelykke!
Etter drøyt tre uker med vondt i vilja ser det virkelig ut til å ha løsnet. Før tirsdagens dobbeløkt med SkiJoggerne og SkiLøperne var det fremdeles nødvendig å snakke alvorlig til meg selv. Å ta på treningstøy, å gå ut døra, å jogge og deretter å løpe, å dusje etterpå, og å miste hele kvelden (ut døra kl 19, tilbake hjemme 21:30)... Alt genererte doser av motvilje som samlet utgjorde atter en omfangsrik dørstokkmil.
De siste parene til Löplabbets mengdeskotest:
Adidas Supernova Glide og Nike Lunareclipse 2. Nye favoritter?
Adidas Supernova Glide og Nike Lunareclipse 2. Nye favoritter?
Heldigvis!
For SkiLøperøkten ble en opptur - den første på lenge - og med det ble motivasjonen fullt restituert. Tusenmetersintervaller, bakkeøkt og lang langtur har siden blitt gjennomført med stor iver, og jeg gleder meg til å ta fatt på en ny treningsuke. Men i kveld skal jeg bare nyte den gode etter-langtur-tilfredsheten.
Janicke